5. Nasjonalvaluta

I løpet av 1800-tallet skjer det en viktig endring i de institusjonelle rammeverkene som omgir flyten av pengesystemene. Det oppstår en ny dimensjon ved økonomien: Pengene nasjonaliseres. Pengene og økonomien kobles sammen med forestillingen om nasjonen.

I Norge inngikk pengene allerede i et tidlig stadium inn i det nasjonsbyggingsprosjekt som tiltok i styrke fra 1814 og utover. Det ble umiddelbart etter løsrivelsen fra Danmark i 1814 etablert en egen valuta. Dette kan syntes som et overmåte stort sprang i forhold til den diskusjonene som har pågått i de foregående kapitler. Men denne sammenhengen er nok et eksempel på hvordan penger og betalingsmidler bidrar til å definere personen: Pengene gjør oss til handelspartnere, mens kontantene gjør oss til landsmenn. Gjennom bruken av kontanter er de betalende med på å bygge opp forestillingene et nasjonalt felleskap. Nasjonen kan defineres som et forestilt politisk fellesskap som oppfattes som både begrenset og suverent (Anderson 1991:19). Nasjonen er et forestilt fellesskap fordi dens medlemmer vil være i stand til å forestille seg at de er medlemmer av samme fellesskap på tross av at enkeltindivider kun vil kjenne et fåtall av de andre. Et fellesskap som oppfattes som et horisontalt brorskap og ikke som et lagdelt hierarki av gruppetilhørigheter. De elektroniske betalingsmidlene erstatter disse egenskapene ved betalingsmidlene med kosmopolitiske økonomiske aktører.

Ser man nasjonaliseringen av pengene som et ledd i utviklingen av en pengeteknologi, seddelen, vil man kunne trekke ut noen generelle betraktninger. Seddelen tar over for myntet ut fra handelslivets behov for et mer effektivt betalingsmiddel. Utviklingen av seddelen tar utgangspunkt i behovene til en relativt liten gruppe, handelsmennene, som foretrekker betalingsmidler med en høy grad av effektvitet. For at betalingsmidlene skal tas i bruk av de bredere lag av befolkningen som i mindre grad er avhengig av dette, kreves det at pengene brandes på tillitvekkende måte. Koblingen mellom nasjonen og en betalingsteknologi, dvs. først og fremst sedlene, er med på å alminneliggjøre sistnevnte. Det å gjøre pengene til nasjonalvaluta kan sies å være en retorisk strategi hvor sedlene og myntene tilføres et ethos som utstråler troverdighet. Med andre ord vektlegges det andre kommunikative aspekter ved betalingsmidlene.

Før pengeøkonomien var fullstendig etablert, utførte handelsmennene store deler av handelsvirksomheten ved hjelp av barter eller tuskhandel. Varer ble byttet med andre varer. Som betaling for varene fikk handelsmennene enten andre varer eller lokal valuta som de brukte til å kjøpe for i det samme markedet. Vekselen ble oppfunnet i Italia på 1200-tallet for å minke behovet for barter, for umiddelbare oppgjør ansikt til ansikt og ikke minst for å begrense behovet for mynter som var sårbare for tyveri. Vekselen lagrer verdien slik at selve oppgjøret blir frigjort fra den romlige og temporale konteksten transaksjonene foregår i. I middelalderen foregikk den lokale handelen på torgmarkeder, mens den internasjonale handelen ble gjort på messer (fairs) som ble arrangert med jevne mellomrom to til fire ganger i året. Disse kunne vare i flere uker og ble gjennomført etter faste prosedyrer. For eksempel startet det med ni dager med salg av tøy, elleve for lær, to uker for varer som ble solgt etter vekt og til slutt to dager hvor gjelden ble gjort opp (Kindleberger 1984 :36). Man hadde et system hvor handelsmennene fortløpende førte opp hva de skyldte og hva de hadde til gode. På handelsmessens siste dager gikk en offisiell representant for messen rundt og godkjente disse listene, samtidig som han annullerte de krav som balanserte hverandre. De krav som ble til overs, ble enten gjort opp ved betaling i mynt eller ved hjelp av veksler (Kindleberger 1984:43). Vekselen har det til felles med elektroniske penger at den formidler både informasjon om økonomiske verdier og informasjon om pengebruk. Bruksinformasjonen var en administrativ nødvendighet siden de opprinnelige vekslene var rene gjeldsbrev. Ordet Bank er en direkte oversettelse av italienske banca og henviser til benkene de første italienske bankierene satte seg bak når de drev sin vekselhandel på handelsmessene. Etterhvert begynte enkelte handelsmenn å spesialisere seg på å handle med gjeldsbrev som de tok med seg fra handelssted til handelssted. Denne handelen med veksler utviklet seg til en organisert bankvirksomhet som gradvis spredte seg fra de italienske bystatene og utover kontinentet til Antwerpen, London osv. På grunn av en tilnærmet monopolkontroll over handelsforbindelsen mellom Vest-Europa og Østen hadde de italienske bystatene en sentral og dominerende posisjon i handel og finansliv i Europa i århundrene fra 1400 til begynnelsen av 1600-tallet (Arrighi 1994:23). Lombard Street i Londons finansstrøk City er en etterlevning av denne tidlige internasjonale bankvirksomheten. Lombards er et gammelt navn på nord- italienere.

