Reformasjon - nye lover og domstoler

Rettsvesenet og lovene i Danmark-Norge var gjenstand for store forandringer fra reformasjonen kom til Norge i året 1536 til eneveldet ble innført i 1660. Stikkordene er eneveldets behov for kontroll fra sentralt til lokalt nivå og kriminalisering av nye handlinger. Domstolene gjennomgikk i denne tiden store forandringer som førte fram mot et appellsystem der domsavsigelsene kunne ankes inn for en høyere rettsinstans.

Lovverket favnet om flere typer handlinger enn tidligere, og mer enn noen gang ble det viktig å få allmuen som helhet til å handle i pakt med Bibelens ord. Virkemidlene var strenge lover og harde straffer for dem som forsøkte å sette seg ut over de "nye" idealene.

Domstoler i byene

I landdistriktene var det fra 1591 opprettet bygdeting som skulle ta seg av lokale rettstvister. I byene derimot fantes det ikke noen lavere domstol som kunne avlaste lagtinget på samme måte[1]. En forordning 6. august 1607 gjorde imidlertid slutt på dette. Lagmannen ble fra nå av overdommer både når det gjaldt by og land, og byrådet ble skilt ut av lagtinget som en egen domstol. Borgermester og råd skulle alene dømme i saker som gjaldt byen og borgerne. Lagmannen hadde ikke sete i rådstueretten, som den nye domstolen kom til å hete[2]. Det ser derfor ut til at Kongen la vekt på å utvikle egne domstoler som skulle ledes og styres av byens borgere under kontroll av kongens embetsmenn[3]. I praksis var det likevel vanskelig å skille de to domstolene, lagtinget med lagmannen i spissen og rådstueretten ledet av borgermesteren, fra hverandre. I 1609 fikk lagmann Jørgen Jacobssøn uttrykkelig forbud fra kongen mot å ha noen befatning med byrådets rettslige virksomhet på Rådstuen. Det ser imidlertid ut til at det var byrådet som ønsket lagmannens nærvær, antagelig fordi de ikke ønsket ham som overordnet dommer mellom seg og en høyere domstol[4]. Fra 1662 skulle imidlertid rådstueretten etter N.L. 1-6-8 være appellinstans for det nyopprettede bytinget. Her skulle byfogden være enedommmer og dømme som første instans i byens mindre saker. Loven bestemte at saker som ikke var uttrykkelig unntatt, skulle stevnes for bytinget[5]. Byfogden skulle årlig oppnevne åtte lagrettemenn som bisittere. Disse ombudene skulle så gå på omgang blant byens borgere. I straffesaker var gjerne underfogden anklager[6]. Bytingets rettsbøker ble ført av byskriveren.

For vår periode er det som regel byfogden vi møter. Uformelt hadde han i hele denne tiden myndighet til å idømme bøter i mindre saker som bl.a. de fleste leiermålssaker. I det neste kapittelet skal vi se nærmere på utviklingen av byfogdembetet i Bergen og de andre byene, og undersøke hvilken bakgrunn og plikter byfogden hadde.

Byfogden i Bergen

I 1159 ble en mann ved navn Nikolas Skjegg drept av kong Inges menn. Fire-fem år før hadde den samme Skjegg vært gjaldker i Bergen. Dette er også den første gjaldker vi kjenner til her[7].

Gjennom hele høymiddelalderen ledet kongelige embetsmenn med gjaldkeren i spissen styret av byen. Gjaldkeren var kongens direkte representant og hadde administrative, rettshåndhevende og militære oppgaver[8]. Dessuten skulle han kreve inn kongens og byrådets inntekter, holde oppsyn med handel og annen økonomisk virksomhet, og til sist påse at denne foregikk i lovlige former[9].

Rettshåndheving innebar at gjaldkeren også hadde politioppgaver og fungerte som offentlig anklager, etterforsket og fengslet de anklagede og hadde ansvar for at de fikk sin rettmessige straff enten det var bøter eller korporlig avstraffelse. Selv fungerte han som dommer i mindre saker og kunne utstede bøter og forelegg. Han organiserte domsnemder, bymøter og bylagting og passet på at byens forsvar, leidangen fungerte[10]. Etter hvert ble gjaldkerens oppgaver innskrenket[11] og navneskiftet fra gjaldker til byfogd på midten av 1300-tallet understreket at gjaldkeren hadde gått over fra å være kongens representant til å bli byens ombudsmann[12].

