Ære og sosial status
I denne delen vil kvinnens og mannens ære og sosiale status bli drøftet, med hovedvekt på kvinnens ære og mannens sosiale tilhørighet i det bergenske bysamfunnet. Æresbegrepet vil i praksis bli drøftet ut fra de benevnelser byfogden har brukt når han har omtalt kvinnene.
Det ville også være naturlig å knytte spørsmålet om straff opp til denne drøftingen, men hvordan kvinnene og mennene straffes helt konkret blir spesielt behandlet i hovedkapittelet Lov og rettspraksis. Hvorvidt kvinnen ble betraktet som krenket og vanæret viser seg tydelig i de sakene der mannen ble dømt til å betale sin egen og hennes bot. Dersom kvinnen fra før av var beryktet og løsaktig, betalte hun sin egen bot.
Det er mulig å skille mellom forskjellige typer leiermål. På den ene siden kan det skilles ut tre hovedtyper, helt og halvt hor, møkrenkelse og leiermål (seksuell omgang som det ikke var knyttet ekteskapsløfte til; leiermål blir likevel brukt om alle seksuelle forhold i vår sammenheng). På den andre siden kan kvinnens stilling avgjøre om det er snakk om prostitusjon eller seksuell omgang med tjenestejenter). Når mannens status er bestemt, ville det være interessant å undersøke hvilke menn som ble tiltrukket av hvilke kvinner. Foreksempel; hvem pleide omgang med de prostituerte? Dette vil bare være mulig å undersøke i begrenset grad, og kun bli drøftet der prostituerte og tjenestejenter var involvert i forholdet. Å identifisere alle menn og kvinner er ikke mulig i praksis, men trolig var mennene var noe bedre økonomisk stilt enn de kvinnene de hadde hatt leiermål med.
Kvinners ære og vanære
De fleste kvinnene i vår sammenheng var anonyme, kanskje ikke så mye med hensyn til navn, men til sosial stilling. Når kvinnen ble nevnt i en sak var det enten med navnet sitt, eller hun fikk en benevnelse av byfogden som fortalte at hun ikke lenger var jomfru. Det kunne være hore, quindfolk, quinde, quindisperson, lettferdig og løsaktig quinde. Alle disse uttrykkene forteller om kvinner som ikke lenger hadde sin ære og dyd i behold.
Kari Telste viser at kvinnene tok i bruk tinget for å forsvare sin ære om mannen hadde satt ut rykter om at han hadde ligget med henne, eller han hadde motsatt seg ekteskap etter at han hadde gjort henne med barn. Men også i Bergen brukte kvinner retten til å klage over falske rykter om leiermål. Den 18 september 1593 kom Margareta Hansdatter til Bergen Rådstue og beklaget seg over Morcken Lauritzen som hadde "falskelig berømmit sig att haffue beligget" henne. Morcken svarte da at han ikke hadde hatt noen unnskyldning for eller rett til å komme med slike skjellsord, og bekjente at han aldri hadde hatt med henne å gjøre hverken med ord eller gjerninger[1].
Kvinnens posisjon i samfunnet, hennes fremtidige lykke, og ikke minst velferd var altså avhengig av at hun hadde et godt rykte[2]. I denne sammenhengen hadde tinget en viktig funksjon. I tillegg til å løse konflikter mellom parter, var tinget et av de få offentlige fora der ærekrenkede kunne gjenopprette sin egen ære[3]. At æren ble forsvart offentlig, var en pekepinn på at den ikke var privat. Krenket ære kunne ikke gjenopprettes bare gjennom at partene selv kom til enighet. Siden æren var så sterkt knyttet til sosial tilhørighet, var den ikke bare en sak for individet alene, men for samfunnet[4]. I det gamle samfunnet var æren et hovedaspekt ved forholdet mellom enkeltmennesket og nettopp samfunnet. Når en kvinne eller mann mente seg ærekrenket, dreide det seg ikke først og fremst om en personlig krenket stolthet, men den fornærmedes sosiale tilhørighet.
Ære synes å være et sentralt middel til å strukturere forholdet mellom menn og kvinner[5]. Æresbegrepet ble brukt til å definere kvinner som ærlige eller løsaktige som for eksempel en "ærlig dannequinde" eller en "løsaktig quindisperson". Dette hadde igjen betydning for om kvinnene ble ansett for å være et godt gifte eller ikke[6]. Hvor "æreløs" kvinnen ble gjennom leiermålet, viser for det første hva slags benevnelse byfogden brukte om henne, for det andre om mannen betalte kvinnens og sin egen bot. Festekvinnene tapte ikke ære slik en annen kvinne ville gjøre. Etter gammel norsk rett ble det nemlig oppfattet som en ærekrenkende handling å ligge med en kvinne uten å gifte seg med henne etterpå. Ved å gifte seg ble kvinnens ære og gode rykte gjenopprettet.
Ære er og var først og fremst knyttet til seksualitet, og menn definerte sin ære i forhold til andre menn utfra hvordan de klarte å kontrollere kvinnens seksualitet. I forlengelsen av dette kommer ordet skam. Skammen var knyttet til kvinnens dyd.
Kvinnene vi møter i våre kilder hadde mistet sin ære dersom mannen ikke ville gifte seg med henne. Selv om det mangler rettsprotokoller for Bergen i denne perioden, er det ting som tyder på at kvinnen noen ganger stevnet mannen for å ha krenket henne. I slike saker var nemlig mannen pliktig til å betale begges bøter.
Trolig var de kvinnene færreste som var innblandet i leiermålsforseelser ikke gift og mulighetene for materiell velstand var nettopp avhengig av det, om hun hadde mulighet til å inngå ekteskap eller ikke. For en enslig kvinne var levekårene avhengig om hun hadde mulighet til arbeid som tjenestejente eller i forretningsvirksomhet.
Arbeid og levekår for kvinner i Bergen
Kvinnene var for en stor del avhengig av mannens virksomhet for å klare seg til livets opphold. Avhengigheten ble særlig åpenbar den dagen mannen forsvant. Så lenge samlivet varte, var det nok mannen som hadde sørget for å betale slik at de haddde tak over hodet[7]. Om kvinner ble det dessuten sagt, ifølge Hanne Marie Johansen, at de hadde "hos sin husbond sin gode føde og ophold". Johansen viser imidlertid at også kvinner kunne delta i utesfæren, de hadde med andre ord mulighet til å tjene seg noen skilling. Det kontinentale borgerskapsidealet hadde på denne tiden ikke fått innpass hos borgerkvinnene her hjemme, og derfor kunne en på denne tiden finne flere utearbeidende kvinner[8]. Hvor vanlig det var at kvinner drev med egen virksomhet i Bergen på denne tiden, finnes det ingen eksakt oversikt over, men på 1700-tallet stod omlag 40% av kvinnene over 15 år i Bergen oppført med eget yrke. Disse opplysningene finnes i skattelister og folketellinger fra denne tiden[9]. Hilde Sandvik viser at enkene i det gamle samfunnet overtok ansvaret for husholdet når mannen døde, opprettholdt gårdsdriften og fortsatte driften av verkesteder og butikker med eller uten leid hjelp[10]. Hun påviser også at kvinner i Christiania deltok i handelen og fikk kreditt -som regel i mannens navn, og i tillegg sto til ansvar på tinget som fullmektig for husholdet[11]. For enslige som ikke hadde vært gift var mulighetene mindre. Grethe Jacobsen sier at
"..kvinder både gifte og enker, men i mindre grad enlige, kunne købe, sælge, pante og indgå kontrakter uden at manden eller værgens samtykke ble afkrævet. Hans samtykke var underforstået[12].
