Innledning
Bergen på 15-og 1600-tallet, En syndens pøl av hor, drikk og drap.
Denne overskriften på en artikkel skrevet i Bergens Tidende våren 1992 kan stå som et eksempel på hvordan Bergen ble oppfattet av 1500-1600-tallets skribenter og senere forfattere.
Emnet for denne hovedoppgaven er utenomekteskapelige forhold i Bergen fra slutten av 1500-tallet og frem til slutten av 1660-årene. Byens moral både når det gjaldt vold og usedelighet har vært omtalt i en rekke bøker gjennom årenes løp. En presentasjon av noen av disse kan kanskje være med å belyse hva slags samfunn vi har med å gjøre.
De sterkeste uttalelsene om umoralen i Bergen var rettet mot hanseatene, befolkningen på Kontoret. Bergens Fundas fra ca 1560 regnes for å være det første skriftet om Bergen. Verket munner ut i en omfattende omtale av Christoffer Valkendorfs innsats mot de tyske håndverkerne i slutten av 1550-årene[1]. Blant annet ville han umoralen på Øvregaten til livs. Mange ble slått og myrdet der "Och aldrig kunde manndt spørge huem dett giorde". Dersom en person fra Kontoret hadde gjort ting han burde straffes for, søkte han beskyttelse i gårdene på bryggen uten at byfogden eller noen andre kunne få ham ut[2].
På samme tid som Bergens Fundas ble skrevet, var også et annet skrift under arbeid. Den kjente slottsprest og lesemester ved Latinskolen, Absalon Pedersøn Beyers dagbok ble fullført i mai 1572. Absalon var pleiesønn av den første superintendent i Bergen stift, Geble Pedersøn, og gift med Anna Pedersdotter som i 1590 ble anklaget for trolldom og brent. Som luthersk prest var han særlig opprørt over de moralske forholdene her. Etter en lang oppramsing over tilfeller av vold og drap utbrøt han i dagboken 23. januar 1567: "O Bergen Bergen naar viltu een sinne lade aff at bruge Hord, skørleffnit, druckenskab, mandslecht". Han fryktet derfor at Fløiens høye fjell skulle legge Bergen i grus og at man skulle si: "Se de grushauger hvor Bergen har ligget, stor ulykke truer deg dersom du ikke kommer til besinnelse igjen"[3].
Tolv år senere i 1584 ble nok et skrift forfattet, Den Norske Norske So, der forholdet mellom bergensere og hanseater enda en gang var tema. Forfatteren refset i første rekke det moralske forfallet i Norge, og spesielt i Bergen[4]. Forfatteren skrev blant annet om forholdene på Kontoret:
Hvad for et hedensk, ugudeligt, uskydsk hore- og spidsbuliv i samme tid bliver ført der a disse folk, kan ikke noksom skrives om, trolige at det ikke har gamet saaledes til i Sodoma og Gambiere.[5]
Noe mildere i sin karakteristikk av hanseatene var Edvard Edvardsen, i hvertfall når det gjaldt dem som levde i hans egen samtid. Hans Bergensbeskrivelse ble fullført i 1695. Deres skikk og vandel var nemlig som natt og dag "imod den de hafde i fordom Dage" da hanseatene hengav seg til løsaktighet og uærlighet og var opprørske, blodtørstige og uregjerlige[6].
1500-1600-tallets fremstillinger av de moralske forholdene i Bergen var farget av bergensernes konfliktfylte forhold til hanseatene, og at de som ikke-hanseater ønsket å markere en avstand til dem. I tillegg var dette også det første århundret etter reformasjonen og synet på for eksempel utenomekteskapelig samkvem ble naturlig nok preget av de nye strenge oppfatningene på akkurat dette området[7]. Ettertiden har fulgt opp disse skribentenes betraktninger når de har beskrevet de moralske og sosiale forholdene i Bergen i dette tidsrommet, slik som Sverre Steen:
Bergenserne i 1500-årene konsumerte drikkevarer i enorme mengder, og med drikk fulgte løsaktighet, krangel, slagsmål, voldsverk og drap[8].
Seks år senere, i 1976, sa Bernt Lorentzen at "en ting var tyskernes frillelevnet, en annen at det stadig ble øvet udåd i husene der i gaten (Øvregaten; min parentes), bl.a. mord. Grunnen var oftest fyll i forbindelse med ulovlig utskjenking"[9]. Anders Bjarne Fossen samler i Bergen bys historie disse oppfatningene gjennom henvisninger til de skribentene vi nevnte tidligere og til Yngvar Nielsen, som hevdet at denne tiden "var overordentlig raa, og selv de Klasser, som ellers skulde regnes for de mere dannede, indtoge ikke noget særdeles højt Standpunkt i denne Henseende"[10].