Utdannelse og bakgrunn

De fleste byfogder fra 1500-tallet av tilhørte borgerskapet i byene, og den som ble utnevnt burde ha en god personlig økonomi. Byfogdene var med andre ord velhavende menn. At det var tilfelle stemmer godt med hva Jens Ulf Jørgensen sier om embetet, nemlig at: "...fogden skulle være vederheftig. Han måtte i gived fald kunne stå økonomisk inde for en urigtig afsagt dom"[13]. Mange byfogder hadde også en administrativ bakgrunn. Noen av dem hadde vært fogd andre steder tidligere, som Søffren Søffrenssen, Rasmus Lauritzssen Stud og den beryktede Lauritz Markvardssøn[14]. I noen tilfeller var skrivekyndighet og erfaring fra embetskontorer nok. En byfogd måtte dessuten ha god greie på føring av regnskaper, fordi han i embetet skulle samle inn de kongelige skatter og avgifter og ellers penger som bysamfunnet hadde krav på[15]. Fra midten av 1500-tallet, trolig omkring 1565, var det kemneren som ivaretok akkurat disse oppgavene[16].

Til og med første halvdel av 1600-tallet bygget byfogdene sin juridiske viten på de gamle bylovene og erfaring fra rettspleien. Det ble ikke avkrevd noen teoretisk utdannelse. Byfogdene måtte selv lære seg hvordan han skulle fungere som dommer. I 1649 ble byfogden i Bergen således pålagt å "beflitte seg på å fatte og forstå rett alle lover og forordninger"[17].

Funksjonstid

Byfogdembetet var ikke ment å være et embete som skulle vare livet ut. Det var heller ingen som satt som byfogd særlig lenge. Noen av dem døde riktignok i embetet, som Peder Jenssøn (1645-53). Søffren Søffrenssøn og Knud Mule var, med sine ni år, mellom dem som satt lengst i byfogdembetet. Gjennomsnittlig satt en byfogd på 1600-tallet i drøye fire og et halvt år. Fiskaas biografi over byfogder i Norge viser at byfogdstillingene ofte var et springbrett til høyere stillinger innen byens administrasjon[18]. Dette gjaldt også i stor grad de bergenske byfogdene, og kan være en viktig årsak til at ingen av dem ble værende særlig lenge i denne stillingen[19]. Rasmus Lauritzen Stud og Ove Wogensen gikk begge over i rådmannsstillinger. Førstnevnte ble til sist borgermester. Det samme var tilfelle med Søffren Søffrenssen.

Lønnsystemet

I siste halvdel av 1500-tallet hadde byfogdene en lønn som var mindre enn bysvennenes lønn. Det var derfok klart at det ikke var forutsetningen at han ikke skulle leve av den alene[20]. Byfogdens lønn avhang for en stor del av det han tok inn i form av skatter og avgifter. Sakefallsregnskapet for Bergen viser at to tredjedeler gikk til byfogd og byråd. Av dette igjen fikk byfogden en tredjedel. Den siste tredjedelen tilfalt Kongen[21]. Fra 1639 ble sakefallet delt på fire parter. Kongen beholdt fremdeles sin tredjedel, men resten ble delt mellom rådsmedlemmene, byfogden og byen[22]. Flere av byfogdene hadde i tillegg til sitt byfogdembete borgerskap og drev handel. En av dem var Søffren Søffrensen som sammen med Nicolaus de Freundt og Henrik Didrikssøn hadde fått kongelig bevilling til å opprette en vinkjeller i Bergen. I tillegg eide han store eiendommer[23].

Byfogdens plikter

På tross av at byfogden hadde færre oppgaver enn den tidligere gjaldkeren, hadde han en rekke plikter. En bevart instruks fra omkring 1600 omfatter 38 paragrafer. 32 av dem beskriver helt eller delvis de funksjoner som den nye politimesteren i Bergen overtok i 1692[24]. Byfogden hadde blant annet til oppgave å etterforske, anklage og eksekvere brudd på lover og forordninger. I tillegg hadde han en rekke plikter som omhandlet handelen i Bergen. En viktig oppgave var å holde øye med skjenkestedene og moralen ellers i Bergen, som på 1600-tallet ikke var særlig høy. I 1634 var det nærmere 400 skjenkesteder i Bergen, og det var ingen liten oppgave bare å påse at disse overholdt lukningsbestemmelsene[25]. En byrådsbestemmelse fra 1569 påla dessuten byfogden å bøtelegge de løse kvinnene i Bergen dersom de ikke dro fra byen etter hans befaling[26]. Som moralen var heller ikke renholdet av byen særlig godt. Ulovlig dumping av søppel i Vågen var et stort problem, og førte til at Vågen måtte oppmudres flere ganger[27]. Byfogden skulle påse at søppel ble kastet på spesielle anviste områder i byen og innenfor byens takmark.

