”[sjømannen lever et] halvt hundeliv, bestandig ute, intet hjem, ingen familie for os i aarevis, vore hustruer gaar hjemme og lever et halvt liv, kun plikter og forsagelser av livets sande værdier, paa hende hviler barneoppdragelsen og alle hjemmets pligter og byrder [...].” [117] Slik beskriver en norsk maskinist sjøfolks familieliv i 1913 og han fortsetter med å si at han i løpet av de 28 årene han har vært gift har han vært hjemme hos familien i 30 måneder. ”[...] sier og skriver – 2 ½ aar af 28, og endda har jeg neppe været med de aller uheldigste. Vi har simpelthen ikke raad til at se vor familie.”[118]

I dette kapitlet vil jeg undersøke hvordan moderniseringen av skipsfarten påvirket sjøfolkenes familieforhold. Med dampskipene ble det enklere å vite hvor lang tid hver reise tok. Det ble derfor enklere å planlegge hvor lenge man ble borte. I tillegg tok hver reise kortere tid enn de hadde gjort i tidligere. Dette burde gjøre det enklere å kombinere sjømannslivet med familie. Samtidig som hver reise tok kortere tid ble seilingssesongen utvidet. Dampskipene var ikke på samme måte som seilskipene avhengig av været og sjømennene var derfor bortreist større deler av året. Dette kan også ha påvirket familiestrukturen til sjømennene. Sitatet ovenfor viser at mange sjøfolk fortsatt var lenge borte fra familien. Men førte overgangen til dampskip at flere sjømenn ble gift og stiftet familie? Forandret også størrelsen på familiene seg? Dersom sjøfolkene var oftere hjemme kunne dette av naturlige årsaker føre til at det ble flere barn. Dersom mange av de hjemmeværende barna og hustruene til sjøfolkene arbeidet kan dette være et uttrykk for at sjøfolkene ikke tjente nok til å underholde hele familien. Den økonomiske situasjon for sjømannsfamiliene bedret seg etter at dampskipene overtok. Førte dette til at færre koner og barn måtte arbeide? Dette vil jeg også se nærmere på i dette kapitlet. Til slutt vil jeg se på om sjøfolkene var integrert i det øvrige bomiljøet, eller om bodde i egne områder og på den måten utgjorde et eget samfunn. Ble i tilfelle dette bomiljøet blant sjøfolk splittet opp når sjømannsstanden ble mer spesialisert?

På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det mange som mente at det å være sjømann ikke lot seg kombinere med familieliv i land. Hvordan kunne sjømannen ta seg av kone og barn når han var borte i måneder og år av gangen? I England gikk kritikere i samtiden til og med så langt at de mente sjømenn burde la være å gifte seg.[119] Det har vært vanlig å tenkte seg at sjøfolk var unge, ugifte menn som reiste ut i den store verden uten forpliktelser overfor egen familie. Det at sjømennene var ugift har blitt sett på som en del av den friheten og selvstendigheten sjømenn har blitt forbundet med. Hvordan var egentlig sjøfolks ekteskapsmønster? Lot de være å gifte seg fordi de skulle være så lenge borte, eller giftet de seg heller tidligere for å sikre seg mot at sin kjære fant seg en annen mens de var borte? Fischer/Nordvik hevder i deres analyse av sjøfartstellingen 1875 at den viser at de fleste sjømenn ikke var gift.[120] Hildur Aase skriver på sin side i hovedoppgaven, ”Sjømannsfamilier i Haugesund i mellomkrigstida” at sjøfolk stort sett giftet seg tidligere enn menn som ikke var sjøfolk.[121] Hvordan var dette i Bergen? Endret dette seg da dampskipene overtok for seilskipene? Regelmessigheten som fulgte med dampskipene gjorde det sannsynligvis enklere å kombinere sjømannsyrket med familieliv. Dersom dette var tilfellet ville det blant annet kunne gi seg utslag i at en større andel sjøfolk var gift og at de muligens giftet seg tidligere enn før.

Endret vigselsalderen for sjømenn seg ettersom dampskipene mer og mer overtok? Det ville være naturlig å tenke seg at det ble enklere å være gift når dampskipene overtok. Dette kunne i så fall gi seg utslag i lavere vigselsalder. Stemmer dette med undersøkelser av vigselsalderen blant sjømenn i Bergen? Var det store forskjeller mellom de like sjømannsgruppene? For å undersøke dette har jeg analysert 4302 ekteskap som ble inngått i Bergen mellom 1875 og 1911, der sjøfolk giftet seg. Gjennomsnittsalderen for alle sjømennene som giftet seg var 28,4 år.[122] Dette var omtrent et år under det som var vanlig for befolkningen generelt.[123] På samme måte som i Haugesund giftet sjøfolkene i Bergen seg litt tidligere enn befolkningen ellers.

En gruppe som trekker opp gjennomsnittsalderen for sjøfolkene er skipsførerne. Dette var en gruppe som i og med at de hadde nådd en så høy grad måtte ha en del års fartstid. Mange av dem som senere ble skipsførere giftet seg nok mye tidligere enn det gjennomsnittsalderen for skipsførere viser. De personene som oppgav tittelen skipsfører eller skipper da de giftet seg var omkring 35 år og følgelig langt eldre enn det som var normalt for resten av befolkningen. Til sammenlikning var vigselsalderen for sjømenn uten skipsførere bare 28,0 år.

De sjømennene som giftet seg tidligst var kokkene. Kokkene var bare omkring 25 år da de giftet seg. Dette henger samme med at kokkene ofte var unge, men er likevel litt overraskende da kokkene ikke tjente spesielt bra.[124] De skulle derfor ikke ha så stor mulighet til å stifte familie tidlig. En annen gruppe sjømenn som man kunne tenke seg ville være enda yngre enn kokkene da de giftet seg var dekksgutter eller jungmenn. Men i den perioden jeg har undersøkt er det kun registrert en som var i denne gruppen da han giftet seg. Han het Klaus Kristian Hilt og var jungmann da han 24 år gammel giftet seg med Anne Karine Jansen i Domkirken i 1883.[125]

At det ikke var flere jungmenn og andre i de laveste stillingene som giftet seg viser at det ikke var nok kun å ha en inntekt for å kunne gifte seg. Man måtte ha oppnådd en viss modenhet i tillegg. Siden de fleste jungmenn og førstereisgutter var under 20 år,[126] så er det ikke så overraskende at det ikke er med flere fra denne gruppen. Hilt er vel snarere et unntak når han var så pass gammel og fortsatt var jungmann. Når sjøfolkene hadde nådd en alder da det var aktuelt å stifte familie hadde de som regel også steget i gradene. De dukker derfor opp som matroser, uspesifiserte sjømenn eller andre høyere grader i kirkebøkene når de gifter seg.

Det faktum at vigselsalderen mellom de forskjellige sjømanns stillingene varierer sier kanskje mest om de forskjellige stillingene. Når man giftet seg som styrmann så var man omtrent så gammel som en styrmann pleide være. På samme måte var det med de andre stillingene. At en stilling har høy vigselsalder kommer av at de som hadde slike stillinger hadde nådd en spesiell alder. Båtsmannen var den eldste og mest erfarne matrosen, følgelig hadde de som giftet seg som båtsmenn en høy gjennomsnittsalder. Det samme gjaldt tømmermennene, førstestyrmennene, maskinistene og skipsførerne. Dette var stillinger som enten krevde formell utdannelse, eller en viss mengde praksis.

For at man skulle sett når folk i de forskjellige stillingene egentlig giftet seg, måtte man ta utgangspunkt i sjømennene i folketellingene og finne dem igjen i kirkebøkene når de gifter seg. Da ville man for eksempel finne at styrmenn giftet seg som matroser eller lignende da de var yngre. For å gjennomføre dette for hele utvalget måtte man sjekke hvilken stilling hver enkelt sjømann endte opp i. Dette ville være en meget omfattende oppgave. Jeg har derfor valgt å undersøke de stillingene i folketellingen 1912 som jeg anser for å være stillinger hvor man ikke lengre hadde særlig mulighet for å avansere i stillingshierarkiet. Dette gjaldt maskinister, stuerter, båtsmenn, tømmermenn og skipsførere.

For at sannsynligheten for å finne dem vigde i Bergen skulle være størst mulig valgte jeg i utgangspunktet ut de sjøfolkene som enten var gift eller enkemenn og som var født i Bergen. Dette fordi det er disse som burde ha mest tilknytning til byen. Med utgangspunkt i disse kriteriene valgte jeg ut 100 maskinister, 100 stuerter, 77 skipsførere, 24 tømmermenn og 5 båtsmenn. Av disse fant jeg omtrent halvparten igjen som vigde i Bergen.

