arbeid & næring

 politikk & samfunn

 byutvikling

 kunst & kultur

 hendelser

 skattkammeret

 søk

 

   
A/S De norske saltverker – en fiasko med positive ettervirkninger

Av professor Rolf Manne

Kjemisk institutt, Universitetet i Bergen

Første verdenskrig førte til et oppsving for norsk skipsfart. Det var mangel på skip, og de restriksjonene som de krigførende parter la på det nøytrale Norge førte til at fraktratene steg. Etter at Tyskland proklamerte den uinnskrenkede ubåtkrigen i februar 1917, gikk mange norske skip tapt, og fraktratene fortsatte å stige. Salt er i prinsippet et billig produkt der fraktkostnadene er en stor del av prisen, og salt var en nødvendighetsartikkel, ikke minst for fiskeriene. Saltet ble dels importert fra land som Tyskland, Nederland og Storbritannia utgjordes da av bergsalt, dels fra Sør-Europa der en hadde lange tradisjoner med å utvinne salt av sjøvann. I forhold til bergsaltet hadde havsaltet større krystaller, og det gjorde det bedre for salting av sild og annen fisk. Totalt importerte Norge ved denne tiden årlig ca 300.000 tonn salt.
Utvinning av salt fra sjøvann hadde hatt lange tradisjoner i Norge. Langs hele kysten finner en stedsnavn som viser at en der i gamle tider har drevet med saltbrenning. Spesielt synes dette å ha vært tilfellet i Hardanger hvor en i tillegg til det nødvendige sjøvannet også hadde nok av brensel. I industriell skala ble salt utvunnet ved Vallø saltverk utenfor Tønsberg. Dette verket startet med kongen som eier i 1738. Det ble privatisert i 1819, men kunne i lengden ikke konkurrere med importsaltet. Den endelige nedleggelsen kom i 1860, og det som var igjen ble siden ødelagt i en påsatt brann i 1865.
Da tanken på igjen å starte saltutvinning i Norge kom opp under første verdenskrig, var en rekke forhold forandret fra tidligere tider. Elektrisiteten var den nye energikilden som skulle brukes til fordampingen. Overføring av store kraftmengder over avstander var fortsatt regnet som problematisk For å utnytte kraften best mulig burde saltverket bygges i nærheten av et elektrisk kraftverk.. En plassering ved et kraftverk i en Vestlandsfjord ville derfor være naturlig. Riktinok hadde disse om våren og forsommeren et stort tilsig av ferskvann, men dette ble på overflaten. Kom en 30-40 meter ned i dypet, var salthodligheten nesten som i verdenshavene. Det problemet som fortsatt var igjen var hvordan en skulle klare å få fremstilt grovt salt ved inndamping av sjøvann i nordlige strøk. I Middelhavets saliner der solvarme ga energien kunne en la prosessen ta den tiden den trengte – opp til 6 måneder – men ved forsert saltkoking fikk en bare fint salt som ikke var ønsket av salteriene.
Den 18. oktober 1918 gikk det ut en invitasjon til dannelse av selskapet A/S De norske saltverker med hovedkontor i Bergen og med formål å fremstille ”salte av sjøvand og dermed i direkte eller indirekte forbindelse stående virksomhet”. Aksjekapitalen var satt til 10 millioner kroner, og av dette var over halvparten sikret av innbyderne, professor Bjørn Helland-Hansen og skipsrederne Christian Michelsen og Olaf Ørvig. Idéen til saltverket var sannsynligvis Helland-Hansens. Bjørn Helland-Hansen var født i 1877 og kom til Bergen i 1900. I 1906 ble han ansatt som styrer ved Bergens museums biologiske stasjon, men hans vitenskapelige arbeid var innenfor fysisk oseanografi. I 1911 hadde han fått professorgasje og i 1914 fikk han også rett til å kalle seg professor. Han var siden en sentral person ved oppbyggingen av Geofysisk institutt og i den videre utviklingen fra Bergens museum til Universitetet i Bergen. Han døde i 1957. Det var Helland-Hansens undersøkelser som viste at en kunne finne tilstrekkelig salt sjøvann også inne i Vestlandsfjordene. Olaf Ørvigs rolle i saltverksplanene var som selskapets merkantile leder og administrerende direktør. Han var en ung skipsreder fra Bergen, født i 1889. I dag er han muligens husket som olympisk gullmedaljevinner i seiling fra 1920 – i den ene av to 12-metersklasser med sin båt Heira II (med 9 manns besetning!). Christian Michelsen (1857-1925) trenger ingen presentasjon. Helland-Hansen kjente ham fra styret for Bergens museum. Han hadde et av Norges største rederier, og var byens rikeste mann. Han ble styreformann for det nye selskapet, men var vel helst med som gallionsfigur. I invitasjonen til aksjetegning tar han et lite forbehold når han skriver:

Undertegnede Chr. Michelsen, som ikke kan ta ansvar for de tekniske og kjemiske sider, har av interesse for saken deltat i dens forberedende drøftelser, planlæggelse og utvikling, og tiltrær de merkantile betragntninger, som ligger til grund for beregningen av foretagendets rentabilitet.

I følge invitasjonen hadde forarbeidene begynt våren 1916, først av Helland-Hansen og direktør Hallvard B. Sæter, senere med medvirkning av ingeniørene Klaus S. Hanssen og Isak Isaachsen. Med statlige midler hadde diplomkjemiker Henrik Bull arbeidet med kjemiske aspekter ved saltproduksjon siden 1917. Av denne gruppen, som er blitt nevnt som et ”oppfinnerkollegium”, er Helland-Hansen allerede nevnt. Isak Isaachsen (1863-1955) var diplomingeniør på maskinlinjen fra den tekniske høgskolen i Dresden fra 1885 og hadde siden arbeidet i tysk og sveitsisk industri frem til krigsutbruddet 1914, til dels i ledende stillinger. Tilbake i Norge og Kristiania virket han som teknisk konsulent, og da Saltverket startet ble han dets tekniske direktør. Henrik Bull (1859-1943) hadde kjemikerutdannelse fra Zürich og hadde siden 1892 ledet en statlig forsøksstasjon for analyse og beredning av fiskeprodukter i Bergen og arbeideet der i første rekke med fettkjemi. I perioden 1919-1921 var han ”kjemisk direktør” ved saltverket, men gikk siden tilbake til sin gamle stilling ved det som i dag er Fiskeridirektoratets ernæringsinstitutt. Jeg har for tiden ingen videre opplysninger om Sæter og Hanssen. Verken deres eller Bulls navn er knyttet til hendelser i saltverkets videre historie. Derimot er det klart at for de fem ”opfinderne” var saltverket en god affære, hvis de ikke investerte egne penger i bedriften. De ble nemlig sammen sikret et kontantbeløp på 100.000 kroner ved starten av selskapet og i tillegg friaksjer til et beløp av 500.000 kr.
Planen var å bygge et saltverk i i nærheten av Bergen. Invitasjonsskriftet skriver: ”Man er blit staaende ved en fremgangsmaate hvorved sjøvand fordampes i store maskinereier med elektricitet som drivkraft.” Stedet for dette ble ved Fotlandsvåg på nordsiden av Osterøy, den gang Hosanger kommune. Den elektriske kraften ville komme fra Herlandsfossen, noen få kilometer unna. Den har en fallhøyde på ca 135 meter og var under utbygging av et kommunalt kraftselskap.
Hvordan saltutvinningen var planlagt og hva som gikk galt, er ikke beskrevet i tilgjengelige kilder. For at dette skal kunne drives økonomisk, er det idag naturlig å tenke seg en eller annen form for energigjenvinning. Uten å vite noe om dette kan en ikke uttale seg om kalkylen med en årsproduksjon av 60-70.000 tonn salt og en kraftressurs på ca 10.000 kWår.
Det ble imidlertid raskt klart at denne produksjonen var urealistisk. Storaas, som baserte seg på muntlige opplysninger fra den tidligere driftsbestyreren Eilif W. Paulson, oppga den nye produksjonsprognosen så lavt som 5.000 tonn per år, noe som ville gjøre foretaket økonomisk umulig. Det er klart av invitasjonsbrevet til aksjetegning at en ikke hadde testet oppskaleringen av prosessen fra forsøk i liten skala, men at en ville komme i gang raskt av hensyn til konjunkturene, og at derfor ville en starte opp i full skala direkte. Selv om feilregningen var mindre enn oppgitt av Storaas, ville synkende fraktkostnader og konkurranse fra importert salt ha gjort det vanskelig å oppnå lønnsomhet.
Nå kom aldri saltproduksjonen i gang. Til alt hell og lykke for Saltverket klarte heller ikke Herlandsfossens kraftverk å starte opp etter planen. Vanntilførselen skulle skje gjennom en s.k. trykktunnel og ikke gjennom en rørgate som ellers var det brukelige. Tunnelen var sprengt inn i fjellet, men da fjellet ikke var godt nok ble det lekkasjer da tunnelen ble satt under trykk. Den forsinkelsen som dette førte til, ble brukt av Saltverket som påskudd til å bryte kontrakten om langsiktige kraftleveranser.
Teknologien for saltproduksjon var som sagt uprøvd, men på ett område ble det gjort en innovasjon av varig verdi, nemlig metoden for å utvinne grovt salt. Grunnprinsippet ser ut til å ha vært Isaachsens, men den tekniske utviklingen ble gjort av to yngre ingeniører, Finn Jeremiassen (1885-1960) og Cay Roll-Hansen (1885-etter 1961). Begge var utdannet ved den tekniske høgskolen i Darmstadt, Jeremiassen på maskin- og Roll-Hansen på kjemilinjen, og den senere hadde i tillegg oppnådd graden dr.ing. Til Saltverket kom de i 1918 resp. i 1919. Deres oppfinnelse, som senere fikk navnet Oslo-krystallisatoren, var den første som brukte krystallisasjonsteori i en teknisk sammenheng. Oslo-krystallisatorer er fortsatt i bruk.

