arbeid & næring

 politikk & samfunn

 byutvikling

 kunst & kultur

 hendelser

 skattkammeret

 søk

 

   
Kvinner i mellomkrigstida - familie og samfunn

Av førsteamanuensis Hanne Marie Johansen, Universitetsbiblioteket i Bergen.

Mellomkrigstiden (1918–39) forbindes i verdenshistorien, eller i alle fall i Vestens historie, med økonomisk og politisk krise. I Norge var høykonjunkturen og inflasjonen fra krigstiden over høsten 1920. Prisene falt sterkt. Det kom til produksjonsinnskrenkninger, omsetningen sank og etter hvert også sysselsettingen. Videre sank kronens verdi sterkt i forhold til andre lands valutaer og svingte dessuten mye. Pengeverdien ble et av 1920-årenes typiske problemer. Myndighetene førte bevisst deflasjonspolitikk, noe som antakelig bidro til å øke den økonomiske krisen heller enn å dempe den. Vanskelighetene som satte inn fra begynnelsen av 1920-årene, gjenspeilte seg ikke bare i massearbeidsløshet, men og i en økning av antallet tvangsauksjoner innen flere næringer, jordbruk, fiske, handel og industri. 1920-årene ble på grunn av krisen preget av harde arbeidskamper. Utover i 1930-årene begynte forholdene å bedre seg. Økonomien ekspanderte, privat og offentlig forbruk steg. Snart var ”hele folket i arbeid”. I årene før utbruddet av Andre verdenskrig var også den harde klassekampen over, velferdsstaten i emning.

Hvordan artet mellomkrigstiden seg om vi studerer den i et kvinne- og kjønnsperspektiv? Ble kvinner flest berørt av krisen annerledes enn det menn ble? Ved inngangen til perioden var det mye som så lyst ut i et kvinneperspektiv. Viktige kvinneseire var vunnet. Kampsak nr. en, kvinners stemmerett, gikk igjennom i Stortinget i 1913, etter mer enn 20 års intens politisk debatt. Året før var loven som åpnet kvinners adgang til statlige embeter vedtatt. Og alt før første verdenskrig brøt ut hadde kvinnene fått adgang både til å avlegge examen artium og studere ved universitetene. De Castbergske barnelovene 1909 innrømmet barn født utenfor ekteskap samme rett til navn, arv og forsørgelse fra far som det ektefødte hadde, noe som langt på vei opphevet formell diskriminering av ugifte mødre. Revisjon av ekteskap og skilsmisselovgivning i 1918 åpnet for at kvinner kunne bryte ut av voldelige og nedverdigende ekteskaper. Utgangspunktet vårt må være at da mellomkrigstida begynte, hadde kvinnene endelig oppnådd formell likestilling med mennene på mange viktige samfunnsområder. Også vanskeligstilte kvinner ble støttet gjennom nye lover. Det kan virke som om forholdene var lagt til rette for gode kvinneliv, både i den private og i den offentlige sfæren. Men formelle rettigheter og framskritt var en ting, praksis gjerne noe annet. Historiske studier har vist at kjønnsforskjellene i politikk og arbeidsliv heller økte enn minket i perioden, og skilsmisse og fødsler uten for ekteskap fortsatte å bli forbunnet med skam like til tiden omkring 1970.

Hensikten med denne artikkelen er å gi et oversiktsbilde av kvinners livsvilkår i det norske samfunnet i mellomkrigstiden, og hvordan disse kårene varierte med sivil status, geografisk, sosial og kulturell bakgrunn. Majoriteten av voksne kvinner levde i ekteskap, og nesten alle barn ble født av gifte foreldre. Vi starter med å se på kvinneliv i et demografisk perspektiv og hvordan demografiske mønster la føringer på familielivet og hverdagslivet.

Kvinnene og de demografiske forholdene

Gjennom hele mellomkrigstiden var det kvinneoverskudd i efolkningen, høyest ved inngangen til perioden. I 1918 var det 1040 kvinner pr. 1000 menn, mens det i 1939 var 1020 pr. 1000. (sjekk tall). Årsaken til den skjeve kjønnsfordelingen var en større dødelighet blant menn og at flere menn enn kvinne emigrerte. Fram til 1930 dominerte et giftermålsmønster som ble utformet de siste tiårne av 1800-tallet: Ekteskapsalderen var relativt høy, ekteskapshyppigheten relativt lav og en betydelig andel av kvinnene forble ugifte livet igjennom. Andelen ugifte kvinner nådde toppunktet, mens andelen gifte nådde sitt laveste, ved folketellingen i 1930. Mens 41, 5 prosent av alle kvinner over 15 år var ugifte i 1900 var tallet økt til 43,2 prosent i 1930. Fra 1930-årene av kom endringen. Da var det langt flere som giftet seg enn det som var vanlig før 1930, og ekteskapsalderen gikk ned. Utviklingen må ses på bakgrunn av utjevningen av kjønnsfordelingen i befolkningen og økende levestandart som gjorde at flere enn tidligere så seg i stand til å finne utkomme tilstrekkelig til å forsørge en familie. I norsk historie har giftermålshyppigheten og tilgangen på levebrød vært knyttet tett sammen. Ennå til ut i mellomkrigstiden var det trolig sterke normer som tilsa at familieetablering måtte utsettes eller legges på is om en ikke kunne forsørge en familie. Ettersom den økonomiske krisen gled over, og forholdene på arbeidsmarkedet bedret seg fra midten av 30-årene, kunne flere gifte seg.

Omgifte var heller uvanlig i mellomkrigstiden, og det var derfor ikke så mange som hadde samlivserfaring fra mer enn ett ekteskap. Grunnen var at dødeligheten var lav i forhold til hva som hadde vært vanlig i det gamle bondesamfunnet, og majoriteten av de gifte fikk oppleve å bli gamle sammen. De godt voksne ugifte hadde ikke mange enker og enkemenn å velge i. Tallet på skilte var også såpass ubetydelig at det fikk minimal innvirkning på omgiftestatistikken.