I tillegg til dem som er nevnt, har også flere forfattere uttalt seg på lignende vis om Bergen. I like stor grad som vold og tyveri berettet disse skriftene om sedelighetstilstanden i byen. I denne sammenhengen var det nok helst de synlige tegn på umoral, som for eksempel prostitusjon, som opprørte de eldre forfatterne.
Problemstilling
Med dette synet på Bergen som utgangspunkt vil jeg undersøke utenomekteskapelige forhold der fra slutten av 1500-tallet til slutten av 1660-årene, med hovedvekt på sedelighetsforbrytelser som normalt ikke var belagt med dødsstraff. Nærmere bestemt var det - prostitusjon, alminnelig utenomekteskapelig samkvem som det ikke var knyttet løfter om ekteskap til, saker der trolovede hadde søkt seng før ekteskapet og utroskapssaker. Alvorlige sedelighetsforbrytelser som blodskam, omgang med dyr og voldtekt er dermed utelatt fra analysen. Dette er forbrytelser som etter dagens norm også er belagt med strenge straffer. Derfor representerer disse sakene også et avvik. De andre forseelsene er i dag ikke belagt med straff. Heller ikke er det lovstridig å prostituere seg, eller være utro mot sin ektefelle. Derfor vil vi i denne oppgaven også begrense oss til de sedelighetsforseelser som var kriminelle den gang, men som ikke er det nå lenger.
Oppgaven har i første rekke tre hovedsiktemål der det ene er overordnet de to andre. Vi har sett at utsagnene om de moralske forholdene i ulike beretninger var lite flatterende for byen Bergen. Denne undersøkelsen vil for det første søke å gi svar på om de moralske forholdene var så ille som tidligere skribenter ga uttrykk for[11]. For det andre vil den kartlegge og analysere de involverte partenes yrke og sosiale status og drøfte hvilket syn samtiden hadde på menn og kvinner i sedelighetssakene. Absalon Beyer og hans samtidige henviste ofte til usedelige forhold, og da i første rekke til usedelige forhold på Øvregaten. Hvor omfattende var denne prostitusjonen, og hvilke kvinner var prostituerte?
Det siste hovedproblemet er om det var samsvar mellom lov og rettspraksis. Med andre ord - hvordan virket for eksempel forordningen av 1617 om leiermålssaker inn på behandlingen av menn og kvinner? Til sist; hvor stor økonomisk gevinst hadde myndighetene av leiermålssakene?
Avgrensning av oppgaven - område og tidsrom
Ulike årsaker gjør perioden 1597-1669 intaressant. Det var en tid preget av store forandringer på det religiøse og det rettslig- administrative plan. Det lutherske tankegodset etter reformasjonen hadde etter hvert slått rot blant de verdslige myndigheter så vel som hos kirken. Dette resulterte igjen i at nye lover ble vedtatt. Disse i tillegg til at vi fikk nye domstoler, fikk betydning for hvilke saker som ble kriminalisert. Dessuten er det nettopp fra denne tiden vi kjenner de sosiale og moralske forholdene best. Ulike skildringer gitt av menn som levde da, har gitt oss en verdifull innsikt i samfunnet, men kanskje aller helst hva man tenkte om sin egen samtid på 1600-tallet. Valget falt på Bergen også fordi den var Norges største, og i praksis den eneste, by og handelssentrum i denne tiden. Dessuten skulle den brokete befolkningen tilsi at det kanskje var flere konflikter her enn andre steder.
Kilder og kildeproblemer
Valget av tema er snarere gjort utfra tidsrom enn av tilgangen på kildemateriale. Fra slutten av 1500-tallet finnes et stort antall flere og mer varierte kildetyper på ulike områder enn tidligere[12]. Dette gjelder likevel bare i begrenset grad for dette temaets vedkommende. Utover på 1600-tallet er også rekker av bøker, som rådstueprotokoller og bytingsprotokoller tilgjengelige[13]. For Bergen er imidlertid alle rådstueprotokoller, med unntak av rådstueprotokollen for perioden 1592-94, og alle lagtingsprotokoller fra før 1702 gått tapt, fortrinnsvis gjennom en rekke bybranner. For kildematerialets vedkommende var brannen i 1702 den mest katastrofale.