Gifte kvinner og enker etter menn med egen virksomhet hadde nok større mulighet for å drive egen forretningsvirksomhet enn andre kvinner. Av de enslige kvinnene utgjorde imidlertid tjenestejentene den største gruppen yrkeskvinner. De hørte naturlig med i husholdet, og levde og bodde sammen med husbondfolket. Ofte var kost og losji eneste godtgjørelse de fikk. Tjenestetiden ble sett på som en læretid. Tjenerne var som regel unge og uetablerte og kom til å ha samme status som parets egne halvvoksne barn. De fikk også være med i fellesskapet, både til hverdag og fest[13].
Av dette kan vi gå ut fra at en gift kvinne eller en enke hadde bedre forutsetninger for å klare seg økonomisk enn en ugift. Hun ble underholdt gjennom mannens virksomhet. Var kvinnen enslig, og i tillegg fattig, var situasjonen en annen. Det fantes ingen form for forsikring eller pensjonsordning hun kunne leve av om hun var alene[14]. Var hun imidlertid håndverksenke gjorde en særskilt ordning det mulig for henne å drive mannens virksomhet videre ved hjelp av en mestersvenn[15]. Det var likevel bare et fåtall enker som satt igjen med en slik formue at de kunne leve av det.
30-årskrigen og til tider økonomisk uro i 1620-30-årene førte til større fattigdom enn i hundreåret før. Fattigdomsproblemet ble understreket ved opprettelsen av en fattigkirkegård ved St. Jacob[16] og flere fattighus. Blant fattighusene var Enkefattighuset, på St. Jacobs kirkegård, som ble opprettet i 1669 og Stranges fattighus fra 1609. For kvinner som ikke skikket seg vel, fantes fra 1646 barnehuset som i første omgang skulle ta seg av gutter og piker fra 12-årsalderen og oppover. Huset ble imidlertid tidlig også oppholdssted for "letferdige quinder", tiggere og småforbrytere[17].
Mange mennesker, både menn og kvinner, trakk den gang som nå, til byene for å finne arbeid. For dem som ble gående uten å finne en betalt jobb, ble det nødvendig å finne andre måter å skaffe midler på slik at de kunne opprettholde livet. Kongen klaget i 1593 over den store strømmen av fattige som drev ukristelig handel og gjerning og i tillegg løsaktig virksomhet[18]. Disse ble gjerne kalt "løse" eller "ledige". Mangelen på et sosialt nettverk og økonomisk sikkerhet førte flere ut i prostitusjon. En del kvinner drev også organisert prostitusjon og holdt løse piker. I 1617 ble en rufferske[19] Susanne Newermandz anholdt. Hennes bror måtte betale boten på 50 riksdaler. I flere saker finner vi at kvinnen var en hore på Øvregaten. Hvordan er så disse kvinnene fremstilt i sakefallsregnskapet?
Identifisering av kvinnene
Kvinnene var den anonyme parten i disse sakene. Sjelden får vi høre hvor hun hørte hjemme, hva slags rolle hun spilte blant sine naboer, slekt og venner - om hun hadde noen - og sist men ikke minst hvilken skjebne hun fikk. Som oftest går tre varianter igjen når kvinnen nevnes:
1. Hun nevnes ofte bare med navnet sitt (342 kvinner)
2. Hun nevnes med en tittel, benevnelse som f.eks. letfærdig quinde, hore eller ægtemandskone (258 kvinner)
3. Hun nevnes med både navn og en benevnelse som i pkt. 2 (162 kvinner)
Kvinnenes sosiale status ble som regel definert ut fra hvilken stilling mannen eller faren hennes hadde. De kunne også deles inn etter hvilken status de hadde som gift, ugift, jomfru eller ikke jomfru, altså etter hva vi kan kalle seksuell status. Her velger jeg å plassere dem i kategorier slik det er vist i kildene, altså etter seksuell status og yrkestittel der de finnes. De gifte kvinnene utgjorde et lite mindretall av de hundrevis av kvinner som var innblandet i leiermål, om vi legger sakefallslistene til grunn. Disse etablerte kvinnene vil bli behandlet spesielt nedenfor.
Den sistnevnte kategorien inneholder kvinner som kun er oppgitt med navn og derfor ikke så lett lar seg plassere i noen av gruppene. Noen av de kategoriserte kvinnene som prostituerte nevnes også bare med navn, men de hadde hatt såpass mange leiermål at det var naturlig å regne dem sammen med horene. Et forsøk på en systematisk inndeling av kvinnene er gjort i tabell IV.1. Tallene i tabellen angir også hvor mange som befant seg innenfor de forskjellige typene leiermål.
Kommentar til kategoriene
I det følgende vil kvinnekategoriene bli nærmere kommentert og knyttet til forskjellige typer leiermål. Ikke alle kvinner lar seg plassere i disse båsene som settes opp her. Men noen peker seg klart ut enten ved sitt yrke eller sin profesjon som prostituert.
En del kvinner hadde et yrke og stort sett var dette, innefor vårt saksområde, knyttet til tjenestearbeid. En kategori kalles derfor tjenstejenter. Disse kvinnene var en del av et hushold som vi tidligere var inne på. Derfor vil den typen leiermål som er knyttet til disse kvinnene, hete leiermål innenfor husholdet. Her kommer også tre kvinner som ikke passer inn under betegnelsen yrkeskvinne, men som likevel er knyttet til et hushold. Blant disse finner vi en matmor, en fosterdatter og en stedatter. I 1615 begikk Oluff Lauridtssenn leiermål med sin matmor. Av sakefallet går det frem at han tjente hos Ingeborig Jacobsdater, og at hennes mann var død. Trolig var det Ingeborg som var Oluffs matmor[20].
Tabell IV.1: Antall Ulike kvinnekategori er etter yrke og "seksuell status".Type kvinner Tjenestejenter 62 Enker 4 Hustruer 19 Festekvinner 127 Prostituerte 70 Løsaktige 157 kvinner Uidentifiserte 287
Horer, løsaktige kvinner og kvinnfolk kunne i teorien ha hørt inn under en og samme gruppe. Men siden vi ikke vet om flere blant de løsaktige og lettferdige kvinnene var prostituerte er det mest hensiktsmessig å skille dem. Også kvinner som hadde sitt tilhold på Øvregaten vil komme inn under kategorien prostituerte. En redegjørelse for hvordan de prostituerte kvinnene er plukket ut er vist i kapittelet Prostitusjonen i Bergen.
