1 INNLEDNING

I denne oppgaven kaster jeg lys over en type flytting som både før og i dag er et fundamentalt kjennemerke ved et bysamfunn, nemlig flytting som finner sted innenfor byen. På engelsk brukes betegnelsen ”residential mobility” om denne formen for flytting, mens vi på norsk ikke har et tilsvarende uttrykk. Jeg har derfor tillatt meg å døpe det engelske uttrykket om til bostedsflytting på norsk. Som ordet sier er fokus rettet mot skifte av bosted. Innenfor historisk demografi har en vanligvis definert flytting som kryssing av et bestemt administrativt område, for eksempel en kommune eller et prestegjeld, men her er det altså snakk om svært korte flyttebevegelser innenfor et mindre avgrenset område, i dette tilfellet en by.[1]

Gjennom en kvantitativ analyse, der rammen er Bergen i andre halvdel av 1800-tallet, stilles her blant annet spørsmål om bostedsflyttingens omfang, mønster og årsaker. Emnet er et uutforsket feltområde innenfor norsk migrasjonshistorie, og hører således inn under den ”den gløymde flyttinga”, som er karakteristikken Ståle Dyrvik bruker om intern flytting i Norge generelt.[2] Han sikter til at det særlig er emigrasjonen til Amerika i andre halvdel av forrige århundre og begynnelsen av dette, som har opptatt migrasjonsforskningen i Norge. Intern flytting innenfor Norges grenser har vært berørt av mange, men som hovedtema er det mer sjeldent.[2] Et hederlig unntak er Gunnar Thorvaldsen sin avhandling, der hele Troms fylke i annen halvdel av 1800-tallet er gjenstand for en omfattende migrasjonsanalyse.[3] Riktignok hopper han over bostedsflyttingen i Tromsø by, men avhandlingen er like fullt en spennende kilde å øse av, ikke minst metodisk.

Det nittende århundre var både i Norge og Europa generelt en brytningstid preget av sterke strømninger og forandringer på mange områder, selv om takt og tempo varierte landene imellom.[4] Ikke minst fant det sted en allmenn europeisk urbaniseringsprosess, der en stadig større prosentandel av befolkningen ble boende i byer og tettsteder. I mange land har historikerne et nokså godt grep om denne flyttestrømmen inn til byene, på bakgrunn av at flere typer kilder har opplysninger om fødested. Når det gjelder bostedsflyttingen i byene derimot, står en overfor en kildemessig utfordring.

I Norge var det først rundt århundreskiftet at myndighetene virkelig så behovet for å ha bedre oversikt over befolkningen og hvor de bodde. I Bergen ble plattformen for et slikt folkeregister lagt med folketellingen i 1912.[5] Registeret skulle ta seg av alle flyttebevegelsene i landet, og i Bergen kom registreringen i gang like etter folketellingen i 1912.[6] Før den tid har en ingen enkle lister med flytteopplysninger å forholde seg til. Kirkebøkene hadde lenge egne flyttelister, men her var underregistreringen så stor at de ikke kan anvendes til statistiske formål.[6] Migrasjonsmønstrene må derfor rekonstrueres på et vis.

Jeg har valgt en tilnærming der enkeltindivider blir knyttet til flere ulike kilder over en tidsperiode.[6] Det er en svært arbeidskrevende metode i stort omfang, men med årene er den blitt mer overkommelig i takt med enklere og bedre dataprogram. Metoden blir ofte kalt for ”historie på individnivå”, der opplysninger om enkeltindivider kan samles til opplysninger om grupper (aggregater). I Norge ble teknikken utprøvd i 1970-årene i to store forskningsprosjekter om Ullensaker og Kristiania i forrige hundreår. En av de mange hovedoppgavene herfra har bostedsmigrasjon i Ullensaker som sidetema, men det er dessverre også alt.[7] I kapittel fire kommer jeg nærmere inn på de edb-messige og rent tekniske sidene ved undersøkelsen.

Ettersom jeg bare delvis har kunnet støtte meg til en modell utviklet for norske forhold, har det vært naturlig å søke utenlands etter ideer. Valget falt på England, der kildematerialet er nært beslektet med det norske, og der flere migrasjonsundersøkelser har vært rettet mot bostedsflytting i byene.[7] Mesteparten av dette ”forarbeidet” ble gjennomført i basisoppgaven, der jeg tok utgangspunkt i tre skjellsettende undersøkelser fra hhv. Liverpool, Leicester og Huddersfield. Jeg kom frem til at disse undersøkelsene hadde stor overføringsverdi til Norge, ikke minst som en veileder for problemstillinger jeg kunne anvende. Samtidig utgjør resultatene fra de engelske undersøkelsene et interessant sammenligningsgrunnlag.

