Lov og rettspraksis
Loven av 1617 kriminaliserte kvinnen og gjorde henne strafferettslig ansvarlig. Den nye forordningen betød høye bøter for både menn og kvinner. Det store flertallet av leiermålssakene ble gjort opp med bøter. Det var kun i sedelighetssaker av svært alvorlig art annen type straff forekom. Med den nye forordningen av 1617 ble kroppsstraff også et alternativ for de leiermålsdømte som ikke hadde penger til å betale boten sin. Kvinner og menn skulle i utgangspunktet behandles likt etter denne loven. En tjenestegutt fikk utbetalt dobbelt så mye lønn som en tjenestejente. Derfor skulle kvinnen betale halv bot og mannen full bot. Kvinnen ble på samme tid gjort økonomisk umyndig og strafferettslig ansvarlig. I dette kapittelet vil vi analysere nærmere hvordan menn og kvinner ble behandlet i leiermålssaker før og etter 1661. Var det forskjeller på hvordan menn og kvinner ble behandlet i praksis? Hvordan kommer avsoningspraksisen til uttrykk i sakefallslistene, og hvilke kvinner ble rammet av kakstrykning? Dessuten, ble inntektene av leiermålssakene større etter 1661 enn de hadde vært tidligere?
Denne perioden representerte overgangen fra middelaldersk rettspraksis der partene gjorde opp seg imellom til den nyere tids ordning der domstolen i økende grad påtok seg oppgaven som konfliktløser. Etter 1617 ble anklagen i leiermålsakene offentlig og bøtene skulle tilfalle kongen. Før denne tiden ble det betalt en hjemgift til kvinnens frender.
En av byfogdens viktigste oppgaver var å anklage, etterforske og eksekvere i saker der det var gjort lovovertredelser[1]. Da bytinget ble opprettet i 1662 ble byfogden dommer. Hans rolle ble dermed problematisk, sett på bakgrunn av hans tidligere plikter. Myndighetene løste dette problemet ved at underforgden overtok byfogdens oppgaver som etterforsker og anklager. I saken mot Mette Nielsdatter var dette tilfelle. Dommen ble avsagt av byfogden selv.
Underfogden loed fremføre Mette Nielsdatter til hindis leiermaalsbøeders Clarering Mette Nielsdatter møtte, beklagede sig at hun Indted hafde at bøede med, oc at hun var beligget aff Christen Esspensen, som er Reigst til danmarch før hun fich barnet Och Leyermaalit Spurdtis.
Affsagt efftersom hun Indtet haffer at bøede med skal hun Lide paa kroppen effter Recessen[2].
En anklageform der anklagen og domsavsigelsen ble foretatt av forskjellige personer skulle i prinsippet gi den tiltalte større rettssikkerhet.
I leiermålssakene i perioden 1663-69 er det underfogden som fører partene for retten. Trolig fremsettes anklagene på grunnlag av prestens lister over uektefødte barn. Vi skal imidlertid ikke se bort fra at partene i forholdet kunne innstevne hverandre og da for brutt ekteskapsløfte. Kari Telste viser med et eksempel fra Ål om en kvinne, Liv Olsdatter Strand, som stevnet Herman Torstensen fra Nes fordi han hadde ligget med henne og ikke ville gifte seg med henne selv om han hadde lovet det[3]. Leiermålssakene kunne imidlertid komme myndighetene for øret på forskjellig vis.
Hvordan leiermålet ble oppdaget
Et leiermål kunne oppdages på flere måter. For det første kunne vakten oppdage det når han gikk vakt i byen etter portforbud. Opplysninger i kildene tyder på at det var forbudt å oppholde seg i kroer og vertshus om natten etter klokken ti[4]. Parene i spesielle strøk risikerte dermed å bli tatt på "fersk gjerning". For det andre var det en mulighet for at illegitime forhold ble oppdaget av naboer, venner eller ektefelle. Bebyggelsen var trolig så tett at et forhold vanskelig kunne skjules. For det tredje; forholdet resulterte i barn.
Bodil Erichsen definerer et utenomekteskapelig seksuelt samvær som et samvær som resulterte i svangerskap og barnefødsel[5]. Hennes undersøkelse omkring leiermålsakene i Christiania har hun begrenset til tidsrommet 1679-1684. Leiermålsakene i regnskapet og tingbøkene for denne tiden bygget i det vesentlige på opplysninger om uektefødte barn fra kirkebøkene. Presten hadde plikt til å opplyse om alle uektefødte barn i hans kirkesogn til byfogden og et uekte barn var utgangspunktet for prestens registrering av leiermål. Sakefallslistene for Bergen i treårsperioden 1667-1669 ble ført etter kirkesognene Nykirken, Korskirken og Domkirken. Kirkebøker lå mest sannsynlig til grunn for registreringen av disse leiermålssakene.
Selv om svangerskap og barnefødsel var utgangspunktet for registrering av leiermålet viser det seg at svært få saker i vår periode hadde med opplysninger om akkurat det. I perioden 1597-1661 er det kun 12 saker som har med slik informasjon. I løpet av de tre årene 1667-1669 gis det opplysninger om ytterligere 24 barnefødsler. I 19 saker for den samme perioden ble leiermålet oppdaget etter at mannen var reist bort. Barnefødsel eller rykter om at de to hadde hatt et forhold kunne ligge til grunn for at leiermålet ble oppdaget.
Vårt materiale viser imidlertid at det fantes andre måter å oppspore illegitime forhold på. I løpet av 15 år spredt over perioden 1606-1649 ble 53 par tatt på fersk gjerning, altså oppdaget mens leiermålet pågikk. I 19 saker i årene 1609, 1619, 1628, 1635 og 1636 ble det presisert spesielt at paret ikke hadde "afflet barn tilsammen". Det var ikke mulig å kontrollere seksuallivet til samtlige innbyggere i Bergen. Derimot kunne myndighetene konsentrere sin oppmerksomhet om bestemte strøk og hus der de visste at det til tider forekom ulovlig seksuell aktivitet. Disse sakene viser seg ved en nærmere undersøkelse blant annet å involvere kvinner som vi tidligere har kategorisert som prostituerte[6]. Disse kvinnene utgjør tilsammen 16 personer, blant dem opptrer Dobbelthjerte og Else Forlengeren. Foruten horene finner vi 27 kategorisert som kvinnfolk, og blant disse igjen var åtte kjent som beryktede kvinnfolk. To menn ble oppdaget sammen med sin egen festemø og to sammen med ektemannskoner.
I samme kategori som leiermål oppdaget av vakten, kommer de sakene der det klart går fram at forholdet ikke resulterte i barn. Byfogdene Knut Mule og Lauritz Markvardsøn pågrep tilsammen 17 av disse parene. Søffren Søffrensen og Ove Vogensen pågrep et hver. To kvinner ser ut til å ha blitt tatt flere ganger, den ene var Guri Pedersdatter som i to regnskap ble funnet sammen med forskjellige menn i tre saker, den andre var Synnøve Eskillsdatter som ble oppdaget to ganger i løpet av et år. Guri Pedersdatter ble dessuten funnet to ganger til i løpet av samme perioden. Dersom det er samme Guri i alle tilfellene kan vi med nokså stor sikkerhet anta at hun var prostituert. Det som taler imot en slik tolkning er at i fire tilfeller betalte mannen for seg og Guri Pedersdatter, og da kan det dreie seg om fem forskjellige kvinner med samme navn. En krenket kvinne kunne nemlig kreve at mannen betalte både for seg og henne dersom det ikke ble giftermål[7]. På den annen side var det slett ikke sikkert at myndighetene hadde like god oversikt over hvilke kvinner som til enhver tid opptrådte i sedelighetssakene. Guri kan ha løyet og sagt at det var hennes første leiermål hver gang hun ble grepet.
Undersøkelser fra 1800-tallet viser at kvinnene blant annet kunne prøve å skjule sine uekte barn. Trolig løy de også om antall leiermål[8]. Det ville uansett ikke være rart om Guri prøvde å lure seg unna straffen, kildene viser at hun faktisk slapp rimelig fra leiermålene[9]. I det siste leiermålet med Jockum Krøpling ble imidlertid boten kun betalt for en av dem, nemlig Jockum. Konklusjonen må bli at Guri høyst sannsynlig var prostituert, og at hun løy om leiermålene sine.
Kanskje var akkurat denne typen saker et byfenomen. Vi har tidligere vært inne på at Bergen var en trang og sikkert oversiktlig by. Hanne Marie Johansen viser at gatemiljøet var med å skape en omgangsform der også naboene kunne gripe inn dersom partene i et forhold brøt reglene for akseptert adferd. Dette gjaldt nok i særlig grad der det oppstod konflikter som medførte tretting og bråk[10]. Det er likevel få holdepunkter i våre kilder som skulle tilsi at leiermålssaker ble oppdaget av naboer. Var det snakk om utroskap er det mulig at forholdet kunne oppdages av den forsmådde ektefellen. I 1597 mistenkte Willum Kore sin kone for utroskap med en bonde fra Nordfjord. Bonden fikk bot for forholdet[11].
Leiermålssakene kunne altså komme myndighetene for øret på flere måter. Det var likevel bare et fåtall saker som sa noe om hvordan forholdet ble oppdaget. Tidligere drøfting avdekket hvilken betydning byfogden hadde for hvilke opplysninger som kom med i regnskapet. Det kan godt være at de fleste leiermål ble oppdaget fordi det ble barn av det. Da kan det også hende at et barn var en så selvfølgelig konsekvens av forholdet at byfogden eller skriveren mente at dette ikke var nødvendig å nevne spesielt. Kildene gir imidlertid ikke grunnlag for slike slutninger.
På bakgrunn av disse funnene vil det være naturlig å spørre om det var selve handlingen eller konsekvensen av handlingen som ledet til straff. Det var størst mulighet for å oppdage leiermål dersom forholdet resulterte i barn, men sakene ovenfor viser også at det var selve handlingen som førte til sanksjoner i form av bøter eller kroppsstraff. Blant annet gir Christian 4. Norske lov uttrykk for at det var ulovlig "å beligge" en kvinne, om hun var jomfru eller annen manns hustru[12]. Ordet "beligge" i lovteksten viser til handlingen og ikke konsekvensen av den.
På bakgrunn av disse funnene kan vi slå fast at det var handlingen som var lovstridig og ikke konsekvensen av handlingen, selv om det var konsekvensen som var den viktigste årsaken til at utenomekteskapelige forbindelser ble oppdaget.
