Kap. 3: Bakgrunn


”Fra denne Almenning gaar Stølen, en Gade der til dels er sprængt ind i Fjeldet, ud til Skudevigen og Sandvigen. paa Stølen bo en masse Bødkere (af Almuen kaldet Kjippere), hvis klappren med Tønderne du kan høre den hele Vei. I Skudevigen bo de fleste Slagtere.”[21]

Slik beskrives området fra Nikolaikirkealmenningen, ovenfor Bryggen og ut til Skudevigen i en reisehåndbok opprinnelig skrevet for Landssangerstemnet i 1863. I datidens kommunale språkdrakt tilsvarer dette rodene 23 og 24, der utvalget i kohortundersøkelsen er hentet fra. Dette er ikke ment som noen lokalhistorisk tekst, men strøket og utviklingen der bør beskrives noe mer detaljert for å gi et bedre grunnlag til å vurdere rammevilkårene gruppen stod overfor. Utviklingen i byen som helhet er også relevant som et bakteppe, og enkelte punkter av særlig relevanse for problemstillingen bør fremheves først.


3.1: Enkelte utviklingstrekk for byen


Den mest påfallende endringen for Bergen i løpet av perioden må være den kraftige folkeveksten som hadde funnet sted. I 1850 bodde vel 23 000 innenfor bygrensene, 50 år senere var tallet 72 000.[22] Denne tredoblingen av befolkningen satte naturlig nok spor, og skyldtes både store fødsels- og innflyttingsoverskudd. Innflyttingen gjorde også at andelen av befolkningen født i Bergen på det laveste i 1900 var nede i 56,6%.[23]

Næringsmessig endret grunnlaget for byen seg også en hel del. De først spirene av industri kom i 1850-årene, men delvis på grunn av forbudet mot bruk av dampmaskiner innenfor bygrensene ble Bergen aldri noen industriby. Hvis man kan snakke om noe industrielt gjennombrudd fant nok det sted i årene frem mot første verdenskrig. Likevel endret trolig arbeidsforholdene i de ulike håndverksfagene seg betraktelig. Noen fag, som garvere og etter hvert repslagere, sto i fare for å forsvinne, mens andre som skomakerne begynte å skifte rolle fra å være produsenter til å bli reparatører.

Økonomisk hadde det vært en kraftig vekst. For landet som helhet var dette klart nok, med en overføring av arbeidskraft fra primærnæringene med en fallende grenseproduktivitet for arbeid til sekundær og tertiærnæringene. Noen tall for verdiskapning isolert i en by er vanskelig å komme frem til, men det er grunn til å tro at det også i Bergen hadde funnet sted en kraftig vekst både totalt og per kapita. Om fruktene av fremgangen ikke var jevnt fordelt kom det nok alle til gode om ikke annet så gjennom utvidede offentlige tjenestetilbud. Politisk var det selvfølgelig også kommet endringer. Gjennom alminnelig stemmerett (for menn) og fremvekst av en rekke foreninger også av og for arbeiderbefolkningen ble samfunnsmakten noe bredere fordelt. Når livsbetingelsene altså hadde endret seg så betraktelig er det vel naturlig å tenke seg at også den sosiale mobiliteten hadde det?


3.2: Området rundt Skuteviken


Før vi går nærmere inn på det spørsmålet skal bydelen der utvalget befant seg i 1865 omtales noe nærmere. Årstallet 1865 passer godt til dette formålet, da utbyggingen av arbeiderboliger i strøket skjøt fart like etterpå. Det første kom i 1853, og skiller seg for øvrig ut i folketellingsmaterialet ved usedvanlig mangelfulle personopplysninger. For eksempel er alderen sjelden oppgitt for beboerne. Disse er derfor trolig underrepresentert i mitt utvalg.




Utsnitt av rodekart for Bergen fra 1906/07 som viser rodene 23 og 24, UBB.

Vi kan derfor konsentrere oss om hva situasjonen var før den nye tiden begynte, slik beskrivelsen innledningsvis i kapittelet viser det. Skuteviken var en meget gammel bydel som etterhvert vokste sammen med resten av bebyggelsen på oversiden av Sverresborg. Som navnet skulle tilsi var det en god havn og fungerte sammen med Sandviken som et alternativ til den etterhvert nokså overfylte Vågen. Mye av virksomheten var altså direkte knyttet til handel og sjøtransport, særlig av fisk. I tillegg kom håndverksbedrifter som bødkere og repslagere som også i stor grad dekket handelsskipenes behov. Et annet kjennetegn var at dette tradisjonelt hadde vært slakternes tilholdssted. (Jamfør fortsatt i dag den omdiskuterte slaktehustomten.) Monopolet på slakterivirksomhet forsvant, men flere bedrifter ble opprettholdt i dette området.

Som vanlig i den førindustrielle byen var befolkningen relativt sammensatt i bydelen, men nok ikke i like høy grad som i enkelte andre strøk av Bergen. Ser en på yrkesfordelingen i folketellingen av 1865 er det relativt lite differensiert næringsvirksomhet, og få velhavende personer. Å kalle det en arbeiderbydel ville imidlertid være feilslått. Både fordi den geografiske segregeringen etter økonomiske kriterier enda ikke var kommet særlig langt og at man dermed bodde mye om hverandre, og fordi det strengt tatt ikke var så veldig mange rene ”arbeidere”, men heller håndverkere på ulike nivåer. Ser en på fordelingen av skattebetalere og yrker er det imidlertid klart at det var klare sosiale forskjeller innad i området, med beboerne ved Øvregaten og i Dræggen som de klart best stilte.

I tiden som fulgte lå imidlertid en utvikling mot nettopp det å bli en fattigere bydel. Delvis skyldtes det at de mer velhavende trakk seg ut til nyere strøk, men grunnen er helst nybyggingen oppover i skråningen rettet inn mot arbeiderbefolkningen. Det ble dermed etterhvert et relativt utpreget innflytterstrøk med stor trangboddhet. Den eldre bebyggelsen ble også i stor grad bevart, men leiegårder helt eller delvis i mur kom til å ta over ved oppføring av arbeiderboliger fra slutten av 1880-årene. Dette kom til å dominere strøket ved overgangen til Sandviken, innlemmet i byen i 1876. Nye Sandviksvei ble anlagt i 1870-årene og kommunikasjonene ble lettere. Trikkelinjen kom til å bli anlagt der rundt århundreskiftet. I 1900 var ikke Skuteviken lenger en ytterkant av byen,

Vesentlig industri kom det ikke i området utover en viss grad av mekanisering av håndverksbedriftene. Reperbanene og bødkervirksomhetene sang uansett på siste verset ved begynnelsen av 1900-tallet. Få av disse utviklingstrekkene for området skulle i utgangspunktet telle positivt for muligheten for sosialt opprykk. Hjemmeboende barn av vår kohort i 1900 hadde i hvert fall ganske forskjellige yrker i forhold til det deres foreldre hadde hatt, som i sin tur ikke hadde hatt de helt store forandringene i forhold til sine egne foreldre.



[21] Wallem, 1865. p.73.
[22] Basert på tellingsdata 1845, 1855 og 1900, sistnevnte inkludert byutvidelsen i 1877. Ertresvaag, 1982/1995. p. 456.
[23] Etresvaag, 1982/1995. p. 465.

Avdeling for forskningsdokumentasjon, Universitetsbiblioteket i Bergen og Historisk institutt, 06.02.2001