Det man skal legge merke til i sedlenes tidlige historie, er at den opprinnelig tas i bruk ut fra et behov for større effektvitet:

The incentive to create the world market, to reduce spatial barriers, and to annihilate space through time is omni-present [...] Innovations dedicated to the removal of spatial barriers [...] have been of immense significance in the history of capitalism, turning that history into a very geographical affair (Harvey 1990:232)

Dette er en tendens en vil finne igjen både i overgangen fra barter til mynter og i overgangen fra kontanter til elektroniske penger. Kvalitetene ved rom og tid innenfor handlene i stor grad er en økonomisk variabel. Det er denne sammenhengen som tvinger frem klokketiden slik at både tiden og rommet kan omgjøres til en økonomisk størrelse, arbeidstid (se kap.2). Det kan med andre ord ligge betydelig økonomiske gevinst i å effektivisere flyten av varer og kapital på tvers av geografiske avstander. En annen måte å beskrive oppfinnelsen av vekslen og senere seddelen på er at det er et ledd i en type prosess som David Harvey kaller time-space compression:

I mean to signal by that term processes that so revolutionize the objective qualtities of space and time that we are forced to alter, sometimes in quite radical ways, how we represent the world to ourselves. I use the word compression because a strong case can be made that the history of capitalism has been characterized by speed up in the pace of life, while so overcoming spatial barriers that the world seems to collaps inwards upon us (Harvey 1990:249).

Flere av kommentatorene ser en sammenheng mellom den moderne globale finansindustrien fremvekst på den ene siden og den økende dominansen av en global forbrukerkultur på den andre (se f.eks Harvey 1990, Ritzer 1994, Lash og Urry 1994). David Harvey peker på en lignende sammenheng mellom den internasjonale handelen og og den kulturelle og idemessige oppblomstring i renessansen. Dessuten er det verdt å legge merke til at både renessansen og hva Giovanni Arrighi referer til som den tidlige globale handels- og bankdrifts første fase begge hadde sitt sentrum i de italienske bystatene på 1400-tallet (Arrighi 1994). Om ikke annet kan renessansen sies å gi et estetisk og idemessig utrykk for en utvikling som lenge hadde vært merkbar i finanslivet. I den føydale middelalderen hadde stedet en definitiv legal, politisk og sosial betydning samtidig som de sosiale relasjonene innenfor territorielle grenser hadde en viss autonomi (Harvey 1990:240). Det utenforliggende eksisterte det bare en vag forståelse av, ofte i form av en mystisk kosmologi befolket av figurer fra myter og fantasi. Et annet typisk trekk er at tiden og rommet fremdeles henger sammen. Handelslivet utgjorde en motkraft til dette verdensbildet. Både handelen i seg selv og den utstrakte bruken av penger som verdimål hadde en nedbrytende effekt på de tradisjonelle samfunnene samtidig som de mer enn antydet en annen konseptualisering av tid og rom (:242). Et eksempel på dette er den allerede nevnte introduksjonen av klokketid på bekostning av de tradisjonelle samfunnets tidsbegrep påvirket av naturens og de religiøse ritualenes rytme. Klokketiden er også et eksempler på hvordan oppfattelsen av tid og rom radikalt ble rekonstruert i løpet av renessansen.