Hvordan lovene ble praktisert
Tidsrommet for denne undersøkelsen kan deles inn i tre faser; perioden før 1617, perioden mellom 1617 og 1660, tiden etter 1660. I utgangspunktet skulle vi tro at de lokale myndighetene nokså raskt etter 1617 rettet seg etter den nye forordningen om leiermålsstraff. Siden kvinnene ble kriminalisert fra denne tiden ville det være naturlig å tro at dette kom til syne i regnskapet ved at hun betalte sin egen leiermålsbot. For mennenes vedkommende skulle de økonomiske fordelene ved de høye leiermålsbøtene tilsi at de betalte lovfestet leiermålsbot gjennom hele perioden.
Bøtelagte menn 1617-1661
En nærmere undersøkelse av sakefallsregnskapene viser at svært mange menn fikk reduserte bøter i perioden 1617-1661. Oversikten nedenfor viser hvordan de ulike kategoriene bøter er inndelt. Her er bare mennene medregnet. Dessuten er alle "for-tidlig" saker tatt bort fra utvalget, fordi disse sakene ikke dreide seg om vanlig leiermål som kvalifiserte til fulle og halve bøter[13]. Tilsist er bare sakefallslistene i perioden 1617-61 medregnet på grunn av forordningen som kom i 1617. I 1660-årene endrer myndighetene sin praksis i behandlingen av de leiermålsanklagede.
Tabell Antall VI.1: Bøter betalt for begge av mannen i perioden 1617-61 fordelt på bøtesum.B ot i rdr. 5 1 6 2 8 1 9 1 10 4 12 5 14 2 15 2 16 3 18 31 20 1 Sum 53
1-11,5 riksdaler Redusert leiermålsbot for menn som etter loven skulle ha betalt 12 riksdaler.
12 riksdaler Lovfestet leiermålsbot for menn.
13-17 riksdaler Redusert leiermålsbot for menn som etter loven skulle ha betalt for kvinnen og seg selv - normalt 18 riksdaler.
18 riksdaler Sum som skulle betales dersom han ble dømt til å betale for seg selv og henne. Kari Telste viser at mannen ble dømt til slike bøter dersom kvinnen kunne vise at hun var en ærlig kvinne før leiermålet skjedde.
20-> Kan være bøter som ble gitt fordi mannen hadde god økonomi eller leiermålet var av en slik art at han måtte betale dobbel leiermålsbot, kan også være bøter som er betalt for både mannen og kvinnen.
Bøter som ble betalt for både ham og henne representerer det største problemet med denne inndelingen. Regnskapet viser at tilsammen betalte 53 menn bøter for seg selv og kvinnen. Disse betalte alt fra 5 til 20 riksdaler (se tabell Vl.1). I 31 saker betalte mannen full leiermålsbot for begge på 18 riksdaler. 21 menn som etter loven skulle betalt 18 riksdaler fikk redusert bøtene sine. Disse må plukkes ut fra de kategoriene vi skisserte ovenfor. Fordelingen av menn i bøtekategoriene skissert ovenfor blir dermed som vist i tabell Vl.2.
Forordningen av 1617 virket i praksis ikke slik den var ment, selv om de lovfestede leiermålsbøtene kom til syne allerede i regnskapet 1617/18. Bare en tredjedel av menn som etter loven skulle betalt lovfestet leiermålsbot på 12 riksdaler gjorde det. Det store flertallet, 119 personer betalte alt fra 1 riksdaler til 11,5. Av de 53 mennene som betalte leiermålsbot for seg selv og kvinnen slapp dermed to tredjedeler av mennene unna med reduserte bøter.
Tabell Menn VI.2: Bøter gitt for menn som etter loven skulle betalt 12 og 18 riksdale rRiksdal er 1-11,5 119 12 54 13-17 8 18 45 20 -> 20 Sum 246
Det store antallet reduserte bøter hadde trolig sammenheng med mannens yrke og økonomi. Tabell Vl.3 viser imidlertid at denne sammenhengen var liten. De fleste menn i perioden 1617-1661 (91 kjente av 246 ukjente), betalte bøter i størrelsesorden 1-11,5 riksdaler. Dette gjaldt i like stor grad borgere som læregutter og tjenestefolk.
I regnskapene før 1617 var sammenhengen mellom yrket og botens størrelse større. Bøtene er delt i to grupper, fra 1-6 riksdaler og 7-102 riksdaler (tabell Vl.3)fordi skillet mellom borgere og læregutter og tjenestefolk gikk nettopp her. Det viste seg at 30 av 47 tjenestefolk og læregutter betalte mellom 1-6 riksdaler og 30 av 38 borgere betalte bøter fra 7 riksdaler og oppover.
En undersøkelse av hvilke menn som betalte bøter etter sin fattigdoms skyld for hele perioden 1597-1661 viser at borgere i like stor grad som læregutter og tjenestefolk betalte for sin fattigdoms skyld[14]. 11 av 74 bøtelagte tjenestefolk og læregutter og 7 av 56 bøtelagte borgere betalte fordi de var fattige. De mer velstående innbyggerne i Bergen slapp altså i nesten like stor grad som de lavere gruppene unna med lave bøter for leiermål. Det ser derfor ut til at yrket hadde mer å si for botens størrelse i tiden før 1617.
Selv om det her er konstruert et skarpt skille mellom tiden før og etter 1617, var ikke dette skillet så markert i praksis. Dette til tross for at den lovfestede leiermålsboten kom til syne i regnskapene allerede samme år som forordningen trådte i kraft. Trolig fikk mannens yrke mindre å si etter hvert som statsapparatet fikk større kontroll over de lokale myndighetene, og det ble viktigere at lovens bokstav ble fulgt opp i praksis.
Tabell 1597 - 1615 1617 - 1661 Vl.3: Menns leiermålsbøt er etter yrke i periodene 1597-1615 og 1617-61Perio de Yrke 1-6 7-> Sum 1-11,5 12 13-17 18 20-> Sum Embetsmenn 1 0 1 Borgere 8 30 38 20 1 0 4 1 26 Tjenestefolk 30 17 47 40 7 4 4 0 55 og læregutter Militære 0 2 2 0 0 0 1 0 1 Lav gruppe 5 1 6 8 0 0 0 1 9 Sum 44 50 94 68 8 4 9 2 91
Menns leiermålsstraffer etter 1660
En undersøkelse av regnskapene for årene 1663, 1667-69 viser at svært få menn bøtelegges for leiermål i forhold til perioden før. Som vi viste i kapittelet Menns ære og sosiale bakgrunn endret yrkesstrukturen blant menn innblandet i leiermålssaker seg fra 1663. En oppsiktsvekkende stor andel menn ble sagt å være i det militære, var sjømenn eller de var fremmede. 36 menn rømte bort før leiermålet ble åpenbart.
Tilsammen betalte 41 menn bøter for leiermål. Av disse var 19 festemenn dømt for å ha kommet for tidlig i seng med sin festemø. 16 menn betalte 18 riksdaler i bot for kvinnen og seg selv. Tre menn betalte 12 riksdaler for sin egen person og ytterligere tre fikk sterkt reduserte bøter på 2 og 3 riksdaler. To menn ble straffet på kroppen med fengsel, og en person ga penger til biblioteket i København.
Det kan være flere årsaker til at så mange menn slapp unna leiermålsstraff i forhold til tidligere. Ved et kongelig benådningsbrev av 1671 ble soldater fritatt for åpenbart skriftemål og leiermålsbøter. De slapp imidlertid ikke unna militær straff. For første gangs leiermål skulle de sitte åtte dager i jern, for andre gangs leiermål straffes på kroppen. Dersom soldaten gjentok forseelsen skulle straffen skjerpes[15]. Hensikten med benådningsbrevet var at soldater som hadde begått leiermål skulle unngå å bli ruinert av de høye leiermålsbøtene.
At soldater slapp unna geistlig og verdslig leiermålsstraff var imidlertid ikke noe nytt. Flere år før brevet kom var det vanlig praksis at soldater som hadde hatt leiermål ble fritatt for ordinær straff. 23 menn som var i militær tjeneste opptrer i regnskapene i årene 1663, 1667-69. 22 av dem ble fritatt for straff. Det vil si at benådningsbrevet bekreftet en allerede etablert praksis.
Sjømenn og fremmede utgjorde tilsammen 17 personer. Samtlige unngikk straff fordi de var reist bort på den tiden leiermålet ble åpenbart. To av båtsmennene var i tjeneste på kongens skip og ble trolig på samme måte som soldatene fritatt for leiermålsstraff. En kaptein kan også ha unnsluppet av samme grunn.
Det høye antallet soldater i kildene på denne tiden skyldes blant annet opprustningen av festningsverket rundt Bergen[16], men oppbyggingen av militære anlegg var også en del av en generell opprustning i Danmark-Norge:
Når det sammenlignes med folketallet viser det sig, at den stadige opprustning under Christian V og Fredrik IV gjorde Danmark-Norge til en af Europas stærkest rustede stater, endda der er taget hensyn til flåden... udskrivingen i Norge var i særklasse. Den var utvivlsomt den mest omfattende i Europa[17].
Med flere soldater i byen som attpåtil slapp unna vanlig leiermålsstraff, kom trolig også et økende antall falske barnefedre. Pikene oppga i større grad enn før andre menn som fedre enn de som i virkeligheten var det. Også sjømenn kan ha blitt oppgitt som barnefedre, selv om de ikke var det. For de kvinnene som oppgav feil far til barnet sitt hadde det klare fordeler. Dersom en velhavende bergensborger var den rette barnefaren, hadde han mulighet til å bestikke en soldat til å påta seg farskapet, samt betale hennes bot. På denne måten fikk kvinnen gjort opp for seg økonomisk uten å bli ruinert. Dessuten slapp hun slapp unna en vanærende kroppsstraff[18]. Hvor vidt kvinnene virkelig oppgav feil far er imidlertid et hypotetisk spørsmål som våre kilder ikke kan gi noe fullgodt svar på.
Økonomisk umyndig, og strafferettslig ansvarlig
Kvinnene ble på samme tid gjort økonomisk umyndig og strafferettslig ansvarlig. Det er likevel ikke sikkert at loven avspeilte det som var virkeligheten for kvinnene. Kan hende stod de sterkere i en periode enn det vi kan forvente ut fra lovens bokstav. Vi har sett at for mennene endret situasjonen seg vesentlig i 1660-årene. Skjer det en endring for kvinnene også på denne tiden?
Møkrenkelse eller leiermål uten ekteskapsløfte?
Samtiden skilte mellom flere ulike former for ulovlig samleie: Jomfru- eller møkrenkelse der samleiet hadde pågått mellom to ugifte under løfte om ekteskap og leiermål som var samleie mellom to ugifte. Begge disse kunne få status som for tidlig samleie dersom partene giftet seg[19]. Hor og dobbelt hor fikk en strengere behandling i lovverket[20].
