å betale: Penger som kommunikasjon

Å betale er en av de handlingene vi foretar oftest. Men i motsetning til forbruket,vies selve betalingen lite oppmerksomhet. Det er den trivielle transaksjonen helt på slutten av shoppingrunden, hvor penger byttes mot varer eller tjenester: Varene er møysommelig plukket, brakt til kassen, passert gjennom kassadamens hender, en 200-lapp skifter eier og du drar av gårde med innkjøpet i posen. Vel hjemme pakkes varene ut: Har man kjøpt klær prøves de kanskje en gang til, er det mat settes den i kjøleskapet, er det en bok legges den på stuebordet osv. Men betalingen er glemt. Kun lommebokens letthet er en påminnelse om at disse tingene ble betalt for.

Noen ganger er det annerledes: Du står i butikken, varene har passert gjennom kassamannens hender, et betalingskort trekkes gjennom betalingsautomaten og du drar av gårde med middagen i posen. Du reiser hjem setter fra deg posen, å tenker ikke noe mer over det. To tilsynelatende identiske begivenheter. Men å betale med kort er noe annet enn å betale med kontanter. En dag dukker dette opp i postkassen:

De elektroniske sporene fremkommer selvsagt ikke i sand, synlig for det blotte øye. De er usynlige, og vi trenger verktøy for å kunne lese dem. Det betyr samtidig at vi ikke behøver å være oss det bevisst når vi selv etterlater oss spor. De er like usynlige. Vi tenker sjelden over at banken er informert når vi har kjørt drosje, når vi har vært på legebesøk, på kino, leid en video osv. (Apenes 2000:7).

Når vi betaler, definerer de betalingsmidler vi bruker oss som personer. Betalingsmidliene fungere ikke bare som formidlere av økonomiske verdier, men også av personer. Kontoutskriften vi mottar hver måned er et eksempel i så henseende. Et annet eksempel som også blir berørt i denne oppgaven er kontantene, som gjennom sine nasjonalsymbolske motiver, kan sies å definere oss som borgere av nasjonen.

Både betalingskortet og kontantene brukes til det samme: Å betale. Selv om det å betale med kort eller kontanter har samme funksjon, å betale, er det likevel to forskjellige situasjoner med forskjellige typer aktører. Går man fra kontanter til kort, går man samtidig fra å være en karakterløs abstrakt aktør uten utstrekning i tid til å være en individuell person med navn, egenskaper og historie. Siden vi stadig i flere kjøpsituasjoner bruker betalingskort, blir bankkontoen en digital personlighet som lever i en elektronisk skyggetilværelse i forhold til oss. Den er våken på bestemte tidspunkter, den beveger seg i bestemte områder, den handler med bestemte andre. Den kan ha et kjønn, familie, være mer eller mindre fornuftig og moden osv. Utviklingen av de elektroniske betalingssystemene har synliggjort at penger ikke bare er et betalingsmiddel, men også er et informasjonsbærende medium som kommuniserer mer enn bare økonomiske verdier. Når vi bruker betalingskort eller lignende genereres informasjon om når, hvor og hva vi kjøper. Disse elektroniske spor kan når de settes sammen danne mer eller mindre klare bilder av hvem vi er. Det forbruket som pengene betjener foregår med andre ord på to forskjellige arenaer som har forskjellige og potensielt motstridende regler: På den ene siden den fysiske sosiale virkelighet som forbruket normalt foregår i og hvor vi kan bruke det bevisst til å kommunisere med. På den andre siden de elektroniske nettverkene og databasene hvor de elektroniske sporene befinner seg og hvor vi og i mye mindre grad har kontroll over de inntrykkene vi skaper av oss selv. Samtidig synliggjør dette en egenskap ved kontantene: Det er et nøytralt og sporløst betalingsmiddel: Penger lukter ikke.