Om anden Dagen de 19de ungefær Kl. 2, da jeg var 3 Mile fra Bergen, saa jeg en temmelig sterk Røg, som jeg og Baadsfolkene i Førstningen holdt for, at Bønderne stak nogensteds Ild i Lyngen, men som Røgen blev ganske sort...begynte jeg at mistykke, og aller helst persvaderet [overbevist], at der var Ulykke paa Færde,...[14]
Slik registrerte visestattholder Gabel storbrannen i Bergen 19. mai 1702. I løpet av 12-13 timer la brannen storparten av byen i aske. Det som er igjen av kildemateriale for vårt vedkommende er sakefallsregnskapene som årlig ble sendt til Rentekammeret i København og bytingsprotokollene fra 1663 og oppover. Sakefallslistene vil i dette tilfellet være hovedkilden og i praksis nesten den eneste. Det ideelle ville derfor være å velge et tidsrom der det også eksisterer bytingsprotokoller og sakefallslister slik at disse kunne undersøkes parallelt. Det er imidlertid ikke mulig å kreve at alle kildegrupper skal være tilgjengelig i samme tidsrom, selv om det hadde vært en stor fordel. Resultatene ville da ligge nærmere virkeligheten, men problemet er om det er perioden eller kildetilgangen som skal få bestemme hva det skal forskes i. Ut fra et slikt ståsted er det legitimt å analysere de utenomekteskapelige forholdene i Bergen i første og midtre del av 1600-tallet hovedsaklig ut fra sakefallslistene.
Fra 1566/67 frem til 1669 eksisterer sakefallslister for 50 år. Det betyr at rekken av regnskaper inneholder flere lakuner. I alt mangler 55 sakefallslister. For den tidligste perioden mellom 1567 og 1606 er det usikkert om disse regnskapene ble ført regelmessig hvert år. Fra 1606 føres de regelmessig. Fra 1606-61 mangler 16 årsregnskaper, og noen av manglene faller sammen med skifte av byfogd. Ingen av byfogd Søren Rasmussens (1625-28) regnskaper er å finne. Det samme gjelder for Peder Jenssen de første årene han satt i embetet (1645-53). Av de 50 gjenværende regnskapene er 25 valgt ut for tidsrommet 1597-1669.
Tabell I.1: Lakuner i rekken av sakefallsregnskap 1566-1669Sakefallsr egnskaper 1567-1596 1598-1605 1616-17 1622-23 1625-28 1639-40 1644-45 1646-49 1653-59 55
Kilde: RA Lensrekneskaper og Rentekammeret - forskjellige regnskaper Den videre analysen vil basere seg på sakefallslistene for årene 1597, 1606-1609, 1615, 1617-1619, 1628-1632, 1635-1636, 1645, 1649-1652, 1659-1661, 1663 og 1667-1669. Rådstueprotokollen for Bergen i tiden 1592-94 supplerer sakefallslistene. For 1663, 1668 og 1669 finnes også bytingsprotokoller. Disse skulle selvsagt vært undersøkt, men tiden setter en stopper for det. Dessuten finnes trolig alle leiermålssaker som i utgangspunktet kvalifiserte til bøter i sakefallsregnskapene. Dette gjelder også i de sakene der partene fikk kroppstraff fordi de ikke kunne betale. Dessuten vil Sakefallslistene etter 1660 hovedsaklig bli brukt til å underbygge regnskapene før 1660.
Hverken sakefallslistene eller rådstueprotokollen 1592-94 finnes i trykte versjoner. Det foreligger heller ikke noe register over innholdet.
Sakefallslistene
Lensregnskapene er når det gjelder pris,- lønn,- landbruks- og sosialhistorie den mest dekkende kildegruppen i tiden før eneveldet[15]. Sakefallslistene var et vedlegg til Lensregnskapene som i første rekke gav opplysninger om folk som hadde betalt bøter for sine forseelser. Hver post i regnskapet inneholder tre momenter; partene, saken og straffen. Ofte er det også tilleggsopplysninger om partenes yrke og tilholdssted. Regnskapene lar seg derfor lett systematisere og har tidligere vært gjenstand for kvantitative analyser, særlig når det gjelder voldssaker og sedelighetssaker[16].
Når det gjelder sosial struktur gir sakefallslistene ofte opplysninger om yrke. På denne måten er det mulig å få inntrykk av hvilken sosial bakgrunn de impliserte partene hadde. Men trolig vil ikke sakefallslistene gi noe dekkende bilde av hvor partene i sedelighetssakene hørte hjemme sosialt. For det første fordi de fattigste ikke var i stand til å betale, og fordi de personene som stod høyest på rangstigen neppe ville bli straffet på ordinær måte med bøter. Kanskje ble de ikke straffet i det hele tatt. Sakefallslistene viser med andre ord hvem som faktisk var i stand til å betale bøtene og gjorde det.
