9 Oppsummering og konklusjon

Til nå har vi sett hvordan ulike faktorer hver på sin måte har påvirket det interne flyttemønsteret i Bergen i andre halvdel av forrige århundre. Avslutningsvis vil jeg sammenfatte disse funnene. Resultatene viser nemlig at forklaringer ikke kan bygges på enkeltfaktorer. Det er summen av flere faktorer som hadde betydning for i hvilken grad folk flyttet eller ble boende. Likevel en det noen faktorer som danner bærebjelkene i forklaringsmodellen, og den vesentligste er alder- og livssyklus nivå. De ulike fasene i livet rommet en sum av faktorer eller egenskaper, som enten betinget bofasthet eller flytting. De som flyttet aller mest var mellom 20 og 40 år. Denne perioden var preget av giftermål, familiebygging og relativt stor sosial mobilitet. Samtidig var det kun de færreste som eide egen bolig. Bortimot samtlige av de som giftet seg og etablerte ny familie skiftet bolig. Denne flyttingen var heller ikke tilfeldig, men fulgte et bestemt mønster. Relativt mange flyttet bort fra foreldrene til en annen kant av byen. Det er det samme mønsteret som er vanlig i Norge i dag, og kalles for neolokalitet.[191]

Så lenge familiene vokste flyttet de ofte. Det henger sammen med at de fleste tilpasset boligen i forhold til hvor stor plass de trengte til enhver tid. Et sentralt funn i undersøkelsen er at endring i husholdsstørrelse korrelerer med geografisk mobilitet uansett aldersgruppe. At størrelsen på boligen var viktig, ser en tydelig i leieannonsene. Om de var aldri så knappe på opplysninger, har de alltid oppgitt hvor mange værelser osv. De som eide egen bolig var langt mer bofaste enn de som leide, og blant de unge måtte flesteparten basere seg på leiemarkedet.

I 40-årsalderen inntraff en ny livsfase preget av bofasthet. Rundt 30 prosent av alle i aldersgruppen 40-59 år ble værende på samme adresse gjennom tiårsperioden, noe som er nesten dobbelt så mye som gjennomsnittet. Det skyldtes at husholdsstørrelsen var stabil, den sosiale mobiliteten var mindre og relativt mange eide boligen sin selv. De fleste var også gifte gjennom hele tiårsperioden. Fra 60-års alderen og utover er resultatene preget av stor mortalitet, men det er en tendens til at de gamle skiftet bolig etter at ungene hadde flyttet ut.

Den andre bærebjelken i forklaringsmodellen har med sosioøkonomisk stilling å gjøre. Personer som tilhørte arbeiderklassen flyttet mest, uansett alder- og livssyklusnivå. Folk i arbeiderklassen tjente lite penger, og måtte for en stor del basere seg på leiemarkedet. For en del av dem varierte også inntekten gjennom året, slik at det kunne være vanskelig å få endene til å møtes. Jan Eivind Myhre skriver om Oslo på 1800-tallet at manglende betalingsevne var en viktig årsak til at folk skiftet bolig så ofte: “De rastløse bevegelser fra hus til hus, gate til gate, bydel til bydel kom i mange tilfeller av behovet for å finne noe billigere. Folk klarte ikke husleien eller kom på kant med husverten av andre grunner.”[192] At det også i Bergen var en del som slet med tilværelsen, kommer klart frem i Lars Oftedals skildring av et hjem han besøkte på Verftet i 1866: ”Konen syk etter barselseng på usselt leie; barnet dødt på et bord; tre ugudelige barn i stuen, som hånlo om jeg talte til dem om Gud; de banner og forbanner sin mor og hverandre på det gyseligste; en drukkenbolt av en mann, som utspyr de forferdeligste forbannelser”.[193] Det er heller ingen grunn til å tro at jordisk gods sminket flyttelasset. De fleste arbeiderfamilier eide ikke stort. Ofte var det nok med et bybud med kjerre. Radikalt annerledes enn i dag med andre ord.

