Det bergenske bysamfunnet på 1600- tallet

Bergen vokste i sin tid fram på østsiden av Vågen. Rundt 1600 lå fremdeles det meste av bebyggelsen rundt denne. Etterhvert spredte bebyggelsen seg sørover i retning St. Jørgen hospital og vestover mot Nøstet. Bergenhus, på denne tiden også omtalt som Slottet, lå slik til at slottsherren hadde god oversikt over byen med Det tyske kontor som nærmeste nabo. Kontoret var klart adskilt fra byen ellers og var nærmest en by i byen - geografisk, befolkningsmessig og med hensyn til seder og skikker. Lenger inne i Vågsbotn holdt de tyske håndverkerne til. På Strandsiden, Vågens vestside, der sjøgårdene lå tett fra Torget til langt ut mot Nordnespynten, drev de bergenske kjøpmennene sin virksomhet. Vågen hadde gjort Bergen til det byen var; en sjøfarts- og handelsby, men ennå ved inngangen til 1600- tallet symboliserte den også på mange måter kløften mellom bergensborgerne og hansakjøpmennene ved Kontoret[1].

Næringslivet

I flere hundre år hadde Bergen allerede vært Norges største by og handelssentrum. Byen fungerte blant annet som omlastningssentral for eksporten av tørrfisk og andre fiskevarer fra Nord- Norge, og importen av korn og fornødenhetsvarer ellers til Vest- og Nord- Norge. Den fikk også tidlig administrative oppgaver, som sentrum for verdslige og geistlige myndigheter i det vidstrakte Bergenhus len. Samtidig var Bergenhus festning krumtappen i forsvaret av det nordenfjeldske Norge.

Behovet for varer og tjenester gjorde at Bergen også fikk en lang rekke håndverksfag og et stort antall mestre, svenner og læregutter. Likedan var det gode arbeidsmuligheter for tjenestefolk og arbeidere av ulike kategorier. Alt dette førte til at Bergen ble storbyen mellom de norske kjøpstedene.

Folketall

Hvor folkerik Bergen egentlig var opp gjennom middelalderen og første del av nytiden, vet vi ikke med sikkerhet. Knut Helle anslår folketallet til ca. 7000 omkring midten av 1500- tallet, slik det var før svartedauden[2]. Sverre Steen opererer med det samme tallet i reformasjonsårene[3]. Folkemengden på 1600- tallet har det vært strid om. Yngvar Nielsen mener at folketallet har ligget på 12000 i omkring 1600, Trouels- Lund har satt det til rundt 13000 og Einar Lexov til hele 16000 på denne tiden[4].

I senere forskning har A.B. Fossen ut fra Bergen bys koppskatt beregnet folketallet til 8500- 9000 i 1645, mens Yngve Nedrebø igjen nærmer seg Trouels- Lund og Lexov med et tall på 15000 innbyggere. På grunnlag av blant annet Hofnagels oversikt over hvor mange som døde i pest i Bergen på 1600- tallet viser han at folketallet må ha vært høyere enn de tallene både Fossen og Helle opererer med[5].

Den kosmopolitiske byen

Bergens funksjon som handels- og sjøfartsby bød på store muligheter. Det var ikke bare hanseatene ved Kontoret som hadde oppdaget det. Ute i Europa ble Norge på denne tiden oppfattet som mulighetenes land og ikke minst Bergen som mulighetenes by. Lager- og kaiarbeid gav dessuten mange arbeidsplasser når konjunkturene var gode[6]. Det førte til at utlendinger i stort antall søkte hit. De slo seg ned som handelsborgere og skipperborgere så vel som arbeidere. I første rekke var det tyskerne som kom, men det var også mange dansker. Dessuten kom innvandrere fra land som Holland, England, Skottland så vel som enkelte håndverkere fra det østlige Europa. Et stykke ut på 1600- tallet snakket annenhver voksen mann i Bergen et fremmed språk. Ingen har vel bedre enn Sverre Steen gitt uttrykk for hvor sammensatt befolkningen var her:

Vi har sett at her var en stor tysk koloni - 1500 mann? - fastgrodd og stabil gjennom århundrer og samtidig uopphørlig skiftende, fordi nye folk stadig kom til og gamle drog bort, mens organisasjonen var uforandret, og summen av medlemmer konstant, eller svakt stigende. Vi har sett at her bodde tyskere som ikke var hanseater, at her var nederlendere og hollendere og folk fra alle nasjoner mellom Russland og Biskaya, mellom Nordkapp og Erins grønne øy. Og her i Byen levde de sammen med og handlet med, kranglet med, drakk, slåss og lekte med nordmenn som var flyttet hit fra Nordfjord, Sunnfjord, Sogn, Hardanger, Strilelandet og Sunnhordland, ja endog noen slengere fra Trøndelag og Østlandet. Var de riktig heldige, møtte de kanskje noen ekte bergensere som hadde bodd i Bergen i tre generasjoner og var begynt å bli stolt av sin herkomst. Av sin by var de alle stolte, endog de som ennå ikke hadde lært seg byens språk[7].