Handel og utstedelse av veksler kunne være en lukrativ bransje. Fordi det i praksis ofte dreide seg om rentefrie lån som bankierene forvaltet og enten kunne låne videre eller investere på andre måter. De første offentlig godkjente sedlene i Norge ble trykket opp av den hanseatiske handelsmannen Jørgen thor Møhlen i 1695. Møhlen var en stor reder i sin tid. Delvis på grunn av at store deler av flåten hans ble kapret av Danmark-Norges fiender i den pfalziske arvefølgekrig og delvis pga. kostbare feilinvesteringer i Karibien, investeringer gjort på oppfordring fra kong Christian V, krevde Møhlen kompensasjon. Tillatelsen til å trykke sedler ble gitt som et kompromiss mellom det dansk-norske kongeriket og Møhlen. Tanken var at de skulle fungere som et rentefritt lån som ville gi Møhlen mulighet til å bygge seg opp igjen. At Møhlen senere fikk en bergensk bydel oppkalt etter seg var trolig av helt andre grunner, seddelprosjektet var nemlig en dundrende fiasko. Tiltroen til disse sedlene var så lav at de ble innløst umiddelbart i stedet for å sirkulere i et par år slik Møhlen hadde regnet med. Møhlen, som hadde vært en av landets rikeste menn, døde lutfattig i 1708 (Erlandsen 1992:29). Det skulle enda gå en god stund før penger i folks bevissthet var synonymt med sedler. Sedler ble ikke et alminnelig betalingsmiddel for de bredere lag av Norges befolkningen før mot slutten av 1700-tallet. En av finanshistoriens kanskje mest beryktede menn, skotten John Law, stod bak et lignende prosjekt i Frankrike: Banque Royale. Dette prosjektet kollapset i 1720 etter å ha utstedt verdiløse sedler. I den kollektive franske hukommelsen var dette minnet så sviende at ordet bank eller banque omtrent ikke ble brukt igjen før halvannet århundre senere. I stedet ble de franske bankene kalt credits, caisses, comptoirs og societes. Når bank blir tatt i bruk igjen i forbindelse med etableringen av den franske nasjonalbanken i 1800 er det fordi denne er tuftet på de samme ideene og prinsippene som Bank of England, en bank som var høyt respektert også i Frankrike (Kindleberger 1985: 71-72).

I dag utgjør mynter og sedler på mange måter to sider av samme sak. Den eneste reelle forskjellen mellom dem, materialvalg og design unntatt, er valørmessig. Men frem til man forlot prinsippet om at myntene skulle ha en egenverdi i form av bestemte mengder edelmetall, var det snakk om to helt forskjellige typer betalingsmidler. Siden sedlene verken hadde eller har noen egenverdi, kreves det en tredjepart som garanterer for at sedlene er verdt det pålydende. Denne distinksjonen hadde stor betydningen siden det la grunnen for en helt ny type institusjon i: Banken. En forutsetning for at seddelen skal fungere som betalingsmiddel er at folk har tillit til at den er verdt det pålydende. Det igjen fordrer at garantisten eller utstederen har den tilstrekkelige troverdighet hos de betalende. Adam Smith kommenterer i Wealth of Nations det som i hans tid fremdeles var det ypperste i betalingsteknologi :

The substitution of paper in the room of gold and silver money, replaces a very expensive instrument of commerce with one much less costly, and sometimes equally convenient(...) There are several different sorts of paper money; but the circulating notes of banks and bankers are the species which is best known, and which seems best adapted for this purpose. When people of any particular country have such confidence in the fortune, probity, and prudence of a particular banker, as to believe that he is always ready to pay upon demand such of his promissory notes are likely to be at any time presented to him; those notes come to have the same currency as gold and silver money, from the confidence that such money can at any time be had for them (Smith 1991:257).

For at seddelen skal fungere som betalingsmiddel er den derfor avhengig av at utsteder nyter tilstrekkelig tillit blant de betalende. Selv om de underliggende motiver sannsynligvis lå et helt annet sted, ble dette i fleste land løst nettopp gjennom å gjøre pengene til en nasjonal valuta. Gjennom å være et nasjonalsymbol blir tilliten til at seddelen er verdt det pålydende først og fremst et spørsmål om patriotisme.