Et regnskapsår før 1661 ble regnet fra 30. april til 30. april. Fra 1662 ble året regnet fra nyttårsdag til nyttårsdag, altså som i dag. På regnskapenes forside angis et år slik at både det året regnskapet ble påbegynt og det året det ble avsluttet kom med, som for eksempel regnskapsåret 1606/07. I databasen og analysen er dette forenklet slik at 1606/07 blir 1606.
Sentraladministrasjonen holdt kontroll med regnskapsføringen ved hjelp av revisjonen ved rentekammeret i København. Fra 1664 kom det også med vedlegg i form av såkalte udtog fra rådstueprotokoller og bytingsprotokoller som gjorde rede for hva slags økonomisk situasjon de impliserte partene var i, og hvilken straff de ble dømt til dersom de ikke hadde råd til å betale boten de var ilagt. Nærmere forklart fungerte denne praksisen som følger: Byfogdens regnskaper ble sendt via lensherren, senere amtmannen, til revisjon i rentekammeret i København. Når revisjonen resulterte i antegnelser, måtte byfogden gi en nærmere forklaring til enkeltposter i regnskapet. For å forklare manglende innkreving av bøter, måtte han skaffe beviser til slike poster, som ofte dreide seg om leiermålssaker. Dette skjedde i form av tingsvitner[17] fra allmuen, som kunne gjøre rede for de bøtelagtes økonomiske stilling. Tingsvitnene finnes som regel i tingboken og som vedlegg til regnskapet[18]. For vår del finner vi disse tingsvitnene i vedleggene fra rådstueprotokollene og bytingsprotokollene. Sakefallslistene finnes på Riksarkivet i Oslo i Rentekammeret, forskjellige regnskaper.
Rådstueprotokollen 1592-94
Rådstueprotokollene ble ført av rådstuerettens sekretær rådstueskriveren. Denne skriverstillingen kunne etter 1660 være sammenslått i et by- og rådstueskriverembete. Ved siden av de sivilrettslige sakene som vi befatter oss med, ble også tinglysinger, pantesaker og gjeldssaker ført i rådstueprotokollen. En del poster omhandler også huskjøp/leie og arv. Når det gjelder kriminalsaker, var det særlig alvorlige typer lovbrudd som ble nedtegnet her. Blant disse finner vi en voldtektssak og fire kjente trolldomsprosesser.
Rådstueprotokollen inneholder opplysninger om hvilke menn som var til stede på tingdagen, hvem som reiste anklagen, en skisse over det faktiske hendelsesforløp og utførlige referat av hva de ulike partene og vitnene sa om saken. Referatet avsluttes med en domsavsigelse med henvisning til lov. Til sist kommer så en bekjennelse eller en redegjørelse fra den dømte selv. Imidlertid må vi være oppmerksomme på at det kunne forekomme vitneprov som ble lest opp i retten, men som senere er gått tapt, fordi de prinsipielt tilhørte partene i saken[19]. Bergen Rådstueprotokoll for 1592-94 finnes i Bergen Byarkiv.
Bergen Borgerbok
Bergen borgerbok er en unik kilde. Protokollen ble ført ved rådstuen og inneholder en oversikt over menn som tok borgerskap over 200 år fra før 1551 til 1751. I eldre tid ble boken kalt Stadsbogen. Boken inneholder navn på personer som avla ed til Bergen for å kunne drive med handel eller håndverk her. En forordning av 14 april 1572 slo fast at ingen utlending kunne vinne borgerskap i bergen uten å avlegge ed på at han ville bli her på livstid. Selv om boken inneholder opplysninger fra midten av 1500-tallet kan den knapt regnes for å være komplett før ved slutten av 1580-årene. Fra 1613 er det nesten konsekvent gitt opplysninger om fødested og fra 1692 om hva slags yrke næringen bestod i[20]. Denne kilden vil i vår sammenheng være nyttig når mennene i sakefallsregnskapene skal identifiseres nærmere. En annen kilde som er nyttig på samme måte er Garnisonstollen 1637/37.
Garnisonsskatten 1637/38
Garnisonsskatten finnes i dag på Statsarkivet i Bergen og er avskrevet av statsarkivar Yngve Nedrebø. Garnisonsskatten var avgiften på malt og øl. Nedrebø har for årene 1637-38 registrert 3150 innbetalinger av slik avgift. Vel 300 personer dukker opp med 2-61 innbetalinger i løpet av det ene året. I tillegg har flere hundre bare brygget en gang i løpet av denne tiden. De som brygget 2-3 ganger eller mer må ha produsert øl for salg.
Lovbruddsstruktur - omfanget av sedelighetssakene
Sakefallslistene gir ikke et helhetlig bilde av virkeligheten slik den var, nettopp fordi det kun var lovbrudd som kvalifiserte til bøter som ble innført her. Hvor virkelighetsnære Sakefallslistene er avhenger inmidlertid av hvilken sakskategori som skal undersøkes.
