Nordahl Grieg og teatret - ein bibliografisk studie

Kritikaren

"Det som Kielland kalder for gift og Bjørnson for støv er her [Ibsens Gengangere] løftet op i et tifold farligere plan, moral, kristendom, hele fortidens kultursum, der er gjengangerne, det er de syknende eller døde blodlegemer som driver omkring i enhver av os, og nekter Osvald Alving, og tusen med ham, livet". (Nordahl Grieg 1925)

Dette er ein delvis annotert bibliografi over det Nordahl Grieg skreiv om teater, som kritikar og journalist, med unntak av det han skreiv om sine eigne skodespel. Alt våren 1921 byrja Nordahl Grieg å arbeide som journalist i Tidens Tegn etter at broren Harald hadde gått god for han. Men det var ikkje før i november 1924 at NG for alvor blei avisskribent, og i eit års tid skreiv han regelmessig i Oslo Aftenavis, ei kveldsutgåve av Tidens Tegn. Han jobba mest med teater, revy og syngespel, gjorde intervju og skreiv petitar og teatermeldingar, men skreiv òg andre ting, ofte trykt i spalta "Teater og musik" på side 3. Antakeleg står også Nordahl Grieg bak fleire usignerte petitar i avisa om skodespelarar og teater på denne tida.

Her er ikkje teke med alt det han skreiv om teater, men det eg har funne av ei viss interesse. Annotert har eg der Nordahl Grieg avslører sitt eige syn på teaterkunsten eller kommenterer denne på ein spesiell måte. Nordahl Grieg seier gjerne at regien er fin eller at scenearrangementet fungerer bra, men går sjeldan i detalj om kva som er bra med det.

Fram til sommaren 1925 signerte Nordahl Grieg gjerne artiklane sine med eit psevdonym: Fortinbras, Den unge og Knekten, eller han nytta fullt namn, Grieg eller NG. Frå august 1925 er alle signerte artiklar skrivne under med fullt namn. I innførselen er såleis signaturen berre teke med når denne er eit psevdonym. Når ingen avis er nemnd, gjeld innførselen Oslo Aftenavis.

1924

Julekomedie. 25.11. Sign. Fortinbras.

Intervju med Sverre Brandt. NG: "Vi er dybt enig med forfatteren. Paa en barneforestilling bør man se julestjernen. De som foretrekker redslene fra ifjor [med slemme troll] kan heller gaa paa et panoptikon."

Teaterrepublikken Mayol. 26.11. Sign. Kløverknekt.

(Intervju med stjerna Lully Keihl to dagar tidlegare.)

En aften i Dovrehallen. 26.11. Sign. Fortinbras.

Om Lyktemandens revy og ei kåserande skildring om folk og miljø.

Jubilæumsintervju [med Hauk Aabel]. 27.11. Sign. Kløverknekt.

Jens Hetland. En retrospektiv jubilæumsaften. 28.11. Sign. Den unge.

Novicen i landsmaal. Nogen ord med fru Agnes Mowinckel. 29.11. Sign. Fortinbras.

Ho debuterer på landsmål i Dangardsfolket på Det norske teatret, og NG synest ho er best av alle, også når det gjeld målet.

Norsk-britisk lystspil paa "Den røde Lykte". Harald Stormoen som instruktør. "A pair of spectacles" opføres mandag. 1.12. Sign. Fortinbras

Lillebils ødelagte gjæstespil. Nogen ord med fru Gyda Christensen. 2.12. Sign. Fortinbras.

Wiers-Jenssen. 2.12. Sign. Fortinbras.

Om stykket hans Anne Pedersdotter som skal opp på Nationaltheatret.

Dagens skuespil. Skildrer det striden mellem Martin Tranmæl og Ole Lian? Intervju med Hanna Castberg von der Lippe. 3.12. Sign. Kløverknekt.

Om von der Lippes stykke De utstødte som er oppteke på Det norske teatret, og Brødre som nettopp er utgjeve.

Ansiktet bak ruten. 3.12. Sign. Fortinbras.

Om eit lystspel som er levert anonymt til Nationaltheatret, ei sak som NG skriv om fleire gonger. Sjå 27.2. for avsløringa av forfattaren.

Nationalteatret. Wiers-Jenssen: Anne Pedersdotter. 4.12.

I si lange melding er NG svært begeistra for stykket. Han skriv mest om skodespelarane, men seier om Johanne Dybwads regi: "en fantasi i spillet mellem lys og skygge som minder om Rembrandt og Shakespeare."

Kari Mork. Sangerinde, malerinde og skuespillerinde. 4.12. Sign. Fortinbras.

Som no debuterer i eit stykke på engelsk.

De norsk-britiske amatører. En seir for den nye dramatiske klub. 9.12. Sign. G.

Eit flott tiltak, men "A pair of spectacles" er ein bedrøveleg komedie.

Oscar Wilde i Bergen. 9.12. Sign. Knekten.

