Konklusjon

Denne analysen hadde tre hovedproblemstillinger. For det første, en overordnet som tok sikte på å undersøke i hvor stor grad Bergen var en by preget av umoral og usedelighet. For det andre undersøke hvilke personer som ble straffet og bøtelagt for leiermålssaker, og til sist, undersøke hvordan lovverket ble praktisert.

For å kartlegge omfanget av sedelighetsforbrytelsene i Bergen ved periodens begynnelse på slutten av 1500-tallet og i første halvdel av 1600-tallet, ble to kildetyper tatt i bruk; rådstueprotokollen for 1592-94 og sakefallsregnskapet for perioden 1597/98. Resultatet av denne undersøkelsen viste at de alvorligste sedelighetsforbrytelsene, voldtekt og andre saker som kvalifiserte til dødsstraff, utelukkende fantes i rådstueprotokollen. Saker som i første rekke kvalifiserte til bøter fantes kun i sakefallsregnskapet. Det kunne være “for-tidlig” saker, horsaker, leiermål som det ikke var knyttet ekteskapsløfte til, brutte ekteskapsløfter og regelrett prostitusjon.

Andelen leiermålssaker utgjorde nærmere en fjerdedel av det samlede antall saker i regnskapene. De andre sakene impliserte i første rekke voldssaker, tyveri, ærekrenkelser og andre lovbrudd som kunne være privilegiebrudd og stevnefall[1].

Hvorvidt 1500-1600-tallets beretninger om omfattende umoral i Bergen på denne tiden var riktige, er det umulig å ta stilling til her. Det som likevel er klart er at det store flertallet av sedelighetssaker ble ført i sakefallslistene, og ikke i rettsprotokollene. Dette viser også undersøkelser for Nordhordland gjort av Jorunn Dobbe.

I utgangspunktet hadde denne undersøkelsen blant annet til hensikt å avdekke hvilke sosiale lag av befolkningen som ble tatt for leiermålssaker. Mulighetene for dette viste seg å være svært begrenset. Det ser ut til at det var opp til den enkelte byfogd å avgjøre hvilke opplysninger som skulle være med i sakefallsregnskapet, utenom de tre viktigste, partene, saken og straffen. Bare for 38% av mennene var yrket kjent etter at både borgerboken og garnisonstollen og regnskapene var undersøkt. Det betød igjen at svært få menn lot seg identifisere på grunnlag av annet kildemateriale. Menn med navn som ikke endte på “-sen” lot seg imidlertid lettere identifisere. Andre kilder som militære ruller og koppskattmanntallet kunne trolig avdekket noen flere, men av hensyn til tidsmessige grunner ble ikke dette gjort.

Til tross for et forholdsvis lavt antall menn med yrkesbetegnelse, er det likevel et trekk som går igjen i byfogdens omtale av dem i regnskapene. Alle menn ble, uten unntak, oppgitt ved navn eller sosial status. Dette hang igjen sammen med at for menn var æresbegrepet i liten grad knyttet til seksualitet. Å bli kalt for en tyv var verre for dem enn at de hadde begått et leiermål eller to. En mann kunne fremdeles kalles både ærlig og rettsskaffen selv om han tidligere hadde krenket en kvinne, viser Kari Telste. Likevel ble det ansett som æreløst av mannen dersom han ikke giftet seg med kvinnen han hadde hatt leiermål med.

For kvinnens del var situasjonen annerledes. Hennes ære og fremtidige sjanser på ekteskapsmarkedet var i stor grad avhengig av at hun hadde et plettfritt rykte seksuelt. Det betød at hun var mindre attraktiv dersom hun hadde hatt et leiermål tidligere. Det viste seg at det var samsvar mellom disse holdningene til kvinnene og måten de ble omtalt på i regnskapet. Selv om mange kvinner kun ble nevnt ved navn, ble de aldri oppgitt etter hvilken sosial tilhørighet de hadde i bergenssamfunnet. Det var deres seksuelle status som kom frem i kildene. Dette kom til uttrykk ved benevnelser som “quindfolk”, “quindisperson”, “hore” eller “festemø”. Når det gjelder saker mellom festemenn og festekvinner ble mannen så godt som alltid kun oppgitt med sitt eget navn. Dette var par som likevel skulle gifte seg. Hovedkonklusjonen blir derfor at det etterreformatoriske synet på menn og kvinner også kom til syne i sakefallsregnskapene. Mannen ble som regel nevnt ut fra sin sosiale status, noe som igjen hang sammen med at yrket var med å skape hans identitet. Kvinnen nevnes ikke ut fra sosial status, men seksuell status, om hun var seksuelt krenket eller løsaktig.