Selv om det mangler rettsprotokollene for den perioden vi har sakefallslister for før 1663, er det likevel en mulighet for at rådstueprotokollen 1592-94 kan sammenlignes med regnskapet 1597/98. Disse ligger nært i tid, og trolig er det mulig å avgjøre hvilke typer saker som først og fremst kom i regnskapet og hvilke som ble ført for rådstueretten.
Tabell I.2 nedenfor viser fordelingen av fire sakskategorier i henholdsvis regnskapet og Rådstueprotokollen. Kun fem saker vedrørende sedelighetsforbrytelser ble ført i rådstueprotokollen, og hele 59 saker ble ført i regnskapet.
Tabell I.2: Leiermål Vold Ærekrenk. Tyveri Lovbruddsstruktur i rådstueprotokolle n 1592-94 og sakefallsregnskap 1597/98Kilder Rådstuen 5 12 15 8 Sakefall 59 51 3 6 Sum 64 63 18 14
Kilde: Rådstueprotokollen/kategorier-databaseNår det gjelder alminnelige leiermålsforseelser som normalt var belagt med bøter som første og andre gangs hor, "for tidlig"-saker[21], omgang med prostituerte og ellers utenomekteskapelige forhold som det ikke var knyttet noe ekteskapsløfte til, er sakefallsregnskapet den kilden som dekker disse sakene best. Personer som ikke kunne betale bøter ble straffet på kroppen og finnes ikke innført i sakefallslistene før på begynnelsen av 1660-tallet. Årsaken var at myndighetene blant annet ville påse at loven ble overholdt, og at subsidiærstraff[22] ble anvendt mot dem som ikke kunne betale.
Alvorlige sedelighetsforbrytelser som incest, sodomi, blodskam og voldtekt eksisterer praktisk talt ikke i regnskapene. Disse var belagt med dødsstraff og ikke bøter. Dersom dødsstraffer kom med i regnskapet, var det fordi byfogden utgiftsførte kostnader ved fengselsopphold og korporlig avstraffelse[23].
Jorunn Dobbes undersøkelse av tingbøker og sakefallslister for Nordhordland bekrefter at de fleste sedelighetssakene er å finne i regnskapene. På 13 år kom bare 12 seksualsaker med i tingbøkene, og hele 105 var innført i regnskapet. Åtte saker fantes i begge kildetyper. Det vil si at bare fire fantes kun i tingbøkene[24].
Granskes rådstueprotokollene nærmere viser det seg at det var sedelighetssaker av særlig alvorlig art som ble nedtegnet i rådstueprotokollen. Særlig en sak utmerker seg, nemlig en voldtektssak der en mann, Søffren Felle, ble tiltalt for å ha overfalt to kvinner og voldtatt den ene. Søffren Felle ble dømt til døden. Videre ble en kvinne tiltalt for å ha ærekrenket en mann som tidligere hadde brutt sitt ekteskapsløfte til henne. Én mann ble tiltalt for hor og underslag[25].
Denne gjennomgangen viser derfor at det først og fremst var sedelighetssaker av særlig alvorlig karakter, gjerne kombinert med andre kriminelle handlinger, som kom opp for rådstueretten. Straffeutmålingen her var også langt strengere enn for såkalte "vanlige" leiermålssaker.
Disse to kildene gir til sammen et bilde av sedelighetsforbrytelsene som burde være noenlunde korrekt. Kildene gir en spredning fra de alvorligste seksualforbrytelser som voldtekt til forhold der trolovede søkte seng sammen før ekteskapet. Når det gjelder mengden av saker er det umulig å gi svar. Noen unnslapp tiltale og dom og noen mangler fordi kildene ikke har greid å fange dem opp.
Leiermålssaker og voldssaker
Selv om vi her utelukkende behandler leiermålssaker vil det være nyttig å se hvordan disse varierer med en annen stor kategori, nemlig voldssaker. Med vold menes her slag, slagsmål, bitt og lignende. Figur I.1 viser en nedgang i bøtelagte voldssaker og en svak stigning i antall
leiermålssaker. Det går også frem at bøteleggelsene stiger markert for enkelte år. Årsakene kan være mange og sammensatte, men trolig er skifte av byfogd i de aktuelle tidsrommene en viktig faktor. I 1619 tiltrådte Ove Wogensen stillingen som byfogd i Bergen. Dette året viser sakefallslistene en sterk økning i antall voldssaker. For leiermålsakene vedkommende var det imidlertid få forandringer å spore.
