Litt om Geofysisk Institutt

Pressemelding henta fra "På Høyden" 3.juni 2003

(Bilder kommer)

I 1928 flyttet Geofysisk Institutt inn i et karakteristisk nytt instituttbygg i Allegaten 70. Bygget ble i stor grad finansiert av innsamlete private midler. Nybygget var en viktig begivenhet i utviklingen fra museum til universitet. UiB ble først opprettet etter 2. verdenskrig, men arkitekt-tegningen har tittel "Bergens Universitet" og det var hele tiden tenkt å bygge videre ut til et fremtidig universitet i området omkring Geofysen.

Geofysikk, representert i Bergen primært ved oseanografi og meteorologi, var allerede tidlig på 1920-tallet vokst frem som et sentralt fag med stor framgang og samfunnsmessig betydning for Norge. Med nybygget i 1928 fikk man bedre forhold for disse fagretningene og også lagt til rette for ny aktivitet innen andre grener av geofysikken som jordmagnetisme og kosmisk fysikk.

Bygget var spesielt utformet for å romme også Vervarslinga på Vestlandet som var startet i 1920 med den unge Jacob (Jack) Bjerknes som sin første leder, og som bidro til den verdenskjente Bergensskolen i meteorologi ledet av professor Vilhelm Bjerknes ved Geofysisk Institutt. Videre inneholdt bygget en rekke spesialrom, og fagfolk valfartet fra hele Europa for å studere det nye bygget som kom til å danne danne mønster for slike bygg andre steder.

Bjørn Helland-Hansen og Harald Ulrik Sverdrup var professorer i h.h.v. oseanografi og meteorologi ved instituttet i 1928. Helland-Hansen var en av de første professorer ved Bergens Museum, den sentrale personen bak opprettelsen av instituttet i 1917, og en meget betydningsfull oseanograf. Helland-Hansen la sin sjel i detaljutformingen av bygget. Harald Ulrik Sverdrup satt her og bearbeidet observasjoner fra Maud-ekspedisjonen med Amundsen til Arktis og ble snart verdenskjent for både teoretiske og eksperimentelle resultat innen oseanografi.

Christian Michelsens Institutt (der Helland-Hansen var styreformann i 25 år fra det ble opprettet i 1930) var også leietaker i bygningen frem til de fikk sitt eget instituttbygg rett over gaten i 1950-årene. Ingeniør og konstruktør Odd Dahl var knyttet til CMI med arbeidsplass på verkstedet i kjelleren og bidro sterkt til de forskjellige faglige aktivitetene som foregikk i etasjene over. Fysisk Institutt ved UiB vokste også frem fra det opprinnelige fagmiljøet ved Geofysen, og "universitetets hullkortavdeling" som senere ble til EDB- og nå IT-avdelingen var først organisert under Geofysisk Institutt. Instituttet har også i tur og orden drevet forskningsskipene "Armauer Hansen", "Helland-Hansen" og "Håkon Mosby", den siste oppkalt etter instituttets mangeårige styrer og senere rektor ved UiB.

Nansen Senter for Miljø og Fjernmåling, opprettet i 1986 og ledet av professor Ola M. Johannessen, er sprunget ut av fagmiljøet ved Geofysisk Institutt. Sidefløyene som kom til etter krigen har i perioder rommet flere universitetsinstitutt. Siste skudd på stammen er Bjerknessenteret for klimaforskning som er et senter for fremragende forskning fra 2002, ledet av professor Eystein Jansen, og organisert i samarbeid mellom UiB, Nansensenteret og Havforskningsinstituttet. Gjennom hele perioden fram til i dag har fagmiljøet bidratt til internasjonale forskningsprogram, hatt mange gjesteforskere og utdannet norske geofysikere. Det har også drevet viktige klimadataserier innen havklima og stråling. Det er derfor stolte tradisjoner og grunnforskning med store ringvirkninger og samfunnsmessig betydning som nå markeres ved 75-årsjubileet.

Åpningsfesten for nybygget ble avholdt 7. juni 1928 på Fløyen med prominente gjester fra det norske geofysiske fagmiljø inkludert Fridtjof Nansen. Jubileumsarrangementet finner sted i Fløyrestauranten kl. 11 den 5. juni 2003 og åpnes av rektor Kirsti Koch Christensen.

Bygningens historie Av Professor Peter M. Haugan

Instituttbygningen for Geofysisk Institutt i Allegaten 70 ble ferdigstilt våren 1928 med innflytting i april-mai og innvielse 7. juni 1928. Bygningen var hovedsakelig finansiert av midler innsamlet fra byens borgere. Bygget har utvilsomt vært et landemerke i byen og svært godt kjent blant folk flest. Det gikk ikke mange år før den bergenske navneformen ”Geofysen” ble dominerende, og navnet er nå kommet i bruk også i offisielle dokumenter (Vi har heldigvis ennå ikke skiftet til Geofys1 på samme måte som Sparebank1 eller Fjord1 eller lignende selv om vårt navn egentlig kunne være mer utsatt for slik modernisering – det må vi stå imot!). Instituttbygget var en viktig milepæl i utviklingen mot et universitet i Bergen. Arkitekttegningen har tittelen ”Bergens universitet” (se heftet) selv om det ennå skulle gå mange år før universitetet ble formelt opprettet. Da Kongen nedla grunnsteinen til universitetet i 1946 var det byggingen av sidefløyene som ble igangsatt.

I Bergen på 1920-tallet ble det arbeidet hardt for å få etablert et eget universitet. Man hadde noen få professorer ved Bergens Museum. To av dem var ved Geofysisk Institutt, og oseanografen Bjørn Helland-Hansen var blant de aller første som hadde blitt tildelt en slik tittel i Bergen. Apoteker Johan Lothe som det henger et stort maleri av i 3. etasje på Geofysen, var formann i styret for instituttet og en meget sentral person i finansieringen. Statsminister og skipsreder Joh. Ludw. Mowinckel var blant de største giverne. Det var totalt tilgjengelig over 650 000 kroner direkte til instituttbygget. Videre ble det etablert forskningsfond spesielt for geofysisk forskning (som fortsatt eksisterer) og gitt andre bidrag slik at den totale verdien av tilskuddene var av størrelsesorden 1 million kroner, et meget stort beløp med den tidens pengeverdi. Kommunen bidro med gratis tomt som var stor nok til fremtidige utvidelser innen andre vitenskaper.

Allerede fra 1915 var det på nordisk nivå tatt initiativ til en koordinert utbygging av geofysisk forskning. Tromsø fikk sitt geofysiske institutt før Bergen. Men virksomheten der ble etter hvert splittet opp, noe virksomhet ble flyttet til Bergen og instituttet i Tromsø gikk etter hvert over til å bli en ren værvarslingssentral. I Oslo har organiseringen og fagprofilen vekslet opp gjennom årene. Det er derfor i Bergen vi har de klart lengste kontinuerlige tradisjonene og den sterkeste profilering av geofysikk som en enhet. Folk var simpelthen stolte over at det som skjedde i Bergen. Det ble tidlig klart at forskningsresultatene ganske raskt forbedret både værvarsling og kunnskap om havet som grunnlag for liv, helse og velstand. Bergensskolen i meteorologi under ledelse av Vilhelm Bjerknes, men også den oseanografiske virksomheten med kurs under ledelse av Helland-Hansen fra tidlig på 1900-tallet, og forskning delvis i nært samarbeid med Fridtjof Nansen, sto sterkt i folks bevissthet og overbeviste dem om at geofysikk var noe å satse på.

Bygget inneholdt spesialrom for en rekke instrumenter. Noen av dem måtte bygges inn på en spesiell måte for å unngå å forstyrre radioen som var så viktig for værvarslingen. Det var hele tiden planlagt å ha Vervarslinga på Vestlandet (VpV) som leietaker. Innen værvarsling hadde man også tenkt på at bygget skulle kunne romme et helt ”centralinstitut for det søndenfjeldske Norge”. Dette skulle komme istand ved å flytte aktuelle avdelinger fra det Norske Meteorologiske Institutt i Oslo til Bergen, og ble fremmet som et klart mottrekk mot tidligere forslag om å flytte all værvarslings-virksomhet motsatt vei, til Oslo. Vilhelm Bjerknes’ sønn Jac. Bjerknes var den første bestyrer av VpV. Han bodde i bygningen (se tegningen – Vaktmesterleiligheten er kanskje kjent – Den har vært benyttet av mange, men det var altså også en bestyrerleilighet i 2. etasje) i flere år for til enhver tid å være tilgjengelig for tjenesten. Da Harald Ulrik Sverdrup i 1931 ble kallet til medlem av Christian Michelsens Institutt for Vitenskap og Åndsfrihet (CMI), overtok Jac. Bjerknes hans meteorologi-professorat ved GFI. Her var det tette bånd mellom forskjellige institusjoner som samarbeidet og utfylte hverandre!