Leiermålene i Bergen ble oppdaget på flere måter, enten gjennom et uekte barn eller ved at forholdet ble oppdaget mens det pågikk. Nærmere ti prosent av sakene ble oppdaget av vakten eller andre utenforstående. Dette betyr at det var forholdet i seg selv som var straffbart og ikke konsekvensen av det. Dette til tross for at enkelte hevder at et oppdaget leiermål i realiteten var et seksuelt forhold som hadde resultert i barn.

Loven av 1617 gjorde kvinnen strafferettslig ansvarlig. Både menn og kvinner skulle fra nå av straffes hardere enn tidligere for sine utenomekteskapelige forseelser. Denne loven ble ikke fulgt opp i praksis da det før 1661 hovedsaklig var mennene som betalte bøter for leiermålsforseelsene. Mellom 1617 og 1661 betalte hele 2/3 av mennene reduserte leiermålsbøter. Det viste seg også at det ikke var noen større forskjell i botstørrelsen for saker som ble avsonet og saker som ikke ble det. Etter 1661, i årene 1663, 1667-1669 straffes få menn for leiermål. Svært mange var soldater, sjøfolk og andre fremmede som enten kunne forlange å bli fritatt for verdslig og geistlig straff eller ganske enkelt hadde stukket av. Om få kvinner ble straffet før 1661, ble stadig flere strafferettslig forfulgt med bøter og kroppsstraff utover 1660-årene.

En årsak er at med innføringen av eneveldet ble også kontrollen av de lokale myndigheter strengere. Om partene ikke kunne betale, noe som i første rekke gjaldt kvinnene, skulle de anklagede idømmes subsidiærstraff. To aspekt var dermed viktige for myndighetene. På den ene siden det økonomiske, noe som betød mer penger i statskassen. På den andre siden det moralske, kravet om at lovens bokstav ble overholdt.

På spørsmål om hva som skjedde med de kvinnene, hvis skjebne ikke finnes nedtegnet i sakefallslistene før 1661, finnes ikke noe svar på. Tre løsninger er imidlertid sannsynlige. For det første at hun ikke ble innført i samme regnskap som mannen, på grunn av at hun måtte spare penger til boten. Denne løsningen ble avvist. For det andre, hun ble straffet korporlig, fordi hun ikke maktet å innfri boten med en gang. Subsidiær leiermålsstraff ble som regel ikke ført inn i regnskpene før 1661. For det tredje, hun ble fritatt for leiermålsstraff fordi hun var krenket.

I listene kommer begrepene løsaktig og lettferdig til uttrykk ved at det er i de sakene mannen betalte kun for seg selv, at flertallet av kvinner med slike benevnelser finnes. Blant menn som betalte bøter som tilsvarte summen for både ham og henne på 18 riksdaler var det svært få kvinner med de før nevnte benevnelsene.

To typer saker var gjenstand for særskilt drøfting. Horsakene og "for-tidlig" sakene representerte hver sin ytterkant. Trolovede som hadde søkt seng med hverandre før ekteskapet ble vesentlig mildere behandlet enn ektefolk som hadde vært utro mot sin ektefelle. bakgrunnen for ekteskapsboten finnes trolig i Koldingske Recess om hor og jomfrukrenkere. En festemann som hadde leiermål med sin festemø ble trolig i prinsippet betraktet som en jomfrukrenker, selv om paret likevel skulle gifte seg.