”It is through the workings of Central Banks that nations come into an economic existence defined by their own monetary system.” (Cencini 1995:4)

Sitatet presenterer helt nytt element ved penger – de har, idet minste opp til de seneste tiår, vært uløselig knyttet sammen med nasjonalstaten. Denne sammenkoblingen skjer mer eller mindre parallelt med at forestillingen om nasjonen som et begrenset og suverent felleskap vinner frem i løpet av 1800-tallet. For Norges del ble det allerede i forbindelse med grunnlovssamlingen på Eidsvoll påsken 1814 satt ned en egen finanskomite som en snau måned senere fremla en innstilling i syv punkter vedrørende Norges framtidige pengevesen. Spesielt to av disse punktene er interessante i denne sammenheng:

At det bestemmes af rigsforsamlingen at den cirkulerede Masse af de ved Regjerings Commisionens foranstaltning udstædte Assignations sedler, af Stadtholderselskabets Sedler, samt af de i Danmark udstædte sedler vorder indløst (ombyttet med norske sedler) saa snart skee kan, og i det seneste til 1814 Aars Udgang, efter hvilken Tiid de ej lenger maae være gjeldende (Skaare:151).

At den nærværende norske Afdeling af Rigsbanken erklæres at Rigs forsamlingen for at være Nationens Bank (Norges midlertidige rigs-Bank), indtil den nye bank sættes i virksomhet (Skaare :152).

Debatten om et eget norsk pengesystem i 1814 var mer preget av spørsmålet om Norges politiske selvstendighet enn den norske stats finanser. Sistnevnte var basert på rasjonelle økonomiske kalkyler som ikke minst tok hensyn til den enorme statsgjelden. På den andre siden står tilhengerene av uavhengighet med et dunkende patriotisk hjerte og med en bristende økonomisk virkelighetssans. Kravet fra selvstendighetspartiet om et eget norsk pengevesen bunnet i forestillinger om folkesuverenitet, ære, frihet og selvstendighet i større grad enn hensynet til den norske stats finanser. Blant representantene for dette synet finner en sogneprest Jonas Rein i Nykirken i Bergen: ”Jeg kan ikke tale som en Mand der har at yde af sin Overflod (...) men den usle Rest jeg har tilbage offrer jeg med Glæde for Norges Friehed og Selvstendighed” (:152).

Nå er det viktig å understreke at det også finnes realpolitiske grunner til å foretrekke et eget pengesystem. Ser man for seg en situasjon hvor Eidsvollforsamlingen hadde bestemt seg for å innlemme Norge i et svensk pengesystem i forbindelse med en unionssammenslåing, kunne det skjedd på to måter. Enten ved at landene hadde etablert en felles mynt eller ved at valutakursen mellom norske og svenske mynter låses helt fast. Et eksempel på den første varianten kom i kjølvannet av sammenslåingen mellom Øst- og Vest Tyskland hvor den øst-tyske marken opphørte å eksistere. I andre enden har man myntunionen mellom England og Skottland hvor det er en sameksistens mellom to forskjellig utseende pund samtidig som disse kan brukes fritt om hverandre. Fordelen med den siste løsningen er at man i det minste opprettholder et skinn av selvstendighet og ikke minst en reell mulighet for å bryte valutasamarbeidet. Med den tyske løsningen passerer man et point of no return som både politisk og følelsesmessig kan være vanskelig å svelge. En fullstendig sammenslåing av de to lands valutaer kunne under visse omstendigheter ført til en gradvis underkastelse av Norge under Sverige. For at de to nasjoner skulle vært likebyrdige partnere i unionen ville det krevd at handelen mellom de to landene var jevnt fordelt. Hvis det derimot skulle oppstå en skjevhet i handelen mellom de to landene, for eksempel ved at importen av svenske produkter var større enn eksporten av norske da ville man få en ubalanse i den økonomiske styrken til de to landene. I denne situasjonen ville den norske regjerings handlekraft for å rette opp denne skjevheten vært sterkt begrenset hvis man samtidig var bundet opp i et valutasamarbeid med Sverige. På den annen side krever et eget pengesystem i det minste et visst minimum av økonomisk handlekraft (se f. eks. Isachsen 1994: 25-30). Det er dette unionstilhengerne mener Norge mangler i 1814. Det som hviler som underliggende forutsetning for dette synet er oppfattelsen av Norge som en økonomisk aktør i et samspill både med andre nasjoner og sine egne innbyggere.

