I. Innledning.

Sjøfolkene utgjorde lenge en av de aller største yrkesgruppene i Norge. På slutten av 1800-tallet sysselsatte skipsfarten nesten 60.000 mann.[1] Likevel er det påfallende hvor lite som egentlig er skrevet om denne viktige yrkesgruppen. Arbeiderne og arbeiderklassen har fått en tilsvarende dominerende plass i norsk historieskrivning. På mange måter var det likheter mellom sjømennene og industriarbeiderne. Det er sannsynlig at de ble rekruttert fra omtrent den samme del av befolkningen og at de ofte bodde i egne områder av byene. Edvard Bull som har skrevet om norsk arbeiderklasse har en definisjon av arbeiderklassen som gjør at også sjøfolkene burde regnes som del av denne.[2] Han utelukker fiskere og håndverkere fra arbeiderklassen, men sjøfolk er ikke nevnt som unntak. De burde derfor i større grad vært med i historikernes behandling av arbeiderklassen.

En ting som vanskeliggjør en undersøkelse av sjøfolk er at de utgjorde en så sammensatt gruppe. Gruppen rommet alt fra den unge, uerfarne førstereisgutten til den godt voksne, erfarne og velstående skipsføreren. Det er også vanskelig å skille sjøfolkene fra andre grupper i byen. Sjøfolk var ofte kun aktive i en kort periode og gikk senere inn i andre yrker. En del av yrkene til sjøs kunne man også bedrive i land. Særlig skipstømmermennene er eksempler på dette. Mange av disse arbeidet ved skipsverftene, men de kunne kombinere arbeidet i land med en karriere til sjøs. Det er derfor vanskelig å vite hvilke kriterier man skal sette når man skal finne sjøfolkene i kildene.[3] Hans-Jakob Ågotnes skriver i sin doktorgradsavhandling om tømmermenn og snekkere i Bergen: ”Ei kvantitativ tilnærming til desse gruppene er ei farefylt oppgåve. [...] ”Sjøfolk” og ”arbeidsmenn” blir på denne måten flytande grupper som det er umogeleg å avgrensa talmessig”.[4] Det er dette ”umogelege” jeg vil forsøke å gjøre her.

Problemstilling.

maskinister, fyrbøtere og smørere. Mens man hadde rundt 14 forskjellige stillinger ombord på seilskip fikk man hele 25 ombord på dampskip.[5] Moderniseringen av skipsfarten gjorde at de formelle kravene til sjøfolkene ble høyere. Man fikk et bedre utbygd skoletilbud for sjømenn og de første sjømannsorganisasjonene vokste frem. Tema for min oppgave er om sjømannsstanden endret seg som følge av at skipsfarten ble modernisert. Min hypotese er at økte krav om utdanning og yrkespraksis gjorde at flere sjøfolk ble rekruttert i Bergen, eller i de bynære områdene. Dette fordi det var her man hadde størst sjanse til å skaffe seg utdanning og praksis. I tillegg tenker jeg meg at de nye gruppene av sjømenn som oppstod ikke hadde samme maritime tradisjoner som andre sjøfolk. Dette ville i så fall gi seg utslag i en lavere rekruttering fra sjømannsstanden. Med dampskipenes regelmessighet burde det også være enklere å kombinere sjømannsyrket med familieliv enn det hadde vært tidligere. Dersom dette stemmer burde flere sjøfolk være gift i 1912 enn i 1875. Med økt spesialisering og utdanning ble sjøfolkenes identitet mer og mer knyttet til sin egen sjømannsgruppe. Dette gav seg blant annet uttrykk i fremveksten av de ulike sjømannsorganisasjonene. Kan man si at profesjonaliseringen førte til at sjømennene ble en mer differensiert gruppe enn de hadde vært tidligere?