Det viser seg likevel at selv om leiermålssakene varierer lite, følger likevel leiermålssaker og voldssaker hverandre systematisk gjennom disse årene. Synker leiermålssakene, synker voldssakene, øker leiermålssakene, øker også voldssakene.
Lovkildene
Undersøkelsen her spenner over et stort tidsrom. På denne tiden skjer flere endringer i lovverket selv om noe står fast gjennom hele perioden.
De normative lovkildene består av Magnus Lagabøters Landslov 1276, Christian 4.s Norske Lovbok fra 1604 og Christian 4.s Store Recess av 1643. I tillegg kommer en rekke forordninger med den viktigste for oss; loven om leiermålsforseelser fra 1617. I tillegg til denne kommer også ekteskapsordinansen av 1589. Christian 4.s Norske Lovbok tar opp arven fra Magnus Lagabøters landslov. Her er få forandringer gjort i forhold til landsloven. Fra midten av 1500-tallet og videre utover i neste århundre ble dansk og norsk lovgivning mer ensartet. Like regler gjaldt begge steder. Christian 5.s Norske Lov opphevet den middelalderlige lovgivningen fra Christian 4.
Metode
Tilsammen er 790 poster vedrørende leiermålssaker registrert i sakefallslistene undersøkt. I tillegg kommer et mindre antall leiermålssaker fra rådstueprotokollen og bytingsprotokollen. Alle leiermålssakene i regnskapet er registret og lagt inn i databaseprogrammet Censsys utviklet av Jan Oldervoll ved Historisk institutt i Bergen. Censsys, som opprinnelig er konstruert som et redskap til behandling av folketellingsdata, har også vist seg nyttig til andre typer kildemateriale som for eksempel sakefallsregnskap.
På grunnlag av databasen vil disse dataene undersøkes kvantitativt med hensyn til hvor mange som hadde en bestemt sosial bakgrunn, hvilke personer som begikk flere forseelser og hvilke typer leiermål som ble begått. Når det gjelder bøtene vil det være interessant å kartlegge hvor mange som gjorde opp bøtene sine direkte med byfogden, og hvor høye bøter menn og kvinner fikk i forhold til hva loven hadde bestemt.
På den annen side er det også mulig å lese hvilke holdninger som kom til uttrykk overfor menn og kvinner i regnskapene. Slik er det også mulig å undersøke sakefallsregnskapene kvalitativt.
Begreper
I behandlingen av gammelt kildemateriale dukker det opp en del ord og uttrykk som vi ofte ikke kjenner fra vår egen dagligtale. Andre ganger er det ord og uttrykk som vi kjenner godt, men som ikke har den samme betydningen for oss i dag, som de hadde for mennesker som levde på 1500-1600-tallet. Ordet leiermål var et uttrykk for utenomekteskapelig forhold og vil fra nå av bli brukt om slike.
Det fantes imidlertid flere variasjoner av leiermål. Loven satte opp ulik straff etter hvor alvorlig saken var. Nedenfor har vi satt opp ulike definisjoner slik de kommer til uttrykk i lovtekstene:
Løst leiermål: Samleie mellom ugifte personer som ikke giftet seg med hverandre.
Ekte leiermål/tidlig fødsel: Samleie mellom trolovede eller andre som skulle inngå ekteskap. Barnet ble unnfanget før vielse fant sted.
Helt hor: Seksuelt forhold der begge parter var gift på hver sin kant.
Halvt hor: Seksuelt forhold der den ene parten var gift.
Leiermål i forbudne ledd: Samleie mellom personer som var i slekt, altså blodskam.
Fødsel i dølgsmål: Regnet som barnedrap.
Lovtekstene brukte altså sine uttrykk for å skille de ulike formene for sedelighetsforbrytelser fra hverandre. Da skulle en tro at det ville være forholdsvis enkelt å gå inn i kildene og sortere ut de ulike sakene alt etter hva slags uttrykk skriveren brukte for utenomekteskapelig samkvem. Dette er imidlertid ikke tilfelle. I praksis brukte byfogdene forskjellige begreper når de skulle beskrive det utenomekteskapelige forholdet. Disse begrepene tilsvarer ikke lovtekstens begreper. Søfren Søfrensen brukte utelukkende ordene hor og beligge. Ordet hor brukes bare en gang til av den senere byfogden Ove Wogensen selv om det fantes flere horsaker utover på 1600-tallet[26]. Byfogdenes begrepsbruk er derfor til liten nytte når vi skal finne ut hva slags type utenomekteskapelig forseelse vi står overfor. Hvem som tok del i forholdet vil fortelle om det var en horsak, et "for-tidlig" forhold eller en sak der prostituerte var innblandet.