I en recess av 29. februar 1643 ble byfogden omtalt som "ordentlig dommer" på linje med "Borgermestre og Raad og andre ordentlige Dommere." Både myndighetene og byborgerne ønsket å styrke byfogdens dømmende og politimessige funksjoner[28]. Men før 1643 hadde ikke byfogden hatt lovfestet domsmyndighet siden gjaldkerens tid. Uformelt hadde han likevel avgjort mindre alvorlige saker der tiltalte hadde hatt anledning til å inngå forlik med byfogden og avsone straffen sin[29]. Han kunne med andre ord avgjøre saker slik at det lignet en domsavsigelse[30]. Siden byfogden satt i sitt embete i flere år, fikk han nødvendigvis større innsikt og erfaring enn lagmennene som stadig ble skiftet ut[31]. Dessuten var det han som hadde ansvar for at de nødvendige bevis ble funnet. Byfogdens makt kom også til syne under de mange trolldomsanklagene i Bergen[32]. Han kom imidlertid særlig til å befatte seg med brudd på sedelighetslovgivningen. Påtalen i disse sakene var offentlig, og fra 1662 var det han som førte saken og underforgden som etterforsket og anklaget.

Lovgivning

Til de ugifte og enkene sier jeg: Det er godt for dem om de fortsetter å være som jeg. Men dersom de ikke kan være avholdende, bør de gifte seg. For det er bedre å gifte seg enn å brenne av begjær[33].

Slik talte apostelen Paulus til menigheten i Korint. Etter erformasjonen kom akkurat dette til å danne grunnlaget for de mange nye lovene vedrørende forholdet mellom kjønnene. Sentralmyndighetene ønsket med dennne lovgivningen å regulere seksuallivet inn i fastere former, altså innen ekteskapets rammer. På den måten ville myndighetene at folk skulle handle annerledes enn de faktisk gjorde[34].

Den videre behandlingen av lovgivningen vil særlig legge vekt på de lovene som gjaldt leiermål dvs. prostitusjon, for tidlig saker, prostitusjon og ellers andre tilfeldige forbindelser, altså sedelighetssaker som ikke inkluderte vold eller blodskam eller omgang med dyr. Unntaket er voldtektssaker.

Kriminalisering av nye handlinger

Etter reformasjonen ble alt ansvar for straffeforfølgelse overlatt til verdslige myndigheter. Men selv om straffelovgivningen nå i større grad ble sekularisert, var de nye straffelovene hjemlet i Bibelen etter Guds og naturens lov. Handlinger som i Bibelen ble definert som syndige, ble nå gjort straffbare etter verdslige lover.

Hans Eyvind Næss peker på at de gamle kriminalitetsbegrepene ble utvidet på 1500-1600-tallet. Ettersom rettssystemet kom inn i fastere former og statsmakten fikk større kontroll over lokale myndigheter, bar også lovene preg av å være strengere enn tidligere. Det nye var at lovene på denne tiden i større grad også tok til å gjelde for kvinner. I løpet av de 150 årene som gikk fra reformasjonen kom til Norge i 1536 til Christian 5.s Norske Lov ble utgitt i 1687 ble det vedtatt flere lover mot utenomekteskapelig samkvem enn mot noen annen kriminalisert handling[35].

Begrunnelsen for de nye bestemmelsene var at det hadde skjedd en økning i de forhold myndighetene søkte å bekjempe. De sentrale myndighetene ble orientert om at uønskede handlinger tiltok i lokalsamfunnet.

Giøre alle vitterligt, eftersom Skiørlevnet og Letferdighed Daglig tiltager og forøges, og de Bøder som Recessen for saaanne Forseelser tiholder at udgives, ere saa ringe, at mange deraf til Synd og Løsagtighed Foraarsages:...[36].

Luthers ekteskapsideal

Når det gjelder det dere skrev om, så er det godt for en mann ikke å røre en kvinne. Men for å unngå hor skal enhver mann ha sin kone og enhver kvinne sin mann[37].