Det skjedde mye forskning ved VpV de første årene i tett samarbeid med Geofysisk Institutt. Under krigen da varslingstjenesten var innstilt konsentrerte man seg om metodeutvikling, som kom til nytte ved forbedret varsling etter krigen. CMI kom inn som leietaker kort etter at det ble opprettett i 1930. Helland-Hansen var delaktig i planleggingen av dette nye frittstående instituttet og styre-formann de første 25 år etter opprettelsen. GFI høstet fordeler av naboskapet, ikke bare ved leie-inntektene, men også ved at sentrale fagpersoner ble knyttet til fagmiljøet. Da Odd Dahl hadde vært en periode ved Carnegie Institution i Washington D.C., fikk Sverdrup og Helland-Hansen ham til Bergen som laboratorie-ingeniør i delt stilling mellom GFI og CMI. Sverdrup kjente Dahl godt fra flere års samarbeid under Maud-ekspedisjonen 1918-25. Verkstedet i kjelleren på Geofysen ble nå basisen for hans mange bidrag til instrumentutvikling. Han skriver selv at ”Selv løp jeg opp og ned i trappene og delte mine interesser omkring i huset hvor jeg fant resonans, fra værvarslingen i toppen til tanken i kjelleren.” Lite utstyr var å få kjøpt og det meste måtte utvikles på stedet. Instrument-utviklingen og det tekniske personalet ble på mange måter sjelen i virksomheten og bandt de forskjellige grenene sammen. Slik kan vi vel si at det er i dag også, både det fysiske datanettet og personalet som driver med IT og instrumenter, selv om instrumentene for en stor del nå produseres av spesialistfirma andre steder og instituttets rolle er å være gode til å utnytte og bruke moderne instrumenter og bidra til utvikling hos samarbeidspartnere.

Kanskje ikke alle her vet at i tillegg til en test-tank i kjelleren av selve bygget, hadde man også sprengt ut en sjakt 15m lengre ned for å gi atkomst til en over 140m lang nedlagt jernbanetunnel fra gamle Vossebanen. I tunnelen var det stabil temperatur og fuktighet og det ble gjort forsøk av mange slag. Noe av instrumentutviklingen ble kommersialisert, bl.a. gjennom selskapet Bergen Nautik. På 1960-tallet utviklet Aanderaa Instruments seg fra et prosjekt ved Geofysen. Aanderaa-bedriften på Nesttun er nå verdens største produsent av strømmålere og lager også mange andre produkter innen oseanografi og meteorologi, det aller meste for eksport.

Det ble trangbodd på huset allerede under krigen. Staben ved Geofysisk Institutt startet med ca. 10 personer og økte ganske sakte. I tillegg var det mange prominente gjester som hadde kortere og lengre opphold i bygningen. Utover 50-tallet ble staben ca. 20 personer. Skipper, maskinist og etter hvert 2. maskinist på forskningsfartøyet var fast ansatt ved avd. A, mens øvrig mannskap ble hyrt inn for hvert tokt. Ved VpV hadde staben øket fra 8 i 1928 til 23 allerede under krigen. Og CMI hadde sin aktivitet og sine plassbehov.

På den tiden CMI holdt til i huset, før de fikk sitt nybygg over gaten på 1950-tallet, drev de også med medisinske forsøk og utprøving av vaksine mot turberkulose, BCG-vaksinen. Da var det bur med marsvin og kaniner stilt opp i tankrommet i kjelleren. Dette er nok mindre kjent blant dem som vanker i bygget i dag. Odd Dahl forteller at de fikk beskjed om å passe seg for ikke å bli smittet av forsøksdyrene. Under krigen var det vanskelig å skaffe mat både til folk og kaniner, og noen ble beskyldt for å stjele av kaninmaten.

Kosmisk fysikk ble videreført ved Fysisk institutt fra 1950-tallet. På den bakgrunn har det blitt sagt at Geofysen ”oppfostret” det nye faget fysikk ved UiB. Selv etter at det meste av virksomheten ved tidligere avdeling C ble organisert på annet vis, har vi fortsatt det paleomagnetisk laboratoriet og tilknyttede medarbeidere plassert i bygget i Allegaten 70.

Sidefløyene som kom etter krigen rommet flere institutter etter tur. Fysikk har alt vært nevnt. Kjemi og biokjemi hadde sterke koplingspunkter til Geofysen. Utviklingen av anvendt matematikk ble i stor grad påvirket av det sterke fagmiljet ved Geofysen. Det er også fascinerende å tenke på at den såkalte Hullkortavdelingen ved UiB først var organisert under meteorologi, altså som en under-avdeling ved et geofysisk institutt. Der kom også den første datamaskinenen EMMA, og man kan trygt si at universitetets EDB-avdeling, nå IT-avdelingen, hadde sin vugge ved Geofysen. Instituttet har også etter tur drevet forskningsfartøyene ”Armauer Hansen”, ”Helland-Hansen” og ”Håkon Mosby”, i begynnelsen utelukkende til disposisjon for de to faste vitenskapelig ansatte ved GFIs avdeling A, etter hvert på deling for hele universitetets voksende marine forskning.

Tidlig på 60-tallet var staben ved instituttet økt til over 30, men den virkelig store økningen skjedde frem til tidlig 70-tall da man passerte 60, inkludert en rekke stipendiater og forskere med ekstern finansiering. Ekstern finansiering har for øvrig alltid vært karakteristisk for virksomheten, helt fra starten. Avdeling A har alltid vært størst med avdeling B som en god nummer to. Ved avdeling C var det en bølgedal utover 50-tallet og omlegging av oppgaver i forbindelse med overføring til Fysisk Institutt, men det skjøt ny fart utover 60-tallet. Siden 70-tallet har antallet ansatte flatet ut og formelt har vi nå avgitt avdeling C til et annet institutt.

Da Helland-Hansens ville bygge ut virksomheten i Bergen tenkte han ikke bare på sin egen gren av geofysikken, altså oseanografi, men først meteorologi og deretter jordmagnetisme og kosmisk fysikk. Emner som solflekksykluser, stråling og klimasystemets totale virkemåte viste at det var sammenhenger mellom grenene og at det var fruktbart å samles under en paraply, geofysikk. De faglige utfordringene og mulighetene endrer seg med tiden. Siden har vi fått Nansen Senteret som ble opprettet i 1986 av professor Ola M. Johannessen fra GFI og baserer seg bl.a. på bruk av nye teknikker som satellitter til observasjon av geofysiske prosesser og parametre – selvsagt utenkelig for 75 år siden. Bjerknessenteret for klimaforskning, ledet av professor Eystein Jansen, er under innflytting i Geofysen i disse dager. Her koples oseanografi og meteorologi mot paleoklimatiske undersøkelser med basis i tradisjonelt svært forskjellige fag som geologi.

Jeg synes det er inspirerende å ha sin arbeidsplass i et miljø med en så fascinerende historie. Sterke personligheter har fått utrettet mye ved faglig dyktighet, ved hardt arbeid, ved evne til å se muligheter og ved ”evne til å begå dumheter”. Som kjent var det et viktig kriterium for Vilhelm Bjerknes da han skulle rekruttere unge nyskapende medarbeidere. Vi kan nok også fortsatt lære mye av hvordan de sentrale personene for ca. 75 år siden, spesielt Helland-Hansen, organiserte arbeidet og fikk igang samarbeidsrelasjoner mellom forskjellige institusjoner. Vi står i dag overfor forskningsmessige oppgaver med minst like stor samfunnsmessig betydning og med klare og ubrutte linjer tilbake til den faglige aktivitet som pionerene sto for. Det kan være liten tvil om at instituttbygget i 1928 var en god investering på mange måter og at resultatene langt må ha overgått forventningene til dem som bidro. Det trengs også i dag slike fremsynte støttespillere som tenker langsiktig og ser muligheter for å skape virksomhet med ringvirkninger og anvendelser. Så er det vår oppgave å må rekruttere ungdom med lyst og appetitt på store utfordringer. Instituttet har til sammen over 50 hovedfagsstudenter og stipendiater (noen av stipendiatene sitter ved andre institusjoner i inn- og utland). Det er et samlet institutt uten inndeling i avdelinger men med mange samarbeidspartnere både på og utenfor universitetet. Det ser lyst ut for fremtiden!