Først og fremst er det særlig møkrenkelse og leiermål vi kommer til å befatte oss med her. I noen enkelttilfeller vil vi finne horsaker. Ut fra regnskapet vil det imidlertid være noe vanskelig å skille de ulike formene for utenomekteskapelig samkvem fra hverandre. Botens størrelse, hvilken sivil status partene hadde, om mannen betalte for begge to eller om det klart går fram at paret ikke ønsket å gifte seg, kan vise hva slags utenomekteskapelig forhold det dreide seg om. Møkrenkelesessaker og andre leiermålssaker eksisterte om hverandre. Mangelen på opplysninger om straffede kvinner i de første tiårene etter 1617 kan indikere at vi har med møkrenkelessaker å gjøre. I så fall var det ikke underlig at bare mannen betalte boten.
På den annen side kan mangelen på opplysninger om hva som skjedde med kvinnene også bety at hun fikk kroppstraff slik loven krevde når hun ikke kunne betale. I så fall ville disse sakene uansett ikke føres i regnskapet i denne perioden, men i en eventuell rådstueprotokoll.
Etter 1617 frem til 1661 betalte 76 kvinner bøter for leiermålsforseelser. Av disse betalte 41 kvinner lovfestet leiermålsbot på 6 riksdaler. Det vil med andre ord si at mindre enn halvparten av de bøtelagte kvinnene fikk redusert sin leiermålsbot. Færre kvinner i forhold til menn fikk altså kortet ned boten sin. Bare 24 kvinner fikk redusert bøtene og 11 kvinner måtte betale 10 riksdaler eller mer. Undersøkes disse sakene nærmere finner viser det seg at det var reelle årsaker til at bøtene var så høye. Tre kvinner betalte bøter for seg selv og mannen hun hadde hatt leiermål med. I et av tilfellene var mannen, en student, død. En kvinne måtte betale for to leiermål som hun hadde hatt med en mann som var reist bort. En annen hadde ikke villet gi saken tilkjenne for byfogden etter at leiermålet ble åpenbart. Tre kvinner ble dømt for hor og en siste for "rufferi og annen ulempe".
Hva så med alle de kvinnene som vi ikke får vite noenting om? Ble de straffet eller kan vi gå ut fra at de var gått fri og at disse kvinnene i praksis slapp å stå til rette for sine utenomekteskapelige forseelser? En gjennomgang av kildematerialet gir ikke noe svar på hva som skjedde med disse kvinnene. Heller ikke danner det seg noe mønster i hvilke kvinner som tilsynelatende slapp straff for denne perioden. Vi har sett at for menn viste det seg at det tok tid før fordningen av 1617 ble tatt i bruk for alvor.
Tre faktorer kan forklare hvorfor kildene ikke sier noe om hva som skjedde med kvinnene. Menn hadde generelt bedre økonomiske muligheter for å innfri bøter, de tjente mer og var den økonomisk myndige. For kvinner kan det ha tatt lenger tid å spare penger til leiermålsboten. En mulighet er derfor at hennes bot kom med i et regnskap et år eller to senere. Fordi bare enkelte regnskap er valgt ut, vil det være vanskelig å finnne disse kvinnene. På den annen side er de utvalgte regnskapene plukket ut i fireårsperioder og det skulle derfor være mulig å kontrollere om kvinnen betalte for leiermålet sitt et år eller to etter mannen. Ut fra det materialet vi har ser det ikke ut til å ha skjedd på den måten.
En annen mulighet er at det store flertallet av kvinner ble straffet korporlig med fengsel og kakstryking[21]. Regnskapene før 1660 gav generelt ikke opplysninger om om korporlige straffer. Sakefallslistene viser i økende grad fra 1650, og helt systematisk i 1660-årene, at kvinner som ikke maktet å betale bøtene sine eller hadde hatt svært mange leiermål ble straffet på kroppen med fengsel eller kakstryking. Dette kan også ha skjedd med kvinnene i førte halvdel av 1600-tallet.
En tredje og siste mulighet er at det ikke var alminnelig praksis å bøtelegge kvinner som ikke hadde hatt leiermål tidligere. Det vil si at loven om møkrenkelse fra Christian 4. Norske Lov og Landsloven i praksis gjaldt i flere tiår etter at forordningen av 1617 trådte i kraft. Andre kvinner som hadde hatt flere leiermål satt kanskje i fengsel ble festet til kaken og pisket. Kroppsstraffer ble idømt ved høyere domstoler. Før 1662 ble dette gjort i rådstueretten.
"Krenket og vanæret eller løsaktig og lettferdig"
To forskjellige rettsoppfatninger regulerte utenomekteskapelig aktivitet. Den ene oppfatningen hadde røtter i middelalderen, og så kvinnen som krenket og vanæret dersom hun fikk barn uten å være gift. Den andre som oppfatningen som kom til uttrykk gjennom forordningen av 1617 så henne som løsaktig og lettferdig.
Tabell Vl.4: 1606-15 1617-61 Sum Regnskapenes benevnelser på kvinner der mannen betalte mello 1 og 12 riksdaler i perioden 1606-61Type kvinner Beryktede 0 8 8 kvinner Letteferdige 1 20 21 og løsaktige kvinner Løse kvinner 7 31 36 Kvinnfolk 9 27 36 Sum 17 86 10
I samme kategori kommer saker der det tydelig går frem at mannen hadde brutt sitt ekteskapsløfte til henne. Før 1617 vil det bli noen vansker med å finne fram til krenkede kvinner fordi det ikke fantes noe fast beløp som mannen skulle betale om han hadde krenket kvinnen. Blant forskere er det særlig Kari Telste som har analysert begrepene krenket og vanæret eller løsaktig og lettferdig[22]. Om kvinnen ble betraktet som det ene eller det andre kom an på om mannen oppfylte sine forpliktelser ved å gifte seg med henne. Vi har tidligere sett at det hørte med til ærlig livsførsel at mannen giftet seg med kvinnen han hadde ligget med[23]. Dersom det ikke ble giftermål skulle mannen betale kvinnens leiermålsbot i tillegg til sin egen og dessuten en klekkelig hjemgift til hennes frender fordi hun var blitt et dårligere gifte som følge av leiermålet[24]. Så gjenstår det å se om dette synet kommer til uttrykk i sakefallslistene. Var det noen sammenheng mellom de kvinner byfogden kalte for løsaktige og lettferdige kvinner og de kvinner som fikk sin bot betalt av mannen? Her regner vi også med bøter på 18 riksdaler etter 1617 som bøter som ble betalt for begge to. Vi har tidligere gått ut i fra at det ofte var svært tilfeldig hvilke benevnelser byfogden brukte om de menn og kvinner som var innblandet i leiermål. Den videre analysen vil forsøke å gi et svar på om dette er riktig.
Av tabell Vl.4 kan det se ut som det var en helt klar sammenheng mellom hvilke kvinner som ble kalt for løsaktige og lettferdige, beryktede, løse eller bare kvinnfolk og menn som betalte inntil 12 riksdaler i leiermålsbot. Dette var menn som kun betalte for seg selv og ikke for henne i tillegg.
I perioden 1597-1669 betalte mannen for kvinnen i 83 tilfeller og i fire tilfeller betalte hun for ham. I en av disse sakene var mannen død. I saker der det fremgår at boten er betalt for begge er, elleve nevnt som kvinnfolk og to som løst kvinnfolk.
Dette viser at det ikke var tilfeldig hvilke kvinner byfogden kalte for løsaktige og lettferdige, beryktede eller løse. Kvinner som fikk sin leiermålsbot betalt av mannen ble ifølge Kari Telste regnet som krenkede og vanærede. Dette kan stemme for "våre" kvinner også. Bakgrunnen for at mannen i en del saker også betalte kvinnens bot, sier Telste, var som regel at kvinnen krevde at mannen enten skulle gifte seg med henne slik han hadde lovet, eller betale henne erstatning for å ha krenket og vanæret henne[25]. Om kvinnen fikk medhold i sine anklager avhang av hvilket rykte hun hadde, om almuen kunne bekrefte at hun hadde vært en "ærlig og v-berychted pige førend hand henne krencked og beligged"[26].
Saken stilte seg annerledes om hun var mistenkt for å ha hatt omgang med andre menn tidligere. Da ble hun dømt til å betale sin egen leiermålsbot. På grunn av dette står æresbegrepet, som vi tidligere har drøftet, sentralt i møkrenkelsessakene. En pikes ære var i hovedsak knyttet til hennes kjønnsmoral[27].
Det viktige for disse kvinnene var å få gehør for at leiermålet var begått under falskt ekteskapsløfte. I regnskapene viser dette ved at det uttrykkelig ble slått fast at mannen ikke ønsket å gifte seg med kvinnen.
Brutt ekteskapsløfte
Søfren Kalckeslager som aatte barnn medt trende løsse quinde, och haffde loffuidt huer aff denom ægteskab, och icke wilde holde nogen aff henom dett 7 rdr[28]
En ekstrem sak i denne sammenhengen om en mann som brøt sitt ekteskapsløfte til tre kvinner han hadde satt barn på. I hele vår periode finnes åtte slike saker der det uttrykkelig står at mannen ikke ønsket å gifte seg med kvinnen han hadde hatt leiermål med[29]. Et brutt ekteskapsløfte fikk store konsekvenser for kvinnen som etter et leiermål ble et dårligere gifte. Hvor mye bitterhet et brutt ekteskapsløfte kunne føre til er den ene saken som kom opp for Rådstueretten i Bergen en illustrasjon på.
Anna Lauritzdatter hadde stevnet Lyder Skulctenn for Bergen Domkapittel for brutt ekteskapsløfte. Lyder ble dømt til å betale 50 riksdaler som vederlag. Det viste seg senere at disse pengene ikke kom Anna til gode, men de fattige. Årsaken til at saken kom opp for Rådstueretten var at Anna hadde skjelt Lyder ut og kalt ham en tyv og skjelmer, og sagt at "hannd war werdt at hennge hos denn tyff som sist bleff henng i galgen...". Skjeldsordene ble sagt i nærvær av mange vitner[30].
Annas foreldre krevde at de 50 riksdalerne skulle tilfalle henne. Også Annas bror Hans Hardkop og hennes kommende svoger Henrik von Unten skjelte Lyder ut. For det første var Anna offer for brutt ekteskapsløfte, og for det andre kom ikke de 50 riksdalerne, som hun ble tilkjent for krenkelsen, henne til gode.
Strafferettslig forfølgelse av kvinner etter 1660
Fra 1663 skjedde det en radikal endring for kvinnenes del. Alle kvinner utenom festemøer og kvinner som mannen betalte for, ble dømt og straffet for leiermål, enten med bøter eller med kroppstraff.