Tilreisende ungkarer og ektemenn

Vi har sett at som følge av byens posisjon som handelsby, administrasjonssentrum og garnisonsby for lenets militærstyrke, kom mange utlendinger og bosatte seg i Bergen. Disse levde og virket sammen med bergensere og andre nordmenn. Bergensere alene var altså ikke på langt nær alle menneskene en kunne møte i byen sommerstid.

I tillegg til de ugifte tyske menn ved Kontoret, som rundt 1600 utgjorde 500- 600 mann, og andre utlendinger som kom reisende hit, ble Bergen besøkt av tallrike sjøfolk og fiskere. Under det store høststevnet kom jekteflåten fra Nord- Norge og sjølenene - ca. 100 fartøyer med en besetning på rundt 2000 mann. Samtidig anløp en rekke fartøyer av samme type fra Sunnmøre, Nordfjord, Sunnfjord, Sogn og fra traktene sør for Jæren. Mannskapene på disse fartøyene utgjorde 400- 500 personer. Endelig ble byen, særlig onsdager og lørdager, besøkt av en lang rekke fiskere fra byens nære oppland - strilelandet.

Flåten som skulle hente varene kom også i stor grad til Bergen under høststevnet i august. Flesteparten av de 242 skipene som anløp Bergen i 1645 losset og lastet på Vågen nettopp under høststevnet[8].

Til sammen kan vi anta at høststevnet trakk til seg over 4000 mennesker, medregnet tyskerne på Kontoret. Alle var de menn og i stor grad ugifte. Vi kan også legge til at Bergen rundt 1600 hadde anslagsvis 200 håndtverkssvenner og læregutter som, i følge håndtverkfagets sed og skikk, også var ugifte.

Felles for dem alle var at de ikke hadde kvinner rundt seg til daglig. Det var med andre ord et marked for prostitusjon i Bergen, som det var det i andre store byer på kontinentet. Bergen hadde sitt strøk i Øvregaten der den offentlige prostitusjonen fantes. Løslevnet var dessuten en inntektskilde både for byen og kronen. Opptil en fjerdedel av bøtene i sakefallslistene kom fra mennesker som ble straffet for tilfeldige seksuelle forbindelser, det være seg i bordellene eller gjennom mer tilfeldig kontakt med byens kvinner[9].

Bebyggelse

"Alle huse henge saa nær hverandre, og gaderne var saa saare trange at der stod ingen beredning til at giøre". Byrådet og borgerne klaget på denne måten til kongen etter den store bybrannen i 1561. Omtrent hundre bygårder ble lagt i aske under brannen[10]. Nye branner fulgte i 1582, 1623, 1640 og 1661. Husene i Bergen var for det meste bygget i tre. Å bygge i stein var en kostbar affære som bare de mest velstående hadde råd til. Nå var riktignok noen hus bygget med grunnmur av stein, men disse var i klart mindretall. Trehusene stod sammen i tette klynger, bare adskilt med små veiter og smau. Hieronymus Scholeus bergensprospekt gir et godt inntrykk av hvordan byen må ha sett ut i 1580- årene, selv om den topografiske påliteligheten er mangelfull[11]. De gamle trehuskvartalene på Nøstet, Nordnes og Fjellsiden i dagens Bergen kan fremdeles gi oss at inntrykk av hvordan det må ha sett ut på 1600- tallet. Store åpne plasser slik vi finner nå, var det få av, selv om det etter hver storbrann ble anlagt en eller flere almenninger.

Husene var små og ofte bodde hele familien på ett rom der de sov, spiste og oppholdt seg ellers. Dermed ble det lite privatliv. Gateliv og stueliv var ikke alltid skilt fra hverandre, slik at en eventuell konflikt mellom familiemedlemmer på kort tid kunne utvikle seg til en ren folkeforlystelse[12]. Naboene holdt et godt øye med hverandre, og skulle det oppstå stridigheter av noe slag, var de raske til å ta parti, som igjen kunne skape varige gnisninger mellom dem. Da var det kanskje ikke så rart om familiens overhode gjerne søkte ut i byen til en ølkro eller et vertshus i fritiden.