Litt faghistorikk av Professor emeritus Arne Foldvik

Det Geofysiske institutt ble opprettet i 1917 og i løpet av få år oppnådde instituttet en helt utrolig internasjonal anerkjennelse for sin vitenskapelige innsats. Jeg skal omtale den faglige utviklingen ved instituttet frem til annen verdenskrig. Men først skal vi se på det faglige grunnlaget som forelå før instituttet ble dannet.

Henrik Mohn (1835-1916) regnes som grunnleggeren av meteorologi og fysisk oseanografi i Norge. Han opprettet DNMI , organiserte en systematisk meteorologisk og klimatisk utforskning av landet og fikk igang stormvarsler og daglige værvarsler. I to avhandlinger, den første publisert på fransk med Cato Guldberg i 1880, het Om bevegelser i atmosfæren, den andre publisert i 1887, Nordhavets dybder, temperatur og strømninger forsøkte han å utrede bevegelsene i atmosfære og hav ut fra fysiske lover. Den siste avhandlingen representerte resultatene fra Den norske nordhavsekspedisjonen, med D/S Vøringen.

Fridtjof Nansen var marin zoolog, men gikk over til fysisk oseanografi etter Fram ferden da han ble professor i Kristiania i 1897. Nansen innså snart at vår kunnskap om sjøvannets fysiske egenskaper var utilstrekkelige. Det metodiske arbeidet med å klarlegge havvannets fysiske egenskaper kom igang ved at ICES, det internasjonale rådet for havforskning, startet et Centrallaboratorium i Kristiania. Dette ble ledet av Nansen frem til 1908, og senere av Martin Knudsen under navnet Normalvannslaboratoriet i København. Allerede i 1901 kom Martin Knudsens ¨Hydrografiske Tabeller¨ som gir tettheten som funksjon av temperatur og saltholdighet-selve grunnlaget for ethvert studium av havet. Men tettheten er også en funksjon av trykket og Nansens assistent Vagn Walfrid Ekman fikk ansvaret for en undersøkelse av havvannets sammentrykkelighet. Resultatet ble publisert i 1908. Disse to glimrende arbeidene utgjør vår kunnskap om sjøvannets natur eller tilstandsligning. Den er empirisk og mye mer komplisert enn gassligningen for atmosfæren. Dette var et viktig steg på veien for å gjøre oseanografien til en eksakt vitenskap.

Det foregikk også en lang prosess med instrument-utvikling som ledet frem til vendetermometeret og vendevannhenteren, begge utviklet med vesentlige bidrag fra Nansen. Laboratoriebestemmelse av saltinnholdet i sjøvannet ved hjelp av titrering med sølvnitrat ble utviklet til perfeksjon og dermed hadde man redskapene for studier av temperatur, salt og tetthetsflatene i havet. En rekke forskjellige typer mekaniske strømmålere så også dagens lys.

Samtidig foregikk det en revolusjonerende utvikling av dynamikken. Vilhelm Bjerknes publiserte i 1898-1901 en serie " Vorlesungen über hydrodynamiche Fernkräfte nach C.A. Bjerknes´ Theorie". Dette var en videreføring av hans far, C.A.Bjerknes teorier om oscillerende kuler. Men avhandlingen presenterer også to berømte sirkulasjonssetninger som har vært av avgjørende betydning for å forstå bevegelser i luft- og vannmasser som skyldes oppvarming- og avkjølings prosesser. Disse setningene danner et teoretisk fundament for fysisk oseanografi og meteorologi.

Den unge Bjørn Helland-Hansen kom til Bergen i 1900 som vitenskapelig assistent ved Fiskeristyret (det senere Fiskeridirektoratet). Helland -Hansen ble tidlig godt kjent med forskningsfronten i fysisk oseanografi etter opphold hos Nansen og Martin Knudsen i Kristiania, og hos Vilhelm Bjerknes i Stockholm. Nansen hadde lagt en plan for utforskningen av Norskehavet og denne ble gjennomført av Helland-Hansen i 1901-04. Data fra disse toktene utgjorde hovedgrunnlaget for det store klassiske verket "The Norwegian Sea" av Helland-Hansen og Nansen 1909. Helland-Hansen videreutviklet Bjerknes sirkulasjonssats til beregning av havstrømmer og la sammen med svenskene Ekman og J.W. Sandstrøm fundamentet for moderne fysisk oseanografi.

Johan Hjort var direktør for Fiskeristyrelsen I Bergen og i 1906 ble Helland-Hansen styrer for Den Biologiske Stasjon ved Bergens Museum. Disse institusjonene drev internasjonale forskerkurs som varte uavbrutt fra 1902 og frem til 1. verdensskrig. I denne perioden fremsto Bergen som et Mekka for fysisk oseanografi.

I 1910 prøvde Universitetet I Kristiania å få et professorat for Helland Hansen, sterkt støttet av Nansen og V. Bjerknes som nå var professor i Kristiania. Regjeringen la frem forslag om personlig professorat i Kristiania, men Stortinget ville ikke være med å svekke det viktige havforskningsarbeidet som ble drevet I Bergen og vedtok i 1911 lønnstillegg for Helland Hansen i Bergen. Uten Stortingets beslutning den gang hadde vi temmelig sikkert ikke kunne feiret 75 års jubileum her I dag.

Det er ikke her mulig å gi en dekkende beretning om den allsidige aktiviteten ved instituttet i mellomkrigstiden. La meg bare gi en tilfeldig smaksprøve fra årsberetningene. I 1921 heter det at Helland-Hansen og Nansen har fortsatt arbeidet med å finne årsakene til klimavekslingene! I 1922 finner vi at temaet for en ekspedisjon til det østlige atlanterhavet med Armauer Hansen er Havets innflytelse på klimaet. Vi finner også en figur som viser temperaturfordelingen nedover i havet til 1200 meter og samtidig temperaturen i atmosfæren opp til 1000m. Den siste profilen ble tatt med drage. Vi ser at forskningstemaene var de samme som i dag.

Det Geofysiske Institutt ble opprettet 1917 etter forslag fra Bjørn Helland Hansen til styret for Bergens Museum. Dette var tenkt som et ledd i utviklingen mot et matematisk-naturvitenskapelig fakultet. Det ble opprettet tre avdelinger, avd. A, hydrografi, avd B meteorologi og avd. C jordmagnetisme og kosmisk fysikk.

Avdeling A for hydrografi (fysisk oseanografi) videreførte det daværende Havforskningslaboratoriet og overtok forskningsfartøyet "Armauer Hansen". Helland Hansen ledet oseanografi-avdelingen fra starten av.

Vilhelm Bjerknes ble kallet til et professorat som fysiker og geofysiker for å lede den meteorologiske avdelingen. Bjerknes var da professor i Leipzig og arbeidet med å utvikle metoder for praktisk værvarsling. Dette arbeidet ble sterkt hindret av krigen : de tyske medarbeiderne ble innkalt til tjeneste, flere falt, og matsituasjonen var meget vanskelig. Bjerknes ønsket ikke å forlate Leipzig, men han innså at det var lite han kunne gjøre der. Bjerknes kom til Bergen 1917.

Avdelingen for jordmagnetisme og kosmisk fysikk (nordlysforskning og studier av luftelektrisitet) ble først startet opp 10 år senere i 1928 da Ole Kristian Krogness ved Det Geofysiske Institutt i Tromsø ble utnevnt til professor og tilsatt i stillingen. Mer om dette senere.

Så allerede fra starten av i 1917 ble Det Geofysiske institutt ledet av verdens fremste forskere i oseanografi og teoretisk meteorologi. Men de var ikke alene. Bjerknes kom ikke tomhendt til Bergen. Allerede i 1905 holdt han en gjesteforelesning i Washington, USA hvor han redegjorde for hvordan værvarslingsproblemet kunne løses i prinsippet. Foredraget vakte meget stor interesse og The Carnegie Institution of Washington tilbød Bjerknes et årlig pengebidrag på ca. 2500 dollar som satte han i stand til å lønne to til tre Carnegie assistenter. Dette bidraget fikk han i 35 år! Assistentene var unge, entusiastiske studenter da de startet hos Bjerknes, og i tidens løp besatte disse assistentene en lang rekke ledende stillinger i geofysikk verden over:
Den første var J.W. Sandstrøm som senere ble direktør for Meteorologiska Byrån i Stockholm. TH Hesselberg - senere mangeårig direktør for Meteorologisk Institutt. Olav Devik- meget kjent geofysiker og senere ekspedisjonssjef i KUD, Oslo. Så fulgte H.U. Sverdrup, kanskje den internasjonalt mest kjente norske oseanograf noensinne: vitenskapelig leder for Maud ekspedisjonen, leder for SCRIPPS Institution of Oceanography i California i mange år, direktør for polarinstituttet i Oslo, professor og dekanus ved UiO og hjernen bak "Sverdrup planen" som medførte en storstilt utbygging av universitetene i Oslo og Bergen tidlig på 60-tallet. Så fulgte Halvor Solberg senere professor i meteorologi ved UiO og Jacob Bjerknes som var sønn til Vilhelm og fikk en lysende karriere både her i Bergen og senere ved sitt virke som professor ved University of California. Det var Jacob Bjerknes som først begynnte å studere vekselvirkninger mellom storstilte anomalier f.eks. i Stillehavet og i Atlanterhavet, av typen El Ninjo. Dette er et tema i moderne klimaforskning. Andre unge forskere som deltok i arbeidet var Carl-Gustav Rossby, meget kjent teoretiker og professor i USA. Tor Bergeron, en annen svenske ga også vesentlige bidrag til forskningen i Bergen.

