arbeid & næring

 politikk & samfunn

 byutvikling

 kunst & kultur

 hendelser

 skattkammeret

 søk

 

   
Landsutstillingen i Bergen 1928 - Sett med datidens ungpikeøyne

Susanne Bonge, 2003.10.23

Susanne Bonge i 1928I dag skriver vi året 2003, og det har allerede gått 75 år siden den herlige sommeren 1928. Riktignok sa ”alle” at en våtere sommer hadde vi aldri hatt, men i mine øyne spilte været ingen rolle. Jeg var nesten 16 år, var nettopp konfirmert og regnet meg selv som voksen og var dessuten ferdig med 10 års skolegang på U.Pihls pikeskole. Og – det aller beste av alt: Det var landsutstilling her i Bergen, og jeg hadde fått partoutkort og kunne gå der så ofte jeg ville!

Jeg skal prøve å huske hvordan utstillingen fortonte seg for mine unge øyne. Den var utrolig vakker der den omkranset Smålungeren, ikke minst når man så den om kvelden oppe fra fjellsiden, strålende opplyst. Da så det hele ut som en fantastisk liten eventyrby. At en hel del mennesker pustet lettet ut og fikk nattesøvnen tilbake da utstillingen endelig var over, skyldtes at alle lydene derfra trakk oppover fjellsiden i forsterket form.

Jeg sa at det regnet hele sommeren, og av og til så nok hele utstillingsområdet ut som et hav av paraplyer, men den dagen utstillingen høytidelig ble åpnet av Kong Haakon og ordfører Lorentzen, samt den utrettelige ildsjel og erkebergenser Gran Bøgh, da skinte solen.

Fronten av utstillingen var vendt mot Christiesgate. Inngangen var nydelig innrammet av høye, slanke tårn på hver side. Innenfor lå selve Festplassen hvor alt det viktige foregikk. Hele veien rundt vannet lå alle de store utstillingsbygningene. Dessverre må jeg med skam bekjenne at jeg ikke husker annet fra utstillingen enn at de var meget omfattende og flotte og vakre. Dessuten lå det innimellom en hel del mindre, merkelige byggverk som stakk seg ut: Hansa Bryggeri hadde for eksempel en mektig ølflaske som ruvet i landskapet, og en tobakksfabrikk – jeg tror det var Tiedemanns – lyste opp med et slankt, vakkert orientalsk tårn på en liten halvøy som var bygget ut i vannet. Et par av sigarettmerkene fra den tiden husker jeg godt. Det var Akaba og Sossidi, og alle damer med respekt for seg selv røkte sigaretter bare gjennom lange, elegante munnstykker.

Foruten alle disse bygningene hadde Erenstsen og Martens sine konditorier i egne bygninger. Jeg tror det også var noen små spisesteder, men er ikke helt sikker. I alle fall husker jeg av utseende Sandemans Bodega.
Så var det den store, vakre, runde Hovedrestauranten med servering både inne og ute og en enklere folkerestaurant.

Midt i vannet tronet Fontenen, akkurat som i dag, og rundt omkring lå det forskjellige båter, bl.a. en gondol og andre selsomme unorske farkoster. Alt dette var jo flott å se på, men – det var ikke dette som til stadighet trakk meg dit. Nei, det var Fornøyelsesavdelingen som var trekkplasteret. Det var her man gikk for å treffe venner og bekjente. Det var dessuten atskillig mer spennende å møtes der enn å parade på strøket i Olav Kyrresgate langs Parken mens Divisjonsmusikken spilte i Paviljongen, noe som vi av og til gjorde. Da gjaldt det at alle pikene var så likt kledd som mulig etter årets mote!

Der spaserte altså vi "unge damer" arm i arm, ofte flere i rekken, frem og tilbake mens vi saumfarte våre medsøstre med argusøyne. I grunnen så var vi vel "Backfischer" som var betegnelsen for tenåringspiker den gangen.

Antrekket var i alminnelighet en sommerdag følgende: Våre shinglete hoder var helt dekket av hatt eller alpelue trukket helt ned i øynene. Barhodet måtte man ikke vise seg. Den flatbrystede overkroppen rakk helt ned til hoftene og enden hvor "livlinjen"befant seg, og det korte skjørtet stoppet like nedenfor kneet. På hendene hadde vi hansker, det hørte med til en dames påkledning. Alt var i lyse farver, de mørke var for de eldre. Benene var iført skinnende blanke kunstsilkestrømper med søm bak, og på føttene hadde vi smal,sylspisse sko. Å gå med bare legger uten strømper var helt utenkelig.

Fornøyelsesavdelingen lå lengst mot syd. Av en eller annen grunnen mener min usikre hukommelse at vi måtte gå over en høy trebro for å komme dit. Det må ha vært over selve Strømgaten. Den kjære, gamle Strømbroen som (når den var åpen for båttrafikken) mang en gang hadde vært en reddende engel på skoleveien når vi var sent ute.

Vel over broen var vi så på dette stedet som i mine meget unge øyne var det viktigste ved hele utstillingen, området omtrent der hvor Bystasjonen ligger i dag. Det var karusell, hjul med kurver høyt oppe i luften, Jeg tror det het Parisahjul, berg- og dalbane og meget, meget mere, nesten som Tivoli København. Og gjett om partoutkortet ble brukt. Det var for øvrig meget godt å ha, for da behøvde man ikke stå i køen av både bergensfolk og tilreisende. Men forlystelsene var ikke gratis, så mesteparten av lommepengene denne sommeren gikk til en tur til Fornøyelsesavdelingen, regn eller ikke regn.

Det var en minneverdig sommer!