Hvordan Oslo-krystallisatoren fungerer
For at krystaller skal vokse i en oppløsning av et stoff, må oppløsningen være overmettet. Ved en lavere grad av overmetning er oppløsningen i en metastabil tilstand og det vil ikke dannes nye krystaller, men de krystallene som allerede finnes vil vokse. Generelt gjelder det at store krystaller vokser raskere enn små.
Oslo-krystallisatoren er et strømmende system, der metastabilt overmetted oppløsning blir tilført en beholder underfra gjennom en perforert bunn. Væskestrømningen gjør at de krystallene som blir dannet blir holdt svevende i oppløsningen med de største krystallene nærmest bunnen og de mindre høyere opp. Brukt oppløsning og eventuelt overskudd av små krystaller blir fjernet i overdelen av beholderen og resirkulert, og i bunnen er det et avløp for det ferdige produktet. Overmetningen blir altså fremkalt atskilt fra selve krystallisasjonen – gjennom fordamping eller avkjøling av den mettede løsningen. Prosessen er kontinuerlig, og det blir ikke utfelling av krystaller på apparatets vegger.

VarmeplateMagnesiumfabrikken og Christian Backer
Magnesiumfabrikken inngikk ikke i de opprinnelige planene for Saltverket, men kan sees på som et forsøk å redde den umulige økonomiske situasjonen. I sjøvann er det 0,13 vektprosent magnesium, og ren magnesiummetall kan utvinnes ved hjelp av elektrolyse av en saltsmelte med innhold av magnesiumklorid. Råvarene var altså rikelig til stede. Metallet var fra tidligere brukt til belysning ved fotografering, til sporlysgranater under første verdenskrig, og som kjemisk reagens (Grignard-reaksjonen). Det ble videre brukt som desoksidasjonsmiddel ved støpning av ikkejern-metaller (aluminium, kobber, etc.) og inngikk i små mengder i legeringer med aluminium. Ytterligere en tilgang hadde Saltverket i ingeniør Christian Backer (1885-1952) som hadde forestått en magnesiumfabrikk i Canada men som hadde flyttet tilbake til Norge, da denne måtte innstille i 1919. Backer var sønn av en smed fra Åsnes kommune, hadde middelskoleeksamen fra Kongsvinger og gikk to år på Kristiania Tekniske Skole 1903-1905, men fullførte ikke denne utdanningen. I stedet utvandret han til Canada i 1908. Han har vært noe vanskelig å spore: I folketellingen 1901 står han med navnet Kristian Juliussen, og som student i Kristiania brukte han farens etternavn Knudsen. Han forandret etternavnet til varmtvannsberederBacker i forbindelse med emigrasjonen til Canada, og senere i livet la han til et mellomnavn slik at han da skrev sitt navn som Christian Bergh Backer.
I 1921 holdt Backer et foredrag innfor Den norske ingeniørforening, Bergen avdeling der han bl.a. beskrev arbeidet med magnesium ved Saltverket. Dette foredraget ble siden publisert i Teknisk ukeblad (Backer, 1921). Backer nevner at magnesium kan fremstilles i større skala ved elektrolyse av vannfri smeltet magnesiumklorid blandet med andre klorider som kalium- og kalsiumklorid. Ved elektrolysen blir det ved siden av magnesiummetall dannet klorgass som kan gjenbrukes til å danne magnesiumklorid fra magnesiumkarbonat (MgCO3, magnesitt) eller andre magnesiumholdige mineral. En alternativ metode ville være å utvinne magnesiumsalter fra sjøvann, men det er ikke klart fra Backers arbeid om dette virkelig ble gjort i Fotlandsvåg. En moderne proses for dette er å sette et basisk stoff, for eksempel brent kalk (CaO) eller brent dolomitt (CaO.MgO) til sjövann slik at magnesiumhydroksid (Mg(OH)2) faller ut. Ved å opphete bunnfallet får en magnesiumoksid som gir magnesiumklorid etter reaksjon med klorgass og kull.