Vilhelm Sverdrup kom til Bergen sammen med sine unge Carnegie assistenter Solberg og J. Bjerknes for å ta opp igjen arbeidet fra Leipzig. Men det var vanskelige tider i Norge også, knapphet på det meste og myndighetene krevde større selvforsyning av matvarer. Alt som kunne styrke jordbruk og fiske ble prioritert høyt hos myndighetene og Bjerknes lykkedes i å overbevise statsminister Gunnar Knudsen om at man hadde en mulighet for å etablere en varslingstjeneste ved bl.a. å organisere et tett nett av observasjons stasjoner. En værvarslingstjeneste ble etablert i 1918 og J. Bjerknes og Solberg ble ansatt til å lede avdelingene h.h.v. i Bergen og Oslo. Værvarslinga for Nord-Norge ble etablert like etter. Studiet av værkartene førte raskt til fysiske tolkninger. Frontene ble oppdaget og tildelt en viktig rolle i Jack Bjerknes syklonmodell, publisert (1919). Sammen med to avhandlinger av J. Bjerknes og Solberg (1921,22) samt Tor Bergerons arbeider om okklusjonsprosessen og luftmasse-begrepet danner dette utgangspunkitet for det som kalles Bergensskolen i meteorologien. Det er helt utrolig at disse oppdagelsene ble utført og publisert på så kort tid.

I 1925 sluttet V. Bjerknes ved Geofysisk instituttfor å overta et professorat i Oslo. Hans etterfølger i Bergen ble H.U. Sverdrup som hadde vært vitenskapelig leder for Roald Amundsens 7-årige Maud ekspedisjon (1918-25). Det enorme observasjonsmaterialet som i stor grad ble behandlet av Sverdrup har gitt Maud ekspedisjonen ry som en av de viktigste forskningsferder i Arktis gjennom tidene. Maud verket ble på over 2000 sider og som med- arbeidere fikk Sverdrup bl.a. amanuensis i meteorologi Håkon Mosby og amanuensis i oseanografi Jonas Ekman Fjeldstad. Teoretikeren Fjeldstad bearbeidet ekspedisjonens tidevannsmålinger fra Sibirkysten, frie tidevannsbølger i Norskehavet, vindstrøm og og varmelednig i havet samt indre bølger, for bare å nevne noen av arbeidene. Han studerte også tidevannsbølger i den faste jord ved hjelp av et sinnrikt instrument-arrangement i jernbanetunnellen under kjelleren i Geofysisk institutt. Fjeldstad overtok et dosentur i oseanografi i Oslo i 1939.

Håkon Mosby bearbeidet det store strålingsmaterialet innsamlet på Maud ekspedisjonen. Han deltok på Lars Christensens første Norvegia-ekspedisjon til Sydishavet i 1927 som bl.a. ga han materialet til doktoravhandlingen "The Waters of the Atlantic-Antarctic Ocean". Mosbys interesse for bunnvannsdannelsen i Weddell havet og i Norskehavet har hatt stor betydning for Geofysens forskning etter siste verdenskrig. Jeg skal ikke gå nærmere inn på Mosbys betydelige innsats. Den vil bli nærmere belyst av Gade senere i dag. Men la meg få nevne at Mosby korrekt forutsa at bunnvannsdannelsen i Weddell havet skyldtes avkjøling og isfrysing på de grunne shelfene i det sydlige Weddellhavet. Problemet var å få målinger som kunne bekrefte teorien. Denne interessen lå nok i bunnen for Mosbys engasjement for å få utviklet en pålitelig og robust strømmåler som kunne forankres på store dyp og gi målinger over lange perioder. Resultatet av denne prosessen, hvor Geofysisk institutt spilte en betydelig rolle også under testingen, ble Aanderaas strømmåler som i dag produseres av Aanderaa instruments her i Bergen. Firmaet er en ledende leverandør av dataloggere både til oseanografi og meteorologi.

Tilbake til H.U.Sverdrup. En kuriøs aktivitet var Nautilus ekspedisjonen i 1931 med en utrangert amerikansk u-båt og innkjøpt for 1 USD. Nautilus ble utrustet for å gjøre vitenskapeløige observasjoner under isen. Det endte heldigvis godt og Nautilus hviler i dypet utenfor Askøy hvor den ble senket. Sverdrup ble kallet til CMI i 1931 og arbeidet der med Maud materialet CMI var den gang lokalisert til Geofysen. I 1936 reiste Sverdrup til USA for å overta stillingen som direktør for SCRIPPS Institute of Oceanography i California. Her skrev han sammen med to medarbeidere Johnsen og Fleming standardverket The Oceans, også kalt oseanografien bibel. Enhet 1 Sv.

Professoratet i teoretisk meteorologi etter Sverdrup ble overtatt av Jack Bjerknes og Sverre Pettersen ble ny sjef for VVfVV. I 1939 søkte begge om permisjon for å reise til USA. Men så kom krigen og J. Bjerknes ble værende i USA. Pettersen ble under krigen sjef for alliert værvarslingstjeneste under krigsoperasjoner og spilte en viktig rolle under forberedelsene til invasjonen i Normandie. C.L. Godske ble vikar for Bjerknes og skulle senere spille en meget viktig rolle for utviklingen av det nye universitetet i Bergen. Vi vil få høre mere om Godske av Kåre Utåker senere i dag.

Som tidligere nevnt kom avdeling C, avdeling for jordmagnetisme og kosmisk fysikk først igang i 1928 med Ole Andreas Krogness. Krogness hadde tidligere tilbragt flere år på Haldde Observatoriet for b.l.a. nordlysstudier, og senere som bestyrer for Det Geofysiske Institutt i Tromsø. Det var betydelig interesse for faget i Norge noe som skyldtes pionerene Christopher Hansteens grunnleggende studier av jordmagnetismen og senere Kristian Birkelands teori om at nordlyset skyldtes elektrisk ladede partikler fra sola som ble trukket inn mot jordas magnetiske poler hvor de fikk atmosfæriske gasser til å lyse. Krogness ble tilsatt som professor med plikt til å forestå Det magnetiske Byrå som også omfattet den magnetiske stasjonen på Dombås. Krogness døde allerede i 1935, bare 48 år gammel, og ble etterfulgt av Bjørn Trumpy som ledet avdelingen de neste 24 årene. Karsten Storetvedt vil orientere om den videre utviklingen av avd C.

I denne skissemessige fremstillingen av utviklingen ved Geofysisk institutt frem mot 2. verdenskrig har jeg måttet utelate en rekke hendelser og personer. Men det skulle allikevel fremgå at Geofysen har en fortid som det er all grunn til å være stolt over. Og med den utviklingen som nå er i gang vil det helt sikkert bli grunn til stolthet over instituttet også i fremtiden.

Bjørn Helland-Hansen (1877-1957)
Av Professor emeritus Hermen G. Gade

Vi har vel nesten alle av oss erindringer om hendelser, kanskje tilfeldige, som har fått store konsekvenser for våre liv og livs løp. Og om ikke andre, så den dagen vi traff den som skulle komme til å bli vår nærmeste ledsager for noen eller alle år.

Til den unge medisinerstudent Bjørn Helland-Hansen kom en slik hendelse under en ekspedisjon i Nord-Norge. Sammen med Kristian Birkeland skulle det foretas nordlysobserva-sjoner, men de kom ut for en forrykende vinterstorm, og det hadde den fatale konsekvens at Helland-Hansen forfrøs flere fingre, som da måtte amputeres. Etter det oppga Helland-Hansen medisinerstudiet, men vendte seg i stedet mot realfag, hans neste interesseområde. Han var da 21 å gammel. Ennå mens han var assistent hos Birkeland i Kristiania og var opptatt av solflekker og slike saker, skulle skjebnen føre til ny avsporing for hans løpebane. Det hadde seg slik at han kom til å møte Johan Hjort, og Johan Hjort kunne friste med andre og kanskje mer dramatiske saker: Havforskning. Men først måtte han lære seg faget, og det skulle skje i København hos professor Martin Knudsen, en av tidens ledende forskere innen faget.

