Landmark

ARKITEKT OLE LANDMARK (1885 – 1970)

Av Ola Søndenå

”Min by er vakker. Syv fjelde slaar staselig en kreds om den. Vand og fjord glimter i byen og sjøen skjærer underlige figurer ind i landet. Mine bysbarn er muntre og melankolske.Kvinderne er skjønne kvinder og barnene er barn. Menneskene er temperamentsfulde. Gamle slegter lever endnu. De gamle navne klinger som før. Saa bygger vi i denne by, for disse mennesker – og I vil forstaa, naar jeg sier, vi maa bruke vor følelse og vor fornemmelse mere end vor intelligens” - Ole Landmark, 1921

Landmark ble utdannet på arkitektavdelingen ved Trondheim tekniske læreanstalt i 1909, og åpnet egen praksis i Bergen i 1911. De tidlige bolighusene til Landmark var preget av den tradisjonelle bergenske panelarkitekturen fra 17- og 1800-tallet, i empire og rokokkostil. De mer fritt- liggende villa-anleggene var inspirert av byens murbebyggelse i renessanse- og barokkstil, samt av enkeltbygninger som Baroniet i Rosendal. Landmark utførte også en rekke monumentalbygg i Bergen og andre steder, særlig i perioden 1925-40. Stilistisk utviklet disse seg fra et tradisjonelt formspråk i retning av et mer modernistisk inspirert uttrykk.

Landmark var en del av ”Bergens-skolen” i mellomkrigstiden, sammen med arkitekter som Egill Reimers, Konow Lund, Kristian Bjerknes og Per Grieg. Ingen ensartet gruppe, men de delte en felles tilknytning til bergensk og vestlandsk byggetradisjon. Dette poenget er særlig fremtredende i Landmarks arkitektur, med utgangs- punkt i lokale og stedegne tradisjoner, lokale materialer og førsteklasses håndverksmessige detaljer, omhyggelig tilpasset terreng og landskap.

Landmark var storborgerskapets arkitekt; skipsredere, kulturmesener og nyrike forretningsmenn dominerte blant oppdragsgiverne. Hans rikeste periode som villa-arkitekt var under høykonjunkturen og jobbetiden rundt 1. verdenskrig.
For mange av de nyrike ble det viktig å omsette pengestrømmen til kulturell kapital, og da ble arkitekturen viktig – som et godt synlig og kulturelt legitimerende signal. Den bergenske lystgård-tradisjonen ble det foretrukne forbildet for byggherrene, godt synlige på høydedrag i landskapet, borg- lignende anlegg og store eiendommer innrammet av massive portaler (med ferske våpenskjold) – bygninger i en stil spekket med tradisjonsskapende tegn og budskap.
Problemet med denne ”nye” lystgård-arkitekturen var at arkitektens egen estetikk ofte kom i bakgrunnen, og det var også den vanligste kritikken mot Landmarks bygninger, at de manglet et personlig uttrykk.

Det er vanskelig – og heller ikke nødvendig – å sette en arkitekturhistorisk merkelapp på Landmark. I bunnen lå riktignok hele tiden den bergenske og vestlandske byggetradisjonen, men utover det var han en eklektiker, som valgte fritt i forhold til historiske stilarter og motiver. I sine senere arbeider utviklet han et mer nøkternt og renere uttrykk, tydelig inspirert av funksjonalismen, uten noen gang å bli en funksjonalist selv. Til det var han for mye av en ”lokal-romantiker” – knyttet til tradisjonen og til stedet:
”Jorden og terrængets eiendommeligheter taler til vor fantasi– og derfor ordner vi det, utnytter det og bygger huset med malerisk fornuft” (Ole Landmark, 1921).

Flere foto