Den yrkesgruppen som flyttet mest var tjenestejentene, ettersom de bare ble i yrket en kort stund. Mange giftet seg og ble værende i byen, mens flertallet av de som ikke giftet seg flyttet utenbys. Det samme gjelder for håndverkslærlingene. Her ser vi imidlertid en dreining i utviklingen frem mot århundreskiftet. Tjenestejentene reduserte sin relative andel av arbeiderklassen kraftig, og bofellesskapet mellom lærling og mester opphørte totalt. Sammen med lavere sosial mobilitet, er det noe av forklaringen til at arbeiderklassen ble mer bofast i slutten av perioden. En annen yrkesgruppe som må nevnes spesielt er sjøfolkene. De var godt representert i rode 4 og 5, og var i svært liten grad bofaste. Gjennfinningsprosenten blant dem er blant de laveste, og en kan spørre seg om den høye ulykkesstatistikken i skipsfartsnæringen innvirket her. Bare i 1894 gikk en tidel av den norske flåten tapt.[194] Blant de mange arbeiderne som arbeidet på Georgernes Verft, var det imidlertid mange som ble værende på samme adressen. Det forteller at det var nær sammenheng mellom arbeidssted og bosted, og for de ”heldigste” blant dem, var det arbeiderboliger til leie.

Langt fra alle flyttinger i andre halvdel av 1800-tallet er lykkelige historier der familier flyttet til jobb, bedre bosted eller noe annet de fant forlokkende. For noen var det imidlertid sånn. Når det gjelder familier i middelklassen og de velsituerte kjøpmennene som slo seg ned i finere boligstrøk, tror jeg mange nettopp var motivert av et ønske om å få det bedre. Omtrent samtlige fra de øvre sosiale lag slo seg ned i boligområder med generelt høyere (bolig) standard enn i rode 4 og 5. Både Kalfaret, leiegårdskvartalene på Engen og området rundt Nygårdshøyden var populære tilflyttingsområder. Her kunne en ta aftenturen i grønne parkanlegg, en slapp byens bråk og stank og til arbeid var det mulig å ta interne kommunikasjoner. En effektivisering av transportmulighetene førte til at de nye bydelene ble nærmere knyttet til sentrum, og en kunne øke avstanden mellom bolig og arbeidssted.

Selv om det er fristende å spekulere i motiver som ligger bak flytting, er det alltid en fare for at det blir galt. Det lenkede materialet er best egnet til å beskrive flyttemønsteret og egenskaper som betinget flytting. De bakenforliggende flyttemotivene kan ikke leses direkte ut av mitt materiale. De må mer tolkes, på bakgrunn av de drivkrefter som ser ut til å motivere flytting. Det vil imidlertid alltid være sånn at sannsynlige faktorer er noe annet enn historisk realitet. Det tilfeldige og uventede må også ilegges betydning, og kan i flyttesammenheng være vel så viktig som det forhåndsbestemte. Om årsaksfaktorene virker aldri så overbevisende, kan en aldri utelukke det faktum at mange flyttet og stadig flytter av helt ”usystematiske” grunner.

Jeg har gjennom å følge et utvalg på ca. 2500 individer kunnet vise at svært få ble boende i samme huset gjennom en tiårsperiode. Mindre enn en femtedel var bofaste så lenge. Derimot var det ikke slik at resten flyttet ut av byen. Tvert imot. Det var maksimalt en fjerdedel som flyttet ut av byen, mens de fleste flyttet til et annet område innenfor byens grenser. Halvparten av dem som flyttet internt i Bergen forlot ikke bydelen. Det er en av grunnene til at den sosiale gruppelikheten ble opprettholdt til tross for stor geografisk mobilitet. Jeg har også vist at bostedsflyttingen avtok ettersom avstanden økte. Dette er et typisk kjennemerke ved all migrasjon, og er i tråd med Ravensteins første og andre flyttelov. Teoretisk er mønsteret uttrykt gjennom The gravity model, [195] og kan matematisk beskrives med ligningsuttrykket under:

_{Migrasjon = K} (P1 + P2)

Bokstavene P1 og P2 er uttrykk for befolkningsmengde på henholdsvis fraflyttings- og tilflyttingsområde, mens D er avstanden imellom. Bokstaven K er en konstant som varierer etter hvilke egenskaper migrantene har. En dagarbeider vil eksempelvis ha høyere K-verdi enn en bankfunksjonær, og tilsvarende vil en ung mann ha høyere verdi enn en gammel.

Er det så forskjell mellom våre to perioder 1865-75 og 1891-00? Generelt er svaret nei, fordi folk var omtrent like mobile og bofaste i de to periodene og grove strukturer av flytting endret seg i liten grad. På den annen side er det en del forskjeller når en grupperer på et lavere nivå. Den sosiale og geografiske mobiliteten var klart større blant de nyrike og middelklassen i siste periode, mens utviklingen gikk motsatt vei i arbeiderklassen. Rode 4 og 5 ble på en måte ”tømt” for det fine borgerskap, mens arbeiderklassen konsoliderte sin posisjon i området. Samtidig skjedde det noen strukturelle endringer. I 1890-årene bodde barn lenger hjemme hos foreldrene før de flyttet ut, og livsfasene ser ut til å ha blitt forskjøvet noen år frem. Vi ser det særlig når det gjelder aldersgruppen 40-49 år, som var langt mer bofast i den første perioden.

I hvilken grad er rode 4 og 5 representativt som utvalgsområde? Jeg synes lokalhistorikeren Kristian Bing har gitt en passende beskrivelse av Nordnes i andre halvdel av 1800-tallet: ”Strøket var et konglomerat av alle slags hus, og de fleste var aulende fulle av mennesker, av alle kategorier.”[196] Dette er en beskrivelse som passer godt til rode 4 og 5. Her var folk i alle aldrer og fra alle sosiale lag. Her var store hus og små hus, her var bergensere og innflyttere fra inn- og utland. Grovt sett viser sammenligningen med Bergen at området på mange måter gjenspeilte menneskene og samfunnet ellers i byen. En får likevel en økende overrepresentasjon av arbeiderklassen frem mot århundreskiftet, en sosial skjevhet, og en skal derfor være forsiktig med å strekke resultatene lenger enn de rekker. Jeg vil altså være forsiktig med å trekke for sterke slutninger om bostedsflyttingen i Bergen generelt ut fra resultatene fra utvalgsområdet. Området representerer tross alt bare en bit av Bergen by, og er altså å oppfatte som et eksempel fra Bergen. På den annen side var området en integrert del av Nordnes og Bergen, og kan ikke sees isolert sett. Noen var kanskje akkurat innflyttet, mens andre var på vei et annet sted. Ettersom jeg har vist at flyttingen inn og ut av utvalgsområdet var svært stor, representerer kohortene altså en blanding av mennesker, der eneste fellesnevner er at de bodde her ved folketellingen i 1865 og 1891. I et slikt lys er det meningsfylt å trekke inn hele befolkningen i byen, men med de forbehold som har vært nevnt. Hvordan står undersøkelsen seg så i forhold til internasjonal forskning?

Det har vært hevdet at det enestående bare kan gis mening ved å motstilles noe annet. Jeg vil avslutningsvis prøve å sette resultatene fra denne undersøkelsen inn i en større sammenheng. Spesielt vil jeg skue til England, siden forskningsfeltet er mest utviklet der, og selve idegrunnlaget til oppgaven er hentet derfra.