Det gikk fort den gangen. Allerede året etter ble Helland-Hansen ansatt som hydrografisk assistent ved Norges Fiskeristyrelse, i Bergen. Han hadde da rukket å bli 23 år gammel. Samme året, det var i 1900, ble den første ”Michael Sars” sjøsatt, fartøyet som skulle komme til å være Helland-Hansens arbeidsplattform i mange år fremover. Det første toktet gikk sammen med Fridtjof Nansen, som da var zoolog ved Bergens Museum. Så fulgte en periode da disse to kom til å fungere i et nært samarbeid med hverandre, og det var ingen tilfeldighet at de også etter hvert utviklet en nært vennskap – selv om de hele livet var på Dis (med hverandre).

Årene frem til 1905 ble en tid med mye toktvirksomhet, først og fremst i Norskehavet, som var ganske stort den gangen, men også til fjorder og poller. Pollene, som vi kanskje ikke snakker så mye om i dag, var den gang i fokus på grunn av den voksende interesse for østersoppdrett. Men lokale interesser til tross, Golfstrømmen inn i Norskehavet, med omfattende virkninger for klima og livet i havet, måtte komme til å få prioritet. I 1905 publiserte Helland-Hansen ”The Hydrography of the Faeroe-Shetland Channel”, og der utviklet han fra Vilhelm Bjerknes’ sirkulasjonssats en enkel formel til beregning av hastighet i havstrømmer, - her hjemme kjent som Helland-Hansens strømformel. I årene som fulgte var det hele Norskehavet som skulle utredes, et arbeid som han utførte sammen med Fridtjof Nansen. I publikasjonen som kom i 1909 ble de grunnleggende oseanografiske trekk i dette havet fastlagt med nesten forbløffende sikkerhet, og de viktigste oseanografiske interpretasjonene den gang har langt på vei fremdeles gyldighet.

I 1906 ble Helland-Hansen styrer for Den Biologiske Stasjon ved Bergens Museum. Det lå i dette ikke bare en forståelse av betydningen av fysisk oseanografi for marin biologi, men også anerkjennelse av Helland-Hansens lederegenskaper. At ikke alle var like begeistret for en slik utvikling kan nok være forståelig, men med Johan Hjorts og Fridtjof Nansens støtte ser det ikke ut til at skapte utilbørlig uro på fagnivå, selv om bølgene visstnok skal ha gått høyt i museets styre. Helland-Hansen deltok faktisk i noen grad i det fiskeribiologiske arbeidet, bl. a. med bidrag med statistiske undersøkelser over torsk og hyse i Nordsjøen.

Et annet område han engasjerte seg i, og som er like aktuelt i dag, var vekselvirkningen mellom strømmene i det Nordøstlige Atlanterhav og klimaet i Nordeuropa.

Til tross for at betydningen av fysisk oseanografi for fiskeriforskningen for lengst var erkjent, var forholdene ved Biologisk stasjon ikke gunstige. Særlig var det vanskelig å få tilfredstilt kravene til en tidsmessig teknisk utrustning. I 1911 sluttet Stortinget seg til et forslag om å stille midler til rådighet for en vitenskapelig assistent, samt leie av arbeidslokaler. Samtidig ble det invitert til private donasjoner for å få bygget et nytt, mer velegnet forskningsfartøy. Samme året var arbeidet med fartøyet i gang, i hovedsak etter Helland-Hansens planer, og det ble sjøsatt i desember 1912. Den 26 m lange båten som fikk navnet Armauer Hansen, kom til å prege norsk havforskning i mer enn en mannsalder. Fartøyet kombinerte maskindrift med seil og tillot tokt i store deler av Nordatlanteren og hele Norskehavet. Det var også velegnet i fjordene.

Det var imidlertid en annen dragkamp som foregikk de årene og hvis utfall ble av stor betydning for det vitenskapelige miljøet i Bergen. Ved Universitetet hadde det i noen tid vært arbeidet intenst for at Helland-Hansen skulle komme til Kristiania, og det ble i 1910 fremsatt forslag om et ekstraordinært professorat i fysisk geografi til ham. Forslaget ble ikke godt mottatt her i Bergen. Styret for Bergens Museum svarte med å sende inn et velbegrunnet forslag om å styrke Helland-Hansens posisjon her ved tilståelse av en professors gasje. Regjeringen fulgte Universitetets forslag i sin proposisjon, men Stortinget valgte å utsette saken. Vi vet at Nansen, som på det tidspunktet selv var professor i Kristiania, ivret sterkt for at Helland-Hansen skulle komme til Kristiania, og ikke støve bort i Bergen. Til Helland-Hansen skrev han ”-skulle det komme til at De trods alt blir i Bergen, da ser jeg på det som et stort tap for vort fremtidige videnskabelige liv, idet De bli isoleret fra landets videnskabelige ungdom, og jeg tror også det blir et tap for Dem selv, særlig i lengden”, og han argumenterte for at Helland-Hansen selv skulle fremme et ønske om å komme til Kristiania. I 1911 ble proposisjonen fremsatt på ny, men fikk heller ikke da tilslutning. Stortinget valgte i stedet å følge Museets forslag.

Med personlig professorgasje til Helland-Hansen var det banet vei for en utvikling som skulle få langsiktige konsekvenser for det forskningsmiljøene i Bergen. Det skjedde ved at Helland-Hansen, bare tre år etter, ble utnevnt til professor. Også de andre avdelingsstyrerne ved Bergens Museum oppnådde ved den anledning slik utnevnelse, som samtidig var anerkjennelse av Bergens Museum som nasjonal forskningsinstitusjon, en mulig spire til et kommende nytt universitet.

Verdenskrigen som kort etter var et faktum måtte komme til å begrense toktaktiviteten. Desto mer anledning ble det til faglig fordypelse. I 1916 publiserer Helland-Hansen en ny metode i oseanografien, nemlig anvendelse og tolkning av TS-diagrammet. Denne metoden kom etter hvert til å bli alminnelig benyttet over hele verden.

Helland-Hansen var ikke bare den dyktige naturforsker. Vi har hørt om hans lederegenskaper som åpenbart må ha vært vesentlige i et så sammensatt miljø som han kom til å fungere i. Han viste allerede tidlig evnen til initiativ - og ansvar for den oppfølgning som det krevde. Vi har hørt om hans initiativ for det kommende geofysiske institutt med de tre avdelingene, og som førte til vedtak om opprettelsen i 1917. Etter forslag fra H.-H. ble så Vilhelm Bjerknes kallet til Bergen, og med det var grunnlaget lagt for utviklingen av det miljøet som siden skulle bli kjent som Bergensskolen i meteorologi.

Tidspunktet for kallelsen var særdeles opportunt, da forholdene i Leipzig på det tidspunkt var ytterst slette. Også Harald Ulrik Sverdrup fulgte med på lasset, men han hoppet av i Kristiania der ha disputerte samme året, men også for å delta i forberedelsene til Maud-ekspedisjonene (1918-1925) med Roald Amundsen. Først etter 8 år kom Sverdrup tilbake til Norge (7 i isen), og han sluttet seg kort etter til det geofysiske miljøet her i Bergen, da som professor i meteorologi, etter at Bjerknes hadde fått professorat i Oslo.

Etter freden i 1918 kunne Helland-Hansen igjen delta i hele spekteret av oseanografisk forskning, fra vidstrakte feltundersøkelser til teori og databehandling, - men også med ansvar for undervisning, og for det administrative arbeidet som fulgte utviklingen av det faglige miljøet. Og det nøyde seg ikke bare med det. Han ble også fristet til å delta i et prosjekt som vel nok må kalles et sidespor: Planlegging av det kommende Chr. Michelsens Institutt, og som ble virkeliggjort i 1930. Det var ikke en tilfeldighet at nettopp Helland-Hansen kom til å bli det instituttets første styreformann, en stilling han satt i i 25 år.

