VII. Avslutning.

Overgangen fra seilskip til dampskip som skjedde i Bergen fra midten av 1800-tallet, førte til store endringer i skipsfarten. Disse endringene påvirket også sjøfolkenes hverdag. Reisene ble mer regelmessige og det ble hyppigere anløp av land. I tillegg til bedrete forhold for sjøfolkene førte moderniseringen av skipsflåten til at det ble flere grupper av sjøfolk. De ble på denne måten mer spesialiserte. Spesialiseringen kom blant annet av at det ble større krav til teknisk innsikt for sjøfolk om bord i dampskipene. Staten fulgte opp utviklingen ved å vedta formelle krav om utdanning og praksis. Disse kravene var et forsøk på å trygge sikkerheten både for skip, sjøfolk, last og passasjerer.

Med denne oppgaven ønsket jeg å undersøke om sjømannsstanden endret seg som følge av at skipsfarten ble modernisert. For å finne ut dette tok jeg utgangspunkt i enkelte sentrale faktorer som kunne være med å gi et bilde av hvem sjøfolkene var. Disse faktorer var: fødested, alder, sosial bakgrunn, vigselsalder og familiestørrelse. En av mine hypoteser var at økte krav om utdanning og yrkespraksis gjorde at flere sjøfolk ble rekruttert i Bergen, eller fra de bynære områdene. Dette fordi det var her man hadde størst sjanse til å skaffe seg utdanning og praksis. Undersøkelser av folketellingene viste at den lokale rekrutteringen økte, men at økningen ikke i første rekke kom blant de sjøfolkene som trengte formell utdanning eller praksis. Det var særlig de underordnete som i større grad enn tidligere ble rekruttert fra byen. Det kan derfor se ut som om sjømannsyrket i løpet av perioden ble et vanligere yrke for bybefolkningen enn det hadde vært tidligere. Dette hadde sannsynligvis mer å gjøre med forhold i byen enn med selve overgangen til dampskip. Den geografiske rekrutteringen blant dem som ikke var født i byen ble i stor grad påvirket av de bedrete kommunikasjonene i området. Bedre kommunikasjon gjorde det enklere for folk fra distriktene å reise inn til Bergen for å søke hyre.

De nye gruppene av sjømenn, maskinbesetningen, hadde ikke de samme maritime tradisjonene som andre sjøfolk. Dette antok jeg ville føre til lavere rekruttering fra sjømannsstanden. Men det viste seg at selvrekrutteringen til sjømannsyrket økte for alle grupper av sjømenn i løpet av perioden. Mest overraskende var det at dette også var tilfellet for maskinistene. Jeg har tolket dette som et tegn på at de i løpet av perioden i større grad ble integrert i sjømannssamfunnet.

Jeg har også undersøkt om sjøfolkene var aktive i lengre perioder etter at dampskipene overtok. Dampskipene gjorde at arbeidet om bord for mange av sjøfolkene ble mindre fysisk slitsom. Det skulle derfor være mulig å holde ut som sjøfolk lengre enn tidligere. En gjennomgang av sjøfolkenes alder viste at de ikke ble eldre, men yngre i løpet av perioden. En mulig årsak til at alderen gikk ned var at det i byen var stor tilgang på unge menn som ønsket å dra til sjøs. Disse ble prioritert både fordi de var fysisk sterke og ikke minst fordi de hadde krav på mindre hyre. Det er vanskelig å regne ut hvor lenge sjøfolkene egentlig var aktive, da det å være sjømann ofte ble kombinert med arbeid i land. På den måten kunne man være borte fra skipsfarten i kortere eller lengre perioder. Blant de sjømennene jeg undersøkte var det en tendens til at man kunne strekke den ”yrkesaktive” perioden litt lengre i 1912 enn tidligere. Selv om gjennomsnittsalderen gikk ned var det fortsatt mulig for godt voksne menn å få hyre. Det var de sjøfolkene som hadde utdanning som ble lengst i sin tjeneste.

Med dampskipenes regelmessighet og hyppigere anløp av land antok jeg at det ble enklere å kombinere sjømannsyrket med familieliv. Dette så ikke ut til å være tilfellet i Bergen. Vigselsalderen blant sjømenn var her temmelig stabil gjennom perioden og andelen vigde sjøfolk sank. Dette kunne vært et uttrykk for at det ble vanskeligere å kombinere sjømannsliv med familieliv, men jeg har valgt å se reduksjonen i vigselsandelen som en konsekvens av at sjømenene ble yngre fra 1875 til 1912.