Den gradvise overgangen fra høye fødsels- og dødsrater i førmoderne tid, til lave fødsels- og dødsrater i moderne tid kalles den demografiske transisjonen, og ble i Norge fullført i løpet av 1800-tallet og første del av 1900-tallet. Fallet i dødeligheten kom først. Spedbarnsdødeligheten og den generelle barnedødeligheten gikk sterkt ned, men altså i første omgang uten at fødselstallene sank. 1800-tallet ble de store barneflokkenes tid. Fallet i fruktbarheten ble innledet i middelklassen i byene allerede i 1860-årene og bredte seg så videre til alle befolkningslag i byene og etter hvert også til folk som levde på landsbygda. Fra 1900 til 1930 var fallet i barnettallet særlig bratt og kontinuerlig. 1920-åreene markerer seg som den perioden i norsk historien da nedgangen i barnetallet var særlig sterk, mens det kom en utflating utover i 30-årene. Omkring 1900 fikk gifte par i Norge i gjennomsnitt fem barn. I 1920 var dette gjennomsnittstallet fire og nede i 2,5 i 1930, altså en halvering i forhold til århundreskiftet. Gjennomsnittskvinnen i mellomkrigstiden slet seg ikke ut ved å føde og oppdra store barneflokker. I de ”harde 30-årene” var ”to-barnsysstemet” blitt idealet og målet i brede lag av folket. Moderniseringen av samfunnet hadde gjort at familiene ikke lenger trengte barns arbeidskraft. Avviklingen av tjenerinstitusjonen spilte også en stor rolle. Fram til mellomkrigstida var det helst tjenestejentene som stod for den praktiske delen av barneomsorgen, særlig i de bedrestilte familiene. Da det ble vanskelig å rekruttere tjenestefolk og forholdene utover i mellomkrigstida ikke lenger lå til rette for å ha tjenerne boende i husholdet, ble mange barn en stor belastning. Ønsket om en mer bekvem livsstil og en familiesituasjon der en kunne investere mer i hvert enkelt barn, ble etter hvert idealet. Drømmen om utdanning og økt velstand var mye av drivkraften bak fallet i fruktbarheten.

Hvordan greide man å begrense barnetallet? Tekniske prevensjonsmiddel som kondom ennå ikke videre kjent og brukt, kanskje unntatt i den sosiale eliten (Melbye s. 151). P-pillene og spiral hørte en fjern framtid til, og det å foreta provosert abort var kriminalisert. Likevel fant det sted en sterk reduksjon i tallet på fødsler i befolkningen. Metodene som gjorde det mulig å få dette til var nok særlig de tradisjonelle, avhold og avbrutt samleie. Bedrestilte gifte kvinner hadde trolig også mulighet til å få foretatt abort ved å betale leger som var villige til å bryte loven, eller aborter ble kamuflert som gynekologisk nødvendige inngrep.

Praktiske tiltak for familieplanlegging. Mødrehygienekontorene
Hvilke følger hadde reduksjonen i fødselstallene fått for kvinnene selv og for samfunnet? (Kjønnsperspektiv s. 237). En direkte virkning for hver enkelt kvinne og familien hennes var naturligvis økonomiske og arbeidsmessige lettelser. Fruktbarhetsfallet førte til intens politisk debatt om befolkningsspørsmål og til at kvinner kom med i det offentlige ordskiftet. Fra enkelte hold ble det ytret bekymring om fallende fødselstallet. Ville overklassen dø ut, var det noen som spurte seg. Det gjaldt å veie kvantitet mot kvalitet. Ønske om sunde og velutdannede barn kunne lett komme i konflikt med ønsket om mange barn. Høyrerepresentanten på Stortinget Karl Wefring, som i 1918 var med på å debattere den nye ekteskapsloven, talte varmt for liberale regler for ekteskapsinngåelse. Staten burde ikke skape hinder for at folk giftet seg. Slikt ville bare føre til stagnasjonen i befolkningsveksten. Eller for å bruke hans egne ord: ”det er en statsinteresse av høyere rang, at der bygges op talrike hjem mellem sunde mennesker, hvor et sundt afkom fødes” (Melby 2000, s. 257).

Den liberale delen av kvinnebevegelsen var ikke opptatt av om fruktbarhetsfallet hadde uheldige samfunnsmessige konsekvenser, men så barnebegrensningen som viktig tiltak for å sikre familiene, ikke minst kvinnene, et bedre liv. Katti Anker Møller var den mest kjente kvinneaktivisten i mellomkrigstiden. Hun var svigerinne med sosialminister Johan Castberg, og en ”lobbyist” som engasjerte seg sterkt for å få gjennomført de Castbergske barnelovene og andre viktige sosialpolitiske reformer. I det berømte foredraget ”Kvindernes fødselspolitikk slo hun an tonen ved å hevde ”Forplantningen er … den viktigste kjendsgjerning i politik og samfundsliv”. Barnebegrensning måtte til for å skape velferd for kvinner og barn, mente hun. Møller løftet fram et moderskapspolitisk program sentrert rundt to grunnprinsipper. Målet var å la kvinnene selv avgjøre hvor mange barn de ville ha. Moderskapet måtte være frivillig. For å få dette til måtte samfunnet sette i verk seksual- og prevensjonsopplysning, avkriminalisere abort og innføre mødrelønn. Landets første mødrehygienekontor i Oslo, som åpnet i 1924 og gav veiledning i bruk av prevensjon, kom som et direkte resultat av Katti Anker Møllers agitasjon. Ved krigsutbruddet i 1940 fantes det 14 slike kontorer spredt omkring i hele landet.

