Felles UB-sider

Bibliotekportalen

Søk i BIBSYS

Søk i BORA

Lån og tjenester

Veiledning og undervisning

Søk og skriv

IT-tjenester

Avdelinger

Organisasjon

Ansatte

Åpningstider

A-Å-side

Fra EU-direktiv
og -forordning
til norsk lov

en kortfattet veiledning

ved Liv Glasser og Jørn W. Ruud
[Oppr publ juni 2005, gj.gått jan 2008]

Norge og EU | EØS-avtalen | Inkorporering og transformering | Hvordan vedtas nye regler i EØS? | Behandling i Norge | Reservasjonsrett (vetorett) | Eksempel på gjennomføring av forordning på transportsektoren | Litteraturliste og ordliste
 

Norge og EU

Den europeiske union omfatter i dag (2008) 27 land. Norge tilhører de få land i Europa som har valgt å stå utenfor unionen og i stedet valgt å regulere sitt forhold til resten av Europa gjennom avtaler. Til tross for dette blir Norge sterkt påvirket av hva som skjer i EU, og de avtaler vi har inngått virker i høy grad inn på norsk lovgivning.

EØS-avtalen

Den 1. januar 1994 trådte avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, EØS-avtalen, i kraft. Dette er en avtale mellom medlemsstatene i EU, Den europeiske union, på den ene siden og medlemsstatene i EFTA, Det europeiske frihandelsområde med unntak av Sveits, på den andre siden. Avtalen gir EFTA-landene adgang til EUs indre marked, se EFTAs EEA introduction.

Gjennom avtalen forplikter Norge seg til å arbeide for fritt varebytte, fri bevegelse for personer, fri bevegelse for tjenester og fri bevegelse av kapital. I tillegg skal avtalepartene arbeide for like konkurransevilkår og nærmere samarbeid på områder som forskning, miljø, utdannelse og sosialpolitikk. Unntatt fra avtalen er landbruks- og fiskeriområdene. EØS-avtalen stiller krav til nasjonal gjennomføring av regelverk, dels nedfelt i avtaleteksten, og dels ulovfestede krav. § 7 i EØS-avtalen sier hvordan gjennomføringen skal skje:

“Rettsakter som er omhandlet i eller inntatt i vedlegg til denne avtale eller i EØS-komitéens vedtak, skal være bindende for avtalepartene og skal være eller gjøres til en del av deres interne rettsorden som følger:
a) en rettsakt som tilsvarer en EØS-forordning* skal som sådan gjøres til en del av avtalepartenes interne rettsorden;
b) en rettsakt som tilsvarer et EØS-direktiv* skal overlate til avtalepartenes myndigheter å bestemme formen og midlene for gjennomføringen”:

EØS-avtalen består av en hoveddel på 129 artikler foruten 49 protokoller og 22 vedlegg, til sammen 1.300 EF-rettsakter som disse vedleggene viser til. Ved "Tilleggsavtalen" i 1994 ble avtalen utvidet med ca. 500 rettsakter. Årlig kommer det mange nye rettsakter til. Rettsaktene kan bestå både av forordninger og direktiver.

Inkorporering og transformering

Gjennomføringen av EU-regelverket til norske bestemmelser kan skje på to måter. Enten som inkorporering i norsk lov eller som transformering. Inkorporering skjer ved at den aktuelle bestemmelse blir tatt opp direkte som norsk lov. (Stortinget vedtar en paragraf som ved henvisning til traktaten sier at denne bestemmelsen skal gjelde som norsk lov.) Ved transformering omskrives bestemmelsene til norsk lov, eller eksisterende lov tilpasses disse.

EØS-avtalen ble gjennomført i Norge både ved inkorporering og transformasjon. De 129 artiklene er gjort til formell norsk lov gjennom EØS-loven av 27. november 1992 nr. 109, og forordningene ble inkorporert i lov eller i form av forskrifter. I dag er det transformeringen av direktiv og forordninger til lover eller forskrifter som utgjør den store mengden av nytt regelverk Norge blir tilført som konsekvens av avtalen.

Hvordan vedtas nye regler i EØS?

Følgende institusjoner er involvert i saksgangen: Europakommisjonen, EFTA-statenes faste komite, EØS-komitéen, EØS-rådet, EØS-utvalget og Stortinget (se ordliste nedenfor).