Dette reiser en hel del nye problemstillinger. Personvernproblematikken er blant de mest iøyenfallende. Gjennom vår bruk av betalingskort lekker vi informasjon fra vår privatsfære. Denne informasjonen kan avsløre sider av oss som vi kanskje ikke vil skal komme ut. Og den avsløres til andre som vi vil skal vite så lite som mulig om oss. Informasjonen som genereres når vi bruker kortet brukes ikke primært til overvåkning i tradisjonell forstand, men som ledd i en kommunikasjon mellom kortbrukerne og som et kommunikasjonsmiddel mellom forbrukere og banken. Den økende utbredelsen av bonuskort kan sees i sammenheng med at også handelslivet i økende grad kobler seg på informasjonsstrømmen i kjølvannet av den elektroniske betalingsteknologien. Dette peker mot en annen problemstilling i tilknytning til betalingskort. Forholdet mellom kjøper og selger omformes og får nye egenskaper, og måten kjøp og salg utføres på forandres. Når vi bytter ut kontantene med betalingskort blir pengene, også et mellomledd mellom oss selv som sosiale aktører i et fysisk rom og oss selv som sosiale aktører i et digitalt elektronisk rom. Disse to problemstillingene peker begge i retning av at den økende bruken av elektroniske betalingsmidler betry at større deler av samfunnslivet utspiller ” around a bipolar opposition between the Net and the Self” (Castells 1996:3). Innenfor denne todelte virkeligheten blir betalingskortet et overgangspunkt, en node, mellom en den samhandlingen som skjer i en fysisk sosial sammenheng og i de elektroniske nettverkene.

Det som plasserer dette innenfor en medievitenskapelig kontekst, er at betalingsmidlene kan betraktes som medier. Først og fremst er de medier som formidler penger. Men de representerer også en mediert samhandling i den forstand at de formidler kontakt mellom økonomiske aktører. bruken av nye typer kommunikasjonsmedier involverer etableringen av nye former for samhandling, nye former for sosiale relasjoner, nye måter å forholde seg til andre og seg selv på: ”When individuals use communication media, they enter into forms of interaction which differ in certain respects from the type of face to face interaction which characterizes most encounters of daily life” (Thompson 1995:4).

Vi befinner oss sannsynligvis i slutten av en overgangsperiode mellom to forskjellige pengemedier, mellom kontantbaserte til elektroniske penger. I dette ligger det ikke nødvendigvis at det siste vil ta fullstendig over for det første, men at det er den elektroniske betalingen som vil komme til å bli den vanligste måten å betale på. Det betyr ikke nødvendigvis at kontanter vil forsvinne. For det første vil det fremdeles være behov for sporløse penger. For det andre bærer de elektroniske pengene fremdeles preg av å være et system under utvikling. Det mangler blant annet en enhetlig elektronisk betalingsstandard. Jeg vil konsentrere meg om forholdet mellom kontanter og betalingskort.

Kjernen i den tilnærming til penger som kommer til å ligge til grunn for denne oppgaven er en oppfattelse av betalingsmidlene som medier som kommuniserer bestemte typer sosiale relasjoner og roller. Dette vil bli satt inn både i et historisk og i kommunikasjonsperspektiv. Da særlig med fokus på hvordan endringen i måten å formidle penger på, fra kontanter til elektroniske betalingsmåter også er endring i de sosiale relasjonene som penger skaper når de brukes. Mens en økonomisk tilnærming i overveiende grad vil se på penger som et bindeledd mellom varer og tjenester. Blir penger her sett på som utrykk for et forhold mellom aktører. I fravær av en etablert fagdebatt å bygge videre på, vil dette nødvendigvis bære preg av en utprøving av i hovedsak medievitenskapelige teorier og ideer på et tema som normalt har falt inn under andre akademiske tradisjoner. I en mer utvidet forstand er denne oppgaven også et ment å være et bidrag til å gi et utvidet perspektiv for tenkingen rundt den slags personvernspørsmål som i dag diskuteres i forbindelse med de nye betalingsformene.

1.0 Innledning