Kvinner ble regnet som løsaktig og lettferdig fra den dagen det ble oppdaget at de hadde hatt et leiermål som ikke førte til ekteskap. Løsaktige og lettferdige kvinner solgte nødvendigvis ikke sine tjenester. Bruken av ulike benvnelser kunne imidlertid variere fra byfogd til byfogd. Noen av de prostituerte hos en byfogd ville trolig ha vært å finne blant de løsaktige og lettferdige hos en annen, uten at vi kan si med sikkerhet hvem dette gjelder. Det er også opplagt at en del byfogder oftere enn andre benyttet seg av ordet hore. Dette gjelder særlig byfogden Søffren Søffrensen[21]. Hor betød i utgangspunketet et leiermål der den ene eller begge parter var gift. Men i denne sammenhengen ser det ut til at begrepet hore ble brukt om prostituerte[22]. En kategori leiermål vil derfor bli leiermål med prostituerte.
I siste halvdel av vår periode nevnes svært mange kvinner som en quindisperson, it quindfolk eller quinde alene eller i tillegg til sitt eget navn. Bruken av disse benevnelsene betød at her var det en kvinne som ikke var uberørt, hun hadde hatt en eller flere menn, eller hun hadde født et barn. Pike kunne hun ikke kalles lenger. Selv om den mannen som ble bøtelagt for å ha hatt leiermål med henne, var den første hun hadde hatt omgang med, var hun like fullt ikke pike. Denne kategorien er forsåvidt også omtalt der vi diskuterte kvinnens ære. Tredje kategori blir derfor leiermål med løsaktige og lettferdige kvinner, altså jenter som ikke lenger kunne betraktes som jomfruer fordi de var blitt oppdaget med leiermål. Innenfor denne kategorien kommer alle jenter som er titulert med quinde, quindfolk eller quindisperson. Det gjenstår også å se utfra bøtene om noen av disse kvinnene også ble betraktet som krenkede, det vil si om mannen betalte deres leiermålsbot[23].
Enkene, de gifte kvinnene og festemøene vil her bli behandlet spesielt. De gifte kvinnene omfatter de som i kildene er nevnt som kone, hustru, hans quinde og kvinner som er nevnt med mannens yrkestittel. Begrepet kone betegner forresten gifte kvinner som tilhørte de lavere sosiale gruppene. Vi vet imidlertid ikke alltid hva byfogden har ment når han i regnskapet nevner løs kone. Trolig var dette en gift kvinne som ikke hadde noe fast tilholdsted og var uten arbeid.
Gifte kvinner og enker
Gifte kvinner ble stilt overfor strenge krav til sømmelighet og et godt rykte. De skulle føre et ærlig, kristelig og uklanderlig liv, holde fred med sine naboer og være kjærlig og vennlig mot sin mann og til sist oppdra sine barn til lydighet og gudsfrykt[24]. De strenge kravene til sømmelighet og et godt rykte gjaldt trolig også enker. Etter luthersk kvinnesyn var hustrurollen det eneste respektable, og hun skulle adlyde sin husbond[25]. Sølvi Sogner skriver at kvinner ble sett på som lettsindige, svake, enfoldige og skrøpelige[26]. Derfor var det nødvendig med strenge normer for å holde kontroll med dem. Ektekvinnene skulle spesielt være seksuelt trofaste, og da var det svært vanærende å bli kalt for "hore". Av 130 ærekrenkelsessaker fra 1606-1661 ble syv kvinner utskjelt for å være en hore og en mann en horesønn. Det siste rammet også kvinnen, fordi hun var hans mor. I 1608 måtte Hennrik Snekkers kvinne betale bot på 4 riksdaler fordi hun hadde kalt Mogens Snekkers kvinne for en hore. Hun kunne ikke bevise det. Fem andre ektemannskvinner ble utskjeldt på samme måte[27]. Kari Telste hevder at ugifte kvinner vanligvis ble ærekrenket av menn og gifte kvinner av kvinner. I vår sammenheng ble fire av seks ektemannskvinner utskjelt av menn. Kun en enslig kvinne ble ærekrenket, også hun av en mann. Det samme var tilfelle med "horesønnen". Bare to kvinner utsatte sine medsøstre for ærekrenkende ord.
Det hendte imidlertid at gifte kvinner var utro mot sine ektemenn. Fra 1597-1661 var det tilfelle med 19 ektemannskvinner. Blant disse var også tre trolovede kvinner. Disse kvinnene gjorde seg skyldig i det som i lovene kaltes for hor.
Trolig var flere av de gifte kvinnene fattige, kanskje i større grad enn de gifte mennene. Blant annet ble to kvinner nevnt som løs kone og en som fattig kone. Kone var betegnelsen på en gift kvinne av lav rang. Det er mulig å tro at hun solgte seksuelle tjenester for å brødfø familien sin.
Blant de gifte kvinnene finner vi dessuten tre som tilhørte borgerstanden i Bergen. Den ene kvinnen, Marris, må ha kommet fra en familie med svært god økonomi siden mannen hennes, Anders, betalte hele 160 daler av deres felles bo i leiermålsbøter for henne[28]. Hun og mannen ble senere skilt ved kapittelretten i Bergen[29].
Enker er det svært få av, bare 4 i vårt regnskap. Den ene er kun referert til som ennke. Den andre var Grete Timaggels datter, en enke. Om disse hørte hjemme blant borgerfamilier eller blant arbeiderfamiliene går ikke fram av kildene. Det er mulig at også disse i likhet med de løse konene solgte tjenester for å få endene til å møtes. For de gifte kvinnenes del vil leiermålet gå under betegnelsen hor. Det fantes som vi skal se også gifte menn som hadde leiermål med andre kvinner enn sine kone. Det betyr at her er det ikke kvinnene i seg selv som avgjorde hvilken type leiermål det var, men om den ene parten var gift eller ikke. Det samme gjelder for festekvinnene nedenfor. Begge, både mannen og kvinnen, var med å bestemme hvilken type leiermål det var snakk om.
Festekvinnene
Denne gruppen utgjør en syvendedel av det totale antallet saker, 127 bøteleggelser av 790 ble gitt fordi det trolovede paret hadde søkt seng før ekteskapet. Disse kvinnene nevnes sjelden eller aldri med sitt eget navn, men stort sett kun som festemø, festekvinne eller festepige.
Festekvinnene ble ikke regnet som krenkede eller løsaktige selv om de hadde innledet et seksuelt forhold med sin festemann før vielsen. Dette var i følge Kari Telste kvinner som hadde født et barn før ekteskapet ble inngått[30]. I våre kilder kommer dette svært sjelden fram[31].
I forhold til tabell VI.1 er to leiermålskategorier aktuelle å undersøke nærmere med hensyn til hvilke menn som søkte de ulike kvinnegruppene. For det første leiermål innenfor husholdet, og for det andre leiermål med prostituerte.
En rekke kvinnekategorier er trukket fram. Hvordan det var fatt med dem økonomisk, gir disse kildene svært få opplysninger om. Like før og etter eneveldet skjer imidlertid en gradvis forandring i føringen av regnskapene. Disse viser at noen kvinner som var grepet i leiermål hadde lite og ingenting å betale med. En rask gjennomgang av materialet viste at 40 kvinner ble regnet som fattige; "hun ejede intet at bøede med". Tallet på lutfattige kvinner var trolig langt større.
