Kap. 6: Kvinner, penger og flytting


Foreløpig har diskusjonen dreid seg om ulike aspekter ved sosial mobilitet målt gjennom yrkesutøvelse for menn boende i Bergen gjennom hele perioden. Disse tre utvalgskriteriene skal nå forsøkes utvidet. For det første skal det undersøkes om mobiliteten for kvinnene i hovedkohorten kan sies å ha vært anderledes enn for mennene. Et moment som i den forbindelse skal trekkes inn er ekteskapsmobilitet. Giftet man seg helst innenfor egen sosialgruppe eller var ekteskapsmarkedet langt videre? For det annet skal det trekkes inn flere kriterier enn yrke som indikatorer på sosial status. Særlig opplysninger om inntekt og formue fra ligningsprotokollene vil være relevante, men data om hustjenere og huseierskap vil også benyttes. For det tredje skal det undersøkes hvilken rolle migrasjon har spilt i forbindelse med sosial mobilitet. Var det klatrerne eller de sosialt mistilpassede som flyttet? Avslutningsvis skal spørsmålet om strukturendringer stilles for hele byen, for å se om generasjonen født rundt 1850 i Skuteviksområdet utnyttet de muligheter utviklingen ga eller om de kjempet en tapende kamp for tradisjonelle yrker. Avslutningsvis skal vi se litt mer på struktur endringer og utslag av dette på mikronivå i kohortene.


6.1: Kvinners mobilitet og ekteskapsmobilitet


Det har tidligere blitt presentert gode grunner for å avgrense analysen til den mannlige delen av befolkningen. Yrkestilknytning brukes til å gi sosial status, og inntektsbringende arbeid utenfor hjemmet var hovedsakelig mannens domene. Dermed blir kvinnenes status helst avhengig av hva mannen gjorde. Ikke alle kvinner giftet seg imidlertid, det vil være interessant å se hva de gjorde, og for resten blir spørsmålet i hvilken grad man giftet seg ut av foreldrenes sosiale klasse.

La oss først se på situasjonen i 1900 for kvinnene i hovedkohorten. Frafall gjorde at det knapt var noen ugifte menn igjen i hovedkohorten innen den tid. Situasjonen er noe anderledes for kvinnene, men de fleste inngår likevel i kjernefamiliekonstellasjoner. Generasjonsmobiliteten i forhold til 1865 er som følger:

Tabell 6.1.1: Kvinners generasjonsmobilitet, 1865-1900
Far: Sosial-gruppe 1865
Sosialgruppe 1900
Total
1
2
3
5
6
n
%
1





0
0,0
2
1
5
1

2
9
25,0
3

2
4
1
2
9
25,0
5

3
1
2
2
8
22,2
6

1
2
3
4
10
27,8
n
1
11
8
6
10
36

%
2,8
30,6
22,2
16,7
27,8

100,0
-Kun kvinner med fedre i live 1865, og dermed sikker sosialgruppeplassering, er inkludert.
-Tre hustjenere og en fattigunderstøttet er plassert i gruppe 6 i 1900, to fattigunderstøttede fedre er i gruppe 6 1865.

Tabell 6.1.2: Generasjonsmobilitetsindekser for ulike tidspunkt – kvinner og menn

Hovedkohorten-kvinner
Hovedkohorten-menn

1865-1900
1875-vigsel
1865-1900
1875-vigsel

n
%
n
%
n
%
n
%
Positiv mobilitet
13
36,1
14
34,1
20
40,0
14
29,8
Negativ mobilitet
8
22,2
4
9,8
12
24,0
12
25,5









Mobilitet
21
58,3
18
43,9
32
64,0
26
55,3
Immobilitet
15
41,7
23
56,1
18
36,0
21
44,7
n
36

41

50

47










Strukturell
3

10

10

7

Sirkulær
18

8

22

19










Opprykks indeks

162,5

350,0

166,7

116,7
Matras indeks

85,7

44,4

68,8

73,1
Boudon indeks

54,5

25,8

55,0

47,5

Tab. 6.1.1
Tab. 6.1.3
Tab 4.3.1
Ikke vist

Vi ser at for 1865-1900 er situasjonen som godt som identisk med den for mennene. Den eneste store forskjellen er andelen av strukturmobilitet. Blant mennene er det en tendens til at sønner av ufaglærte beveger seg over til faglærte yrker i 1900. For kvinnene er alle sosialgruppene mer eller mindre jevnstore fra 1865 til 1900. Denne forskjellen kan forklares på en ganske enkel måte hvis en ser på forskjellene mellom eget ansvar for karriereutvikling og det å være avhengig av mannen. Den eneste grunnen til at mennene havner blant de ufaglærte arbeiderne blir dersom de ikke har ønske eller mulighet til noe annet. Kvinnene derimot kan havne der på mange vis. Dels forblir de ugift eller mister mennene sine, dels gifter de seg med innflyttere. Ugifte kvinner av arbeiderklassen vil generelt være hustjenere eller utøve yrker med lav status. Enkene kan være i samme situasjon, der de blir nødt til å livnære seg gjennom kombinasjoner av å vaske, drive håndarbeid, eller delta i sesongbetont ’fisk og sildearbeid’. Det ser også ut til at innflyttede menn generelt har jobber lavere i statushierarkiet enn de byfødte. Når en ser at relativt mange av jentene fra arbeiderklassen gifter seg med innflyttere, og disse igjen har lavere evne til å komme seg opp fra den nedre delen av arbeiderklassen enn jevnaldrende byfødte, skulle det gi seg utslag i en mindre grad av strukturendring fra ufaglært til faglært enn for mennene fra hovedkohorten. Alle disse elementene ser en eksempler på. Av totalt 14 kvinner i gruppe 6 i 1900 er det for eksempel 6 ugifte (tjenere og syersker), 2 enker (begge fra bedre kår - ’jomfruer’ ved vigsel) nå sysselsatt henholdsvis med syarbeide og ’ubestemt arbeide i slagteri’, og seks gifte kvinner. Bare to av disse er gift med bergensere (begge forøvrig falt ned fra å være håndverkssvenner da de giftet seg) mens de fire andre er gift med menn fra diverse mindre steder på Vestlandet (alle var også alminnelige arbeidere da de giftet seg). Til sammenligning er det blant de åtte kvinnene gift med faglærte arbeidere i 1900 derimot bare to som er gift med menn fra Søndre eller Nordre Bergenhus amt. For ytterligere å styrke inntrykket av forskjell basert på fødested er disse de to eneste familiene i denne gruppen som ikke er listet med noen inntekt i ligningsprotokollen for det året.

Indekstallene for sammenligningen fars stilling i 1875 og døtrenes ektefeller sin status ved vigsel er tatt med ovenfor. Her følger mobilitetsttabellen.

Tabell 6.1.3: Fedre 1875-døtres vigsel
1875:
Brudgoms sosialgruppe
Total
Fars
Sosial-gruppe
1
2
3
5
6
n
%
1
0
0
0
0
0
0
0,0
2
1
12
2
0
1
16
39,0
3
0
2
3
1
0
6
14,6
5
0
1
0
4
0
5
12,2
6
0
1
0
9
4
14
34,1
n
1
16
5
14
5
41

%
2,4
39,0
12,2
34,1
12,2

100,0
Kun dem med sosialgruppestilling i begge kildene er tatt med.