Man bestemmer seg med en gang for å utmynte en egen norsk valuta samt etablere en norsk sentralbank. Nå endte det hele til slutt med en norsk- svensk union, men finansforvaltningen ble adskilt for de to landene. Det første ordentlige storting to år senere i 1816 vedtok loven om et norsk pengevesen og Norges Bank. Blant de viktigste bestemmelsene i denne loven kom innføringen av en ny pengeenhet, speciedaleren. Staten ble gitt enerett til utmynting og opprettelsen av Norges Bank. Banken skulle være en låne-, giro- og depositbank, samtidig skulle den også være seddelbank. For hver sølvspecie den hadde i sitt metallfond fikk den rett til å utstede to specialsedler. Etter 1. Januar 1819 skulle sedlene være innløselige mot sølv ved Norges Banks hovedsete i Trondheim. Det er i den sammenheng verdt å legge merke til at det seddelmonopol som Den Norske Bank fikk ved etableringen i 1816 ikke er representativt for tilstanden internasjonalt. Den Svenske Riksbanken fikk ikke innvilget et slikt monopol før i 1904. Før dette skjedde utga hele 31 svenske banker pengesedler. Som en kuriositet kan det legges til at den Norsk- kinesiske banken, med den utvandrede bergenseren Johan Wilhelm Munthe sentralt involvert, ga ut egne sedler i perioden 1922-1925. Sedlene sirkulerte i Peking-området og hadde blant annet et vikingskip inngravert på den ene siden.

For å fylle Nasjonalbankens sølvfond satset man på at nasjonens borgere skulle tegne aksjer i den nye banken. Hvis ikke dette lyktes ville fondet skaffes til veie ved hjelp av tvungne innskudd lignet etter formue. Sommeren 1818 ble det derfor sendt ut en usedvanlig pompøs innbydelse:

Landsmænd! Fra denne stund, eders nu forsamlede Repræsentanter overtoge det viktige Kald at ordne fædrelandets indvortes Anliggender, faldt Rigets Pengevæsen dem i Øinene, som den Andstødssten, paa hvilken de fleste til Rigets Opkomst sigtende foranstaltninger maaste strande.

De saae med forfærdelse det Spil, egennytten paa denne Grund øvede - den Mistillid, den Immoralitet, den forstyrrelse af alle borgerlige forhold, dette Uvæsen medførte, og bleve derved end mer overtydede om Sandheden af den Paastand, at, for at sætte hine Urodener Grændser, og tillige give Rigets Handel, dets agerdyrkning og andre Næringsveie nyt Liv, samt for at bringe ligevægt immellem Statens Indtægter og Udgifter, er det absolutt fornødent, at de Talmidler som skulle tjene til Maalestokk for Kjøb og Salg, for allehaande Penge-Forpligtelser, maa gives en fast og uforanderlig indvortes Værd.(...)

Stortinget antog derfor som Hoved-Principer, at den nu circulerende Seddelmasse saasnart mulig bør afløses af et nyt paa rede Valuta funderet Repræesentativ, at Midlerne dertil bør søges i Nationens eget Skjød, men kun paafordres efterhaanden, som National-Virksomheden igjen oplivedes (Skaare 1995:154).

Invitasjonen beskriver videre de planene stortinget hadde bestemt for opprettelsen av Norges Bank. For å lykkes var man som sagt avhengig av at man lykkes i å innhente 2 millioner species. Dette fondet håpet stortinget de skulle fylle gjennom å henvende seg ”Til Eder! – Norges formuende og velhavende Indvaanere!”(:155). Disse skulle tegne aksjer pålydende 200 species hver. For de ikke fullt så velstående, som likevel ville ”yde sin skjerv” (:155), var det endog mulig å å tegne aksjer ned til en åttende del av pålydende. Tvangsinnkreving regnet stortinget ikke som særlig aktuelt. Det var tross alt snakk om en stiftelse som ”Fædrelandets Held saa meget beroer”(:155), og man var overbevist om at ”Landets formuende og velhavende Mænd af alle Classer ville ansee det for en hellig Pligt, ved denne Leilighet at vise Fædrenelands-Kjærlighet og Borgerfølelse”(:155). Det hele blir rundet av med en siste påminnelse:

Det staar nu til Eder, I Norges formuende og velhavende Mend af alle Classer! At fuldende det Værk, Storting har lagt Grundvolden til.