Kort referat, men skriv at teatra i Oslo bør lære av Bergen at det finst nyare engelsk dramatikk.

Medicinerne spiller revy. En festlig nat paa Theatre Moderne. 11.12. Sign. Knekten.

Et fransk stykke om kjærlighet. Og to anonyme primadonnaer. Nogen ord med Harriet Hansson. 15.12. Sign. Den unge.

Stykket er "L'Etincelle" av E. Pailleron.

Julecabaret. Lyspunktet Wildenvey. 19.12. Sign. Fortinbras.

Naar bønder elsker. Eller polemik mot byelskov. Visit hos teaterchef [Ingjald] Haaland. 20.12. Sign. Fortinbras.

Hvis hun vilde –! Nogen ord med David Knudsen. 23.12. Sign. Knekten.

Intervju på grunnlag av stykket som er omtalt 29.12

Hvor er det blit av frøken [Ellen] Isefjær? Den grønne gudindes hemmelighet. En bevæget stund paa Centralteatret. 24.12. Sign. Fortinbras.

NG blir kasta ut frå prøven.

Vilde Johane [sic] Dybwad blit brændt som heks? Hvis hun hadde levet i Anne Pedersdotters aarhundrede. En samtale med Wiers.Jensen. 27.12. Sign. Knekten.

NG er svært oppteken av psykologien i stykket og i spelet til J. Dybwad i hovudrolla. Han er overraska over den psykologiske effekten stykket har.

En idé for frøken Bertrand. 27.12. Sign. Den unge.

Om byens (og nordiske) teatersjefar som manglar personleg initiativ og alltid spelar det dei andre gjer.

[Paul Geraldy:] "Hvis jeg vilde –". 29.12.

[Centralteatret. William Archer:] Den grønne gudinde. 29.12.

Reisen til julestjernen. Nationalteatrets barneforestilling. 29.12. Sign. Knekten.

Sverre Brandts stykke er OK som barneteater, men "mangler enhver litterær værdi".

Vor lille frue. 30.12.

NG er ikkje heilt begeistra for den slags raske amerikanske farsar (av Avery Hopwood), men framføringa på Chat Noir er bra.

1925

[Paul Raynal:] Graven under triumfbuen. 2.1. Sign. Fortinbras.

Om krig og soldaten som helt – "et av de nye stykker som Nationalteatret plikter at spille".

Schancke. En visit hos den hjemvendte trækfugl. Noen har muskler og noen forstaar sig paa kvinderne. 2.1. Sign. Kløverknekt.

Schanke tilhøyrer siste kategori.

Bodil Ipsen spiller privatkomedie. "Hvis jeg vilde" – i en ny variant. 3.1. Sign. Den unge.

Etter suksess i Kbh. i nemnde stykke oppstår privat rivalisering i samband med rollefordeling og sjukdom i neste stykke.

Det norske teatret. [Jeppe Aakjær:] "Naar bønder elskar –". 5.1.

Av NG kalla "et næsten rørende amatørarbeide".

Den danske bergenser. 8.1. Sign. Knekten.

Om den nye gode skodespelaren Henrik Bentzon.

Intervju med teaterchef [Inga] Bjørnson. Om Nicolettes [=Karen Hansen] nye chetch. Og om Knold og Tot. 10.1. Signert Den unge.

Centralteatret. [H. V. Esmond:] "Ungkarens datter". 12.1.

Kritikk av den norske omsetjinga og av norsk tittel (eng.: "Eliza comes to stay")

Svenska Teatern jubilerer. 17.1. Sign. Den unge.

Jan Herwitz og Bergen. 21.1. Sign. Knekten.

Stykket har en brodd mot "det bergenske kallflir som sandelig er alt andet end morsomt at komme ut for".

Scenens farer. De stakkars Rhindøtre. Og Toscas dødssprang. 22.1. Sign. Den unge.

Cally Monrads aften. 29.1.

Aulaen er ikkje rette staden, eller ein må sløkkje lyset for "å uskadeleggjere den private symfoni Munch opfører for øredøvende fuldt orkester hver aften".

Nationaltheatret. "Piken" av Nini Roll Anker. 30.1.

Teateretikette. Kampen for at komme ut. – Naar skal det klappes? Hvad fru [Ragna] Wettergren sier. 2.2. Sign. Knekten.

Rolfrevyens première igaar. Det blir en suksess, naar tredjeparten blir skaaret bort. 4.2. Sign. Fortinbras.

Hvor skal fru [Agnes] Mowinckel? [Bjørn] Bjørnson vet det ikke. 6.2. Sign. Knekten.

Kort intervju med Bjørnson, teatersjef ved Nationaltheatret, etter at AM har sagt opp ved Det norske teatret.

Da "Peer Gynt" blev opført i Oxford. 18.2.

Reisebrev over heile førstesida. NG beundrar særleg scenen hjå Dovregubben som var meir Kittelsen enn på norske scener, samt dristige dekorasjonar.

