5. Kulturelle tiltak og ambisjoner

Som representanter for byens overklasse blir identifikasjon et sentralt begrep for rederne. Det nye borgerskapet i Europa utgjorde ikke en egen stand definert via rettslige kriterier eller en moderne klasse definert ut fra økonomiske faktorer. Det er snakk om en rimelig heterogen samfunnsgruppe med innbyrdes økonomiske, sosiale og kulturelle forskjeller. Det var borgerskapets “borgerlighet”, deres felles mentalitet og forestillinger som bandt dem sammen.[328] Denne “borgerliggjøringen” eller utviklingen av en slags felles identitet kan sees som en prosess over tid. Mens den gamle overklassen eller dannelsesborgerskapet tradisjonelt hadde hatt en sterk bevissthet om sin overlegne posisjon og dannelse, gjorde de nye representantene sitt beste for å tilegne seg elitens dannelse og livsstil og, etter hvert som bevisstheten om egen borgeridentitet ble sterkere, økte behovet for å vise at en tilhørte den nye overklassen.

Dette gjaldt også for en stor grad her til lands. Fordi de sosiale grenselinjene mellom klassene var mindre tydelige enn i standssamfunnet, ble det viktig å kommunisere sin sosiale posisjon for slik å markere avstand til de lavere klassene. Som uttrykk for dette kan en se på den boligstrukturen som etterhvert vokste frem i mange byer. De øvre lag av befolkningen flyttet inn i store arkitekttegnede hus som fulgte tidens rådende europeiske stilarter. Ofte ble det anlagt egne villastrøk i pene omgivelser litt utenfor byen, og det ble også vanlig med egne landsteder lenger utenfor byen. Som vi skal se kom mange redere i Haugesund til å følge dette mønsteret, og det finnes også flere uttrykk for at det ble viktig å kommunisere sin posisjon. Som vi tidligere har sett hadde for eksempel rederiforeningen lokaler og medlemsregler som kunne tolkes dithen at det var viktig for medlemmene å understreke sin posisjon som en elite med spesielle omgivelser og samværsformer. Det ble også stiftet flere foreninger med siktemål av kulturell karakter i byen, for eksempel kunstforening og et såkalt byselskap, og her var rederne sentrale. Jeg vil ta for meg en del slike foreninger for å undersøke hvilke formål de hadde og hvilke idéer de bygde på. Rederne bidro også på andre måter til byens kulturelle liv, da særlig ved gaver og legater som fremmet kulturelle formål. Dette engasjementet kan tenkes å ha andre motiver enn å understreke redernes posisjon i byen, det uttrykker nemlig bypatriotisme og ambisjoner på byens vegne. Det kommer ganske tydelig frem at det var viktig at bygninger og det offentlige rom var på nivå med andre byer, for eksempel ble det stadig understreket at byens nybygde rådhus var det flotteste og mest moderne i landet. Dette kan ha bakgrunn i en form for ”civic pride” som tilsa at det var av betydning at de offentlige bygningene var av en viss standard.

Bokultur og klasseforskjeller

I byens første tid var det vanlig å bo i kombinerte sjø- og våningshus. I 1841 utgjorde sjøhus og kombinerte sjø- og bolighus 80 % av den samlede bebyggelsen, mens i 1853 var tallet sunket til ikke fullt 70%. Tallet på bolighus hadde altså økt, og dette hadde i følge Østensjø til en viss grad sammenheng med veksten i yrkesgrupper som ikke hadde direkte nærings-tilknytning til sildesaltinga. Men det hang også sammen med litt større ”flotthet” i levemåten blant noen av sildesalterne. Ole Michael Christiansen var den første som brøt skikken med kombinerte sjø- og våningshus. I 1840-årene bygde han et staselig patrisierhus som lå fornemt tilbaketrukket fra sjøhusbebyggelsen, og dette hevder Østensjø var enestående i sitt slag.[329] Senere fulgte blant annet skipsreder John Valentinsen hans eksempel og bygde i 1855 et stort våningshus et godt stykke opp fra sjøen.

Etter hvert som byen vokste ble det vanligere å bygge lenger og lenger vekk fra de første gatene nær sjøen , og det ble vedtatt reguleringsplaner som skulle regulere bebyggelsen i den ekspanderende byen. Rundt 1890 ble det bygd flere store og prektige privatboliger eller villaer, for eksempel H. M. Wrangells hus i Sørhauggata fra 1894. Huset var tegnet av den kjente arkitekten Hartvig Sverdrup Eckhoff, som blant annet også sto bak Rogaland Teater, Stavanger Museum og gamle Stavanger Sykehus. Huser ble testamentert til Haugesunds Vanføreforening, og i forbindelse med denne foreningens salg av huset i 1987, skrev konservator Carl E. Buck blant annet at huset var flott utført og av høy standard, og at materialvalget var gedigent.[330]

Wrangells hus kom etter hvert til å stå i en særstilling blant redernes boliger med hensyn til beliggenhet, i og med at den lå innenfor den gamle sentrumsgrensen. Østensjø hevder at allerede i 1870-årene hadde pengesterke haugesundere begynt å flytte ut av byen og slått seg ned rett på den andre siden av bygrensen. To bilder av området rundt Skårekirken fra 1880- og 1890-årene viser flere hus som tilhørte redere og som lå like utenfor bygrensen, blant annet boligene til Arne Lothe, Johan Thorsen, Caspar Røthing og H. O. Sundfør.[331] Han hevder også at dette var fordi de ville nyte godt av den lave skatteprosenten i Skåre, og at dette skapte irritasjon og skuffelse blant byens befolkning. Etter 1895 økte både de kommunele utgiftene, skatteprosenten og utflyttingen til Skåre, og tanken på de tapte skattepengene og den uregulerte byggevirksomheten gjorde at man tok opp igjen spørsmålet om byutvidelse.[332] Utvidelsen trådte i kraft fra 1911, og byens areal økte da fra 0,9 til 3,5 kvadratkilometer. Folketallet i Haugesund steg fra 9 140 til 12 987 fra 01.12.1910 til 01.01.1911, og byskatten gikk opp fra 286 500 kroner i 1910 til 352 100 i 1911.[333] Selv om det ble hevdet i samtida at rederne flyttet utenfor bygrensen utelukkende for å nyte godt av skatteprosenten, kan man jo ikke utelukke at dette hadde andre årsaker. Det viser seg da også at redere og andre fortsatte å bygge i de samme områdene etter at bygrensene var blitt utvidet.

Med de gode tidene under første verdenskrig fulgte boligbygging i stor stil. I følge Søren Caspersen ble det fra 1916 til 1918 bygd 316 nye hus, hvorav 96 var eneboliger. De sistnevnte gikk fra mer beskjedne eneboliger til ”sådanne vi kan kalle herskapsboliger”, og boligbyggingen forsatte et par år til. Caspersen bruker rederbrødrene Christian og John K. Haalands hus som eksempler på denne periodens boligbygging. Begge var tegnet av arkitekt Landmark fra Bergen, i den såkalte bergenske patrisierstil som han gjenskapte. Landmark bygde også om huset til Knutsen O.A.S.. Caspersen lister også opp noen av boligene som ”mest ruver”, herunder Haugesund Sjøselskaps direktørbolig og boligene til 1 direktør, 2 banksjefer og 12 redere.[334]

Hvis en ser på adressene rederne har oppgitt i adressebøkene, som var en fortegnelse over byens innbyggere med angivelse av stilling og adresse som kom ut første gang i 1919, har mange redere oppgitt adresse både for kontor og privatbolig. Mens de fleste hadde kontoradresse i sentrum, og da spesielt mange i Strandgata, var det veldig mange redere som oppga ”eget hus” i områder utenfor daværende sentrum. I 1919 skrev noen til og med ”villa Havgløt” eller ”villa Solhagen” som privatadresse, men de fleste nøyde seg med å oppgi at de hadde eget hus på steder som Hauge, Lothemarken, Hollændermarken, Lillesund, Storesund eller Skaare. I adressebøkene fra 1927/28 og 1930/31 hadde man fått gateadresser i disse områdene, og noen av gatene der det bodde en eller flere redere var Haugeveien, Erling Skjalgsonsgate, Dronning Gydasgate, Gange Rolfsgate, Magnus Berrføttsgate, Harald Hårfagresplass, Rekavikgata, Havnaberggata, Rogalandsgata, Skjoldavegen (tilsvarer stedsbenevnelsene Hauge og Lothemarken fra 1919) og Salhusvegen, Henrik Ibsens gate, Bjørnsonsgate, Jonas Liesgate, Alexander Kiellandsgate (tilsvarer Lillesund), Breidablikkgata og Øvregata.

