å betale: Penger som kommunikasjon

Når vi betaler, kommuniserer vi samtidig også hvem vi er og med det også hva slags situasjon vi er i. Slik har det alltid vært. Selv formidlet gjennom de sporløse kontantene forteller pengene hvem betalerne er: De er tomme økonomiske aktører, blottet for individuelle subjektive egenskaper. Vespasians ord: penger lukter ikke, kan utfylles med et annet visdomsord: Også stillhet er lyd. I denne nøytraliseringen av personen ligger, i følge Simmel, en av pengenes mest virkningsfulle kulturelle dannelser. Det gir individer en frihet til å skape relasjoner uten andre bindinger enn av rent saklig betydning. Selv om kunden og kjøpmannen er gjensidig avhengig av hverandre, er aktørenes personlighet likegyldig. Det eneste som betyr noe, er at de er bærere av funksjoner, at de er leverandører av tjenester eller varer eller at de har penger. I dette ligger det en betydelig frihet i den forstand at de relasjoner hvor penger inngår som bindeledd, er uforpliktende og flyktige. Pengeformidlede relasjoner trenger ikke ha noen nevneverdig utstrekning i tid. I det øyeblikket en vare eller tjeneste er betalt for, kan forholdet mellom kjøper og selger avsluttes. For Simmel er dette en egenskap ved pengesymbolet. Men, som det er påvist i denne oppgaven, er disse egenskapene sammenvevd med de gamle pengemediene, seddelen og mynten. Hva som er beskrevet i denne oppgaven er hvordan, disse kommunikative aspektene ved pengene endres når informasjon om pengebruk inkorporeres i betalingsmiddelet. Hva er det da som skjer når pengene lukter, når de sier hvem som betaler, når, hvor og en vakker dag kanskje også hva som kjøpes?

For det første begynner pengene å si noe om hvem vi er som mer enn en deltaker i en enkelt transaksjon, de begynner så å si å lukte. Der vi tidligere har vært anonyme, blir vi plutselig personer med individuelle egenskaper. Det høres kanskje ut som en fordel, men da glemmer man at det nettopp er i denne anonymiteten at pengene på godt og vondt har fristilt oss. For det andre, og det er dette bonuskortet er et eksempel på, strekkes betalingen ut i tid. Betalingen er ikke lenger en diskontinuerlig relasjon som avsluttes og begynner på nytt et annet sted. For det tredje vil disse nå varige og potensielt forpliktende relasjonene være basert på en samhandling som medieres gjennom de informasjonsprofilene vi generer. Mens betalingskortene på den ene siden undergraver en egenskap ved pengene, anonymiteten, forsterker den en annen: Vi vil i enda større grad bli underlagt techne. Den individualiteten vi har i møte med banken, butikken, forsikringsselskapene, flyselskapene og alle de andre vi betaler til, er en objektivert individualitet blottet for egenart. I stedet er den en type eller klisje blant flere. I vår verden kan respekterte stortingsrepresentanter og partiledere bo på feil side av byen, mens i den verden våre elektroniske skygger lever i vil det være uhørt. Et annet eksempel er reklame, som er i ferd med å gå fra å henvende seg til målgrupper til å henvende seg til målpersoner. Det kan skape forundring hos en mottaker som har vært i italia, er medlem av en bokklubb når hun med jevne mellomrom i tillegg oppdager at hennes elektroniske skygge liker opera og teater, i motsetning til henne selv som entusiastisk følger med på britisk 1.divisjons fotball.

Dette vil måtte påvirke personvernstenkingen. Den har tradisjonelt blitt satt i sammenheng med en generell utvikling hvor informasjonsteknologien undergraver vernet om privatsfæren. Blant andre Georg Apenes har trukket en forbindelseslinje fra overvåkingskameraene, loggføring av internettbruk og avlesning av e-post til bankenes og kortoperatørenes kontroll med sine kunders bevegelser og innkjøp til alle døgnets tider. Dette kan i seg selv være en bekymringsfull side ved betalingsteknologien. Men forsøker man å se det hele i et mer langsiktig perspektiv vil bildet som er tegnet ovenfor forsterkes. Frykten for informasjonlekkasjer vil da trolig medføre en distansering fra en viktig sosial arena. Det er denne utviklingen som reflekteres i den nye lov om behandling av personopplysninger hvor fokuset flyttes fra informasjonsinnhenting til informasjonsbehandling.

Men det er ikke bare i form av en utvisking av skillet mellom privat og offentlig arena at roller blandes sammen. Stadig oftere ser en at leverandører av betalingstjenester og salgsleddet går over i hverandre. Statoil utsteder betalingskort og selger bensin og dagligvarer, samtidig som bankene selger varer. Denne sammenblandingen kan på sikt føre til store forandringer. Et av de største skrekkscenariene er at pengene monopoliseres. De vil i så fall bare kunne brukes på bestemte steder og av bestemte grupper. Da vil man gå fra nasjonalvaluta til Rimipenger, dvs. valuta som kun er gyldig på Hakon-gruppens utsalgsteder. Dette er trolig lite sannsynlig. Det man kan forvente er, som i Fjeldstads fremtidsvisjoner for Trumfkortene, at pengenes verdi vil avhenge av hvor de brukes og av hvem. Hvilket i og for seg er en paradoksal utvikling siden man da får et betalingsmiddel med global utbredelse på den ene siden og krympende sosial gyldighet på den andre.

Avslutningsvis håper jeg at jeg underveis har gjort det tydelig hvorfor dette er en problematikk som medievitere bør befatte seg med. For det finnes selvfølgelig en rosin i pølsa: En klassisk bekymring innenfor medievitenskapen er hvordan kommersielle interesser og økonomiske prinsipper blandes inn i, og utarmer massemedienes samfunnsrolle som en bærende kultur- og nyhetsformidler. Denne analysen kan leses som en oppfordring til at medievitenskapen bør begi seg inn på de kommersielle interessene og økonomiske prinsippenes enemerker: Pengene.

6.0 Avslutning