11 forkvinner
Om abort

Mødrehygienekontorene var omdiskutert i samtiden og ble kritisert, selv innen kvinneaktivistenes egne rekker. Norske kvinners nasjonalråd, med formann Betzy Kjeldsberg i spissen, mente utstrakt bruk av prevensjon ville fjerne ansvarsfølelsen i ekteskapet og oppmuntre til usedelighet. Norsk kvinnesaksforening stilte seg på linje med Nasjonalrådet. Det var den borgerlige delen av kvinnesaksbevegelsen i Norge som prøvde å hindre Mødrehygienekontorene å etablere seg. Denne bevegelsen fant støttespillere innen kirken og kristenfolket, i sær med Centralstyret for moralforeningene. Arbeiderbevegelsens kvinneorganisasjoner ønsket mødrehygienekontorene velkommen. I mellomkrigstiden var fruktbarheten størst blant arbeiderklassens kvinner, som også manglet økonomiske ressurser til å ta seg av store barneflokker og dessuten hadde vanskeligst for å få tilgang på prevensjon og abort via private forbindelser. Motstanden mot Mødrenhygienekontorene minket utover i 1930-årene og etter hvert kom også den borgerlige delen av kvinnebevegelsen til å stille seg positive. Dette var kan hende et resultat av at seksualopplysning fikk økt prestisje og oppslutning utover i 1930-årene. Karl Evangs og helsemyndighetenes opplysningsvirksomhet spilte en avgjørende rolle. Budskapet fra dette hold var at seksuell avholdenhet for voksne nærmest var skadelig, og prevensjon var nødvendig for sunn seksuell utfoldelse og for helsen generelt.

Forsørgelse og inntekt - husmoryrke eller lønnsarbeid

I mellomkrigstiden var det som nevnt økende andel ugifte kvinner i befolkningen. Disse var som regel barnløse og en skulle tro de hadde både anledning og behov for å forsørge seg selv gjennom lønnsarbeid. Ved inngangen til mellomkrigstiden ble flere akademiske yrker og utdanningsveier ble åpnet for begge kjønn. Det som her er nevnt skulle tilsi økende yrkesdeltaking blant kvinner i mellomkrigstiden, men statistikken forteller oss at det var det motsatte som skjedde. Mellomkrigstiden ble innledningen på den prosessen i norsk familiehistorie som er blitt kalt husmoriseringen av kvinnelivene. Yrkesaktiviteten blant voksne kvinner sank fra 35 prosent i 1910 til om lag 30 prosent i 1930. Da mellomkrigstiden

Gjennom hele 1900-tallet er det blitt ført statistikk over hvilke yrkeskategori kvinner tilhørte og hvor mange av dem som til en hver tid var husmødre. Den første delen av mellomkrigstiden lå husmorandelen av alle voksne kvinner stabilt på om lag 40 prosent, men begynte så å stige og nærmet seg 50 prosent da krigen brøt ut. Nå skal vi være klar over at kategorien ”husmor” ikke bare de som ”gikk hjemme” i eget husvære, men også bondekoner og annen familiearbeidskraft, slike som stelte for gamle og syke familiemedlemmer. Familiehistorikerne har pekt på at det ble færre av de sisnevnte husmor-typene og flere av ”de rene” husmødrene utover i mellomkrigstiden. Det var en følge av urbaniseringen og av ny næringsstruktur. Det ble færre bondekoner rett og slett og flere byhusmødre med såkalte lettstelte leiligheter.

Tabell 1
Yrkesprosenter for kvinner og menn i alderen 15 år og over. 1910-1960

  1910 1920 1930 1940 1950 1960
Alle kvinner 33,0 31,4 29,9 26,9 26,0 23,8
Ugifte 61,2 61,1 57,3 59,1 61,5 55,7
Gifte 4,0 2,1 3,1 3,9 5,4 9,5
Førgifte 46,5 36,9 35,0 31,1 30,3 28,3
Alle menn 91,3 90,1 88,2 86,6 87,2 82,6
Ugifte 92,1 89,1 85,9 82,0 83,6 72,4
Gifte 93,9 93,9 93,2 92,7 92,4 90,6
Førgifte 64,1 66,0 63,2 82,0 54,5 48,5

Kilde: Med kjønnsperspektiv på norsk historie. 2000. S. 345.

Tidene bedret seg og det ble økende etterspørsel etter arbeidskraft utover i 1930-årene. En skulle tro at dette ville føre til stigende yrkesdeltakelse for kvinner, men av tabell 1 ser vi at yrkesdeltakelsen faktisk var synkende i det tiåret. Kari Melby peker på to forklaringer på dette paradokset: Oppfatningen om at en gift kvinne skulle være husmor virket sterkere enn etterspørselen etter arbeidskraft, og veksten i reallønningene gjorde familien mindre avhengig av kvinners lønnsinntekt. Mor kunne få være hjemme. (Kjønnsperspektiv s. 271).
Nå skal det framheves at kvinners yrkesdeltakelse utvilsomt er underregistrert i offentlig statistikk. Gifte kvinner som hadde produktivt arbeid i husholdet gjennom gårdsbruk og fiskebruk ble registrert som husmødre. Først fra 1920 ble deltidsarbeid, som nettopp mange kvinner var involvert i, regnet med i statistikk for befolkningens yrkesaktivitet.

Vi skal nå se nærmere på kvinnearbeidet, og starter med det ulønnede kvinnearbeidet, utført av de mange husmødrene.