For å undersøke dette har jeg valgt å analysere og beskrive en relativt stor gruppe sjømenn. I utgangspunktet skulle dette være alle sjømenn som var aktive i Bergen på et visst tidspunkt. Dette er sannsynligvis ikke tilfellet, da det nok er en del sjømenn som mangler i kildene og også en del som er kommet med som ikke egentlig var sjømenn. For å finne ut om sjømannsstanden endret seg tar jeg utgangspunkt i enkelte sentrale faktorer som kan være med å gi et bilde av hvem de var. Slike faktorer er for eksempel: fødested, alder, sosial bakgrunn, vigselsalder og familiestørrelse.

Jeg har valgt å konsentrere meg om perioden fra 1875 til 1912 fordi det er i denne perioden dampskipene overtar for seilskipene. I 1875 bestod Bergens handelsflåte av 273 seilskip og 62 dampskip. I 1912 hadde seilskip og dampskip skiftet plass og de tilsvarende tallene var 75 mot 354.[6] Flesteparten av sjømennene i 1875 tjenestegjorde derfor på seilskip, mens majoriteten av sjøfolk i 1912 arbeidet på dampskip. At akkurat årene 1875 og 1912 er valgt er også kildemessig begrunnet. Både i 1875 og 1912 ble det avholdt folketellinger i Bergen. Folketellingen 1875 var den første folketellingen som også skulle ha med de som ikke var tilstede på tellingstidspunktet.[7] Dette gjaldt særlig sjømenn. Det ble samtidig også avholdt en egen skipsfartstelling. 1912 folketellingen er den siste folketellingen som er åpen for fri bruk. Det er også den nyeste folketellingen som er dataregistrert. Begge folketellingene er dataregistrert ved Statsarkivet i Bergen.

Bergen er i perioden jeg har valgt en by i vekst, både når det gjelder innbyggertall og utbredelse. Dette skaper litt problemer når man skal analysere en befolkningsgruppe i Bergen. Formelt ble Bergens landsokn innlemmet i Bergen først i 1877. Landsoknene omfattet blant annet Kalfaret, Nygård, Møhlenpris, Lungegården og Sandviken. I 1915 ble nabokommunen Årstad innlemmet i Bergen. I databasene er disse endringene i ulik grad tatt hensyn til. Landsoknene er tatt med i 1875 folketellingen for Bergen, selv om de formelt ikke hørte til der. I databasene over vigde, døde og fødte i Bergen fra 1668 og frem til 1911 er Årstad med, men Årstad er ikke med i folketellingen 1912. Jeg har i mine analyser valgt å bruke databasene slik som de er. Da antallet sjømenn i mitt utvalg er relativt stort skulle ikke dette påvirke analysene i særlig grad.

Kilder og metode.

Det er flere kilder som er av interesse når man skal undersøke sjøfolks sosiale- og geografiske bakgrunn og familieforhold i Bergen omkring århundreskiftet. De kanskje viktigste kildene er de nevnte folketellingene. Det er da også folketellingene 1875 og 1912 jeg har satt som ytterpunkter for min undersøkelse.

Folketellingen 1875 ble avholdt ved årsskiftet 1875/76. Tellingen gir opplysninger om navn, alder, fødested, bosted, yrke, stilling og hvem folk bodde sammen med på tellingstidspunktet. På denne måten er det mulig å finne ut hvem sjøfolkene var, om de var gift og i så tilfelle hvor stor familie de hadde, samt hvor de kom i fra. Universitetet i Bergen har i samarbeid med Statsarkivet i Bergen dataregistrert folketellingen 1875 for Bergen. Folketallet i Bergen var da 39.271.[8] Jeg har laget kode for de forskjellige sjømannsstillingene, for eksempel ”SKI” for skipper og kaptein, ”STY” for styrmann osv. På denne måten har jeg kommet frem til 1701 personer med sjømannstitler for folketellingen 1875.