Aldrig have Norges sønner holdt sig tilbage, naar det gjaldt Fædrelandets Hæder og Held, og man tør sikkert antage, at den gjenvundne Uafhængighed vil knytte dem med fastere Baand til dette Fædreland!

Gjennomtrængt af denne følelse, ville enhver norsk Mand, til hvem denne opfordring skeer, herpaa antegne det Antal af hele, halve, fjerdedeels og ottendedeels Actier, hans evne formaaer, og Norges frivillige Bank vil fremstaae som et Mønster paa ægte Fædrenelandssind” (:154-155).

På tross av den svulmende henvisningen til folks nasjonalfølelse ble bare 40% av de nødvendige aksjene tegnet. Dermed måtte den resterende summen tvangsinndrives. Dette ble gjort ved hjelp av en formuesskatt, på folkemunne kalt sølvskatten. Denne skatten var en tung byrde for de fleste og selv ikke for samfunnets øvre lag var det uproblematisk å skaffe de nødvendige midler. Om finansminister grev Herman Wedel Jarslberg ble det fortalt at han

med egen Haand sønderhuggede og kastede paa vægten det Sølv, som hans Hustru levered ham, og denne Qvinde, der vædede de gamle gjenstande med sine Taarer , var Statsminister Peder Ankers Datter, og det sølv der offredes, var af det Arvegods, hun bragte sin Mand (:157).

For ytterligere å kommentere etableringen av et eget norsk pengevesen kommer Careys to modeller for kommunikasjon nok en gang til nytte. De som argumenterte for en monetær union med Sverige gjorde det ut fra en forståelse av penger som først og fremst dreide som om effektiviteten av pengeflyten. Den vinnende side, derimot, var mer opptatt av den rituelle siden ved pengene. For dem var dette et spørsmål om grunnleggende kvaliteter og verdier ved det norske samfunnet. Det som kommer til syne i måten man forsøker å etablere Norges Bank på er en gryende nasjonalisme. Rent retorisk forsøker man ikke å få støtte for etableringen av Norges Bank gjennom en rasjonell argumentasjon; i stedet prøver man å vekke til live nasjonalfølelsen.

Er det i det hele tatt noe som preger moderne mynter og sedler er det nettopp at de brukes til å gjøre pengene til et nasjonalsymbol. Etableringen av et eget norsk pengesystem i 1814 inngikk som en viktig del av det som i ettertid fremstår som et nasjonsbyggingsprosjektet. Det å etablere et eget pengevesen har i det minste siden den gang vært noe av det første en ny nasjon har satt i gang med. Under den amerikanske frigjøringskrigen i 1776 nedla britene forbud mot å produsere sedler i Amerika. Men da revolusjonen, startet var utstedelse av sedler noe av det første som kom i gang. I tillegg til å være et betalingsmiddel fungerte disse sedlene også som propaganda for revolusjonen: ”utgitt til forsvar for den amerikanske frihet” var trykket på sedlene som i tillegg var gravert inn med bildet av en heimevernssoldat (Erlandsen 1992:20).