Undersøkelsen burde vise at den reelle vigselsalderen var lavere enn det resultatet man får ved å regne ut gjennomsnittlig vigselsalder for de ulike stillingene. Dette stemmer for de fleste av gruppene, særlig for skipsførerne. Skipsførerne er nok også den gruppen som er mest typisk for karrierestigen til sjøs. De fleste skipsførere var godt oppe i årene før de fikk en stilling som skipper. Det som er overraskende er at vigselsalderen varierer så voldsomt blant de som var skipsførere. Den eldste i mitt utvalg var Johannes Bernhard Tollefsen. Han var 40 år og fortsatt styrmann da han giftet seg i 1906. I 1912 var han blitt skipsfører. Den yngste var Olaf Stavenæs som bare var 22 år og allerede var blitt ”dpbaadfører” da han giftet seg i 1902.[127] At han kunne være skipper i en alder av bare 22 år virker litt utrolig. Ved nærmere undersøkelser viser det seg at han i alle fall ikke hadde noen lang karriere i utenriksfart før han fikk tittelen ”dpbaadfører”. I følge sjømannsrullene gjorde han bare en kort reise som fyrbøter før han gav seg.[128] Hvordan har han da fått denne tittelen? Han kan ha vært skipsfører på et lite dampskip i innenriksfart og er derfor ikke ført i sjømannsrullene. I følge loven var det tillatt for hvem som helst å føre dampfartøy av 25 tonns bruttodrektighet eller mindre.[129] Det er mulig at sjøfolk med tittelen dampbåtfører ikke var skipsførere i egentlig forstand og at de dermed heller ikke hadde så høy status og utdanning som andre skipsførere. I adresseboken for Bergen for 1922 står Olaf Stavenes oppført som ”Bugserbaatf.”.[130] Han arbeidet altså som slepebåtfører i 1922, dette styrker inntrykket av at dampbådfører var noe annet enn en dampskipsfører.

De fleste skipsførere giftet seg mens de var styrmenn. I mitt utvalg gjaldt dette hele 63% av de som endte opp som skipsførere. Styrmannsstillingen var for mange kun et trinn på veien mot å bli skipsfører. Grunnen til at flesteparten giftet seg som styrmenn var naturlig nok at de da var i den rette alderen. De var ikke for gamle til å stifte familie, men heller ikke for unge til å etablere seg.

Båtsmennene var den eneste gruppen som hadde litt høyere vigselsalder i min undersøkelse. Dette er på sin side en så liten gruppe at man ikke kan legge særlig vekt på denne forskjellen, her er det små ulikheter som kan gi store utslag. Jeg fant kun tre båtsmenn fra folketellingen 1912 som vigde i Bergen. Den gjennomsnittlige vigselsalderen for båtsmenn mellom 1875 og 1911 er regnet ut blant 47 og gir nok et riktigere bilde av når båtsmenn giftet seg. Båtsmenn var de mest erfarne matrosene om bord i skipene. Utfra dette er det vel ikke urimelig å anta at en del av dem giftet seg som matroser og da sannsynligvis var litt yngre.

Den gruppen som avviker minst i fra normalen er gruppen av stuerter. Her er resultatet praktisk talt helt likt. Dette henger selvsagt sammen med at hele 75% av stuertene allerede var blitt stuerter når de giftet seg. På den andre siden er forskjellen i vigselsalderen for tømmermenn svært stor. Også her gjør et relativt lite utvalg at representativiteten ikke blir så stor. En vigselsalder på bare 23,7 år er likevel overraskende lav. En så lav vigselsalder viser i det minste at man ikke behøvde være særlig gammel før man kunne få arbeid som skipstømmermann. Ovenfor har jeg vist at gjennomsnittsalderen for skipstømmermenn var 33 år i 1875 og en del høyere i 1912.[131] En vanlig oppfatning har vært at tømmermenn gjerne var vanlige sjømenn som hadde ekstra utdannelse eller praksis.[132] For å få denne praksisen skulle man tro at det ville gå noen år. Dette ser ikke ut til å stemme helt, siden over halvparten av tømmermennene allerede var tømmermenn da de giftet seg. At de kunne gifte seg som så unge kan også tyde på at tømmermenn tjente temmelig bra i forhold til andre. Fischer/ Nordvik har regnet ut lønn for de forskjellige sjømannsstillingene i Stavanger. Deres utregninger viser at skipstømmermenn tjente litt mer enn mange av de andre gruppene. Lenge tjente de også mer enn 2. styrmenn. Særlig på seilskip tjente tømmermennene bra i forhold til andre.[133] På den måten hadde de tidlig mulighet til å stifte familie. Hva som er årsaken til den store differansen mellom såkalt egentlig og gjennomsnittlig vigselsalder er vanskelig å si.

En ting viser i alle fall undersøkelsen tydelig, de som var eller ble skipsførere giftet seg senere enn de underordnete. Dette kan ha med flere ting å gjøre. Den mest åpenbare forskjellen er kravet om utdanning. Den perioden sjøfolkene var under utdannelse hadde de ikke inntekt. Da hadde man stort sett heller ikke mulighet til å forsørge familien. Man kan derfor tenke seg at mange ventet med å gifte seg til de var ferdig med utdannelsen. Et annet aspekt er at de som hadde anledning til å utdanne seg til styrmenn og skipsførere også må ha hatt økonomi til å la være å arbeide de månedene teorien varte. Dette kan tyde på at de ofte kom fra mer velstående familier og ikke hadde samme krav om å hjelpe til med å sikre familien inntekter. At de ikke hadde egen familie å forsørge gjorde selvsagt også muligheten til å ta utdanning større. Det er vanskelig å si om sjøfolk ventet med å stifte familie for å ha muligheten til å ta utdannelse, eller om det var slik at de som etablerte seg tidlig aldri fikk mulighet til videre utdanning.

Diagram 4 viser at vigselsalderen for sjøfolkene som helhet var temmelig konstant fra 1876 til 1910. I løpet av perioden sank vigselsalderen for sjøfolk bare med et halvt år, fra 28,6 år til 28,1 år. Nedgangen er liten og det ser derfor ikke ut til at overgangen til dampskip har påvirket vigselsalderen i særlig grad. Nedgangen ser i stedet ut til å stemme overens med utviklingen for den øvrige befolkningen. For befolkningen generelt sank vigselsalderen fra 1886 til 1910 med 0,6 år, fra 30,4 til 29,8 år.[134] Dette er litt overraskende, da de forbedringene dampskipene førte med seg burde gjort mulighetene for å ha et regelmessig familieliv bedre.

Vigselsalderen for de ulike gruppene varierte i ulik grad. Særlig skipsførerne, maskinistene og stuertene hadde store endringer i vigselsalderen. Jeg har slått sammen maskinistene og stuertene i en gruppe. Disse var på mange måter lik hverandre. Begge stillingene hadde offisersgrad og hadde ansvar for hvert sitt departement. Lønnsmessig lå maskinister en del over stuertene, men maskinistene hadde på sin side større vansker med å hevde sin status som offiserer, siden de vanligvis ikke brukte uniform.[135]

Det som er mest påfallende er at vigselsalderen for maskinistgruppen (inkl. stuerter) i begynnelsen av perioden var helt lik de underordnete sjømennene. Den steg deretter frem til omtrent 1890. Deretter sank den igjen ned på nivået til de underordnete sjøfolkene frem mot 1895. Vigselsalderen steg så jevnt utover og endte opp på 29,5 år. Men hva kan årsaken til variasjonene i vigselsalder være? At vigselalderen synker etter 1890 er litt overraskende. I 1889 kom den første loven om maskinister hvor det ble formelle krav om utdanning og praksis for maskinister.[136] Man skulle tro at disse kravene gjorde at maskinistene måtte vente lengre enn tidligere med å gifte seg. Dette stemmer ikke med undersøkelsen av vigslene i denne perioden. Det er mulig at følgene av denne loven først gjør seg gjeldende fra 1895, fra da av synker vigselsalderen jevnt. Dette kan komme av at det var en hvis treghet i systemet. Sannsynligvis tok det en hvis tid før loven var så innarbeidet at den fikk betydning på dette området. Dette forklarer likevel ikke den markerte nedgangen etter 1890.

De største endringene i vigselalderen fra 1875 til 1911 skjedde blant styrmennene i tillegg til gruppen av maskinister og stuerter. Maskinistene ventet med andre ord lengre med å gifte seg etter at ”den nye tid” hadde inntatt skipsfarten.