På grunn av dårlige erfaringer fra tidligere folketellinger, var det bestemt at man i 1875 også skulle telle personer som ikke var tilstede på tellingstidspunktet. De personene som tidligere ikke hadde blitt fanget opp av folketellingene var særlig sjøfolk i utenriksfart, det ble derfor samtidig også avholdt en egen skipsfartstelling. Denne tellingen skulle omfatte alle personer som befant seg på norske skip på det aktuelle tidspunkt. På landsbasis gir tellingen opplysninger om ca. 15.000 personer på 1300 skip i utenriksfart.[9] Jeg har registrert skipsfartstellingen for de skipene som var i fra Bergen. Databasen omfatter 103 skip og gir opplysninger om 1352 personer. 1338 av disse var sjøfolk og 998 var sjøfolk bosatt i Bergen.

I skipslistene er det navn på skipene, skipstype, tonnasje, hvor skipene befant seg og hvor de skulle, samt opplysninger om mannskapet. Det er opplysningene om sjøfolkene med bostedsadresse Bergen jeg er interessert i, og som jeg vil benytte i min analyse. Listene gir opplysninger om mannskapets stilling ombord, deres alder, fødested, bosted og sivilstand. Problemet med tellingen er at den er gjort midtvinters og på landsbasis lå da 42% av tonnasjen og 49% av skipene i vinteropplag.[10] Dette var ikke tilfelle for Bergens del. Lauritz Pettersen skriver at: ”Listene omfatter bl.a. 51 av byens 62 fullriggere og barker, samtlige brigger -7 stk. og 24 av 25 skonnerbrigger. [...] Det første vi kan fastslå er at bergensskutene i liten grad lå i vinteropplag, slik det fortsatt var tilfelle på Øst- og Sørlandet.” [11]

Det bør i teorien være stor overlapping mellom den vanlige tellingen og skipsfartstelling, da man i fastlandslistene også skulle føre opp dem som ikke var tilstede. Det er likevel påpekt at folketellingen 1875 ikke er helt pålitelig, blant annet på grunn av tellingstidspunktet, nyttårsaften.[12] For eksempel er enkelte innflyttere til Bergen som var på besøk hos familien på fødestedet for å feire jul og nyttår ikke registrert her i byen. I de lokale listene er de oppført med bosted Bergen. Derfor er nok en del av sjøfolkene heller ikke oppført i listene for Bergen. Sannsynligvis gjelder dette først og fremst sjøfolk uten familie i byen.

De samme opplysningene som er registrert i 1875 folketellingen er med i den kommunale folketellingen som ble avholdt 1. februar 1912. I tillegg til de vanlige opplysningene har den en rubrikk for bosted 1910, noe som gir gode opplysninger om eventuelt innflytting. Dette var den første kommunale folketellingen i Bergen og skulle være med å danne grunnlaget for opprettelsen av Bergen kommunale folkeregister. Folketellingen omfattet også midlertidig fraværende personer, og sjøfolk er nevnt spesielt: ”Som midlertidig fraværende regnes ogsaa sjøfolk [...]”.[13] Folketellingen er ikke tidligere blitt brukt for å kartlegge sjøfolks familieforhold og sosiale eller geografiske bakgrunn.Atle Thowsen som skrev bind fire av Bergen og sjøfarten kunne ikke benytte seg av denne fordi: ”Det har vært vurdert som altfor arbeidskrevende å foreta en bearbeidelse av 1912-materialet i sammenheng med skrivingen av foreliggende verk.”[14] Nå er 1912 folketellingen dataregistrert og dette har gjort det mulig å bruke den til å undersøke sjøfolks sosiale og geografiske bakgrunn. Folketellingen 1912 inneholder opplysninger om 77.705 personer. Jeg har bearbeidet databasen på samme måte som 1875 folketellingen og funnet frem til 3549 personer med sjømannstitler.

Folketellingene gir svært mange gode opplysninger om sjøfolk, men de har heller begrensete opplysninger om sjøfolkenes yrkesbakgrunn. Ofte er sjøfolkene bare oppgitt å være “søfarende”, ”reiser til sjøs” eller ”sjømann”. For å få nøyaktige opplysninger om stilling og status må man benytte rullematerialet som innrulleringssjefen samlet inn.