Backer skriver videre om metallets anvendelse. I tillegg til de anvendelsene som allerede er nevnt, mener han at for at metallet skal få et marked må en vise at det kan brukes som konstruksjonsmaterial, og han beskriver hvordan han i 1917 laget stempler til en bilmotor av en magnesiumlegering som han selv hadde fremstilt. Han mener da at magnesiumlegeringer vil bli fremtidens materiale for konstruksjon av ”luftfartøier, automobiler, sporvogner og lignende” og mener at en ”aeroplanpropel” i magnesiumlegering vil være langt seigere og sterkere enn en trepropell av samme vekt.
Det for Bakker og for fremtiden mest interessante var imidlertid hvordan en kunne bruke magnesiumoksid som isolering av elektriske ledere. Magnesiummetall som blir utsatt for fuktig luft får raskt et tynt belegg av magnesiumhydroksid som isolerer for lave elektriske spenninger. Ved å gjøre belegget tykkere, ville den isolerende evnen bli tilsvarende større.
Ved å utsette metallet i 15 minutter for vanndamp med trykket 20 atm i en autoklave fikk en et belegg med tykkelsen 1 mm, og dette ville sannsynligvis motstå en spenning på 20.000 volt eller mer. Ved oppvarming til 325oC går hydroksiden over til en oksid som er mindre sterk og seig enn hydroksiden, men som er meget varmebestandig. I dag er smeltepunktet til ren MgO kjent for å være ca. 2640oC. Backer beskriver så hvordan en kan bruke denne teknikken praktisk til å lage elektrisk isolasjon for kokeplater, vannvarmere og stråleovner.