Også vigselsalderen for skipsførerne varierte mye. Skipsførerne var av naturlige grunner klart eldre enn gjennomsnittet ellers når de giftet seg. Dersom man kun ser på vigselsalderen i begynnelsen og i slutten av perioden var den svært stabil. Den sank faktisk bare fra 34,1 til 34,0 år. Men innenfor perioden har det vært store svingninger. I første halvdel av perioden gikk vigselsalderen for skipsførere i bølger med en topp på 37,3 år på begynnelsen av 1890-tallet. Fra 1895 viser den en klart nedadgående tendens. Et interessant fenomen er at mens maskinistenes vigselsalder sank frem mot 1895, steg skipsførernes alder i samme periode fra 35,1 år til hele 37,3. Dette kan ha å gjøre med at 17% av skipsførerne som giftet seg mellom 1891 og 1895 hadde vært gift en eller flere ganger tidligere, tilsvarende andel for perioden 1886-1890 var 8%. Vigselsalderen for skipsførere varierte naturligvis mye fra de som giftet seg for første gang til de som giftet seg for andre eller tredje gang. Mellom 1875 og 1911 giftet skipsførere seg i gjennomsnitt når de var 35 år. Dersom de som hadde vært gift før ikke regnes med, synker vigselsalderen til 33,4 år. For dem som hadde vært gift tidligere var gjennomsnittsalderen 42 år. Selv om det korrigeres for de som var gift flere ganger var det et hopp i vigselsalderen til skipsførere fra 1886 til 1895, fra 34,6 år til 36,3 år. Hva som kan være årsaken til dette er vanskelig å si.

Vigselsalderen for styrmenn følger omtrent samme kurve som for maskinistene. I begynnelsen av perioden var styrmennene faktisk litt yngre enn andre sjømenn da de giftet seg. Dette er overraskende da styrmennene både måtte ha fartstid og styrmannseksamen. Man skulle derfor forvente at de ville være eldre enn andre sjømenn da de giftet seg. Vigselsalderen for styrmenn var nok uvanlig lav i mellom 1876 og 1880. En undersøkelse av tiåret før 1876 viser at vigselsalderen for styrmenn var høyere da, men at tendensen var synkende.[137] Vigselsalderen steg kraftig frem mot 1890 og stabiliserte seg deretter omkring 29 år.

For de underordnete sjøfolkene var variasjonene temmelig små. Kurven viser at de underordnete sjøfolkene ble gradvis yngre når de giftet seg, men forskjellen er ikke særlig stor. Noe som er felles for alle sjømennene er at de, med unntak av skipsførerne, giftet seg tidligere enn resten av befolkningen. Hvorfor var det slik?

Sjøfolkene var ofte temmelig unge. Det var mens de var unge de hadde størst mulighet til å få hyre som sjømenn og ha sikker inntekt. Dette kan være en årsak til at de giftet seg tidlig. Når sjøfolkene begynte å tjene egne penger ønsket de å ”investere” i egen familie. Aase har funnet at det i likningskontorets kladdelister er kommentarer som viser at mesteparten av ugifte sjøfolks hyrer ble sendt hjem til foreldrene dersom de manglet penger.[138] Dette var nok vanlig i Bergen også. Det ville derfor for mange være økonomisk lønnsomt å stifte egen familie isteden for at deler av hyren skulle gå til foreldre og søsken. Når sjøfolkene giftet seg ble nok dette kravet om å hjelpe foreldrene mindre. Hildur Aase peker også på at en del av forklaringen ligger på det ”allmennmenneskelige plan”. Hun sier: ”Bare ved å gifte seg kunne sjømannen være sikker på at et forhold ville vare kanskje i årevis mens han var ute.”[139] En av Aases informanter sa det slik: ”Han ville ikkje reisa før han va gifte for han va redde atte når han kom hjem va det ikkje nåke merr. Så gifta me oss då altså [...] Reiste ut ei uka ittepå. Va ute i 4 år.”[140] Dette kan også ha vært en årsak til at sjøfolk valgte å gifte seg tidlig.

Hva skulle egentlig til for at man kunne gifte seg omkring forrige århundreskifte? Det første kravet var at man måtte kunne forsørge familien. For å kunne forsørge familien måtte man ha en jobb. I min periode hadde de fleste sjømenn ikke problem med å skaffe seg arbeid. På landsbygda måtte man ofte vente til det ble et ledig gårdsbruk før man kunne etablere seg med familie. Det var ikke mulig å underholde egen familie dersom man bare var tjener på en gård. Dette var med å trekke vigselsalderen på landsbasis opp.

Langs kysten har folk alltid kunnet leve av fiske og sjøfart, en mulighet man ikke hadde andre steder. I historisk perspektiv vil det derfor være forskjeller dersom man sammenlikner vigselsalderen i Kystnorge med innlandet. Denne forskjellen vil nok ikke kunne påvises på samme måte i dag.[141]

I byene og tettstedene måtte håndverkere ha gått i lære en stund før de hadde nok inntekt til å kunne forsørge kone og barn. Håndverksvenner bodde ofte hos sine respektive mestre. Først når de hadde fått en del opplæring kunne de tjene nok til å etablere seg for seg selv med egen familie. Jeg vil anta at arbeiderne i fabrikkene som vokste frem med industrialiseringen hadde samme mulighet som sjømenn til å gifte seg tidlig. Om dette var tilfelle kjenner jeg ikke til.

At muligheten for arbeid klart har påvirket vigselsalderen er klart blant annet fordi vigselsalderen for nesten alle grupper sjøfolk sank under høykonjunkturen for skipsfarten under og like etter Den første verdenskrig.[142] Desto bedre utsiktene var for å få arbeid, desto tidligere giftet man seg.

Ble det enklere å kombinere sjømannsyrket med familieliv gift når dampskipene overtok? Dersom det virkelig var slik skulle det gi seg utslag i at en større andel sjøfolk var gift. For å undersøke dette har jeg sammenliknet vigselsandel for sjøfolk i folketellingen 1875 og 1912.

Vigselsandel henger på samme måte som vigselsalder nøye sammen med alderen til de personene som arbeidet i de forskjellige stillingene. Andelen vigde vil derfor være høyere blant båtsmenn enn blant for eksempel jungmenn. Desto eldre man blir, desto større er sannsynligheten for at man enten er gift eller har vært gift. Jeg regner enkemenn og fraskilte som vigde. Eksempler på dette er at den gruppen som hadde klart høyest vigselandel i 1875 var båtsmennene. Alle de 17 båtsmennene som er registrert i folketellingen 1875 var eller hadde vært gift. Dette stemmer overens med at båtsmennene var de sjøfolkene med klart høyest gjennomsnittsalder i 1875. Skipsførere og maskinister har også en høy vigselsandel. Dette var også stillinger der gjennomsnittsalderen var høy. Vigselsandelen ble også påvirket av hvor sjømennene arbeidet. Undersøkelser av vigselsandel blant sjøfolk i skipsfartstellingen 1875 viser at vigselsandelen var mye lavere blant sjøfolkene i utenriksfarten enn de som arbeidet i den lokale kystfarten. I Haugesund, Stavanger og Arendal lå vigselsprosenten så lavt som 27,5% og 24,6%.[143] Ved skipsfartstellingen for bergenske skip var tilsvarende andel 34,1%.[144] Alle disse lå langt under det som var andelen blant andre sjøfolk.

Det mest overraskende man oppdager når man undersøker sjøfolks ekteskapsmønster i overgangen fra seil- til dampskip er at vigselsandelen deres sank i fra 1875 til 1912. Dette stemmer dårlig med hypotesen om at dampskipene gjorde det enklere å være gift og ha familie. En forklaring på dette overraskende funnet kan være at gjennomsnittsalderen for sjøfolk var litt lavere i 1912 enn i 1875. Jeg har tidligere vist at gjennomsnittsalderen for sjøfolk sank med litt over ett år i samme periode.[145] Når sjøfolkene var yngre minsker dette sannsynligheten for at de var gift. Likevel er det overraskende at det var 8,7% færre sjøfolk som var gift i 1912 enn det var i 1875.

Gikk vigselsandelen ned for alle grupper av sjøfolk, eller var det enkelte grupper som pekte seg ut? Det ser ut til at vigselsandelen gikk ned for de aller fleste sjømannsgruppene fra 1875 til 1912. Unntakene var fagarbeiderne som var knyttet til vedlikehold og drift av seilskip. For dem steg vigselsandelen betraktelig. I 1912 er det stålskipene som dominerer den bergenske skipsfarten. Selv om det nok fortsatt var arbeid for tømmermenn om bord i skipene, var derfor ikke tømmermennenes tjenester lengre så etterspurte. Dette førte til lite nyrekruttering til yrket, noe som i sin tur gav en ”forgubbing” av tømmermennene. Med en gjennomsnittsalder på 46,6 år er de de klart eldste sjømennene i 1912. Høy alder gir som tidligere nevnt høy vigselsprosent. For tømmermenn økte vigselsandelen med hele 14%.