Her ser en at kvinnene har en langt større grad av opprykk gjennom giftermål enn det mennene har ved deres ekteskap. På den annen side er mennene en del mer mobile generelt. Dette kan tolkes som om kvinnene har vært bevisste på ikke å gå ned i status gjennom ekteskap i forhold til deres foreldre, mens mennene på sin side enda ikke hadde gått avgjørende forbi sine foreldre i sosial status ved inngåelse av ekteskap.

Giftet mennene seg innen den samme sosiale klassen som de kom fra? Siden informasjon om foreldrene til brudene deres ikke er tilgjengelig, kan ikke dette måles på samme måte. I den grad kvinnene har fått oppgitt en tittel, det vil si pige, jomfru eller frøken, kan det til en viss grad analyseres. Først må vi forvisse oss om at disse titlene faktisk har en noenlunde konsistent betydning i praksis.

Metoden for å se om det er noen sammenheng mellom farsyrke og kvinnens stillingsbetegnelse vil være å sammenligne farsyrke for kvinnene i hovedkohorten med deres stillingsbetegnelse ved vigsel, dersom oppgitt. For å få med flest mulig av kvinnene brukes farsyrke i 1865.

Tabell 6.1.4: Farsyrke og datters stilling ved vigsel

Kvinnens stilling ved vigsel

Fars yrke 1865
Frøken
Jomfru
Pige
N
2
5
14
2
21
3

4

4
4

1

1
5

3
7
10
6

2
10
12
8


2
2
N
5
24
21
50

Vi ser her at det er en klar sammenheng. Frøken er gjevest, med kun fedre i klasse 2. (Alle forøvrig med inntekt i 1865, og noen av dem, som Skipsbyggmester Jacob Trumpy (ID:1862), med god formue i tillegg.) Alle disse kvinnene blir også gift inn i minst samme klasse.

’Pigene’ har nesten utelukkende opphav i arbeiderklassen. (Ingen av dem som var tjenestepiker i 1865 fikk noen annen betegnelse ved giftermål heller). Unntaket er 2 piger, begge døtre av bødkermestre. Den ene av dem står uten oppført inntekt i ligningsprotokollen (Ole Petter Olsen, ID:3230), mens den andre, Bertel Johan Bertelsen (ID:2563), har 100spd i inntekt, hvilket var minimum skattbar inntekt for folk uten forsørgeransvar. Dette er altså nokså marginale medlemmer av middelklassen, slik at en må kunne si at å gifte seg med en ’pige’ vil være ensbetydende med å gifte seg med en kvinne av arbeiderklassebakgrunn.

For jomfruene er bildet langt mer blandet. Her er det 5 av dem med far i arbeiderklassen i 1865. Det ser ikke ut til å være noe spesielt som burde trekke dem opp bortsett fra at alle unntatt en selv eier huset han bor i. Dette kan tyde på at det var solide byboere med kanskje noe mer sosial tyngde enn gjennomsnittet for yrkesgruppene. På den annen side er det kun en av de fem jentene som ikke gifter seg ut av arbeiderklassen. Kan det altså ha vært slik at kvinnens stillingsbetegnelse ble vurdert ut fra hvem hun giftet seg med? Hva presten egentlig tok mest hensyn til når han skrev ned linjene i kirkeboken er det ikke lett å si i dag, men når en ser at det kun er én ’pige’ som ikke gifter seg med en arbeider, og selv hun kun med en styrmann, er det klart at sammenhengen går begge veier. Noen flere jomfruer gifter seg på den annen side med håndverkersvenner uten av den grunn å miste sin tittel. Som en konklusjon vil jeg hevde at en klart kan sette likhetstegn mellom tittelen ’pige’ og arbeiderklassebakgrunn. For jomfruene er ikke overensstemmelsen perfekt med vårt yrkesbasert kodeopplegg, men i de fleste tilfellene ser det ut til å være andre kriterier som kan tyde på en viss grad av ’respektabilitet’ ut over det jevne, noe som gjør at presten tydeligvis ikke velger å bruke den ’simplere’ betegnelsen på personene. Men, som det tidligere er blitt påpekt, var det tydeligvis ikke alltid like lett for de velstående å trekke grensen for hva som var ”simple folk”.[49]

Siden de ugifte kvinnenes titler tydeligvis kan brukes til noe, la oss se hvem mennene i hovedkohorten og foreldrekohorten gifter seg med:

Tabell 6.1.5: Ekteskapsmobilitet for menn i de to kohortene
Menns
sosial-gruppe
Kvinnens stilling ved vigsler i foreldrekohorten
Total
Kvinnens stilling ved vigsel med menn i hovedkohorten
Total
f
j
p
enke
ukjent
N
%
F
j
p
enke
ukjent
N
%
2
1
21
12
4

38
24,7
2
4
2

10
18
20,0
3

9
12
1

22
14,3
1
10
2
1
1
15
16,7
5

1
39
3
2
45
29,2

6
23
1
5
35
38,9
6


39
3
1
43
27,9

2
11
1
5
19
21,1
9


4
2

6
3,9

1


2
3
3,3
N
1
31
106
13
3
154

3
23
38
3
23
90

%
0,6
20,1
68,8
8,4
1,9

100,0
3,3
25,6
42,2
3,3
25,6

100,0
f=frøken, j=jomfru, p =pige
Kilde: vigselslister for kirkene i Bergen.
Ekteskap nærmest 1851er benyttet for foreldrekohorten og første ekteskap for hovedkohorten (så langt mulig).

En kan se at det er klar sammenheng mellom mannens yrke og kvinnens tittel. Strukturmessig er det enkelte forskjeller mellom de to kohortene. Yrksgruppene er noenlunde jevnstore, men det er flere faglærte og færre ufaglærte i hovedkohorten enn i foreldrekohorten. For kvinnene er den viktigste forskjellen at det er blitt færre piger og flere uten oppgitt stilling. Forskjellen i antall enker skyldes ihvertfall delvis at det for hovedkohorten langt mer konsekvent er første ekteskap som er blitt målt. At en fjerdedel av brudene til hovedkohorten ikke har angitt tittel tyder derimot på en endring i praksis. Like før første verdenskrig kan en mann som Petter Jessen, fra Bergens bedre borgerskap, skrive om disse titlene som noe man hadde klare regler om i ’gamle dager’. Altså må konvensjonen ha vært på vei ut en gang i annen halvdel av 1800-tallet. Siden innovasjoner av denne typen ofte ser ut til å starte i mer prestisjefylte sosiale lag, styrkes hypotesen av at over halvparten av klasse 2 brudene mangler tittel, mens bare ca. 20% av arbeiderklassebrudene står uten noe i dette feltet. En ville også kunne se at det er færre av dem som gifter seg sent som ikke har en oppført stilling.

Vurdert ut fra antall menn fra arbeiderklassen som gifter seg med jomfruer er mulighetene blitt større for å gifte seg oppover med tiden, men på den annen side er det en langt større andel middelklassemenn som gifter seg med ’piger’ i foreldrekohorten. Hva har skjedd? Er mennene bedre i stand til å gifte seg ’oppover’ og er blitt mer klassebevisste ellers? Hadde en sett på mennenes stilling brutt ned på snevrere yrkesgrupper ville det ha kommet frem at pigene som kommer inn i middelklassen blir gift nesten utelukkende med geseller og håndverksmestre. Fordelingen av ’piger’ på de ulike fagene er forøvrig 3 av 9 bødkermestre, 5 av 7 skomakermestre, 2 av 2 slaktere og 11 av 14 geseller. Ut av dette øyner en konturene av et bredere populært miljø som kanskje ikke var spesielt avsondret fra faglærte og ufaglærte arbeidere. Tallene kan altså tolkes som om distinksjonene ble viktigere senere i århundredet, men at mulighetene samtidig ble større for menn på vei opp til også å gifte seg ’oppover’. Siden både antallet totalt og andelen mestre er lavere for hovedkohorten, kan man ikke si noe særlig om akkurat denne utviklingen. Samtidig ville man trengt større og mer representative utvalg av håndverkere for å kunne avklare i hvilken grad det var snakk om gruppevis mobilitet for enkelte håndverksfag.