Husmorhverdag
Kvinnene hadde langt på vei oppnådd formell likestilling i mellomkrigstiden, men det var utenfor familien. Husarbeidet og omsorgsarbeidet var kvinnens soleklare ansvar. Det gamle naturalhusholdet var trengt til side for moderne pengehushold i mellomkrigstiden. I kjølvannet av denne prosessen ble forventningene til husmorrollen endret. Kari Wærness (1982, s. 66-69) peker på at det fant sted en profesjonalisering av husmorarbeidet i perioden på den måten at eksperter satte fram krav om at husarbeid skulle utføres på grunnlag av teoretisk kunnskap og innsikt. Nå var det ikke lenger tilstrekkelig å lære i mors kjøkken, og det ble derfor opprettet husmorskoler, skolekjøkken og en offentlig veiledningstjeneste i husstell. Bare mangler på offentlige midler hindret obligatorisk husmorskole for alle jenter. Husarbeidet ble gjennomgående sett som kvinnens naturlige kall, men altså likevel noe som måtte læres. Kunnskap om matvarer og hygiene skulle sikre ”en sund klasses oppvekst” og bidra til sykdomsbekjempelse. Opplysningskampanjen rettet mot husmødrene i kampen mot tuberkulosen illustrerer godt hvordan husmoryrket ble fokusert i perioden og hva kvinner faktisk var forventet å utrette. Tuberkulosen var den store helseutfordringa for det norske samfunnet på 1800-talet og også gjennom første fase av mellomkrigstiden. Folk, mange barn og unge, døde i tusental av tuberkulose, og de fleste døde hjemme. Familiene fikk store omsorgsutfordringer, og det var særlig husmødrene som møtte disse. Pleie av sjuke gikk ofte for seg i små, mørke og trange boliger med lite lys og luft. Først etter andre verdenskrigen ble det vanlig standard å ha et baderom i husværa, og folk måtte vaske seg i stampen. Å pleie sjuke og samtidig forebygge smitte under slike forhold var ikke lett. Husmoren som tok hand om syke familiemedlemmer, hadde hendene fulle, og det vart stilt høge krav.. Helsepersonell og helsekampanjer advarte folk mot å spytte omkring seg, og tilrådde at en brukte spyttebakker og spytteflasker. Husmødrene måtte samle opp spyttet og brenne det. Lufting og soling var selvsagt. Sengetøy måtte skiftes ofte, selv om klesvask var særdeles tungt arbeid. Skylling måtte ofte foregå utendørs i isvann eller i kalde bryggerhus. Barna måtte mødre passe ekstra godt på, slik at fremmede ikke kom i fysisk kontakt med dem (Blom 1998).

Husmorhverdagen varierte naturligvis med kvinners sosiale bakgrunn og om de levde sine liv i byene eller på landsbygda. Ikke minst la boligforholdene og husstandsstørrelsen rammene for hvordan husmoryrket kunne utøves. La oss ta det siste først. Hvor mange personer hadde husmoren å stelle for, hvor mange bodde i samme hushold? I 1890 var det i gjennomsnitt 4,5 personer i hvert hushold i Norge, mot 4,3 i 1910 og 1920. Som Beate Homlong nevner kom den svake nedgangen i dette tidsrommet i første rekke av nedgangen i fertiliteten, men og i noen grad av færre tjenestefolk i husholdene. Det store spranget i husholdsstørrelse kom likevel først mellom 1930 og 1946, da gjennsomsnittsstørrelsens sank fra 4,05 til 3,22. I denne perioden gikk barnetallet enda mer ned og tjenestefolkene forsvant så godt som helt i løpet av mellomkrigstiden og andre verdenskrig.

Husmødrenes arbeid ble lettere ved at de fikk færre å stelle for. Særlig i byene ble husholdene små i løpet av mellomkrigstiden. Hjelpemidlene i husarbeidet ble flere, og det kompenserte en god del for fravær av tjenestejente. Husmoren i middelklassen i byene hadde oftest innlagt vann alt før 1900. Elektrisiteten i private hjem ble vanlig i mellomkrigstiden, noe som selvsagt betydde en enorm arbeidsbesparelse for den som skulle koke mat, vaske, sy og holde huset godt og varmt. Ved århundreskifte hadde bare en tiendedel av norske hjem elektrisk ly, i 1920 to tredeler. Utover i 30-årene økte andelen hjem med elektrisk lys enda mer, og da begynte også elektriske hjelpemidler å komme, som strykejern, elektrisk komfyr og støvsuger (Melby 2000, s. 285-286).

Det er ingen tvil om at folk, og særlig arbeiderklassen i byene, bodde kummerlig sammenliknet med vår tids standard. I en norsk industriby som Sarpsborg i bodde det gjennomsnittlig 2,5 personer per rom i 1918. I arbeiderstrøkene der i byen bodde folk ennå mye trangere. Mange steder i Norge måtte arbeiderhusmoren slite med vannbæring fra vannposten ute i gården til langt ut i mellomkrigstiden. De sanitære forholdene var elendige med felles utedo. Det krydde av utøy, lopper, lus og rotter i bygningene. Arbeiderboligene var typisk ”Gråbeingårder”, undersolte og overfylte. Ikke til å undres at arbeiderbarna ofte led av engelsk syke og tuberkulose.

Arbeiderhusmoren hadde ofte en umulig oppgave med å holde hjemmet rent og pent og gi familien tilstrekkelig næringsrik mat. Utenforstående, eksperter som drev kampanjer for å bekjempe tuberkulose etc. nevnte ofte at sykdom og dårlig helse i arbeiderklassen skyldtes manglende kunnskap og vilje til å bedre forholdene. Innen arbeiderklassens egne rekker ble det tatt til motmæle mot en slik tolkning: Dårlig helse innen arbeiderklassen hang sammen med fattigdom og underbetaling. Heving av lønningene, ikke opplysningskampanjer, var veien å gå for å bedre forholdene for arbeiderfamiliene.

I nærheten av de store bedriftene bodde arbeiderne ofte i boliger bygget avarbeidsgiveren. Borregaard fabrikker reiste for eksempel allerede ved midten av 1800-tallet arbeiderbrakker i St. Olavs Vold i Sarpsborg. En enkelt brakke kunne gi husrom til 20 familier. Bakeri og uthus med felles utedo var del av boligkomplekset. Det var ikke uvanlig at arbeiderfamilier med 8-10 barn måtte stue seg sammen på ett rom å kjøkken i St. Olavs Vold.

Boligforhold
Borregaard, en nettutstilling

Det skjedde likevel bedringer av boligstandarden for arbeiderklassen i første del av 1900-tallet, i Sarpsborg som i andre industrisamfunn rundt om i landet. I havebyen på Opsund reiste Borregaard nye arbeiderboliger i løpet av mellomkrigstiden, slik at hver familie fikk sitt eget lille krypinn med eget kjøkken og til og med en haveflekk.