EØS-avtalen forplikter Europakommisjonen til å innhente synspunkter fra EFTA-landene før nytt EU-regelverk blir vedtatt. Slik gis EFTA-landene en mulighet til å påvirke de bestemmelser som skal innføres i EU. Selve Kommisjonen er ikke den som utarbeider lovforslaget, dette foregår i de enkelte direktoratene og komiteer som blir nedsatt og det er på dette forberedende stadium Norge kan komme med innspill gjennom deltakelse i ekspertgrupper og komiteer.  Deltakelsen her er forankret i EØS-avtalens § 99.1:

”1. As soon as new legislation is being drawn up by the EC Commission in a field which is governed by this Agreement, the EC Commission shall informally seek advice from experts of the EFTA States in the same way as it seeks advice from experts of the EC Member States for the elaboration of its proposals.”

Det første offisielle steg på veien til en ny bestemmelse i EU blir presentert ved at Kommisjonen sender ut et forslag på høring – et COM-dokument. COM-dokumentene er å betrakte som forarbeider til lovverket i EU, men har ikke etter vedtak er gjort samme betydning som forarbeider i norsk lov.
Når forslaget behandles i de forskjellige EU-organ som Rådet og Parlamentet har ikke Norge noen formell adgang til behandlingen, men EØS-avtalen skal sikre at EFTA-landene blir holdt løpende orientert, for senere lettere å kunne vurdere om landene skal implementere bestemmelsen. Er det viktig kan henvendelse gjøres skriftlig til Rådet, Parlamentet eller Kommisjonen.

Når forslaget er vedtatt av Rådet eller Parlamentet skal det vurderes om det skal innlemmes i EØS-avtalen. EØS-komiteen er i praksis det viktigste besluttende EØS-organ og treffer beslutninger om innlemmelse av nye EF- bestemmelser.  Forut for dette vedtaket informerer Regjeringen Stortingets EØS-utvalg om den forestående beslutning i EØS-komiteen. EØS-komiteens vedtak kunngjøres i EØS-tillegget til De europeiske fellesskaps Tidende.

Behandling i Norge

EØS-utvalget består av Utenrikskomiteens medlemmer og medlemmer av den norske delegasjoner til Parlamentarikerkomiteen for EØS.  Ca. en uke før møtene i EØS-komiteen, redegjør Utenriksministeren i EØS-utvalget for alle rettsakter som skal vedtas i EØS-komiteen. Her blir det bestemt om det vil være nødvendig med lov eller forskrift for å gjennomføre rettsaktene i norsk rett.
Dersom forslagene er så omfattende at de krever lovendring må disse ha Stortingets samtykke.  Da fremmes de som vanlige norske lover, eller lovendringer. Forut for lovbehandlingen har Utenriksdepartementet fremmet en Stortingsproposisjon om Stortingets samtykke til EØS-komiteens beslutning. Dersom de nye bestemmelsene er av særlig viktighet, skal de behandles etter Grunnlovens § 26, annet ledd. I praksis viser det seg at det er heller er sjeldent at en benytter seg av en lovendring for å få gjennomført en rettsakt. De fleste bestemmelser kan gjennomføres ved forskrifter.

Reservasjonsrett (vetorett)

EØS-avtalen inneholder ingen direkte bestemmelser om vetorett, men § 93 2 fremholder at alle parter må være enige i endringer i eller tilføyelser til avtalen. Blir en ikke enig, skisserer § 102 hvordan partene da skal forholde seg. Blir en etter forskjellige bestrebelser fortsatt ikke enig, skal bestemmelsen midlertidig tre ut av kraft. De enkelte partene kan således legge hindringer for at nye bestemmelser vedtas. Dette medfører ikke at hovedreglene på område (som avtalens hoveddel) faller bort, men at sekundær lovgivning suspenderes.
Reservasjonsretten har hittil, trass i politiske krav internt i Norge, ikke vært brukt på annen måte enn til å trenere gjennomføringen av visse bestemmelser. Saker hvor bruk av vetorett har vært diskutert er for eksempel i forhold til direktivene om tilsetningsstoffer i barnemat og patent på bioteknologiske oppfinnelser. Bak tilbakeholdenheten ligger sannsynligvis usikkerheten overfor hvilke politiske reaksjoner som ville komme i fra EU.