Av bilder og kart kan en se at mange av disse gatene på denne tida lå i ”landlige” omgivelser, og at husene var store med hager rundt.[335] Noen bygget hus på eiendommer som var så store at de strakk seg over to gateadresser, for eksempel sto Lars Melings hus på eiendommen Erling Skjalgsonsgate 2 og 4. Mange av de nevnte gateadressene var altså tydelige ”finstrøk” der både boligenes størrelse og stil og eiendommens størrelse gav sosial status. Haugesundsredernes boligbygging kan settes i sammenheng med en mer generell utvikling der man kunne vise frem sin rikdom og stadfeste sin sosiale posisjon ved hjelp av sine boliger og eiendommer. Dette fenomenet belyses blant annet i en undersøkelse Sveinulf Hegstad har gjort om sosial segregasjon i Tromsø på begynnelsen av 1900-tallet. Tidligere hadde det vært stor grad av bosetningsmessig integrasjon i bysamfunnet, etter hvert begynte man å bygge nye helårsboliger i et eget villastrøk langs vestsiden av sentrum.[336] Hoved-forskjellen mellom villabebyggelsen og for eksempel middelklassens boliger i sentrum, var at eiendommene og villaene var store og hadde et individuelt preg. Størrelsen på boligen var i seg selv en indikator på eierens økonomiske og sosiale status, og Hegstad hevder at store boliger var med på å visualisere og vedlikeholde en maktstruktur. Utformingen var også av betydning, og villaene var som regel oppført i pakt med tidens stil- og arkitekturideal. Boligenes individuelle og påkostede utseende hadde sterk signaleffekt, og kommuniserte i likhet med størrelsen økonomisk og sosial status.[337]

Dette borgerlige ”kravet” om boligens størrelse, utforming og beliggenhet kan hevdes å ha vært gjeldende i større eller mindre grad for alle europeiske byer av en viss størrelse, og hadde bakgrunn i mange ulike forhold. En av årsakene var selvfølgelig veksten i befolkning og næringsvirksomhet som gjorde at byene kunne ekspandere ut over det opprinnelige sentrum. Beliggenheten i nye strøk utenfor sentrum gjorde at borgerskapet kunne komme bort fra trangboddhet, støy og skitt i sentrum, og bevege seg nærmere det naturlige og ”opprinnelige”. Siden bare de øverste lag av befolkningen hadde mulighet til dette, innebar dette en sosial differensiering mellom de ulike lag av bybefolkningen. Tidligere hadde storborgerskapet bodd i egne finstrøk innenfor byens kjerne, og de nye eneboligene i egne villastrøk innebar en større sosial distanse. De nye boligene hadde også sammenheng med andre elementer innen den borgerlige kultur. Vektleggingen av privatliv og individualisme krevde større plass mellom husene, og i tråd med victorianske verdier fikk hjemmet en viktig moralsk funksjon som også støttet opp om viktigheten av den private sfære.[338] Det representative aspektet ble viktigere, og også innenfor hjemmets vegger oppsto det konvensjoner på områder som innredning og hjemmemiljø.[339] Selv om det ikke kan hevdes at alle disse forholdene var tilstede i Haugesund, kan man som tidligere nevnt påstå at rederne forsøkte å følge opp elementer fra den borgerlige kulturen, og jeg mener at de voksende villastrøkene var et resultat av en slik ”etterlikning” av forholdene i større byer.

Et annet trekk ved påvirkningen fra den borgerlige kulturen var landstedene. F. M. L. Thompson hevder at landstedene var enormt viktige for sosial og politisk posisjon i victoriatiden, og at de gav status og var sentrale i demonstrasjon av makt.[340] Hvis en ser på utviklingen i Haugesund, viser det seg at enkelte familier hadde bodd på landet om sommeren allerede fra 1870-årene, men utover på 1880- og 90-tallet ble det stadig flere som gjorde det. Distriktene omkring byen og Stord var populære områder.[341] Til å begynne med var det noen som leide hus hos fastboende, men etter hvert ble det vanligere at rederne bygde egne landsteder. For eksempel hadde B. Stolt-Nielsen en stor eiendom i Tysvær, og Knut Knutsen O.A.S. hadde et eget bruk på Stord. Søren Caspersen har i sitt hefte om jobbetiden listet opp en rekke menn som hadde landsteder i den nærliggende omegn, blant annet Waldemar Skogland, Jacob Odland SS og Sigmund Brommeland i Skjold og Sigvart Rasmussen, John K. Haaland og C. Magne Rønnevig i Tysvær. Rønnevig var lege, så det var ikke bare redere som hadde midler og interesse av å ha landsted.[342]

I en bygdebok for Skjold kan en se at Jacob Odland SS og Waldemar Skogland fikk skjøte på en eiendom i 1916 for. Både Odland og Skogland fikk senere kjøpt flere eiendommer på samme gårdsnummer (Smedsvik), og man kan vel regne med at det var snakk om tilstøtende eiendommer. I 1922 fikk også T. H. Skogland skjøte på 3 eiendommer, fradelt fra tre forskjellige bruk under gården Smedsvik. Av navn som Vikanes, Nedre Beitå, Kirkevik, Bruravik, Eikenes og Smedsvik nedre, kan en se at det sannsynligvis var snakk om eiendommer ved sjøen.[343] Forfatteren av bygdebøkene, Nils Olav Østrem, skriver at det i årene mellom 1910 og 1922 skjedde en sterk oppdeling av nettopp denne gården. I dette tidsrommet gikk Smedsvik fra 2 bruksnummer til 23 tomteeiendommer, og det meste av dette var fritids-eiendommer. Østrem skriver at den ene etter det andre feriestedet eller landstedet ble etablert, og dette var også tilfelle på flere andre gårder i Skjold.[344]

Hvis en går til likningsprotokollen for 1919/20, kan en se at både Waldemar Skogland og Jacob Odland var ført opp med en formue på 44 000 i Skjold. Likeledes var for eksempel Sigvart Rasmussen beregnet å ha en formue på 23 000 i Tysvær, mens Knut Knutsen O.A.S. var oppført med 15 000 i formue på Stord. Dette dreier seg vel mest sannsynlig også om landstedene, og kan antyde noe om verdien på eiendommene.

De store privatboligene og landstedene kan tolkes i den retning at rederne ønsket å kommunisere økonomisk evne, såvel som kjennskap til internasjonale forhold. Hvis man ville ”føre en borgerlig livsform”, bidro boligstrukturen til distanse til de som sto lavere i det sosiale hierarkiet. På tross av de store forskjellene i levestandard, hevder noen at det ikke var klasseforskjeller i byen rundt 1890. Østensjø sier at selv om det var forskjeller i inntekt og formue, var bysamfunnet lite, og det var viktig å kunne omgås alle slags mennesker på en likefrem og usnobbete måte.[345] Egeland hevder også i sin bok om folk og forhold i byen i begynnelsen av 1890-årene at det er grunn til å mene at standsforskjellene var mindre enn i byer flest. Byen var ”ung og frisk”, og det var lite ”ovenfra-nedad” i tonen.[346] Dette har nok som sagt sammenheng med at byen var liten og ”ny”. De som hørte til i det øverste lag av befolkningen var stort sett ”vanlige” folk som hadde arbeidet seg oppover på den sosiale rangstigen, og man var optimistisk på byens vegne. For å få fortatt fremgang var det viktig at alle grupper deltok og så og si løftet i flokk. Det fantes likevel ganske synlige forskjeller blant de høyere og lavere lag av befolkningen. Under første verdenskrig ble nok forskjellene større. Mens folk flest strevde med å få endene til å møtes, ble det hevdet at nyrike redere og meklere som hadde slått seg opp på spekulasjoner kunne gå inn til gullsmeden og kjøpe sølvbestikk til 12 personer uten å blunke.[347]

Uansett grad og betoning av klasseforskjeller hadde hvert lag av befolkningen sitt eget kulturliv og sine spesielle fornøyelser.[348] Østensjø hevder at arbeidere og tjenestefolk praktisk talt ikke hadde noen former for foreninger eller fornøyelser, mens middelklassen hadde sine kristelige, sosiale, humanitære og yrkesbetonte foreninger, avholdslag og losjer, sangkor og musikkforeninger. De ”fine” hadde sin private selskapelighet, sitt ferieliv og til dels sine egne foreninger. De gikk på ”krevende teaterforestillinger” og ”høytravende konserter”, litterære opplesninger og ”vektige foredrag”, og det var tydelig sammenheng mellom den sosiale lagdelingen og de forskjellige former for kultur- og fornøyelsesliv.[349] Hvem andre en borgerskapets barn gikk vel på de forskjellige danseskolene som fantes i byen fra rundt 1900 og utover?

