II Kilder | III Organisasjoner | IV Historisk materiale

I Folkerett

• Nettkilder i folkeretten
• Globalisering og jus
• Hva er folkerett?
  • Folkerett | Internasjonal privatrett | "Internasjonal rett"
• Folkerettens subjekter
  • Stater | Organisasjoner | Individer
• Folkerettens kilder
  • Generelt om kildene | Traktater | Sedvaner | Alminnelige rettsgrunnsetninger | Rettspraksis | Teori | Billighet (reelle hensyn) | Forarbeider?
• Opplegg
  • Særlig for studenter | Nettviser og EISIL | Advarsel

Nettkilder i folkeretten

"Nettkilder i folkeretten" gir en systematisk introduksjon med pekere mot kilder i folkeretten; traktatsamlinger etter emne, domstoler og andre internasjonale konfliktløsningsorganer, avgjørelser, organisasjoner og historisk materiale. "Nettkilder i folkeretten" gir i svært liten grad pekere mot enkeltdokumenter (det gjør derimot Nett-tekster i folkeretten).

Folkeretten får stadig større betydning. I takt med globaliseringen vokser folkerettens rolle for regulering og konfliktløsing. Stadig flere internasjonale organisasjoner og konfliktløsningsorganer kommer til. Også nasjonal jus med internasjonalt tilsnitt - særlig den internasjonale privatretten - får voksende oppmerksomhet i takt med ikke minst økende migrasjon og handel.

Dette stiller både jurister, juridiske læreinstitusjoner og juridiske studenter overfor nye utfordringer. Og de juridiske bibliotekene må naturligvis møte utfordringene ved å sørge for tilgang til, oversikt over og formidling av kunnskap om folkerettens kilder.

Denne presentasjonen søker å gi en oversikt over de viktigste kildene til denne jussen sammen med de organisasjonene som står bak og de som håndhever. Det er lagt inn lenker mot relevante kilder, organisasjoner, lenkesamlinger og oversikter der disse finnes og som jeg har funnet. 

Arbeidet er ikke ferdig og vil heller aldri bli ferdig - det spennende og interessante med arbeider på web er at de alltid kan endres, forbedres, flyttes, fjernes... Tips og synspunkter mottas med takk - f.eks. pr e-post til halvor.kongshavn@ub.uib.no.

Jeg skal ikke gi noen innføring i folkerett, interesserte kan lese følgende fremstillinger på norsk (henvisningen til Bibsys Ask viser til hvor verket finnes i norske akademiske bibliotek):

• lærebøkene av Fleischer Folkerett (8. utg 2005 Bibsys Ask) og Ruud og Ulfstein Innføring i folkerett (3. utg 2006 Bibsys Ask);
• se også Fleischer Studier i folkerett (1997 Bibsys Ask) og Ruud, Ulfstein og Fauchald Utvalgte emner i folkerett: metode, miljø, havrett, handel (1997 Bibsys Ask) - hvor det første kapitlet s. 13-42 er viet "Rettskildene i folkeretten". 

En ramme hører like fullt hjemme her, og fremstillingen nedenfor - det vil si punktene "Hva er folkerett?", "Folkerettens subjekter" og "Folkerettens kilder" - er først og fremst basert på de to førstnevnte lærebøkene som det kun vises til på denne måten.

Med folkerett menes det rettssystem som regulerer forholdet mellom statene, i deres egenskap av sådanne. I tillegg inkluderes internasjonale organisasjoner og enkeltinvider som subjekter i folkeretten. På engelsk brukes betegnelsen "public international law", eller oftere og oftere "international law".

Utenfor faller den internasjonale privatretten, også kalt interlegal rett, som er reglene om hvilket lands interne rettsregler som skal legges til grunn i rettsforhold som har tilknytning til flere land - f.eks. i tilfeller hvor et ektepar fra to forskjellige land får barn i et tredje, bosetter seg i et fjerde og skiller seg i et femte; hvilke(t) lands jus skal legges til grunn ved skifte av felleseiet og ved spørsmål om daglig omsorg for barnet? Dette er nasjonal rett. Men mellomstatlige avtaler, eller traktater, som regulerer lovvalget, er som sådan folkerett.

Den noe upresise betegnelsen "internasjonal rett" brukes mer og mer, også på norsk. Til forskjell fra hva som synes å være den engelske betydningen av ordet, ser det ut til at "internasjonal rett" noen ganger brukes som en slags samlebetegnelse på all juss som involverer flere land, altså både folkerett, internasjonal privatrett og internasjonal offentlig rett. I det følgende blir ikke denne betegnelsen brukt.

Med folkerettens subjekter menes de som kan hevde rettigheter og pådra seg forpliktelser etter folkerettens regler. 