Denne henvisningen til det nasjonale fellesskap preger pengene den dag i dag. Sedlene fremstår som et nasjonalt portrettgalleri over store personligheter i norsk historie. Victor Castellani argumenterer for at penger og spesielt sedler har blitt brukt til å formidle et offisielt bilde av nasjonen og\eller de regjerende (Castellani 2000). Den første seddelserien etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905, den såkalte II-utgaven, inneholdt alle motiver som var preget av omstendighetene: På fremsiden var det portretter av Stortingspresident Wilhelm Frimann Koren Christie som i 1814 sikret unionsavtalen med Sverige, og av Tordenskjold som beseiret svensken i sjøslag. På sedlenes bakside var det nasjonale monumentalbygg: Håkonshallen, Nidarosdomen, Akershus Festning. På 1930-tallet var seddelmotivene både i Norge og i resten av Europa dominert av avbildninger av landbruk, fiske, skipsfart, industri, kultur. Blant dem er noen av de mest kjente norske seddelmotivene Fiskevær i Lofoten (5 kr. IV-utg.) og Lensekara (100 kr. IV-utg.). I en periode preget av økonomisk turbulens tematiserer sedlene variasjoner over bygging av landet. Fra senere seddelserier på 70- og 80-tallet husker man at spesielt portretter kunstnere dominerte: Henrik Ibsen, Henrik Wergeland, Camilla Collet, Edvard Grieg osv., samt motiver fra norske folkeventyr og folklore. Internasjonalt er det en viss variasjon. USA har utelukkende portretter av døde statsmenn (det er bestemt ved lov), Australske sedler gjengir scenarier fra kontinentets historie. Muslimske land holder seg til koranen. I de tidligere sosialistiske statene konsentrerte man seg om motiver rundt temaet bygg landet. Avbildninger av levende monarker eller statsledere har i vesten stort sett vært forbeholdt myntene. Unntak finner en stort sett i en del diktaturer spesielt på de sydligere breddegrader har det i det minste tidligere vært en mer utbredt praksis å portrettere disse også på sedler.

I en mer snever forstand kan dette sees på som en symbolsk oppbygging av tillit til en av statens viktigste institusjoner. Men money as national advertisment kan snus på hodet til nationality as money advertisment. Koblingen nasjonalitet-penger bidrar til å bygge opp tilliten og troverdigheten rundt pengene i forhold til den majoritet av befolkningen som fremdeles så på pengene, og spesielt seddelen, med en viss skepsis og tilbakeholdenhet. Det er med andre ord en resiprositetseffekt mellom nasjonalstaten og pengemediene. Det å gjøre pengene om til en nasjonalvaluta er å gi dem merkenavn som de betalende stoler på. Nasjonalstaten kapsler inn tilliten til pengene. Man kan i det hele tatt si at utviklingen av seddelen tar en helt annen retning enn i den tidlige fasen hvor det først og fremst var snakk om å dekke behovet til den internasjonale storhandelen. Trekkes det en linje i fra de første vekslene og frem til slutten av 1800-tallet, ser man at det underveis skjer et skifte i de kvaliteter ved seddelen som fremheves.

Innenfor medievitenskapen har man i forbindelse med Andersons nasjonalitetsteori og utviklingen av nasjonalitetsfølelsen i hovedsak fokusert på en medieteknologisk utvikling som har gått fra muntlighet via trykkekunsten og frem til de nasjonale fjernsynsselskapene. Innenfor en slik vinkling, hvor fremveksten av nasjonen utvikler seg i kjølvannet av en medieteknologisk utvikling, blir ideen om nasjonen som et forestilt fellesskap i stor grad koblet med nasjonen som et kommunikasjonsfelleskap. Nasjonalvalutaen kan absolutt føyes til denne rekken av kommunikasjonsmedier.

Etableringen av en egen norsk valuta inngikk i et prosjekt som overskred de økonomiske hensynene. Forkjemperene oppfattet pengene som noe mer enn et økonomisk instrument. Det å betale hadde en politisk slagside, man markerte sin nasjonalitet. Gjennom bruk av penger ble befolkningen definert som borgere av nasjonen. Armand Mattelart beskriver hvordan opplysningsidealene fra det 1600-tallet og utover var uløselig knyttet sammen med kommunikasjon:

The Advent of communication as a project and a realization of reason descended directly from the ideal of perfectibility of human societies. A first constellation of ideas took shape around the communication routes and the link that united them to the formation of national space (Mattelart 1995:3).

Forestillingen om en bedre og en mer velstående fremtid spredde seg utover en lang rekke vidt forskjellige områder. Ikke minst var disse uløselig knyttet sammen med nasjonalstaten. Noe de senere seddelmotivene men bygg landet motiver viser. For å fylle ut bildet kan etableringen av sparebankene, som ble kommentert i forrige kapitel, trekkes inn.