Det fortelles at Helland-Hansen var en omgjengelig person om enn kanskje noe reservert, og slik måtte det vel være for en som kunne fungere så effektivt i alle deler av miljøet og i enhver sammenheng. Dog er det grunn til å tro at årene under den annen verdenskrigen må ha vært stressende, og at den lille episoden jeg nå skal referere, ikke var typisk for den Helland-Hansen folk kjente. Det hadde seg slik at det en gang under en forelesning hendte at det ble banket på døren, og inn kom et bud som skulle levere et eller annet. Ærendet ble fremført, og vedkommende fikk da også et behørig svar om å begi seg til rette sted. Men så kom det: ”De må ikke komme her å forstyrre. Ser De ikke at det er forelesning”. Det sies fra pålitelig hold at studentene var lamslått.

Det oseanografiske miljøet i mellomkrigstiden omfattet egentlig ikke mange forskere. Som vitenskapelig assistent hadde Helland-Hansen matematikeren Jonas Ekman Fjeldstad, men i 1939 forsvant han til et dosentur i oseanografi i Oslo. Dog ble miljøet betydelig styrket da Sverdrup kom til instituttet i 1926, riktignok som professor i meteorologi, men hva betydde vel det så lenge som det var oseanografien som var hans hjerte nærmest. Kort etter at Sverdrup kom hit, kom også en annen ung fysiker til instituttet. Han het Håkon Mosby og ble amanuensis ved avdeling for teoretisk meteorologi. Om det var Sverdrup eller Helland-Hansen som smittet ham vet jeg ikke, men det var oseanograf han ble, og det var til havet han senere viet hele sin forskningsinnsats.

Helland-Hansen hadde en amanuensis som fulgte ham i tykt og tynt, i - bokstavelig talt – all slags vær. Han het Olav Åbrek og var fra Nordfjord. En mer omhyggelig assistent kunne Helland-Hansen ikke hatt. Og som opprinnelig Nordfjordværing må Åbrek ha gjort et sterkt inntrykk på Helland-Hansen, for det gikk ikke annerledes enn at også Helland-Hansen ville friste tilværelsen i Nordfjord, og det gjorde han om sommeren. Det må ha vært et deilig sted der innerst inne i Olden, for det gikk ikke lenge før også Mosby var bergtatt, - og kom til å tilbringe somrene der inne.

Jeg skal ikke forfølge Helland-Hansens videre vitenskapelige karriere, men jeg synes jeg bør nevne at i 1936 be han valgt til president for Den internasjonale assosiasjon for fysisk oseanografi, og i perioden 1945 til 1948 var han president for Den internasjonale union for geodesi og geofysikk. For sin vitenskapelige innsats mottok Helland-Hansen mange internasjonale æresbevisninger. Helland-Hansen er en av de få som har mottatt to St. Olavs ordener. Han ble ridder av 1. orden (av St. Olavs ordenen) i 1936 for sin vitenskapelig innsats og resultater, og i 1946 ble han tildelt Kommandørkors av St. Olavs ordenen for sin fortjeneste av Bergens Museum. Helland-Hansen fratrådte sin stilling som professor i 1946. Han døde i 1957.

Håkon Mosby
Av Professor emeritus Herman G. Gade

Vi har allerede hørt om Mosby som kom som amanuensis til avdelingen for teoretisk meteorologi. Men med Sverdrup som sjef var det ingen grunn til ikke å utvide arbeidsområdet til også å omfatte havet, noe som ble mer og mer åpenbart med årene. Med ansettelsen fikk han naturligvis mer enn nok å gjøre, og det var derfor ikke så rart at det trakk ut med hovedfagsarbeidet, som han ikke hadde rukket å bli ferdig med. Først tre år etter, i 1930, ble den milepælen nådd, med fysikk som hovedfag.

Hva var det opptok ham så sterkt i disse første årene ved Geofysisk Institutt? Ikke før han var blitt ansatt fikk han ansvaret for de oseanografiske undersøkelser på den første Norvegia-ekspedisjonen (1927-1928) til Antarktis, der bare reisetiden til og fra tok fire måneder. Siden fulgte behandlingen av observasjonene, der både oseanografien og meteorologien var representert i et skjønnsomt fellesskap. Det fremgår av hans to første arbeider fra denne ekspedisjonen: ”The Sea-Surface and the Air”, som kom i 1933; og ”The Waters of the Atlantic Antarctic Ocean”, som kom i 1934., og som også. Dette siste arbeidet ble hans doktorgradsarbeid, som også ble hans doktorgradsarbeid, var ikke bare en dokumentasjon på vannmassene i et enormt geografisk område, men det tok også for seg horisontal-sirkulasjonen, slik den kunne avledes ved bruk av den tidligere omtale Helland-Hansens strømformel. Mosby viet også stor interesse for bunnvannsdannelsen som syntes å foregå i Weddellhavet med utspring fra den Antarktiske kontinentalshelf. Dette bunnvannet var nylig blitt påvist som en bunnstrøm av betydelig mektighet ved Meteor-ekspedisjonen 1925-27, men det var Mosby som la frem den første dokumentasjon og forklaring på hvordan dette vannet kunne ha vært dannet.

Fenomenet bunnvannsdannelse kom til å oppta Mosby gjennom hele livet. Det fremgår av hans mange initiativ og presentasjoner om emnet ved ulike anledninger. Dynamikken i utstrømningen fra shelfen i Weddelhavet tok han opp bl.a. i det store symposium om Antarktis i Santiago i 1966, der han lanserte en dristig plan om direkte måling av bunnstrømmen på shelfen ved registrerende strømmålere. Slike målere var på begynnelsen av 60-tallet blitt utviklet gjennom et samarbeid mellom Geofysisk Institutt og Chr. Michelsens Institutt. Denne planen ble da også realisert ved hjelp av den amerikanske isbryteren ”Glacier” 1967-68, men instrumentene ble gjenvunnet først etter 5 år under isen. Mosbys rolle for finansieringen av utviklingen av disse såkalte Aanderaa-instrumentene kan ikke overvurderes.
Også nord i Atlanterhavet, i Norskehavet, foregår det bunnvannsdannelse, og her lot den seg faktisk kvantisere, grovt sett, på grunnlag av antatt balanse mellom diffusiv og den advektiv vertikalutveksling. Det høres vrient ut og det var det også, men med Mosbys antagelse om at diffusiviteten var en konstant, lot problemet seg løse med utgangspunkt i observasjoner gjennom en 10 år lang årrekke. Om enn forestillingen om en konstant diffusivitet ikke har vist seg å holde, ga dette arbeidet som kom i 1959, en første tilnærmet verdi på styrken av bunn-vannsdannelsen i dette området. At det i nyere tid er kommet for dagen at bunnvanns-dannelsen her slett ikke er så årviss som målingene fra 40- og 50-årene kunne tyde på, er en annen sak som vi ikke skal la oss forstyrre av.

Med pionerer som Fridtjof Nansen, Roald Amundsen, Helland-Hansen og Harald Sverdrup bak seg, var det kanskje ikke så rart om Mosbys interesser kom til å bli sentrert på de polare strøkene. Men denne interessen hadde neppe vært den samme om ikke han var blitt trukket med i arbeidet med Brattegg-ekspedisjonene. Kort etter, i 1931, var han opptatt med Quest-ekspedisjonen nord for Svalbard, og i arbeidet ”Svalbard-Waters”, som kom i 1938, er det som erfaren fysisk oseanograf han skriver.

Med Brattegg-ekspedisjonen ble Mosby nødt til å ta seg av også meteorologiske prosesser, og i særlig grad energiomsetningene nær sjøoverflaten: Stråling, fordampning og varmeovergang Siden tok ha for seg strålingsmålingene fra Maud-ekspedisjonen, og det ledet til arbeidet ”Sunshine and Radiation”, som kom i 1932. I 1936 kommer han nærmere inn på temaene fordampning og stråling på havet , der han presenterer en universell formell for innstrålingen til havet som funksjon av solhøyde og midlere skydekke. Denne formelen ble han viden kjent for.

Mosbys omfattende bakgrunn i energiomsetninger ved havoverflaten ga ham særlige forutsetninger for å studere varme- og massebalansen i avgrensede havområder. I 1962 publiserer han slike budsjetter for Nordishavet, Barentshavet og Norskehavet. Dette ga anledning til rimelige anslag på verdier for volumtransporten i de ulike havstrømmene i området.

Ved alle disse arbeidene hadde Mosby markert seg som en fremragende forsker på det polar-oseanografiske området. Det var derfor både betimelig og høyst fortjent da han i 1970 mottok Framkomiteens Nansenpris for sitt vitenskapelige virke i polarområdene.

I 1972 publiserte Mosby det siste av hans store arbeider: ”Atlantic Water in the Norwegian Sea”.

Vi har hørt om Mosby som amanuensis ved avdeling for teoretisk meteorologi, men da Fjeldstad ble dosent i Oslo i 1939, fikk Mosby denne stillingen, og som han også satt i til han ble utnevnt til professor etter Helland-Hansens avskjed i 1946.