Det samme fenomenet som gjorde seg gjeldende for tømmermennene gjaldt også seilmakerne. De opplevde også at den ny teknologien hindret nyrekruttering til yrket. For denne gruppen ble gjennomsnittsalderen nesten doblet fra 1875 til 1912. Vigselandelen blant seilmakerne er ikke fullt så høy som hos tømmermennene, men stigningen fra 1875 er enda større enn den var for tømmermennene, hele 29,5%. At flere sjøfolk i disse to sjømannsgruppene var gift hadde med andre ord lite å gjøre med at de fikk bedre forutsetninger for å være gift etter at dampskipene overtok.

Den gruppen som hadde størst nedgang i andel vigde var fyrbøterne. Denne gruppen hadde en nedgang på hele 29,5%. Siden dette er en av de nye gruppene av sjømenn som kom med dampskipene kan moderniseringen av skipsflåten ha påvirket ekteskapsmønsteret deres. I 1875 var fyrbøterne de sjømennene som hadde høyest vigselsandel i forhold til alder. Gjennomsnittsalderen for fyrbøtere var da 31 år og hele 76,9% av dem var gift. I 1912 var fyrbøterne litt yngre, men andelen har sunket svært mye. Hva var årsaken til dette? I 1875 var fyrbøter et temmelig nytt yrke som var kommet med den nye teknologien som i stadig større grad preget skipsfarten. Selv om det var en slitsom og ikke minst skitten jobb, kan det ha vært en viss status knyttet til disse nye yrkene i begynnelsen. Denne statusen kunne man tenke seg gav seg utslag i relativ høy lønn. En lønn som gjorde mulighetene for å underholde familien større. Dette stemmer ikke med opplysninger om inntekt fra likingsprotokollene for Bergen for 1875. Av fem fyrbøtere som bodde i første rode i 1875, tjente tre 130 og to 150 speciedaler. Dette var omtrent det samme som en vanlig matros.[146] Etter hvert som antall dampskip økte, ble det flere og flere fyrbøtere og den eventuelle statusen yrket hadde hatt i begynnelsen ble i alle fall ikke høyere. I 1912 er vigselsandelen sunket til et mer forventet nivå på rundt 44%. Med forventet nivå mener jeg i forhold til alderen på fyrbøterne. De fleste fyrbøtere var temmelig unge. Hvorfor det var så mange av fyrbøtere som var gift i 1875 er vanskelig å vite.

Også matroser og uspesifiserte sjømenn hadde en klar nedgang i vigselsprosent fra 1875 til 1912. Matrosene var nedgangen på hele 26,1%, mens tilsvarende for uspesifiserte sjømenn var 18%. Nedgangen for disse gruppene kan også enklest forklares med at gjennomsnittsalderen i disse gruppene var blitt lavere.[147]

Båtsmennene hadde en liknende utvikling. Mens alle båtsmennene i 1875 var gift, var andelen vigde sunket til 77,8% i 1912. Dette henger sammen med at båtsmennene har blitt yngre slik som de fleste andre sjøfolkene, som vist ovenfor hadde de i 1912 en gjennomsnittsalder på 38,8 år mot 41,7 år i 1875.

Dersom alder hadde så mye å si for hvor stor del av sjømennene som var gift skulle man forvente at flere av maskinistene var gift i 1912 enn i 1875, fordi alderen deres steg med 2,2 år i samme periode. Men dette var ikke tilfellet. På samme måte som for de fleste andre sjøfolkene sank vigselsandelen for maskinister. På dette området skiller de seg ut fra de andre offiserene. Både styrmenn og skipsførere fikk økt sin vigselsandel. Det var likevel en stor andel maskinister som var gift.

At vigselsandelen blant styrmenn er så lav som 48,1% i 1875 er overraskende, fordi mange av dem som ble skipsførere giftet seg mens de fortsatt var styrmenn. Med en gjennomsnittsalder på 31 år kunne man forvente at vigselsandelen var litt høyere. Vigselsandelen for styrmenn steg frem mot 1912. At mange skipsførere var gift er ikke overraskende og har å gjøre med at dette var de eldste av sjøfolkene. Når vigselandelen for styrmenn og skipsførere steg fra 1875 til 1912 henger dette først og fremst sammen med at gjennomsnittsalderen for de samme gruppene steg i løpet av denne tiden.

Jeg har nå vist at vigselsandelen for de fleste sjømannsgruppene gikk ned i fra 1875 til 1912. Denne nedgangen stemmer dårlig med oppfatingen om at det ble enklere å kombinere sjømannsliv med familieliv. Man skulle da forvente at flere sjømenn var gift. Endringene i vigselsandel varierte stort sett i samsvar med endringene i gjennomsnittsalderen. Det ser derfor ikke ut til at overgangen til dampskip hadde særlig innvirkning på sjøfolks vilje til å gifte seg og stifte familie. Men hadde det ellers noen påvirkning på sjøfolkenes familieforhold?

Andelen gifte sjøfolk sier lite om familiestrukturen, særlig fordi sjøfolkene så ofte var bortreist. Men hvor store familier hadde sjøfolkene? Ble familiene mindre siden det var færre som giftet seg? Måtte andre familiemedlemmer arbeide, eller klarte man seg på sjømannens inntekt? Med mer regelmessige reiser og oftere hjemmeopphold kan man forvente at både antall barn økte og at det ble enklere å holde styr på økonomien. Det var ikke uvanlig at sjøfolk som var lenge borte sløste bort pengene som skulle ha gått til underhold av kone og barn. En finsk sjømannspresten opplevde det slik: ”[...] but despite all his promises and my warnings the man carried, shilling by shilling, to a pub all the money that should have gone towards the upkeep of his wife and children.”[148]

Med mannen på reise var sjømannskonene i lengre perioder overlatt til seg selv med ansvar for barn, husarbeid, vedlikehold og oppdragelse. Dette førte til at sjømannshustruene gjerne ble veldig selvstendige og sterke, noe som ikke alltid var like lett å akseptere for alle i deres samtid. En ting er iallfall sikkert, det må ha vært sterke kvinner som kunne tåle den belastningen det var å alene ha alt ansvar for familien. Det må også ha vært hardt å være borte fra mannen sin i så lange perioder. Med den trege postgangen i forrige århundre kunne det gå måneder mellom hver gang hun hørte fra sin kjære. Like lang tid tok det naturligvis å sende brev til dem som var til sjøs:

” Jeg kikker på datostemplet

-fjorten uker er gått

på frimerkeranden i hjørnet

som skinner så norsk og blått...”[149]

Likevel fikk nok sjøfolkene oftere brev av familien hjemme enn de selv skrev hjem. Først da man fikk telegraf på begynnelsen av vårt århundre ble det enklere å sende beskjeder og hilsener over “de sju hav”.[150] Men telegrammene var ofte svært korte og lite personlige, derfor fortsatte brevet å spille en stor rolle for sjøfolk i utenriksfarten.

Når far til barna var borte så lenge som han ofte var, fikk det også følger for forholdet mellom far og barn. Mange sjømannsbarn følte nok at de ikke kjente faren sin, og på samme måte følte mange sjøfolk at de ikke kjente barna sine. Dette førte selvsagt til at det ble vanskelig å få et fortrolig og godt forhold. Noe av det samme kjente nok de voksne også på. Det er ikke enkelte å bygge et kjærlighetsforhold når det går for lang tid i mellom hver gang man treffes. Man blir usikker på hverandre og det tar tid å bygge opp nye relasjoner. Sjøfolkenes hjemmeopphold ble sikkert ofte ganske unaturlige fordi familien gikk på nåler for å unngå konflikter. “[...] fordi at når mannen kommer hjem, så skal det være “hyggelig” ”.[151]

For å undersøke sjøfolkenes familieforhold i Bergen i overgangen fra seil til damp har jeg studert et tilfeldig utvalg av sjømannsfamilier i folketellingene 1875 og 1912. For å få et representativ og tilfeldig utvalg av sjømannsfamilier kunne jeg ikke velge ut sjøfolkene utfra alder, fødested eller stilling. Jeg lot derfor datamaskinen plukke ut de sjøfolkene som bodde i andre etasje. Dette anså jeg for å være et kriterium som ikke påvirket sammensetningen av gruppen i særlig grad. Jeg endte da opp med 462 sjøfolk i 1875 og 321 i 1912. Deretter hentet jeg ut alle som bodde på samme adresse som sjøfolkene i utvalget.

Folketellingene gir ikke opplysninger som på en enkel måte kan si oss hvem som egentlig bodde sammen og utgjorde en husholdning. Flere ulike familier kunne bo på samme adresse og losjerende som bodde i samme hus kunne være del av en husholdning, eller utgjøre en husholdning selv. Jeg har gått gjennom utvalget og kodet sjøfolkenes familiemedlemmer. På den måten kunne jeg fjerne dem som ikke tilhørte sjømennenes familier, men som bodde på samme adresse. Ved å gjøre dette har jeg nok mistet en del personer som egentlig hørte til sjømannsfamilienes husholdninger. Dette kan være slektninger, fattiglemmer eller losjerende. Det må presiseres at en slik gjennomgang aldri kan bli helt fullstendig, men jeg mener likevel at det skal være mulig på grunnlag av denne å antyde visse utviklingstrekk.