Arbeiderfamiliene levde i større eller mindre grad mye fra hand til munn, og i sær om forsørgeren var arbeidsledig. Arbeiderkvinnene tok seg gjerne vaskejobb eller en annen strøjobb for å spe på familieinntekten. I mellomkrigstiden var det en skam å be det offentlige om hjelp. Husmoras lønning kunne være helt avgjørende for familiens mulighet til å betale husleie og kjøpe det nødvendige av mat. Det virket stigmatiserende å komme på fattigkassa. De som kunne handlet i stort, en sildetønne eller en melsekk av gangen. Bodde man i landlige omgivelser var det mulighet for matauke, som ved å dyrke poteter på en liten jordlapp. Det var begrenset hvor mye tid en arbeiderkvinne kunne avsette til husarbeid som husvask, klesvask og rydding. Å skaffe penger til husleie og til mat og klær, var nok det som hadde førsteprioritet. Først i siste del av mellomkrigtiden kunne en vanlig arbeider ha råd til å ”la kona gå hjemme”. Den egentlige husmortilværelsen for arbeiderklassens kvinner ble skjøvet ut i tid, til etterkrigstiden.

Middelklassekvinnene, hushjelper og ”lettstelte bolliger”
Kvinner i middelklassen og i den sosiale og økonomiske eliten levde selvsagt helt andre husmorliv enn det arbeiderklassens kvinne gjorde 1918-1940. De var sterkere ”husmoriserte” enn arbeiderklassens husmødre fordi deres lønnsinntekt ikke var nødvendig i familien. Til omkring 1900 hadde husmødre i middelklassen og overklassen ført forrådshushold. Det vil si de kjøpte inn i stort og tjenestefolkene bakte, slaktet, hermetiserte, syltet og saftet til husholdets forbruk av matvarer i løpet av en hel sesong. Etter 1900 og i sær i løpet av mellomkrigstiden kom en viktig endring for husmødre i dette sosiale sjiktet. Særlig for de urbane ble det nå vanlig med forbrukerhushold heller enn forrådshushold. Man handlet inn det man trengte etter hvert i lokale kolonial- og fetevarebutikkene, som fikk stadig bedre og mer variert vareutvalg. Husmødrene i dette sosiale sjiktet framsto tidligere enn arbeiderklassehusmødrene som en viktig forbrukergruppe. Middelklassen ledet naturlig nok an i å ta i bruk mange av de nye forbruksvarene som nå ble markedsført og som kunne bidra til å lette arbeidet både med matlaging og husstell ellers.

Som nevnt ble husmødre generelt møtt med ny krav i mellomkrigstiden. Matstellet og hygienen måtte forbedres av hensyn til folkehelsen. Det var budskapet fra et samlet ”ekspertkorps” og fra store deler av kvinnebevegelsen. Middelklassehusmoren var nok særlig målgruppen for dette budskapet. Hun hadde ressurser til å etterleve den nye tids krav. I arkitekturen var funkisstilen på moten, noe som nettopp la til rette for lyse, ”hygieniske” og støvfrie hjem. I hovedstaden for eksempel kunne mange i middelklassen flytte ut av tungvinte, gamle og trekkfulle boliger til moderne leiligheter med oljefyr, sentralvarme, vannklosett og bad i den nye Sinsen-byen i 1930-årene Å fyre med ved og tørke støv av listverk ble da en saga blott.

Selv om middelklassehjemmene ble lettstelte forsvant ikke behovet for rengjøring. Kravene til hygiene hadde jo økt. Og selv elektriske komfyrer krevde at noen lagde mat på dem. Oppvasken måtte tas og barna passes og oppdras. Et påtrengende spørsmål ble om husmødrene skulle utføre husarbeid og praktisk barneomsorg alene, eller om de trengte en hushjelp til dette arbeidet.

Som Kari Værnes skriver i boken. Det moderne Norge. Samliv og Nærmiljø (Værness 1982, s. 62) var det et uttalt ”tjenerproblem” alt rundt 1900. Fra da av var etterspørselen etter tjenestepiker langt større enn tilbudet fordi ugifte kvinner fikk mer å velge i på arbeidsmarkedet. Å ta seg tjeneste var sett som lite attraktivt på grunn av lange arbeidsdager, nesten ingen fritid, dårlig lønn og mangel på fellesskap med likesinnede i arbeidsprosessen. Til tross for at tjeneryrket var lite populært var det ennå så sent som i 1930 en hel hær av hushjelper i Norge, nærmere bestemt 120.000, en tredjedel av alle yrkesaktive kvinner og dobbelt så mange som i industrien. Likevel, det var altså tjenermangel i mellomkrigstiden, og i den perioden var ”tjenerhold” faktisk et slags statussymbol. Som en hovedregel var det middelklassen og overklassen som hadde råd til hushjelp. De virkelig velstående, som skipsrederfamilier i hovedstaden, hadde i gjennomsnitt mer enn en hushjelp.

I historiske framstillinger om husmoryrket familielivet på 1900-tallet har det ofte blitt utelatt at tjenerne ytte svært mye for å få virkeliggjort de nye husmoridealene om hygiene etc. I borgerlige miljøer skulle jo også tradisjonelle husarbeid utføres. Det var tidkrevende å bone gulv, pusse sølv, stive hvite duker, brette servietter, pynte bord. Normen var å holde en viss standard. Selskapelighet betydde mye, men samtidig krevde barna sitt. Man mente det borgerlige voksenlivet og selskapslivet vanskelig kunne gjennomføres i barnas nærvær.

Men samtidig skulle moderskapet ideelt være det egentlige kallet i livet for kvinnen i middelklassen. Moderskapet ble særlig hyllet med gjennombruddet for det nye synet på barnet som kom med ”Moderskspabevegelsen omkring 1900 og Eller Keys berømte og mye leste bok ”Barnets århundre”. Denne bevegelsen understreket det særlige ansvaret mor måtte få i barneomsorgen i den moderne tid (1900-tallet), men i middelklassa skulle det gå noen tiår før mødrene selv tok over den praktiske omsorgen for barna. Paradoksalt nok kan det se ut som om distansen mellom foreldre og barn i middelklassen var stor etter 1900, selv om familiefølelsen ble dyrket i større grad enn tidligere. Det var ikke bare far som ble en nokså fjern figur for barna, men mor også. I alle fall i deler av middelklassen var henne ansvar å arrangere selskap, gå på visitter og sette tjenestefolkene i arbeid. ”Piken” sov gjerne på samme rom som de minste barna, slik at mor slapp å bli uroet om natten. Om dagen sørget hun for slikt som pottetrening, hun kledde på de små, og passet dem ute og hjemme. Hos de velstående var det vanlig at tjenestefolkene hadde måltid sammen med barn som ennå ikke hadde lært å spise ”pent”, slik at familien slapp bryet med å lære dem bordmanerene. En kjøpte seg på ei måte fri frå det å gi praktisk omsorg til barna sine, men utover i 1930-årene forandret dette seg. Flere og flere kvinner i middelklassen måtte klare seg uten hushjelp fordi slik arbeidskraft da v”ar blitt enda vanskeligere å rekruttere enn tidligere i mellomkrigstiden, og normer for familieliv begynte også å tilsi at mødre selv tok over mer av arbeidet som er knyttet til det å ha barn i huset.