La Garconne. Eller damen i [Fredrik Lonsdale:] "Vaarrengjøring". 18.2. Sign. Den unge.

Miss Edna Brest er avbilda i si dobbeltrolle som forderva "ungkarsflicke" (=garconne) og som tekkelig ung dame nederst: "For vort personlige vedkommende vilde vi heller slaa en time ihjel med den frække lille satanen øverst end at bli indesnedd av den kjedsommelige respektabilitet som eller er miss Brests naturlige force."

Dobbeltintervju med fru Betty Nansen og Henrik Bentzon. Om "Gjengangere" og kunst og Bjørn Bjørnson. 19.2.

Brev frå København som tydeleg syner NGs begeistring for den unge skodespelaren Bentzon som drog frå Bergen 10 år gammal.

Helge Krog vil seile med edderspændte seil. For han er blit sintere og sintere. 19.2. Sign. Fortinbras.

Harriet Bosse paa reise. Vil hun internationalisere sig. 21.2. Sign. Kløverknekt.

Det er unaturleg for ein scenekunstnar å dyrke to språk, for "til syvende og sist er ens personlige jeg ikke bare uttrykt ved, men ogsaa identisk med sproget".

Bjørn [Bjørnson] hjemme igjen. Med en pose full av nyheter. Han vil heller ha Henrik Bentzon end hele Grønland. 25.2. Sign. Den unge.

Ansiktet paa ruten. Norge har faat sin Sacha Guitry. 27.2.

Halfdan Christensen har skrive eit godt lystspel, det mest moderne stykke i Norge på år og dag. Komedien har stoff i seg til eit drama i stil med Maeterlinck og E.A. Poe.

"Hans Majestæt" paa Centralteatret. 5.3.

Eit forelda stykke av de Fler og Caillavet som burde vore sterkt nedkutta.

Tre jomfruer av Orleans. 7.3.

Melding over ei heil side av "St. Joan" på Regent Theatre i London, "Die heilige Johanna" på Deutsches Theater i Berlin og "Jeanne d'Arc" på Dagmarteatret i København. Stykket til Shaw inneheld oppskrifta på stor kunst: Lidenskapen, redselen, livet.

Formiddagsamtale med Bjørn Bjørnson. Om sykdom, kjærlighet, bryllup og meget andet. 14.3. Sign. Den unge.

"Kjærlighetens stebarn" paa Nationaltheatret. 18.3.

Dyktig laga skodespel av Benavente: "Det blir farver, handling, voldsomhet. Stor kunst blir det ikke."

Cohn er storartet. Og Inga Bjørnson har det travelt. 19.3. Sign. Den unge.

Den lykkelige Sonkin paa Det norske teatret. 20.3.

Semen Juskevic er ein ny og viktig russisk dramatikar. Melankolsk stemning på scena med ein glimrande Ingjald Haaland i hovudrolla, men som instruktør har han nesten øydelagt alt ved å lage folkekomedie.

Den første hovedrolle. Lasse Segelcke og hans smaa oplevelser. 20.3. Sign. Knekten.

Om Lonsdales stykke, jf 23.3.

Hassan og den gyldne vei mot Samarkan. 21.3.

Begeistra omtale – over ei heil avisside – av innhaldet i det lyriske skodespelet til James Elroy Flecker: Hassan. A play in five acts.

[Frederick Lonsdale:] "Vi er alle like –!" paa Centralteatret. 23.3.

Instruktøren bør ha betre viten om korleis ein engelsk lady ser ut på håret.

Den gyldne vei til Samarkand. "Hassan" faldt i Stockholm, men bør allikevel spilles paa Nationalteatret. 31.3. Sign. Fortinbras.

Hovudpersonen Ivar Nilsson var ikkje lyrisk nok.

"Graven under triumfbuen" paa Nationalteatret. Gösta Ekman som gjest. 16.4.

Ekman er god i Paul Raynals stykke om 1. verdskrig. Men vi har problem med å fatte alt "fordi vi som stod utenfor ikke har kjøpt os ret til ekstasens hellige uretfærdighet".

Johanne Dybwad og den norske lyrik. 21.4.

Stor beundrande omtale på s. 1: "En mere fortættet oplevelse av geni end hendes lyrikaftener findes ikke i norsk aandsliv. Ensom staar hun og skaper en jord og en himmel av ordet."

Forstyr ikke forføreren! Da bifaldet paa premieren igaar blev hysset ned. En bevæget aften paa Nationalteatret. 6.5. Sign. Knekten.

Applausen blei hyssa ned fordi damene ville bli forførte i fred (jf. neste innførsel).

[Kurt Götz:] Peter-Peter paa Nationalteatret. 6.5.

Ypparleg iscenesetjing. Ekman var ein flott forførar, "skjøn som en ung gud".

To ord med Naima. Hun ville ikke gjøre Frasquita [på Centralteatret] til en morderske. Et lyspunkt i en trist formiddag. 7.5. Sign. Knekten.

