Kristenretten
i norsk middelalder

Kristenretten i norsk historie

Fredrik Paasche skriver i sin bok Møte mellom hedendom og kristendom i Norden:

"Etter alle tings oppløsning (folkevandringstiden) ble Rom for annen gang makten som samlet. Denne gangen var det pavens Rom. Kirken førte kristen romersk kultur til land der ingen romersk keiser var kommet, gjennom kirken ble Europa – fra syd til nord – åpnere enn før, noe av en virkelig enhet" (Paasche 1958 s. 73).

Hedenskapen falt ikke uten sverdslag, men gjennomgikk en periode med aktiv forsvarskamp, samtidig med stille misjonering fra vest. Særlig kom irske og engelske munker til å spille en viktig rolle. Sannsynligvis har også de kristne trælene sådd et frø. ”Makten kunne ikke kristne folkene. Den kunne skape forutsetninger for kristningsverket” skriver Paasche. Staten ble i Norge et redskap for det religionsskiftet som munnet ut i kristenretten, kristendommens rettslige fundament

Kristenrett har en spesiell betydning i norsk historie: kristning ovenfra gjennom lovgivning og kongelig maktutøvelse. Kristningen hadde også andre perspektiver. Tverrfaglige arbeider innen kulturhistorie, runologi, kunsthistorie, arkeologi og profanhistorie viser at man kan flytte kristningsfremstøtene (misjoneringen) med i alle fall 150-200 år forut for Olav Trygvassons kongedømme i 995.

Fra et rettshistorisk ståsted er det vanskelig å komme utenom det statsideologiske perspektivet. Her ser vi nærmere på (1) Olavs kristenrett ca 1024, (2) utviklingen frem mot Magnus Erlingssons kongevigsel/kroning i Bergen i 1163, (4) Sverres tale mot biskopene og (4) Sættargjerden i Tunsberg i 1277.

Olavs kristenrett – ca 1024

Alle de fire norske kristenrettene synes å ha Olavs kristenrett som opphav. I Den angelsaksiske kirkes indflydelse paa den norske argumenterer Absalon Taranger (1890) for at de norske kristenrettens hadde et angelsaksisk opphav. I Gulatinget og gulatingslova går Knut Helle (2001) god for Tarangers funn og konklusjoner med omsyn til det angelsaksiske opphavet. I en hovedfagsoppgave i historie av Torgeir Landro – Dei eldste norske kristenrettane:  Innhald og opphav (2005) – støtter forfatteren dette synspunktet vedrørende de vestnorske kristenrettene:

"Men når det kjem til dei reglane der dei austnorske kristenrettane skil seg ut; gravlegging, helgedagshald, matføreskrifter og nauddåp, vert Taranger sine synspunkt problematiske og eit angelsaksisk opphav tvilsamt" (Landro 2005 s. 43).

Da Olav Haraldsson kom til Norge omkring 1015, hadde han med seg biskop Grimkjell som kom til å spille en sentral rolle i Olav-kultusen etter Olavs fall på Stiklestad i 1030. På kysten må det ha vært såpass mye kristendom at tiden var inne for å organisere den på landsplan. Da måtte han gå veien om de norske lagtingene. Moster-tinget eller kirkemøtet på Moster var sannsynligvis ingen vanlig tingsamling. Formålet var å ordne rent kirkelige saker. Det heter videre i Gulatingslovens kristenrett kapittel 15:

”Det er no dinæst at me skal halda uppe alle dei kyrkjor og den kristendom som Olav den Heilage og Grimkjell biskop fastsette på Mostratinget” står det i Gulatingslovens kristenrett kapittel 10. ”No er det dinæst at biskopen vår skal råde over kyrkjone, så som Olav den Heilage lova Grimkjell biskop på Mostratinget og som me sidan vart samde om det. Biskopen vår skal setja prester til alle kyrkjor, og slike som han veit kan gjere gudstjenesta rett for folk”

Etter hvert som lagtingene vedtok Grimkjells kristenrett slik den var blitt utformet på Moster, kan man si at landet i ytre sett var gått over til kristendommen. Olavs fall på Stiklestad i1030, oppgjøret mellom dansk og norsk kongemakt skapte varige muligheter for et norsk dynasti. Med Ladejarlene ute av bildet etter 1029 var det var Harald Hardrådes ættlinger som utgjorde det norske dynastiet fra 1035.