At middelklasshusmødrene gjennom store deler av mellomkrigstiden hadde hushjelp betydde ikke at de ikke gjorde noe husarbeid eller overhodet ikke så til barna. De aller fleste kvinner, uansett klasse, måtte ta det hele og fulle overordnede ansvaret for det huslige og for barneoppdragelsen. De manglet ektemennenes assistanse i det daglige. Menn hadde tilgang til personlig service gjennom ekteskap og familietilknytning. Koner, mødrer, døtre, søstrer, tanter og nieser sørget for at menn ble fristilt og kunne vie seg til arbeid på kontor, i handelsvirksomhet etc. Folketellingen av 1930 viste ikke bare at en betydelig andel av de sysselsatte kvinnene i Norge var tjenere i private hjem (120.000 se foran), men den viste også at 14 prosent av alle voksne kvinner i befolkingen var ubetalte hushjelper hos foreldre eller andre slektninger. (Wærness 1982, s. 62).

Bondekvinnene – ”bare” husmødre?
Ved inngangen til mellomkrigstiden bodde fortsatt over halvparten av befolkningen på landsbygda og livnærte seg av jordbruk, fiske og skogbruk, altså av primærnæringene. Kvinnenes innsats var uvurderlig. Et gardsbruk kunne vanskelig drives uten en husmor. Jordbrukstellingen av 1929 viste at det året fantes det 208.000 jordbruksenheter i Norge. Majoriteten av disse, 187.000 var i tellingen karakterisert som småbruk (5til 100 mål jord). Disse småbrukene var ofte kombinert med annen næring, noe som i praksis betydde at mannen stod for arbeid uten for småbruket og kvinner og barn for jordbruksdriften. I perioden mannen var borte på fiske eller i skogen, var det husmoren som var bonde, og ikke bare bondekone. Jordbrukstellingen fra 1929 viste også direkte at familiearbeidet spilte en stor rolle. Det utgjorde over 80 prosent av arbeidshjelpen på mindre bruk. Leid arbeidshjelp fantes for det meste bare på storgårdene. Det var som nevnt 208.000 bruk i 1929, og på 82 % av disse deltok konen i arbeidet. Hva ville det si? Jo, at husmødre på landet var dobbeltarbeidende.

Arbeidsdagen i bynæringene var lovbestem i mellomkrigstiden. 8-timers dagen var kjempet igjennom. Bondekvinnenes arbeidsdag hadde ingen grenser og bestemmelser. Det samme gjaldt for byhusmoren, men hennes byrder var nok likevel ikke så tunge som bondekvivnnens. I byen kunne en husmor være fornøyd etter å ha laget til maten, gjort rent i huset og sørget for pass og stell av barn. For bondekvinnene var dette nærmest bare en biting, noe som kunne utføres på ”fritiden”. Likevel hadde bonden en tradisjonsbunden rett til å få måltider servert til faste tider.

I mellomkrigstiden foretok svenske myndigheter tidsstudier i arbeidslivet og lot disse studiene også omfatte husmødre på småbrukene. Tidsstudiene viste, ikke uventet, at kvinners arbeidsbyrder på mindre bruk var meget stor. Arbeidsdagen var i gjennomsnitt på 13 timer, av det i gjennomsnitt 4 timer til å stelle dyr og til annet landbruksarbeid. For noen var arbeidsdagen 15 timer eller mer. De norske småbrukerkvinnenes arbeidstid må ha vær tilsvarende, men tilsvarende studier savnes fra Norge. Da en kvinnesakskvinne i 1939 tok kontakt med Statistisk sentralbyrå for å få tak i statistikk om norske småbrukerskoners arbeid, fikk hun til svar at det fantes ingen undersøkinger eller oppgaver over kvinnenes arbeid på landet, og vedkommende tilføyde ganske karakteristisk: ”Vi bare veit det er et stort slit” (Agerholdt m.fl. 1940, s. 72-78). Hva var det som gjorde bondekvinnenes tilværelse så slitsom i tiden før annen verdenskrig?

Små inntekter, dårlige arbeidsforhold, gamle og uhensiktmessige hus, var svaret kvinneforskeren selv lanserte. I mellomkrigstiden var det gjeldskrise i norsk landbruk. Mange hadde overinvestert og tatt opp for store lån under første verdenskrig. Deflasjon og arbeidsløshet førte et stort antall bruk på tvangsauksjon utover i 1920- og 30-årene. Mange en småbruker- og bondefamilie sloss med ryggen mot veggen for å beholde hus, hjem og levebrød. Kvinner og barn arbeidet og slet som aldri før for å berge det som berges kunne.

Norsk landbruk ble modernisert fra midten av 1850-årene av, og moderniseringsprosessen ble fullført i løpet av mellomkrigstiden. Modernisering innebar overgang fra selvforsyningsjordbruk til salgsjordbruk, rasjonalisering og mekanisering. Vi fikk de store utskiftningene som betydde at man gikk bort fra gammeldags teigblanding. Slåmaskin, melkemaskin og andre maskiner gjorde gårdsarbeidet lettere og mer effektivt. Kunstgjødsel var et annet stort gjennombrudd. Nye jordbruksmetoder og bedre kunnskap bidro til produksjonsøkning. Endringene i jordbruket i tidsrommet 1850-1950 var så omfattende, at den med et uttrykk fra forfatteren Inge Krokan er blitt kalt ”Det store hamskiftet”.