I den katolske kirke stod kyskheten sentralt, og sølibatet betraktet som det ideelle. Kvinner representerte en konstant fristelse som måtte bort fra bevisstheten. Målet var nemlig å kontrollere kropp og tanker for å utslette begjæret. For menn som ikke oppnådde slik kontroll var seksualitet i ekteskapet akseptabelt, men ikke uten begrensninger det heller. Hensikten med seksuelt samliv var å føre slekten videre, oppfylle ekteskapskontrakten og unngå skamfullt begjær. "Marrige was a kind of preventive medicine given by God to save man from immorality"[38]. Trolig fungerte ikke disse idealene like godt i praksis. Martin Luther gikk derfor hardt ut mot sølibatet og klosterlivet, hemmelige ekteskap og ekteskapsforbudene i den katolse kirke og opphøyde ekteskapet til den ideelle holdning. Som i den katolske kirke innebar Luthers ekteskapsideal formering av slekten, oppdragelse av barna og ikke minst beskyttelse mot hor[39]. For kvinnenes del betød dette at rollen som hustru og mor var den eneste respektable. At lovgiverne nå konsentrerte seg om forholdet mellom mann og kvinne innebar også at ekteskapsinngåelsen ble underlagt offentlig kontroll.

Ekteskapsskikken

Ekteskapsinngåelsen ble knyttet nærmere kirken og var ikke lenger en privatsak. Ved en forordning i 1555 til undersåttene i Oslo og Hamar stift prøvde kongen å få slutt på at bøndene tok seg hustruer uten præstens overværelse offentlig trolovelse og vielse ved kirkedøren og likevel holdt dem for å være sine ekte hustruer"[40].

Den 22. juni 1565 ble tilsvarende regler gitt for Bergenhus len. Den gamle sedvanen der menn og kvinner selv festet hverandre og deretter bodde sammen uten videre stadfestelse av ekteskapet måtte bort[41]. Reglene for lysning, trolovelse og vielse ble formalisert og gjort gjeldende for hele Norge i ekteskapsordinansen av 1589. Det skulle lyses tre søndager på rad, og trolovelsen skulle skje i nærvær av fem vitner. Trolovede som søkte seng sammen før de var viet i kirken ble straffet med bøter[42].

Ekteskapsingåelsen som tidligere hadde vært en privatsak knyttet til lokalsamfunnet, ble altså nå knyttet til offentlig trolovelse og vielse i kirken. Gamle sedvaner med festermål og bryllup skulle ikke lenger ha rettskraftig gyldighet som ekteskapsstiftende handlinger.

Moralen og gudssynet

Sedelighetsforbrytelser handlet om brudd på religiøse plikter og Guds lov. I større grad enn for mange andre forbrytelser gjaldt det å avverge Guds fortørnelse og vrede. Med dette lovverket søkte myndighetene snarere å verne om samfunnsmoralen enn om enkeltmennesket, i den grad disse kunne løsrives fra hverandre[43].

Religionen og retten er to sider av samme sak - på en og samme tid er de regler for hvordan guden skal dyrkes, og for hvordan samlivet menneskene imellom skal ordnes[44].

Erik Anners anskueliggjør her at datidens syn på moralen og i serdeleshet seksualiteten var innfluert av gudssynet. Kirken og staten var to sfærer som det var vanskelig å skille fra hverandre. Selv om staten hadde dømmende og lovgivende myndighet var kirken en maktafktor som virket inn på hensikten bak og utformingen av lovene med sin tolkning av Gud[45].

I fortalen til Christian den 4.s. Norske lovbok understrekes det at landets undersåtter ikke må fortørne Gud med onde gjerninger og dermed forårsake Guds hevn og vrede. Det religiøse elementet i lovgivningen hadde to sider. På den ene siden ønsket myndighetene å heve almuens moral i tråd med bibelske idealer om samlivet mellom menn og kvinner. For det andre gjaldt det å avverge Guds vrede slik at landet ikke skulle rammes av krig, pest og store ulykker. Følgende utsagn av Absalon Pedersen Beyer er en god illustrasjon på hvordan denne frykten kom til uttrykk.

O Bergen Bergen naar viltu een sinne lade aff at bruge Hord, skørleffnit, druckenskab, mandslecht, ieg frøchter dette høge fiel som fløien paa staar, lucker dine øgen til, saa at mand skal sige om dig, Et rudera vbi Berginum fuit. Item fuit Berginum, Magna calamitas tibi impedet ni resipueris[46].