Konklusjonen her må bli at vi kan observere en endring i mobiliteten for menn via ekteskap fra foreldrekohorten til hovedkohorten. Denne gjelder særlig for håndverkere og geseller, der mestrene og gesellene sjeldnere gifter seg med ’piger’, mens de faglærte oftere gifter seg med jomfruer. Dette kan tolkes som økte sjanser til positiv ekteskapsmobilitet for mennene i hovedkohorten enn for fedrene deres. Dette kan også ha vært med å bidra til den generasjonsmobiliteten en ser for både kvinner og menn fra 1865 til 1900. Denne mobiliteten er svært lik i retning og omfang, men har den forskjellen at mens hovedkohortmenn i stor grad unngår å havne nederst i arbeiderklassen skjer det ikke en lignende strukturendringen innad i kvinnegruppen. Forklaringen er ikke bare at kvinner oftere har tjenerstillinger eller får problemer når en forsørger faller bort, men også at de gifter seg med innflyttere som tydeligvis har større sjanse for å ende nederst i arbeiderklassen enn byguttene. Dette siste elementet antyder også en forklaring på hvordan en kan se positiv generasjonsmobilitet for hele kohorten selv om den relative størrelsen av de sosiale klassene i byen som helhet ikke blir vesentlig endret i løpet av perioden: Innflytterne fyller opp den sosiale strukturen nedenfra.


6.2 Enker og faderløse


Enker og faderløse ser ut til å ha hatt en fast plass i en hver litani over de fattiges kår i ikke så veldig fjern fortid. At sykdom og død var en mer uforutsigbar trussel enn i dag er sikkert nok. Spørsmålet her blir om det lenkede materiale kan fortelle noe om problemer i forhold til sosial mobilitet for dem som av en eller grunn sto uten en mannlig forsørger i ung alder. Å miste faren tidlig, reduserte det sjansene for barna eller kunne det også bane vei for eget levebrød?

I forhold til det å tjene på farens bortfall må man anta at det var en forutsetning at det var et levebrød å ta over eller en arv å ta hånd om. (Med oppmykningen av laugssystemet må man vel også anta at den første funksjonen ble mindre viktig. I Sverige ser man at fenomenet med änkekonservering forsvinner innen midten av århundredet.[50]) For både arv og levebrød må vi uansett lete blant de som hadde noe å overlate til etterkommerne. Siden det kun er én av (små-)borgerskapsfedrene (dvs. gruppe 2) som helt sikkert dør mellom 1865 og 1875 og foreldrekohorten ikke systematisk er blitt forfulgt videre blir det umulig å undersøke dette aspektet ved sosial mobilitet. Når det gjelder en tidligere død kan imidlertid spennet mellom oppføringen i dåpslisten og 1865 brukes. La oss se hvordan de tilfellene der faren som er oppført ved dåpen ikke er å finne i 1865, fordeler seg på morens sivilstand:

Som vi ser er det helt overveiende barn av arbeiderklassefedre det er snakk om her. Det er ikke mulig å komme utenom en konklusjon om høyere dødlighet for denne gruppen selv om aldersopplysninger ikke er tatt med. Hele fire forskjellige fedre døde bare mellom unnfangelse og dåp også. (Tre bødkere og én matros.) Blant de gifte er det noen som må være gift opp igjen og enkelte andre der mannen ikke er til stede, for eksempel er en bødkersvenn ”for tiden i Amerika”. Til sist er det tilfeller der mødrene stadig er ugifte. Tre andre av mødrene fikk uekte barn, men er nå blant de gifte uten mann til stede. (Mange flere av hovedkohorten ble oppgitt som uekte ved dåpen, men er ikke tatt med her da mødrene bodde sammen med barnefaren i 1865.)

Hvordan gikk det med middelklasseavkommet? De ser ut til å ha forsvart sin sosiale posisjon relativt godt. En følger i sin fars fotspor som slaktermester i 1875, men dør før 1891. Kjøpmannsbarnet blir ikke gjenfunnet i det hele tatt. De to siste er barn av en Overretsprocurator Bergh, og blir henholdsvis gjenfunnet som kasserer i Kristiania i 1900 og i emigrantlistene fra Bergen som hustru til en skibskaptein i 1881.

Flere holdepunkter er det for de mer tallrike arbeiderklassebarna. De som er gift skulle ikke i seg selv ha noen spesielle kjennetegn, men ser en på dem med enker som mødre i 1865 og fedre i arbeiderklassen er det ikke noe videre mørkt bilde heller: Her følger en sammenligning av sosial status og gjenfinningsgrad i 1875:

Tabell 6.2.2: Generasjonsmobilitet for faderløse, dåp –1875

Sosialgruppe eller gjenfinningsstatus 1875:
Fars sosialgruppe ved dåp
Ikke funnet
2
3
5
6
5
3
1
1
4

6
1
1
2

2

Denne gruppen er fullt på høyde med resten av kohorten når det gjelder generasjonsmobilitet fra dåp til 1875, med halvparten av dem som blir funnet igjen på den andre siden av klassegrensen. Det er ikke noe som tyder på at de gjør det spesielt dårligere siden heller, verken hva frafall eller karrieremobilitet angår.

De som kan se ut til å ha noe problemer, er de fem som ble født uekte:
Tabell 6.2.3: Bakgrunn og karriereutvikling uekte barn

Egen Sosialgruppe
ID
Fars stilling ved dåp
Mors stilling i 1865
St.
Kj.
Kohortstatus
1875
1891
1900
3154
Uk, Daglønner
Underst¢tes af Fatigvæsenet
g
f
Mangler -91
5

8
2657
Uk og daglønner
Logerende Pige
u
m
Død-1869



2916
Uk, Tjenestedreng
Kone
g
f
Død-1900

6

2597
Garversvend
Husmoder
u
m
Ok
6
6
6
1399
Skomagersvend og ungkar
Husmoder Logerende
g
m
Finner ikke




(Marthe Severine Hansdatter ( mor til 2597) får ellers minst et uekte barn til, med en annen enkemann, men den sønnen er dreng i et annet hushold i 1865 (2176) og lar seg ikke spore senere.) Dette er riktignok ikke mange tilfeller å bygge antagelser på, men vi ser her samtidig den andre som dør i kohorten og en av to med fattigunderstøttelse i 1900. Det er ikke meningen å fremsette noen kraftige påstander om arvelig fattigdom etc... her, men dette bør kunne tjene som en påminnelse om vanskene med å komme ut av et startpunkt aller nederst. At det er blant disse gruppene en kan finne de største problemene virker sannsynlig. En nærmere utdyping av sjansene til slike marginale grupper ville måtte bli tema for en annen undersøkelse. Konklusjonen som bør kunne trekkes her, er at selv om enkene ser ut til å bli rekruttert svært sosialt skjevt, ser ikke tapet av faren i seg selv ut til å ha noen avgjørende effekt på barnas mobilitetssjanser.