Kvinnehistorikerne har pekt på at for majoriteten av bondekvinnene og husmødrene på landet ble hamskiftet merkbart først etter 1950. Enda i mellomkrigstiden slet de under samme materielle og arbeidsmessige forhold som i det gamle bondesamfunnet. Jordbruksdriften ble modernisert lenge før boligen ble det. Ved de mindre brukene manglet man ennå i 30-årene som regel både bryggerhus og ordentlige kjellerrom. Spiskammer og skapplass var det også dårlig med. Matlagingen måtte foregå ved en liten høy kjøkkenbenk, og ofte sov noen av familiemedlemmene på kjøkkenet. Kvinners arbeidsplass både innomhus og i fjøset var trange, små, tungvinte, upraktiske og skitne. Det meste av mellomkrigstiden var innlagt vann og elektrisk strøm en sjeldenhet på de mange småbrukene og mindre bondegårdene rundt om i landet. I tilfelle elektrisitet fantes i private hjem var kapasitet så liten at husmoren ikke kunne ta i bruk strykejern eller andre tekniske hjelpemidler. Sommeren 1940 ble det foretatt en liten stikkprøve om vannforsyningen i private hjem i en stor jordbruksbygd i Akershus fylke. Det viste seg da at av 30 småbruk hadde to innlagt vann både i fjøset og i kjøkkenet og en bare i fjøset. ”Når gjenta gifter seg, får hun en vassæle i brurgave” er et ordtak fra Modum. Det kunne nok gjelde for de øvrige delene av landet også, om vi snakker om tiden før 1950 (Agerholdt m.fl. 1940, s. 74-75).

Barneomsorgen på den norske landsbygden kunne vanskelig bli den beste når mødrene slet seg ut med husarbeid og gårdsarbeid. Barna tok også selv tunge tak. Undersøkelser har vist at det store hamskiftet ikke førte til avvikling av barnearbeidet i jordbruket og arbeidet ble heller mer hardt og trettende for barn enn det hadde vært før moderniseringen. Krav om effektivitet i jordbruksdriften gjorde at både kvinner og barn måtte presse seg minst like tungt som i ”gamle dager”.

Også på landsbygda forsvant tjenerne etter 1900, først de mannlige, så de kvinnelige. I mellomkrigstiden var det for det meste bare storgårdene som hadde dreng, sveitser, griserøkter etc. Å ha tjenestejente var fortsatt mye mer vanlig, men ikke en selvfølge som det hadde vært i det gamle bondesamfunnet.

Hushjelper og tjenestejener i mellomkrigtiden

Hushjelpene har vi alt omtalt. Det fantes 120.000 av dem i Norge så sent som i 1930, men bare 15.000 i 1960 (Sandvik 2000, s. 282). Vi skal nå se litt nærmere på deres situasjon som yrkesgruppe.

De fleste tjenestejenter eller hushjelper i byene i mellomkrigstiden var unge jenter fra landsbygda. Statistisk Sentralbyrå foretok en undersøkelse av arbeidsforholdene av tjenestejerner i by i 1938, basert på spørreundersøkelse av et representativt utvalg. Denne undersøkelsen fikk fram at majoriteten av de spurte ønsket seg annet arbeid og så på arbeidet sitt som noe midlertidig. Svært mange var også lite fornøyd med arbeidsforholdene. Tjenestejentene viste til at det var lange arbeidsdager, dårlig lønn, nesten ikke fritid og ferie og praktisk talt ikke mulighet for privatliv. Flere nevnte også at de ikke fikk respekt fra sin arbeidsgiver. En av dem uttalte: ”Man er ikke regnet som et menneske, men som en maskin som kan gå 15-16 timer i døgnet.” Over halvparten av hushjelpene i byene hadde en arbeidsdag på over 12 timer og det var heller uvanlig med faste avtaler om kvelds- og helgefri. (Wærness 1982, s. 62-63).

Når det gjelder hushjelpene på landet og hvilke forhold de arbeidet under har vi ikke norske studier å støtte oss til. Statistisk Sentralbyrå fant i 1938 at de mange kombinasjonene av inne- ute- og fjøsarbeid ikke kunne bli brukbare oppgaver uten individualoppgaver på bred basis. Men igjen kan vi trekke på svensk undersøkelse. Svenske studier fikk fram at i tidsrommet 1929 til 1938 var brutto arbeidstid for landsens tjenestejenter 86 timers uke om vinteren og 90 timer om sommeren. Fri om hverdagen forekom sjelden, men annen hver eller tredjehver søndag kunne være fridag, hele dagen. Ferien var for det meste bare en uke pr. år, mot i byen to-tre uker pr. år. Forholdene i Sverige var neppe så forskjellige fra Norge. Ikke til å undres at mange tjenestejenter søkte lykken i Oslo og de andre byene. Men var det mulig å finne utkomme der? Det er viktig å være klar over at tjeneryrket var det viktigste kvinneyrket i Norge til etter annen verdenskrig. Ekteskap var for nesten alle kvinner ensbetydende med det å være registrert som ”ikke- yrkesaktiv”. (Melby 2000, s. 274), Men hvilke andre yrker stod åpne for kvinner i mellomkrigstiden? Hvordan kunne kvinner livberge seg om de ikke var husmødre og ikke tjenere?

Kvinner og lønnsarbeid, industrien og de nye middelklasseyrkene
Til tross for at sterke krefter i samfunnet arbeidet for å gjøre kvinnene til husmødre, åpnet det seg også nye arbeids- og yrkesmuligheter i tidsrommet 1918-1939. Omkring 1900 var mer enn halvparten av alle yrkesaktive kvinner sysselsatt i primærnæringene, 50 år senere bare en fjerdedel. Industriutbyggingen og veksten innen for privat og offentlig tjenesteyting krevde flere hender i arbeid og økt kompetanse. Handel, reklame, transport og kommunikasjon, samt undervisning og helsestell betydde rask ekspansjon av middelklasseyrkene.