I tillegg til å være et betalingsmiddel kan man si at kontantene også er et massemedium som formidler en forestilling om et felleskap, og at gjennom bruken av kontantene blir den betalende definert som et medlem av dette fellesskap. Pengenes nøytralitet bidrar til å forsterke kontantenes nasjonalsymbolikk i den forstand at ved å fjerne henvisningen til den betalendes individuelle personlige og sosiale trekk blir den ene egenskapen som står igjen, nasjonaliteten, desto tydeligere.

Det kan for øvrig trekkes en parallel til den europeisk monetære union, EMU. De problemstillinger Eidsvoldforsamlingen stod ovenfor i 1814 har likhetstrekk med de problemer som dukker opp i forbindelse med den europeiske pengeunionen. I sluttspurten av den danske euroavstemmingen kommenterer den danske statsministeren Poul Nyrup Rasmussen euroen på en måte som følger de samme prinsipper som var tilstede i argumentasjonen til tilhengerne av det norske pengesystemet:

For mig handler den fælles valuta om at bakke op bag en europæisk vision, som har været undervejs i mange år. En vision, der er skabt ut av Anden Verdenskrigs skygger og ruiner. En vision om et sammenhold så sterkt og ubrydelig, at krigen aldrig mer vil få lov at ødelegge en generation europæeres liv. Euroen handler ikke i sig selv om verken krig eller fred. Men dens konsekvenser er fælles interesser og tætte bånd (Politiken 27.10.2000:4).

Tidligere spilte de nasjonale kommunikasjonsnettverkene den sentrale rollen. Men de utviklingsidealer som lå bak seddelen, og som for en stakket stund overlappet med nasjonsbyggingsprosjektet, har i dag eskalert til globale høyder:

”The paradigmatic media of mobility during the epoch of organized capitalism were railroads, telephone via cable, postal services and later road networks. All of these brought ’time-space convergence’ and ’time-cost convergence’ mainly on a national scale (although their role in the British Empire should be noted). By contrast the paradigmatic mobility media of disorganized capitalism are fibre-optic cable, satellite communication and air transport. These have led to time-space and time-cost convergence on a global scale ”(Lash & Urry 1994:25).

Med betalingskortene løses betalingsmidlenes forbindelse med felleskapet opp. I stedet definerer de elektroniske betalingsmidlene personen som et kosmopolitisk individ, som ikke lenger kobles opp til forestilinger om et felleskap, men til et sett av predefinerte forbrukerkategorier.

I sin studie av kredittkortindustrien ser George Ritzer disse kortene som elementer i en amerikaniseringsprosses (Ritzer 1995). Dette skyldes delvis utbredelsen av det som i utgangspunktet primært er en særegen amerikansk finansieringsmåte: ”If we want to buy like Americans, we must first learn to borrow like Americans” (Williams 1962: 63). Men også, og av større relevans i denne sammenheng, fordi kredittkortene representerer en utvikling hvor nasjonalbanken er byttet ut med store, og i hovedsak amerikanske, finanskonsern: Visa, Mastercard, American Express osv. Ritzer ser videre fremveksten av de amerikanske kredittkortene i sammenheng med fremveksten av en først amerikansk og senere global forbrukerkultur, hvor kredittkortene symboliserer de samme verdiene som ”the first McDonald’s franchise [...]the first mass-produced suburban housing in Lewittown [...] and Holiday Inn motel chains [...]”(Ritzer 1995:31). Nå er det ikke amerikaniseringsteorien vi er ute etter her, men hvordan kredittkortene utover å være et betalingsmiddel, så å si er et kulturelt utrykk for en tilhørighet ikke til en nasjon, men til en livsstil.

Selv for de mest ihuga kosmopolitter handler med andre ord den dagligdagse strømmen av transaksjoner vel så mye om at i det mikroøyeblikket hvor man betaler, er ladet med en symbolikk som overskrider betalingens rent økonomiske funksjon. Dette kommuniseres også via andre kanaler. I avstemmingens siste dager går en av den danske avisen Politikens reportere på kafebesøk med en kompis: ”Vi bestiller en espresso – han skal have varm mælk i, et sikkert tegn på en ja-siger” (Politiken 29.10.2000:3). Feilaktig som spådommen skulle vise seg å være, observerer den likevel et forhold som kan ha noe for seg.