Steinbyen etter 1916

Av museumslektor Øysten J. Jansen

Bybrannen i 1916 la mange av byens praktfulle bygninger av tegl og naturstein i grus – vi kjenner dem bare fra foto, og det er ikke mulig å bestemme hvilke steintyper som ble benyttet. Dermed forsvant en del av ”byens geologi” – men nye bygninger ble reist – og her er litt av deres ”steinhistorie”.

Bergens Telefonkompagni

Bergens Telefonkompagni med adresse Veiten 1, var den eneste bygning i brannstrøket som ble vurdert til å være i god nok stand til å rehabiliteres – gjenstående murverk fra andre utbrente bygninger ble revet. Bygget sto ferdig i 1914, oppført etter tegninger av to av byens ledende arkitekter; Schak Bull og Einar Schou, der sistnevnte sto for fasaden.

Historien om en fasade.
Bygningens fasade fulgte en svak bue da den delvis fulgte Stokkebæksmuget og delvis Veiten – to gater som krysset hverandre i en stump vinkel.
Etter brannen ble strøket regulert og huset ble liggende med sin buete fasade mot Store Markevei – i dag Markeveien – som går vinkelrett fra Torgallmenningen.
Dette medførte at fasaden til nabobygget mot Torgallmenningen måtte trekkes tilbake for å møte Telebygget inne i ”kroken” – og slik oppsto den lille plassen mellom disse byggene. Den spisse vinkelen i ”kroken” var imidlertid ”en kilde til ubehag”, og i 1929 ble omsider denne lille fasade-biten ombygget og ”snudd” – også denne gang med Schou som arkitekt.

Stein fra lokale brudd
Arkitekt Schou hadde utstyrt fasaden med sterke innslag av naturstein, en kraftig sokkel av gneis – mens dørportal, vindusinnramminger og diverse ornamentering (blant annet byvåpenet) brøt byggets pussete fasade. Steinblokkene i sokkelen var gneis, hugget med en røff, buet overflate – såkalt råkopp – en huggestil som var svært populær i Norge fra århundreskiftet til rundt første verdenskrig. Samme stein og huggemetode finner vi også som innslag i fasaden, men som en kontrast til dette grove steinarbeidet sto de sirlig huggete ornamenteringene i granitt og kleberstein
Etter brannen fikk Einar Schou jobben med gjenoppbyggingen, og natten til 17. mai (!) 1920 ble bygget igjen tatt i bruk av Telefonkompagniet. Steinbruken i fasaden etter rehabiliteringen er nesten identisk med originalen, men en må vel regne med at mye av steinen var skadet av brannen og blitt erstattet med ny stein.
Den lyse grå austevollgranitten kjenner vi igjen i gesimser og små detaljer, men mest iøyenfallende i de ”snegleaktige” figurene som befinner seg over inngangen i ”kroken”. Slike ”steinsnegler” synes å ha vært populære på denne tid – vi finner en lignende fra 1913 i Halfdan Kjerulfs gate. Kleberstein er også brukt til ulike innslag i fasaden, vi legger spesielt merke til telefonen over døren i kroken, den er fra Lygra – ikke telefonen riktignok – men klebersteinen den er hugget av.

De nye ”steinbygningene”

De første nybyggene som ble reist i brannstrøket var Svaneapoteket i ”trekanten” mellom Strandgaten og Christian Michelsens gate og Stender sitt bygg i krysset mellom Olav Kyrres gate. Begge sto ferdig i 1918, tegnet av henholdsvis Arnesen & Darre Kaarbø og Ingolf Danielsen – alle kjente bergensarkitekter med erfaring fra solide steinbygninger reist før brannen. Naturstein er fremdeles et viktig element i fasadene, men karakteristiske råkopp-arkitekturen er nå over – steinen hugges nå med jevnere, plane overflater. Svaneapoteket blir utstyrt med en sokkel av grovt prikkhugget austevollgranitt, mens samme stein finhugges i dørportal og annen utsmykking i de øvre deler av fasaden.
 I Stender sitt bygg velger arkitekten stein fra østlandet; rødlig drammensgranitt i sokkel og søyler og en portal i blåsvart larvikitt mot Småstrandgaten.

Naturstein er kostbart byggemateriale, og pussete fasader dominerer i bygningene fra mellomkrigstiden. Noen av forretningsbyggene som reises i det gamle brannstrøket utover i 1920-årene har imidlertid innslag av naturstein. I Torgallmenning 3 finner vi noen solide søyler av austevollgranitt – delvis gjemt bak sine mer berømte granittsøyler fra kunstneren Breiviks hånd – som skulle vise seg å ikke være like solide..
Austevollgranitten var imidlertid på vikende front, men arkitektene A. M. Kielland og Finn Berner finner plass til den i sokkelen av Telegrafbygningen i 1927. Det mest dominerende steininnslaget i denne bygningen er imidlertid en nordlending; hvit marmor fra Tjøtta pryder dørportaler og vindusinnramminger. Denne marmoren finner vi imidlertid helst innendørs – i Sundt og Handelens og Sjøfartens hus er de snøhvite trappene fra Tjøtta – levert av Vestlandske Stenhuggeri som drev bruddet.
Austevollgranitten avsluttet forøvrig sin karriere i umiddelbar nærhet av det gamle brannstrøket – i sokkelen til statuen av Christian Michelsen som ble reist i slutten av 1930-årene

En annen vestlending blir imidlertid populær i brannstrøket mot slutten av 1920-årene – kleberstein fra bruddene på Lygra finner seg til rette i flere store bygg. Først og fremst i Galleriet sitt hjørnebygg mot Olav Kyrres gate og Rådhusgaten som sto ferdig i 1927. ”Lygrastein” kler hele sokkeletasjen – og hvis du hever blikket ser du den rundt vinduer og i nydelige ornamenter i fasaden. Ansvarlig for dette byggverket er parhestene Arnesen og Darre Kaarbø som nå er gått over til kleberstein – noe de også har brukt i inngangsportalen til Kroepelin-bygget i Strandgaten 18 som ble reist i 1929 – 31. Lygrakleber finner vi også i sokkelen til Strandkaien 6 fra 1927, et spesielt bygg som var mer synlig da det sto alene uten påtrengende naboer; her var arkitekten Erlend Tryti.

Et annet spesielt bygg er Tinghuset på Tårnplass, reist etter tegninger av arkitekt Egill Reimers i 1933-36. Bygget er i teglstein, men de imponerende statuene som vokter hovedinngangen er av stein – larvikitt – men innvendig finner vi kleberstein fra Lygra, som gulvflis.
Mot slutten av mellomkrigstiden er naturstein på vikende front, men et av de siste byggene som reises i brannstrøket, Bergens Haandværks- og Industriforening sine lokaler i Veiten, fikk kledning av klebersteinsplater i sokkeletasjen. Bygget sto ferdig i 1940, arkitekt var Ole Landmark – og klebersteinen kom fra Fagerbotnen i Samnanger.