En sak fra 1670 kan tjene som illustrasjon på hvordan straffen utover mot 1660 og etter denne tiden ble praktisert, og hva som kunne skje dersom kvinnen ikke hadde midler til å betale sin egen leiermålsbot. Skrivet er datert 14 november 1670 og undertegnet av Notarius Publicus Jacob Hoffman:
For retten paa Bergen Byeting, Underfogden stefnet Johanne Berentsdatter til at betale hindis leyermaalsbøder. Johanne mötte war nögen och armod foregifuende ej nogit til bøder. Bekiendte at were beligget af en wnderofficerer wed nafn Jacob Riple. Underfogden taltte i Retten, at effterdj hun ej kand böede om hun icke da burde lide, Affsagt at Johanne Berentsdatter fordj hun ej har at bøde skal straffis wnder Raadstuen paa wand och brød,...[32]
Til tross for dette er det likevel ikke sikre holdepunkter for å hevde at de fleste av de impliserte kvinnene med unntak av festekvinnene var økonomisk svake.
Mennene - deres ære og sosiale bakgrunn
Sakefallslistene gir svært få opplysninger om hvilken bakgrunn de impliserte partene hadde. Det henger for en stor del sammen med listenes funksjon. Deres oppgave var først og fremst å vise hvilke inntekter byfogden tok inn i form av bøter. Det sier seg også selv at det er flest opplysninger om den mannlige parten da det var han som hadde best mulighet til å innfri boten. Mengden av opplysninger kunne dessuten variere fra byfogd til byfogd, fra år til år. Alle sakene ble ført etter en bestemt standard, men innenfor denne standarden var variasjonene tildels store alt etter hva byfogden mente var vesentlig å ta med. Alle saker har opplysninger om hvilke parter som var innblandet, selve saken og boten. Forskjellene finner vi når vi skal lete etter tilleggsopplysninger som yrke, status, hvor partene kom fra og hvor forseelsen ble begått. I spesielle saker kan en få ytterligere informasjon. Her skal vi konsentrere oss om mannens ære og hans yrke og status.
Menn og ære
I våre kilder ble ingen mann omtalt på samme måten som kvinner. Vi har sett at byfogden brukte ulike termer for å beskrive hva slags kvinne mannen hadde hatt med å gjøre, om hun var hans festemø, en hore på Øvregaten, en løsaktig kvinne eller en skjøge. Når mannen nevnes er det ingen byfogd som ville finne på å kalle ham for en "horkarl", og på den måten stemple ham som uærlig. Han nevnes derimot utelukkende med sitt eget navn eller stillingstittel.
Kvinnens ære ble, som vi har nevnt tidligere, gjenopprettet ved at mannen oppfylte sine forpliktelser, det vil si at han giftet seg med henne. En annen måte å gjenopprette kvinnens ære på var å betale henne erstatning fordi hun hadde mistet sin dyd. I sakefallslistene ble dette uttrykt ved at mannen betalte sin egen, og i tillegg hennes leiermålsbot.
Kari Telste viser at det ikke finnes belegg for at mannen ble krenket gjennom referanser til deres seksualitet. Derimot følte de seg krenket om de ble kalt for en tyv. Å bli kalt en tyv betød at man var stemplet som æreløs eller "mindre mand". Slike skjellsord var knyttet til forestillingen om at visse typer mennesker var uten ære og derfor stod utenfor samfunnet[33]. I Bergen finnes flere ærekrenkelsessaker der ordene tyv og skjelm brukes. Blant annet i en sak fra 1628 der en mann blir "skjellet for tyveri og skjelmeri"[34]. Ordet "Schelm" er et tysk lånord og betyr "ehrloser Mensch", altså et æreløst menneske[35]. Å bli behandlet som en tyv var også en fornedrelse. Et eksempel fra Absalon Pedersøn Beyers dagbok forteller om en fogd Dynes Person som hadde begått underslag av Kongens penger. I samtale med Absalon begjærte han at hand "motte halshuggis paa fredag". Men Dynes fikk ikke viljen sin, da det ble bestemt at han skulle henges. Da bekjente Dynes at han ikke var noen tyv og heller ikke hadde fortjent å bli hengt[36]. På denne måten tok tyveristempelet æren fra ham. Om selve innholdet i krenkelsen mot menn og kvinner var ulik, kategoriserte den likevel begge to som sosialt marginale.
I leiermålssakene var kvinnen den mest sårbare, fordi det var hun som som regel ble sittende igjen med skammen og et eventuelt barn. Telste bringer et eksempel der en mann til tross for at han hadde et leiermål bak seg fikk skussmål fra almuen om at han var en "ærlig retschaffen Karl"[37].
Til tross for dette var det likevel en almen oppfatning at mannen burde gifte seg med kvinnen han hadde krenket. Likevel hadde mannen tydeligvis ikke de samme forpliktelser overfor alle kvinner, og da særlig dem som fra før av hadde hatt omgang med menn. Dette kommer til en viss grad til syne i sakefallsregnskapene og da kanskje særlig etter eneveldet, da flere opplysninger omkring forholdet ble ført inn i regnskapet.
Mestermannen og rakkeren
"Gud vet at det er min straff og min forbannelse at jeg må ernære meg derved", skriver en dansk bøddel[38]. Dette er en side av æresbegrepet som trolig rammet marginale deler av befolkningen. I to saker i hele vår periode deltok en nattmann og en rakker i leiermål. I 1659 ble en kvinne Anne Skalle besovet av mestermannen. Mestermannen hørte til den gruppen mennesker som drev et uærlig håndverk fordi hans hovedoppgave var å henrette og pine forbrytere. Ved å berøre en forbryter ble mestermannen betraktet som uærlig, og dermed besmittet av de gjerninger som forbryteren hadde begått. Bøddelen ble inkarnasjonen av syndeskylden som var begått, og i egentlig forstand ble hans amfunnets syndebukk[39].
Kvinnen som hadde leiermål med ham gis det ingen opplysninger om. Hun kan ha vært en hore. Også horen hørte til de uærlige, for det første fordi hun levde sitt seksualliv utenfor ekteskapets rammer, og for det andre stod i fare for å bli kakstrøket av mestermannens ris[40]. Ikke bare ble bøddelen smittet av andres ugjerninger, bøddelens uærlighet fungerte også slik at den som kom i berøring med ham ble smittet av hans uærlighet. Utstøtte mennesker søkte gjerne sammen, men noen enkel forbindelse var det ikke. Ingen misunte en bøddelkone som skjenket byen en ny bøddel.
Rakkeren hadde i likhet med bøddelen eller mestermannen den samme posisjon som uærlig. Anders Mogensen i Bergen var rakker og belå en kvinne Synnøve N:, de ønsket å gifte seg med hverandre og skulle selvsagt betale bot for sitt leiermål. Men ingen ville gå hjem til ham for å søke etter penger "thi ingen wilde for hans handwerg komme til ham"[41]. Faktisk kunne det være så vanskelig for rakkeren og hans like å finne seg en livsledsager at myndighetene i sjeldne tilfeller godkjente at to søsken, sønn og datter av en rakker giftet seg[42]. Trolig hadde Synnøve ikke annet valg enn å gifte seg med rakkeren, fordi hun også ble betraktet som uærlig gjennom sitt forhold til ham.