Regnskapene for 1663, 1667-69 viser at av 147 saker straffes 89 kvinner og 58 menn. Av de 89 kvinnene som ble straffet eller etterlyst betalte 48 bøter, 30 ble straffet på kroppen, en kvinne utlevert til fogden i Nordhordlen, en etterlyst, fire var rømt og to var døde. Av de 48 innbetalte bøtene var 41 på 6 riksdaler, 3 ekteskapsboten på 2 riksdaler og en ort, en på 18 riksdaler og tilsist en bot på 2 riksdaler. En kvinne fikk valget om hun ville stå en time i halsjernet eller betale 2 riksdaler.
En undersøkelse av hvilke menn disse kvinnene hadde hatt leiermål med kan kanskje si hvorfor så mange som 49 kvinner maktet å betale boten sin. Det viser seg at av menn disse kvinnene hadde hatt omgang med, var 8 båtsmenn, 2 drenger, 2 svenner, en skipper, en kaptein, 1 student og 11 var militærfolk. Det store flertall av menn var altså menn som slapp unna vanlig leiermålsstraff eller var reist bort før leiermålet ble oppdaget. Var dette de falske barnefedrene som hadde fått betaling for å påta seg farskapene? Det er ikke kildemessig grunnlag for å hevde det. Noen kvinner hadde trolig arbeid som tjenestejente og betalte av midler hun hadde tjent. En sannsynlig mulighet er også at hun kan ha fått penger til boten av barnefaren, eller sin egen familie. Dette sier regnskapene ingenting om.
Sakefallslistene fra 1650-årene og særlig 1660-årene inneholdt en rekke vedlegg som klart ga uttrykk for hvilken økonomisk stilling kvinnene var i og hvilken straff hun fikk om hun ikke maktet å betale boten. Det er fristende å bruke dette materialet til å underbygge hva som skjedde med kvinner som ikke betalte bøter de første tiårene etter 1617. Resultatet av en slik tolkning ville bli at alle ikke-betalende kvinner var fattige og derfor måtte lide på kroppen med fengsel. En slik anvendelse av kildematerialet ville ikke være riktig.
For Bergen sitt vedkommende tok det i overkant av 40 år før loven av 1617 slo igjennom både når det gjaldt bøter og kroppsstraff. Når to tredjedeler av mennene før 1661 betalte reduserte leiermålsbøter, er det vanskelig å tro at en slik treghet i gjennomføringen av den nye forordningen ikke skulle komme kvinnene til gode også. Dersom det er tilfelle ble i realiteten kvinnene ikke holdt strafferettslig ansvarlig for alvor før etter 1660. Før denne tiden gjaldt i praksis reglene for møkrenkelse, og kvinnen gikk fri for leiermålet dersom hun ikke var krenket tidligere. En årsak til at så mange kvinner og menn slapp med lavere leiermålsbøter kan også ha vært avsoningspraksisen. Ut fra regnskapene er det også vanskelig å avgjøre hvem som avsa dom i leiermålssakene. Ble de avgjort i retten, eller utenfor retten. Disse to faktorene bringer oss over til en diskusjon av begrepet avsoning.
Avsoning
Avsoning minner om dagens enkle forelegg og var et forlik som skjedde mellom lensherren og lovbryteren. Som oftest ble soningen foretatt gjennom en direkte avtale mellom fogden som lensherrens fullmektig, og den person som var tiltalt for et lovbrudd. I mange saker ble soningen foretatt direkte mellom lovbryteren og lensherren ved at tiltalte selv måtte reise til lensherrens residens for å forsøke å oppnå et forlik med lensherren personlig[31]. Soning kunne skje i alle saker der dom ved bøter var en sannsynlig utgang av prosessen.
Figur VI.1:
Soningen hadde flere hensikter. Lovbryteren slapp både det tidstap og den fysiske og psykiske påkjenningen det var å gjennomgå en rettsak, og den fornedrelse det kunne være å stå som sentrum for hele lokalsamfunnets oppmerksomhet under straffeprosessen. Soningen gav dessuten lovbryteren mulighet til å forhandle seg fram til en straff, - ofte en bot som kunne bli lavere enn den domstolen ville ha idømt[32]. For byfogden hadde det liten hensikt å oppnå dom over lutfattige mennesker som ikke kunne skaffe tilveie det idømte beløpet. For lensadministrasjonen betød det at en kunne oppnå avgjørelser på en grei måte og innbetaling av bøter. Vi må derfor anta at begge parter i svært mange tilfeller må ha ment at soningen var til begges fordel. Om ikke dette hadde vært en utbredt oppfatning, ville soningen neppe ha blitt innført i nye lover fra 1600-tallet[33].
Det direkte forliket hadde lange tradisjoner i norsk rettspraksis. De impliserte partene kunne inngå direkte avtaler med hverandre om oppgjør for skader. Det nye var at soningen nå skjedde med statens representant som krevde kompensasjon for en handling som staten hadde definert som et lovbrudd[34].
Soningen vanskeliggjør registreringen av kriminalitet, ihvertfall sett i lys av tingbøkene. En sammenligning av tingbøker og sakefallslister for å belyse soningspraksisen nærmere ville derfor vært nyttig. Ulempen for vårt vedkommende er at tingbøker er totalt fraværende i den perioden soning anvendes i leiermålssakene. Etter 1660 ser det ut til å være slutt på en slik avgjørelsesform, i hvertfall kan det se slik ut for sakefallsregnskapenes vedkommende.
Har det så noen hensikt å diskutere soning så lenge vi ikke har andre rettskilder å forholde oss til. Svaret er ja. Soning slik tidligere forskere har forstått det, forekom. Følgende sak ført i pennen av byfogden, illustrerer tydelig hvordan soningen kan ha foregått:
Christoffer Pedersen for et løssagtigt leffnit handt brugtte wdj sin hossbondis huus, M: Gerdt tho Poesse? paa nogle aarstijder, Huilken sag ieg wille haffue haddt till Rettis paa Raadstuffuen, men handt tinget sagen aff med mig wdi forskrevne hans Hussbondes oc hans Madtmodters neruerelse med 10 Rdr[35]
Omfanget av soning
Omfanget av soning i leiermålssakene i perioden 1606-1661 er stort. Av 584 leiermålsaker avsonte i alt 197 personer, som tilsvarer 34 prosent. De ulike byfogdenes praksis på dette området er svært varierende.
I perioden under Søffren Søffrensøns tid som byfogd ble ingen saker registrert som avsonet. I regnskapsåret 1615/16 avsonet eller avtinget i alt 41 av 50 personer boten sin. Også Poul Larisen og den senere byfogden Knut Mule praktiserte avsoning i stor grad. Året 1636/37 avsonte i alt 28 av 51 personer. Avsoningspraksisen ser ut til å avta noe frem mot eneveldet. Fra 1659-1661 avsones ingen sedelighetssaker. I denne tiden er det imidlertid svært få saker som regnskapsføres. Etter eneveldets innføring ser det ut til å være helt slutt på at byfogden kunne praktisere avsoning (figur Vl.1). Som vi så i forrige kapittel ble ingen bøter satt lavere enn det forordningen påbød i sakefallslistene for årene 1663, 1667. 1668 og 1669. De sentrale myndighetene ønsket fra nå av, en større kontroll med byfogdens forvaltning av bøtene og regnskapsførselen. Soning ble fremdeles brukt for andre sakstyper, men ser ut til å ha forsvunnet for leiermålssakenes vedkommende.
Var soning lovlig?
Om soningen i det hele tatt var lovlig eller ikke har vært diskutert blant flere forskere. At soningen ble parktisert vil trolig være et godt nok svar. Gjennom hele middelalderen var soning en legal måte å avgjøre søksmål på dersom det ikke dreide seg om store saker. I løpet av 1500-tallet endret så myndighetene sin holdning til soningspraksisen. Imsen hevder at soningen ble forbudt ved en forordning i 1539 og at dette forbudet ble gjentatt gang på gang følgende hundreår[36]. Han oppfatter det slik at myndighetenes gjentatte forbud var et tegn på at det ikke ble overholdt: "I flere tilfeller oppfordrer lagretten til soning istedenfor domsfellelse". Næss hevder imidlertid at selv om riksstyret i København kritiserte soningspraksisen i Norge flere ganger på 1500-1600-tallet ønsket de likevel ikke å gjøre slutt på den. Tvert om var soningen formålstjenlig i en rekke sakstyper. Det de sentrale myndighetene ville til livs var utglidningen i fogdenes soningspraksis. Soningen var anvendelig så sant den ikke førte til at fogdene begikk overgrep mot lokalbefolkningen[37].
Om futen ved soning bryter loven skal lagmannen dømme. Futen eller lensinnehaveren skal ikke hindre noen i å legge sin sak frem for loven og lagmannen[38].
Denne recessen ble stadfestet i 1567 og kan tolkes på flere måter. Som Imsen oppfatter det - futen bryter loven når han benytter soning. I slike tilfeller skal lagmannen dømme. Soning kan i denne sammenhengen forståes som et hinder for å legge fram saken sin for loven og lagmannen. På den annen side kan forordningen tolkes dit hen at dersom fogden ikke følger de regler som gjelder for soning skal lagmannen dømme. Soningen var altså ikke forbudt i følge den siste tolkningen, men skulle følge visse retningslinjer. En tredje tolkning går ut på at dersom noen ikke ønsket å legge fram saken på tinget var soning i orden, men ingen skal hindres i å sette i gang en offentlig rettergang[39].
I 1568 - et år etter stadfestelsen av den forrige recessen kom en ny som var mer presis i sin formulering:
Ingen fogd eller ombudsmann skal ta bøter av noen før lagmannen eller lagretten har dømt[40].
Denne ble stadfestet i 1574. Fire år senere kom en recess for Senja len med omtrent det samme innholdet. Det klages over at ombudsmannen og fogden ikke lot sakene gå til retten, men i stedet tinget med bøndene etter eget skjønn. Herredagen krevde derfor at hverken fogd eller lensinnehaver kunne tinge med bøndene eller kreve sakefall før lagmannen hadde avsagt sin dom. Dersom lagmannen ikke kunne nåes skulle det utstedes en seks- eller tolvmannsdom etter sakens art. Dersom den dømte mente at dommen var urett kunne han stevne den inn for lagmannen. Den som deretter avtinget en dom skulle betale av sine egne midler dersom det kom en klage[41].
Ut fra disse recessene virker det som om soningspraksisen var helt klart ulovlig. Myndighetene kan ha skiftet mening fra et år til et annet fra 1567 til 1568 da det ble bestemt at bøter bare skulle betales inn etter en dom. Myndighetenes innskjerpinger i bruken av avsoning ser imidlertid ut til å ha hatt liten virkning i det følgende hundreår. Senere forordninger om straff for ulike lovbrudd bruker også begrepene avsone og avtinge om straff, og derfor må vi anta at soning likevel var en akseptabel måte å gjøre opp for mindre forseelser på. Uansett så ble ikke de foregående "forbudene" overholdt hverken fra fogdens side eller myndighetenes side. En forordning fra 1610 om leiermål mellom beslektede i 2. og 3. ledd bruker begrepet avtinge. Forordningen ble først tatt inn i Lille Recess av 31.3.1615 og siden i Store Recess av 1643 om løsaktighet i forbudne ledd.