Samarbeidet mellom kongedømmet og kirken var en avgjørende forutsetning for konsolideringen av et norsk rike. Kirken manøvrerte hele tiden i spenningsfeltet mellom adel og kongemakt. Kontakten mellom den engelske kirken og den norske, og de nære forbindelsene mellom Norge og England påvirket også utviklingen av det norske kongedømmet hvor den karolingiske statstanke som understreket kongen som leder av det kristne samfunn, fremdeles ble holdt i hevd. Fra nå av vokste det kristne samfunnet fram hvor tienden, donasjoner og testamenter ga kirken det økonomiske fundament for å etablere seg som den viktigste maktinstitusjonen i riket ved siden av kongedømmet.

Under borgerkrigene i Norge mellom 1130-1227 hadde et tjuetall kongssønner og andre kongsemner kongetittel i kortere eller lengre tid. Store samfunnsomveltninger medførte at et geistlig og verdslig godseieraristokrati samlet store mengder jordegods på bekostning av et bondesamfunn som gikk over fra selveie til leilendingsstatus. Perioden preges av stadig økende kirkemakt på bekostning av det lokale bondearistokrati.

Den norske kirkeprovins, 1152

I 1152 kom den engelske kardinalen Nicholaus Breakespear (som to år senere ble pave under navnet Hadrian 4.) til Norge for å organisere den norske kirkeprovins og vigsle den tidligere stavangerbispen Jon Birgersson til landets første erkebiskop. Den norske kirke ble i årene som fulgte utstyrt med omfattende privilegiebrev, med fullt indre selvstyre. I en periode preget av borgerkrig kunne kirken manøvrere slik at den skaffet seg større makt på bekosting av både konge og ting. Da Håkon Herdebreid falt i 1162, steg en ny tronpretendent fram med hjelp av lederen av lendmannspartiet, Erling Skakke.

Magnus Erlingsson – kongedømme av Guds nåde, 1163

Magnus Erlingsson, sønn av Erling Skakke, trengte støtte fra kirken. Magnus skulle som første konge krones og salves – i tillegg til den kongehyllingen som var foretatt i 1161 av hirden til kong Inge Krokrygg. Det rettslige grunnlaget for Magnus' kongedømme var omstridt da han ikke var kongesønn. På bakgrunn av dette søkte Erling Skakke støtte hos erkebiskop Erlandsson, som trolig selv salvet og kronet – og dermed legitimerte – Magnus i 1163. I og med kroningen og salvingen ble kongedømme av Guds nåde innført i landet, med kirken som sentral aktør, og Norge tatt i len av hellig Olav.

Mens kroningen og kroningseden definerte kongedømmet religiøst-ideologisk, hadde tronfølgeloven et mer pragmatisk-politisk siktemål: stabilitet og enekongedømme med kongens eldste "rettbårne" sønn som enearving til tronen.

I begynnelsen av 1170-årene så det ut til at Erling Skakke og Magnus Erlingsson hadde vunnet kampen om kongedømmet. Men så kom Sverre Sigurdsson til Norge og utviklingen tok en ny retning. Åtte år senere var både Erling Skakke og Magnus Erlingsson døde. På 1200-tallet var det Sverres ætlinger som regjerte Norge, i den såkalte ”storhetstiden” i norsk middelalder.

Kong Sverre bannlyses, 1194

Sverre, som hadde forlikt seg med kirken og erkebiskop Øystein, var to år etter biskopens død i 1188 på ny i konflikt med kirken. Den nye erkebiskopen Eirik Ivarsson som befant seg i Danmark i landflyktighet, klaget i et brev til paven i bitre ordelag hvordan Sverre i realiteten hadde jaget han fra landet. I 1194 gikk paven igjennom hele saken og bannlyste Sverre.

Striden mellom kong Sverre og kirken kan følges i ulike kilder, ikke bare i Sverres saga (faksimiler på utstillingen), men også i brev fra erkebiskop Erik til paven og i brev paven sendte tilbake. Sverre sørget for å få skrevet et eget forsvarsskrift, samtidig et stridsskrift mot motparten, og derfor kalt ”En tale mot biskopene”.

Kongemakt mot kirkemakt

Striden mellom Sverre og kirken var ikke bare en kamp om makt. Viktige ideer og prinsipper sto mot hverandre. Kristne og kirkelige forestillinger utgjorde størstedelen av det idégrunnlaget som både kongedømme og kirken bygget på. Den ”verdslige” statsteori, uavhengig av en selvstendig og selvbevisst kirkeinstitusjon, var noe kongedømmet først senere kunne dra nytte av. I Skandinavia hadde de kristne rikssamlingskongene både grunnlagt de ”nasjonale” kirkene på 900-1000 tallet, og hatt herredømme innenfor hver ”nasjonalkirke”.