Eksempel på gjennomføring av forordning fra transportsektoren

Her følger vi Rådsforordning 2027/97 – om endring av EØS-avtalens vedlegg XIII (Transport) gjennom de ulike instanser:
Regjeringen kunngjorde gjennom en kongelig resolusjon (kgl.res.) norsk deltakelse i forslaget fra EØS-komiteen. En proposisjon (St.prp. nr. 72 (1997-98)) ble forelagt Stortinget, i samsvar med Gr.l. § 26 annet ledd, med anmodning om samtykke til å ratifisere det nye tillegget til EØS-avtalen. I henhold til vanlig praksis ble proposisjonen sendt via en av Stortingets faste fagkomiteer, i dette tilfelle Justiskomiteen. Komiteen utarbeidet på grunnlag av proposisjonen Innst. S. nr. 4 (1998-99) som ble debattert og votert over i Stortingets plenum.
Regjeringen kunngjorde deretter gjennom en kgl.res. at de forfatningsmessige krav etter Grunnlovens § 26 var oppfylt. Justisdepartementet fremmet så gjennom Statsråd en odelstingsproposisjon (Ot.prp.nr. 70 (1997-98)) med det lovforslag det nye tillegget i EØS-avtalen nødvendiggjorde – om lov om endringer i lov 11. juni 1993 nr 101 om luftfart (EØS-tilpasning).
Den videre behandling i Stortinget blir etter dette den samme som for andre nye norske lover:

Odelstingsproposisjonen ble først behandlet av Justiskomiteen som presenterte den for Odelstinget i Innst. O. nr. 2 (1998-99) som ble debattert og votert over. Odelstingets vedtak ble kunngjort i Besl. O. nr. 1 (1998-99) som ble sendt Lagtinget. Lagtinget var enig og sendte lovvedtaket til Kongen for sanksjon – og endelig kunngjøring i Norsk Lovtidend 1998 s. 1578: "Lov av 30. oktober 1998 nr 66 om endringer i lov av 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (EØS-tilpasning)".

Eller i kortform:

Rådsforordning 2027/97 —> St.prp. nr. 72 (1997-98) —> Innst. S. nr. 4 (1998-99) —> Ot.prp.nr. 70 (1997-98) —> Innst. O. nr. 2 (1998-99) —> Besl. O. nr. 1 (1998-99) —> Lov av 30. oktober 1998 nr. 66 om endringer i lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart

Litteraturliste

• Arnesen, Finn; Hans Petter Graver og Ulf Sverdrup: Vetoretten i EØS. - Oslo: Arena, 2001
• Bertnes, Pål A. og Inger Hamre: Europa-informasjon. - Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1998
• EØS-rett. - 2. utg. - Oslo: Universitetsforlaget, 2004
• Gjems-Onstad, Ole: EØS-avtalen og EØS-loven med kommentarer. - 2. utg. - Oslo: Gyldendal Akademisk, 2000
• I komiteer og korridorer: håndbok i EØS-arbeid. - Oslo: Statskonsult, 2002
• Stavang, Per: EØS-avtalen, EØS-institusjonene og Grunnlova § 93. - S. 109-163. - I: Parlamentarisme og folkestyre. - Bergen: Fagbokforlaget, 2002

Ordliste

• Forordning:
  vedtak som gjøres av Ministerrådet eller kommisjonen og som gjelder som lov i hvert av EUs medlemsland.
• Direktiv:
  er en EF-rettsakt som er bindende for medlemslandene i EU når det gjelder den generelle målsettingen. Medlemmene må selv sørge for å gjennomføre direktivenes målsetning i sin egen lovgivning, f.eks i form av lover eller forskrifter.
• EØS-komiteen:
  er avtalens sentrale besluttende organ og består av representanter for avtalepartene. Den møtes én gang pr måned og treffer beslutninger om innlemmelse av nye EF-rettsakter i EØS-avtalen.
• EØS-utvalget:
  eller "Stortingets konsultasjonsorgan for EØS-saker" består av Utenrikskomiteens medlemmer og medlemmer av den norske delegasjonen til Parlamentarikerkomiteen for EØS. Her redegjør Utenriksministeren om alle rettsakter ca. én uke før de skal vedtas i EØS-komiteen.
• EØS-rådet:
  består av medlemmer av EUs Ministerråd og medlemmer av Europakommisjonen og ett regjeringsmedlem fra hvert av EFTA-landene (vanligvis på utenriksministernivå). EØS-rådet møter to ganger i året. Dets oppgaver omfatter politiske og prinsipielle diskusjoner og konsultasjoner.