Sedelighetslovene

Lovene er normative kilder som i første rekke forteller om hva som ble oppfattet som samfunnsproblemer, og hvilke virkemidler sentralmyndighetene søkte for å løse dem. Når uønskede handlinger kom myndighetene for øret ble nye lover av generell gyldighet utstedt og straffene nøye presisert. De strenge bestemmelsene skulle deretter skremme folk fra å begå umoralske og ukristelige handlinger[47]. Det betød ikke nødvendigvis at de uønskede handlingene ble behandlet slik loven krevde.

Sedelighetslovgivningen ble, på samme måte som lovgivningen mot drap, trolldom og tyveri, preget av utvidet kriminalisering og skjerpede straffebestemmelser. Det er en rekke likhetspunkter og paralleller i den etterreformatoriske straffelovgivningen med hensyn til hvordan lovgivningen kom istand, tidspunktet for dens utforming, lovgivningens målsetning og straffens hensikt[48].

Straffene for partene i et forhold som var gift på hver sin kant ble skjerpet allerede i reformasjonsåret 1536. En gift mann skulle miste hodet og kvinnen stappes i en sekk og druknes. Allerede to år etter, 24. juli 1539, ble disse reglene modifisert, og straffene ble nå gradert slik at første gangs hor skulle straffes på ytterste[49] formue, andre gangs hor straffes på ytterste formue og forvisning fra landet, og tredje gangs hor skulle straffes som i den opprinnelige bestemmelsen fra 1537. Denne recessen ble gjentatt i 1547, i 1558-recessen og senere i Norske Lov av 1687.

Mange av de nye lovbestemmelsene rettet seg mot løsaktighet, frillelevnet og prostitusjon. I 1556 kom en bestemmelelse mot hor, skjørlevnet og boleri[50] som sa at personer som drev med slikt skulle forvises fra et sted til et annet til de skammet seg og bedret seg[51]. Seks år senere kom Erik Rozenkrantz` recess om hor som sa at den som fantes skyldig i hor skulle skrifte for sognepresten og gjøre opp bot til kongen med fogden. Løse kvinner som gjorde seg skyldige i hor og ikke hadde noe å betale med, skulle stå nakne i kirkedøren, skrifte, og deretter forvises. De skulle heller ikke få komme til kirken etter fødselen. Dersom noen av dem prøvde å snike seg inn forkledd som dannekvinne skulle hun bøte tre mark til kongen[52].

I 1573 utstedte Fredrik ll et brev med den særlige hensikt å få bukt med frillevesenet i Bergen. Kongen krevde at personer som levde i slik synd skulle oppspores og straffes[53]. I 1580 gikk det ut brev til alle biskopene om at prestene pliktet å advare alle som levde med løse kvinner som om det var deres koner til "gud almechtigste icke til ringe fortiørnelse, det hellige egteskab til forargelse och deris jefne kristen til ont exempel"[54].

Straffen for gifte menn som belå ugifte kvinner ble skjerpet. I ekteskapsordinansen av 1582 ble det vist til at noen menn gjentatte ganger krenket jomfruer. I slike saker skulle gjerningsmannen "enten straffis paa lifvit eller udi andre maader med tilbørlig, alvorlig, høygiste straf, andre til exempel och forskreckelse". Denne skjerpede bestemmelsen ble gjentatt i forordningen av 1617 og Norske Lov av 1687.

For ugifte kvinner hadde det tidligere ikke vært straffbart å få barn utenfor ekteskap. Nå endret lovgivningen seg også på dette området. 12. oktober 1617 kom en forordning som søkte å regulere seksuelle forhold mellom ugifte:

..., da skulle de begge derforre stande aabenbarre Skriffte, oc dersom de hinanden ectendis vorder, maa de affsone effter Recessen. De som icke ectendis vorder, skulle i lige maade staa aabenbare Skrifte, oc der foruden skal hand udgiffve til sit Herskab tolff Rixdaler, oc hun sex Rixdaler. Oc saa frembt de saadanne Bøder icke formaar, da skulle de effter deris formue oc siden med Fengsel oc paa Kroppen straffis. Oc dersom saadant, Gud til fortørnelse oc andre til forargelse, tit oc offte aff en Person begaais, da skal hand effter hans formue paa Kroppen eller med Fengsel straffis, efter som hans modtvillig forseelse befindis, oc hun tredie gang uden ald Naade straffis til Kaget... [55].