6.3: Inntekt og formue som mobilitetsmål og statusindikator


Fokus har lenge vært på yrke som statusmål. Det er imidlertid andre faktorer som også er tilgjengelige i kildene som bør kunne brukes til å vurdere sosial mobilitet. Noen av disse har tidvis blitt nevnt ovenfor, men her skal det gjøres en mer systematisk gjennomgang. Først vil jeg her vurdere inntekt og formue som angitt i ligningsprotokollene, og deretter se nærmere på huseierskap og hvorvidt det er hustjenere til stede. Formålet med å se på disse andre faktorene er todelt. Dels er det viktig å finne om sosial mobilitet vist gjennom yrkesklassifikasjonen er overdrevet i forhold til mer direkte økonomiske mål, det vil si at det gjøres et anslag på hvor robuste funnene hittil kan sies å være. Dels er formålet å se på innflytelsen av disse faktorene på de sosiale mulighetene i et generasjonsperspektiv. En hypotese som skal testes i den forbindelsen er hentet fra Thernstroms Newburyport-undersøkelse. Der ble det funnet at huseierskap blant arbeidere virket negativt inn på sønnenes muligheter til å klatre ut av arbeiderklassen. Var det slik også i Bergen?

Først vil generasjonsmobiliteten bli undersøkt utfra hvilken informasjon som er funnet i ligningsprotokollene i henholdsvis 1865 og 1900. Jeg vil bruke fire kategorier; ikke funnet i det hele tatt (men funnet i folketellingen), funnet med en inntekt oppunder den maksimalt mulige fritaksgrensen, funnet med en inntekt over denne, og tilslutt også funnet med formue.

Tabell 6.3.1: Ligningsinformasjon 1865 og 1900

1900
Total
Familiens lignings- informasjon 1865:
Kjønn
hoved-kohort
Formue
Inntekt minst 1000kr
Inntekt under 1000kr
Ikke funnet
N
%
Formue
f
3


3
6
5,3
m
4
1

1
6
5,3
Inntekt minst 200 spd
f


1
6
7
6,2
m
1
1
1
3
6
5,3
Inntekt under 200 spd
f
1
2
1
3
7
6,2
m
1


3
4
3,5
Ikke funnet
f
4
4
11
15
34
30,1
m
3
7
13
20
43
38,1
N

17
15
27
54
113

%

15,0
13,3
23,9
47,8

100,0
-Formue: Laveste formue oppført 1000 spd i 1865, og 4000 kroner i 1900. Alle listet med formue her hadde også inntekt over maksimumsgrensen for skattefritak.
Kilde: Ligningsprotokoller for Bergen 1865 og 1900, Bergen Byarkiv.

Endringer i kjøpekraften for de ulike kategoriene skal ikke bli vurdert nærmere her, men de ulike grensene ser ut til å ligge på noenlunde samme nivå. Den største endringen en ser her er i andelen personer som har en liten inntekt, og en tilsvarende reduksjon i antall personer som ikke blir funnet i ligningsprotokollene. Dette kan minne om endringen vi har sett i generasjonsmobilitet fra ufaglært til faglært i samme periode. Siden grensen for når man måtte betale skatt av inntekt var avhengig av forsørgerbyrden trenger på den annen side ikke utveksling mellom de to laveste gruppene bety at man faktisk tjente mer enn foreldrene. Det virker likevel usannsynlig at en reduksjon i husholdsstørrelsen skulle forklare hele endringen. Dette blir mer overbevisende ved også å se at relativt mange (18 av 77) barn av foreldre uten inntekt også blir funnet med relativt høy inntekt eller formue i 1900. Barn av formuende foreldre er dem som i minst grad endrer status, men særlig en del av kvinnene blir ikke gjenfunnet i ligningsprotokollen. For de to gruppene med kun inntekt i 1865 er det vanskelig å identifisere noe mønster. Dette kan være fordi antallet er relativt lite, men det ser ikke ut til at de som er med i utvalget har noen større sjanse for å ha en solid økonomisk stilling enn den laveste gruppen i 1865, noe som virker litt overraskende.

At det var en sammenheng mellom plassering i yrkesklassifikasjonen og inntekt skulle følgende tabell for 1900 vise:

Tabell 6.3.2: Overensstemmelse ligningsinformasjon og sosialgruppe 1900.

Sosialgruppe 1900
Total
Ligningskode1900
1
2
3
5
6
7
8
9
n
%
Formue
2
12





3
17
15,0
Inntekt minst 1000kr

4
7
4




15
13,3
Inntekt under 1000kr

7
3
8
7


2
27
23,9
Ikke funnet

8
7
13
14
4
2
6
54
47,8
N
2
31
17
25
21
4
2
11
113

%

27,4
15,0
22,1
18,6
3,5
1,8
9,7

100,0

Det er fortsatt klart at de formuende skiller seg ut. Samtidig blir det også klart at gruppe 2 inneholder et veldig bredt spekter av folk. Kodeskjemaet burde nok vært mer presist på dette punktet, for å kunne skille for eksempel mellom storkjøpmenn og småhandlere. Yrkesangivelsene alene tillater ikke et slikt skille, og siden ligningsprotokollene ikke kan konsulteres for hvert funn i kirkebøkene, og heller ikke kan forventes å gi en fullstendig lenking med korresponderende folketellingsår synes valget som ble gjort om å bevare en bred gruppe selvstendige, som både inkluderer velstående borgere og småborgerskapet, fornuftig. Hovedeffekten er at sprang inn i den økonomiske eliten ikke blir registert. Dersom man holder fast ved prinsippet om at selvstendige bør rangeres høyere enn for eksempel vanlige funksjonærer, vil ikke den positive mobiliteten ellers være overdrevet. I den andre enden av spektere kan en også se at skillet mellom faglærte og ufaglærte arbeidere ikke er veldig klart, selv om gjennomsnittslønnen for de førstnevnte nok vil ligge en hel del høyere. Det synes imidlertid å være en for forsiktig løsning å slå disse gruppene sammen, da resultatene har vist seg å være konsistente med klassifikasjonen.

Hvordan er det med rekrutteringen til de formuende i 1900. Er det snakk om slik mobilitet opp fra småborgerskapet? For å svare på det spørsmålet skal vi se på hver av de 10 mennene som har formue i 1900, med farsyrke, egen karrierevei og formue (rangert fra lavest til høyest):

Tabell 6.3.3: Menn fra hovedkohorten med formue i 1900
Farsyrke
1865
Fornavn
Etter-navn
Yrke1875
Yrke1891
Yrke1900
Formue
Formue
1900
1865
Gesell
Berent
Hilt

Styrmand Dampskib
Skibsfører
5000

Controlleur
Peter Koren
Egidius
af Faderen
Kjøbmand Manufactur-handler
Manufaktur-handler
5000

Bank-kasserer
Lorentz Wesenberg
Hansen
Styrmand
Dampskibs-fører
Disponent
15000

Kjøbmand
Torvald
Mohn
Styrmand
Butikkforr...
Handels-borger
15000
3000
Skomagermester
Johan Ludvig
Olsen
Garver-mester
Garvermester
Rentenist
28000
5000
(Tjeneste-tyende)[51]
L Chr
Pedersen
Handels-betjent
Samlags-forstander for Brændevinshandel
Handels-borger
40000