Vertshus, skjenkestuer og "utilbørlig hus"

I Bergen var det rikelig tilgang på drikkesteder. I 1596 ble det gjennomført forbud mot å drive utskjenking i en rekke små hus i Marken, på Nøstet og ved Erkebispegården, "fordi der skjer allermest Slagsmaal, Horeri, Rufferi, Tyveri og andet Skjelmeri". Dessuten skulle all utskjenking ta slutt kl. 11 om kvelden. I 1623 skrev biskop Paasche til kansleren og gjorde oppmerksom på at byen hadde omtrent 400 skjenkestuer og øltapper. Samme år nevnte slottsherren det samme tallet og understreket videre at de mange drikkestedene medførte "stor Guds Fortørnelse, med Sues" (sus og dus), og hevdet at han flere ganger hadde bedt sine overordnede "om at slig forbandet Kroeri og letferdige Huuse maatte avskaffes" og at det heller ble innrettet "noen særdeles vertshuuse som den gemene Mand, saa og fremmde kunde have deres Logering udi naar Behov gjordes, saa og visse Personer ordineres som skulde holde Øltap"[13].

Tross iherdige forsøk fra de lokale myndigheter lyktes det imidlertid ikke i særlig grad å redusere antall utskjenkingssteder i Bergen. I 1637 fantes det, i følge Yngve Nedrebø, ca. 330 steder med alkoholservering[14]. Byen hadde dessuten to vinstuer på denne tiden. Den ene, Kontorets Vinkjeller lå på Nicolaikirkealmenning. Den andre fikk byfogden Søffren Søffrensen, Nicolaus de Freundt og Henrig Diderichssøn bevilling til å opprette i 1607[15].

Gjennom kildene får vi et inntrykk av at skjenkestuene også kunne fungere som bordeller eller som slottsherren uttrykte det; "letferdige Huuse". I hvertfall ser vi at prostitusjonen var knyttet til hus av denne typen. Vi finner flere hus som vi kjenner til både som bordell og skjenkestue. Et av dem var vertshuset "Emmaus". Av dette huset eksisterer det fremdeles en vegg som i dag står på Bergens Historiske Museum. Veggen er malt og motivet forestiller tre personer der to av dem driver seksuelle tilnærmelser bak et tre. "Steinkielleren" og huset "Kaldekullen" hadde trolig de samme funksjoner som "Emmaus", både som vertshus og horehus.

Som vi ser var Bergen som en følge av de mange tilreisende og befolkningen ellers en broket by. Her var som vi tidligere var inne på et stort marked for prostitusjon og annen lignende virksomhet. Det er også sikkert at dette i stor grad var knyttet til nettopp skjenkestuer og vertshus.

Konklusjon

Bergens status som handels- og sjøfartsby førte mange reisende hit. Ved høststevnet i august økte byens befolkning med mellom 25- 50% da ca. 4000 menn anløp Bergen med varer[16]. Flesteparten av disse var trolig enslige, ihvertfall hadde de ikke kvinner rundt seg til daglig. Svært mange unge svenner, drenger og andre befant seg også blant de tidliger nevnte ungkarer og ektemenn. Mannsoverskuddet var altså stort og markedet for prostitusjon likeså. Leilighet gjør tyv, og vi kan regne med at svært mange av de tilreisende og enslige søkte kvinnelig bekjentskap. Det er lett å tenke seg at med mange nasjoner og kulturer samlet på et lite område i Bergens trange smau, måtte det oppstå konflikter av ulike slag som vi ikke skal ta for oss her. Om vinteren lå skipsfarten nesten helt nede og Bergen var i stor grad skilt fra omverdenen. Var vinteren streng ble isolasjonen total. Da var Vågen så "tilfrossen tillige med Skindhaasen og Puddefjorden omkring Gravdal, Florvaag, Hellen, Hegrenæs og Sandvigen, at ingen tilsøs med Skib eller Baad kunde komme til Byen"[17]. Overgangen for bergensere og striler som rådet byen alene i vinterhalvåret må ha vært stor når utlendinger og andre nordmenn kom i tusentall for å selge og kjøpe varer. På kontinentet var prostitusjon om mulig mer utbredt enn i Bergen. Her blomstret den trolig for det meste i sommerhalvåret.

Prostitusjon organisert eller tilfeldig favner imidlertid ikke rundt alle typer seksuelle forhold. Vi vil også finne menn som hadde seksuell omgang med sine tjenstejenter, og hor mellom gifte menn og kvinner. Med dette som bakgrunn vender vi oss mer konkret til leiermålssakene i kildene. Men aller først vil vi rette blikket mot lovgivning og rettsvesen i Norge og Bergen på 1600- tallet.