Teologenes demonstration paa Casino igaar. Det var en protest mot Ernst Rolfs kunst. Dr. Schjelderup og Wyller uttaler sig. 8.5. Sign. Fortinbras.

"Men naar har Ernst Rolf egentlig pretendert at yde kunst?" spør journalisten to av dei som hadde pipe under framsyninga fordi teater er av det vonde...

Wiers-Jensen om utenlandsk teater. Han er nylig vendt tilbake fra en fire maaneders studietur. 22.5. Signert Den unge.

"Merket De noget til til det meget omtalte nye i scenekunsten, bestræbelserne for at faa en fjerde dimension ind i dramaet ogsaa?" spør NG utan at det går fram kva han meiner. Wiers-Jensen svarer litt vagt med å vise til krampaktige eksplosjonar og feberkraft som ikkje overtyder, men blant det beste han såg var Pirandellos Seks personar søkjer ein forfattar i Berlin og Jeanne d'Arc hos Max Reinhardt.

Mellemakt hos Gösta Ekman. Om "Hyrdetimen" og andre ting. Noen ord foran premieren. 26.5. Sign. Den unge.

[Edouard Bourdet:] Hyrdetimen paa Nationalteatret. 29.5.

Kritikk av den fullkomment meiningslause norske tittelen. Lystspelet kunne heller aldri ha vore spelt i Noreg utan ein skodespelar som Gösta Ekman: fullstendig overbevisande, fin og beherska.

Fjellsjøheidningen paa Det norske teatret. 2.6.

NG kallar oppføringa av Johan Falkbergets forteljing "Sol", dramatisert av Karl Forfang, for eit glorete makkverk utan ein einaste replikk, berre med tomme ord og "søljepoesi".

Korset. Gösta Ekmans og vort. 11.6. Sign. Den unge.

[William Shakespeare:] En sommernatsdrøm paa Friluftsteatret. 20.6.

Det hadde ikkje så mykje med kunst å gjere, men det var tydeleg Shakespeare. "Og da tilgir man alt."

Mayolrevyen. Og de som spiller den. 25.6. Sign. Knekten.

NG er som vanleg litt kvass: "Mayolteatret har til overmaal forstaat at i en revy er det væsentligere at en ting er ny end at den er god."

Den trønderske bajadere. Asfaltintervju med en tropeklædt direktør. 27.6.

Den elegant kledde teatersjef Hauge i Trondheim vil ikkje fortelje noko om teaterplanane for hausten, noko som er typisk. Teatersjefane er redde for at andre skal stele idear frå repertoaret.

Nationalteatret. Sem Benelli: Vendetta. 14.8.

Det norske teatret. Ove Ansteinsson: Hu Dagmar. 15.8.

Ein folkekomedie utan vidare inhald og meining.

Centralteatret. Ronald Fangen: Den frie søn. 21.8.

Etter Fangens stykke Syndefald hadde NG store forventningar, men dette nye stykket er utan kraft og har openberre feil: "Men som helhet var forestillingen allikevel god, en av de beste som har gaat paa Centralteatret paa aar og dag, en seir for skuespillere og instruktion som vil virke inspirerende paa dette teaters ofte besynderlige valg av repertoire." Skodespelarane nemner han med namn, men ikkje instruktøren.

Centralteatret. Fru Brunius's gjæstespil. 28.8.

NG er begeistra for "hele det svenske teaters rokokkoteknik" som gnistrar rundt svenske Pauline Brunius i rolla som Katharina II. Svensk scenekunst er flinke til å gjenskape tidsånda: "mens det i vor egen store kunst altid og betingelsesløst staar om livet, fra himmel og til helvede og utenfor alle grænser, er man paa østsiden av Kjølen bestandig indenfor rammen, man glemmer vanskelig holdningen, gratien, silken over ordene."

[Chat Noir] Ikke mas – alle faar. 2.9.

Det som reddar denne revyen, er Per Aabel, "hans dekorationer og drakter og danser (...) stemt sammen til smaa levende kunstverk". Elles saknar NG litt meir ånd og vidd.

Det lille theater. [Gustav Wied: "Første violin"]. 4.9.

"Et nyt teater! Det er med glæde vi alle hilser det velkommen, i en by hvor teatrene saa ofte ikke er teatre mer." Teatret har skapt ei lun og koseleg stemning over stykket i Gustav Wieds muntre og gode namn – sjølv om oppføringa av og til har preg av studentkomedie.

Nationalteatret. [Henrik Ibsen:] "De unges forbund". 7.9.