På bakgrunn av at bostedsflytting ikke er et utviklet forskningsfelt i Norge har denne oppgaven også et metodisk siktemål. Det er mitt håp at den kanskje kan skape ideer for å videreutvikle bostedsflytting som et viktig feltområde innenfor historisk demografi. Den engelske geografen Colin G. Pooley, som var en av arkitektene bak undersøkelsen fra Liverpool, er ikke i tvil om at bostedsflytting har stor verdi som forskningsområde: “Residential mobility was an important factor of change in the social and the spatial structure of the Victorian towns, yet surprisingly little is known about its detailed extent and form.” [8] Her retter han ikke bare oppmerksomheten mot bostedsmigrasjon i seg selv, men også den rolle den spilte for å utvikle bystrukturen. Dermed er vi inne på et beslektet emne som heter segregasjon, som altså er atskillelse av ulike befolkningsgrupper innenfor et område. Av plass- og kapasitetshensyn har jeg måttet trekke en forsiktig grense mot dette emnet. Det blir berørt, men kan i langt større grad utforskes med videre bearbeiding av materialet jeg har bygget opp.

Folk har alltid vært opptatt av hvor de skulle bo, og derfor har migrasjon vært en integrert del av mange menneskers liv. De valg folk foretok om å flytte forteller også noe om livet de levde og samfunnet generelt. En migrasjonsundersøkelse er derfor høyst berettiget i seg selv. I denne oppgaven søker jeg å kartlegge det interne migrasjonsmønsteret i Bergen i andre halvdel av 1800-tallet, og om det endret seg i løpet av perioden. Jeg vil finne ut hvor omfattende denne flyttingen var, hvem som flyttet mest og mulige årsaker som lå bak. Et annet område blir å finne hvor hen i byen de flyttet. I Bergen vet vi at det mot slutten av 1800-tallet utviklet seg boområder med klare sosiale kjennetegn. For eksempel fikk en på Nygårdshøyden og Kalfaret forholdsmessig mange familier som tilhørte overklassen og middelklassen, mens arbeiderklassen var i overvekt på Krohnengen og Ladegården. At flytting må til for å danne slike sosialt enhetlige områder er innlysende, men mønsteret i denne prosessen vet vi lite om.

Når det gjelder hvorfor folk flyttet og hvilke motiver som lå bak, er det et komplisert problemområde. For å kunne svare nøyaktig på slike spørsmål må en ha tilgang på eventuelle brev og dagbøker fra migrantene, et kildeområde som ligger utenfor denne oppgavens rammer.[9] Mitt utgangspunkt er i første omgang en kvantitativ analyse som kan avdekke flyttemønster og sannsynlige beveggrunner. Kildegrunnlaget er for en stor del edb-registrerte folketellinger og kirkebøker, pluss en del trykte og utrykte kilder. En kildekritisk gjennomgang, og hvordan jeg metodisk har gått frem blir nærmere drøftet i kapittel to.

I en flyttestudie må en ta flere fundamentale valg. At jeg valgte Bergen har for det første nær sammenheng med kildetilgjengeligheten. I Bergen er en kommet svært langt med å edb-registrere historiske kilder, noe som er en klar fordel i forhold til metoden jeg har valgt.[10] Videre har jeg som supplement til de edb-registrerte hovedkildene, også benyttet meg av andre kilder som er lettest tilgjengelig på de lokale arkivene i byen.[11] Jeg skal heller ikke legge skjul på at interessen for Bergenshistorie talte positivt med, og det er selvsagt mitt håp at undersøkelsen kan være med å utfylle bildet av en by som har levd seg gjennom skiftende tider frem til våre dager.