Fra da av skulle løsaktighet straffes med høye bøter både for menn og kvinner. Men trolig ble loven om krenkelse av jomfruer håndhevet også etter 1617. I siste halvdel av 1600-tallet tilsvarte mannens bot verdien av en hest og kvinnens to kyr. Ved tredje gangs leiermål skulle kvinnen kakstrykes. Den nye bestemmelsen slo imidlertid fast at det par som ønsket å gifte seg, fremdeles kunne sone[56] sin sak med fogden[57]. Samtidig skulle de "være frj for Skriftemaal"[58]. Forordningen betød en forskyvning av straffereaksjoner til kvinnen. Fra nå av skulle også hun stilles til ansvar for utenomekteskapelige forbindelser. I tillegg til bøtene skulle både mannen og kvinnen skrifte i kirken. De høye bøtene skulle avskrekke fra å inngå løse seksuelle forbindelser.

De nye reglene definerte seksualitet utenfor ekteskap som en synd, en synd både menn og kvinner skulle straffes rettslig for. Samtidig ble det, ifølge Telste, vanskelig å finne grensen mellom synd, overgrep og krenkelse[59].

Lov om barnefødsler

Forordingen fra 1617 ble etterfulgt av en ny bestemmelse i 1635 om barnefødsler i dølgsmål. Lisabeth Risa viser til den danske rettslærde C.D. Hedegaard som på 1700-tallet pekte på at dette tidligere var en helt ukjent forbrytelse. Han hevdet at det måtte være en sammenheng mellom denne nye forordningen om barnefødsler i dølgsmål og forordningen av 1617[60].

Fødte kvinnen uten vitner tilstede og barnet ble borte eller, hun påstod at det var dødfødt, kunne hun risikere dødsstraff. Da skulle hun ikke "actis bedre end dend, som sit foester med vilge haver ombract"[61]. Den kvinnen som forsøkte å skjule sin graviditet og fødsel, ble automatisk antatt å ha drept barnet dersom det døde. En jente som hadde født et barn hadde heller ingen rett til å utgi seg som pike ved å gå med utildekket hår.

I 1671 kom i tillegg et benådningsbrev fra kongen som fritok soldater for leiermålsstraff og offentlig skriftemål. Fritaket betød nok en forskyvning av sanksjonene mot kvinner[62]. Det vil si at der mannen var ute av bildet fordi han var fritatt for ordinær leiermålsstraff ble kvinnene i større grad strafferettslig forfulgt[63].

Voldtekt

Denne perioden var en brytningstid på mange felt. Nye og gamle lover og forordninger overlappet hverandre i perioder. Derfor var deler av den gamle Magnus Lagabøtes landslov fremdeles i bruk ved domsavsigelser[64]. For voldtekt gjaldt svært strenge regler i Norge. Voldtekt var ubotamål "om man tar kvinde med vold, om der er 2 lovlige vidner paa at det er sandt". Da skulle voldtektsmannen miste livet i følge Mannhelgebolken kap. 4. Også kap. 5 samme sted kunne brukes dersom retten ønsket å dømme en voldteksmann til døden[65].

Ekteskapsordinansen av 1582 gjorde det imidlertid mulig for gjerningsmannen å slippe fra det med livet. Dersom han ville det, måtte han ekte kvinnen. Det forutsatte omidlertid at kvinnen og hennes foresatte samtykket. Ville de ikke det måtte voldteksmannen gi den krenkede parten penger og gods for tapt ære. Ved annen gangs voldtekt måtte mannen bøte med livet[66].

Geistlige sanksjoner

I tillegg til den verdslige straffen som bestod av bøter, fengsel eller kakstrykning kom også de geistlige sanksjonene. For alminnelig leiermål var åpenbart skrifte pålagt i loven[67]. Det kirkelige ritualet som skulle til for å forsone seg med Gud og menigheten var det åpenbare skriftemålet. Gjennom bannlysing fra prekestolen ble den leiermålsdømte nektet nattverd[68]. Først gjennom skriftemålet ble vedkommende tatt til nåde igjen, og kunne på ny finne sin plass ved nattverdsbordet.

Under det åpenbare skriftemålet skulle den skyldige knele foran i kirken, mens presten holdt formaningstale. Spørsmål fra presten måtte besvares, og en eventuell barnefar utlegges. Deretter vendte vedkommende seg mot menigheten og ba om forlatelse[69].

I samtiden ble det åpenbare skriftemålet sett på som en del av den straffen den leiermålsdømte måtte igjennom. Flere forordninger påla prestene å la de leiermålsdømte få delta i nattverden etter skriftemålet, selv om boten var helt eller delvis ubetalt[70].