NG på s. 1: "Ingen dikter siden de store grækere har skapt en saa høi og ren ro over skueplassen som Henrik Ibsen. I lys og mørke gaar hans mennesker mellem søiler, der er bestandig strengt og skjønt marmor bak de lidenskaper som flammer og forkuller i hans store dramaer." Men ikkje så mykje i dette stykket, og ikkje når det blir oppført slik. I sin regi har Halfdan Christensen måtta velje mellom å gje stykket patina eller å gje det liv: "Han har valgt det første, han spiller Ibsen som ellers bare Holberg blir spilt i vort land. Keiterheten blir aldrig skjult, avfældigheten blir stelt vel med, langtækkeligheten faar dra sit siste suk i fred, men en forunderlig charm blir tilbake, et smilende skjær av gamle dage..." Men antakeleg burde De unges forbund spelast i skjortearmane. (Jf 18.9.)

Centralteatret. Fru Bbunius [sic] som Hedda Gabler. 18.9.

Nok ein lang og inngåande teatermelding. NG er ikkje i stand til å avgjere om det er De unges forbund eller Hedda Gabler som "er det sletteste av Ibsens skuespil (...) i andet plan hører de utvilsomt hjemme begge to, det første med sin umestrede frodighet, det andet med sit fuldkomment beherskede sterilitet. Det som er godt i "Hedda Gabler" har Ibsen gjort langt bedre i "Rosmersholm", det som er daarlig i denne ottiaarsskilrdingen er gjort mindre daarlig selv av Hans Jæger."

Det er tonen i dramaets oppbygning som skurrar, hevdar NG, som verken nemner regien eller regissøren og avsluttar med følgjande oppfordring: "Man gik fra forestillingen med den følelse at nu maa Ibsen ikke længer la vente paa sig. Vi trænger ham slik som han kan være, ikke snakkesalig som i "De unges forbund", ikke gold som i "Hedda Gabler", men slik som han er i tigerspranget i sin diktning, det vilde, forfærdelige rovdyrlyn, som skjærer sig ned i enhver av os i sin voldsomme, skjønne kraft og beregning: Gjengangere."

Nationalteatret. Karl Bergman og Rasmus Rasmussen som gjester i "De unges forbund". 21.9.

Fornying av Ibsen-oppsetjinga med to gjester: "Forestillingen virker først og fremst ved sine maleriske effekter, ved sine frodige og festlige farver". Det er derfor all grunn til å sjå framsyninga på nytt: "Og ved siden av glæden over Natonaltheatrets seirende falanx av skuespillere, føler man en egen fortryllelse ved at bli fængslet av Ibsen i kraft av hans glade gutteaktighet og ikke av hans bitre geni".

Nationalteatret. Sutton Vane: Til ukjendt havn. 26.9.

Vane er ingen stor diktar, men han har skrive eit utmerka moderne skodespel typisk for vår tid – "det er vor kunst. (...) Her er rotationspressen blit dikter, jazzen blit religion, for engangs skyld staar vor egen tid paa Nationaltheatrets scene." Til dømes er tredje akta "et mesterverk av uhyggelig, grotesk komik, et massemøte sammenkaldt paa terskelen til himmelen og helvede". Her har kan hende NG fått tips til scener i skodespelet Atlanterhavet.

Agnes Mowinckel er ein ypparleg regissør: "Den besynderlige blanding av latter og spot og angst, hvor hvert element har saa let for at skjære ut, mestres under hendes haand."

To premierer. Centralteatret: [Sutro:] Den farlige lek. – Det norske teatret: [Holberg:] Erasmus Montanus. 28.9.

Centralteatrets stykke er nesten for alvorlig til å bli spelt som lystspel, meiner NG, og konsentrerer seg om innhaldet og skodespelarane. På Det norske teatret har Karl Bergmann regissert og speler hovudrolla i Arne Garborgs omsetjing av Erasmus Montanus. Bergmann "har villet for enhver pris bevare latteren, og det har lykkedes ham fortrinlig, selv om det nu og da gik utover komedien. (...) og den brodd som man skulde tro vilde bli levende ved at gjøre Erasmus til norsk bondestudent, har teatret trukket ut med fuld forstaaelse av at det vilde virke nedstemmende paa publikum om de forstod at Holberg var spillelevende endu!"

Det lille Theater. Frank Wedekind: Musik. 2.10.

Det er positivt at teatret har mot og vilje til å knekke nakken i Wedekinds namn, "men katastrofen var for uavvendelig til at det skulde være nødvendig at sætte den iscene". Stykket er "et drama om treenigheten av musik, lidelse og sensualitet, atmosfæren i stykket skal staa og dirre av stumme toner, av gys og kjærtegn og skrik". I denne oppsetjinga var lidinga det einaste nærverande – både på scenen og i salen.

Nationalteatret. Oskar Braaten: Den store barnedåpen. 8.10.

Med bagrunn i at Nationaltheatret visstnok har bede byens prestar om å reklamere for stykket Til ukjendt havn, går NG innleiingsvis hardt til åtak på kyrkja og teatret. Landets første scene bør halde seg for god til å innby til og til å ta imot frisinna små klapp og oppmuntringar frå kyrkja sine menn: "Vi er færdig med den aandelige underklasse-fornemmelse som Moliere-tidens komedianter følte overfor kirken. Nationaltheatret maa ikke engang vite at der er mennesker som vægrer sig for at se kunst av religiøse grunde, for disse hellige er der ingen bruk for i teatrets helligdom."