Foreninger og selskapelighet

Interessen for ”finkultur” eller overklassens former for fritidsbeskjeftigelse fikk nok relativt tidlig innpass i Haugesund. Reidar Østensjø deler byens innbyggere inn i tre ”åndsgrupper” mot slutten av 1800-tallet. Han skriver at den mektigste av disse var kristenfolket og en del av avholdsfolket, og den nest største gruppen var den såkalte ”åndelige pregløse masse”. Den minste var den såkalte ”kulturgruppen” som besto av kunnskapsrike, kulturinteresserte, vidsynte og frisinnede mennesker. Disse fulgte med i det norske og europeiske kulturlivet og lot seg prege av strømningene i tida, og dannet en slags lokal åndselite.[350] Blant diss fant man flere redere, og konsul Ludolf Eides hjem ble et midtpunkt i byens kulturelle og selskapelige liv. Det hersket stort sett høy stemning og stor optimisme i byen, og byens ”stolte fortid” og ”store fremtid” ble hyllet ved ulike høytidelige anledninger der det ble talt og skålt. I følge Østensjø var det mot slutten av 1800-tallet slik at byens kjøpmenn, skipsredere og de få embetsmenn og akademikere dannet én stor krets, men denne var oppdelt i mindre grupper eller klikker.[351]

I tråd med nye strømninger i Europa fikk man i 1870-årene et tidsskifte i Norge, der de økonomiske spørsmål ble skjøvet i bakgrunnen til fordel for politikk og åndsliv. Dette lot seg merke også i Haugesund, og viste seg i økt interesse for samfunnsproblemer, åndsspørsmål og kulturarbeid.[352] Etter 1870 ble familien, som tidligere hadde vært midtpunktet for all fritids-aktivitet, supplert med andre faste sammenslutninger, og det dannet seg ”andre fruktbare arnesteder for kulturlivet” utenfor hjemmet.[353] Det ble stiftet foreninger av og for flere grupper av byens befolkning, og mange hadde kristelige, sosiale eller yrkesmessige formål. Særlig etter 1880 ble det også dannet en rekke nye kultur- og idrettsforeninger, og som vi skal se var borgerskapet en av drivkreftene. I 1883 ble det danner både en kunstforening og et såkalt dramatisk selskap, men ingen av dem fikk noen lang levetid. Det eksisterte også en ”selskabelig forening i 1890-årene der familier i bestemte omgangskretser kom sammen og arrangerte fester, og så tidlig som i 1869 hadde det eksistert en ”Ungdommens Dannelsesforening” som blant annet hadde drevet med sangøvelser.[354] I det følgende vil jeg se på ulike foreninger som i første rekke ble holdt opp av de høyere lag av befolkningen for å se om rederne var aktive og om man kan spore trekk fra den borgerlige kultur.

Haugesunds Diskusjonsforening

Foreningen ble stiftet i 1884, og hadde i følge statuttene som formål ”paa grundlag af Fædrelandskjærighed og retskaffent Borgersind, ved Diskussjoner om Dagens brændende Spørgsmaal af social, politisk og økonomisk Karakter, at arbeide for sund og sand Oplysning; at bibringe Foreningens Medlemmer Øvelse i saadan Diskussjon og Indblik i offentlige Forhandlingers Ledelse, for derved at give dem Anledning til paa en verdis Maade at kunne deltage i Kommunens eller Statens offentlige Hverv, om de dertil maatte blive opnævnte”.[355] Foreningen holdt altså møter med innledning og ordskifte om aktuelle emner, og den arrangerte også offentlige foredrag med mer eller mindre kjente talere. Egeland hevder at dette siste var av størst betydning.[356] Foreningen tok også initiativ til praktiske tiltak, for eksempel satte den ned en komité for å ta seg av spørsmålet om arbeidsskole. Det viktigste resultat av foreningens virksomhet var vel imidlertid at den var sentral i opprettelsen av offentlig bibliotek i Haugesund. Foreningen satte ned en komité til å ta seg av spørsmålet om kommunebibliotek, og initiativet til Haugesunds Folkebibliotek kom fra denne komitéen.[357]

Foreningen var ifølge statuttene altså ment å gi trening i diskusjon og offentlige forhandlinger, og således gjøre medlemmene forberedt til å kunne ivareta ulike kommunale verv. Alle medlemmer kunne foreslå tema og holde innledende foredrag, og det ble valgt dirigent eller ordstyrer hver måned. Hvert år valgtes det et styre på 4 medlemmer med 2 suppleanter, og blant annet H. M. Wrangell var med i styret i flere perioder.

Foreningen hadde ganske høytidelige statutter, og man kan hevde at den hadde ”borgerlige” trekk. Det gis ingen begrensninger om hvem som kunne bli medlemmer, men alle måtte betale en kontingent på 20 øre i måneden. Medlemmene hadde møteplikt, og hvis man ble forhindret fra å møte, måtte man enten gi beskjed med et annet fremmøtt medlem eller gi skriftlig beskjed til styret. I følge §9 skulle medlemmer som uteble fra tre møter på rad straffes med en bot på 50 øre. Hvis man ikke betalte, ble man ”ekskludert” fra foreningen. Likeledes skulle styremedlemmer eller medlemmer som skulle holde innledning, straffes med 50 øre hvis de unnlot å komme på noen møter, og hvis ordstyreren ikke møtte, mistet han ”Dirigentværdigheden”. I samme paragraf står det også at det innad i foreningen ”lægges særlig Vægt på Anstand og Orden”, og ingen måtte oppføre seg ”usømmeligt” under møtene. I så fall kunne de utvises fra møtet og ved gjentakelser ekskluderes fra foreningen. I følge §5 måtte medlemmene ”udtale sine Meninger i sømmelige Udtryk”, og de hadde til og med taushetsplikt om møtene: ” ethvert Medlem forpligtes til at bevare Taushed angaaende Mødernes Forhandlinger”. ”Bevist Taushedsbrud” ble straffet med eksklusjon fra foreningen.[358] Foreningen bar altså preg av å være høytidelig og eksklusiv, og medlemmene måtte overholde foreningens bestemmelser om sømmelighet og orden. Vektlegningen av borgerlige dyder og eksklusiviteten peker hen mot en typisk overklasseforening som formidlet bestemte verdier, og som anså det som viktig å delta i samfunnsdebatten og forberede sine medlemmer til deltakelse i det offentlige liv.

Turnforening, skytterlag og sykkelklubb

I 1890 fikk Haugesund sine første idrettsforeninger. Haugesunds Skytterlag kom i løpet av det første året opp i et medlemstall på over 80, og var visstnok en veldig aktiv forening. I følge lovene av 1894 hadde laget som formål ”at vekke interesse for skyttersaken og andre idretter samt virke for utbredelse av tidsmessige våpen og folkets opplæring i våpenbruk”.[360] Skytterlaget drev skyteøvelser og arrangerte skytterstevner med konkurranseskyting, og benyttet frem til 1910 en skytebane på Storesund. B. Stolt-Nielsen var med i det første styret, og andre redere som Caspar Røthing og daværende handelsmann Birger Pedersen var med.[361] Skytterlaget var også en slags forsvarsforening, da byen ikke hadde noen annen slik forening.

Opprettelsen av et skytterlag i Haugesund må sees i lys av den generelle utviklingen innen idrettslivet i landet i denne perioden, og skytterbevegelsen var da i forgrunnen. Dette hadde sammenheng med stiftelsen av Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug i 1861. Også før 1860 hadde det eksistert en del private skyteforeninger, men disse var eksklusive foreninger med stor vekt på selskapelighet. Centralforeningen satte skyttersaken i forgrunnen, og skytterbevegelsen skjøt fart. I løpet av det første året var 96 skytterlag tilsluttet Centralforeningen, og i 1867 var tallet kommet opp i 189. Central-foreningen var imidlertid sterkt dominert av konservative krefter, og var også geografisk konsentrert til Kristiania. I tråd med den allmenne politiseringen av foreningslivet og fremveksten av den organiserte venstrebevegelsen, dannet det seg en opposisjon mot styret i foreningen. Etter et mislykket forsøk på å demokratisere Centralforeningen i 1879/80, valgte man et annet alternativ, nemlig å danne en ny skytterbevegelse under ledelse av venstrefolk. De første såkalte Folkevæpningssamlaget ble opprettet i 1881, og i 1885 var tallet steget til 440. Samtidig gikk det nedover med Centralforeningens medlemstall. Folkevæpnings-samlagene hadde en langt mer desentralisert og demokratisk oppbygging, og formidlet i følge Leiv Mjeldheim venstres ideologi.[362]

Skytterlagene var mer enn idrettsforeninger som arrangerte konkurranser. Det var et underliggende mål å utdanne dyktige fedrelandsforsvarere, både for å forberede til tjeneste i hæren og med tanke på lokalvern. Dette hadde bakgrunn både i den nasjonale situasjonen, hvor forholdet til Sverige ble stadig mer spent, og i impulser utenfra. Det var blant annet opprettet frivillige skytterkorps i England fra 1859. Det var tydelig at tanken om å forsvare landet kunne fenge like mye som idrettsutøvelsen, da det på landsbasis var relativt mange passive medlemmer i skytterlagene.[363] Ut fra lovene til Haugesunds Skytterlag får man inntrykk av at lagets formål og ideer for en stor grad var sammenfallende med den nasjonale skytterbevegelsen.