Jeg har avgrenset undersøkelsen til årene mellom 1865 og 1900. Disse årene regnes som en pulserende moderniseringsperiode i Bergens historie. Byen var i ferd med å få industri, nye yrker og fag var kommet inn, og igjen opplevde byen en kraftig befolkningsvekst som resultat av stor innflytting. I løpet av denne perioden utviklet også kommunikasjonsmidlene seg, særlig i forhold til omlandet.[12] Parallelt med en stadig økende befolkning og et ekspansivt næringsliv økte også behovet for nye boliger og land til industriformål. Aldri har boligbyggingen i Bergen vært større, relativt sett, enn i siste tiår av forrige århundre. Perioden er altså en tid med kraftige prosesser på mange områder, og markerer en overgang til et mer moderne samfunn. Hvorvidt bostedsflyttingen var influert av denne utviklingen gjenstår å se, men det ville være rart visst den var helt upåvirket. I kapittel fire kommer en mer detaljert beskrivelse av sentrale utviklingstrekk i Bergen, som vi naturligvis må se bostedsflyttingen i lys av.

Det vil favne alt for bredt og være helt umulig å kartlegge enhver flytting som fant sted innenfor Bergen i perioden jeg har valgt. Jeg har derfor måttet gjøre flere tilskjæringer for at undersøkelsen skulle bli gjennomførbar. For det første har jeg geografisk avgrenset undersøkelsesområdet til 2 av i alt 24 roder. Jeg har valgt ut rode 4 og 5 som geografisk sett danner et belte over midten av Nordneshalvøyen, halvøyen mellom Vågen og Puddefjorden (Figur 1.1). De to rodene dekker et helt område mellom to allmenninger (Nykirkealmenning i nord og Holbergsalmenning i sør), men kan ikke geografisk beskrives med ett bestemt navn. I oppgaven brukes derfor navnene ”utvalgsområdet” eller bare rode 4 og 5.

Figur 1.1 Bergen var helt fra 1596 inndelt i roder, som hadde både militære og skattemessige funksjoner. Det var også rodenummeret sammen med et husnummer, som bestemte adressen. Denne ordningen ble avskaffet i 1887 og erstattet av gatenavn og husnummer slik vi kjenner det i dag.[13]

For det andre har jeg delt perioden inn i to mindre tidsperioder, 1865-1875 og 1891-1900.[13] I praksis betyr dette at jeg får to uavhengige kohorter. En kohort fra folketellingen i 1865, og en fra folketellingen i 1891. Dermed kan jeg sammenligne flyttebevegelsene kohortene i mellom og se eventuelle forskjeller og likhetstrekk. For utvalgsårene 1865 og 1891 gjøres også en tverrsnittsanalyse av rode 4 og 5 på bakgrunn av folketellingen disse to årene, hhv. kapittel 5 og 7. Spørsmål omkring representativitet i forhold til befolkningen i Bergen som helhet vil også bli drøftet her, selv om dette er av underordnet betydning. Den grunnleggende idé med valget av rode 4 og 5 var at dette området i andre halvdel av 1800-tallet representerte et sosialt mangfold av byens befolkning. Det er en kjensgjerning i bergensk lokalhistorie bekreftet av mange.[14] Vi vet at det her bodde folk i alle kategorier, fra noen av de rikeste i byen til noen av de fattigste. Samtidig var området stabilt på den måten at boligstruktur og gatenett ikke endret seg nevneverdig i perioden, noe som blant annet gjør det lettere å takle overgangen fra rodeadresser til gateadresser i 1880-årene.[15] Det var med andre ord ikke et typisk utbyggingsområde i andre halvdel av forrige århundre, noe som blant annet fører til lavere befolkningsvekst enn Bergen sett under ett. Hvis det hadde vært et mål at kohorten skulle være fullstendig representativ, måtte jeg fulgt helt bestemte utvalgsstrategier. For eksempel kunne jeg gjøre et tilfeldig utvalg av hver tjuende person i byen, eller tatt utgangspunkt i et bestemt område for så å sile ut etter bestemte kriterier. En klar ulempe med den første metoden er at en da mister verdifulle detaljkunnskaper om ett bestemt område, samt at mange viktige relasjoner mellom individene forsvinner. Relasjoner er svært nyttige når puslespillet om bostedsflytting skal settes sammen og forklares.

Utvalgsområdet jeg har valgt i denne oppgaven er først og fremst å oppfatte som et eksempel fra Bergen. På den annen side er det et poeng å få frem karakteristiske strukturer og særtrekk som kjennetegnet utvalgsområdet. Derfor har jeg brukt Bergen som underlag og målestokk i tverrsnittsanalysene, slik at det typiske for rode 4 og 5 har kommet frem. En annen effekt ved denne sammenligningen er at selve flytteanalysene fra utvalgsområdet i neste omgang kan drøftes i forhold til Bergen som helhet. Denne diskusjonen tar jeg opp i konklusjonen, samtidig som jeg også retter oppmerksomheten internasjonalt.