Etter all "denne ufriske luft av beskyttende geistlighet" gjer det, ifølgje NG, godt "at føle det salte, leende vindkastet av opriktig irreligiøsitet som Oskar Braaten har sendt indover Nationaltheatret. (...) Det som er komedien i dette arbeide, det er den avgrund som forfatteren med en straalende og forbitret replikkunst aapner mellem presten og hans menighet." Konklusjonen er at Nationaltheatret utmerkjer seg med ei god og frisk oppføring.

10.10. har same avis eit tilsvar frå pastor Niels Steen: "Braatens Barnedåp. Til Hr. N. G."

[Claus Pavels Riis:] "Til sæters" paa Nationalteatret. 12.10.

NG er svært syrleg i sin kritikk av skodespelarane og oppsetjinga til Oliver Nerland.

Centralteatret. August Strindberg: "Kameraterne". 16.10.

Teatret har oppført "Strindberg som bourgeois! Alt som heter dimensioner i stykket dør av sundhet eller dillentantisme [sic], – forbitrelsen, hatet, uretfærdigheten, selve Strindberg i komedien blir en konflikt om husholdningspenger". Kan det verkeleg vere Strindberg dei framfører. Spelet kling alldeles ikkje frå inferno. To av skodespelarane får følgjande nedslåande kritikk: "Deres forhold til Strindberg maa da rammes av loven til beskyttelse av forfatterrettigheter."

Det lille theater. [Brandon Thomas: "Charleys tante"]. 19.10.

Kort notis om at publikum storkoste seg, men ikkje NG "i denne taifun av dilettantisme".

Centralteatret. Arnold og Bach: Trold i æske. 23.10.

NG har ikkje synleg sans for dette forfattarfirmaet som alltid kjører den same lystige leksa om utruskap og svin på skogen, men han synest det "er en fryd at se hvorledes Centralteatret er kviknet til ved denne opgave, den sørgmodige følelse av ansvar og upasselighet som det har følt ved at tolke Ibsen og Strindberg er som blaast væk, alle er i sit ess".

Nationalteatret. Henrik Ibsen: Gjengangere. 31.10.

"Intet drama i verden eier en større makt end dette, at opleve "Gjengangere" vil bestandig være som at kjæmpe sig frem mot stormen, mot natten efter den ytterste dag.

Men altfor ofte er de kræfter som Ibsen med næsten dæmonisk kunst har koglet ind i sit skuespil, blit misbrukt, – bevisstløs av rædsler, bedrøvet av patologi har publikum forladt teatret. Alt er gaat under, alt er brændt ned, bare haabløsheten er levnet." Det store og vedunderlege ved fru Dybwads iscenesetjing er at ho ikkje legg etter seg eit drama i aske, men eit drama i flammar.

"Det som Kielland kalder for gift og Bjørnson for støv er her løftet op i et tifold farligere plan, moral, kristendom, hele fortidens kultursum, der er gjengangerne, det er de syknende eller døde blodlegemer som driver omkring i enhver av os, og nekter Osvald Alving, og tusen med ham, livet.

Men for at denne storm paa samfundet skal ha sin fulde virkning maa den stige fra det rette sted i dramaet. Osvald er tragedien, men det er ikke først og fremst fra ham anklagen maa komme, hans syke sind dømmer ham til fortvilelsens goldhet, det er det sunde og sterke menneske som i sin kamp mot gjengangerne gjør stykket saa farlig som det er."

Som regissør og som fru Alving styrer Johanne Dybwad stormen slik at den møter tilskodaren i all sin velde. Samspelet mellom ho og August Oddvar som Osvald tilhøyrer den verkeleg store kunst. Gjennom heile sin lange omtale av stykket (på første side i avisa) lyser NGs begeistring for dette han meiner er Ibsens største verk, og Nationaltheatret har ikkje synt noko betre sidan Johanne Dybwad iscenesette Rosmersholm.

"Den kjække svømmer" paa Det lille Theater. 18.11.

Det mest spennande, men upassande er når ein levande hund blir dregen inn på scena.

Centralteatret. Frederick Lonsdale: Storrengjøring. 19.11.

Eit stykke underhaldane journalistikk om datidas London. Men då verken Centralteattret eller eit norsk publikum er i stand til fullt ut å "la denne engelske skandalkronik komme til sin ret", ville det antakeleg vore betre om ein retta brodden i stykket mot Oslo i staden for mot London.

1927

Norsk og kinesisk teater. En samtale med vor nye dramatiker Nordahl Grieg. Tidens Tegn 22.09.

"I Peking saa jeg Kinas største skuespiller Mei-Lang-Fang, han har 10.000 kroner om aftenen, og er aldeles praktfull. Han spiller bare kvinderoller, det er Shakespearetidens teater om igjen, der findes ikke det ringerste perverst i det, man kunde likegodt snakke om at en blomst er pervers [...] Det russiske teater har lært uhyre meget av det kinesiske, det er kanskje til syvende og sist derfra at fornyelsen nu vil komme."

