Agfacolor og utviklingen av den moderne fargefilmen

Av Solveig Greve

Forhistorie

Fra den første fotografiske prosessen, daguerrotypiets tid prøvde en å finne en måte å med å gjengi farger i fotografiet. Daguerrotypiet var jo ikke så naturtro som det ble hevdet, så lenge det bare viste variasjoner av grått i svart mot hvitt. Det var derfor vanlig å håndkolorere daguerrotypiene, og spesialister i håndkolorering arbeidet i alle større fotolaboratorier helt fram til 1950-årene. Først da fikk den kommersielle fargefilmen sitt gjennombrudd blant amatør-brukere.

Kodachrome og Agfacolor.

I den ”additive prosessen” prøvde en å finne en måte å enten gjengi, eller skape farger gjennom spaltet, projisert lys, eller gjennom filter med primærfarger. Lumiere-prosessen fra 1907 var en additiv prosess, der små potetmel-korn farget i primærfargene ble jevnt distribuert over en glassplate, og mellom disse fargede kornene ble det fylt karbon-svart. Et tilsvarende filter ble brukt til å se gjennom platen etter fremkalling.
Den subtraktive prosessen koblet flere emulsjonslag over hverandre på filmen, tilsatt farger, som senere ble fremkalt ved prosesser som fremkalte hver enkelt av disse lagene. Problemet med denne løsningen var at fargene lett beveget seg, blandet seg, med nabolagene. Kodachrome introduserte den første av disse subtraktive fargeprosessene i 1935, og Kodachrome-prosessen var en så komplisert måte å løse fargemigrasjonsproblemet, at filmen utelukket fremkalling for amatører eller vanlige fotolaboratorier. Bare større sentrallaboratorier hadde anledning til å fremkalle denne filmen.

Første kommersielle fargefilm av den typen som er vanlig i dag, (dvs. med fargekoblere inne i selve emulsjonen) var derfor Agfacolor, som ble introdusert i 1936. Både Kodachrome og Agfacolor var dias, eller lysbildefilmer.

Agfacolor, das farbige Lichtbild 1938

Boken inneholder også mange bilder som eksempler på den nye måten å fotografere på: Hvilke nye billedmessige krav må stilles når det ikke bare dreier seg om lys og form i nyanser av grått, men når fargene blir et bilde-element?
Her vises eksempler av figurfremstillinger, portretter, det komponerte bilde, sportsmotiver, arbeidsbilder, landskap og arkitektur, himmel og vann, dyr, reisebilder og natt- og scenebilder.
Her skal vi vise ”Gymnastik am Strande” (av Ralph Weizsaecker) som eksempel både på et bilde av sports-reportasjepreg (!) , men også som utgangspunkt for en diskusjon om problemet ”hav og himmel”, og skyer.
” Det komponerte bilde”: ”Teestunde” av Helmuth von Stwolinski brukes som et eksempel med kunstlys, der forholdet mellom varme og kalde farger og det lyse og mørke er eksempel på riktig bruk av farger. Vi ser heller et strålende eksempel på at både bildebruk og innholdselementene er preget av tidens ”funksjonalistiske” formtenkning og design: det røde bordet, keramikken og de fotografiske bildene på veggen.
Landskap og arkitektur representeres av gatebildet ”Strasse in Rattenberg (Tirol), (Foto:Hugo Männer). De røde fanene som blir omtalt og presentert som eksempel på fargebruk, plasserer bildet for våre øyne i historien: i slutten av 30-årenes Tyskland. Samme forskjell i betraktning opplever vi ved bildet av Fritz Lautenschlager:”Landschaft mit Reichsautobahn”, der bokens forfatter vektlegger formelementene som skapes av de grønne feltene som blir gjennomskåret av den brede båndet av hvitt, mens vi i ettertid vil reflektere over Autobahn-ubyggingens betydning i Hitlers førkrigspolitiske program

4. Agfacolor i Norge

Agfacolor i Bergen – ingeniør Buland.
Vi presenterer derfor med stolthet ingeniør og amatørfotograf Bulands bilder fra 1938 og 1939 fra Bergen sentrum og Solstrand i Os.

Link: se bildene fra Bergen og Os (Kommer).