Et annet trekk fra skytterbevegelsen som ser ut til å finnes igjen i skytterlaget i Haugesund var den sosiale sammensetningen og det faktum at skytterlagene ofte hadde et sterkt innslag av menn fra samfunnets toppsjikt. Skytterbevegelsen var i utgangspunktet ment å favne alle samfunnslag, men det var likevel en tendens til at skytterlagene først og fremst ble tilholdssted for bestemte grupper av menn. Stifterne og de første lederne i de lokale lagene var ofte menn fra den lokale eliten. Offiserer, embetsmenn og kjøpmenn hadde kunnskaper og erfaring med lederskap, og aktiv skyting forutsatte penger og fritid. Således kom handelsstanden til å utgjøre kjernen i skytterlagene, i alle fall i byene, og det fungerte ofte slik at de næringsdrivende tok ledelsen, og så sluttet de ansatte funksjonærene seg til.[364] Selv om jeg ikke har noen fullstendig oversikt over stifterne og medlemmene i Haugesunds Skytterlag, vet jeg i alle fall om flere redere og kjøpmenn som var med. Siden det fantes veldig få offiserer og embetsmenn i byen, var det vel kanskje naturlig at gruppen av redere og kjøpmenn ble den ledene innen skytterlaget? På et bilde fra skytebanen fra 1890 navngir Østensjø en doktor, en fotograf, en arkitekt, en kaptein, som forøvrig var lagets første formann, og 3 handelsmenn eller redere.[365]

På samme måte som en nasjonal skytterbevegelse kan hevdes å ha hatt stor betydning for opprettelsen av og formålet til skytterlaget i Haugesund, kan Haugesunds Turnforening settes i sammenheng med turnsaken, som på nasjonalt plan vokste frem parallelt med skytterlagene. Den første foreningen ble stiftet i Christiania i 1855, og fikk med seg menn også fra høyere sosiale lag. Det ble ikke drevet noe systematisk arbeid for å skape en landsomfattende turnbevegelse, men aktiviteten spredte seg likevel, blant annet gjennom avisomtale og gjennom byenes sosiale nettverk.[366] ”Dannede” folk som hadde hørt om ”turnsagen” opprettet lokale foreninger på sine hjemsteder. Turnbevegelsen var i mye større grad enn skytterbevegelsen et byfenomen, og i 1860 fantes det rundt 10 turnforeninger i ulike norske byer.[367] Haugesunds Turnforening ble ikke stiftet før i 1890, samme år som skytterlaget. Jeg vil i det følgende komme inn på elementer fra turnbevegelsen i Norge, og vil senere sette disse generelle trekkene i sammenheng med stiftelsen av og virksomheten til turnforeningen i Haugesund.

I likhet med skytterlagene hadde også turnforeningene et element av sosial ”skjevhet”. Finn Olstad beskriver det fenomen at turnforeningene etter hvert ble dominert av menn fra det øvre sosiale lag, og han hevder at forretningsfolk og funksjonærer kom til å utgjøre den mest dominerende gruppen.[368] Matti Goksøyr hevder om Bergens Turnforening at den var ”demokratisk” i navnet, men at medlemskontigent og strenge innmeldingsregler gav foreningen et eksklusivt preg.[369] Det faktum at det etter hvert fantes en viss motstand mot å trekke med folk fra det bredere lag av befolkningen, hadde ikke noen sammenheng med turnbevegelsens opprinnelige ideologi. Til å begynne med understreket man at høy og lav skulle omgås på like fot, og at samværet skulle bidra til å fylle de sosiale ”avgrunnene” mellom samfunnslagene.[370]

”Turnsagen” hadde først og fremst som formål å ivareta hensynet til sunnhet og utvikling av kroppen. Turnøvelsene skulle ”styrke Legemet, gjør det kraftigt, smidigt og velskikket for Menneskets Livsgjerning, befordre Sundheden – medens de paa same Tid opfriske Sindet samt giver Manden den Selvfølelse, Ro og Fasthed ligeoverfor alleslags fysiske farer, som er af væsentlig Betydning for ham saavel i det Enkelte, som for Fædrelandet i Almindelighed”.[371] Turnsaken vektla også den åndelige utviklingen. ”Turnforeningene skulle være et Arnested for de friske selskabelige Dyders Dannesle, for Udvikling af Sansen for Lov og Sædelighed, en Kappeplads for Anstrængelse, Udholdenhed og Afholdenhed, en sjælens Opløftelse og Væderkvægelse saavelsom en Styrkelse af det ydre Menneske”.[372]

Turnsaken var også ment å formidle patriotisme og fedrelandskjærlighet, og flere steder gikk turnforeningene og skytterlagene sammen. Etter hvert kom det idrettslige mer og mer i forgrunnen. Konkurransemomentet vokste, selv om det opprinnelig ikke hadde noen plass i ideologien omkring turn. Mange var også sterke motstandere mot konkurranser, og da spesielt individuelle konkurranser. Avdelingsoppvisninger med bedømmelse vant ikke tilsvarende motstand. Konkurranseelementet fikk likevel innpass, fordi man anså det som nødvendig for å sikre rekruttering og holde på interessen.[373] Etter hvert kom man også til å drive med øvelser som i dag hører inn under friidrett, ofte dannet man egne idrettspartier i foreningene. Dette hadde også sammenheng med at man anså det som nødvendig å gjøre turnforeningenes aktivitet mer tilgjengelig og spennende for flere grupper. Etter hvert ble flere aldersgrupper med, og man opprettet egne guttepartier, partier for eldre menn og til slutt egne kvinnepartier. For at ikke konkurranseelementet skulle bli for dominerende innførte man stilbedømming.

Haugesunds Turnforening ble altså ikke stiftet før i 1890, og da etter et besøk av turnere på vei til et nasjonalt stevne i Bergen. Etter at det ble utlyst møte til dannelse av turnforening i byens aviser, møtte rundt 20 personer. Det ble vedtatt hele 19, ”tildels vidløftige” paragrafer, og innleggene i forbindelse med innholdet av de ulike paragrafene var mange og lange. §3 vakte lang debatt, men til slutt ble det vedtatt at ”enhver uberygtet mand over 17 aar kan bli medlem av foreningen ved skriftlig henvendelse til bestyrelsen”.[375] Foreningens tre første formenn var skipsreder Sigvart Rasmussen, H. M. Wrangell og bankassistent, senere banksjef, Peder Haugen.

Foreningen hadde oppvisninger og ble med i Vestlandske Turnforbund. I 1894 fikk foreningen sitt eget musikkorps, og etter innsamling gjennom basarer fikk foreningen også en egen fane som var malt i Kristiania.[376] Men interessen for foreningen var ikke så stor, og det var en liten og trofast flokk som møtte opp på øvelsene i middelskolens gymnastikksal. For å få inn nye og yngre krefter begynte foreningen også med ”den fri idrett” og arrangerte konkurranser i ”høide- og længdesprang”.[377] Turnforeningen søkte også samarbeid med skytterlaget, og de som var med i begge foreningene fikk redusert kontingent. I følge Egeland ivret turnforeningen for forsvarssaken, og var i det hele tatt ”allsidig og borgerlig” interessert.[378] Det ble blant annet gjort forsøk på å få i stand et frivillig brannkorps i byen.

For å få opp medlemstallet la foreningen mer og mer vekt på idrett, selv om det kunne svekke selve turnsaken og dens vektlegging av ”kraft, spænstighet og disciplin”.[379] I den forbindelse ble det også skaffet kapproingsbåter. Etter hvert ble det dannet flere andre idrettsforeninger i byen som turnforeningen ikke greide å konkurrere med, og i 1909 la foreningen ned sitt idrettsarbeid og konsentrerte seg igjen utelukkende om turnsaken.[380] Foreningen gikk da inn i en svakere periode, men ga ikke opp. I 1912 hadde foreningen fortsatt 112 medlemmer, og man konsentrerte seg om å skaffe foreningen et eget bygg. I 1913 fikk turnforeningen gratis tomt av kommunen, og i året etter sto bygget ferdig.[381] Den nye turnhallen var vesentlig finansiert gjennom lånemidler, og i foreningens 25-årsberetning står det en liste over de som hadde obligasjoner i turnlokalet. Listen inneholder til sammen 41 navn, og bak de største beløpene sto blant annet rederne H. M. Wrangell, Arne Lothe, Sigvart Rasmussen, Steffen Staalesen, Kr. Høgh-Hervig, Tormod Bakkevig A/S, Kongshavn og Sønner, Knut Knutsen O.A.S., Jens Gjedsjø, Erich Lindøe, B. Stolt-Nielsen og T. H. Skogland.[382]

På mange punkter følger turnforeningen i Haugesund et slags nasjonalt mønster, selv om foreningen ble opprettet forholdsvis sent. For det første kan man spore et visst ønske om eksklusivitet i diskusjonen omkring medlemsskap, som endte med at man måtte søke skriftlig til styret. Det virker også som redere og andre personer fra det øvre lag var sentrale i opprettelsen og styret for turnforeningen. Det faktum at foreningen også slo seg sammen med skytterlaget, og at den fikk eget musikkorps, vitner også om at turnforeningen hadde fellestrekk med andre foreninger inne turnbevegelsen i landet. Haugesunds Turnforening følger også den generelle utviklingen fra vekt på ”turnsagen” og dens betydning for legeme og sjel til økt konkurransepreg, samtidig som turnforeningen også i Haugesund etter hvert fikk konkurranse fra andre idrettsforeninger ledet av andre samfunnsgrupper. Selv om jeg ikke har noen fullstendig oversikt over medlemmene i foreningen, kan diverse uttalelser om dens virksomhet tolkes i den retning at den hadde et visst ”borgerlig” preg. Det er i alle fall ingen tvil om at mange redere var opptatt av turnforeningen og at den fikk sin egen turnhall.