Med sin forhistorie var det en selvfølge at Geofysisk institutt kom til å danne en av grunnpillarene i det da kommende universitet i Bergen. Og med Mosbys vide erfaring var det naturlig at han kom til å bidra til utformingen og utviklingen av det nye universitetet.

Et av de første siktemål Mosby hadde i etterkrigstiden var et tidsmessig forskningsfartøy til erstatning for det om lag 40 år gamle veteranskipet ”Armauer Hansen”. Først i 1957 ble siktemålet realisert i nybygningen M/S ”Helland-Hansen”. Og det skulle da ikke gå lenge inne ”Helland-Hansen” fikk maksimal utnyttelse. Den har siden satt dype spor etter seg i oseanografisk forskning og utvikling.

Havforskningens spesielle preg brakte Mosby tidlig med i internasjonalt samarbeid, og også på dette feltet viste han særlig begavelse. Det var heller ingen ulempe for ham at han talte både tysk og fransk flytende, foruten engelsk, noe som ikke er mange forskere forunt i våre dager. I 1948 ble han valgt til sekretær for International Association of Physical Oceanography og fra 1554 frem til 1960 var han dets president.

Jeg skal ikke dvele ved Mosbys engasjement i ulike norske og internasjonale vitenskapelige organisasjoner, heller ikke ved hans periode som dekanus og senere som universitetsrektor. Det jeg vil si er at han aldri tapte sin kjærlighet til forskningen. Hver ledige stund var han å finne fordypet i faglige problemer, og den vitenskapelige produksjonen har gjennom hele hans virketid vært stor og betydningsfull. Det er ikke vanskelig å gjenkjenne ånden og arven fra hans forgjengere Helland-Hansen, Nansen og Sverdrup. Det er fremdeles mange av oss som minnes hans lune stil og diplomatiske ånd. Om han bare i beskjeden grad valgte å dele sine faglige problemer med oss i den yngre garde, visste vi at vår sak var Mosbys sak, og våre problemer også hans.

Foruten Nansen-prisen har Håkon Mosby fått Prins Albert I av Monacos minnemedalje som anerkjennelse for sin internasjonale virksomhet. Mosby ble kommandør av St. Olavs ordenen. I 1980 mottok han Sverdrup-medaljen i gull for sin vitenskapelig innsats og betydningsfulle resultater.

Bygg for pionerer. Revidert kronikk til BT 5. juni 2003
Professor Peter M. Haugan, visestyrer ved Geofysisk Institutt og nestleder ved Bjerknes-senteret for klimaforskning

Instituttbygningen for Geofysisk Institutt (GFI) i Allegaten 70 ble ferdigstilt våren 1928 og innviet 7. juni 1928. Denne karakteristiske bygningen i Floridasvingen var hovedsakelig finansiert av midler innsamlet fra byens borgere. Instituttbygget var en viktig milepæl i utviklingen mot et universitet i Bergen. Tegningen av arkitekt Egill Reimers har da også tittelen ”Bergens universitet”. Da Kongen nedla grunnsteinen til universitetet i 1946 var det byggingen av sidefløyene som ble igangsatt.

Oseanografen Bjørn Helland-Hansen ved Geofysisk Institutt var blant de aller første som hadde fått en professortittel i Bergen og den sentrale personen bak både instituttet og bygningen. Bergensk næringsliv bidro flere ganger til å hjelpe virksomheten fram, bl.a. til det spesialkonstruerte forskningsskipet ”Armauer Hansen” i 1912 og til kallelse av Vilhelm Bjerknes til det første professoratet i meteorologi i 1917. Statsminister og skipsreder Joh. Ludw. Mowinckel var blant de største giverne til instituttbygget. Medregnet spesielle geofysiske forskningsfond som ble opprettet, var verdien av tilskuddene av størrelsesorden 1 million kroner, et meget stort beløp med den tidens pengeverdi. Kommunen bidro med gratis tomt.

Det ble tidlig klart at forskningen forbedret både værvarsling og kunnskap om havet som grunnlag for liv, helse og velstand. Bergensskolen i meteorologi under ledelse av Vilhelm Bjerknes, men også den oseanografiske virksomheten med kurs under ledelse av Helland-Hansen fra tidlig på 1900-tallet, og forskning delvis i nært samarbeid med Fridtjof Nansen, sto sterkt i folks bevissthet og overbeviste dem om at geofysikk var noe å satse på. Både Helland-Hansen og Vilhelm Bjerknes la vekt på at de geografiske, klimatiske og værmessige forholdene i Norge og spesielt langs Vestlandskysten gir særlig gode forhold for geofysiske studier. Ved at den teoretiske forskningen hele tiden lå tett opp til både eksperimentelle observasjoner og praktisk anvendelse og samfunnsnytte, ble det en fruktbar utvikling. Ved innvielsen av nybygget kunne man også starte virksomhet innen en tredje fagretning i geofysikken da det ble opprettet en avdeling for jordmagnetisme og kosmisk fysikk.

Det var hele tiden planlagt å ha Vervarslinga på Vestlandet (VpV) som leietaker. VpV disponerte bl.a. de øverste 3 etasjene og tårnet med meteorologiske instrumenter, og holder fortsatt til på samme sted idag. Vilhelm Bjerknes’ sønn Jac. Bjerknes var den første bestyrer av VpV. Han bodde i bygningen i flere år for til enhver tid å være tilgjengelig for tjenesten. Da Harald Ulrik Sverdrup i 1931 ble kallet til medlem av Christian Michelsens Institutt for Vitenskap og Åndsfrihet (CMI), overtok Jac. Bjerknes hans meteorologi-professorat ved GFI. Her var det tette bånd mellom forskjellige institusjoner som samarbeidet og utfylte hverandre! Alle disse nevnte pionerene fikk en lysende karriere både i inn-og utland.

CMI kom inn som leietaker kort etter at det ble opprettett i 1930. Helland-Hansen var styreformann for dette frittstående instituttet de første 25 år etter opprettelsen. GFI høstet fordeler av naboskapet, ikke bare ved leie-inntektene, men også ved at sentrale fagpersoner ble knyttet til fagmiljøet. Da den evnerike konstruktøren Odd Dahl hadde vært en periode i USA, fikk Sverdrup og Helland-Hansen ham til Bergen som laboratorie-ingeniør i delt stilling mellom GFI og CMI. Sverdrup kjente Odd Dahl godt fra flere års samarbeid under Maud-ekspedisjonen 1918-25. Der hadde den uskolerte Dahl hadde fått anledning til å plukke opp mye fysikk og geofysikk fra Sverdrup og konstruerte på stedet en rekke banebrytende måleinstrumenter. Verkstedet i kjelleren på Geofysen ble nå basisen for hans mange bidrag. Han skriver selv i et notat ”Selv løp jeg opp og ned i trappene og delte mine interesser omkring i huset hvor jeg fant resonans, fra værvarslingen i toppen til tanken i kjelleren.” Noe av instrumentutviklingen ble kommersialisert, bl.a. gjennom selskapet Bergen Nautik. På 1960-tallet utviklet Aanderaa Instruments seg fra et prosjekt ved Geofysen. Aanderaa-bedriften på Nesttun er nå verdens største produsent av strømmålere og lager også mange andre produkter innen oseanografi og meteorologi, det aller meste for eksport.

Oseanografen Håkon Mosby var med som ung assistent på 1920-tallet og videreførte arven i årene etter krigen. Han satte bl.a. i gang verdens lengste høykvalitets klimadataserie fra dyphavet ved værskipet Polarfront i Norskehavet og bidro til en utvikling hvor staben ved GFI økte fra ca. 10 personer i 1928 til over 60 tidlig på 1970-tallet, hele tiden ved en kombinasjon av universitetsintern og ekstern finansiering, og med utpreget lokalt, nasjonalt og internasjonalt samarbeid. Calle Godske ledet den mangslungne utviklingen innen meteorologi i samme periode. Han fikk også i gang en verdifull serie med strålingsmålinger.

Sidefløyene som kom etter krigen rommet flere institutter etter tur. Både fysikk, kjemi og biokjemi og anvendt matematikk hadde sterke koplingspunkter til Geofysen. Den såkalte Hullkortavdelingen ved UiB var først organisert under meteorologi, altså som en underavdeling ved et geofysisk institutt. Der kom også den første datamaskinen EMMA, og man kan trygt si at universitetets EDB-avdeling, nå IT-avdelingen, hadde sin vugge ved Geofysen. Instituttet har også etter tur drevet forskningsfartøyene ”Armauer Hansen”, ”Helland-Hansen” og ”Håkon Mosby”, i begynnelsen utelukkende til disposisjon for de to faste vitenskapelig ansatte ved GFIs avdeling for oseanografi, etter hvert på deling for hele universitetets voksende marine forskning.