Geografisk utgjør Nordnes nordlige del av halvøyen mellom Vågen og Puddefjorden, fra Murallmenningen i sør, ut mot Nordnespynten i nordvest. Innenfor rodesystemet blir det rode 1-9. Et høydedrag langs Nordneshalvøyen skiller Nordnes i Verftsiden mot Puddefjorden, og Strandsiden mot Vågen. I middelalderen hørte hele strandsiden under kongen, og det var forbudt å bygge der. Et unntak var Erkebispegården, omtalt fra 1309, der rester av grunnmuren ligger under dagens Nykirke. Nykirken ble første gang reist i årene 1618-22, men denne brant imidlertid ned i 1756.[16] Dagens Nykirke er fra årene 1758-63. Ellers har det vært flere kirker her, og en kirkegård for byens fattige var i bruk til 1856. Også ett av byens rettersteder lå her, på stedet som i dag heter Galgebakken. Bergenske kjøpmenn tok Strandsiden i bruk allerede på 1500-tallet. Sjøhus ble reist ved vannkanten, og gav området en særegen karakter med en homogen kjøpmannsstand. Selv om det ble det drevet handel med mindre partier enn på bryggesiden, og mest innenriksvarer, utviklet det seg her et lokalt svar på Hanseatenes dominans på Bryggesiden. Mellom sjøhusene var det passasjer, der de mindre båtene kunne losse og laste. Bebyggelsen var generelt ”litt større og finere” enn i andre deler av byen.[17] Her lå for eksempel byens største trebygning, Tollboden fra 1651.

På Verftssiden ble de første husene reist omkring 1650, og en taksering fra 1640 viser at det her var et helt annet sosialt sjikt som etablerte seg. I 1784 ble det etablert et skipsverft her, derav navnet Verftet, som i løpet av 90 år utviklet seg til å bli byens største skipsverft med rundt 350 ansatte.[18] Verftet taklet imidlertid ikke overgangen fra seil til damp og ble avviklet i 1909. I tilknytning til verftet lå også flere håndverksbedrifter, som smier og seilmakerier, men like dominerende i dette området var de mange sjøfolkene som bodde her. Med sin nærhet til sjøen og den viktige utenrikshavnen på Sukkerhusbryggen var Verftet et ypperlig sted å bo for sjøfolk. Av andre næringsvirksomheter ellers i bydelen på 1800-tallet må nevnes Campbell-Andersens reperbane i Haugeveien. Den ble anlagt 1805 og nedlagt i 1920-årene (bygningen brant ned i 1940). Ellers var her også en rekke mellomstore virksomheter som bryggerier, bakerier og systuer.

Av institusjoner på Nordnes må nevnes Nykirkens fattigskole på Klosteret som i 1742 startet som en av landets første allmueskoler. Fattigskolen gjenspeilte de sosiale forhold på Verftet og stod i grell kontrast til kjøpmannsgårdenes prakt på Strandsiden. Skolen står der fortsatt i dag, ikke langt unna en annen historisk bygning, nemlig Nordnes bydelshus. Dette bygget er fredet og er fra 1700-tallet. Stranges fattighus ble opprettet her i 1609, og det har senere tjent både som privatbolig og hotell. Like ved ligger også bygningen som har gitt navn til stedet. Klosteret het opprinnelig Munkeliv, og ble anlagt her i begynnelsen av 1100-tallet. Det ble revet i forbindelse med reformasjonen i 1536. Bygningen som står der i dag, er 200 år gammelt og kalles Corps de garde, ettersom det har tjent borgervæpningen. For øvrig lå ingen institusjoner i rode 4 og 5.