En av de få andre som har undersøkt sjøfolks hverdag i Norge rundt forrige århundreskifte er Atle Thowsen. Han hevder at det var klare forskjeller både i boligstandard og familiestruktur mellom skipsførere og andre sjøfolk. En viktig forskjell var at skipperne i 1914 gjennomgående hadde større boliger og færre barn enn den menige sjømann.[152] At skipsførerne hadde større boliger er vel å forvente. Det var dem som tjente best og som brukte pengene til å vise sin status ved å ha flotte boliger og tjenere. Mens skippere og styrmenn hadde gjennomgående størst husholdninger (flest tjenere), hadde matrosene flest losjerende og fattiglemmer.[153] Men hvorfor skulle de underordnete ha flere barn enn de overordnete og hvordan var i så tilfelle dette i mitt utvalg?

Når det gjelder antall barn ser ikke Thowsens observasjoner ut til å stemme helt med det jeg finner når jeg undersøker sjømannsfamiliene i mitt utvalg. Av sjøfolkene i utvalget var det 63,9% som var gift i 1875 og 53,6% i 1912. Jeg har regnet ut gjennomsnittlig antall barn som bodde hjemme blant de sjøfolkene som var gift. Det viser seg da at gruppen av skipsførere og jekteførere både i 1875 og 1912 var blant de sjøfolkene som hadde flest barn som bodde hjemme. I 1875 var det maskinistene og stuertene som hadde flest barn, mens det i 1912 var skipsførerne. At skipsførerne var blant dem som hadde flest barn stemmer med de tallene som Nordvik og Oldervoll kom frem til i sin undersøkelse av 1801-tellingen.[154] Thue peker på at en årsak til at få barn bodde hjemme var at de av økonomiske årsaker tidlig måtte flytte ut. At skipsførerne hadde mange barn som bodde hjemme tyder på at de hadde råd til å la barna bo hjemme lenger. I familier hvor økonomien ikke var så god måtte barna tidlig flytte ut og skaffe seg egen jobb. Enkelte av dem som bodde hjemme arbeidet også og var på den måten med å styrke familieøkonomien.

Men hvorfor var det tilsynelatende så få barn som bodde hjemme hos de underordnete sjøfolkene i 1875? Et gjennomsnittlig barneantall på bare 1,48 virker unormalt lavt, særlig når tallet er steget til over to i 1912. Enten er noe uvanlig med sjøfolkene i utvalget mitt, eller så må det være andre årsaker til at de underordnete sjømannsfamiliene hadde så få barn. Den viktigste årsaken her er nok at en stor del av de gifte, underordnete sjøfolkene i utvalget ikke hadde barn. Enten fordi barna hadde flyttet ut, eller fordi de ennå ikke hadde fått egne barn. I følge Burton var sjøfolkene i Southampton og deres koner ofte unge, gifte par uten barn, eller med få og små barn.[155] Dette ser ut til å ha vært tilfellet i Bergen også.

Hele 26 underordnete sjøfolk, eller 16,7% av alle underordnete sjøfolk var gift, men hadde ikke barn som bodde hjemme. Underordnete sjøfolk som hadde barn som bodde hjemme hadde et gjennomsnittlig barnetall på 1,77. Ved å bruke samme kriterier for å regne ut barnetall også for de andre stillingene får også disse øket sitt antall. Med den alternative måten å regne ut barnetallet på er det fortsatt de underordnete som har færrest barn som bodde hjemme i 1875, i det minste i utvalget mitt. At de underordnete sjøfolkene hadde minst familier i 1875 kan selvsagt henge sammen med at de var de sjøfolkene som var vanskeligst stilt økonomisk. Men dersom familiestørrelse kun er avhengig av økonomi er det overraskende at de underordnete var blant dem som hadde flest barn i 1912. Dette var jo fortsatt den gruppen av sjøfolk som tjente minst. Man skulle derfor forvente at de hadde få barn også i 1912.

Tabell 6 viser at antall barn i sjømannsfamiliene generelt steg fra 1875 til 1912. Dette kan forklares med at den økonomiske situasjonen til sjøfolkene hadde bedret seg i løpet av disse 37 årene. Det har forskerne Fischer og Nordvik vist at den gjorde. I følge dem ble den reelle lønnen for sjømenn (eg. matroser) doblet fra 1850 til 1910.[156] Denne reallønnsveksten har nok gjort det enklere for sjøfolk å ha flere barn. Den viktigste årsaken tror jeg likevel ligger i moderniseringen av skipsfarten. Denne moderniseringen gjorde at sjøfolkene kom oftere hjem og på den måten økte sjansene for at det skulle bli barn. En undersøkelse fra 1911 viste at fertiliteten til sjømannshustruer i England lå 2% under det som var vanlig for andre gifte kvinner.[157] Den eneste måten å forklare denne differansen på er at sjøfolkene var mer bortreist enn andre menn. Denne undersøkelsen ble gjort i England i 1911 på en tid da dampskip var enerådende i den engelske skipsfarten. Differansen i fertiliteten var nok enda større i seilskipstiden, da sjøfolkene var bortreist i enda lengre perioder.

Men hvor gamle var de barna som bodde hjemme? Dersom barna var gamle og fortsatt bodde hjemme gjorde de det fordi familien hadde råd til å ha dem der. Mens små barn under 15 år i utgangspunktet ikke kunne klare seg selv og derfor naturlig måtte bo hjemme hos familien. De sjøfolkene som gjennomgående hadde flest ”voksne” barn[158] boende hjemme var skipsførerne. I 1875 var 17% av skipsførerbarna over 15 år gamle og i 1912 var andelen steget til 20%. De eldste barna som bodde hjemme hos skipsførerne var enten selv sjømenn, eller hadde stillinger innenfor handel og kontor. Noen av barna var studenter og skoleelever. Sønnene var ofte kontorister, mens døtrene var butikkfrøkner, ei var også telefonistinde. Skipsførerfamiliene rekrutterte med andre ord barn til yrker som hadde en rimelig høy status i samfunnet. De fleste av disse arbeidet nok mer for å realisere seg selv og ikke for å hjelpe familien økonomisk. De bodde hjemme til de giftet seg og kunne stifte egen familie. Døtrene sluttet nok i stor grad å arbeide når de giftet seg.

Det var ikke bare skipsførerne som hadde mange voksne barn boende hjemme. Også maskinistene og stuertene hadde mange relativt store barn som bodde hjemme. Samtidig som antallet gikk litt ned for denne gruppen i løpet av perioden hadde den en markant økning i andel voksne barn som bodde hjemme. Hele 26,4% av barna i denne gruppen var eldre enn 15 år i 1912. Dette er nesten 20% mer enn i 1875. Dette kan tyde på at maskinistene og stuertene i større grad enn i 1875 hadde mulighet til å la eldre barn bo hjemme. Noe som kan henge sammen med nedgangen i barnetall som gjorde at de fikk bedre plass hjemme, men det viser også at den økonomiske situasjonen må ha bedret seg. Blant disse barna var det også en del finere titler, som kontorist og forretningsdame. Men spredningen i yrkestitler er litt større blant disse enn blant skipsførerbarna. Noen av barna var løpergutter; dette gjelder særlig de yngste. Mange av maskinistsønnene gikk enten på Bergen Tekniske Skole, eller var maskinlærlinger. For maskinistene ser det med andre ord ut til å være en høy grad av selvrekruttering.[159] Alt i alt ser det heller ikke ut til at maskinist- og stuertbarna i særlig grad måtte jobbe for at familien skulle være sikret inntekt.

Styrmennene var dem som hadde færrest voksne barn som bodde hjemme. I 1912 var det i mitt utvalg bare ei styrmannsdatter som var over 15 år og fortsatt bodde hjemme. Hun het Borgny Hag og bodde alene sammen med sine foreldre i Wesenbergsmuget like bak Bryggen. At så få voksne barn bodde hjemme hos styrmennene hadde nok lite å gjøre med at dette var familier med dårlig økonomi. Forklaringen er nok heller at styrmennene var relativt unge i forhold til andre sjømenn.[160] Siden de var så unge hadde de naturligvis liten mulighet til å ha voksne barn.