Mange av navnene fra turnforeningen går igjen i Haugesunds Cykleclub, som egentlig ikke var en forening i vanlig forstand. Byens syklister eller ”velosipedryttere” tok på seg drakter og syklet i tropp gjennom byen for å skape litt ekstra fest på 17.mai-feiringene. I 1894 påsto Haugesunderen at sykkelparaden var ”smukk og særdeles vellykket” og vant ”alminnelig beundring”, og uten den ville det sportslige innslaget i festen ha vært ”tarvelig”.[383]

Denne såkalte sykkelklubben kunne være en etterlikning etter andre idrettsforeninger som ble danne omkring denne nye oppfinnelsen. Blant annet ble Bergens Bicycle Club stiftet i 1884, og det var flere andre slike klubber i landet.[384] Sykling var en relativt kostbar og teknisk vanskelig tilgjengelig aktivitet, og klubben var utelukkende ment for de øvre sosiale lag. I 1890-årene kostet en sykkel tilsvarende en årslønn for en tjener og eller 1/3 til ¼ av en industriarbeiders årslønn.[385]

Sykkelsporten var et helt og holdent importert fenomen. ”Velosipedridning” var ukjent før 1880, og sykkelen ble ikke importert i egenskap av å være et nyttig transportmiddel, men som en instrument til bruk i fritidssfæren. Impulser fra England og Frankrike tilsa at sykling var en adspredelse for velstående unge menn, og kunne fungere som et statussymbol for de som var unge og dristige. Utover på 1890-tallet fikk en den nye ”safety-modellen” med to like store hjul og luftfylte dekk, og sykling ble en letter tilgjengelig aktivitet. Sykkelen ble relativt billigere og enklere å bruke, og sykling fikk stor popularitet som friluftsaktivitet. Gradvis gikk sykkelen over fra å være utelukkende et middel til adspredelse og et statussymbol til også å få betydning som transportredskap. Likevel var sykling lenge forbeholdt de høyere lag og tjente fortsatt som en statusmarkering.[386] Det var denne nye modellen som kom til Haugesund, og det er derfor kanskje mer sannsynlig at enkelte bemidlede personer hadde skaffet seg sykler som et statusladet transportmiddel enn med den hensikt å bruke dem i direkte sportslig sammenheng. Den såkalte sykkelklubben ser ikke ut til å ha vært aktiv på andre områder enn å opptre ved enkelte festlige anledninger, der deltakerne kunne imponere resten av bybefolkningen med sine kostbare sykler og ved å beherske denne nye oppfinnelsen.

Sykkelen og sykkelsporten var et ledd i utbredelsen av den såkalte engelske sporten, som fikk stor betydning for den internasjonale sportsutviklingen, her i landet særlig fra 1890 og utover. Den brakte med seg nye øvelse, ideer og holdninger som ble flettet sammen med hjemlige tradisjoner. Seiling, roing, sykling, friidrett, fotball og tennis ble stadig mer utbredt, og både de gamle og de nye idrettsgrenene fikk at stadig sterkere konkurransepreg.[387] Den engelske sporten innebar også en viss sosial eksklusivitet. Sporten var jo beregnet på engelske gentlemen, og fordi det først og fremst var handelsfolk som gjennom opphold i utlandet lærte sporten å kjenne som ble foregangsmenn for de nye ideene og idrettsgrenene her hjemme, ble det i første rekke de øvre lag i byene som kom til å delta i de nye aktivitetene. Den sosiale utbredelsen var mer begrenset enn i de eldre idrettsgrenene som skyting og turn, og dette hadde sammenheng med at materiell og kontingent kostet. Dessuten ble adgangen til de nye foreningene ofte innskrenket gjennom spesielle opptakskrav, og det ser ut som det var et mål å begrense medlemsskapet til et bestemt sosialt miljø ved å holde de lavere lag utenfor. De lavere lag kom derfor til å starte sine egen foreninger, og man fikk også egne foreninger for arbeidere.[388]

Til å begynne med var altså idrett en forlystelse for de øvre lag av befolkningen og et byfenomen, og man kan hevde at opprettelsen av skytterlag og turnforening i Haugesund hadde sammenheng med utviklingen i Norge og resten av Europa, da spesielt England. På samme måte som deler av det øvre sjikts sosiale engasjement kunne tenkes å være et slags importert kulturelement, kan man tenke seg at enkelte idrettsforeninger kunne ha en slik begrunnelse. Mange redere var engasjert i disse foreningene, og som representanter for den ledende klasse i byen mente man kanskje at det var viktig at Haugesund hadde idretts-foreninger på lik linje med andre byer.

Ved å delta i stiftelse og styre i slike foreninger kunne rederne nok en gang innta en rolle som dannede borgere med samme former for fritidsaktiviteter som det øvre lag av befolkningen i andre og større byer, og slik demonstrere både sin posisjon som overklasse-gruppering og byens berettigelse som ”stor” by. Men det var flere og viktigere engasjement som hørte med til denne rollen, blant annet opprettelsen av det såkalte byselskapet.

Haugesunds Byselskap

I første halvdel av 1890-årene hadde det eksistert et såkalt forskjønnelsesselskap som hadde tatt sikte på å forskjønne byen med for eksempel treplantninger, åpne plasser og springvann. Selskapet sluttet etter en tid å eksistere som egen forening og gikk opp i Treplantnings-selskapet, som ble dannet i 1882. Et av de viktigste tiltakene til dette selskapet var at det ble kjøpt areal og lagt til rette for ferdsel i Haraldsvang, som snart ble en park og et utfartssted som byens befolkning hadde glede av.[389]

Det såkalte forskjønnelsesselskapet var på mange måter en forløper for Haugesunds Byselskap som ble stiftet i 1904. Det var først og fremst journalist Ole Malmin og grosserer Steffen Staalesen som sto bak opprettelsen av byselskapet, men innbydelsen til selskapets stiftelse var underskrevet av flere redere, blant annet H. M. Wrangell, B. Stolt-Nielsen, R. G. Hagland og Knut Knutsen O.A.S..[390] Det møtte rundt 50 borgere, og H. M. Wrangell ble valgt til selskapets første formann.

En kjenner ikke til byselskapets lover, men det ble sagt at selskapets formål var å forskjønne byen og dens omegn og støtte institusjoner som hadde samme eller andre kulturelle formål. Byselskapet plantet trær langs veiene, satte ut benker, drev med diverse plantetiltak før det ble tilsatt egen bygartner i 1918, arbeidet med Lotheparken, bygde vei ut til Haraldsstøtta, samlet bilder til et portrettgalleri av byens ordførere for å gi dem til kommunen, arbeidet for å få lekeplasser for barna og anla og drev byens sjøbad i Alsviken.[391] I 1921 kjøpte selskapet 2 svaner til Haraldsvang fra Borregård ved Sarpsborg. Samtidig fikk selskapet gjennom konsul Sigve Gerhard 6 svaner av det tyske konsulat, men da de kom ble de nektet innført på grunn av fjærkresykdom i Tyskland. I selskapets 25-årsberetning står det at dette resulterte i en ”både løierlig og kjedelig” situasjon. Etter lange forhandlinger fikk man ved hjelp av daværende stortingsmann B. Stolt-Nielsen brakt saken i orden ”i siste øieblikk”.[392]

Jeg har ikke noen fullstendig oversikt over medlemmene og deres tilhørighet i sosiale lag, men byselskapet ser ut til å ha vært en forening for borgerskapet og den øvre middelklassen. Bakgrunnen for selskapet kan i første rekke sies å ha vært at man ville forskjønne det offentlige rom og gjøre byen ”presentabel”, noe som ser ut til å ha vært følt som en nødvendig og viktig oppgave. Et annet uttrykk for at forskjønnelse, og ikke minst dannelse og kunst, var viktig, var byens kunstforening.

Haugesunds Kunstforening

Som kjent hadde byen fått kunstforening allerede i 1883, men den eksisterte bare en kort tid. Etter som folketallet og velstanden økte, var byen i 1912 i følge Østensjø ”moden” for en ny kunstforening. I avisene sto det opprop der byen innbyggere ble oppfordret til å tegne seg som medlemmer av en slik forening, og oppropet var undertegnet av 61 kjente kvinner og menn. På stiftelsesmøtet møtte det opp bare noen og tyve interesserte, ”selskapelighet og det deilige veir hadde vel avholdt mange fra at møte frem”.[393] Foreningen fikk likevel over 80 medlemmer, og ”Kontingenten besluttedes sat til 10 Kroner Aaret for Indenbysboende og Folk i nærmeste Omegn” og 8 kroner for andre. Det ble bestemt at styret skulle ha sju medlemmer, og blant disse var H. M. Wrangell, Constance Lothe og Sigvart Rasmussen. De andre i styret var en overrettssakfører, en disponent for en smørfabrikk, en maler og en frue, så det er vel ingen tvil om at det første styret i kunstforeningen representerte et øvre sjikt av bybefolkningen.