Siden æresbegrepet var knyttet til andre sider ved livet for mannen enn kvinnen, er dett en viktig årsak til at ingen menn er nevnt ved noe annet enn sitt navn eller sitt yrke i leiermålssakene.
Yrket som identitet
Yrket fungerte som en del av den enkeltes identitet. Dette ser vi når vi støter på menn der yrkestittelen fungerte som etternavn som for eksempel hos Ambrosius Urmaker eller Helle Fløtmann. Behovet for slik identifiksjon kan imidlertid ha variert fra bøtelagt til bøtelagt, fra byfogd til byfogd. Det kan med andre ord bety at de menn som ikke står oppført med noen yrkestittel ikke nødvendigvis var fattige og betydningsløse, men tvert om rimelig velstående og kjente borgere[43]. I det følgende vil vi vise hvilke grupper menn som nedfeller seg i sakefallslistene, og prøve å identifisere dem som det ikke finnes noen yrkestittel på.
Sosiale grupper i Bergen
Opplysninger om de involverte mennene kan vi finne igjen flere steder utenom sakefallsregnskapet. For det første kan det hende vi treffer noen av dem igjen i Absalon Beyers dagbok eller i Mikel Hofnagels Optegnelser. For det andre er det også mulig å finne en del av dem igjen i Bergens Borgerbok, Koppskattmanntallet for Bergen i 1645[44], Garnisonstollen 1637/38[45] og Kopulasjonsavgiften for Bergen 1683-1685[46]. Til sist er det også mulig at flere av våre personer var innblandet i saker som kom opp for Bergen domkapittel[47]. I det følgende brukes Garnisonstollen og Borgerboken som redskaper til nærmere identifikasjon av mennene i regnskapet.
Før vi kommer inn på personene i våre kilder vil vi se på den yrkesmessige og
sosiale grovinndelingen av byens mannlige befolkning i Bergen på 1600-tallet. Anders Bjarne Fossen og Yngve Nedrebø representerer her to syn på befolkningsstrukturen i Bergen der den ene tar utgangspunkt i Bergen bys Koppskatt for 1645, den andre i brudgommer oppført i Kopulasjonsavgiften 1683-85.
Ved å bruke ulikt kildemateriale har Fossen og Nedrebø kommet fram til vidt forskjellige konklusjoner (se tabell IV.2). Den vesentligste forskjellen finnes i antall borgere. Fossen opererer med to typer. For det første borgere som hadde løst borgersskap, for det andre menn som hadde et borgerlig erverv uten borgerskap. Disse gruppene utgjorde tilsammen 1350 personer, altså ca. 42 prosent. Nedrebø slår sammen kjøpmenn og embetsmenn som i alt utgjorde 44 personer. Etter vår oppfatning hørte også kjøpmennene til borgerstanden. Det er derfor vanskelig å vite hvor mange av disse som var kjøpmenn og hvor mange som hørte til embetsstanden. Håndverksborgere utgjorde imidlertid ca 16% eller 68 personer. Kopulasjonsavgiften opererer uansett med en adskillig lavere prosent andel borgere enn koppskatten gjør.
Tabell IV.2: Sosial struktur regnet ut fra Bergen Bys Koppskatt 1645,
Kopulasjonsavgift for Bergen 1683-1685 og sakefallsregnskap
1597-69.
Fordeling av brudg. etter kop.avg
1683-1685
Arbeidsfolk 254 60,3
Håndverkssv. 55
13,1
Håndv.borg. 68 16,2
Kjøpm./emb.m. 44
10,5
Sum 421 100,1
Kilde: Frå Fjon til Fusa 1990/91
s.51
Bergens bef. 1645 - økonomisk-sosial
inndeling
Lav. sos. lag 1415 44,2
Kontoret 414
12,9
Borg. erv. u. borg.sk. 100 3,1
Borgere 1250
39,1
Emb./adm. 20 0,6
Sum 3199 99,9
Kilde: Bergen bys
historie bd. II 1979 s.398
Identifiserte menn fra
sakefallslistene 1597-1669
Embetsmenn 3 1
Borgere
80(88) 29(31)
Tjenestefolk/læregutter 148
53(53)
Militære 27 10(9 )
Lav gruppe 19
7
Æreløse 3 1
Sum 280(288)
101(100)
Kjente 280(288) 37(38)
Ukjente 487(479)
63(62)
Totalt 767 100
Kilde: Bergen
Sakefall/Lensrekneskap-database
Forklaring: Tjenestefolk og
læregutter inkluderer
svenner, geseller, båtsmenn og drenger.
Forskjellene er altså svært store og kan skyldes flere faktorer. For det første kan antall nye borgere ha sunket radikalt på noen ti år. Tall over nye håndverksborgere i Bergen per tiår fra 1591 til 1690 (tabell IV.3) viser imidlertid at denne nedgangen i så fall var svært liten, og i hvertfall ikke skulle gjøre noe utslag av de dimensjonene som tabell IV.2 viser. På den annen side var brudgommene unge, og mange hadde derfor ikke kommet langt nok i karrieren til å løse borgerskap. Ser vi nærmere på personer fra de lavere sosiale lag, som nok også inkluderte læregutter, tjenestefolk og arbeidsfolk blant flere, viser koppskatten at det var like mange borgere og menn med borgerlig erverv som disse. Forskjellen er større for kopulasjonsavgiftens vedkommende. Konsekvensen av koppskattens inndeling blir at en forholdvis liten andel personer holdt liv i en stor overklasse. Alminnelig oppfatning tilsier at underklassen alltid er vesentlig større enn overklassen.
Tabell Antall IV.3: Nye håndverks borgere i Bergen i tiårsperi oder 1591-1690 .Periode 1591-1600 55 1601-10 100 1611-20 123 1621-30 79 1631-40 62 1641-50 82 1651-60 100 1661-70 80 1671-80 56 1681-90 67
Det ser altså ut til koppskatten ikke i tilstrekkelig grad viser hvordan Bergens mannlige befolkning fordelte seg. Bergen koppskatt var en ekstraskatt som ble gitt i forbindelse med krigen mellom Sverige og Danmark-Norge der Norge tapte Jemtland og Herjedalen ved freden i Brømsebro. Naturlig nok var det dem som hadde midler til å betale som betalte skatt. De aller fattigste vil dermed ikke komme med i en slik skatteliste, og det blir i utgangspunktet en skjevhet som ikke gir et riktig bilde av hvordan de sosiale gruppene må ha fordelt seg. Det er derfor fristende å tro at fordelingen av brudgommene i kopulasjonsavgiften tross alt gir et riktigere bilde av hvordan den sosiale strukturen må ha artet seg.