Om nogen, som ere hinanden udi andet oc tridie saa oc udi tredie lige lede beslectede eller udi samme lede besvogrede, findis at ligge udi et ont lefnet tilsammen oc afle børn, da skal lensmanden, eller hvem deris herskap er, sagen med dennem mefter deris yderste formue aftinge oc siden forvisis landet. End rømmer de icke, da straffis paa derius hals[42].
Også mot slutten av 1600-tallet ser det ut til at soning var en akseptabel måte å løse konflikter på. I en missive[43] av 13.5.1693 går det frem at avsoning kan brukes i saker vedrørende drukkenskap og slagsmål.
Hovedproblemet for myndighetene var trolig det som ble kalt hemmelig soning; "...og ingen hemmelig afsoning skal jeg gjøre, og ikke heller penge derfor at opbære uden med øvrighedens videnskab..."[44]. Dette utdraget fra en byfogds embetsforpliktelse fra 1599 viser at hemmelig soning var et problem. Soningspraksisen gjorde det mulig for byfogden å stikke pengene i egen lomme og unnlate å føre beløpet inn i regnskapet.
De sentrale myndighetene ville dermed ikke få inn alle de inntektene som de hadde krav på. For ettertiden representerer denne praksisen et problem fordi vi dermed ikke får tak i alle de lovbruddene som ble oppdaget og faktisk straffet. Soningspraksisen dekker derfor over store mørketall.
Avtinge og avsone
Tradisjonelt har de to begrepene avsone og avtinge stått som uttrykk for to ulike måter å gjøre opp bøtene på. Avsoningen skulle være en rettsavgjørelse som fant sted utenfor domstolen[45]. I følge Salomonsens konversasjonsleksikon var avsoning en subsidiærstraff som bestod av fengsel, som kom i stedet for bøter. Slik straff ble gitt til personer som ikke var i stand til å betale idømte bøter. I Christan V. Norske Lov var legemsstraff og fengselsstraff hjemlet som avsoningsmiddel. I dansk rett finnes eksempler på at far til et uekte barn som ble pålagt å svare for barnets underhold, ble idømt subsidiærstraff om han ikke kunne betale. Etter denne avsoningen forsvant hans forpliktelse overfor barnet[46]. Avtingingen var et forlik mellom en allerede dømt part og fogden om nedsettelse av den idømte boten[47]. I følge Salomonsen var avtinging først og fremst en nedsettelse av bøter, enten de hadde vært oppe til doms eller ikke, som hadde til hensikt å ikke ruinere skyldneren. Avtinging var alltid en straffeformildelse og forekom også i saker der lovens straff ikke var bestemt. Inntil 1600 var det ikke uvanlig, at også livsstraffer ble omsatt i pengeytelser, men i den følgende tid var det vesentlig bøter og formuestraffer, som ble avtinget[48]. Salomonsens tolkning av begrepene stemmer ikke med den praksisen som forekom i Bergen. Det er mulig at subsidiærstraff ble anvendt som avsoningsform etter 1687, men i vår periode forekom avsoning der det var tale om pengestraffer.
En nærmere undersøkelse av bruken av begrepene avsoning og avtinging i sakefallslistene for Bergen viser at det i praksis ikke var noe skille på de to begrepene. Begrepet avtinging er kun brukt i året 1615/16, det året Rasmus Lauritzsøn Stud var byfogd i Bergen. I Lauritz Markvardsens regnskaper er avtinge brukt en gang. Lauritzsøn Stud er den eneste byfogden i denne perioden som varierer mellom ordene avsone og avtinge. Avtinge brukes i alt 20 ganger og avsone i 21 tilfeller her. Det går ikke fram av sakefallet for dette året om saken har vært oppe for retten der boten er avtinget, men det utelukker likevel ikke at den kan ha vært det. I årene før og etter er begrepet avtinge overhodet ikke brukt utenom hos Lauritz Markvardssen. Det kan dermed bety at avsone er brukt uansett om saken var oppe til doms eller ikke. Problemet da er om vi i det hele tatt kan være sikre på om avsone er brukt i den ene eller den andre betydningen. Det vil si at det ikke er sikkert at avsoning var ensbetydende med at saken ikke kom opp for retten. I denne sammenhengen virker derfor distinksjonen mellom avsone og avtinge kunstig.
Avsoning på eller utenfor tinget
I undersøkelser som hittil er gjort om soningspraksis går det ikke frem i hvilken sammenheng soningen foregikk. Hans Eyvind Næss og Steinar Imsen representerer her to forskjellige syn. Næss forklarer soningen som et forlik mellom lovbryteren og statens representant, fogden eller lensherren. Imsen hevder at soningen var et minnelig forlik mellom påtalemyndighetens representant og den saksøkte. Begge hevder i sin videre omtale at dette var noe som foregikk utenfor tinget. Næss sier: "Enkelte saker kom ikke engang inn for domstolene. De ble avgjort ved soning (!). Ved denne avgjørelsesformen unngikk lovbryteren prosess og dom"[49]. Imsen skriver imidlertid at "soning ofte har vært foretrukket framfor en avgjørelse ved dom på tinget". Av dette kan to synspunkt utledes. For det første at soning foregikk utenfor tinget, for det andre at soningen kunne foregå med retten til stede, men at forlik ble inngått før saken kom til doms.
Også Bodil Erichsen hevder at soningen forgikk utenfor tinget. Hensikten var å unngå offentlighet og en vanærende straffeprosess. Sakene ble unndratt rettslig behandling[50]. Oddvar Natvik sier imidlertid at soning trolig også kunne skje på tingsesjoner med mange saker. Byfogden hadde mange oppgaver å skjøtte og i en del tilfeller kunne soning være en rask måte å gjøre opp på[51].
Våre saker viser at av de 197 mennesker som avsonet, gjorde 12 personer det for retten, altså rådstueretten. Regnskapet for 1650/51 viser blant annet at en enkemann ved navn Albert Rubbertsen ble dømt for leiermål med sin tjenestepike. Han affsonet for retten i Borgermester oc Raadz nerwerelse med 16 daler av sin ytterste formue[52]. Fire saker viser også at rådsturetten eller kansleren gav sitt samtykke til at avsoning ble foretatt som i saken mot nok en ektemann, Jacob Gillemester, som hadde hatt leiermål med Lissebet Andersdatter. Han betalte 7 riksdaler av sin ytterste formue og avsonet med welb: her Cantzelers[53] sampt Borgermester oc Raads bevilling[54]. Disse sakene viser at også avsoningssaker kunne bli gjort opp på tinget eller med rettens samtykke. Det er imidlertid ikke mulig å få opplysninger om det også i avsoningssaker kunne fastsettes en bot ved dom. Uansett er det ikke riktig å hevde at avsoningssaker utelukkende ble foretatt utenfor tingsesjonen. Det vil i denne sammenhengen være riktigere å si at avsoning kunne skje utenfor tinget med fogden, eller på tinget ved forlik før saken kom så langt som til doms.
Avsoning og reduserte bøter
Menn og kvinner fra alle samfunnslag kunne avsone sin bot med byfogden i Bergen. Hvilke samfunnslag kvinnene kom fra avhang av hvem de var gift med eller hvem de var døtre av. Som vi var inne på i kapittelet Ære og sosial status var storparten av kvinnene ukjente hva angår sosial bakgrunn. Blant mennene finner vi imidlertid 12 borgere, syv fra den laveste gruppen, syv drenger, fem båtsmenn, 8 geseller og tilsist elleve svenner. Dermed viser det seg i hvertfall her, at lavere grupper hadde like store muligheter for avsoning som folk fra de øvre lag. Imidlertid må vi ta visse forbehold om en slik konklusjon i denne sammenhengen; tallene er små og mange menn lar seg, som tidligere sagt, ikke identifisere. Et mer korrekt bilde vil vi trolig få dersom vi undersøker hva slags bøter som ble betalt av den enkelte.
Tabell Avsonet % Avsonet
r Ikke Ikke Sum % Sum Vl.5: åtall avs. % avs. råtall Reduser råtall te bøter for menn ved avsonin g etter 1617Bøt er 1-11,5 54,4 59 40,3 60 46,3 119 12 14,8 16 27,5 41 22,2 57 13-17 6,5 7 5,4 8 5,8 15 18 10,2 11 22,8 34 17,5 45 20 2,8 3 0,7 1 1,6 4 24 4,6 5 1,3 2 2,7 7 25 6,5 7 2,0 3 3,9 10 Sum 100 108 100 149 100 257
I tabell Vl.5 er kun saker etter 1617 tatt med på grunn av forordningen om leiermålsbøter som kom da. Dessuten er alle "fortidlig"-saker heller ikke med i utvalget. De lovfestede leiermålsbøtene er skilt ut. 12 riksdaler for mannen, 18 riksdaler dersom han betalte for seg og henne, og 24 riksdaler dersom han måtte betale dobbel leiermålsbot. Det tok flere tiår før denne loven fikk gjennomslag, men allerede i regnskapsåret 1617/18 ble de første mennene dømt til å betale lovfestet leiermålsbot[55].
Tabell Avsonet % Avsonet Ikke Ikke Sum % Sum VI.6 : råtall avs. % avs. Reduserte råtall bøter for kvinner ved avsoning etter 1617Bøter 2,5-5,5 45,5 10 18,4 9 28,8 19 6 31,8 7 69,4 34 57,7 41 10-16 9,1 2 8,2 4 8,5 6 18 4,5 1 4,1 2 4,2 3 20-> 9,1 2 0 0 2,8 2 Sum 100 22 100 49 100 71
Lisabet Risa hevder at en ved soning ikke fikk avslag i bøtesummen, men unngikk offentlig rettssak. Soningen ble derfor i følge Risa "ein utveg for meir velståande vaksne kvinner og menn til å sleppa ei offentleg behandling av sakene deira"[56]. Denne undersøkelsen avkrefter imidlertid en slik tolkning for Bergen sitt vedkommende. Mange fikk redusert boten sin ved avsoning. Den viser også at forskjellen mellom dem som sonet og dem som ikke sonet var svært liten for menn som betalte alt fra en riksdaler til elleve og en halv riksdaler for sin leiermålsforseelse.
Tabellene Vl.5 og Vl.6 bekrefter at man ved avsoning kunne få redusert boten sin, men det var også like stor sjanse for det i de tilfellene der det forelå en dom[57]. Det er derfor ikke noe grunnlag for å hevde at muligheten for å få redusert bøtene sine ved avsoning var større enn om saken kom opp til doms. Blant menn og kvinner som avsonet betalte likevel færre lovfestet leiermålsbot på 6 og 12 riksdaler (tabell Vl.5 og Vl.6).