Arkivet etter innrulleringssjefen (fra 1911; mønstringssjefen,) inneholder de mest omfattende og nøyaktige opplysningene om sjømenn i utenriksfart. Her er det særlig rullematerialet som er av stor betydning for meg. Rullene var i utgangspunktet ment for rent militære formål. De var ment å gi kongen en mulighet til å vite hvor hans sjømilitære styrker var i tilfelle det brøt ut krig. Utover 1800-tallet fikk mønstringsvesenet mer og mer sivile funksjoner. Det sikret blant annet sjøfolkene rett betaling og stilling ombord, fordi de kunne bevise hvor lang fartstid de hadde.

Rullematerialet gir oss svært verdifull og nøyaktig informasjon om hvilke skip sjøfolkene reiste med, hvilken stilling de mønstret på i, hvor lenge de var ute per reise, hvor de kom ifra, hvor lenge de arbeidet som aktive sjøfolk og mye mer. Dette er en kilde som foreløpig er lite brukt av historikere på grunn av sitt enorme omfang. Atle Thowsen brukte ikke dette materialet da han skrev bind 4 av Bergen og Sjøfarten: “En viktig kilde (for å kartlegge rekruttering til bergensskipene, red.) kunne ha vært innrulleringsvesenets oppgaver. Dette materialet er imidlertid ikke bearbeidet og er så stort at det på det nåværende stadium ikke lar seg utnytte.”[15] Dette materialet er nå litt enklere tilgjengelig siden Statsarkivet i Bergen har laget dataregister til sjømannsrullene for Bergen for perioden 1869-1948. Dette registeret inneholder imidlertid kun navn og patentnummer og er av den grunn ikke mulig å bruke direkte for å lage statistikker eller liknende. Jeg har brukt rullematerialet til å gjøre mikroanalyser av enkelte sjøfolk, samt enkelte delundersøkelser.

Det er to hovedserier av ruller for min periode: Hovedruller og annotasjonsruller. I sjøfartsannotasjonsrullene ble det oppført de sjøfolkene i utenriksfarten som enten var under den militære utskrivningsalderen eller ikke hadde oppnådd grad som ”halvbefarne”.[16] Et eksempel på hvilke opplysninger som finnes i annotasjonsrullene kan være det som står om sjømannen Vilhelm Torinius Martin Svendsen. I rullen står det blant annet at han ble konfirmert i Johanneskirken i 1889 og fikk utstedt patent 23.04 1895 som var gyldig til 01.01 1897.[17]

Sjøfartshovedrullene var kretsvise ruller for sjømenn i utenriksfart som hadde oppnådd graden halvbefarne. Fra 1883 ble disse rullene delt i to serier, A-serien for matroser, B-serien for maskinister og fyrbøtere.[18] Også i disse rullene er det opplysninger om Vilhelm Torinius Martin Svendsen. Han ble født 17.01 1875 i Bergen og bodde i rode 24 hus nummer 25. Foreldrene hans var Vilhelm Svendsen og Margrethe Olsdtr. Vilhelm Torinius mønstret på skipet ”Julie” i Grimstad 31. juli 1896, 26. mars 1897 mønstret han av i Buenos Aires og døde der 16. Sept 1897.[19]

Det er ikke bare folketellingene og rullematerialet som gir opplysninger om sjømennenes opphav og familie, også kirkebøkene er her til stor nytte. Det var sannsynligvis en stor grad av selvrekruttering til sjømannsyrket, men var det også slik at barn av underordnete sjømenn også ble underordnete, mens offisersbarna som regel ble offiserer? Giftet barn fra sjømannsfamilier seg med andre sjømannsbarn? Var i tilfelle denne eventuelle selvrekrutteringen den samme for de “nye” profesjonene ombord. Maskinister, smørere og fyrbøtere hadde som kjent ikke samme tradisjoner å slekte på. Dette er spørsmål som kirkebøkene kan gi oss svar på.