Slagter
Nils
Nilsen jr.
Slagter
Slagtermester
Slagter-borger
50000

Skomagermester
Andreas Vilhelm
Johan-nessen
Musikant
Assurandce-bogholder
Assurance-direktør
50000

Kjøbmand
Ferdinand
Mohn
Contorist pr.
Kjøbmand i Fisk og Sild Nordlandshandel
Handels-borger
50000
3000
Slagter-borger
Petter
Welhelm-sen
Slagter-borger
Slagterm.
Slagter
150000
4000

(i kroner)
(i specie-daler)

De tre øverste på listen har fedre fra gruppe 3 og to av dem har jobbet seg opp via en karriere på sjøen. De to neste har fedre med formue og går i noenlunde samme spor som dem, det samme gjør den andre av brødrene Mohn. Lars Chr Pedersen kjenner vi ikke bakgrunnen til, men han kan være et annet eksempel på solid klatring i brennevinsbransjen. To slaktere følger i sine fedres fotspor, og sønn av skomakermester Johannessen gjør karriere i en helt annen bransje. Hva sitter vi igjen med etter denne oppramsingen av karriereveier? Det er helt klart at farsarv og -yrke spiller en rolle for flere av disse mennene, men det virker også klart at det ikke var en veldig lukket gruppe heller. Ihvertfall to personer ser ut til å ha jobbet seg opp av egne krefter som styrmenn og skipsførere, mens flere av de andre har gått gradene. Ingen av dem er noe lavere enn gruppe 3 selv i 1875 heller, og definerer man bort slakterne er det ingen av dem som driver med håndverk i 1900. Disse trekkene kan kanskje stå som eksempler på noen av utviklingslinjene, med store muligheter for avansement fra den lavere middelklassen, både karriere- og generasjonsmessig og mer begrensede muligheter gjennom tradisjonelt håndverk.

Når det gjelder nedturer fra den samme gruppen er mønsteret noenlunde det samme, men det er én person med formuende foreldre som kan sies å havne i arbeiderklassen i 1900:

Peroline Lybekke Sivertsen var i 1865 datter av en bødkermesterenke med pen inntekt og formue. (En eldre bror ser ut til å ha overtatt mestertittelen). Hun forblir ugift og hjemmeboende mens hun arbeider som butikkjomfru. Moren dør til slutt også, og i 1891 er hun flyttet inn hos søsteren, gift med den velstående gårdbrukeren Hans Mathisen (som i Mathismarken - faren eide mye tomteland i strøket). De har da også en pen formue og selv om Peroline selv driver syarbeide er nok ikke situasjonen hennes så ille. Søsteren dør imidlertid og i 1900 er hun husholderske på Nordnes.

Eksempelet illustrerer problemene ugifte kvinner kunne stå overfor, og et sosialt fall representerte dette helt sikkert. På den annen side kan det også være en påminnelse om at det kunne være store forskjeller også innad i tjenestestillingene, slik at det nok vil være misvisende å automatisk sette alle tjenere inn i bunnen av arbeiderklassen.

Inntekts- og formuesinformasjonen ser ikke ut til å forrykke bildet av sosial mobilitet i noen vesentlig grad. Yrkesklassifikasjonen kan nok gjøre at en undervurderer forskjellene innad i de to øverste gruppene, og dermed ikke får med en del forandringer som burde fremstå som sosial mobilitet. Ser en på en oversikt over opprinnelsen av menn med formue i 1900, er det imidlertid ikke mange slike statushopp man helt klart kan peke på som ikke allerede kommer med. Den andre siden er at klassifikasjonen gjerne overdriver skillene innad i arbeiderklassen og kanskje også med selvstendige med lav inntekt, og dermed overdriver den sosiale mobiliteten. Jeg vil likevel hevde at det ville være en for forsiktig løsning å behandle svenner og løsarbeidere som en og samme gruppe, selv om inntektsangivelsene ikke alltid viser særlig forskjell. Det er også lang tradisjon for å gi det å være sin egen sjef en egenverdi som setter dem over vanlige ansatte arbeidere. Plasseringen av disse gruppene med småhandlere og håndverkere kunne kanskje vært gjort på linje med lavere funksjonærer, men siden tilstrekkelige data likevel ofte ikke foreligger for å vurdere størrelsen av geskjeften de drev, synes det anvendte systemet å være det beste valget begrensingene tatt i betraktning.


6.4: Huseierskap og tjenere


Husholdssammensetningen kan være en annen faktor som kan påvirke sosial mobilitet. Mangelen på mannlig husstandsoverhode har allerede blitt diskutert. Den ene faktoren som skal vurderes her er tilstedeværelsen av hustjenere. Det å ha ressurser til å holde tyende må kunne sies å være en indikasjon på høyere sosial status. Samtidig vil helt sikkert ikke bare evnen, men også behovet for hjelp i huset spille inn. En enkel sammenligning over antall hustjenere i husstandene burde likevel kunne være en brukbar måte å vurdere status på.

Tabell 6.4.1: Tjenerskap og generasjonsmobilitet, 1865-1900

Foreldre 1865
Sosialgruppe hovedkohorten 1900
Total
Sosial-gruppe
Antall
Hustjenere
1
2
3
5
6
7
8
9
n
%
2
3

4






4
3,5
2
1
1
1




1
4
3,5
1

5
1
1
1
1

3
12
10,4
0
1
2
2
4
1


1
11
9,6
3
2

1






1
0,9
1

1
1
1



1
4
3,5
0

5
3

1
1


10
8,7
4
2


1





1
0,9
0

1






1
0,9
5
1



1




1
0,9
0

4
2
4
5
1

1
17
14,8
6
1



2




2
1,7
0

4
3
11
9
1
1
2
31
27,0
8
0


1

1

1

3
2,6
9
0

4
2
2
3


2
13
11,3
Sum

2
32
17
26
21
4
2
11
115

%

1,7
27,8
14,8
22,6
18,3
3,5
1,7
9,6

100,0
Håndverksdrenger og lærlinger er ikke tatt med i hustjenertallet. Ved tvilstilfeller er arbeidstjener blitt inkludert.

Det er klar sammenheng mellom antall tjenere og sosialgruppe i 1865. I forhold til generasjonsmobiliteten frem til 1900 ser det også ut til å være nok en faktor som kan bidra til å differensiere gruppe 2. Håndverksmestre og kjøpmenn uten tjenere er tydeligvis langt mer utsatt for negativ mobilitet enn tilfelle er med én eller helst flere tjenestepiker i huset. Noen spesiell effekt i retning av positiv sosial mobilitet synes det imidlertid ikke å ha. Dette gjelder også for de lavere funksjonærene, men antall husstander med tjenestefolk blir svært lavt nedover i hierarkiet, slik at konklusjoner ikke kan trekkes.