De underordnete var dem som hadde størst økning i barnetall fra 1875 til 1912. Fra det meget lave 1,47 barn per familie i 1875 til litt over gjennomsnittet i 1912 med 2,02 barn. I samme periode økte også andel barn over 15 år som bodde hjemme i disse familiene. Men hvilke yrker var det disse barna gikk inn i da de var gamle nok? Mange av sønnene til underordnete sjømenn som bodde hjemme hos sine foreldre i 1875 arbeidet som sjøfolk. Disse var nok med å støttet familieøkonomien. Aase har vist at største delen av ugifte sjøfolks hyrer gikk til deres foreldre.[161] Svært mange av de voksne døtrene var engasjert i ulike typer av syarbeid, som syersker eller sydamer. Dette var arbeid som verken trengte spesielt tilpasset lokale, eller krevde store investeringer i utstyr. Det var derfor en enkel måte for dem å bidra til å bedre familieøkonomien, i alle fall frem til de giftet seg.

I 1912 hadde typen arbeid som barna til de underordnete sjøfolkene deltok i endret seg. Det ser ikke ut til at de på samme måte som i 1875 har vært med å skaffe familien inntekter. Den største forskjellen er at andelen av sjømenn som bodde hjemme hos sjømannsforeldre sank fra 1875 til 1912. Det var bare en sjømann som i 1912 bodde hjemme der faren var en underordnet sjømann. De fleste sønner av underordnete sjømenn var i stedet engasjert som lærlinger i ulike håndverksyrker. Enkelte av døtrene arbeidet som tjenestepiker, men det var ingen av døtrene som drev med syarbeid lengre. I stedet for syarbeid drev også noen av døtrene med håndverksarbeid. For eksempel arbeidet datteren til en skipstømmermann som ”Bogbinderske”. Hun het Almida Andersen, var 27 år og bodde fortsatt sammen med sine foreldre og sin lillesøster på 12 år i Strangehagen 20 på Nordnes.

Det ser ut til å være størst forandring i yrkesaktiviteten blant barna til de underordnete fra 1875 til 1912. I 1912 var flesteparten av de voksne barna som bodde hjemme gått inn i yrker der de sannsynligvis ville gjøre videre karriere. Selv om yrkene ikke var av like fin karakter som de yrkene offisersbarna fikk, er det likevel en klar statusheving. De som tidligere var syersker var nå blitt ”Trykkeriarbeiderske”, ”Polerdame” eller ”Butikjomfru”. Jeg ser dette som et tegn på at den økonomiske situasjonen også for de underordnete sjøfolkene hadde bedret seg.

Hvordan var det så med sjømannshustruene? Arbeidet de for å skaffe familien ekstra inntekter? Dersom dette var vanlig i 1875 var det sannsynligvis ikke så nødvendig i 1912, siden sjømennenes lønninger da var bedre. Hvis man kun legger folketellingenes opplysninger til grunn kan man med en gang fastslå at det ikke var spesielt vanlig at sjømannshustruene tok seg arbeid for å skaffe inntekter til hus og hjem. I mitt utvalg var det bare ei i 1912 og ei i 1875 som hadde opplysninger om yrke. Dette virker lite sannsynlig, da mange sjømannsfamilier hørte til blant de fattige i sin samtid. Hubbard har blant annet vist at sjømannsfamilier i Haugesund ofte er nevnt i fattigstyrets protokoller der: ”Failure of the husband to send money is often noted in applications for temporary poor law assistance.”[162] For å bøte på familiens dårlige økonomi må det derfor ha vært en del sjømannshustruer som hadde arbeid, selv om dette ikke vises i de kildene jeg har benyttet her.

At slikt arbeid ikke er registrert kan det henge sammen med den oppfatningen som en av informantene til Hildur Aase gav uttrykk for: ”Nei, det va ei skam før at ei kåna arbeidde, vett du. Det va det sama så maen ikkje kunna forsørg na. [...]”[163] Dersom det i samtiden ikke var helt godtatt at hustruene tok seg arbeid kan dette være en årsak til at så få oppgav slikt ved folketellingene. En annen årsak kan være at dette kun ble sett på som små tjenester og derfor ikke ble regnet for egentlig arbeid. Slike tjenester kunne være å hjelpe til med diverse husarbeid hos mer velstående familier, drive losjihus og selge mat, hjelpe naboer med å fikse tøy som var gått i stykker, eller selge små ting som de lagte selv. I folketellingen 1871 for Southampton er mange sjømannshustruer oppført med yrker. Burton viser i sin undersøkelse at mange av dem drev ulike former for forretningsvirksomhet i hjemmet, enten det var en liten butikk, eller et skjenkested. Hun påstår til og med at ektemannen fravær gjorde at hun fikk større muligheter til å skaffe seg en karriere på egenhånd.[164] Jeg mener at disse forholdene i stor grad må ha vært sammenliknbare i Bergen på denne tiden. Til tross for at folketellingslistene ikke inneholder særlig mange yrkesaktive sjømannshustruer, tror jeg det er sannsynlig at sjømannshustruene i stor grad har vært medvirkende til å holde familien med mat og klær. En del sjømannshustruer var nok til dels også avhengig av å ha egne midler, mens mannen var til sjøs. Men hvor stor del av familieøkonomien hustruenes inntekter har utgjort er det vanskelig å undersøke. Ikke minst fordi disse inntektene ikke alltid ble ført i likningsprotokollene.[165]

I et lite kvistværelse i Fritznersmuget 7 bodde i 1899 fyrbøter Augustin Heggestad sammen med sin kone. Rommet var under 10 m² og det var ikke mulig å se himmelen fra noe sted i rommet. Her delte de kjøkken og toalett med to andre familier. De måtte holde ut med fuktigheten som var i huset og stanken fra klosettet og vasken som manglet kloakk og spillvannsrør. ”Styg lugt” bemerket de tørt de som i 1899 undersøkte boligstandarden. Huset blir ellers karakterisert som ”Mørkt og stygt. Meget gammelt”. For dette betalte de 92 kroner i året i leie, det utgjorde 13% av det Augustin tjente i året som fyrbøter.[166]

Dette var nok ikke en uvanlig boligstandard for underordnete sjømenn. Men kontrasten var stor til de skipsførerne som bodde i egne villaer med to stuer, kjøkken og flere soverom i tillegg til et eget pikeværelse. Nå var det selvsagt ikke alle skipsførere som hadde så høy boligstandard. Men det var likevel klare forskjeller i boligstandarden mellom en vanlig sjømann og skipsførere. Dette hang selvsagt sammen med at skipsførerne tjente mer enn andre sjøfolk. Samtidig prioriterte skipsførerne å investere i ytre ting som kunne understreke at de var velstående og på den måten hevdet de sin sosiale status. For underordnete sjøfolk var ikke det et alternativ. De hadde i mange tilfeller nok med å klare å få endene til å møtes.

Forskjellen i boligstandard mellom skipsførere og underordnete kommer klart til uttrykk i den kommunale boligundersøkelsen som ble gjennomført i 1899. Ved denne undersøkelsen hadde 301 av de 2655 undersøkte husstandene en sjømann som hovedperson. Blant disse var det ingen skipsførere.[167] Det var først og fremst arbeiderenes boligforhold som skulle kartlegges, men undersøkelsen har også foregått ”i andre Smaaborgeres Hjem”.[168] Blant disse småborgerne var det heller ingen skipsførere.

Hele 22% av boligene hvor det bodde sjømannsfamilier ble av Arbeiderboligkomitéen ansett for å ikke ha tilstrekkelig med luft til det antall personer som bodde der.[169] Minstekravet her var 1m³ luft per innbygger. De leilighetene der man mente det var for lite luft hadde en gjennomsnittlig størrelse på 3,35 m² per innbygger, mens den var 6,59 m² for de sjømannsfamiliene som etter normen hadde nok plass. Dette er et klart uttrykk for at mange sjømannsfamilier bodde svært trangt.

Thowsen har pekt på at underordnete sjøfolk, nærmest uansett hvor trangt de bodde, ofte tok inn losjerende når de fikk barn. Dette gjorde de i følge ham for å spe på inntektene, for å møte de økte utgiftene barna medførte.[170] I folketellingslistene er det ikke mulig å se hvem de losjerende egentlig var losjerende hos. Leide de rom av sjøfolkene, eller leide de av huseieren? Dette gjør det vanskelig å undersøke dette grundig. I den kommunale boligundersøkelsen fra 1899 er dette enklere å se, fordi hver enkelt husholdning er ført på eget skjema.