Tabe Byfogd Besove Frillelevne Hor Leiermål Beligge SUM ll t I.3: Byfo gden es ulik e uttr ykk for uten omek tesk apel ige forb inde lser 1597 -166 9År 1 J.Andersen 0 0 0 1 42 43 4 S.Søfrensen 0 0 36 0 61 97 1 R.L.Stud 4 11 0 20 3 38 1 P.Larisen 0 0 0 20 4 24 2 O.Wogensen 2 0 1 62 3 68 4 L.Markv.sen 3 0 0 44 34 81 2 K.Mule 0 0 0 89 2 91 5 P.Jensen 10 0 0 78 2 90 1 K.R.Stud 4 0 0 2 1 7 2 K.R.Stud 40 0 0 7 6 53 2 L.S.Brøgger 67 0 0 7 5 79 25 SUM 130 11 37 330 163 671
Kilde: Bergen Sakefall\Lensrekneskap-database
Forskningsstatus
Brudd på sedelighetslovgivningen har vært et populært forskningsfelt de senere år. Spesielt mange avhandlinger om dette temaet er utgitt av Tingbokprosjektet ved Universitetet i Oslo. Prosjektet ble opprettet med tanke på å publisere forskning, fortrinnsvis hovedoppgaver, basert på rettsprotokoller som kilde. Det er hittil utkommet ti bøker i serien. Denne behandlingen av tidligere forskning vil være konsentrert om hva som er gjort på norske forhold. Det er også gjort omfattende undersøkelser av sedelighetsforbrytelser i de andre nordiske land, som ikke vil bli nevnt her. Gjennomgangen av de ulike arbeidene vil fokusere på elementer som har betydning for behandlingen av leiermålssakene i Bergen.
Lisbet Risa var den første som i en hovedoppgave tok for seg sedelighetsforseelser i tidlig moderne tid. Hennes avhandling Geistlige og verdslige sanksjoner mot ugifte mødre. Ei gransking av lov og rettspraksis i sedelegheitsaker, bygd på rettsmateriale frå Stavanger amt 1721-1741 (1975), viste at ugifte mødre og fattige menn ble hardest rammet av loven. Dessuten rammet den langt flere kvinner enn menn, og i større grad dem uten formue enn de velstående. Risa fant videre at soning[27] var en utvei for velstående menn og kvinner som dermed slapp en offentlig behandling av sakene sine[28]. De strenge sanksjonene mot leiermål skyldtes for det første at både den lovgivende, dømmende og utøvende makten var samlet hos sentralmyndighetene, for det andre at kirken var et redskap for å fremme myndighetenes økonomiske interesser og for det tredje at de lokale embetsmennene fikk en andel av bøtene i lønn. Derfor var de nøye med å inndrive dem.
Hans Eyvind Næss behandlet trolldomsprosessene i doktoravhandlingen Trolldomsprosessene i Norge på 1500-1600-tallet (1982). Det viktigste for vårt vedkommende er imidlertid hans gjennomgang av hvordan en stadig sterkere sentral styring av Danmark-Norge førte til at flere domstoler ble opprettet og nye handlinger kriminalisert. Blant disse var utenomekteskapelige forbindelser.
Jørn Sandnes var den første som tok kriminaliteten i Norge, i tidlig nytid, opp til samlet behandling i boken Kniven, ølet og æren. Kriminalitet og samfunn i Norge på 1500- og 1600-tallet (1990). For Bergen sitt vedkommende har han undersøkt en sakefallsliste og Absalon Beyers dagbok. Sandnes bok har vært en nyttig inspirasjonskilde. Men på grunn av magert kildemateriale, er en del av konklusjonene hans upålitelige.
I Brotsatferd i Sogn og Sunnfjord på 1600-talet. Brotsstruktur i dei to bygdelaga ut frå sakefalls-listene (1989), tok Oddvar Natvik i bruk regnskapene for å påvise forskjeller i kriminalitetsmønsteret i Sogn og Sunnfjord. En statistisk sammenligning av regnskapene viste at "løslevnet" stod sterkere i Sogn enn i Sunnfjord, mens Sunnfjord hadde en større andel av trolovede som søkte seng sammen før de var gift[29].
Anders Bjarne Fossen brukte fire sakefallslister for å vise hvordan mengden av utenomekteskapelige forseelser ble redusert frem mot 1660[30]. Hvor vidt sakefallslistene er egnet til å lage statistikker av lovbrudd kan diskuteres. For voldssakenes vedkommende viste Jorunn Dobbe at tingbøkene for Nordhordland opplyste om 85 slagsmål og sakefallslistene om 73. 27 voldssaker fantes i begge kildetypene[31]. Når det gjelder voldssakene, er det nødvendig å bruke både sakefallsregnskap og tingbøker for å få et riktigere bilde av volden i samfunnet. For leiermålssaker som i første rekke var belagt med bøter konkluderte vi tidligere med at det var sakefallslistene som gav best informasjon.