Huseierskap er et annet moment som kan brukes. Folketellingsmaterialet gir kun opplysninger om dette for 1865-tellingen. I forhold til hypotesen som skal testes er imdlertid dette tilstrekkelig. Utgangspunktet er ideen om at dersom en arbeiderfamilie tar seg råd til å kjøpe et hus, så vil det være å nødvendig å stramme inn på andre områder. Barna vil for eksempel kunne få lavere sjanser til egen mobilitet fordi de må drive mer inntektsbringende arbeid i steden for skolegang.[52] Følgende tabell viser sammenhengen mellom foreldres sosiale status i 1865, hvorvidt de eide huset eller ikke, og barnas sosiale status i 1900:

Tabell 6.4.2: Huseierskap og generasjonsmobilitet 1865-1900
Foreldre 1865
Sosialgruppe 1900
Total
Sosial-gruppe
Eierskap
1
2
3
5
6
7
8
9
N
%
2
Ja
1
10
3
2



4
20
17,4
Nei
1
2
1
3
2
1

1
11
9,6
3
Ja

2
2
1
1
1

1
8
7,0
Nei

5
2





7
6,1
4
Ja

1
1





2
1,7
5
Ja

1

4
2



7
6,1
Nei

3
2
1
3
1

1
11
9,6
6
Ja

2

4
3
1

1
11
9,6
Nei

2
3
9
6

1
1
22
19,1
8
Ja


1

1



2
1,7
Nei






1

1
0,9
9
Ja

2
1
1




4
3,5
Nei

2
1
1
3


2
9
7,8
N

2
32
17
26
21
4
2
11
115

%

1,7
27,8
14,8
22,6
18,3
3,5
1,7
9,6

100,0
Begge kjønn er her inkludert.

I den øvre klassen er det helt klart en positiv sammenheng mellom eiendom og muligheten til å beholde sosial status. Dette har trolig ihvertfall delvis sin årsak i den brede sammensetningen av gruppen. I alle de andre gruppene er det en omvendt sammenheng. I hver gruppe viser de som ikke eier huset sitt høyere positiv generasjonsmobilitet enn huseiernes barn, og det i en overraskende sterk grad. Nøyaktig hva som er årsaken til denne sammenhengen er uklart. Det kan være momenter som det Thernstrom trekker fram, men det kan også tenkes at huseierne har andre fellestrekk i forhold til resten av gruppen. Kanskje er viljen til sosialt opprykk i mindre grad til stede når grunnleggende behov som bolig er trygt dekket under oppveksten eller kanskje det gir mindre fleksibilitet i forhold til å kunne reagere på endringer i arbeidsmarkedet? Det er naturlig å tro at det er en sammenheng mellom det å eie en bolig og det å være mindre geografisk mobil. Hvis geografisk mobilitet igjen er korrelert med høyere sosial mobilitet virker dette som en mer sannsynlig forklaring enn at det å eie et hus i seg selv var negativt for arbeiderne, særlig siden mange av dem trolig ikke har kjøpt huset i løpet av barnas oppvekst.


6.5: Geografisk mobilitet


Det er to spørsmål som skal forsøkes besvart her. Det ene er hvorvidt flytting internt i byen ser ut til å ha noen sammenheng med sosial mobilitet, og for det annet må det gis anslag for hva som skjer med dem som flytter ut av byen og dermed hittil ikke har vært med i utvalget. Det er sannsynlig at en stor andel av de som ikke er blitt funnet er flyttet ut. Et visst antall har blitt sporet opp i ulike kilder, og vi skal se nøyere på deres sosiale utvikling og vurdere i hvilken grad dette kan sies å være en indikasjon på skjebnene til dem vi ikke vet noe om.

Flytting innad i byen var hovedtemaet for Bjørndals oppgave (1999). Der var fokus på bostedsflytting og omfanget av dette i forhold til livsfase og fødested på et bakteppe av en geografisk segregasjon av de sosiale klassene mot slutten av århundredet. Her skal ikke bruttotall for flytting forsøkes undersøkt i det hele tatt, men spørsmålet vil være hvilke sosialgrupper som var mest tilbøyelig til å flytte ut av opprinnelsesområdet rundt Skuteviken, og hvilken innflytelse dette ser ut til å ha på den sosiale mobiliteten.

Tabell 6.5.1: Generasjonsmobilitet og flytting innen Bergen, 1865-1900.

Hovedkohort: Sosialgruppe 1900
Total
1865:
Sosial-gruppe
Flyttet ut av rode 23 og 24?
1
2
3
5
6
7
8
9
N
%
2
Bofast
0
5
3
1
2
0
0
3
14
27,2
Flyttet
2
7
1
4
0
1
0
2
17
3
Bofast
0
2
1
0
1
0
0
1
5
13,2
Flyttet
0
5
3
1
0
1
0
0
10
4
Bofast
0
1
1
0
0
0
0
0
2
1,8
5
Bofast
0
2
1
4
3
0
0
0
10
15,8
Flyttet
0
2
1
1
2
1
0
1
8
6
Bofast
0
0
2
7
7
0
1
1
18
28,1
Flyttet
0
4
1
5
2
1
0
1
14
8
Bofast
0
0
0
0
1
0
1
0
2
2,6
Flyttet
0
0
1
0
0
0
0
0
1
9
Bofast
0
1
2
1
3
0
0
1
8
11,4
Flyttet
0
3
0
1
0
0
0
1
5
Sum
Bofast
0
11
10
13
17
0
2
6
59
51,8
Sum
Flyttet
2
21
7
12
4
4
0
5
55
48,2
N
2
32
17
25
21
4
2
11
114

%
1,8
28,1
14,9
21,9
18,4
3,5
1,8
9,6

100
Med bofast menes at adressen i 1900 ligger innenfor området som var rode 23 og 24 i 1865.
Utvalget består av alle gjenfunnet i Bergen 1900 og som ikke bodde hos arbeidsgiver i 1865.

Utfra tabellen kan en se at det er omtrent lik mange som er funnet utenfor strøket som innenfor. Andelen flyttere er også større i de høyeste sosialgruppene i 1900. I forhold til generasjonsmobilitet er denne noe høyere jevnt over for flytterne sammenlignet med de som blir værende. Den gruppen som gjør utslaget i så henseende er barn fra de nedre delen av arbeiderklassen. Blant flytterne er det 11 som har rykket opp og bare 4 som er blitt igjen i gruppe 6, mens det for de bofaste er 9 som rykker opp og 10 immobile. I tillegg stiger flytterne høyere opp, også.

Det ser altså ut til å være en klar sammenheng mellom sosial og geografisk mobilitet for flytt innenfor bygrensene. Gjelder dette også når avstanden blir større? Var det de mistilpassede eller de ambisiøse som forlot byen?

For å gi et svar på dette skal vi se på sammenhengen mellom yrket ved siste observasjon for dem som flyttet og hvor de flyttet hen, samt den sosiale situasjonen i 1865. Tabell 6.5.2 viser situasjonen for hovedkohorten for dem som er gjenfunnet andre steder i Norge, og ved migrasjonstidspunkt for dem som er vandret ut.