Men etter midten av 1000-tallet hadde kirken under et overnasjonalt pavelig lederskap vært på offensiven rent ideologisk. Med et stadig sterkere pavedømme kunne lokale kirkefyrster av erkebiskop Øysteins type fungere som spydspiss i kirkens ”frihetskamp” i hvert enkelt land. Mot denne bakgrunn må vi se Sverres tale mot biskopene.

Sverres "tale" mot biskopene – rundt 1200

”Talen” ble forfattet mellom 1196-1202. Sannsynligvis etter 1198 da Sverre fikk alle biskopene mot seg, og måtte oppgi ethvert håp om at paven skulle gjøre tilbaketog. I en vanlig trykt utgave utgjør talen ca 20-25 sider. ”Talen” er et prinsipielt innlegg i den norske kirkestriden og behandler forholdet mellom kongedømmet og kirken i alminnelighet.

En del kan leses som et svar på pave Celestins brev fra juni 1194. I dette brevet hadde Celestin med pavelig autoritet villet fastslå engang for alle hva som var rettstilstanden i Norge når det gjaldt forholdet mellom konge og kirke. I ”talen” argumenteres det hele tiden ut fra et generelt og overordnet ”kristent”-kongelig syn på hele samfunnet. ”Talen” innledes med en allegori. Det gjaldt å avgrense en verdlig sfære fra en religiøs og kirkelig sfære. ”Vi begynner talen med denne forklaringen at Krist og den hellige kirke utgjør et fullstendig legeme, uskadd og med alle lemmer i behold.” Kristus er hodet, hele samfunnet er kroppen, biskopene øynene, dekanene og prostene er ørene, prestene er tungen og munnen. Hjerte og bryst, de sentrale livgivende organer, er kongen; rygg er jarler og høvdinger; overarmer er lendmennene, underarmer og hender er ridderne. ”Talen” sammenligner det med en stor sykdom som har rammet land og folk, og beskriver tilstanden slik:

”Men dessverre, nå har alle lemmer skiftet natur, og hvert lem har nå gått fra det arbeid og den tjeneste som tilkom det. Øynene skjeler og ser ikke klart, og samme skjell som falt fra apostlenes øyne, er nå falt for øynene til biskopene våre, og samme søvnighet har kommet over dem som kom over apostlene den natt da Gud [les: Jesus] ble tatt til fange; de ser alt som i søvnørske og ser ikke lyset og sannheten.”

Biskopenes svik fører ifølge Sverre hele ”kirken” – det vil si samfunnet – på avveier. Man truer kongen med bann og fordømmelse og vil ikke anerkjenne den samfunnsmessige funksjon han har. Men talen vil ikke bebreide paven, eller finner det opportunt å late som dette ikke er poenget. Hensikten er tydelig nok; skape avstand mellom paven og det bannet som har rammet Sverre og birkebeinerne. Betydningen av bannet svekkes og taper sin moralske kraft.

En rekke av kirkefedrene siteres i ”Talen”, bl.a.:
Pave Gelasius (492-496): "En uskyldig bannlyst skal ikke søke om å bli lyst fra bannet, fordi han ikke er bundet av det."
Augustin (354-430): ”Den som er rettskaffen og blir uskyldig bannlyst og dømt, for ham er det heller til gagn eller skade.”

Sitatene fra paver og kirkefedre viser at forfatteren av talen er på høyde av sin tid. Han har hentet sitatene fra epokegjørende verk innenfor kirkeretten/kanonisk rett i middelalderen. En rekke tekststeder er hentet fra Gratian, for eksempel et utsagn som at ”verdslige høvdinger skal ha den høyeste rang i den hellige kirke”. Benediktinermunken Gratian hadde omkring 1140 stilt sammen og harmonisert de mer eller mindre sprikende bestemmelsene og autoritative ytringene i kirkens lange historie. Han kalte samlingen Concordia discordantium – "Samstemming av ikkesamstemmende bestemmelser", også referert til som Decretum Gratiani.

Talen avviser at kongen skal holdes utenfor abbed og bispevalg. Helt siden Olav den hellige hadde kongene valgt de biskopene de syntes passet best. ”En tale mot biskopene” viser at Sverre ikke bare var engasjert i en kamp om konkrete stridsspørsmål. Han ønsket også og gjøre gjeldende en prinsipiell oppfatning av forholdet mellom konge og kirke.