Dessverre er all dokumentasjon som ville kunne gi oss opplysninger om geistlige sanksjoner overfor leiermålsdømte i Bergen gått tapt eller har aldri eksistert for den perioden vi her skal undersøke. Den første kirkeboken vi støter på, er fra 1668.

Byvedtekter for Bergen

For Bergen som for andre byer gjaldt i tillegg til sedelighetslovgivningen for hele landet, egne byvedtekter. Byvedtektene i denne sammenhengen hadde særlig til hensikt å holde horer og løse kvinner adskilt fra resten av befolkningen. Vi må anta at dette var kvinner som drev med prostitusjon, og da særlig virksomhet som var knyttet til Øvregaten. Det kan også ha vært kvinner som ellers var kjent i miljøet for å ha ført et løsaktig og lettferdig levnet uten at de drev offentlig prostitusjon.

Slottsherre Christoffer Walkendorf gav i 1556 en forordning som gjaldt kvinner som gav seg hen til "lyster og løsaktig levnet".

Item paa dett adt ingen Pige eller Andre Quindefolck skulle medt willie giffue siigh eller haffue Lyst till saadannt Løssagttige leffnit, adt thage siig ein garp som hinde skulde klede oc føde, som tiidt oc offte skiedt er, da lodt hanndt forbiude oc befallede Presten adt ingenn skiøge eller Løssen konne skulle sidde vdj Stoell vdj kirckenn hous nogenn Danne Quinde. Diisligiste adt Inngenn aff dennom skulde gannge medt danne Quinders dough (duk; hodeplagg) som tilfornne tiidt oc offte er skiedt, Och icke helder motte de komme vdj nogenn Bryllup Adt siide vdj sede, ey heller ij Barssell, som tilforne wor skiedt, Adt de saade offuenn for goude danne Quinder[71].

Presten skulle påse at disse kvinnene ikke satt sammen med "dannequinder" i kirken, og heller ikke hadde hodeplagg som gjorde at de kunne forveksles med ærlige kvinner i Bergen.

Dette siste var særlig viktig, ikke bare når det gjaldt hodeplagg, men også ellers i klesveien. En måte myndighetene søkte å løse dette på var gjennom klesbestemmelser. Det var forbudt alle gemene horer og løse kvinner å bære slik dract og klædeboen som dannekvinnene iførte seg.

Først skulle de icke bære noget Guld eller Sølf udi deris Klæder, eller paa deris Hænder, enten forgylt eller uforgylt, icke heller skulle de bære noget SilckeTøy, som er Fløyel, Damask, Atlask, Kammelot, Makieris, det være sig med huad som helst Nafn, det nefnis kand. Sammeledes skulle de icke heller maa bære Sayans Kiorteler, Sayans Trøyer, Sayans Forreklæder, Sayans ForErmer. Skierdugs[72], Sayane eller Silcke Hatter, huem saadant findis at drage eller bære, som forskrefuet staar, da skal det være optagen oc forbrut; Men dersom de heller ville bære nogen Hatter, skulle de være graa, paa det mand kand kiende dennem fra andre ærlige Dannequinder. Saa det icke heller nogen Hore eller løs Kone maa bære noget Engelskklæde bedre end Alen til en Daler, findis de bedre Klæder at bære, end som sagt er, da skal det udi ligemaade optagis[73].

Vedtektene for Bergen var ikke enestående i sitt slag. Over hele kontinentet fantes lignende bestemmelser for disse løse kvinnene. I Bristol var de prostituerte påbudt å bære stripete kyser, i Geneve et rødt merke på høyre erme og i Toulouse armbind med skarpe farger. I London kom det i 1285 et forbud mot å kle seg i tøy av silke og hermelin. En forordning i Paris av 1446 påbød at prostituerte ikke måtte bære sølvbelter og hermelin over sine kjoler[74].

Regulering av klesdrakter var imidlertid ikke det eneste som rammet disse kvinnene. Det var i tillegg strengt forbudt for dem å drive utskjenking av øl. Slik virksomhet var kun forbeholdt ærlige dannequinder.

Det skal og være uberyktede ærlige Danne-quinder, som skulle holde Ølltap, som Loven formælder, og alle andre løsagtige Quindes Personer at være aldeles forbudne deres Ølltap[75].

Videre var det også strengt forbudt å huse løse elementer som var anklaget for tyveri, menedere og horkvinner som ikke hadde vært til åpanbart skrifte. Dersom horkvinner ble innlosjert måtte husbonden ut med 8 ørtuger og 13 mark[76].