Fagområdet kosmisk fysikk forlot instituttet og ble videreført ved Fysisk institutt fra 1950-tallet. På den bakgrunn har det blitt sagt at Geofysen ”oppfostret” det nye faget fysikk ved UiB. Jordmagnetismen, under ledelse av Guro Gjellestad, endret karakter fra kartlegging av magnetfelt i Norge, til en hovedvekt på paleomagnetisk forskning utover 60-tallet. Et paleomagnetisk laboratorium og tilknyttede medarbeidere er fortsatt plassert i bygget i Allegaten 70.

Det var typisk for Helland-Hansens vidsyn at ved utbygging av virksomheten i Bergen tenkte han ikke bare på oseanografi, men også på andre grener, først meteorologi og deretter jordmagnetisme og kosmisk fysikk. Emner som solflekksykluser, stråling og klimasystemets totale virkemåte viste at det var sammenhenger mellom grenene og at det var fruktbart å samles under en paraply. De faglige utfordringene og mulighetene endrer seg med tiden. Nansen Senter for Miljø og Fjernmåling ble opprettet i 1986 av professor Ola M. Johannessen fra GFI og baserer seg bl.a. på bruk av nye teknikker som satellitter til observasjon av geofysiske prosesser. Bjerknessenteret for klima-forskning, opprettet ved samarbeid mellom UiB, Nansensenteret og Havforskningsinstituttet, og ledet av professor Eystein Jansen, har fått offisiell status som senter for fremragende forskning og er under innflytting i Geofysen i disse dager. Her koples oseanografi og meteorologi mot paleo-klimatiske undersøkelser med basis i tradisjonelt svært forskjellige fag som geologi.

Det er inspirerende å ha sin arbeidsplass i et miljø med en så fascinerende historie. Sterke personlig-heter har fått utrettet mye ved faglig dyktighet, ved hardt arbeid, ved evne til å se muligheter og ved ”evne til å begå dumheter”. Det siste var et viktig kriterium for Vilhelm Bjerknes da han skulle rekruttere unge nyskapende medarbeidere. Vi kan nok også fortsatt lære mye av hvordan de sentrale personene for ca. 75 år siden, spesielt Helland-Hansen, organiserte arbeidet og fikk igang sam-arbeidsrelasjoner mellom forskjellige institusjoner. Vi står i dag overfor forskningsmessige opp-gaver med minst like stor samfunnsmessig betydning og med klare og ubrutte linjer tilbake til den faglige aktivitet som pionerene sto for. Det kan være liten tvil om at instituttbygget i 1928 var en god investering på mange måter og at resultatene langt må ha overgått forventningene til dem som bidro. Det trengs også i dag fremsynte støttespillere som tenker langsiktig og ser muligheter for å skape virksomhet med ringvirkninger og anvendelser i tillegg til grunnleggende erkjennelse.
Geofysen (75): møteplass for luft og hav
« Her møtes luft, her møtes hav, her møtes lange perioder, her møtes fiskernes siste krav, her møtes nyoppståtte kloder». Feiringen av 75 års jubileet for bygget til Geofysisk institutt ble feiret med tradisjonsrike viser og en hyllest til djerve forferde.

Av Silje Gripsrud, På Høyden (nettavis UiB)

Åpningsfesten for bygget til Geofysisk institutt ble holdt på Fløyen 7. juni 1928 og feiringen var forbeholdt Fritjof Nansen og liten krets prominente gjester. 75 år senere tok nærmere seksti gjester Fløibanen opp for å samles rundt gode minner og et godt måltid.

– Geofysen er en svært inspirerende arbeidsplass med en enormt spennende historie. Vi kan også være stolte over de sterke personligheter som har vært tilknyttet instituttet siden det ble opprettet i 1917. Det er takket være disse vi er her i dag, sa professor Peter Haugan.

Som medlem av arrangementkomiteen hadde han satt seg godt inn i Geofysens historie og delte den gjerne med de fremmøtte gjestene.

«Her møtes ishav i syd og nord, her møtes nordlys og magneter»
Bygget i Allégaten 70, ble i stor grad finansiert av byens borgere og er dermed et monument over et lokalt engasjement. Geofysen ble sett på som et viktig skritt på veien til opprettelsen av et universitet. På arkitekt Egill Reimers skisse over bygningen, står det faktisk «Bergens universitet», selv om det skulle gå tyve år til, før UiB offisielt ble åpnet. Da rektor Kirsti Koch Christensen åpnet jubileumsarrangementet i går, viste hun til byggingen av Geofysen som en av de viktigste begivenhetene i UiBs forhistorie.
Geofysikk, representert i Bergen primært ved oseanografi og meteorologi, var allerede tidlig på 1920-tallet vokst frem som et sentralt fag med stor framgang og samfunnsmessig betydning for Norge.
Med nybygget i 1928 fikk man bedre forhold for disse fagretningene og også lagt til rette for ny aktivitet innen andre grener av geofysikken som jordmagnetisme og kosmisk fysikk.

Bygget var spesielt utformet også for å romme Vêrvarslinga på Vestlandet som startet i 1920 med den unge Jacob Bjerknes som sin første leder, og som bidro til den verdenskjente Bergensskolen i meteorologi ledet av professor Vilhelm Bjerknes ved Geofysisk Institutt. Videre inneholdt bygget en rekke spesialrom, og fagfolk valfartet fra hele Europa for å studere det nye bygget som kom til å danne mønster for slike bygg andre steder. Senere var Christian Michelsens institutt leietaker i bygningen, til de fikk sitt eget bygg i 1950-årene. Fysisk institutt vokste også frem fra det opprinnelige fagmiljøet ved Geofysen, og «universitetets hullkortavdeling», som er mammaen til IT-avdelingen, holdt óg til her.

«Her møtes innenriks og utenriks, og sammen utgjør vi en herlig miks»
Foruten rektor og Peter Haugan holdt både Arne Foldvik, Herman Gade, Kåre Utaaker, Kartsen Storetvedt og nåværende instituttstyrer, Sigbjørn Grønås tale under jubileumsfesten. Samtlige trakk frem de flott pionerene på Geofysen. Spesielt fokus var rettet mot Bjørn Helland-Hansen, som var en av de første professorene ved Bergen Museum og som var den sentrale personen bak instituttets opprettelse i 1917. Helland-Hansen la sin sjel i utformingen av bygget i Allégaten.

Harald Ulrik Sverdrup, som blant annet er kjent fra fra Maud-ekspedisjonen med Roald Amundsen, ble trukket frem som et glimrende eksempel på de mange forskere med internasjonal anerkjennelse knyttet til Geofysisk institutt. Håkon Mosby (oseanografi), C.L Godske (meteorologi) og Guro Gjellestad (Jordmagnetisme og kosmisk fysikk) ble også behørig omtalt.

– Våre forfedre var kjennetegnet ved nysgjerrighet, djervhet i tanken, selvdisiplin, bevissthet om hvem de var og en usviktelig tro på hva de kunne utrette. Dette er egenskaper vi må verdsette høyt, sa Sigbjørn Grønås og understreket samtidig evnen de hadde til å skape gode samarbeidsrelasjoner.

Geofysisk institutt har alltid gitt god grobunn for nye miljøer, og både Nansen senteret for Miljø og Fjernmåling og Bjerknessenteret springer ut herfra. Grønås oppfordret til å videreutvikle det tette samarbeidet, spesielt med Bjerknessenteret, og mente miljøene burde handle som om de var ett.

– Ny tid trenger større kompetanse. Mens ett av pionerenes viktigste formål var å få Norge ut av fattigdommen, bør vi ha det internasjonale samfunn for øye og arbeide for rettferdighet og en bedre ivaretakelse av miljøet. Vi må legge stor vekt på forskningsformidling og rådgivning, spesielt knyttet til klimaendringer, sa Grønås som er den siste valgte instituttstyrer ved Geofysisk institutt.

Han hadde også en formaning når det gjaldt Geofysens historikk.

– Vi må bli mye flinkere til å ta vare på instituttets historie. Det er på høy tid at UiB gjør en innsats på dette området. Historikere og vitenskapsteoretikere vil finne enormt mye interessant i våre arkiver på loft og kjeller. En idé er å lage et museum, i første omgang kanskje på internett.

(Alle sitatene er hentet fra velkomstsangen, fritt etter Harald Ulrik Sverdrup fra 1933).