I en undersøkelse av havneområdet Merseyside i byen Liverpool, benyttet Colin G. Pooley og Richard Lawton folketellingene i 1851 og 1861 som koblingsenheter.[197] Blant de totalt 2446 hovedpersonene som var inkludert i undersøkelsen registrerte de 18 prosent bofaste og 28 prosent som flyttet internt.[198] Det er like stor andel bofaste som i rode 4 og 5, noe som er interessant å legge merke til med tanke på at Liverpool var en storby med nesten en halv million innbyggere i 1871.[199] Ellers var gjentrefsprosenten vesentlig lavere og kan enten skyldes større utflytting (Liverpool var en viktig havneby med stor emigrasjon til Amerika) eller mer tekniske og kildemessige forhold.[200] Pooley og Lawton fant for øvrig at hver person i gjennomsnitt flyttet 1,4 ganger i perioden.[201] Det er i likhet med min undersøkelse et minimumstall, som blir svært beskjedent når en sammenligner det med Gunnar Thorvaldsen sin undersøkelse fra Stockholm. Han fant at den interne flyttingen i byen stod for nesten 80% av den samlede flyttingen, 20% var inn- og utflytting av byen og 2% utvandring.[201] Her får en mer satt bostedsflyttingen i sitt rette perspektiv, og understreker klarere det jeg tidligere har vært inne på med ”toppen av isfjellet”.

Når det gjelder funn som har vært gjort i forhold til faktorer som kontrollerte bostedsflyttingen, er det svært mange paralleller mellom Bergen og engelske byer. Både i Liverpool, Leicester og Huddersfield konkluderte en med at sosial status var en svært kontrollerende faktor. I Leicester fant R. M. Pritcard at flyttinger viste en moderat, omvendt vekselvirkning med sosial status - mer flytting i lavstatusområder. Områder med ny husbygging hadde større mobilitet enn i eldre og mer etablerte bostrøk. Leicester var på denne tiden preget av sterk boligbygging, og Pritchard fant at dette i betydelig grad influerte på migrasjonen innenbys.[202] Den øvre del av middelklassen flyttet langt mindre enn andre grupper. Dette kan skyldes flere ting. Den engelske geografen Richard Dennis (1977) peker blant annet på at den øvre del av middelklassen hadde råd til offentlig transport til og fra arbeidet. De arbeidet også færre timer om dagen og hadde bedre og mer langvarige leieavtaler med huseieren. En annen medvirkende faktor var at flere blant middelklassen var huseiere, og huseiere flyttet mindre uansett status og yrke.[203]

Et sentralt funn er at også at på tross av høy mobilitet ble gruppelikheten innenfor forskjellige områder opprettholdt eller forsterket.[204] En undersøkelse av David Green viste for eksempel stor bofasthet blant ufaglærte arbeidere i enkelte deler av London. I arbeiderstrøket St Giles hadde over 40% av de som mottok fattigstøtte oppholdt seg i samme området gjennom tiåret 1852- 1862. Sosiale nettverk blir pekt på som viktige årsaker. Det å være kjent var en forutsetning for å få jobb blant dagarbeidere. En måtte være i nærheten når muligheten gav seg. Nyheter om arbeid ble sannsynligvis delt på skjenkesteder, på gatehjørnet osv. Det var også svært nær relasjon mellom arbeidssted og hjem.[205] Det blir forklart med at ”Most places were walking cities, and even in late nineteenth-century London it was estimated that over three-quarters of trade unionists in South London used no public transport for their journey to and from work”. [206]

I hvilken grad er så undersøkelsene fra England relevante? I hovedsak dreier dette spørsmålet seg om de engelske kildene er beslektet med de norske. Naturligvis er metodene også viktige, men de vil alltid være underlagt kildenes innhold og tilgjengelighet. Grovt sett er kildene som i England er brukt til å forske på bostedsflytting, mer eller mindre beslektet med de norske. Hvis en for eksempel sammenligner census enumerator books og de norske folketellingene gir de samsvarende opplysninger. De forekommer også med omtrent samme hyppighet.[207] Kirkebøkene har derimot ikke vært vanlig å bruke i forhold til bostedsflytting i engelske byer. Istedenfor har en benyttet valgmannslister og adressebøker. Disse kildene er mer egnet og tilgjengelige i England enn i Norge.[208] Ellers har en i de engelske undersøkelsene nesten utelukkende brukt hovedpersoner. Det fører blant annet til at majoriteten av kvinner ekskluderes fra kohorten, men som jeg har vist i denne undersøkelsen trenger det ikke bety så mye. Jeg mener derfor at en sammenligning er realistisk og gir en god målestokk.