"Affsone" og "afftinge" - en språklig variasjon?
Vi har i det foregående konkludert med at folk fra alle samfunnslag hadde anledning til soning om våre tall og sakefallslistene som kilde legges til grunn. Vi har sett at en svært stor andel av de bøtelagte avsonet sin sak. Kunne så affsone og afftinge være en språklig formulering og et annet ord for bøte? Begrepet soning kan som Jens Arup Seip og Oddvar Natvik har hevdet være et uttrykk for å gjøre opp for seg. Er denne påstanden riktig blir uttrykket soning snarere en språklig formulering enn et fenomen innen rettspleien. Når soningsbegrepet varierer så sterkt fra byfogd til byfogd kan en bli fristet til å tro nettopp det. Likevel er det trolig riktig å delvis tilbakevise en slik påstand, og særlig om vi går til lovverket. Dette tyder på at soning var en selvstendig institusjon utenfor tinget som skulle benyttes etter bestemte regler.
Noen leiermålsforseelser fikk en strengere eller mildere behandling enn de ordinære utenomekteskapelige forholdene. På den ene ytterkanten finnes horsakene eller utroskapssakene, på den andre siden "fortidlig"-sakene.
Bestemte leiermålsforseelser
To typer leiermålsforseelser skiller seg særlig ut i sakefallsregnskapet. For det første de såkalte "fortidlig"-sakene der trolovede hadde søkt seng før vielsen. På den andre ytterkanten finnes horsakene der en gift mann eller kvinne ble tatt i seksuelt samvær med en annen enn sin ektefelle. Den første typen fikk mild behandling, den andre streng.
"For hand besoffuett sin festemøe før brøluppett"
En stor gruppe kvinner ble verken regnet som krenkede eller løsaktige, selv om de innledet et seksuelt forhold før inngått ekteskap. Dette var kvinner som fødte et barn for tidlig i forhold til vielsesdatoen, eller giftet seg først etter at barnet var født.
I vårt materiale ble 101 par bøtelagt for å ha hatt leiermål før ekteskapet. Dette var 13% av alle bøtelagte par som er 783. I ni saker går det fram at forholdet resulterte i barn. I 1652 ble Anders Mogenssen "enn fattig arbeidzmand" bøtelagt "for hans quinde komb for tidlig wdj barsellsengs"[58].
Straffen for slike "for tidlig"-saker fordelte seg mellom 2 ort og 14 riksdaler, men flesteparten av bøtene var i størrelsesorden 2-4 riksdaler. Noen av bøtene var altså svært høye og det kan være to årsaker til det. For det første mannens yrke og betalingsevne, for det andre at en person hadde begått flere lovbrudd, og at boten dekket alle disse.
Søren Kippur er den eneste som representerer den siste årsaken. Han måtte ut med 10 riksdaler forde han hadde hatt leiermål med sin festekvinne og i tillegg vært innblandet i slagsmål.
Etter 1660 talte ikke yrket og formuen med når bøtene skulle fastsettes, men da var også bøtene for "for tidlig"-saker lavere, enn i perioden før 1660. Når det gjelder perioden 1597-1661 var bare 22 av 77 menns yrke kjent. Det viser seg at det er en viss sammenheng mellom hvor høy boten var og hvilket yrke mannen hadde. Borgerne betalte de høyeste bøtene på fra 3-8 riksdaler. Den laveste gruppen, fattige arbeidsmenn og fløtmenn betalte mellom 2 ort og 3 riksdaler for sine forseelser. Dette passer inn i tidligere konklusjoner om at yrket hadde mer å si for botens størrelse før 16i61 enn etter[59].
I samme kategori som "fortidlig"-sakene kom saker der paret som hadde begått leiermål ønsket å gifte seg etterpå. Disse sakene utgjorde før 1661 ikke mer enn 18. Også disse skulle i praksis få lavere bøter enn andre. Bøtene for disse sakene før 1660 varierte mellom 2 og 12 riksdaler. Her finner vi en borger og ellers båtsmenn, drenger, svenner og andre tjenstefolk. 10 menn lot seg ikke identifisere. De høyeste bøtene blant menn med yrkesbetegnelse var på 8 riksdaler og ble betalt av en dreng og en svenn. Utvalget er med andre ord for lite til å trekke konklusjoner.
Det som kjennetegner tiden før og etter 1661 er at forskjellen på vanlige leiermål og "for tidlig"-saker var mindre enn før. Den gjennomsnittlige "fortidlig"-boten var på 4,4 riksdaler og for vanlige leiermål 10,7 før 1661. Da er horsakene tatt bort fra utvalget fordi boten her ble regnet ut fra boet til de impliserte partene og derfor ikke var en fast størrelse. I og med at bare lovfestede leiermålsbøter ble betalt etter 1661 skulle også skillet mellom ordinære leiermålssaker og "fortidlig"-saker i prinsippet være større. For "fortidlig"-sakene var gjennomsnittsboten på 2 riksdaler og en ort, for de vanlige leiermålene noe over ni riksdaler. Årsaken til at gjennomsnittet likevel ikke var så mye større etter 1661 som før var at flere kvinner enn menn betalte leiermålsbøter i periodene 1663 og 1667-69. En stor andel ble dessuten straffet på kroppen, slapp unna straff eller rømte bort etter leiermålet.
Utgangspunktet for bøtene gitt i "fortidlig"-sakene er noe uklar. To saker viser til recessen, og mange saker referer til ekteskapsboten. Hvor stammer disse begrepene fra? En gjennomgang av lovverket viser at det ikke noe sted står skrevet om en såkalt ekteskapsbot. Det nærmeste vi kommer er Koldingske Recess av 1558:
Hvilken som och sagis och kand skelligen bevisis ofver at vere jomfrukrenker, daa skal den der for bøde 9 mark til kvindens rette verge och otte skielling grot til sit herskaf[60].
Ordene jomfrukrenker og nimarksbot er viktige i denne sammenhengen. Etter 1660 svarte 9 mark til 9 ort som igjen var det samme som 2 riksdaler og 1 ort. Her står ingenting skrevet om førktekteskapelig leiermål. Myndighetene kan ha regnet "fortidlig"-sakene som en variant av jomfrukrenkelse, og brukt denne recessen når boten skulle fastsettes. Det dannet seg derfor en sedvane der Koldingske recss ble brukt til å belegge en bot som var vesentlig lavere enn den vanlige leiermålsboten.
Samfunnet oppfattet festermålet som den faktiske starten på ekteskapet. Formelt sett skulle frieren møte opp hos jentens foreldre med sine venner eller frender og be om å få henne. Dersom foreldrene gav sitt samtykke kunne festemål og trolovelse inngås. Samlivet mellom de trolovede ble godkjent og sanksjonert ved at paret flyttet sammen etter festermålet[61]. Trolovelsen var bindende og kunne bare oppløses dersom det fantes tungtveiende grunner[62]. Familiekonsitusjonsundersøkelser har vist at omtrent 2/3 av brudene i Norge fødte et barn kort tid etter giftermålet[63]. Det at ekteskap var forventet gjorde sitt til at bøtene for slike forseelser var så mye lavere enn i andre leiermålssaker.
Myndighetene hadde behov for å understreke at det var en forskjell på "fortidlig"-saker og andre leiermålssaker. Tross alt bidro ikke par som hadde leiermål før vielsen til å svekke ekteskapet som institusjon.
Horsaker
Horsakene skiller seg ut fra de andre leiermålssakene fordi de forutsatte at den ene parten var gift. Dessuten karakteriseres disse sakene ved svært høye bøter.
Da loven om hor kom første gang i 1537 fastsatte den dødsstraff for både mannen og kvinnen. To år senere i 1539 ble denne loven moderert slik at for første gangs hor skulle partene straffes på ytterste formue, for andre gang på ytterste formue og forvisning, for tredje gang straffes på livet. Mannen skulle halshugges og kvinnen puttes i en sekk og druknes[64]. Denne bestemmelsen ble også tatt inn i Christian den 5. norske lov av 1687 og gjaldt dermed for hele vår periode.
I alt 37 par betalte bøter for hor i vårt materiale. De fleste for halvt hor, det vil si i saker der den ene parten var gift. En sak dreide seg om helt hor, nemlig saken mellom en ektemannskone Maren Bakers og en ektemann og borger Otte Buskman[65]. Av alle involverte var 19 menn og 17 kvinner gift. Bøtene for disse sakene varierte fra 2 riksdaler til den enorme summen på 160 riksdaler. Gjennomsnittsboten for hor i denne perioden var 29 riksdaler. For et par er straffen ukjent og i et annet forhold ble mannen kastet i fengsel for å ha forlatt sin kone og reist rundt med et løst kvinnfolk[66].
Sakene viser at det ikke ble betalt noen fast sum i horsaker som i ordinære leiermålssaker, men et pengebeløp som varierte fra tilfelle til tilfelle alt etter hvor stor formuen var. I "våre" saker betalte begge to i tre saker, ellers betalte 30 menn og 2 kvinner. Fire personer betalte boten av sin ytterste formue[67].
Begge parter måtte også avgi høye bøter når det var halvt hor. Maris Eilersdatters partner Henrik van Lang måtte ut med hele 50 riksdaler for forholdet[68]. Det kan hende at de sakene vi finner i vårt materiale var førstegangs hor. De høye bøtene skulle avskrekke menn og kvinner fra å begå lignende handlinger igjen. En annen sak er at om en mann eller kvinne ble grepet i hor for andre gang ville de ikke ha noe særlig formue igjen og hadde dermed mindre å tape på at den ble konfiskert. Om noen av dem ble dømt til korporlige straffer ville de ikke komme tilsyne i regnskapet. Slike straffer ble avgjort for høyere rettsinstanser som Rådstueretten.
For Rådstueretten 9 oktober 1593 ble Lauritz Andersen Fønbo tiltalt for hor med borger Jon Klerks kvinne Beritte Henriksdatter. Dagen før hadde han også kommet med en bekjennelse om hor for Bergen Domkapittel. I tillegg var han siktet for å ha underslått Jon Klerks sendingsbrev og skrevet under "falske breffue i dom stedt til gottfolk i Bergen wnder forne Joenns navn". For disse lovbruddene mente retten at han burde miste sitt liv. Lauritz bad i sitt vitnesbyrd om å bli benådet, han foretrakk å sitte i fengsel og siden rømme byen og landet[69]. Hva som ble det endelige resultatet, dødstraff eller forvisning fortelles ikke. Selv om myndighetene tok hor svært alvorlig kvalifiserte ikke denne saken alene til dødsstraff. Det var underslaget sammen med horsaken som gjorde utslaget[70].