Kunstforeningens formål var å arrangere utstillinger av norske malerier og etter evne bygge opp et fast galleri av norsk kunst. I løpet av det første året ble det vist ti utstillinger av fjorten malere. Utstillingene ble som regel godt besøkt, og tallet på medlemmer økte til 110 i løpet av det første året. I foreningens første årsberetning takker styret byens to sparebanker og konsul B. Stolt-Nielsen for at de med sine ”vakre gaver” hadde satt foreningen i stand til å kjøpe malerier.[394] Foreningen fikk flere gaver av redere, blant annet fra H. M. Wrangell og Steffen Staalesen. I anledning av sitt sølvbryllup i 1918 opprettet Knut Knutsen O.A.S og frue et legat på 30 000 kroner der rentene skulle brukes til ”indkjøp av god kunst til det faste galleri”. Som takk for dette ble paret kunstforeningens første æresmedlemmer. Ved foreningens 10-årsjubileum i 1923 hadde medlemstallet kommet opp i rundt 270, og foreningens virksomhet hadde gitt byens innbyggere ”anledning til å se meget god kunst”.[395] Etter hvert fikk foreningen samlet en rekke malerier, og Haugesunds Billedgalleri ble en realitet. Galleriet hadde ikke egne lokaler, men flyttet rundt i ulike bygninger som tilhørte kommunen. Lokalene var ikke tilfredsstillende, og det utviklet seg mugg på en rekke av bildene. Likevel fikk ikke billedgalleriet egne lokaler før i 1958, da Erling Skjalgsonsgate 2 og 4 samt Havneberggaten 10 ble skjenket til kommunen til bruk for Haugesunds Billedgalleri. Giverne var skipsreder Lars Meling og hans kone Inga , og eiendommene ble overtatt av Haugesunds Kunstforening.[396]

På kunstforeningen konstituerende møte hold maleren Ole Frøvig et foredrag om den betydning en kunstforening ville kunne ha for byen. Han begynte med å si at Haugesund hadde utviklet seg til en by ”av ganske anselig størrelse”, men advarte mot å bli ensidig og ”bare tenke på de materielle Ender”. Han understreket at det fantes andre verdier enn penger som gav livet innhold, og hevdet at ”naar det gjælder en Instutution som vil utvikle Skjønhetssansen og bibringe os mere Kultur, saa mener jeg at den maa støttes. For vi trænger mere Kultur i Haugesund ogsaa”. Han sa også at god kunst skulle virke ”Opdragende” og hadde en ”forædlende Indflytelse”, og avsluttet med at kunsten skulle være for alle og at man ikke måtte ”bli træt av at støtte Kunstforeningen, saa den kan bli til Gagn for vor By”.[397] Da foreningen hadde eksistert i 10 år, sto det i en av byens aviser at den måtte regnes som en kulturfaktor som ”tjener byen til ære”,[398] og året etter understreker samme avis at det bør noteres at Haugesund da var den første by utenfor Kristiania og Bergen som hadde hatt Statens høstutstilling.[399]

Disse utsagnene illustrerer et viktig poeng: kunstforeningen kunne bidra til å gi Haugesunds anerkjennelse som en by der det hersket dannelse og kjennskap til hva som var av betydning ute i den store verden. Dette kunne også bidra til å gi Haugesund en posisjon blant de norske byene. Det er i alle fall tydelig at rederne og hele det øvre lag av befolkningen hadde kulturelle ambisjoner på byens vegne. Ikke bare var de medlemmer og økonomiske bidragsytere til foreninger med kulturelle formål, de gav også gaver som ikke var tilknyttet noen foreninger, men som hadde betydning for byens utseende og selvfølelse.

Gaver og det offentlige rom

Rederne hadde uten tvil mye å si for byens kulturelle utvikling og utseende. Som vi har sett var flere av dem opptatt av byens forskjønnelse, og i det følgende vil jeg trekke frem eksempler på at redernes gaver og engasjement kunne ha betydning for byens utseende. For det første opprettet flere redere legater som hadde ulike kulturelle formål, og enda viktigere var det at de gjennom gaver og initiativ bidro til opprettelsen av blant annet parker og offentlige bygninger.

Legater

På samme måte som rederne sto bak legater til ulike sosiale formål, ble det også opprettet 5 legater som hadde ulike kulturelle formål. 3 av dem ble opprettet under første verdenskrig, mens de andre kom i 1927 og 1961 ved testamenter. Den opprinnelige kapitalen på legatene som kom under krigen lå mellom 25 og 50 000, mens begge de testamentariske legatene lå rundt 140 000. Til sammen tilsvarer den opprinnelige kapitalen nesten 6 millioner i dagens kroneverdi. I tillegg gikk deler av H. M. Wrangells legat på 1 million i 1941 til ulike kulturelle formål, for eksempel til Haugesunds forskjønnelse og Haugesunds Museum.

Legatene hadde styrer som samsvarte med formålene. Steffen Staalesens legat til restaurasjonsbygging i Haraldsvang hadde Haugesund og Omegns Treplantningsselskap som styre, og i Elisabeth og Knut Knutsen O.A.S.’s legat for innkjøp av kunst til Haugesunds Kunstforenings faste galleri var Kunstforeningens styre satt til å bestyre. For det sistnevnte parets legat til forskjønnelse av Barneparken var det ikke oppgitt noe bestemt styre. Legatene av mer allmenn karakter hadde mer sammensatte styrer. R. G. Haglands legat skulle gå til Haugesunds bys forskjønnelse og til kulturelle formål innen byen, og styret skulle bestå av borgermesteren, soknepresten og den fungerende ordføreren. Avkastningen fra Skipsreder Kr. Høgh Hervigs legat skulle brukes til byens forskjønnelse, ved skulptur eller annet, eller til kunstnerisk utsmykning av offentlige eller kommunale bygninger, og styret skulle bestå av ordføreren, finansrådmannen og et medlem oppnevnt av Haugesunds Kunstforenings styre.[400]

Parker og statuer

På byselskapets årsmøte i 1913 ble det foreslått at man skulle forsøke å erverve skipsredere Arne Lothes beplantninger opp ved ”Hest” på Hauge for å gjøre området til en folkepark for byen. Constance Lothe ble på det samme møtet valgt inn i selskapets styre, og etter forslag fra henne ble det nedsatt en komité som skulle forhandle med hennes mann. Et par uker senere besluttet ekteparet Lothe at de ville gi plantningene til byen, slik at stedet kunne brukes som offentlig park. Formannskapet tok imot gaven med stor begeistring, og magistraten og ordføreren takket varmt på byens vegne. Parkens offisielle navn var ”Arne Lothes Minde” etter parets sønn som hadde omkommet ved et skipsforlis, men på folkemunne ble parken hetende Lotheparken.

Lotheparken ble gradvis opparbeidet til park, og fra 1917 ble det opprettet et kommunalt beplantningsvesen og en bygartnerstilling. Kommunen bevilget penger til opparbeidelse og vedlikehold, mens tilsynet med parken ble overlatt til byselskapet. I 1924 ble parken utvidet ved et nytt gavebrev fra ekteparet Lothe.[402] Helt fra begynnelsen ble det klagd på de utrygge forholdene og ”søl” i parken, og både bygartneren og de som hadde ansvaret for å holde vakt var oppgitt. I en periode ble parken holdt stengt om vinteren, men etter flere avisinnlegg fra Arne Lothe ble den åpnet igjen. Han skrev blant annet at det var ”trist å se en velment gave så misforstått og ille anvendt som min gave til byen, den såkalte Lothepark” , og at han ”nu beklaget” at han ikke samtidig med gaven fastsatte statuttet ”for dens anvendelse”.[403]

Byen fikk også en statue som kom til å innta en stor plass i bevisstheten til byens innbyggere. Kunstneren Sofus Madsen hadde i 1919 en utstilling av sine arbeider i Haugesund. Blant disse var det en miniatyrutgave av Fiskerne som straks vakte bybefolkningens interesse. Redaktøren i Haugesunds Dagblad fremsatte et forslag om at skulpturen måtte anskaffes til Haugesund, da den var midt i blinken for en by som var grunnlagt på fiskeriene. Dessuten mente man at byen var ”så fattig på skulpturell utsmykning at det var en skam”. Bysten av Ludolf Eide i Byparken var da den eneste statuen i byen. Redaktøren anmodet ”formaaende mænd” om å gi bidrag slik at man fikk samlet inn det nødvendige beløp. Få dager senere mottok redaktøren et brev fra B. Stolt-Nielsen, som da var byens stortingsmann og største reder, om at han ville bekoste det hele alene som en nyttårsgave til byens befolkning. Meningen var at Fiskerne skulle være ferdige til 17. mai i 1920, men det gikk ikke, og avdukingen ble foretatt 2. pinsedag i stedet. Fiskerne kostet Stolt-Nielsen 31 000, noe som tilsvarer over 400 000 i dag.[404]

Vi har tidligere sett hvordan byselskapet la forholdene til rette for at Haraldsvang skulle bli park og utfartsområde for byen. Sommeren 1897 fikk stedet sin første ”restaurasjonspaviljong”, og det ble holdt friluftsarrangementer som turnstevner, sangerstevner, 17. mai-feiringer og folkefester hver vår og høst. I en av byens aviser var det i 1929 beskrevet planer og vist tegninger for videre arbeid med Haraldsvang, og disse kan illustrere hvor store ambisjoner man hadde. Langs vannet skulle det anlegges en ”bred, behagelig promenadevei, flankert av popler eller andre høitstammede trær”. Og det skulle plasseres benker og små bord langs stranden. Man hadde tegnet inn flytebrygger og båter langs land, og midt ute i vannet en paviljong. ”Her kunde serveres kaffe, smørrebrød, iskrem, chocholade, brus m.m. og det er vel ingen tvil om at avsetningen vilde gå strykende”.[405]