Fordelingen av menn etter yrkeskategorier i sakefallsregnskapene stemmer også best overens med brudgommene i kopulasjonsavgiften. Som det går frem av tabell IV.3 ble folk fra alle samfunnslag bøtelagt eller straffet på annen måte for leiermål. Her finnes alt fra fattige enkemenn til en skriver. Regnskapet har imidlertid en stor begrensning i denne sammenhengen. Kun hos en tredjedel av mennene er yrket kjent. For resten av mennene, en gruppe på i overkant av 60% er bare navnet kjent (se tabell IV.2).
Blant menn, hvis yrke var kjent, bestod den største gruppen av læregutter og tjenestefolk av tilsammen 148 personer, altså 53%. I minst antall var de æreløse (en tyv, en rakker og en bøddel), lavere lag som fattige menn og til sist embetsmennene. De militære var imidlertid en så spesiell gruppe menn at de må kommenteres nærmere nedenfor. Personer fra det laveste mellomskiktet av læregutter og tjenestefolk utgjorde altså sammen med militære, fattige og æreløse den største gruppen.
Carta af Bergenhus Slott sannsynligvis laget av oberst Willem Coucheron i 1681. Sverresborg og Slottet var knyttet sammen til en enhet. Selv om festningsanleggene rundt Bergen ble kraftig styrket etter slaget på Vågen i 1665 tok det ennå mange år før arbeidene på Bergenhus festning var fullført.
Innslaget av borgere var imidlertid også stort. Omkring 30 prosent hørte til i denne gruppen. Formelt sett var det bare personer som hadde tatt borgerskap som kunne kalles for borgere og hadde rett til å drive borgerlig næring i form av handel og håndtverk. Nedrebø viser imidlertid at det var en stadig kilde til konflikt at menn fra fremmede land og steder handlet uten å ta borgerskap i Bergen[48]. Av den grunn var antall menn med borgerlig næring større enn det borgerboken gir uttrykk for. Av den samme grunnen er det også vanskelig å skille ut dem som tok borgerskap fra dem som bare drev borgerlige sysler i sakefallsregnskapet. Vi har derfor slått sammen alle menn med borgerlige sysler under kategorien borgere. Med i denne gruppen er også skippere og styrmenn. Syv av borgerne, seks kjøpmenn og Hieronimus Borger er opplyst at hørte hjemme på Bryggen eller Kontoret; to i Hollendal, en Gullskoen, en i Bratten, en i Engelgården og til sist en borger i Søstergarden.
En interessant gruppe var altså menn som holdt til i det militære. Før 1661 opptrådte bare tre militære i våre kilder. I løpet av de fire årene, 1663, 1667, 1668 og 1669 finner vi så mange som 23 menn som var i Kongens tjeneste. 21 av disse er oppført de tre siste årene i undersøkelsesperioden.
En årsak til denne økningen i soldater og høyere militære offiserer var ganske sikkert opprustningen av festningsverket rundt Bergen. Bergenhus var en moderne festning, men slaget mellom den hollandske ostindiaflåten og engelske orlogsmenn på Vågen 1665 åpenbarte hvor lett hele byen ville ha vært erobret dersom hele den engelske styrken på 6000 mann var blitt landsatt utenfor kanonenes rekkevidde.
Etter dette ble Bergenhus festning forsterket, voller og batterier bygget opp rundt Nordnesporten, og mindre fort reist på Christiansholm, Sydnes, Møhlenpris og Christiansborg. I tillegg ble Fredriksberg festning reist på Nordnes 1666/67[49].
Denne storstilte militære oppbygningen må nødvendigvis ha ført til at også flere soldater enn tidligere var stasjonert i Bergen. Flesteparten av dem må også ha vært unge og ugifte og bemerket seg som andre store grupper i sakefallsregnskapet.
I nær sammenheng med oppbygningen av militærvesenet, kom også en praksis som sa at soldater som hadde gjort seg skyldig i førstegangs leiermål ble fritatt for geistlige og verdslige sanksjoner i form av skriftemål og høye bøter. Dette vil imidlertid bli behandlet grundigere i hovedkapittelet Lov og rettspraksis.
Hva var så årsaken til at de to gruppene av borgere, tjenestegutter og læregutter dominerte så sterkt i leiermålssakene i Bergen? En forklaring synes opplagt. De fleste læregutter og tjenere var unge og uetablerte og enkelte grupper hadde ganske enkelt ikke lov til å inngå ekteskap. Det gjaldt svennene, gesellene, læreguttene og selvsagt befolkningen på Kontoret[50]. 25 læregutter og tjenere holdt til her.
De behov som gifte innbyggere av Bergen fikk dekket på lovlig måte, søkte ugifte å få dekket på en måte som ble rammet av lovverket, altså utenomekteskapelige forbindelser. Det utelukker imidlertid ikke at også ektemenn fant veien til andre kvinner enn sine egne.
For borgernes vedkommende hadde det store antallet kanskje mer å gjøre med deres betalingsevne enn deres mangel på moral. Sakefallsregnskapene fortalte først og fremst hvem som hadde midler til å betale boten, og for det andre hvem som faktisk hadde betalt den. Da var det også naturlig at de mer pengesterke gruppene kom bedre tilsyne her enn de fattigste. Det er imidlertid påfallende få fra de øverste sosiale lag som viser igjen i regnskapet. Noen av dem ble sendt direkte til høyere rettsinstanser. Dersom en prest ble tatt i leiermålssaker var dette en såpass alvorlig handling at saken ble behandlet på høyeste plan av Kongen, og presten måtte gå fra sin stilling eller ble flyttet[51]. Et unntak er likevel en byfogd ved navn St. Cornelius Albert van Alten[52]. Trolig hersket det en diskresjon og lojalitet mellom menn av høyere rang som hadde utenomekteskapelige forbindelser. Miljøet blant familier i det øverste samfunnslaget var kanskje såpass lite og oversiktelig at byfogden som var en del av dette, unnlot å føre regnskap over nære bekjente. Dette er imidlertid bare spekulasjoner, men det er et faktum at vi ikke finner menn fra høystatusgrupper i våre kilder. De fattigste som ikke hadde råd til å betale ble trolig rammet av kroppstraff og kom derfor ikke med i regnskapet før 1660.
For vår del ble altså leiermålene helst begått av menn rundt håndverker -og handelsmiljøet i Bergen. Det gjaldt også i stor grad sjøfolk som kom til Bergen med varer. Fra Holbergs Bergensbeskrivelse får en inntrykk av en svært løsluppen stemning i byen. Det kunne ikke tilskrives innbyggernes naturell, mente han;
...men heller den store Sverm af fremmede Søfarende Folk, som ideligen findis, hvilke naar de kommer fra lange Reyser, mere jage efter Fruentimmer end andre, og kand anses som forhungrede Mennesker...[53].
Menn uten yrkesbetegnelse
487 menn har en for oss ukjent bakgrunn. Dette var 63% av alle menn i vår periode. Det finnes imidlertid annet kildemateriale som kan brukes til å identifisere noen av dem, nemlig to vi tidligere har nevnt, Bergens Borgerbok og Garnisonstollen. Hensikten med denne undersøkelsen er å undersøke hvor stor mulighet der er for å identifisere disse mennene fra sakefallsregnskapet ved hjelp av annet kildemateriale.