Tabell 6.5.2: Generasjonsmobilitet for sikkert identifiserte utflyttere

Sosialgruppe 1900 eller ved emigrasjonstidspunkt
Total
1865
Farsyrke 1865
1
2
3
4
5
6
7
8
9
N
%
Antall barn totalt
1

1







1
2,2
8
2,4
2
3
4
4

2



2
15
33,3
82
24,2
3
2
1


1


1
2
7
15,6
38
11,2
4




1




1
2,2
3
0,9
5


2


3
1

1
7
15,6
50
14,7
6

1


1



2
4
8,9
84
24,7
9
1
2
1

2




6
13,3
36
10,6
Ikke hos foreldre

2

1

1



4
8,9
38
11,2
N
6
11
7
1
7
4
1
1
7
45

339

%
13,3
24,4
15,6
2,2
15,6
8,9
2,2
2,2
15,6

100

100

Alle gruppene er overrepresentert som flyttere bortsett fra gruppe 6 og dem som ikke bodde hos foreldrene i 1865. Tatt i betraktning de små mulighetene til avgrensing for systematiske søk på landsbasis for øyeblikket vil jeg hevde at dette hovedsaklig skyldes at en langt mindre andel av migrantene er blitt gjenfunnet fra den laveste klassen, og ikke at de nødvendigvis sjeldnere flyttet ut. Vi har imidlertid nettopp sett at langt færre fra denne gruppen ble funnet som flyttere innad i byen heller, så det er vanskelig å si sikkert hva som er sammenhengen her. Det aller mest påfallende ved denne mobilitetstabellen er at det bare er 4 personer, knappe 10%, som havner i samme sosialgruppe som foreldrene i 1865! Andelen immobile har ellers sjelden vært særlig langt fra 50%. Store strukturforandringer i sammensetningen av gruppen har det imidlertid ikke vært med ett viktig unntak, nemlig veksten i gruppe 1. Dette er hovedsaklig folk innenfor prestegruppen. Det er også en sorenskriver, samt industrieieren på besøk fra Amerika beskrevet innledningsvis i oppgaven. (Hva han gjorde før han dro ut vites ikke.)

Totalinntrykket dette viser er at migrantene gir et helt annet bilde av åpenheten i samfunnet, der ens egen posisjon i mindre grad er avhengig av foreldrenes sosiale status. På den annen side er den negative mobiliteten den største for de fleste med yrkesaktive foreldre i 1865. For å dra nytte av muligheten som flytting ga, måtte man nok ha ressurser. Det var tross alt ikke slik at man ble embetsmann fordi man flyttet, men heller fordi man flyttet for å ta utdannelse og at den påfølgende jobben kunne være hvor som helst i landet.

Det er altså sannsynlig at det å ikke ta med migranter i undersøkelser av sosial mobilitet vil redusere den observerte mobiliteten. Man vil særlig miste en stor andel av de som er mobile inn i eliter avhengig av utdanning, fordi disse trolig er de mest geografisk mobile generelt. Hva som er situasjonen for migranter fra de lavere klasser er mer uklart. særlig fordi en må anta at utvalget av dem som er kommet med i utvalget er langt mer tilfeldig. At sjansene for dem skulle være bedre ved å flytte ut tyder imidlertid ikke disse funnene direkte på. Ser man på den finere fordelingen av destinasjonene for flyttingen, gitt i appendiks 10, ser en imidlertid at den negative mobiliteten i stor grad er konsentrert til utvandrerne, både til Danmark og til Amerika. Av 9 utvandrere med sosialgruppeopplysninger for foreldre i 1865 og for seg selv ved utvandringstidspunkt, er det 7 som har en lavere posisjon en foreldrene og 2 som har en høyere stilling. Siden generasjonsmobiliteten for dem blir målt før de faktisk flytter blir sammenligningen nokså haltende. Denne manglende evnen til å opprettholde sosial status i byen kan samtidig være en vesentlig årsak nettopp til emigrasjonsvalget. Det var ikke nødvendigvis drømmen om fremgang i det nye landet som var målet, men det å unngå tilbakegang i samfunnet man forlater. Det samme poenget kan brukes i forbindelse med gårdbrukersønner uten utsikt til arv som emigrerer for å unngå deklassering.

Kun å analysere dem som blir igjen i byen med tanke på sosial mobilitet vil gi et annet resultat enn å analysere både migranter og bofaste sammen. Utfra det spadestikket som er gjort blant migrantene her, er det imidlertid svært uklart hvilken retning forskjellen går. At mobilitetsnivået er høyere blant flytterne synes imidlertid sikkert. Dette betyr ikke at verdien av å undersøke mobilitet innad i byen blir redusert, men det ville særlig vært interessant å vite mer om forholdet mellom karrierene for migranter fra de lavere sosiale lag og dem som blir igjen. Å finne ut mer om migrasjonens innvirkning på sosial mobilitet burde være en viktig oppgave innenfor fagfeltet.


6.6: Strukturendringer for hele byen


Strukturendringer er tidligere blitt nevnt, og det er blitt trukket et skille mellom sirkulasjonsmobilitet og strukturell mobilitet for hver av mobilitetstabellene. I denne sammenhengen skal utgangspunktet være et bredere samfunnsperspektiv for å sammenligne hovedendringene for yrkesstrukturen i hele byen i perioden. Det er i løpet av denne perioden at hoveddelen av karrieren blir staket ut for kohorten vi har fulgt. Er det et samsvar mellom de større endringene og utviklingen vi kan se på individnivå?

Gjennom kodeprosjektet ved Historisk Institutt, UiB, ble yrkesinformasjonen kodet for de bergenske folketellingene. Bjørndal utarbeidet klassifisering for folketellingene 1865 og 1891. Basert på hans arbeid er klassifikasjonen tilpasset den som er blitt brukt her. Fordelingen av den yrkesaktive delen av befolkningen på sosialgruppene blir som følger:

Tabell 6.6.1: Sosialgruppefordeling for yrkesaktiv befolkning i Bergen 1865-1891.

1865
1891
Bergen
Foreldrekohort
Hovedkohort
Bergen
Sosial-gruppe
N
%
N
%
N
%
N
%
1
85
1,2
0
0,0

0,0
132
0,8
2
2305
32,0
25
25,5
25
33,3
3981
23,6
3
432
6,0
16
16,3
13
17,3
1616
9,6
4
37
0,5
1
1,0
0
0,0
7
0,0
5
1363
18,9
22
22,4
24
32,0
2754
16,3
6
2981
41,4
34
34,7
13
17,3
8396
49,7
SUM
7203
100
98
100
75
100
16886
100
-Inkluderer alle yrkesaktive, men ikke hustjenere, drenger og lærlinger.
-Foreldrekohorten avgrenset til dem også funnet i dåpslisten som foreldre til hovedkohortbarn.
Kilde: Bearbeidet utgave av 1865 og 1891 folketellingene for Bergen.

Den viktigste endringen for hele byen er nok den store veksten i tallet på vanlige arbeidere. Antallet blir nesten tredoblet og andelsmessig går det fra 41% til 50%. Funksjonærgruppen øker også sterkt, men den er relativt liten i tall. Andelen i gruppe 2 går derimot en hel del tilbake, mens de faglærte arbeiderne utgjør en relativt konstant andel på en sjettedel av de yrkesaktive. Bildet er helt anderledes for utviklingen av sammensetningen av utvalget brukt her. Det blir særlig færre ufaglærte og relativt flere gruppe 2 og gruppe 5 medlemmer. Andelen av gruppe 3 er dessuten større for utvalget enn hele befolkningen. Konsentrasjonen av menn i sin beste alder i hoved- og foreldrekohortene må selvsagt være delvis ansvarlig for de bedre resultatene. Den helt omvendte tendensen når det gjelder ufaglærte må imidlertid skyldes noe mer. en andel kan være uforklart lenkingsfrafall som vil være ugunstig for denne gruppen, men den viktigste grunnen vil jeg hevde er innflyttingsmekanismen. Arbeiderklassen blir fylt opp nedenfra av innflyttere fra byens omland, mens de byfødte da kan utnytte veksten i de absolutte tallene for yrker med bedre status.