Festiviteten

Østensjø skriver at den økende velstanden førte til økte krav til rammen omkring kultur- og selskapslivet. Den kulturelle ærgjerrigheten ble større, og dette ser han som en av forutsetningene for at byen fikk eget festivitetslokale i 1921. Håndverkerlokalet og Godtemplarlokalet som hadde fungert som byens fest- og kulturlokaler, var ikke tilfredsstillende i lengden, og haugesunderne begynte å drømme om et nytt, stort og representativt fest-. konsert- og teaterlokale. Byen hadde ikke lenger ordet på seg for å være en ”kunstkjær” by, og i avisene ble det særlig fra 1908 klagd over at kjente kunstnere dro forbi fordi byen ikke hadde tilfredsstillende lokaler. Avisene foreslo at det burde velges en komité til å ta seg av saken, men det skjedde ikke noe med det første. På dette tidspunktet ble Flygelforeningen dannet. Dette var opprinnelig en vennineklubb som begynte å samle inn penger til et konsertflygel, som skulle plasseres i et nytt festivitetslokale. De fine fruene i foreningen sydde, strikket og broderte ”smukke gjenstander” som ble loddet ut, og da de hadde fått inn nok penger til flygelet, gikk de over til å samle inn penger til selve lokalet.[406]

I 1911 ble det endelig valgt en komité som skulle forberede bygging av et festivitetslokale, og den besto av 9 personer. Blant disse var Elisabeth Knutsen og rederne B. Stolt-Nielsen, Steffen Staalesen, Ivar An Christensen, Axel Halleland og Birger Pedersen. Komitéen søkte om og fikk en kommunal tomt som lå like nord for Barneparken, og sikret seg også et tilstøtende areal. I 1912 ble det holdt konstituerende generalforsamling i A/S Haugesunds festivitetslokale, og det ble valgt en ny komité. Med unntak av Birger Pedersen gikk alle medlemmene fra den gamle komitéen over i den nye, som i tillegg besto av ingeniør og en overrettssakfører. Den nye komitéen arrangerte en arkitektkonkurranse, og i 1917 ble grunnstenen lagt ned.[407] Men arbeidet gikk sent, blant annet på grunn av den økonomiske situasjonen. Antagelig var det også mangel på byggemateriell. Da byggingen holdt på å stanse opp, lånte B. Stolt-Nielsen 100 000 til Festivitetens byggefond, og etter en tid gav han 100 000 til byggefondet. Dette kan nok betraktes som en slags ettergivelse av lån.[408] Uansett sto Festiviteten ferdig i 1921, og bygget tjente både som kino, teater, konsertsal, selskapslokaler og restaurant.[409] I 1935 var bygget til salgs,[410] men jeg vet ikke hvem som kjøpte det da. Da bygget brant ned i 1981, sto i alle fall Haugesunds Sjøforsikringsselskap, Knut Knutsen O.A.S., Bergen Bank og Christian Haaland A/S som eiere.[411]

Rådhuset

I byens første tid avholdtes formannskapets møter som regel i ordførerens hjem. Fra rundt 1870 ble møtene avholdt i den såkalte bytingsstuen. Dette var leide lokaler, blant annet leide man i perioder deler av sakfører Niels Nielsens hus og byfogd Martin Nielsens hus. Etter 1900 trengte man imidlertid større lokaler på grunn av økningen i antallet representanter, og andre lokaler ble benyttet, blant annet Totallokalet, Godtemplarlokalet, Haandverkerforeningens lokale, Avholdslaget Haugars lokale og til dels Methodistkirken.[412]

Allerede før første verdenskrig var spørsmålet om nytt rådhus oppe. I 1919 var saken opp i bystyret, og det ble stilt 10 000 til disposisjon for planleggingsarbeidet og satt ned en komité som skulle ta seg av dette. Dette kom til å ble den eneste bevilgningen kommunen kom til å gi til byens rådhus. I 1921 stilte nemlig Knut Knutsen O.A.S. og hans hustru i anledning av hans 50-årsdag 1 million kroner til disposisjon for bygging av rådhus. Formannskapet satte ned en byggekomité, og det ble bestemt at rådhuset skulle ligge på tomten ovenfor Barneparken. Rådhuset ville da får en fri og dominerende beliggenhet. Det ble også vedtatt å utlyse en arkitektkonkurranse, og det kom inn 9 forskjellige utkast.[413] Det hersket forskjellige oppfatninger av hvilket utkast man skulle velge, og mange hadde sterke meninger Avisene var fulle av innlegg som favoriserte ulike utkast, blant annet skrev doktor C. Magne Rønnevig at det arkitektutkastet han foretrakk ville ”virke vakkert og monumentalt”, og at byen ville få et rådhus som ble til ære både for den selv og for den gode borger som hadde stilt pengene til disposisjon.[414] Til slutt ble det avgjort å legge arkitektene Blakstad og Munthe-Kaas’s utkast til grunn, og etter noen forandringer i samarbeid med byggekomitéen kunne arbeidet med tomten begynne i desember 1923. Et år senere ble grunnsteinen nedlagt, men etter en tid slo de dårlige tidene inn for fullt. Pengene ble sperret og bygningen ble stående i flere år. På slutten av 20-tallet ble arbeidet satt i gang igjen, og renter var påført kapitalen. Samtidig var byggekostnadene falt betydelig, og da bygget sto ferdig hadde det også vært midler nok til at kommunen kunne overta et fullt utstyrt rådhus.[415]

Rådhuset ble innviet 31.09.1931, og begivenheten ble feiret med høytidelig overrekkelse, taler og middag i bystyresalen for spesielt innbudte. For resten av byens befolkning var det eget program med musikk gjennom gatene til Byparken, fakkeltog i Haraldsgata, taler for byen og fyrverkeri. ”Hele byen” var møtt opp for å ”gi uttrykk for sin interesse og begeistring” for byens nye rådhus, og publikum sto tett i tett foran rådhuset og i de tilstøtende gater for å hylle ekteparet Knutsen som kom ut på balkongen. Knutsen holdt en tale for de rundt 5 000 fremmøtte tilskuerne, og et par dager etter frambrakte Knutsen gjennom byens aviser en takk til kommunen og byens innbyggere for den overveldende og gledelige måten de hadde tatt imot rådhuset på.[416]

Avisene skrev også foran rådhusets innvielse blant annet at det var ”ubestridt det vakreste og mest monumentale” rådhus i landet. Men mest av alt understrekes den gode borgerånden som hadde vært forutsetningen. En avisartikkel beskriver hvor utrolig det er at byen har fått et slik byggverk ”i en tid da de færreste våger å tenke utover nutidens allerede nødvendigste livskrav” og at dette skyldtes ”en borgerånd som er like så monumental som selve bygningen, og som Haugesund kan være like stolt av som den praktfulle bygning”.[417] Også i utenbys aviser omtales bypatriotismen. I en redaksjonell hilsen i Stavanger Aftenblad, gjengitt i Haugesunds Dagblad, står det: ”Men én ting imponerer oss alltid paany, én ting beundrer vi uten ethvert forbehold. Det er den enestaaende kjærlighet til hjembyen, den alt og alle omfattende bypatriotismen som preger Haugesund og haugesunderne, og som blant annet har gitt sig et saa storstilt utslag i det raadhus byen i morgen innvier”.[418]

I 1918 hadde ekteparet Knutsen opprettet et legat på 50 000 som skulle brukes til fontene i Barneparken. Dette ble imidlertid ikke gjennomført før rådhuset ble bygd. I 1947 mottok så ordføreren et brev fra Elisabeth Knutsen der det var vedlagt en bankbok pålydende 1 million kroner. Det var hennes og hennes avdødes manns ønske å kunne bekoste opparbeidelse av området foran rådhuset og bidra til den innvendige utsmykningen av rådhuset. Barneparken ble nå en del av rådhusplassen, som ble innviet på Elisabeth Knutsens fødselsdag i 1949, med kranspåleggelse på Knut Knutsen O.A.S.’s gravsted som en del av programmet. I følge avisene var det flagg og byvåpen overalt, mannskor og hornmusikk fra morgen til kveld, og folkefest med fyrverkeri til langt på natt. Det ble regnet med at rundt 15 000 mennesker overvar festen.[419] Det ble skrevet at Haugesund var den første norske byen som hadde fått et slik enestående anlegg med rådhus, festplass og park i ett, og at byen dermed ”slo hovedstaden på streken som rådhusby”.[420]

Byens estetikk og byidentitet

I en bok fra 1901 skriver Charles Munford Robinson om hvor mye vakrere og bedre byene ble ved for eksempel trær og parker, og han setter denne vektleggingen av byenes estetiske utvikling i sammenheng med en form for ”urban filantropi”.[421] Parker, lekeplasser og offentlige bygninger var eksempler på at byene innbyggere var opptatt av forskjønnelse, og ”beviser” koblingen mellom filantropi og estetikk. Han hevder at minst halvparten av parkarealene i amerikanske byer var ervervet ved gaver, og at også britiske byer hadde hatt store private gaver for parkformål. I likhet med den mer ”tradisjonelle” filantropien, kan også den urbane filantropien hevdes å ha en oppdragende effekt. Gjennom for eksempel skulpturer og arkitekturen i offentlige bygninger, skulle byens innbyggere ”utdannes” i kunstens idealer.