Bergen borgerbok
Bergen borgerbok ble ført ved Rådstuen og gikk tidligere under navnet Stadsbogen. Den har med navn på menn som avla ed til byen for å kunne drive handel og håndverk der. En forordning av 14.april 1572 slo fast at ingen utlending kunne få borgerskap i Bergen uten å avlegge ed på at han ville bo her på livsstid.
I utgangspunktet var 487 menns bakgrunn ukjent. Vi kan teoretisk finne identiteten til dem som hadde et etternavn som ikke endte på "-sen". I denne kategorien var det 191 personer. Til Bergen Borgerbok hører det med et register over etternavn som nettopp ikke slutter på "-sen". Ved hjelp av dette registeret fant vi fram til navn som var beslektet med eller var helt like dem vi fant i kildene. Etter en grundig gjennomgang stod vi tilbake med 22 menn hvis navn gikk igjen både i borgerboken og i regnskapet (se vedlegg 3a). Det neste steget var så å se om det var noe sammenfall i tid mellom det året bøteleggelsen fant sted og dato for borgerskapet. Nok en gjennomgang viser at vi da sitter igjen med 13 rimelig sikre navn. For oss var det imidlertid et viktig poeng å finne ut hvem som kan ha vært borgere på den tiden leiermålet fant sted, og det var 8 personer, fem tok altså borgerskap på et senere tidspunkt . Sammen med menn hvis yrke stod oppført i regnskapet blir det tilsammen 88 borgere i tidsrommet 1597-1669 (vedlegg 3a og tabell IV.2).
Borkert Wortmand er et eksempel på at tiden for borgerskap og leiermål ikke stemmer over ens. En Borkert Wortmand bøtelegges for leiermål i 1609. Syttitre år senere, 11. desember 1682, tar en annen Borchart Wortmand borgerskap i Bergen. Det er umulig at dette kan ha vært samme mannen. Kanskje var det en sønn eller sønnesønn? Det samme gjelder Hans Dreuer som ble bøtelagt i 1635 for leiermål med Hendrig Jacobsdatter. Det var neppe den samme Hans Dreyer som nesten førti år senere i 1672 løste borgerbrev[54].
Det er altså sammenfallet i tid som sannsynliggjør at personene i Borgerboken og personene i regnskapet er de samme. Gierdt Grøningh tok borgerskap i Bergen i 1618. Samme navnet finner vi i regnskapsåret 1617/18. Jann wan der Hage representerer imidlertid et problem. 3. februar 1637 tok en Johann van der Hage borgerskap i Bergen. Fordi det ikke fantes noen norm for rettsskriving på denne tiden og vi fra før av vet at samme navn kunne skrives på forskjellig måte, kan vi likevel slå fast at det var den samme personen. Det er også tvilsomt om det eksisterte to Jan Blybomb i Bergen i 1652. Det samme gjelder Jacob Bringmann, Rolluff Roess og antagelig Hanns Sacht og andre[55]. Når det gjelder de fem som tok borgerskap på et senere tidspunkt er det ikke godt å si hva de arbeidet med på den tiden de ble ført i regnskapet. Trolig var de læregutter, eller var tjenere hos en borger.
Noen av de mennene som var ukjente for oss var borgere. Trolig skjuler det seg flere menn som hadde en rimelig høy yrkesstatus enn dem vi har funnet frem til. Uansett vil det ikke være riktig å hevde at den store gruppen ukjente menn tilhørte fattigskiktet i Bergen.
Garnisonsskatten 1637-38
Det er også mulig å finne flere av mennene i garnisonstollen 1637-38. Garnisonsskatten var avgiften på malt og øl. Yngve Nedrebø har for årene 1637-38 registrert 3150 innbetalinger av slik avgift. Vel 300 personer dukker opp med 2-61 innbetalinger i løpet av det ene året. I tillegg har flere hundre bare brygget en gang i løpet av denne tiden. Yngve Nedrebø regner da med at de som har brygget 2-3 ganger eller mer må ha produsert øl for salg.
Med i denne gjennomgangen er alle bøtelagte menn i sakefallslistene - også de som har etternavn som slutter på "-sen". Tilsammen ble det funnet 31 navn som lignet eller var identisk med dem vi fant i våre kilder. 20 av disse var menn med etternavn som sluttet på nettopp "-sen". Menn som bare ble oppgitt med fornavn i sakefallslistene er ikke med i utvalget. Også "-sen" navn som i tid lå et stykke fra skatteåret 1637/38 er tatt bort fra den endelige oversikten[56]. Anders Hansen, Anders Olsen og Johan Jansen har imidlertid fått plass fordi tiden for bøteleggelsene ligger nært opp til skatteåret.
Ofte skrives samme navn ulikt selv om det var den samme byfogden som nedtegnet det. Derfor vil vi se at samme person kan ha fått skrevet sitt navn på forskjellig måte. Blant disse finnes to menn som også figurerte i Bergens Borgerbok, Otte Buskman som i Garnisonstollen er kalt Otte Busman og Johann Lotman som i sakefallslistene også finnes skrevet som Johan Lucktman eller Johan Løtman. Tidspunktet da disse to tok borgerskap, ble skattlagt og bøtelagt stemmer overens. Vi kan med stor sikkerhet fastslå at det er de samme personene som går igjen i sakefallet, Borgerboken og garnisonstollen. Begge tok borgerskap og produserte øl for salg.
Det var derfor opp til den enkelte byfogd å vurdere hva som skulle med i regnskapet. Disse vurderingene kunne variere. Antall borgere i regnskapet er et minimumstall, og dette gjelder for alle yrkeskategorier. Generelt er det vanskelig å identifisere menn utfra sakefallslistene. I identifikasjonsarbeidet var to faktorer viktige:
1. Spesielle etternavn; altså ikke "-sen" navn.
2. Sammenfall i tidsrom da personene opptrer i de forskjellige kildene.
Gifte menn og enkemenn
Blant bøtelagte menn gis det svært få opplysninger om hvem som var gift eller ikke. Regnskapsåret 1597/98 representerer et unntak. Av 59 menn som var grepet i leieermål var ti av dem ektemenn, altså omkring en sjettedel. Fra 1606-69 ble kun 8 gifte menn grepet i leiermål. For hele perioden ble tre enkemenn bøtelagt og alle for leiermål med sin tjenestejente. Fra 1606 avsonet samtlige ektemenn utenom en sin bot med byfogden. For regnskapsåret 1597/98 avsonet ingen av de ti. Sannsynligvis skjuler det seg et langt større antall ektemenn enn dem som direkte viser seg i kildene. Hva slags kvinner ektemenn hadde seksuell omgang med er ikke synlig i denne sammenhengen. Men trolig løp han minst risiko dersom kvinnen var en i hans eget hushold. Undersøkelser fra 1600-1700 århundre viser at det ikke var uvanlig at familiens overhode hadde seksuell omgang med sine tjenestejenter[57].
Dere tjenestefolk skal underordne dere under deres herrer og vise dem all respekt - ikke bare de gode og vennlige men også de urimelige[58].