I en hovedoppgave om flytting, er jeg nødt til å definere dette begrepet nærmere. I sin aller enkleste form kan en si at flytting er en mer eller mindre permanent endring i fast bosted. Det er i samsvar med instruksen for 1875- og 1900-folketellingen, hvor der skilles mellom bofaste, midlertidig fraværende og midlertidig tilstedeværende personer. Den sistnevnte type innførsler blir ekskludert i denne analysen, nettopp fordi disse kanskje bare var innom på besøk, som sesongarbeiderere eller andre kortvarige arbeidsvandringer. Som Gunnar Thorvaldsen skriver: ”Poenget er hvorvidt vedkommende opprettholder sitt forrige bosted.”[19]

Om vi nå har gitt begrepet innhold, er intet sagt om form. Det er vanlig å klassifisere flyttingen etter distanse:

1. utvandring/innvandring (der en krysser landegrensen)

2. intern flytting (flytting innenfor landet)

a. fra by til bygd

b. fra bygd til by

c. mellom ulike bygder

3. bostedsflytting (flytting uten kryssing av noe bestemt område, som kommunegrense, prestegjeld og lignende)

Å bruke betegnelsene makronivå og mikronivå er en annen og mindre presis inndeling av begrepet flytting i forhold til distanse.[20] En regner for eksempel innflyttingen til Bergen eller utvandringen til Amerika, som studier på makronivå, mens altså mikronivå blir flytting innenfor et mindre geografisk område, som for eksempel bostedsflytting.[21] En annen mulighet er å klassifisere begrepet etter hvilket motiv som ligger bak flyttingen; det kunne være økonomiske, sosiale, utdanningsmessige eller at en var tvunget til å flytte osv. Begrepet flytting har altså mange dimensjoner, og den mest hensiktsmessige måten å klassifisere begrepet på avhenger av undersøkelsens mål. Jeg har funnet det mest hensiktsmessig å bruke den første og mest presise definisjonen, som fokuserer på distanse.

Når det gjelder forklaringsmodeller til hvorfor folk flytter, er den såkalte push-pull modellen kanskje den mest grunnleggende.[22] Det kan være en rekke faktorer som presser (push) folk til å flytte. For eksempel at en mister arbeidet, blir oppsagt av husverten eller får barn og trenger mer plass osv. Det motsatte (pull) blir at en ser større muligheter til å få tilfredsstilt sine behov et annet sted. Noen eksempler på slike faktorer er muligheter for bedre arbeid, bedre sosialt miljø eller ønske om høyere levestandard osv. Generelt kan push-pull faktorer relateres til to kategorier: (1) forandringer i de nærliggende sosiale omgivelser og miljø; og (2) forandringer i motivasjon hos den enkelte.[23] I andre halvdel av 1800-tallet, da innflyttingen til byer og tettsteder og utvandringen til Amerika var stor, er det rimelig å tro at push-pull faktorene var sterke. Hvorvidt forventningene om å få det bedre var basert på håp eller et realistisk grunnlag får derimot stå usagt her.

Mens push-pull modellen er egnet til å forklare motivene som ligger bak flyttingen er E.G. Ravensteins “The laws of migration” mer generelle karakteristikker som kjennetegner flyttingen.[24] På bakgrunn av en detaljert statistisk analyse av flyttestrømmene i Storbritannia mellom 1871 og 1881, kom Ravenstein frem til 11 flyttelover. Pionerarbeidet utkom i 1885 og er fremdeles anerkjent blant forskere. Jeg vil ta med noen av lovene som er aktuelle her:

1) Flertallet av migranter beveger seg bare en kort distanse.

Lovene må selvfølgelig sees i lys av 1800-tallets britiske forhold. Blant annet ligger helt spesielle transportforhold til grunn som i det 20-århundre er mye mer utbygget. Et annet moment er at Ravenstein ikke trakk inn fødsler og dødsfall slik at han kunne skille mellom naturlig vekst og vekst som skyldtes flytting. På den annen side kan lovene fortsatt være nyttige i undersøkelser av flytting, særlig som hypoteser og som rammer for undersøkelser.