Vektleggingen av byens skjønnhet og utseende kan også settes i sammenheng med en form for verdighet eller civic pride. Asa Briggs hevder at ” The idea of a city (....) had deeper and more universal undertones. It was enriched by the knowledge that there had been great cities in the past and the belief that there could be even greater cities in the future”.[422] Som eksempel på denne forstillingen om at byen måtte oppfylle visse ”kriterier” for å kunne betraktes som en ”virkelig” by som man kunne være stolte av, nevner Briggs byggingen av rådhus i forskjellige engelske byer, der både størrelse og arkitektonisk stil tydeligvis var viktig.

Begrepet civic pride har først og fremst vært knyttet til kontinentale byer, men Knut Kjeldstadli og Jan Eivind Myhre hevder i sin bok om Oslo at Bergen hadde denne formen for civic pride, og at det blant annet viste seg i at den lokale overklassen tok ansvar for byen og dens kulturinstitusjoner. En sammenhengende tradisjon, i stor grad holdt oppe av borgerskapet, sørget for en klar byidentitet.[423]

Ut fra dette kan man kanskje si noe om en mulig forestilling om civic pride og byidentitet i Haugesund. Byen hadde en overklasse som tydeligvis var opptatt av byens forskjønnelse og kulturliv, og som sto bak legeter, gaver og initiativ som var av avgjørende betydning for byens utseende. På denne bakgrunnen kan man kanskje snakke om en slags urban filantropi som hadde som hensikt å utvikle det offentlige rom i tråd med de rådende idealer ute i Europa, også representert i større norske byer.

Det er i alle fall tydelig at haugesundsrederne hadde en tendens til å ”etterlikne” eller stå bak kulturelementer som var sentrale i andre norske og europeiske byer.[424] Som representanter for den borgerlige kulturen og dens vektlegging av kultur og dannelse, kan man tenke seg at rederne tok på seg en slags rolle og forsøkte å fylle visse krav som tilfalt en ledende gruppering i byen. Dette innebar blant annet at man opprettet legater og gav gaver til ulike kulturelle formål. Som byens ledende menn og representanter for et økonomisk toppsjikt var det altså viktig at man kunne oppfylle visse forventninger i tilknytning til byens utseende og kulturliv, slik at byen ikke sto tilbake for andre byer på dette området. Sånn sett kan redernes aktivitet betraktes som en form for civic pride som var nødvendig for at de skulle kunne fungere som byens ledende gruppering og som lokale representanter for den borgerlige kulturen.

Samtidig er redernes kulturelle engasjement uttrykk for en sterk byidentitet. Man hadde virkelig ambisjoner på byenes vegne, og mange redere var store bypatrioter som hadde stor tro på byens vekst og utvikling. Haugesund hadde hatt en enorm vekst på kort tid, og man kan tenke seg at dette medførte til en spesiell byidentitet. Mange forestilte seg at byen hadde uante muligheter, og ambisjonene var store på alle områder. Dette synet preget mer eller mindre alle samfunnsgrupper, og jeg tror Haugesund hadde en veldig sterk lokal identitet der man hadde store forventninger til byens videre utvikling. Bypatriotismen og troen på byens fortsatte vekst hadde konsekvenser for synet man hadde på sin by i forhold til andre byer. Det var tendenser til konkurranse byene imellom, noe som for eksempel kommer til uttrykk i ”selvskrytet” etter at byen hadde fått rådhuset.

Oppsummering

Som et øvre sjikt i byen kan rederne sies å representere en borgerlig kultur og livsførsel, og dette kommer blant annet til uttrykk i bokulturen som utviklet seg i byen. Mot slutten av 1800-tallet skilte overklassens boliger seg ut både med hensyn til beliggenhet, størrelse og stil, og mange redere fikk også etter hvert egne landsteder utenfor byen. De store arkitekttegnede boligene med dekorasjoner som fulgte tidens rådene stilmoter og med store hager, markerte sosial avstand. Når det har vært hevdet at klasseforskjellene har vært mindre i Haugesund enn i andre byer, har dette først og fremst sammenheng med det faktum at det angivelig var viktig å kunne omgås alle klasser på en naturlig og usnobbete måte. Dette var nok spesielt tilfelle i byens første tid, da de som utgjorde det øvre sjikt i byen for en stor del hadde bakgrunn i små kår. Etter hvert utviklet det seg imidlertid en sterkere bevissthet om å tilhøre en sosial og kulturell elite, og byene overklasse opptrådte på mange områder som representanter for en borgerlig livsstil.

Etter hvert ble det lagt større vekt på selskapelighet og ulike foreninger, og man kan hevde at de forskjellige klassene til en viss grad hadde hver sine former for fornøyelser. Rederne og andre storborgere tok opp i seg kulturelementer fra andre byer, blant annet oppsto det mot slutten av 1800-tallet flere idrettsforeninger som kan sies å ha sammenheng med utviklingen i idrettsbevegelsen både i Norge og internasjonalt. Det kan hevdes at flere av foreningene kan bidratt til sosial segregasjon og formidlet borgerlige verdier. Blant annet ble det opprettet en kunstforening og et byselskap som skulle arbeide for byens forskjønnelse.

Byens redere viste også sin dannelse og sin internasjonale tilknytning ved å opprette legater med ulike kulturelle formål. I tråd med det som skjedde i andre land gav flere reder også eiendom og midler til opparbeidelse av parker og oppførelse av skulpturer i byen. Den viktigste innflytelsen på det offentlige rom kom nok likevel i sammenheng med offentlige bygninger som Festiviteten og rådhuset, der enkelte redere var sentrale både med hensyn til initiativ og finansiering.

Gjennom sitt allsidige kulturelle engasjement viste haugesundsrederne at de hadde kjennskap til internasjonale forhold, og at de var i stand til å fylle en rolle som var forventet av dem som representanter for overklassen og for en borgerlig kultur. Samtidig var redernes kulturelle aktivitet og ambisjoner også uttrykk for bypatriotisme og en sterk byidentitet som tilsa at Haugesund kunne bli en by som kunne måle seg med større norske og europeiske byer når det gjaldt utformingen av det offentlige rom.

[328] Lending 1998, s. 95. Dette kan settes i sammenheng med skillet mellom å være en klasse ”an sich” eller ”für sich”. Borgerskapet kunne primært ikke avgrenses av objektive kriterier som inntekt elle utdanningsnivå, men ved å ha en bevissthet om tilhørighet til resten av gruppen. Borgerskapet hadde mange felles verdier og holdninger, og førte en spesiell livsstil med tilhørende forbruksmønster som skilte dem fra andre grupper eller klasser. Denne borgerligheten kom blant annet til uttrykk i ønsket om å bo i egne områder litt utenfor byene, antallet barn og oppdragelsen av dem, egne næringsorganisasjoner, sosiale organisasjoner som for eksempel sportsklubber, og en kombinasjon av nasjonalisme og internasjonalisme. Myhre 1994.

[336] Hegstad 1993, s. 82-84 og 100-101. Allerede fra 1840-50 og utover begynte det å spre seg bebyggelse oppover øya. Til å begynne med var dette sommerboliger for rike kjøpmenn, embetsfolk og større håndverkere, men fra rundt 1880 ble disse brukt som helårsboliger. I 1900 var det mellom 30 og 40 bebodde hus utenfor bykjernen, og i 1920 var antallet hus i området steget til 114. Likevel var det fortsatt attraktivt å bo i sentrum, da selvfølgelig i områder der ”de kondisjonerte” utgjorde en stor del av beboerne.

[370] Turnsaken var ment å ha betydning som ”et stærkt Forbindelsesmiddel mellem de forskjellige Samfundsklasser, der her i fælles Interesse og Samvirken for et viktigt Øiemed i broderlig Aand samles til Øvelser under indbyrdes ganske lige Vilkaar; derved fremmer altsaa Turnsagen i væsentlig Grad den Lighedens og Broderskabets Aand, som bør knytte et frit Lands Borgere sammen”. Olstad 1987, s. 42. Hentet fra en tale ved en turnfest i Oslo i 1865.

[387] Olstad 1987, s. 75 og 79. Den engelske sporten hadde bakgrunn i en rekke samfunnsmessige forutsetninger. Ellers i samfunnslivet hersket det jo fri konkurranse, ikke minst gjennom markedsøkonomien. Idealet om at den enkeltes innsats og dyktighet skulle bli belønnet etter fortjeneste sto sterkt. Kravet om effektivitet og rasjonalisme hadde ført til at man begynte å måle tida i abstrakte enheter. Olstad 1987, s. 92.