Sættargjerden i Tunsberg, 1277

Sættargjerden i Tunsberg blir i Store norske leksikon online definert som "overenskomst inngått 1277 mellom kongemakt og kirke i Norge (Magnus Lagabøte og erkebiskop Jon Raude); betegner høydepunktet for kirkens makt i Norge i middelalderen. Ved Sættargjerden gav kongen avkall på innblanding i valg av biskoper og abbeder, og kirken fikk skatte- og jurisdiksjonsprivilegier. Biskopen fikk rett til å utnevne prester også ved de kongelige kapeller. Til gjengjeld gav erkebiskopen avkall på deltagelse i kongevalg. Sættargjerden ble satt ut av kraft av formynderregjeringen for Eirik Magnusson, men stadfestet av Christian 1 (1458)".

”Sættargjerden” mellom konge og erkebiskop, det vil si mellom stat og kirke, i Tunsberg den 9. august 1277 har altså en framskutt plass i norsk historie. I den store kirkestriden som begynner etter midten av det tolvte århundre og varer ut det trettende, er dette en av toppene. Sammenlignet med avtalen fra 1163, da Norge ble tatt i len av St. Olav, har det vært ulike historiesyn på sættargjerda og dens rettsvirkninger. Halvdan Kohts oppfatning var at den ikke ble avlyst som det har vært hevdet i 1290, men ble stående ved makt så lenge den katolske kirke rådde i landet.

Sættargjerden fra 1277 bygger på et forlik (lat. compositio) som var satt opp i Bergen 1. august 1273. I forliket er det nevnt at erkebiskop Jon hadde funnet at mange av rettskravene til den norske kirke var misligholdt, særlig den kirkelige domsretten. Jon hadde straks etter sin hjemkomst i 1268 begynt å undersøke hvordan kirkens rettigheter ble overholdt. Første skritt var å stoppe kongens revisjon av kristenrettslovgivingen på Frostating i 1269. Andre deler av det kongelige lovgivingsarbeid berørte også kirken, noe biskopene var med på å sanksjonere på riksmøter. Dette var utgangspunkt for en fastere grensedraging mellom kirke og kongedømme og hadde til formål å fremme kirkens rettigheter på bred front utover det som hadde vært mulig under Håkon Håkonsson.

I 1272 gikk det ut pavelig innkalling til generalkonsil i Lyon, og våren 1273 fikk erkebiskop Jon et pavebrev med oppfordring om å redegjøre på konsilet for saker som trengte reformasjon i hans kirkeprovins. Dette brevet ble, i følge Jon, foranledning til å søke et alminnelig oppgjør mellom kirke og kongedømme. I sin første utforming ble det inngått på riksmøtet i Bergen i 1273. Det ble hevdet at den kanoniske rett var blitt innskrenket, og at kirken ikke hadde den jurisdiksjon og skattefrihet som tilkom den. 1273 betegner et høydepunkt i høymiddelalderens kirkelige rettsutvikling i Norge.

Utkastet til konkordat trådde ikke i kraft og ble tatt opp til ny drøfting på riksmøtet i Tunsberg i 1277. Her ble den vedtatt på ny med visse presiserende utdypinger og mindre endringer, enkelte i kongedømmets favør. Avtalen trådte i kraft uten pavelig godkjenning. I dens første punkt gir erkebiskop Jon avkall på kravene om kirkelige influerte kongevalg og kroneofring. For øvrig inneholder den kirkelige rettigheter: Kongen anerkjenner kirkens jurisdiksjon i en rekke spesifiserte saker. (a) Klerkemål – søksmål mot geistlige og i visse tilfeller lekfolk i erkebiskopens tjeneste. (b) Åndelige saker – kristenrettssaker – Overtredelser av kirkens bud og lære (ekteskap, fødsel, helligbrøde, mened, åger, simoni, vantro, utukt, blodskam), og saker som angikk kirkens økonomiske og rettslige stilling (patronatrett, tiende, løfter til beste for kirken – testamenter).

En prinsipputtalelse gir kirken domsmyndighet i alle saker som tilhører den ”ublandete rett” – mero jure. I 1273 hadde målestokken på tilsvarende sted vært alminnelig kanonisk rett – ius commune, og endringen kan tyde på at kongen ikke uten videre ville anerkjenne den internasjonale kirkerett som fullt bindene. Kirken oppnådde også økte økonomiske rettigheter som skattefrihet.