I internasjonal sammenheng er bostedsflytting på 1800-tallet et relativt lite forskningsfelt. Ennå er forskningen i hovedsak konsentrert til noen få land, selv om emnet i årtier har vært innenfor historikernes og geografenes interesseområde.[25] Foruten Storbritannia, der emnet er mest undersøkt, har flere undersøkelser også vært gjort i Nord-Amerika (særlig USA), Tyskland, Østerrike, m.fl.[26] I Nord-Amerika ble emnet bemerket allerede i 1920 av Frederick Jackson Turner, men historikerne grep ikke tak i det før mange år seinere.[27] Etterhvert ble det gjort en rekke undersøkelser, særlig ved å måle “Persistence-rates” i forskjellige byer (sammenstille to påfølgende folketellinger for å se hvor mange som fortsatt bor i samme by, bydel eller adresse). Først ble undersøkelsene gjort som en integrert del av forskningsfeltet “Social mobility” (bevegelse enten vertikalt eller horisontalt mellom lag og klasse), men utover 70-tallet ble bostedsflytting mer tydelig som selvstendig disiplin. [28] Pooley (1978) oppsummerer at de fleste publiserte undersøkelser av bostedsflytting i det nittende århundre er gjort i Nord-Amerika.[29] Utenom Nord-Amerika og England er undersøkelser også blitt gjort i Tyskland og Østerrike.[30]

I England har emnet hovedsakelig blitt studert av historiske geografer. Særlig var 70-tallet en blomstringsperiode. En rekker byer ble da undersøkt, som for eksempel Liverpool, Huddersfield, Manchester, York, Cardiff, Leicester m.fl. Inspirert av de mange undersøkelsene i Nord-Amerika sammen med en økende interesse for 1800-tallet generelt blant historikere og geografer, førte dette til en rekke undersøkelser utover 70-tallet. En medvirkende årsak til at 1800-tallet kom så sterkt i fokus var at census enumerators´ books (CEBs) ble tilgjengelige på data. Census enumerators´ books, som tilsvarer tellingslistene til folketellingene i Norge, er i dag hovedkilden ved lokale studier av flytting mellom 1841 og 1891.[31] (CEBs har en sperretid på 100 år). Opprettelsen av “Urban History Group” i 1963 var også en viktig drivkraft til at urbanisering og flytting kom på forskernes dagsorden.[32] På 80-og 90-tallet har det vært gjort få undersøkelser av bostedsflytting, men på tross av dette har emnet fått økende oppmerksomhet innenfor samfunnshistorie.[33] I forskningsmiljøet har en istedenfor reflektert over de undersøkelser som har vært gjort og antydet nye veier å gå. I mellomtiden har flere kilder blitt dataregistrert, og gode maskiner og databaseprogrammer har gjort det lettere å foreta slike kvantitative undersøkelser.

Det er forsket svært lite på bostedsflytting i Norden for perioden jeg tar for meg. Som jeg tidligere har vært inne på er det særlig emigrasjonsstudier som har fått mest oppmerksomhet av migrasjonsforskerne.[34] En oversikt over hovedoppgaver fram til 1993 med migrasjon som tema lister opp 22 om emigrasjon, og 15 om intern migrasjon.[35] Kun en undersøkelse tar for seg bostedsflytting, men da utenfor Norge. På grunnlag av materialet fra Stockholms Historiska Databas har Gunnar Thorvaldsen foretatt en mindre migrasjonsundersøkelse på dette feltet. Stockholm har for perioden 1876-1926 et helt unikt kildematerialet, der all innflytting/utflytting og flytting innenfor byen er registrert.[36] En rodemester, med ansvar for ca 10.000 personer, førte nøye oversikt over den minste flyttebevegelse til så vel enkeltpersoner som familier. Mot slutten av perioden var 36 rodemestre engasjert i denne registreringen, som i tillegg til å føre inn flytteopplysninger, også hadde oversikt over utdannelse, kriminelle handlinger, fattigstøtte med mer.[37] Deler av dette materialet er nå edb-registrert, og Thorvaldsens analyse baserer seg på et utvalg herfra. Resultatene hans er svært interessante, men kan bare i begrenset grad nyttiggjøres i denne undersøkelsen siden kildegrunnlaget er så diametralt forskjellig.

Ellers er bostedsflytting som emne berørt en rekke ganger. Jan Eivind Myhre forteller i Oslo bys historie om en skomakerfamilie som i løpet av seks år flyttet hele 14 ganger innenfor Oslo.[38] Myhre skriver også at bostedsflytting var generelt veldig vanlig i Oslo: “En gjenganger i vanlige folks beretninger fra sytti-, åtti-, og nittiårene er den hyppige flyttingen, for noen minst en gang i året”.[39] Forhåpentligvis vil noen etter hvert gripe fatt i dette emnet også for Oslos vedkommende. Det ville i såfall vært et verdifullt sammenligningsgrunnlag, og økt forståelsen omkring bostedsflyttingen i Norge totalt sett.