Ettersom færre av sjøfolkene var gift kunne man tenke seg at antall barn per sjømann sank. Det er mulig at dette var tilfellet, men undersøkelsen viser er at det var flere sjømannsbarn som bodde hjemme i 1912 enn i 1875. Dette er ikke ensbetydende med at sjøfolk generelt fikk flere barn, men er et uttrykk for at sjøfolkene fikk bedret sin økonomiske situasjon. De hadde derfor mulighet til å ha flere barn boende hjemme. Den bedrete økonomiske situasjonen førte sannsynligvis også til at antall familiemedlemmer som måtte arbeide sank. Folketellingenes opplysninger om koner og barns yrker er svært ufullstendige og det har derfor ikke vært mulig å undersøke nøyaktig hvordan dette ble påvirket av sjømennenes reallønnsvekst. Uansett mener jeg at sjømannshustruene har vært med å skaffe inntekter til familien i større grad enn det kildene viser.

Jeg har også undersøkt om profesjonaliseringen som fulgte med overgangen til dampskip førte til at sjømennene ble en mer differensiert gruppe. Med overgangen til dampskip økte spesialiseringen og krav om utdanning blant sjøfolkene. De ble på den måten mer og mer knyttet til sin egen sjømannsgruppe. De enkelte sjømannsgruppene stiftet sine egne foreninger og organisasjoner. Dette tyder på at identiteten man tidligere hadde som sjømann gradvis ble avløst av en sterkere identitet som fyrbøter, maskinist, eller stuert. Slik ble nye grupper av sjøfolk dannet og sjømannssamfunnet ble mer og mer differensiert.

Sjømennene har alltid vært en svært heterogen gruppe. Avstanden fra skipsfører til dekksgutt var stor. Dette gjenspeilet seg også i boligstandarden. Denne varierte mye etter hvilken stilling sjøfolkene hadde. Skipsførere kunne bo i store, nye leiligheter på Nygårdshøyden, mens enkelte underordnete bodde med sine familier i trange, eldre boliger på Nordnes. Jeg har vist at boligstandarden ble bedret for de av sjøfolkene som rundt århundreskiftet fikk mulighet til å flytte til de områdene av byen hvor det ble bygget nye boliger. Men for dem som fortsatt ble boende i den gamle trehusbebyggelsen på Nordnes, eller i Skuteviken ble ikke forholdene særlig bedret.

Selv om boligstandarden varierte mye, bodde sjøfolk av alle grader på 1800-tallet i enkelte områder av byen og utgjorde en sosial enhet der. De som hadde mulighet flyttet etter hvert bort fra disse områdene og ble mer integrert i resten av bybefolkningen. De underordnete sjøfolkene ble stort sett boende sammen med arbeiderfamilier i de områdene av byen hvor de billigste og dårligste boligene var. På denne måten ble sjømannssamfunnet mer differensiert og de underordnete ble i enda større grad enn tidligere integrert i arbeiderklassen.

Selv om sjøfolkene lenge utgjorde en egen samfunnsgruppe i byen, ble de underordnete sjøfolkene mer og mer en del av arbeiderklassen. Mine undersøkelser viser at navigatørene hovedsakelig ble rekruttert fra bedrestilte familier, mens de andre sjøfolkene på samme måte som arbeiderne i stor grad ble rekruttert i fra arbeider- og håndverksfamilier. De bodde som regel i arbeiderstrøk og var på mange måter en del av arbeiderklassen. Tilknytningen til arbeiderklassen viste seg også i at det å være sjømann for mange kun var noe de gjorde i en periode av livet. De fleste av de underordnete sjøfolkene jeg har undersøkt fortsatte sin yrkeskarriere som arbeidere etter at de hadde endt sin karriere til sjøs. Største parten av dem som gikk i land tok yrker som verken betydde økning i sosial status eller bedret økonomi.

Det er liten tvil om at sammensetningen av sjømannssamfunnet endret seg fra 1875 til 1912, men det er vanskelig utfra kildene å slå fast i hvor stor grad endringene som fant sted kom som følge av moderniseringen av skipsfarten. Sjømannsstanden utgjorde frem til midten av 1800-tallet et eget samfunn i byen, men dette ble splittet opp som en følge av den økte spesialiseringen. Sjømennene ble mer og mer lik vanlige arbeidere. Dette toppet seg i 1912, da maskinistene gikk til den første organiserte sjømannsstreiken på norske skip. Med denne streiken tok sjømennene for alvor steget inn i arbeidernes rekker og sjømannsstanden som et eget samfunn i byen smuldret mer og mer bort.