Min undersøkelse av sjømannsfamilier i boligundersøkelsen støtter ikke Thowsens teori. Undersøkelsen viser at 24% av sjømannshusstandene hadde losjerende, dette var litt høyere enn for resten av de undersøkte boligene der andelen var 17%.[171] De sjøfolkene som hadde losjerende hadde ikke flere barn enn dem som ikke hadde losjerende.[172] At enkelte underordnete sjøfolk tok inn losjerende når de fikk barn kan nok likevel ha vært tilfelle. En familie som stemmer med Thowsens funn var en av de familiene som bodde trangest i 1899. Det var familien til båtsmann Ole Jørgensen. De bodde i en liten toroms leilighet i Nordre Schreudersmuget 6 på Nordnes. Leiligheten var bare 21m², her bodde han sammen med sin kone og deres sju barn i alderen fra 15 til et halvt år. For oss virker det ufattelig at en så stor familie kunne klare seg med så liten plass. Enda mer utrolig blir det når familien i tillegg til alle barna også hadde en losjerende, ei dame på 50 år. Den viktigste årsaken til at man lagde plass til en losjerende når man bodde så trangt må utvilsomt ha vært økonomi. For leie av denne leiligheten betalte familien 200 kroner i året, dette utgjorde hele 25% av Ole Jørgensens inntekt. Leieinntektene fra den losjerende dama har utvilsomt vært med å forbedre familiens økonomiske situasjon. Året etter bor familien i ”Nykirkesmittet”, eller Nykirkesmuget.[173] Årsaken til at de flyttet er ukjent, men flyttingen har sannsynligvis medført en bedring av boligstandard. Selv om leiligheten ligger i samme strøk, er det tvilsomt om familien har flyttet til en mindre leilighet. Familien hadde ikke losjerende boende hos seg her, noe som enten tyder på at de har fått bedre råd, eller at de har fått enda mindre plass. Mest sannsynlig hadde de nok fått bedre råd. Den eldste dattera på 16 år arbeidet i strikkeforretning og var nok med å veie opp for de tapte inntektene som følge av at de ikke hadde losjerende.

Tre av sjømannsfamiliene i undersøkelsen hadde tjenestepiker. Det var utelukkende maskinister som hadde tjenestepiker. Selv om det å ha tjenestepike tyder på en relativt høy sosial status var forskjellen mellom de tre maskinistene her stor. Den ene var enkemann og bodde i en liten toroms leilighet på Nordnes sammen med sine fire mindreårige barn. Han hadde en årsinntekt på 1000 kroner, en inntekt som ikke skulle tilsi at han hadde råd til egen tjenestepike. Tjenestepiken har nok fungert som barnepike etter at konen hans døde. Uten henne kunne ikke Johan Johannesen ha fortsatt sitt arbeid som maskinist. At det var trangt om plassen i leiligheten kommer frem i en kommentar i undersøkelseslistene der det står at han ikke selv overnatter i leiligheten: ”Selv ligger han om bord”.[174] En annen maskinist hadde en årsinntekt på 2400 kroner og bodde i en fireroms leilighet på Stølen. Konen hans var i live og de hadde fem barn i alderen fra fire til 13½ år . Selv om de hadde mange barn var nok tjenestepiken, som i dette tilfellet var 33 år, mer et uttrykk for luksus enn for en absolutt nødvendighet.

Det har nok vært vanlig for familiene til underordnete sjømenn å leie ut deler av leiligheten, eller ta inn losjerende i de periodene som mannen ikke var til stede. Da hadde man gjerne litt plass til overs. På denne måten fikk man inn litt mer enn kun det som familiemedlemmene tjente. Mange sjømannsfamilier hadde temmelig lav boligstandard, likevel valgte enkelte av sjømannshustruene å flytte til billigere boliger, mens mannen var til sjøs.[175]

Som for resten av bybefolkningen var også boligstandarden blant sjømenn svært varierende. Spranget var stort i fra de underordnete sjømennene som bodde med hele sin familie i små leiligheter på Nordnes til skipsførerne som bodde i nye boliger på Nygårdshøyden. Det er få opplysninger om hvordan boligstandarden blant sjøfolk var etter århundreskiftet, men selv om sjøfolkenes økonomiske situasjon bedret seg fra 1875 til 1912 har trolig ikke boligforholdene bedret seg mye.[176] Men hvor bodde egentlig sjømennene?

Sjøfolkenes bomiljø splittes.

”Significantly seafarers were not separated from non-seafarers by residence and seafarers had joiners, masons, boilermakers, carters, labourers and deck workers as neighbours. This tends to confirm the argument of the previous chapter that seafarers were part of the working community rather then a group set apart with their employment.”[177] Dette var situasjonen i Southampton i 1871. Var det annerledes i Bergen? Bodde sjøfolkene her enkelte steder i byen og utgjorde et eget samfunn i byen? Endret i tilfelle dette seg da sjømennene ble mer spesialiserte som følge av overgangen til dampskip

I følge Thowsen er det mulig å avlese karrieren til sjømennene utfra hvor de bodde i byen. Matroser og styrmenn bodde som regel i den tette trehusbebyggelsen på Nordnes blant andre arbeidere og småkårsfolk. ”Den ferske skipperen flyttet til murleiegårdene på Nygårdshøyden, Møhlenpris eller i enkelte strøk av Sandviken. I takt med bedret økonomi kunne så skipperen styrke sin sosiale stilling ved å flytte til en villatilværelse i Fana. Noen ganske få avanserte ytterligere på den sosiale rangstige, gikk i land og ble skipsredere med herskapshus i byen eller i Fana.”[178] Den første skipsføreren flyttet til Fana i 1913, altså et år etter min periode.[179]

Kartet nedenfor er utarbeidet av Historisk institutt ved Universitetet i Bergen og viser at sjøfolkene i 1875 i større eller mindre grad bodde spredt utover hele Bergen sentrum. Det er likevel områder som klart peker seg ut som mer attraktive boområder for sjømenn. Det er særlig områdene på Nordnes som har en høy konsentrasjon av sjøfolk. På Nordnes var det billige boliger i den gamle trehusbebyggelsen som preget området. Dette var et område som tradisjonelt hadde vært preget av mange sjøfolk. Ved folketellingen i 1801 var også sjøfolkene sterkt representert her.[180] Mange sjøfolk bodde i tillegg i Skuteviken, på Nøstet, Fjellsiden og Verftet.[181] Innerst i Vågen og rundt Lille-Lungegårdsvann var det få sjøfolk som bodde.

Ved folketellingen 1875 bodde underordnete og overordnete sjøfolk stort sett i de samme delene av byen. Boligstandarden varierte selvsagt med status og økonomi, men i følge Thowsen eksisterte det fortsatt et felles bomiljø for sjøfolk på denne tiden.[182] Dette felles bomiljøet ble etter hvert splittet mer og mer opp ettersom antall sjømenn økte og nye boliger ble bygget. Det var i første omgang sjøfolkene med best økonomi som benyttet seg av sjansen til å få økt boligstandard. Men etter hvert flyttet sjømenn av alle kategorier inn i nye boliger.[183] I 1912 bodde det 83 sjømenn i Hans Hauges gate i Sandviken. Dette var temmelig nye murleiegårder som ble bygd omkring århundreskiftet. Her var alle kategorier sjømenn representert, alt fra kahyttsgutter til skipsførere. Av disse var 43 overordnete og resten underordnete sjømenn. Særlig var det mange maskinister (22) som bodde her.[184]

I nabogaten til Hans Hauges gate, Ladegårdsgaten, bodde det på samme tid 97 sjømenn. Dette var ei gate som var preget av trehusbebyggelse og en boligstandard som nok var lavere enn i Hans Hauges gate. Dette gjenspeiles også i sammensetningen av sjømannsfamiliene som bodde her. I denne gaten finner bodde det hele 84 underordnete og bare en skipper. Skipperen var Johannes Seglem fra Kvinnherad. Han var på dette tidspunktet 69 år gammel og bodde sammen med sin kone og fire voksne barn i nr. 27. I tillegg til dem bodde det 18 personer i det samme huset.[186] Skipper Seglem eide huset og hadde bodd der siden han kjøpte det for kr. 13000,- i 1889. Huset som bestod av tre etasjer var da nyoppført.[187] Standarden var nok derfor ikke så lav som man ellers kunne forvente i dette området. Økonomisk må han ha klart seg bra, da han hadde leieinntekter fra dem som bodde i huset.

Men hvordan var nabolaget der sjøfolkene i Bergen bodde? Bestod det kun av andre sjømenn, eller bodde de sammen med “joiners, masons, boilermakers, carters, labourers and deck workers” slik som Burton har vist at sjøfolkene gjorde i Southampton? [188]

En undersøkelse av yrkene til de som bodde på samme adresse som sjøfolkene i utvalget ovenfor viser at sjøfolkene for en stor del bodde i samme områder som vanlige arbeidere og håndverkere. Det presiseres at i denne undersøkelsen er ikke yrkene til sjømennenes familiemedlemmers skilt ut. Andelene er regnet ut blant dem som hadde oppgitt en yrkestittel som var noe annet enn for eksempel hustru, barn eller datter.