For øvrig fornyer sættargjerden eldre kirkelige rettigheter, de fleste opptegnet i pave Celestin IIIs privilegiebulle 1194 som hadde vært gjenstand for strid under Sverre. På ny ble frie kirkelige valg av biskoper og abbeder og kirkelig kallsrett til alle kirker, inkludert kongelige kapeller, fastslått.

Kilder og litteratur

• Bagge,Sverre. Kirkens jurisdiksjon i kristenrettssaker før 1277, 1980 (i pdf på web)
• Bagge, Sverre. Mennesket i middelalderens Norge: tanker, tro og holdninger 1000-1300, 1998
• Bagge, Sverre. Christianization and state formation in early Norway. - I: Scand. J. History No. 2 Vol. 30 (2005)
• Berman, Harold J. Law and revolution: the formation of the western legal tradition, 1983
• Bull, Edvard. Folk og kirke, 1912
• Frostatingslova / omsett av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes, 1994
• Gulatingslovi / omsett av Knut Robberstad, 1981
• Gunnes, Erik. Kongens ære: kongemakt og kirke. - I: En tale mot biskopene, 1971
• Gunnes, Erik. Religioner på marsj: 500-1000. - I: Aschehougs Verdenshistorie Bind 4 (1983)
• Halvorsen, Øyvind Fjeld. De gamle østnorske kristenrettene. - I: Nordiske middelalderlover: tekst og kontekst: rapport fra seminar ved Senter for middelalderstudier 29.-30. nov. 1996 / Dybdahl, A. og Sandnes J. (red.), 1997
• Helle, Knut. Gulatinget og gulatingsloven, 2001
• Helle, Knut. Norge blir en stat 1130-1319, 1964
• Holmsen, Andreas. Erkebiskop Eystein og tronfølgeloven av 1163. - I: Historisk tidsskrift Bind 44 (1965)
• Johnson, Anton. Legende og historie: om hedenskap og mission i Norge. - I: Norsk Teologisk Tidsskrift (1930)
• Jørgensen, Torstein. Kristningen av Norge: naturlig samfunnsutvikling eller resultat av bevisst misjonsstrategi, 1995 (i pdf på web)
• Kantorowicz, Ernst H. The King's two bodies: a study in mediaeval political theology, 1957
• Koht, Halvdan. Sættargjerda i Tønsberg 1277. - I: Historisk tidsskrift, 5, R.III (1916)
• Kolsrud, Oluf. Kirke og folk i middelalderen. - I: Norsk Teologisk Tidsskrift (1913)
• Krag, Claus. Norges historie fram til 1319, 2000
• Krag, Claus. Sverre: Norges største middelalderkonge, 2005
• Landro, Torgeir. De eldste norske kristenrettane: innhald og opphav. Hovudoppgåve i historie UIB, 2005
• Paasche,Fredrik. Møte mellom hedendom og kristendom i Norden, 1958
• Robberstad, Knut. Rettssoga I, 1976
• Schreiner, Johan. Konge og kirke 1247-1277. - I: Historisk tidsskrift, 33 (1943-46)
• Selberg, Kjersti. Kirkelig lovgivning. - I: Eldre norske rettskilder: en oversikt, 2002
• Seip, Jens Arup. Sættargjerden i Tunsberg, 1942
• Skre, Dagfinn. Missionary activity in early mediaeval Norway, strategy, organization and cource of events. - I: Scand. J. History No 1-2 Vol. 23 (1998)
• Store norske leksikon (online)
• Sverres Saga
• Taranger, Absalon. Den angelsaksiske kirkes indflydelse paa den norske, 1890
• Taranger, Absalon. De norske folkelovbøker (Før 1263). - I: Tidsskrift for Retsvidenskap Aarg 39 (1926)
• Tobiassen,Torfinn. Tronfølgelov og privilegiebrev: en studie i kongedømmets ideologi under Magnus Erlingsson. - I: Historisk Tidsskrift Bind 43 (1964)

Litteratursøk

Kirkerett er i biblioteket klassifisert i L 1236 - L 1287. Norsk rettshistorie finnes under L 98.20-L 98.27:
   1) Innledning. [98.21]
   2) Leksika. [98.22]
   3) Kilder. Her: Tekster og opplysende skrifter. [98.23]
   4) Skrifter av blandet innhold. [98.24]
   5) Skrifter av allment innhold. [98.25]
   6) Privatrett. [98.26]
   7) Offentlig rett. [98.27]