For øvrig konkluderer Dennis med at den geografiske mobiliteten i engelske byer i annen halvdel av 1800-tallet var vesentlig større enn i dag.[209]. Det virker også sånn for Bergens vedkommende, selv om det er uvesentlig i denne sammenhengen.[210]

Nordnes bydel representerte et nokså selvstendig og uavhengig område gjennom andre halvdel av 1800-tallet. Folk som bodde og tok del i dette ”lokalsamfunnet” var nokså bofaste, på den måten at de i like stor grad flyttet innenfor bydelen som ut av området. Vi ser likevel tendenser til et økende antall utflyttere i siste periode. De som flyttet ut fra byen var særlig unge i etableringsfasen, og det var tydelig at de hadde god kjennskap til kulturen og omgangsformene de flyttet til. I all hovedsak gjenspeilte tilflyttingsområdet deres egen sosiale status. På den måten ble gruppelikheten opprettholdt eller forsterket i tilflyttingsområdet. Mens det tidligere på 1800-tallet bodde arbeidere og rike borgere side om side med hverandre, utviklet det seg etterhvert boligområder med en mer homogen sosial struktur. Det skjedde som en følge av kraftig befolkningsvekst og storstilt boligutbygging, men også fordi de sosiale skillene i befolkningen ble klarere. De mange industriarbeiderne ble kjernen i arbeiderklassen, og den sosiale mobiliteten blant disse var svært liten.

Selve flyttemønsteret var særlig kontrollert av faktorene alder- og livssyklusnivå og sosioøkonomisk gruppe. Unge flyttet mer enn eldre og arbeiderne flyttet mer enn middelklassen. Dette hadde både praktiske og økonomiske årsaker. De unge trengte stadig mer plass ettersom de fikk flere barn, og samtidig var det de færreste som eide egen bolig. I arbeiderklassen måtte de fleste leie uansett aldersgruppe, og de var naturligvis mer utsatt for inntektsvariasjoner. Resultatene viser også forskjell mellom innflyttere og de som var født i Bergen. Innflytterne var langt mer mobile og trengte en viss tilpasningsperiode når de kom til byen. Etter hvert som utvandringen til Amerika økte, ble nok også byen brukt som mellomstasjon.

På bakgrunn av at bostedsflytting ikke er et utviklet forskningsfelt i Norge har oppgaven hatt et metodisk siktemål ved siden av det empiriske. Jeg har vist at det er fullt mulig å lenke en bybefolkning mellom to påfølgende folketellinger uten alt for store tap. Samtidig kan opplysninger i kirkebøker og andre kilder knyttes til individene med bruk av en relasjonsdatabase. Det er mitt håp at dette bidraget kan skape nye ideer for å videreutvikle bostedsflytting som et viktig feltområde innenfor historisk demografi. Ennå er det flere faktorer som kan studeres nærmere, og nye spørsmål kan stilles. Om bostedsflyttingen var påvirket av konjunkturene er ett spennende område? Hvordan leiemarkedet artet seg er at annet interessant tema. Uansett bør emnet bli langt mer synlig enn det hittil har vært.

201 Thorvaldsen 1995: 226. I hans kildegrunnlag, som er Stockholms Historiska Databas og helt unik i verdenssammenheng, må vi regne med at bortimot alle flyttingene er registrert. Dataene kan også meget enkelt koples sammen gjennom et allerede eksisterende referansesystem.