Noen av hovedoppgavene som er tilknyttet Tingbokprosjektet i Oslo tar for seg brudd på sedelighetslovgivningen, og en viser særlig hvordan æresbegrepet kommer til uttrykk i rettsprotokollene. Erling Sandmo sier at æren var en objektiv størrelse og ikke subjektiv. Den som mistet sin ære fikk samtidig "sine livsmuligheter sterkt beskåret, både økonomisk, juridisk og statusmessig"[32].
Margit Løyland tok i sin avhandling Slagsmål, leiermål og bøtelagte egder (1992), opp tråden etter Oddvar Natvik og søkte gjennom sakefallsregnskapene å sammenligne lovbruddstrukturen i fire områder i Agder. Bodil Eriksen er derimot av den oppfatning at flere kildetyper bør brukes dersom mengden og typen lovbrudd skal stemme overens med virkeligheten. I Kriminalitet og rettsvesen i Kristiania på slutten av 1600-tallet (1993) benyttet hun tingbøker, kirkebøker og sakefallsregnskap for å undersøke kriminaliteten her. For leiermålssakenes vedkommende gikk hun ut ifra at svangerskap og barnefødsel var den viktigste årsaken til at leiermålet ble oppdaget.
For denne oppgavens vedkommende er imidlertid Kari Telstes arbeid, Mellom liv og lov. Kontroll av seksualitet i Ringerike og Hallingdal 1652-1710 (1993), av størst betydning. Hun viser hvordan æresbegrepet fikk betydning for hvordan menn og kvinner ble behandlet i sedelighetssaker i Ringerike og Hallingdal. For kvinnenes del var æren sterkt knyttet til hennes seksualitet, om hun var jomfru eller ikke, gift eller ugift. For menns vedkommende var æren nærmere bundet til hans anseelse. Det vil si om han giftet seg med jenten. Gjorde han ikke det skulle han betale hjemgift[33] dersom han ikke holdt ekteskapsløftet. Telstes behandling av æresbegrepet vil stå sentralt i den videre analysen av sedelighetssakene i Bergen. Hun viser også hvordan kvinnene i økende grad ble gjort ansvarlig for leiermål utover på 1600-tallet. Forordningen av 1617 som sa at kvinner også skulle straffes for leiermål, og reglene om møkrenkelse som hadde røtter tilbake til middelalderen, eksisterte side om side. Som en reaksjon på at flere og flere menn nektet for farskapet, stevnet kvinnen mannen for møkrenkelse.
I Telemark sank antallet leiermålssaker og saksøkte personer i løpet av 1700-tallet. Anne Aune sier imidlertid i Avkriminalisering av leiermål. En studie av rettspraksis i leiermålssaker i Nedre Telemark sorenskriveri 1727-1797 (1994) at grunnlaget for straffeforfølgelse ikke opphørte. Det var en økning i illegitime fødsler frem mot 1800-tallet.
Forholdet mellom menn og kvinner i Bergen har tidligere vært undersøkt av Hanne Marie Johansen, men hun konsentrerte seg om ekteskapssakene som kom opp for Bergen domkapittel i Dømt til ekteskap? En retts- og sosialhistorisk undersøkelse av ekteskapssakene ved kapittelretten i Bergen 1604-1708 (1984). I saker som angikk brutt ekteskapsløfte var det som regel kvinnene som hevdet at de var blitt sveket av mannen.
Harriet Marie Terjesen tok for seg sedelighetsforseelser som ikke finnes i vårt kildemateriale i oppgaven Blodskam og leiermål i forbudne ledd. En studie med utgangspunkt i kilder fra Rogaland i tidsperioden 1602-1659/61 (1994). Ingen blodskamssaker finnes i sakefallsregnskapene for Bergen i samme perioden. Terjesen hevder, i likhet med Bodil Eriksen, at det er vesentlig at både lensregnskaper og tingbøker brukes som grunnlag for forskningen. Bare på den måten kan kriminaliteten bli tilstrekkelig presentert.
I samme gate finnes Torleif Hansens doktoravhandling Bergen lagting som straffedomstol i appellsaker 1702-1737 (1993). I likhet med Terjesens oppgave finnes det saker her som ikke vil vise igjen i sakefallsregnskapene, nemlig fosterdrap, blodskam, tredjegangs leiermål, hor og sodomi[34]. Hor er et unntak som også kommer tilsyne i regnskapene. En beskrivelse av det bergenske bysamfunnet vil vær nyttig som bakgrunn for den videre analysen av leiermålssakene her.