Allerede tidlig på 1600-tallet begynte enkelte prester i Danmark-Norge å føre navnelister over fødte, vigde og begravde.[20] Dette var forløperen til kirkebøkene slik de er i dag. Kirkebøkene gir svært nøyaktige personopplysninger, både om de personene innførslene omhandler og om deres foreldre.

For Bergen er det laget dataregister for alle kirkebøkene frem til 1911. Dataregisteret over døpte i Bergen mellom 1816-1911 viser for eksempel at sjømannen som var nevnt ovenfor, Wilhelm Torenius Martin, ble født 17. jan. 1875, foreldrene hans var Bødkersvend Wilhelm August Svendsen og Margrethe Olsdatter Jelde. Familien bodde da i hus nummer 45 i rode 2, på Nordnes. Selv om far til Wilhelm ikke var sjømann bodde familien i et maritimt miljø på Nordnes, der mange av naboene var sjøfolk. Han har nok derfor ikke vært fremmed for sjømannsyrket.

Også Sjømannsmisjonen, som ble stiftet i Bergen 31. august 1864, førte kirkebøker. Her er det mulig å finne igjen sjøfolk som enten døde mens de var på seiling, eller som hoppet av og bosatte seg i utlandet. Mange nordmenn som flyttet til utlandet fortsatte å holde kontakten med sjømannskirkene, både ved å døpe sin barn der og delta ved de ordinære gudstjenestene, på den måten er det mulig å finne dem igjen her. Også her finnes det opplysninger om den tidligere nevnte Wilhelm Torenius Svendsen. I kirkeboken for sjømannspresten i Buenos Aires står han innført som Ugift sjømann Vilhelm Svendsen, født 1875 i Bergen, død 15. september 1897 av tæring.[21]

En mulig feilkilde når en skal plukke ut sjømenn fra kildene er som nevnt ovenfor at noen stillingsbenevnelser kan brukes både til sjøs og på land. Eksempler på dette er: ”Skipstømmermann”, ”Fyrbøter”, ”Maskinist”. I behandlingen av disse har jeg luket ut de tilfellene der det var klart at personene arbeidet i land. For eksempel ved at det stod: ”Fyrbøter i Gasverket” eller ”Tømmermann hos Dække”. Likevel må man nok ta høyde for at en del av dem som jeg har regnet som sjømenn i realiteten ikke var det. Jeg har også tatt bort de personene som arbeidet om bord i slepebåter og fiskebåter.

Det kan også ha vært forskjeller mellom stillingsbetegnelser som jeg ikke har vært klar over og som dermed feilaktig har kommet i samme gruppe. Eksempler på dette kan være dem jeg har kalt skipsførere. Dette var ikke nødvendigvis en enhetlig gruppe. I følge loven var det tillatt for hvem som helst å føre dampfartøy av 25 tonns bruttodrektighet eller mindre.[22] Det er derfor mulig at sjøfolk kan ha kalt seg skipsførere, eller ”dampbåtfører” uten at de var skipsførere i egentlig forstand og at de dermed heller ikke hadde så høy status og utdanning som vanlige skipsførere.