Først og fremst gjelder dette statene, de primære rettssubjektene i folkeretten. Hva som er en "stat" i folkerettslig forstand, tas ikke opp her. Men merk at etniske og nasjonale grupperinger ("folk") ikke anses som subjekter i folkeretten. Heller ikke frigjøringsbevegelser har denne status - med enkelte unntak.

Dernest blir flere og flere organisasjoner folkerettslige subjekter, dvs de organisasjonene som er opprettet av stater og som har stater som medlemmer, såkalte IGOs som står for "InterGovernmental Organizations". De private eller ikke-statlige organisasjonene, såkalte NGOs som står for Non-Governmental Organizations, er ikke (eller i svært liten grad) folkerettssubjekter. Et unntak er Røde Kors som eksempel på en NGO som har fått en viss formell folkerettelig status.

IGOs har først og fremst bakgrunn i noen eller mange staters behov for å løse felles avgrensete oppgaver, f.eks. innen handel, post, telekommunikasjon, helse, skipsfart, forsvar; eller for å forholde seg til mer generelle utfordringer, hvor Forente nasjoner (FN) er det fremste eksemplet.

At folkerettsreglene gir enkeltindivider rettigheter er åpenbart. Og individene selv kan i økende grad påberope seg disse rettighetene, særlig menneskerettighetene, for folkerettslige organer.

Dessuten blir individer stadig mer behandlet som ansvarlige innen folkeretten. Etableringen i 1998 av Den permanente internasjonale straffedomstolen - International Criminal Court - i Haag i Nederland er det ferskeste eksempelet på det (ratifisert av Norge i 2000). Verdenssamfunnet har tidligere hatt særskilte straffedomstoler, som i Nürnberg i Tyskland etter annen verdenskrig, og har nå særskilte domstoler i Haag i etterkant av krigene i Jugoslavia på 1990-tallet og i Arusha i Tanzania etter forbrytelsene i Rwanda og av rwandesere i nabolandene i 1994. Siste institusjon på denne dystre listen er The Special Court for Sierra Leone fra 2002.

Folkerettens kilder er i Den internasjonale domstols statutters artikkel 38 (1) beskrevet som 

1. international conventions, whether general or particular, establishing rules expressly recognized by the contesting states;
2. international custom, as evidence of a general practice accepted as law; 
3. the general principles of law recognized by civilized nations; 
4. subject to the provisions of Article 59, judicial decisions and the teachings of the most highly qualified publicists of the various nations, as subsidiary means for the determination of rules of law. 

I art 38 (2) heter det videre at "[t]his provision shall not prejudice the power of the Court to decide a case ex aequo et bono, if the parties agree thereto". 

Selv om art 38 kun er bindende for Den internasjonale domstolen, anses den å gi et alminnelig uttrykk for rettskildene i folkeretten. Det samme gjelder Wienkonvensjonen om traktatretten av 1969, som Norge ikke har ratifisert (se ratifikasjonsstatus her) , men som like fullt er den sentrale (og etter lang praksis kodifiserte) rettskilde for inngåelse, tolkning og opphør av traktater.

Traktater står nevnt først i art 38 (1) og er det naturlige utgangspunkt der disse finnes. 

Traktat ("treaty") er definert i Wienkonvensjonen 1969 art 2 (1) (a) som "an international agreement concluded between States in written form and governed by international law, whether embodied in a single instrument or in two or more related instruments and whatever its particular designation." En tilsvarende definisjon finnes i konvensjonen om traktater hvor internasjonale organisasjoner er parter av 1986.

Andre betegnelser på traktat er konvensjon, overenskomst, avtale, charter, covenant eller pakt. Med alle disse menes en folkerettslig bindende avtale mellom to (bilateral) eller flere stater og/eller internasjonale organisasjoner (IGOs) (multilateral). Traktaten er bare bindende for de statene eller organisasjonene som er parter, med det viktige unntak at vedtak fra internasjonale organisasjoner som FN kan pålegge stater plikter i enkeltsaker. Et annet viktig unntak er der hvor traktater kodifiserer sedvane. Sedvanen er landene bundet av, selv om de ikke har ratifisert den kodifiserte traktaten (f.eks. må Norge betraktes som bundet av de delene av Wienkonvensjonen 1969 som er produkter av sedvane).

Stater og organisasjoner binder seg ved "ratifikasjon" som i 1969-konvensjonen forstås som "... the international act so named whereby a State establishes on the international plane its consent to be bound by a treaty" (art 2 (1) b). En tilsvarende bestemmelse finnes i 1986-konvesjonen om organisasjoner.