Gapet mellom "for-tidlig"-sakene og de andre leiermålssakene ble større etterhvert. Dette fordi myndighetene hadde behov for å understreke at det var en forskjell på "for-tidlig"-sakene og andre saker. Par som hadde leiermål før vielsen bidro tross alt ikke til at ekteskapet ble svekket som institusjon.

En gjennomgang av leiermålsinntekter før og etter 1661 viser at inntektene stort sett holdt seg på samme nivå. Dette hang sammen med at bøtene før 1661 var mye lavere enn i tiden etter. Selv om stadig flere stakk av og ikke maktet å betale bøtene sine i 1660-årene holdt inntektene seg på samme nivå som tidligere. De som tross alt betalte bøter, betalte lovfestet leiermålsbot. På samme tid var antallet leiermålssaker steget noe fra før 1660.

Gjennomgangen av sakefallslistene avdekket også organisert prostitusjon i Bergen i begynnelsen av vår periode. Etter 1629 er det så og si umulig å finne fram til hvilke kvinner som kan ha drevet med prostitusjon. Noen få kvinner etter denne tiden ble straffet for mange leiermål. Trolig var disse horer selv om byfogdene ikke brukte betegnelsen hore om dem i regnskapene. Det betyr at de prostituerte godt kunne skjule seg bak benevnelser som “qundisperson”, “løssaktig quinde” eller “quindfolk”. Kvinner som ble straffet med kakstrykning kan også ha hørt med blant horene.

Hovedkonklusjonen blir på denne bakgrunnen følgende; når det gjelder moralen i Bergen gir sakefallslistene det mest dekkende bildet, men seksuelle lovbrudd kan ha forkommet i langt større omfang enn det som kom myndighetene for øret. Ikke alle seksuelle forhold resulterte i barn. For det andre er det gjennom regnskapene påvist at det eksisterte offentlig prostitusjon i Bergen. Prostitusjonen ble holdt oppe av det store antallet ugifte menn på Kontoret og tilreisende. For det tredje er det påvist at 1600-tallets syn på kvinner og menn også nedfeller seg i sakefallslistene ved at kvinner som regel ble oppgitt med sin seksuelle status og menn med sin sosiale status i form av yrke. Tilslutt er det påvist at kvinner og menn ble behandlet ulikt i rettssytemet. Loven av 1617 skulle i prinsippet sørge for en mer likeverdig behandling av kvinner og menn. I praksis ble ikke denne loven fulgt opp for alvor før nærmere 40 år etter at den var kommet. Da den endelig ble fulgt opp ble kvinner i økende grad strafferettslig forfulgt, og menn slapp unna leiermålsstraff. Før 1661 gjaldt trolig enda de gamle reglene om møkrenkelse for kvinner som tidligere ikke hadde hatt leiermål.

Bytingsprotokollene for årene 1663, 1668 og 1669 ble ikke gjennomgått i denne omgang, selv om det i denne analysen ble benyttet sakefallsregnskap som dekket disse årene. En videre analyse av leiermålssakene i Bergen vil derfor måtte basere seg på disse protokollene. Ansvaret for leiermålet ble lagt på kvinnen når mannen ikke var å få tak eller på annen måte unnslapp straff. På denne måten ble lovpraksisen anvendt på annen måte enn tidligere. Dersom rådstueprotokollene og lagtingsprotokollene for første halvdel av 1600-tallet hadde eksistert, ville vi trolig sett enda tydeligere hvordan behandlingen av menn og kvinner i leiermålssakene endret seg etterhvert som de lokale myndighetene ble utsatt for strengere kontroll fra sentralt hold. Praksisen i leiermålssakene viser også tydelig at det i økende grad var det offentlige løste konfliktene innenfor rammen av et lovverk.

En sammenligning av fortidens og dagens sedelighetsforhold ville vært en interessant oppgave, men dessverre umulig. Mer fruktbart ville det være å undersøke hvordan lovverket har endret seg fra reformasjonen og frem til i dag og hvilke holdninger som lå bak en slik endring.