6.7: Strukturendringer på mikronivå

”I was trained to be a cooper , forced into redundancy ...”[53]

Noen strukturendringer må imidlertid ha slått negativt ut for kohorten vår. Det har i en rekke sammenhenger blitt pekt på at håndverksnæringen var den usikreste næringen, med riktignok stor mobilitet, men også av det negative slaget. Inntrykket er blitt noe mildnet gjennom å se på inntektsinformasjon som viser at det potensielle fallet til arbeiderklassestatus ikke nødvendigvis innebar økonomiske endringer for dem som kun arbeidet for seg selv. Av de typiske yrkene for området ble det nevnt slaktere og kippere (dvs. bødkere) i reisehåndboken for sangerstemnet i 1863.[54] For slakterene har vi sett noen eksempler på at de i stor grad beholdt sin status og til dels kunne ha store formuer i 1900. Hva med den andre gruppen?

Av ca 100 menn i foreldrekohorten som står som fedre i dåpslistene har 18 et yrke innenfor ’tønnebransjen’ ved dåpen. Følgende oversikt viser yrkeskarrierene deres fra vigsel til 1875, rangert etter sosialgruppen ved dåpen:

Yrke ved vigsel vigsel
Yrke ved dåp
Yrke 1865
Yrke 1875
Bødkermester
Bødkermester
Bødkermester
Bødkersvend
Bødkermester
Bødkermester
Bødkermester

Bødkermester
Bødkermester
Bødkermester
Bødkermester
Bødkersvend
Bødkersvend
Bødkerarbeider
Bødkersvend
Bødkersvend
Bødkersvend
Bødkersvend
Dixelmand
Bødkersvend
Bødkersvend
Bødkersvend
Bødkersvend
Bødkersvend
Bødkersvend
Bødkermester

Bødkersvend
Bødker
Bødkerarbeider
Daglønner (Sjauer)
Bødkersvend
Bødkersvend
Bødkersvend
Bødkerarbeider
Bødkersvend
Bødkersvend
Slagtermester
Slagter
Bødkersvend
Bødkerarbeidsmand
Bødkerarbeider
Bødkerarbeider
Bødkersvend
Bødkerarbeidsmand
Bødkerarbeider
har været Bødkersvend (sengeliggende)
Bødkerarbeider
Bødkerarbeidsmand
Bødkersvend
Bøkkersvend
Bødkersvend
Bødkerarbeidsmand
Dikselmand

Tjenestedreng
Dikselmand
Dikselmand
Dixelmand
Tjenestedreng
Dikselmand
Sjauer
Gesel
Styrmand
Bødkerarbeidsmand
Bødkersvend
Bødkersvend
Bødkersvend
Bødkerarbeidsmand
Bødkerarbeider


En ser at selv om det er en hel del variasjon i yrkesbetegnelsen, har de fleste jobb innen bransjen i hele perioden. Mobilitetsmessig er det ikke noe grunnlag for å være veldig pessimistisk heller. Bevegelsene ser ut til å ha et visst preg av sirkulasjon ihvertfall innen yrket, men med mest nedgang mot slutten. Ser en derimot på en tilsvarende oversikt over de mennene i hovedkohorten som har jobb innen bransjen i 1875, blir bildet et ganske annet:

Farsyrke 1865
Egen stilling 1865

Yrke 1875

Yrke 1891
Yrke 1900
Bødkermester
Dræng S¢n
Bødkerarbeider
Bødkersvend
(ikke funnet)
Bødkermester
S¢n
Bødkermester
(ikke funnet)
(ikke funnet)
Bødkermester
S¢n
Bødkersvend
Bødkersvend
Bødkersvend
Dikselmand
deres S¢n Skoledicippel
Bødkersvend
Bødkersvend
Arbeider
Arbeidsmand
S¢n Læredreng
Bødkersvend
Løsarbeider
Dikselmand

Tjeneste Dreng
Bødkersvend
Bødkersvend
Dikselmand
Daglønner
S¢n B¢dtkerdreng
Bødkersvend
(ikke funnet)
Sild og fiskearbeide
Tjenestedreng
S¢n
Bødkersvend
Bødkersvend
Daglønner

Det er en langt mindre andel av sønnene som begynner som bødkere. Det er sønner av mestrene og ellers bare én fra alle de andre ovenfor som jobbet i bransjen. Det virker ikke urimelig å tro at presset var størst til å følge farens fotspor for mestersønnene. (Forøvrig ser den sosiale mobiliteten til bødkerbarn som ikke velger bødkeryrket i 1875 ut til å ha vært på linje med kohorten som helhet.) Frem til 1875 ser situasjonen lovende ut, men etter det er det ingen positiv karrieremobilitet å se og heller ingen positiv generasjonsmobilitet mellom 1865 og 1900. Alle arbeidersønnene er da selv også i sosialgruppe 6, mens den ene mestersønnene som er gjenfunnet selv er svenn. Det virker lite sannsynlig at de to som ikke er funnet har hatt noe sosialt opprykk heller.

Selv om bødkerne i hovedkohorten ikke nødvendigvis ble tvunget ut i arbeidsledighet eller gjort helt overflødige, tyder funnene på at de nok ville kunne ha stemt i sangen som ble sitert innledningsvis. Denne sammenhengen kan også være med å forklare litt av de negative utslagene ved manglende flytting på sosial mobilitet. Bødkeryrket hadde sitt kjerneområde i strøket, og de som utøvde det ville være mer tilbøyelig til å bli boende.

Vi har nå sett at det er samme mønster for kvinners mobilitet som for menn. Det er et unntak, og det er at kvinner i større grad havner nederst i arbeiderklassen. Dette skyldes dels at de som selvforsørgere ikke har tilgang til mange andre yrker, men også at mange gifter seg med innflyttere som igjen har lavere sosial mobilitet enn de byfødte. Basert på kvinnenes stillinger gitt i kirkebøkene, ser det ut til at menn i hovedkohorten oftere gifter seg ’oppover’ i status enn tidligere, mens gruppen av geseller og funksjonærer langt sjeldnere gifter seg ’nedover’. Andre viktige funn har vært at barn som mister fedrene sine ikke nødvendigvis ser ut til å ha dårligere sjanser i livet. Det viktige unntaket er for dem som er uektefødte. Funnene angående inntekt og formue demper inntrykket av negativ sosial mobilitet for håndverksmestre, da mange av disse aldri hadde økonomi over arbeiderklassenivå. Det er imidlertid en klar sammenheng mellom inntekt, formue og sosial gruppe. Gruppen av formuende er ikke lukket, men det krevdes tydeligvis gode ressurser i utgangspunktet for å nå opp. Mens flytting ser ut til å ha sammenheng med gode opprykkssjanser, er det motsatte tilfelle for dem som ble igjen i området. Dette kan særlig skyldes strukturendringer som blant annet lite lovende femtidsutsikter i det vanlige bødkeryrket. For foreldrekohorten ser de fleste strukturendringer ut til å ha gitt positive effekter.



[49] Jessen, 1912/1987. pp. 84ff.
[50] Det vil si at en svenn giftet seg med enken etter en mester for å overta driften. Ericsson, 1993. pp.175.f.
[51] Hos den formuende brennevinshandleren Madame Neuhaus på Bryggen.
[52] Thernstrom, 1964. pp. 154ff.
[53] ”Dublin in the rare old times” –fremført av The Dubliners
[54] Wallem, 1865. p.73.

Avdeling for forskningsdokumentasjon, Universitetsbiblioteket i Bergen og Historisk institutt, 06.02.2001