Hvis traktater ikke finnes, legges stor vekt på folkerettslige sedvaner, jfr art 38 (1) b: "international custom, as evidence of a general practice accepted as law". Folkerettslige sedvaner er, i motsetning til traktater, bindende for alle verdens stater.

Dersom en hverken finner en løsning i traktat eller i sedvane, åpner art 38 (1) c for å legge vekt på alminnelige rettsgrunnsetninger: "the general principles of law recognized by civilized nations", en skjønnsmessig regel som sjelden blir anvendt som selvstendig rettskilde.

Rettspraksis nevnes som subsidiær rettskilde i art 38 (1) d (hvor det henvises til art 59 som slår fast at domstolens avgjørelser kun er bindende mellom partene). Men like fullt spiller prejudikatene en viktig rolle.

Også rettsvitenskapelig teori fremheves i samme bokstav d som en subsidiær kilde ("the teachings of the most highly qualified publicists of the various nations"), men blir tillagt vesentlig mindre vekt enn presedensene.

Art 38 (2) åpner for at parter som er enige, kan la saker avgjøres etter billighet (ex aequo et bono, jfr ovenfor) - og altså ikke etter den positive rett. I alle tilfeller vil spørsmål om hva som anses rimelig, spille en rolle også ved tolkningen av den positive rett, f.eks. i vurderingen av en eventuell sedvanerettsregel. 

Forarbeidene til traktatene tillegges (svært) liten vekt som rettskilde i folkeretten. Det er følgelig heller ikke vist til samlinger av dokumenter av denne typen her. Se dog webartikkelen À la Recherche des Travaux Préparatoires: An Approach to Researching the Drafting History of International Agreements av Jonathan Pratter (2005).

FNs International Law Commission (ILC) er ifølge sine hjemmesider "required to prepare drafts in the form of articles and to submit them to the General Assembly together with a commentary containing an adequate presentation of precedents and other relevant data, including treaties, judicial decisions and doctrine; [...]". Dette betyr rimeligvis at ILC står bak endel forarbeider. Disse er i stor grad tilgjengelige på ILCs web-sider "Texts, instruments and final reports".

Her gis ikke noen oversikt over teori, innføringslitteratur eller andre deskriptive eller analytiske verk om emnet. Målet begrenser seg til å utarbeide en presentasjon av de sentrale samlinger (eventuelt enkeltdokumenter) av traktater og av praksis. Dessuten tas med de organisasjoner som på ulike vis står bak traktater, og konfliktløsningsorganer. 

Jeg har særlig norske (og eventuelt andre skandinaviske) brukere som målgruppe - ikke minst juridiske studenter. Det betyr at folkerettslige kilder som i liten eller ingen grad vedrører Norge (eller noen av de andre skandinaviske landene), holdes utenfor.

Nærværende dokument har tre hoveddeler, foruten denne innledningen:

• II Kilder
  • Introduksjon
  • Traktater
  • Traktatsamlinger etter tema
  • Praksis
• III Organisasjoner
  • Introduksjon
  • Alfabetisk oversikt
• IV Historisk materiale
  • Trykte samlinger
  • Samlinger på web
  • Særskilt om Folkeforbundet (League of Nations)

Relaterte arbeider er

• Nett-tekster i folkeretten (2001, rev 2006-) hvor jeg har samlet og laget lenker mot de folkerettslige kildene Carl August Fleischer viser til i sin lærebok Folkerett (7. utg 2000 og 8. utg 2005), og
• Traktater: en bibliografi (2006-) av Kirsti Lothe Jacobsen som har utarbeidet en bibliografisk database, bl.a. med pekere mot etterspurte traktater.
• Folkerett på nett: kilder, institusjoner og tekster (2002 Bibsys Ask) - stensilskrift med utgangspunkt i "Nettkilder i folkeretten" og "Nett-tekster i folkeretten".

Nettviser og EISIL

• Nettviser
  Henvisningen Nettviser er mot relevante søk i emneportalen "Juridisk nettviser" (hvis førsteside er her), et samarbeidsprosjekt mellom de tre norske juridiske akademiske bibliotekene og Advokatforeningen.
• EISIL
  Endelig er henvisningen EISIL mot søk i "EISIL: Electronic Information System for International Law", en omfangsrik emneportal fra American Society of International Law (ASIL) - EISILs startside er her.

Det advares mot ukritisk bruk av tekstene som finnes bak lenkene. Det er slett ikke alltid det er de offisielle tekstene. I folkeretten, som i annen jus, er det originaltekstene som gjelder. Er du i tvil, søk opp den trykte originalteksten - f.eks. via Christian L. Wiktors Multilateral treaty calendar 1648-1995 (1998 Bibsys Ask).

Neste

Sist oppdatert 20.12.07 av hk.
Kommentarer til denne siden.