Det er ikke tvil om at de bergenske sjøfolkene på samme måte som sine kollegaer i Southampton bodde i samme områder som arbeidere og håndverkere, men det ser ut til å ha skjedd en klar forskyvning i fra 1875 til 1912. Mens mer enn 70% av dem de bodde sammen med sjøfolk i 1875 tilhørte klassen av arbeidere og håndverkere, var denne andelen sunket til litt over 60% i 1912. På motsatt side økte andelen av yrkesaktive i den høyere klassen av funksjonærer og selvstendig næringsdrivende med tilsvarende ti prosent. Dette kan være et uttrykk for at sjøfolkene i 1912 bodde i bedre strøk av byen, men det kan selvsagt også være et resultat av at bybefolkningen generelt fikk økt sosial status i løpet av perioden. At sjøfolkene bodde i områder av byen der så mange som 60% av de yrkesaktive hørte til arbeiderklassen, eller drev med håndverk, viser at sjømennene har vært en del av denne gruppen. Eller som Burton uttrykker det: ”that seafarers were part of the working community rather then a group set apart with their employment.”[189] Forskyvningen i retning av at flere av naboene kom i fra høyere sosiale lag kan også tolkes som at en del av sjømennene distanserte seg mer fra arbeiderklassen. Dette gjorde de ettersom de fikk muligheten til klatre litt oppover i det sosiale hierarkiet da de fikk økt sin status som følge av mer utdanning og høyere formelle krav. Men hvordan påvirket dette selve sjømannssamfunnet?

I følge Thowsen ble det felles bomiljøet splittet opp da mange skipsførere etter århundreskiftet flyttet inn sammen med byens øvrige borgerskap i store og komfortable leiligheter på Nygårdshøyden og på Møhlenpris. Dette var leiligheter som kunne ha fire til fem rom og enkelte hadde også bad. Han sier at det i følge Griegs Adressebok for 1915 bodde 37 skipsførere og bare to matroser på Nygårdshøyden.[190] Men ved folketellingen i 1912 var det temmelig jevnt fordelt med underordnete og overordnete også i de gatene på Nygårdshøyden som Thowsen har undersøkt.[191] Det er derfor mulig at sjøfolk av ulik status fortsatte å være naboer selv om bomiljøet for sjømenn som fantes på 1800-tallet forsvant etter århundreskiftet. Sjømennene ble på denne tiden spredt mer utover byen og det ble ikke lengre så konsentrerte områder med sjøfolk som det hadde vært tidligere. Enkelte av de rikeste sjømennene distanserte seg mer og mer fra resten av sjømannssamfunnet, ettersom det ble mulig for dem å stige i det sosiale hierarkiet i byen.

Jeg mener det er lite trolig at endringen skulle være så stor fra 1912 til 1915 som de ulike resultatene mine og Thowsen skulle tilsi. Folketellingen bør her være en mer nøyaktig kilde enn adressebøkene, da folketellingene inneholder opplysninger om alle som var bosatt i Bergen på tellingstidspunktet. Det er nok likevel riktig som Thowsen sier at skipsførerne ikke nådde helt til topps i det sosiale hierarki på Nygårdshøyden. Dette begrunner han med at det ikke bodde skipsførere i de store og flotte villaene i Søndre og Nordre Villavei eller i Store Parkvei.[192] Heller ikke ved folketellingen 1912 bodde det sjøfolk i noen av disse villaene.[193]

Dette skjedde en utvikling i bosetningsmønsteret til sjømenn i Bergen fra 1875 til 1912. Under seilskipstiden bodde sjøfolk av alle grader stort sett i de samme områdene av byen og utgjorde et felles bomiljø. Utover i perioden ble sjømennene mer spredt ved at nye områder ble bebygget og mange flyttet fra de typiske sjømannsstrøkene. Det oppstod også en differensiering der de overordnete ble i flertall i enkelte områder med god boligstandard, mens de underordnete ble tilsvarende dominerende i andre.

[116] Brev fra norsk maskinist publisert i Norsk Maskin –Tidende, nr. 12, 1913, i Thowsen 1983, p. 98

[117] Ibid.

[118] Ibid.

[119] Burton 1988, p. 227.

[120] Fischer/Nordvik 1987b, p. 156.

[121] Aase 1987, p. 48.

[122] SAB: Dataregister: ”Vigde i Bergen 1816-1911”.

[123] Tallene før 1886 mangler for landet som helhet, Historisk statistikk 1994, p. 91.

[124] Se kap. III, Ficher/Nordvik 1988, p. 107.

[125] SAB: Dataregister, ”Vigde i Bergen 1816-1911”.

[126] Se ovenfor, kap. IV, diagr. 3.

[127] SAB: ”Vigde i Bergen 1816-1911”, dataregister.

[128] SAB: Innrulleringssjefen i Bergen: Sjøfarts annotasjonsrulle, 1897-1903, lnr. 12a, p. 111b.

[129] Lov om adgang til at føre fartøi og blive styrmand.... , 7. april 1906, §2.

[130] Griegs Adressebok for Bergen 1922.

[131] Se ovenfor kap. IV, diagr. 3.

[132] Se for eksempel Hamre 1989, p. 20.

[133] Fischer/Nordvik 1988, p. 107, 110.

[134] Historisk statistikk 1994, p. 91.

[135] Aubert/Arner 1962, p. 104.

[136] Lov om maskinister paa dampfartøier af handelsmarinen, 26. juni 1889.

[137] 1866-1870: 29,1 år, 1871-1875: 28,4 år.

[138] Aase 1987, p. 52.

[139] Aase 1987, p. 50.

[140] Aase 1987, p. 50.

[141] Nedrebø muntlig febr. 2000.

[142] Aase 1987, p. 47.

[143] Fischer/Nordvik 1987b, p. 156. Stavanger og Arendal hadde 24,6%, hentet fra Hamre 1989.

[144] Bergens Sjøfartsmuseum: Skipsfartstellingen 1875 for bergenske skip i utenriksfart.

[145] Se ovenfor kap. IV, diagr. 3.

[146] BBA: Likningsprotokoll 1875 for Bergen,.

[147] Matroser (inkl. lettmatroser) 31 år i 1875 og 25 år i 1912, uspesifiserte sjømenn 27,4 i 1875 og 24,5 år i 1912.

[148] Hinkkanen 1992, p. 73.

[149] Gøthesen 1990, p. 156.

[150] I 1901 sendte Marconi det første trådløse telegrammet over Atlanteren.

[151] Aamot 1979, p. 10.

[152] Thowsen 1983, p. 73f.

[153] Thue 1980, Tab. 8, p. 184.

[154] Thue 1980, p. 187.

[155] Burton 1988, p. 231.

[156] Fischer/Nordvik 1987a, p. 52.

[157] Census of Fertility 1911 i Burton 1988, p. 234.

[158] Over 15 år.

[159] Se også kap. VI.

[160] I utvalget var gifte styrmenn i gjennomsnitt 33,4 år i 1875 og 34,0 i 1912, de underordnete var til sammenlikning 36,0 og 37,2 år.

[161] Aase 1987, p. 52.

[162] Hubbard 1998, p. 5.

[163] Aase 1987, p. 82.

[164] Burton 1988, p. 244.

[165] Aase 1987, p. 79.

[166] BBA: Grunnlagsmaterialet til Arbeiderboligundersøkelsen 1899.

[167] Boligundersøkelsen, p. 11.

[168] Boligundersøkelsen, p. 10.

[169] BBA: Boligundersøkelsen 1899.

[170] Thowsen 1983, p. 77.

[171] Boligundersøkelsen, p. 33.

[172] 2,04 barn hos dem som hadde losjerende mot 2,06 barn hos dem som ikke hadde losjerende.

[173] SAB: Folketellingen for Bergen 1900.

[174] BBA: Boligundersøkelsen 1899.

[175] Burton 1988, p. 215.

[176] Se for eksempel Thowsen 1983, p. 74.

[177] Burton 1988, p. 199f.

[178] Thowsen 1983, p. 79.

[179] Thowsen 1983, p. 71.

[180] Thowsen 1983, p. 64.

[181] Thue 1980, p. 28ff.

[182] Thowsen 1983, p. 68.

[183] Thowsen 1983, p. 68.

[184] SAB: Folketellingen 1912 Bergen

[185] Bildet hentet fra Thowsen 1983, p. 76.

[186] SAB: Folketellingen 1912 Bergen.

[187] SAB: Byfogd og byskriver i Bergen; Panteregister D 28, p. 90 og Pantebok 51, p. 721.

[188] Burton 1988, p. 199f.

[189] Burton 1988, p. 199f.

[190] Thowsen 1983, p. 71.

[191] Allégaten, Fosswinckelsgate, Hans Holmboes gate, Harald Haarfagres gate, Hermann Foss gate, Prof. Hansteens gate, Storms gate og Welhavens gate. 50,5% over- og 49,5% underordnete (eks. 21 skipsførere, 18 uspesifiserte sjømenn, 11 fyrbøtere).

[192] Thowsen 1983, p. 71.

[193] SAB: Folketellingen 1912 for Bergen.