Meir om Mei-Lan-Fang og det kinesiske teatret: "skjønnhet, drøm og poesi" i "Mei-Lan-Fang", ss. 35-44 i NG: Kinesiske dager. Samlede verker VII. Oslo: Gyldendal, 1947.

1932

I brev til Sovjetunionens Legasjon i Oslo (23.12.) der han søkjer om lov til å opphalde seg i Moskva fra 1.2.1933: "Det er min plan at studere russisk teater, fordi jeg tror det er derfra fornyelsen kommer." (Grieg 1982: 98) Ikkje sidan Hellas har teatret teke slik del i folkets liv som i Russland.

NG er i Moskva og Sovjet frå 7.3.1933–20.12.1934. Han er i teatret nesten kvar kveld, og får også lov til å oververe prøvene. Eit alminneleg teater bruker 3-6 mnd på eit stykke, på Kunstnarteatret brukar dei to år! Men så blir også resultatet eventyrleg. (I brev til broren)

1933

Mars: Han ser storarta teater og opera, t.d. Mussorgskis "Khovansjtsjina" i Moskva, og berømmer spesielt ei oppsetjing på Moskva Kunstnerteater med skrå vinkel på scenen slik at bakgrunnen blei tydeleg, men i fugleperspektiv i tillegg til massevirkninger og fart som tok pusten frå han.

Han er mykje saman med teaterfolk, og får sjå så mykje teater og prøver han berre vil. NG får fort sans for Meyerhold (og omvendt). Alt ettter 14 dagar får han gå ut og inn av prøvene hos Meyerhold, som ein av deira eigne.

Jf. også brev til søstra i mars, sitert i Johanne Grieg Cederblad 1971.

1934

I samband med tilsetjing av nye sjefar ved DNS og ved Nationaltheatret kjem NG i brev til broren med ein del kvasse utfall mot Nationalthetrets politikk, som han hevdar er audmjukande og farleg for kunsten: "Der foregaar ingen rødglødende ting i det teatret. [...] Jeg anser det for en ytterst likegyldig ting om det lykkes en mand å få fyldt et lokale; det er da ånden, bruset, følelsen av høje mål det kommer an på." (Grieg, Harald 1963)

Et teater preget av én vilje. I Moskva Aftenavis 9.4. Også trykt i Pettersen m.fl. 1962: 68-70 og i Grieg, N 1982: 28-30.

NG er begeistra for Meyerhold og følgjer Okhlopkov med interesse. Trass i at Moskva-teatra er forskjellige, er det noko positivt som foreiner dei: "den 'generallinje' å være forbundet med livet, med dets voldsomme vekst, med dets sunnhet og optimisme".

Teatret og livet. Noen inntrykk fra Sovjet-Unionen. I Tidens Tegn 2.6. (Lørdagsbilaget). Også trykt i Grieg 1947: 166-177 og i Grieg 1982: 31-36.

Ein utvida versjon av den russiske artikkelen. Om teatrets viktige og populære plass under kommunismen. Om 60 år gamle Meyerhold (med snerrande lidenskap og villskap i sitt groteske ansikt), Vaktangoff ("det teknisk mest blendende teater i Moskva", djevlar med fargar og lys), om Stanislavskis berømte Kunstnerteater, om Oklopkoff ("en stor begavelse" i "et av Moskvas minste, men ypperste teatre", samansmelting av scene og sal). Og "overalt spilles det største, vidunderlig, levende": av Gogol, Ostrovski, Tolstoi, Dostojevski, Tsjekov, Schiller, Hugo, Musset, Shakespeare, Ibsen, Hamsun og Balzac.

I november 1934 studerte NG teater i Tbilisi, hov.staden i Gruzija (Georgia).

1935

Spredte tanker om folk og forhold i Sovjet-Unionen. I Sovjet nr 1. Også trykt i Grieg 1982: 43-44.

M.a. om russisk kamp- og revolusjonsdramatikk som "holdt på å bli avløst av en roligere kunst, klassikerne blev spilt. Shakespeare gikk på fem teatre".

Nordahl Grieg er begeistret for Maria Stuart. I Dagbladet 26.1.

NG er imponert over Gerd Egede Nissens oppsetjing av Bjørnsons skuespill på Nationaltheatret, og over scenografien: "Trappeoppbygningen var brukt på en måte som gav høide og majestet; enkelte av scenebilledene var blandt de beste jeg har sett på norsk teater". "Selv har jeg forresten i Moskva lært mig til å elske overhodet å være i teatret, for der krever menneskene i sin lidenskap for kunst å være der lenge!"

Det er utenkelig at ikke teatrene er overfylt i Sovjet. I Arbeidet 2.2. Intervjuet er også trykt i Ny Tid, Trondheim 11.2.