Epilog
Ved Saltverket ble det produsert elektriske kokeplater etter Backers patent frem til 1923. Denne produksjonen ble da tatt over av A/S Pyrox som var startet av Backers venn Arnold Arnesen og som hadde lokaler i Fabrikkgaten i Bergen.
Samme året var det også klart at det ikke ville bli noen saltproduksjon i Fotlandsvåg. Jeremiassen, som hadde skaffet ny finansiering, startet da A/S Krystal i Oslo, som tok over krystallisasjonspatentene til Saltverket. Isaachsen og Roll-Hansen ble ansatt i dette selskapet. Isaachsen, som var 60 år i 1923, arbeidet der fremst med patentsaker frem til begynnelsen av 1940-årene. Han ble i 1925 medlem av Det norske videnskabs-akademi. Han døde i 1955, i en alder av 92 år. Roll-Hansen fortsatte i Fotlandsvåg som leder av en forsøksstasjon i Saltverkets lokaler og med utstyr fra dette. Senere virket han til dels i utlandet med installasjoner og forsøk for A/S Krystal. Jeremiassen ledet A/S Krystal til sin død 1960, da selskapet sannsynligvis ble lagt ned. Selskapet hadde da videreutviklet krystallisasjonsteknikken med flere patenter, de siste i 1945.
Etter tiden ved Saltverket arbeidet Christian Backer med å utvikle og selge sine idéer om bruk av magnesiumoksid som elektrisk isolator og der oksiden blir fremstilt på plass i det ferdige produktet ved autoklavbehandling av magnesiummetall. Spesielt utviklet han s.k. rørelementer til bruk i vaskemaskiner, varmtvannsberedere, husholdningsapparater og lignende. Hans patenter ble solgt til en rekke leverandører av slike produkter. På 1930-tallet var han basert i Ottawa, Canada, i 1938 startet han et heleid datterselskap, Backer Electric Company, i Rotherham, England og i 1949 startet han Backer Elektrovärme i Sösdala i Sverige, det siste sammen med Nils Bernerup som var fetter til hans svenskettede kone. De engelske og svenske selskapene består fortsatt. De har i dag ulike eiere, men framstiller begge rørelementer. De har fortsatt magnesiumoksid som isolering, men den blir ikke applisert med Backers metode. Det svenske selskapet har datterselskaper med fabrikker i en rekke land, bl.a. i Norge (Kongsvinger) og kjøpte i 1996 rørelementtilvirkningen til A/S Pyrox. Christian Backer døde i Stockholm 1952 og ligger begravd i Åsnes, der han var født.
Eilif W. Paulson (1892-1981), som har vært nevnt som muntlig kilde til opplysninger om Saltverket, var opprinnelig kjemiingeniør fra NTH og var ansatt, bl.a. som driftsbestyrer ved Saltverket, frem til 1927 (Strømme-Svendsen, 1993), da selskapets aksjer ble kjøpt av Westfal-Larsens rederi i Bergen. Han begynte da en ny karriere innenfor bedriftsøkonomi og ble Norges og NHHs første professor i dette faget i 1946. I 1935 var han konsulent til Norsk Hydro som da hadde planer om magnesiumproduksjon. Dette prosjektet rant imidlertid ut i sanden, bl.a. fordi en ikke kunne garantere at Saltverkets magnesiumprosess kunne skaleres opp til stordrift.
Magnesiumfabrikken på Fotlandsvåg var den første i Norge, og da den var i drift den eneste i Europa. Hvor mye magnesium som virkelig ble produsert er noe uklart. Storaas skriver ”fleire tonn magnesiumråstoff”, og dette virker rimelig ut fra det en ellers vet om Saltverket. Problemet var at det ikke var marked for metallet i de tidlige 1920-årene og produksjonen derfor gikk på lager.
Hovedbygningene til saltverket og magnesiumfabrikken står fortsatt ved Fotlandsvåg. Saltverksbygningen er blitt brukt i senere tid til settefiskproduksjon og magnesiumfabrikksbygningen til møbelproduksjon. En tidligere transformatorstasjon står som ruin, mens arbeiderboliger og andre bygninger er blitt revet. De positive ettervirkningene finner en andre steder – i krystallisasjonsteknikkene i den tunge kjemiske industrien, i Bakker-selskapene og ikke minst i varme-elementene i vannkjeler, ovner og varmtvannsberedere.

Kilder
ANON. 1973, A.S Pyrox 1923-1973. Bergen: A.S Pyrox, 16 sider.
BACKER, C., 1921, Fremtidens metaller, spesielt magnesium. Teknisk ukeblad 39, 107-109, 122-125.
BASSØE, B., red., 1961. Ingeniørmatrikkelen: norske sivilingeniører 1901-55 med tillegg 1961. Oslo: Teknisk ukeblad. 17+580 sider.
ISAACHSEN, I. og JEREMIASSEN, F., 1925a, Ein neues industrielles Kristallisierungsverfahren. Zeitschrift für angewandte Chemie, 38, 317-322.
ISAACHSEN, I. og JEREMIASSEN, F., 1925b, Nouveau procedé industriel de cristallisation. Chimie et Industrie 13, 202-208.
JEREMIASSEN, F. og SVANOE, H., 1932?, Supersaturation control attains close crystal sizing. Chemical and Metallurgical Engineering, 39, 594-596.
STORAAS, R., 1966, Kraft til bygdene. Soga om Herlandsfossen. Fotlandsvåg: Herlandsfoss kommunale kraftverk, 64 sider.
STRØMME SVENDSEN, ARNLJOT, 1993, Eilif W. Paulson, skipsfartsøkonomen og mennesket, i
Eilif Wolff Paulson 100 år. Bergen: Norges Handelshøyskole.
AAKRE, L. og O., 1993, A/S De norske Saltverker i Fotlandsvåg. Osterøy i soge og samtid. Sogeskrift for Osterøy, 15-19.

Lenker
Norskbacker historie 1
Norskbacker historie 2