En av horsakene endte opp i Bergen Domkapittel, nemlig oppløsningen av Maris Eilersdatter, nevnt ovenfor, og borger i Bergen Anders Hansens ekteskap[71]. Bakgrunnen for skillsmisen var at Maris hadde hatt et forhold til en garp ved Bryggen Henrik van Lang. Anders kunne ikke tolerere dette og forlangte skillsmisse fra sin hustru. Maris gråt og angret og ba Anders tenke på deres felles barn. "Forne Anders suaredt och met gredende taare, sig det icke att kunde giøre, for mange aarsager skyldt;...". Hendelsen hadde trolig krenket hans ære som mann så kraftig at han ikke kunne fortsette ekteskapet.
I regnskapet står Anders oppført som den som betalte boten på 160 riksdaler, den høyeste boten som ble gitt av alle utenomekteskapelige saker i vårt materiale. Denne boten er trolig tatt fra Anders og Maris felles bo og antagelig den delen som tilkom Maris. Han står oppført som bøtelagt fordi han hadde myndighet over formuen. Dette ekteparet må ha vært velstående når boten var såpass høy. Dessverre finnes ingen dokumentasjon på hvor stor formue Anders og Maris eide. Kanskje hadde Anders mer å tape økonomisk om han tok Maris tilbake igjen. Han hadde trolig fremdeles sin del av formuen, og kunne trolig greie seg bra selv om han ikke lenger var gift[72].
Når det gjelder kvinnene betalte to bøter for forholdet. I tillegg kommer boten som ble betalt for Maris og en bot som ble avsonet med mannen til en annen kvinne som begikk hor, Morten repslagers hustru. Regnskapet viser ikke hvor høy denne boten var, men det kan imidlertid se ut som om at svært høye bøter ble gjort opp med mannen der boten var så høy at den måtte tas av deres felles formue. Materialet er imidlertid for tynt til å trekke sikre konklusjoner.
Dersom de leiermålsanklagede ikke hadde penger eller annen formue som kunne dekke bøtene sine, påbød loven subsidiærstraff, som regel fengsel, men de anklagede kunne også risikere kakstrykning og forvisning.
Straff på kroppen
Dersom folk ikke betalte klarte å betale leiermålsbøtene sine skulle de etter loven straffes på kroppen med fengsel. Gjentatte leiermål førte til kakstryking, halsjern eller forvisning. I 1618 ble en kvinne fengslet, tre i 1649, to i 1650 og fire i 1651. I tillegg ble seks kvinner kakstrøket i årene 1628, 1635, 1652 og 1659. Fra 1663 ble 23 kvinner straffet på kroppen med fengsel, 5 ble kakstrøket og tre satt i halsjern. Kakstryking og halsjern vil bli behandlet nedenfor[73].
Et økende antall kvinner ble altså straffet for sin lettferdighet med fengsel. Dette hang sammen med at flere kvinner ble straffet for leiermål og at svært ofte hadde hun ikke penger til å betale bøtene. Bergen har trolig vært "tidlig" ute når det gjaldt å oppfylle lovens bokstav. Kari Telste viser at for Ringerike og Hallingdal finnes det ingen belegg for at subsidiærstraffen ble anvendt før i 1680-årene[74].
Frem til 1650 var det svært sjelden at kroppsstraffer ble tatt med i regnskapet. Fra 1652 finner vi imidlertid regnskap med til tider fyldig og god tilleggsinformasjon om partene i leiermålssakene og da i første rekke kvinnene. Når regnskapene rentekammeret reviderte regnskpene utba de seg gjerne ytterligere informasjon om de impliserte partene. For leiermålssakenes vedkommende bestod dette i å dokomentere manglende innbetaling av bøter. I tillegg ble det etterhvert viktigere for de sentrale myndighetene at byfogden fulgte opp med subsidiærstraffer dersom de dømte ikke kunne betale. Byfogden fulgte derfor opp disse antegnelsene igjen med såkalte "udtog" fra bytingsprotokoll og rådstueprotokoll der det kort ble redegjort i hver enkelt sak for den dømtes økonomiske situasjon og hvilken straff hun hadde fått i stedet. I to saker var kvinnen død. I den ene saken fra regnskapsåret 1668/69 ble et vitne tilkalt for å gi tilkjenne om det var noen etterlatenskaper som kunne brukes til å betale kongens bøter med.
Underfogden steffned Olle Kiører at tilkiendegiffue huad middel der fandtis effter Anne Christoffersdaatter, som döede udj hans huus och war beligged af en shomagersuend som war Reigst til Schotland, Før dette Leyermaal Spurdtis, Olluff Kiører mötte och wed höyeste Æd erholdt, At der intet fandtis effter hinde, so, Kong: Ma: böedder kunde betalis med, aff samme fleere tilstedeuørende gottfolk Testerede[75].
25 av kvinnene som fikk kroppstraff ble opplyst å være så fattige at de ikke hadde penger til å betale bøtene sine. En av dem var Kirsten Danielsdatter. Hun "eide intet at bøede met" og ble satt i Rådstukjelleren som hun siden klarte å rømme fra[76].
Kroppstraff ble tatt i bruk i langt større grad enn tidligere overfor dem som ikke maktet å betale sine leiermålsbøter. Forordingen av 1617 var i utgangspunktet ment å skulle ramme både menn og kvinner likt, men på grunn av manglende betalingsevne og liten mulighet for å reise bort var det kvinnene som etter 1660 ble hardest rammet. Dette hang sammen med, som tidligere nevnt, at myndighetene nå var svært nøye med at lovens bokstav ble fulgt opp også for dem som ikke hadde penger til å betale. Det var imidlertid ikke bare mangelen på penger som tilsa at noen ble straffet på kroppen. Ble det oppdaget at en kvinne hadde begått tre eller flere leiermål var korporlig straff i teorien ikke til å unngå.
Kakstryking, halsjern og forvisning
Kong Fredrik 2. slo den 13 juli 1574 til mot utukten i Helsingør ved å utstede en forordning mot skjøger "paa det saadanne aabenbarre grove synder oc Guds fortørnelse skal opvækkes. Med denne forordningen skulle øvrigheten pågripe alle skjøger, sette dem til kaken og siden forvise dem ut av byen. Kakstrykning som straff ble også tatt inn i forordningen av 1617. Kvinner som hadde begått tre eller flere leiermål skulle "uden al naade settes til kaget"[77].
Kakstrykning, halsjern og forvisning rammet kvinner som hadde hatt mange leiermål. I praksis kan vi regne disse som prostituerte.
Kakstryking bestod i at den dømte ble lenket til en påle og pisket med et ris av mestermannen. Å bli dømt til halsjern betød at den dømte ble ikledd en lenke rundt halsen festet til en påle. Hensikten var at ærlige borgere skulle få anledning til å vise sin avsky mot det den dømte hadde gjort. Disse straffene var skamstraffer som rammet kvinner hardest, og straffene var gjerne kombinert med forvisning enten fra byen eller fra landet.
Kakstrøkne kvinner
12 kvinner i vår periode ble dømt til kakstryking. Samtlige hadde flere leiermål bak seg, og noen ble rett og slett omtalt som horer i regnskapet. I årene 1667 og 1668 ble fem kvinner dømt til kakstryking. Fire av dem ble dømt for sitt tredje leiermål og en fjerde for sitt lettferdige levnet. En særlig trist sak angikk Malene Pedersdatter som ble "beligget" av Baltzer Ertmand. Baltzer var reist sin vei og Malene satt igjen med tre små barn. Hun eide så lite at tigging var eneste alternativ[78].
Kakstryking rammet trolig mange flere av de kvinnene vi tidligere kategoriserte som prostituerte. De prostituerte var også ekstra utsatt fordi de hadde mange leiermål. Fordi regnskapenes primære funksjon ikke bestod i å dokumentere kroppsstraffer finnes det få saker med opplysninger om kakstrykning.
Kakens funksjon
Selve kaken stod gjerne sentralt til midt i byen. En Bergensskisse fra 1734 viser to kaker i bybildet[79]. Den ene stod, som den også gjorde på 1600-tallet, foran Rådstuen. Den andre ble satt opp på Torget sommeren 1627[80]. Som straffested spilte kaken en viktig rolle i bysamfunnet. Den var et symbol på kjøpstadsamfunnets vilje til å øve justis innenfor bygrensene. Men som rettersted hadde kaken et dårlig rykte. Den skilte ærlig fra uærlig. Det å berøre kaken var nok til å gjøre et menneske til en uærlig person i godtfolks øyne.
I Bergen må kaken ha vært flittig i bruk som strafferedskap. Absalon Beyer nevner blant annet at en ny kake ble bygget 8. mai 1568[81]. I Helsingør var frykten for å bli stemplet som uærlig så stor at ingen ærlig håndverker turde å reparere den eller sette den opp på egen hånd. Løsningen ble da at hele håndverkerlauget ble tilkalt. Med et stort oppbud av øvrighet, piper og trommer klarte man i fellesskap å utføre det arbeidet som trengtes[82].
Fra det øyeblikket den "falne kvinnen" ble festet til kaken, pisket av mestermannens ris og ført ut av byen var hun moralsk og sosialt utstøtt av samfunnet[83]. Møtet med kaken førte ikke bare til at kvinnen fikk gjort opp for seg, det førte også til at hun ble brennemerket for resten av livet. For mange ble kontakten med kaken derfor et avgjørende vendepunkt i livet, og det første steg på skråplanet der en dødsstraff kunne bli det endelige resultatet[84].
Kakstryking var også sterkt forbundet med forvisning. Syv kvinner ble dømt til å rømme byen i tillegg til kakstryking eller fengsel. Kvinnfolket Malene Jon var besovet tre ganger og ble den 30 oktober 1669 dømt til å rømme byen innen tre dager eller straffes med kakstryking. Malene forlot imidlertid ikke Bergen, men fortsatte å gå og tigge. Derfor ble hun til sist både refset og forvist[85]. Om disse kvinnene ble dømt til å forlate byen betød ikke det at de gjorde det. Undersøkelser fra Helsingør viser at mange horer ikke dro langt vekk fra byen etter at de var forvist, men oppholdt seg i skogene i omegnen[86]. Anne Gossen i Bergen var en gjenganger som ble fengslet og forvist flere ganger. Da hun i 1652 ble innstevnet av byfogden for flere leiermål var hun først blitt forvist fra Bergen, så fra Stavanger og siden sendt tilbake til Bergen igjen hvor hun nok en gang ble fengslet[87].
Halsjernet
De samme forestillingene som knyttet seg til kaken gjaldt mest sannsynlig også bruk av halsjernet. Anne Halvorsdatter som ble besovet av en veversvend fikk valget om hun ville sitte en natt i rådhuskjelleren og en time i halsjernet eller betale 2 riksdaler i leiermålsbot. Etter våre bgereper ville hun velge den løsningen som kostet minst penger, nemlig fengsel og halsjern. Når vi vet hva æren betydde er det likevel mest sannsynlig at Anne, dersom hun hadde midler til det, betalte de to riksdalerne[88]. Ytterligere to kvinner ble dømt til å stå i halsjernet.