En tjenestejente kunne møte mange fristelser i byen, men det største presset kunne hun oppleve hjemme i husholdet, hevder Jonas Frykman. Husbonden var husholdets overhode og leder som tjenerne måtte innordne seg[59].
Dersom vi ser på gruppen tjenestejenter, herunder også piker var det tilsammen 52 som ble grepet i leiermål. Av mennene de hadde leiermål med var kun to menn oppgitt som ektemenn. Fem menn var borgere, tre var drenger, to svenner, en skytter, en gesell og tilsist tre tjenestefolk. Resten, 35 personer, var fullstendig ukjent hva angår både yrke og status. Blant de nevnte gruppene kan det skjule seg flere ektemenn. Et klart eksempel fra regnskapsåret 1628/29 finnes imidlertid. Claus Kleffuer var en ektemann og ble ilagt dobbel leiermålsbot på 24 riksdaler fordi "hand belaae hans thiennestequinde". Claus unnslapp en vanærende rettsak og avsonet med byfogden.
Fra forrige århundre viser undersøkelser at ugifte mødre ofte var tjenestepiker, mens barnefaren var husbonden eller hans sønn. Fra Danmark finnes lignende saker, det var "en uskreven regel at mænderne ustraffede kunne tiltvinge sig seksuell omgang med tjenestepigerne mod betaling, løfter om nyt tøj eller ægteskab gennem trusler"[60]. Husbonden kunne også tvinge andre til å påta seg farskapet og true mannen til å oppgi falsk barnefar. Dette kan være en vesentlig årsak til at så mange soldater opptrer i listene fra 1663 og utover. Disse fikk ingen ordinær leiermålstraff for det første leiermålet.
I våre saker har vi ingen mulighet for å undersøke hva som har foregått. Om det i virkeligheten gjemmer seg et stort antall ektemenn i våre kilder, eller om ektemenn stort sett holdt seg til sine hustruer. Trolig ble en del tjenestekvinner utsatt for tilnærmelser av ektemenn uten at det kom byfogden for øret. En del ektemenn kan også være langveisfarende og dermed ville ikke lokalmyndighetene i Bergen vite om han hadde en kone hjemme. Det er rimelig å anta at Bergen må ha stått i en særstilling når det gjelder ektemenn som begikk leiermål.
De få ektemennene som viser seg i kildene gjør det derfor ikke mulig å undersøke i hvor stor grad disse ble rettsforfulgt for ekteskapsbrudd. Heller ikke om det var vanlig at ektemenn forførte tjenstejentene sine. Til sist er det ikke mulig å finne ut om en annen ble oppgitt som barnefar.
Bodil Erichsen hevder at enkemenn var unntaket blant etablerte menn som begikk leiermål. I våre kilder er det ikke belegg for et slikt utsagn, men trolig hadde disse, på samme måte som ektemennen, interesse av at leiermålet skulle skjules.
Tilreisende, sjøfolk, menn på Kontoret og de prostituerte
Svært mange menn var tilreisende, og en del av disse var skippere, styrmenn og båtsmenn. Regnskapet viser at dette var den største gruppen ved siden av menn som hadde sitt virke på Bryggen og Kontoret som fantes sammen med prostituerte. 24 menn var tilreisende, og av disse igjen var 10 sjøfolk. Sjøfolkene utgjorde forresten en gruppe på tilsammen 16 personer der 3 hørte hjemme på Kontoret. På Kontoret var 26 menn tatt i leiermål med prostituerte. Også andre menn ble oppdaget sammen med disse kvinnene, men er ikke interessante her. Årsaken til at de prostituerte befant seg med disse gruppene er enkel. Som tidligere nevnt var de fleste menn på Kontoret ugift. Dessuten var veien til Øvregaten der prostitusjonen pågikk også kort. Den samme forklaringen gjelder sjøfolkene og de tilreisende. De fleste var trolig ute etter et kort eventyr uten forpliktelser. Da var horene et alternativ. Selv om mennene i teorien ble smittet av horenes mangel på ære, ville ikke disse få stempelet æreløs på samme måte som de fastboende siden de ikke hørte hjemme i det bergenske samfunnet[61].
Konklusjon
I utgangspunktet var målet med denne analysen å finne fram til menns og kvinners sosiale status. For kvinnenes del var ikke det mulig fordi hun utelukkende nevnes ved sitt eget navn og en benevnelse som fortalte at hun ikke lenger var jomfru. Undersøkelsen viste at 1600-tallets kvinnesyn ikke bare kom til syne i tingbøkene, men også i regnskapene. Kvinnene ble av byfogdene oppgitt med sitt navn eller etter sin seksuelle status, om hun var hore, festemø, lettferdig kvinne eller gift. Tjenestejentene er unntatt fra slike benevnelser, men det betyr likevel ikke at ikke noen av de løsaktige og lettferdige kvinnene også var tjenere. Hvorvidt kvinnen kom fra et leiermål med æren i behold avhang av om mannen giftet seg med henne eller ikke. Kvinnens ære kunne også gjenopprettes ved at mannen betalte bøter til kvinnens frender.
For menn var yrket nært knyttet til deres identitet. Derfor ble også samtlige menn oppgitt med yrke eller bare sine egne navn. For dem var æren knyttet til andre sider ved livet enn det seksuelle. Å bli kalt en tyv og en skjelm ble ansett for å være mer ærekrenkende for en mann enn at han hadde begått et leiermål. Mestermannens og rakkerens situasjon som æreløs, viser hvordan tilværelsen som æreløs kunne fortone seg. For ærlige menn og kvinner var det viktig å holde seg borte fra slike. For horene var imidlertid situasjonen annerledes. De var også sosialt eksludert på grunn av sitt virke, og kunne uten frykt for å bli æreløs omgås nattmennene[62]. For dem var det prostitusjonen, de mange leiermålene som fratok dem æren.
Etter at alle menn var forsøkt identifisert var fremdeles 62% ukjente menn tilbake. Borgerne utgjorde, ved siden av tjenstefolk og læregutter, den største gruppen. Overraskende mange borgere opptrådte i leiermålsakene, men en stor del av disse var trolig langveisfarende sjøfolk. Den stor andelen borgere sier kanskje mer om hvilken betalingsevne de ulike sosiale gruppene hadde, enn at denne kategorien i forhold til andre skulle være spesielt aktive seksuelt. I denne sammenhengen ville det vært en interssant oppgave å vise hvilke kvinnner og menn som oppsøkte hverandre. Til det er det imidlertid for få menn som oppgis med yrkesbetegnelse. To kategorier kvinner er imidlertid drøftet underveis i forholdet til menn. For det første tjenestejentene som stod i fare for å bli utsatt for seksuelle tilnærmelser av husholdets overhode, husbonden. For det andre prostituerte som helst ble oppsøkt av sjømenn, andre tilreisende og menn på Kontoret.
Behandlingen av myndighetens reaksjon på utenomekteskapelige forhold vil avdekke hvordan menn og kvinner ble behandlet i leiermålssakene. Dessuten vil en slik analyse vise om kvinner hadde et dårligere utgangspunkt når straffen skulle fastsettes. Men først skal en gruppe kvinner og deres virksomhet behandles spesielt, nemlig de prostituerte.