Jeg har i min undersøkelse valgt å konsentrere meg om de sjømennene som var aktive på tellingstidspunktet. Sjøfolk som var oppgitt som forhenværende, pensjonister eller sinnsyke har jeg derfor luket bort. I tillegg har jeg fjernet alle sjøfolk som var over 60 år, da men må kunne anta at de fleste av disse ikke lengre var aktive. Det mest ekstreme tilfellet her var Nils Korneliussen som i 1912 var oppgitt å være ”Jekteskipper” i en alder av hele 93 år! [23] I tillegg til at man kalte seg sjømann etter at man hadde slutte å være aktiv, kan også folketellingenes opplysninger om alder være feil. Enten ved at det er feil i selve originaltellingen, eller at det er gjort feil under dataregistreringen. I 1912 er for eksempel Nils Kalhovde registrert. Han hadde da i en alder av 13 år allerede rukket å bli styrmann. Ved nærmere undersøkelser viste dette seg å være en feil i dataregisteret og at hans egentlige alder var 23 år. Liknende feil finnes også i originalmaterialet. Ingolf Oden Hagen er i 1875 oppgitt å være 11 år og jungmann. Samme mann er i sjømannsrullene oppgitt å være født i 1859, altså var han omkring 17 år ved årsskiftet 1875/76. Dersom man skulle rette opp alle slike feil, måtte man i prinsippet dobbeltsjekke alle opplysninger. Slike feil må man kunne anta vil slå begge veier og de vil derfor ikke i særlig grad påvirke en statistisk analyse. Jeg har derfor valgt å bruke kildenes opplysninger slik som de står, bortsett fra åpenbare feil som jeg har luket bort.

I tillegg til makroanalysene av sjømannsstanden som kan påvise eventuelle endringer i sammensetningen av denne har jeg benyttet meg av mikroanalyser for å unngå at folk blir anonyme og forsvinner i statistikkene. Ved å følge navngitte personer blir fremstillingen mer personlig og levende.

Tidligere forskning.

Som sagt innledningsvis er det skrevet lite om sjømenn og deres familier i byen. Svært få har undersøkt sjøfolks familieliv og deres sosiale og geografiske bakgrunn. Mye av forklaringen på dette ligger nok i at man har konsentrert seg om det man har sett på som det mest spennende og spesielle for sjømennene, nemlig livet om bord. I tillegg har man har vært opptatt av de økonomiske forholdene omkring skipsfarten.

Når man skal skrive om norsk sjøfart er det ett bokverk som peker seg klart ut, klassikeren Den norske sjøfarts Historie (DnSH) med redaktør Jacob S. Worm-Müller. Dette er et to (egentlig seks) binds verk på nærmere 3000 (store) sider, som kom ut i perioden 1923-1951. Verket er svært omfattende, noe som dessverre gjør det litt vanskelig å få oversikten. Det er heller ikke gode opplysninger om norske sjøfolks sosiale forhold i dette verket, selv om det i bind II, 3. del: Fra klipperen til motorskipet, skrevet av Johan Nicolay Tønnessen og Nils A. Ytreberg er et kapittel som omhandler mannskapet. Dette kapittelet er først og fremst viet forholdene ombord i skipene. Det er dessverre lite å finne om sjøfolkenes familieliv eller sosiale og geografiske bakgrunn her.

Et mer moderne verk er to-bindsverket Norsk sjøfart, som kom ut i 1989. Problemet med dette lettleste og tiltalende verket er at det ikke finnes fotnoter med henvisninger til kilder og litteratur. Dette gjør selvsagt bokverket mindre anvendelig for historikere og studenter. Heller ikke her er det tilfredsstillende opplysninger om sjømannsfamiliene og rekruttering til sjømannsyrket.

Hvor er det da mulig å finne opplysninger om sjøfolkene og deres familier? Helge W. Nordvik gir i sin artikkel “Norwegian Maritime Historical Research during the past twenty Years: A Critical Survey”[24] en grundig gjennomgang og vurdering av det som er skrevet om norsk skipsfart de siste 20 årene. I hans gjennomgang er det enkelte titler som dreier seg om sjøfolks sosiale historie, men disse omhandler kun sjøfolks lønninger og arbeidsmarked. Det sosiale aspektet ved sjøfolks lange fravær fra familien, eller en gjennomgang av hvem sjøfolkene egentlig var og hvor de kom i fra er det ingenting om.