En lignende bestemmelse ble gjentatt i 1649. Disse bestemmelsene viser hvilken holdning myndighetene mente at samfunnet skulle ha til horer og løse kvinner. At almuen ikke uten videre overholdt dette forbudet skal vi se siden.

I tillegg til at det var forbudt å huse løse kvinner og horer var det også forbudt for disse kvinnene å holde piker på Øvregaten. I kildene kaltes slik virksomhet for "rufferi" og ble straffet med høye bøter[77]. 16 år senere kom nok en bestemmelse om rufferi som fulgte opp den første.

Finnes nogen kroersker eller andre som opholde nogen horer og ublue kvinner, som bruge løst levnet, da straffes derfor somn andet rufferi. - til største skade paa deres næring og bjering, under samme deres godses fortabelse og videre straf, som der kan medfølge. kunde forvise dennem af byen under den pøn og straf som foresiger[78].

Denne siste vedtekten viser også at det ikke var uvanlig at vertshus og horehus var knyttet sammen. Vedtektene hadde ikke bare som formål å hindre at lovlydige mennesker havnet i dårlig selskap og lot seg lede til umoralsk livsførsel, men også at ærlige mennsker kunne smittes av horenes mangel på ære[79]. Som vi skal se var det ikke lett for myndighetene å påse at disse vedtektene ble overholdt.

Konklusjon

Domstolene gjennomgikk to store forandringer fra reformasjonen og frem til 1662. Før 1607 satt byrådet og lagtinget sammen og dømte i rettstvister. Etter denne tiden ble lagmannen skilt ut fra byrådet som kom til å utgjøre en egen domstol - rådstuen. Fra 1662 fikk man nok en rettsinstans - bytinget - med byfogden som enedommer. I hele denne perioden hadde imidlertid byfogden hatt domsmyndighet i mindre saker og forseelser og kunne ilegge bøter opptil en viss størrelse. I en recess av 29. februar 1643 ble byfogden omtalt som "ordentlig dommer". Det var også byfogdens oppgave å drive inn bøtene og føre dem i sakefallsregnskapet.

Med reformasjonen ble ekteskapet fremhevet som det eneste rette forholdet mellom mann og kvinne. Privat festermål ble avløst av offentlig trolovelse og vielse i kirken. Myndighetene søkte med lovgivningen fra reformasjonen frem til Norske Lovs utgivelse i 1687 å regulere seksuallivet, og forby all utenomekteskapelig omgang.

Loven om hor som kom i 1537, tilsa at slike handlinger skulle straffes med døden for begge to. Denne ble to år senere moderert og stod siden ved lag i Christian 5. Norske Lov av 1687. For kvinnnes del kom den mest radikale forordningen i 1617 som tilsa at både ugifte kvinner og menn skulle betale høye bøter for leiermål. Kvinner skulle nå straffes etter de samme prinsipper som menn for samme type lovbrudd. Slik sett skulle reglene skape likhet for loven. I praksis skapte de nye lovene ulikhet i måten menn og kvinner ble behandlet på[80]. For menn betød de nye reglene høyere bøter og strengere straff ved løst leiermål og hor. For kvinner var de nye reglene først og fremst et ledd i kriminalisering av handlinger som tidligere ikke hadde vært straffbare. Samtidig ble de omgitt av en rekke bestemmelser som gjorde det vanskelig for dem å unnslippe straff[81]. Om lovgivningen var endret og kvinnene i prinsippet skulle straffes hardere enn før, utløste seksuelle overgrep i form av voldtekt samme straff som tidligere.

Byvedtektene for Bergen hadde i første rekke til oppgave å begrense almuens omgang med horer og andre løse kvinner som førte et løsaktig og lettferdig levnet. Vedtektene gjaldt i første rekke forbud mot å bruke visse typer klesplagg og finere stoffer, forbud mot å drive utskjenking og holde unge piker på Øvregaten. I tillegg var det strengt forbudt å huse lettferdige kvinner. Dessuten var det strengt forbudt å blande seg med "ærlige dannequinder" i kirken og bære samme slags hodeplagg som dem.

I flukt med denne behandlingen av lovene kommer, spørsmålet om hva slags straff de ulike partene fikk. Først vil vi imidlertid undersøke hva slags bakgrunn mennene og kvinnene i regnskapet hadde, hvordan samtidens syn på disse gjenspeilte seg i kildene.