Omtrent 25 prosent av kvinnene i mellomkrigstiden med inntektsgivende arbeid, som ikke var husmødre, bondekoner eller ubetalte hushjelper hos slektninger (familieforsørget), var sysselsatt i industrien. Tekstil og bekledningsindustrien var mest typisk kvinneindustriarbeidsplass, og 60 prosent av kvinnelige industriarbeidere arbeidet i denne grenen av industrien. Ellers ble kvinnelig arbeidskraft mye brukt i nærings- og nytelsesindustrien. Tobakks- og sjokoladefabrikker og hermetikkindustrien kan nevnes som eksempler på bedrifter som gjerne hadde forholdsvis mange kvinner i arbeidsstokken. Som Melby (2000, s. 279) peker på, vet vi ikke mye om kvinners arbeid i industrien. Bedriftskulturen la noen steder til rette for deltidsarbeid for gifte kvinner, andre steder var det mest ugifte kvinner i heltidsarbeid som hørte med i arbeidsstokken. Ulike former for lønnsarbeid kunne eksisterte i samme geografiske område. Eksempel på det er at i tekstilindustrien i Ytre Arna ved Bergen var det vanlig at gifte kvinner fortssatte i fabrikken etter at de giftet seg, mens i fabrikksyersker i nabobygda Espeland oftest sluttet når de giftet seg. For de som ble hjemmeværende kunne løsningen blir hjemmeproduksjon, eller at fabrikken satte ut arbeid til de som hadde muligheter for å sy hjemme. Løsningen med hjemmeproduksjon falt gradvis vekk i løpet av mellomkrigstiden. Det ble samtidig en tendens til at stadig flere kvinner i fabrikkarbeid var ugifte. Industrien etterspurte to typer arbeidskraft, en dyr og kvalifisert, en annen billig og ukvalifisert. Dette skille falt i stor grad sammen med kjønnsskille og kvinnene ble den fleksible, billige deltidsarbeidskraften som for en stor del utflørte rutinearbeidet og tok noen tak når det var høysesong og stor etterspørsel. Kvinnearbeidsplassene var de mest usikre i industrien (Melby 2000, s. 279-280).

Å kombinere familieforpliktelser med fabrikkarbeid ble stadig vanskeligere i løpet av mellomkrigstiden, og kanskje også mindre ønskelig utover i 1930-årene etter som den økonomiske krisen gled over. I arbeiderbevegelsen var det et uttalt mål at en arbeidsmann skulle lønnes slik at han alene kunne fø en familie.

De nye middelklasseyrkene
Samfunnsutviklingen i mellomkrigstiden la som nevnt til rette for at kvinner kunne gå inn i nye yrker, middelklasseyrkene knyttet til handel, transport, kommunikajson, helsestell og utdanning. Samfunnet var i ferd med å bli et utdanningssamfunn. Både fagkompetanse og akademisk utdanning ble stadig mer etterspurt i privat og offentlig sektor. Kvinneandelen blant de utdanningssøkende i middelskolen og gymnas var økende i gjennom hele første halvdel av 1900-tallet. I middelskolen var det 45 prosent jenter allerede ca. 1900. Omkring 1900 var 10-15 prosent av artianerne kvinner og i 1950 40 prosent. Men en meget lav andel av ungdomskullet tok artium og fikk studiekompetanse. En enda mye lavere andel studerte videre. Kvinner med skolegang utover folkeskolen søkte seg helst til de nye kvinneyrkene. De ble kontordamer, butikkdamer, telegrafistinner, lærerinner og sykepleiere. I post, telefon og telegraf var det ansatt omtrent like mange kvinner som menn. Majoriteten av kvinnene i disse yrkene var ugifte, noen var gifte. De hadde det til felles at de kjempet for status og anerkjennelse for arbeidet de utførte og for likelønn og like rettighter med menn. Det var ingen selvfølge at tradisjonelle kvinneoppgaver som sykepleie skulle oppfattes som arbeid som fortjente lønn. Sammen med barnehagelærerinner, sykegumnaster og sosionomer kjempet sykepleierne for å bli anerkjent som egne profesjoner. Det gjaldt å klargjøre hva de stod for, utdanningsgrunnlaget og grensene mot ”naboyrkene” (Melby 2000, s. 277).

Lærerinnene stod sterkt ved inngangen til mellomkrigstiden, til tross for at de ikke hadde ledende stillinger, arbeidet deltid og for det meste bare var å finne i barneskolen, ikke i middelskolen og gymnasene. De utgjorde hele 45 prosent av lærerstaben i folkeskolen i 1920 og hadde fått gjennomslag for likelønn med mannlige lærere. Vi kan snakke om en feminisering av skolen, men utover i mellomkrigstiden stoppet denne prosessen opp. Det kom tilbakeslag. I skolen som i andre statlige og kommunale etater ble gifte kvinner utestengt dersom mannen var i arbeid. Ny lover bestemte at hver familie måtte greie seg med ett levebrød i vanskelige tider med arbeidsledighet. Kvinnene ble ofret. Kvinnene som sist rykket inn i ervervslivet, måtte ikke bare nøye seg med de minst betalte jobbene, og de mest ensformige. De måtte også gå først. Denne politikken hadde støtte langt inn i sosialdemokratenes rekker og ble først oppgitt da den økonomiske krisen var over i 1930-årene.

Litteratur:

Agerholt, Anna Caspari m.fl. 1940. Kvinna i arbeidslivet. Norsk rikskringkasting serieforedrag 23. Oslo.

Blom, Ida. 1998. Feberens ville rose. Tre omsorgssystemer i tuberkulosearbeidet 1900-1960. Bergen.

Blom, Ida og Sølvi Sogner (red.). 2000. Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra Vikingtid til 2000-årsskiftet. Oslo.

Melby, Kari. 2000. Husmorens epoke. 1900-1950. I Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra Vikingtid til 2000-årsskiftet. Oslo.

Sandvik, Hilde. 2000. Tidlig moderne tid i Norge. 1500-1800. I Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra Vikingtid til 2000-årsskiftet. Oslo.

Sogner, Sølvi (red.). I gode og vonde dagar. Familielivet i Noreg frå reformasjonen til vår tid. Oslo.

Wærness, Kari. 1982. Det moderne Norge. Samliv og nærmiljø. bind 2. Oslo.