William Hubbard peker på samme tendensen når det gjelder internasjonal forskning på dette feltet: ”Out of 2.556 titles listed in a newly published comprehensive bibliography of British and Irish university theses on maritime history, only 15 deal specifically with maritime labour and merchant seafarers, only one on the family life of seamen.”[25] Denne ene avhandlingen som Hubbard viser til er Valerie C. Burtons undersøkelse av sjømannsstanden i Southampton mellom 1871 og 1921.[26] Burton bruker blant annet materiale fra folketellinger og viser at sjøfolk kun var sjøfolk i en periode av livet og at de var en del av arbeiderklassen mer enn en egen klasse for seg.[27] Hun har også undersøkt sjømennenes familiesituasjon på samme grunnlag. Dette er den undersøkelsen av sjømenn som likner mest på den jeg har gjort her, både når det gjelder periode og metode.

En annen som har jobbet med noen av de samme problemstillingene er Hildur Aase som har undersøkt levekårene til sjømannsfamilier i Haugesund i mellomkrigstiden. Også Aase har benyttet folketellinger og kirkebøker, for å kartlegge sosial og geografisk rekruttering, men hun i tillegg har brukt informanter. Disse er med å gi fremstillingen troverdighet og liv. Aase har blant annet vist at sjømenn giftet seg tidligere enn resten av befolkningen, et resultat som stemmer dårlig med den vanlige oppfatningen om at sjøfolk var unge og ugifte.

Lewis R. Fischer, Helge W. Nordvik og Harald Hamre har også arbeidet med rekruttering til sjømannsyrket.[28] De har benyttet sjøfartstellingen 1875 og særlig har sett på alderssammensetning og geografisk rekruttering til flåten i Haugesund, Stavanger og Arendal. Deres undersøkelser viser blant annet at den lokale rekrutteringen til skipsfarten var høy og at sjøfolk i utenriksfarten stort sett var unge og ugifte.

For Bergens vedkommende finnes det et meget omfattende, velskrevet og veldokumentert bokverk: Bergen og sjøfarten. Verket er i fire bind og dekker perioden fra Olav Kyrres tid og frem til 1939. Bergens Rederiforening og Bergens Sjøfartsmuseum har samarbeidet om å gi ut bøkene. Første bind kom ut allerede i 1959 og tok for seg perioden frem til 1814. På begynnelsen av 80-tallet kom de tre neste bindene ut. Også min periode er godt dekket og selv om det er de næringsøkomomiske forhold som står i fokus, gir bokverket også mange gode opplysninger om sjøfolks sosiale forhold. Atle Thowsen gir en grundig, strukturert og spennende beskrivelse av sjøfolks sosiale bakgrunn i Bergen i fjerde og siste bind av Bergen og sjøfarten, kapittel II: ”Byen, skipet og sjømannen -sjømennenes lønns-, leve- og arbeidsvilkår i 1914”. Dette er en av de få undersøkelsene som er gjort for å kartlegge sjøfolks hverdag i Norge på denne tiden. Under skrivingen av boken har ikke Atle Thowsen hatt muligheten til å benytte seg av den kommunale folketellingen som ble avholdt i februar 1912.[29] Denne er nå dataregistrert og er dermed gjort tilgjengelig for forskere. Denne vil jeg benytte for å supplerer bildet Thowsen gir av sjømannstanden.

Ovenfor har jeg vist at det er skrevet mye om skipsfarten i Norge. Det meste av dette tar for seg næringsøkonomiske forhold og de sosiale forhold om bord på skipene. Jeg har ikke gått inn på en vurdering av disse enkeltbøkene, men har konsentrert meg om det som er skrevet om sjømannsfamilienes sosiale forhold. Det er likevel mulig å konstatere at det ikke er gjort mye forskning på dette området. Det er foretatt enkelte analyser av 1875 sjøfartstellingen, men disse har kun sett på sammensetningen av sjøfolk om bord i skipene, ingen har sett på sammensetningen av sjøfolk i byen i alle fall ikke i Norge.