Intervju om russisk teater i Moskva: Stanislavski, Meyerhold, Tairoff, Vachtangov og Oklopkoff (forskjellen mellom sal og scene er totalt utsletta: "handlingen foregår overalt ... man vet faktisk ikke om man ikke selv spiller med") og Sandro Achmateli i Tiflis i Georgia.

Teater i Sovjetunionen. I Arbeidet, Bergen 27., 28. og 29.8.

Omfattende foredrag som blei halde fleire stader, m.a. i Oslo (31.5.), i Bergen (26.8.) og i Trondheim (21.-22.9.). NG er oppglødd over russisk teater i Moskva: Stanislavski, Meyerhold (en trollmann med lyset), Tairoff og Oklopkoff, m.a. om det første prinsippet innen teatret "at enhver forestilling skal gjøres usvikelig ferdig, før den går til menneskene. Regissøren får all den tid han vil ha". Men den teatermannen som står hans hjarte nærmast, er Sandro Achmatelis georgiske statsteater i Tiflis, eit på ein gong eventyrleg og primitivt teater basert på urgamle skikkar, og der fjellandskapen inspirerer til eit dristig vertikal scenebilete. Også litt om "Vår ære og vår makt" og teaterstriden i Bergen.

Tilintetgjørelsen av hele vår kultur er en nærliggende mulighet. I Ny Tid 21.9.

Kort intervju om forskjellen mellom russisk og norsk teater.

Teater i Sovjetunionen. I Arbeiderbladet 28.9.35.

Referat frå NGs tale 26.9. i Studentmållaget i Oslo og debatten som følgde: NG gjekk imot Stein Bugge som m.a. hevda at målet med teatret var "eit sinnbiletleg drama, høgt over dagleglivets beiske strid", og som trudde NG var ein av dei som ville finne fram til dette dramaet. Ifølgje referatet sa NG: "Feilen hjå Bugge var at hans mål for kunst låg i å sjå dagens vesle problem under ævelengda sin synsvinkel. Men det er uanstendigt å ta peiling på æva. Vår opgåva er å hjelpe livet idag!"

Nordahl Grieg om nasjonal skuespillkunst på vertikale scener. I Hallo-Hallo nr 41.

Intervju i samband med NGs foredrag sendt i radio 13.10.1935, eit foredrag som ikkje lenger eksisterer. NG snakkar m.a. om det ideelle nasjonalteatret han fann i Tiflis, eit teater vi kunne lære mykje av og såleis "finne frem til det virkelige norske teater". Han er tydeleg fascinert av scenografien med eit vertikalt speleplan og skodespelarar som "beveger sig med en aldeles fabelaktig plastikk".

1936

Hvad skjer på Nationaltheatret? I Veien frem nr 1.

Kvass kritikk av teatersjef Axel Otto Normann, og hans manglande evne til fornying, dvs: "1) å behandle samtidens brennende spørsmål i kunstnerisk form, 2) å spille menneskehetens store verker, med en slik innlevelse og et så friskt syn at deres verdier blir hele samfundets uundværlige eiendom".

Elmer Rice og hans levende avis. I Veien frem nr 3.

NG om den amerikanske dramatikaren Elmer Rices teaterprosjekt: Levende Avis, "vise dagens begivenheter på teater (...) han vilde gjøre nyhetsspaltene tredimensjonale". Men han blir sensurert. Det overraskande for NG er makthavarane si sterke tru på at teatret har så mykje større makt til å vekkje folk ("til å gjøre livet nærværende og påtrengende") enn avisene "med sine brutale syvspalters overskrifter".

3. Spanske skuespillere. [Anonym]. I Veien frem nr. 8.

Appellerer til alle norske kunstnarar om å gje sin støtte til spanske skodespelarar.

1937

Hvorfor fejres en Fiasko i Danmark som Nationalfest? I Politiken, Kbhavn 6.5.

Intervju om Johs. V. Jensens omsetjing av Hamlet (sett opp på Det kgl. Teater), som NG roser, men som i Danmark har blitt ein fiasko. Elles om Hamlet og problema dagens samfunn står overfor, samt litt om "Nederlaget".

NG skal skrive bok om det han har opplevd i den spanske borgarkrigen, men ikkje i dramatisk form – "slikt kan man ikke når man har vært det hele så nært inn på livet". (Ny Tid 14.9.1937)

1938

Nordahl Grieg om de centrale problemer i den store roman, og om det aktuelle teaterchefspørsmål. I Arbeidet 6.12. Også trykt i Arbeideren, 7.12.

Intervju der NG erklærer: "Jeg håper jeg kan gjøre mere nytte ved å skrive for teatret enn ved å lede det." Når det gjeld teatrets oppgåve, samanliknar han teatret med film. Medan filmen "produserer sine kunstverker for en hel menneskehet", har teatret sin sjanse ved å lage raske og mobile framsyningar for eit avgrensa publikum, ved å gripe nerven i det som nettopp engasjerer desse.