Økonomisk motiv for straff i leiermålssakene
De religiøse og moralske motivene bak det strenge synet på utenomekteskpelige forhold ble drøftet i kapittelet Reformasjon - nye lover og domstoler. Til slutt i denne behandlingen av leiermålssakene vil vi gjøre nærmere greie for de økonomiske motivene bak de strenge reaksjonene på leiermålsforseelsene. Etter 1660 tok myndighetene i økende grad bruk av kroppsstraffer der partene ikke maktet å betale bøtene sine. Dermed ville det være sannsynlig at inntektene av leiermålsforseelsene ble dramatisk lavere etter 1661. Noen stikkprøver viser imidlertid at inntektene ikke synker nevneverdig, men tvert om ligger nokså likt med årsinntektene for leiermål tidligere. I året 1669 fikk myndighetene inn 225 riksdaler i bøter. Til sammenligning fikk byfogden Lauritz Markvardsøn inn 161 riksdaler i 1628. I 1606 er summen hele 481 riksdaler. Dette henger for en stor del sammen med at det i tiden like før og etter 1600 var en opphopning av horsaker, som innbrakte svært høye inntekter. Vi husker Maris Eilersdatters bot på 160 riksdaler. Årsaken til at inntektene ikke avtok vesentlig i årene etter 1660, var at de bøtene som ble gitt og innkrevd var så høye som forordningen av 1617 krevde. Reduksjoner forekom sjelden eller aldri. I tiden før betalte som tidligere vist bare en tredel av mennene og to tredeler av kvinnene lovfestede bøter.
Myndighetene må likevel ha brukt store ressurser på å lete opp, føre sak og straffe personer som ble dømt til kroppsstraff. Et vedlegg fra regnskapet for 1670 viser at myndighetene brukte mye tid på å lete opp leiermålsanklagede menn og kvinner, men også at de avsluttet søk etter menn og kvinner som var sporløst borte.
Efftersom sig wnderskreffuer Jörgen Lowssen Ko: Ma; wnderfogit udj Bergen, med byens tiennere Peter Tutou och Tild Baardssen, offte hafuer sögt om it quindfolch wed nafn Ingebore Jansdatter som skal were suangerit i Soegen af Farmann Joenssen, Saa hafuer wi huerchen hinde eller hamb kundet finde eller nogen kundskab om denne bekomme, huilchet i sandhed er,
Skrivet ble undertegnet og bekreftet av Jørgen Lowssen i Bergen den 12 december 1670.
Mellom en fjerdedel og en femtedel av sakene i regnskapet var leiermålssaker, og vi må anta at dette var en vesentlig inntektskilde. På den andre siden ble store ressurser brukt for å løse de leiermålssakene der partene ikke hadde midler til å betale eller ganske enkelt var forsvunnet. Redselen for Guds straffedom, ønsket om å heve almuens moral og den økonomiske gevinsten eksisterte side om side når lovene ble utformet, og synderne oppsporet og straffet.
Konklusjon
Den vanligste måten å oppdage et leiermål på var dersom det ble barn av forholdet. Likevel var det også andre måter å avsløre et seksuelt forhold på. Ti prosent av alle saker i vår periode ble oppdaget av vakten eller andre. Det betød at de enten var oppdaget mens leiermålet pågikk, eller noen hadde visst om forholdet i lengre tid og meldt det til myndighetene. Den siste teorien finnes det imidlertid lite belegg for i kildene, selv om slike saker trolig fantes. På bakgrunn av disse funnene kan vi slå fast at det var handlingen som var lovstridig og ikke konsekvensen av handlingen, selv om konsekvensen var en av hovedårsakene til at utenomekteskapelige forbindelser ble kjent.
Perioden fra 1592-1669 kan i praksis deles inn i tre faser. Den første før 1617, den andre i tidsrommet 1617-1661, og den siste fra 1661 og utover. I denne anlysen er perioden fra og med 1617 særlig vektlagt. Det tok nærmere førti år før forordningen av 1617 slo igjennom i Bergen. Fra denne tiden og frem til 1661 betalte bare en tredjedel av mennene lovfestet leiermålsbot. For kvinner som betalte bøter var andelen som betalte 6 riksdaler to tredjedeler. Blant betalende menn og kvinner fikk flere menn enn kvinner redusert sin leiermålsbot. Før 1661 var det hovedsaklig mannen som ble straffet for leiermålet. Utover i 1660-årene forandret dette seg, og kvinnen ble i økende gred strafferettslig forfulgt for sine handlinger. Samtlige kvinner fikk, dersom ikke mannen hadde betalt boten hennes eller det gjaldt saker der paret hadde hatt samleie før bryllupsdagen, straff enten på kroppen eller med bøter. Både kvinner og menn skulle i prinsippet straffes på kroppen dersom de ikke hadde midler til å betale leiermålsbøter. I praksis var det uten unntak kvinner som endte i fengsel fordi de ikke hadde formue nok til å innfri boten.
På tross av at kvinnenes situasjon i leiermålssakene trolig ble forverret etter 1661, viser dette at selv om kvinnen formelt ble gjort strafferettslig ansvarlig for handlinegene sine fra 1617, ble ikke dette praktisert før etter at eneveldet var innført. Trolig var det vanlig at uberyktede kvinner slapp å betale leiermålsbot fordi de ble oppfattet som krenkede i følge gamle regler om jomfrukrenkelse. På samme måte som for mennene kom tregheten i gjennomføringen av den nye loven også kvinnene til gode. Det ville derfor ikke være riktig å bruke opplysninger som kommer fram om kvinners straff etter 1661, til å belyse hva som må ha skjedd med dem tidligere.
For mennenes vedkommende spilte deres yrke og formue inn når bøtene skulle betales i de første tiårene etter 1617. Etter 1661 mistet yrket og formuen betydning for hvor høy boten ble. På samme tid ble forbausende mange menn oppgitt å være soldater eller sjømenn som enten kunne formene seg fritatt[89] for bot eller de var reist vekk. De mennene som betalte var helst festemenn som betalte for et for tidlig samleie eller menn som ønsket å gifte seg med kvinnen de hadde hatt et forhold til. Noen menn betalte også bøter for seg selv og kvinnen, dersom han hadde krenket henne. Den store andelen soldater og sjømenn i leiermålsakene skyldtes i første rekke den militære opprustningen av festningsanleggene i Bergen, som også var en del av den nasjonale militære oppbygningen i Danmark-Norge. En konsekvens av dette kunne være at kvinnene i økende grad oppgav feil far til barnet sitt.
Kari Telste bruker begrepsparene krenket og vanæret eller løsaktig og lettferdig. I sakefallslistene kommer det til en viss grad til uttrykk hvem som var det ene eller det andre. Det store flertallet av kvinner som ble kalt for løse, lettferdige og beryktede fantes sammen med menn som bare betalte sin egen leiermålsbot, alt fra 1 til 12 riksdaler. Blant menn som betalte boten for kvinnen eller betalte 18 riksdaler, en bot som tilsammen tilsvarte mannens og kvinnens leiermålsbot, var det svært få av de løsaktige og lettferdige. Dette viser at det lå en bestemt hensikt bak de begrepene byfogden brukte om kvinnene i regnskapet.
Avsoning har tradisjoner tilbake til middelalderens måte å gjøre opp en sak på og ligner mye på dagens forlik. Avsoning kunne skje enten med fogden eller lensherren og kunne foregå utenfor tinget eller på selve tingsesjonen. Når det gjelder bøter ble en tredjedel av bøtene før 1661 avsonet med byfogden om sakefallslistene legges til grunn. Det hersker usikkerhet om avsonig også skjedde ved en domsavsigelse. Noen lover gir uttrykk for at avsoning var ulovlig, men praksis viser at dette var en ordning akseptert av byfogden og myndighetene. Alle grupper i samfunnet hadde anledning til å avsone, ikke bare de velstående som ønsket å slippe unna en vanærende straffeprosess. Nedsettelse av bøter forekom imidlertid i like stor grad ved dom som ved avsoning. Noen færre betalte likevel lovfestet leiermålsbot ved soning. Det ser ikke ut til å være noen forskjell på avsone og avtinge i kildene. Dette fører til spørsmålet om avsoningsbegrepet var et uttrykk for språklig variasjon. Bruken av avsoning eller begrepet avsoning varierte fra byfogd til byfogd, og det er fremdeles ikke mulig å gi helt konkrete svar på hvordan soningspraksisen fungerte.
Hor og "fortidlig"-sakene representerer ytterkantene av sedelighetsforseelsene i sakefallsregnskapene. Den ene typen ble vesentlig mildere behandlet enn de ordinære leiermålssakene, den andre typen kunne i verste fall føre til at de impliserte partene mistet hele formuen sin. For leiermål begått av festemøer og festemenn ble straffen vesentlig mildere rundt 1660. Det kan synes som om myndighetene ønsket å markere at det var en forskjell på dem som ville gifte seg og dem som ikke gjorde det. I prinsippet ble gapet mellom bøtene for alminnelige leiermål og for tidlig-saker større etterhvert. Bakgrunnen for ekteskapsboten finnes trolig i Koldongske Recess om hor og jomfrukrenkelse.
Horsakene opptrer i hele vår periode, men en fjerdedel finnes i sakefallsregnskapet 1597/98. Straffen for hor var straff på ytterste formue der alt den impliserte parten eide ble innkrevd som bot. Hvorvidt dødstraff ble anvendt for horsaker er ikke sakefallslistene egnet til å si noe om. Rådstueretten dømte i 1593 en mann til døden for hor og underslag, men horsaken i seg selv var neppe nok til at mannen skulle miste livet[90].
Kakstryking rammet kvinner som hadde hatt flere leiermål. I praksis var det helst prostituerte som ble dømt til kaken. Når kvinnen først hadde gjennomgått slik skamstraff var hun blitt æreløs, og moralskt og sosialt utstøtt av samfunnet. De samme forestillingene må ha knyttet seg til halsjernet. Om en kvinne fikk valget mellom å betale bøter eller stå i halsjernet er det sannsynlig at hun ville velge å betale bot dersom hun hadde midler til det.
En undersøkelse av inntektene som kom inn på grunnlag av leiermålssakene viste at inntektene for leiermålsbøter samlet ikke var vesentlig lavere i 1660 årene enn i tiårene før det. Kravene om iverksettelse av subsidiærstraff i form av fengsel og annen kroppstraff må imidlertid ha gjort at inntektene likevel ble lavere enn tidligere. Moralen, gudssynet og i siste omgang økonomiske motiv spilte inn i myndighetens behandling av partene i leiermålssakene.