UiB : UB : Spesialsamlingene : Godbitarkivet

Holbergs Julestue

Av Hallvard S. Bakken

Jule-stue er en lite enakter første gang framført på teatret i Lille Grønnegade i januar 1724 og trykt samme år i ”Hans Mikkelsens Comoedier”, Anden Tome. Holberg forteller selv senere at komedien på førsteoppførelsen vakte slik latter i salen at det ofte iker var mulig å høre hva skuespillerne sa, og skuespillerne ble på sin side så smittet av latteren at de hadde vanskelig for fremføre sin replikker. Forestillingen holdt på å gå i stå. Begeistringen skyldes sikkert ikke bare handlingen eller intrigen i stykket, men også den aktuelle situasjon, og selve bakgrunnen for komedien.

Handlingen er enkel nok: Gamle Jeronimus, borger i Ebeltoft, har en ung hustru Leonora: hun har en tilbeder, Leander. Vanskeligheten for de elskende er å kunne møtes i enerom. De ser en utvei til det, hvis Jeronimus vil holde julestue, d.v.s. juleselskap etter gammel oppskrift. Ved forskjellige intriger lykkes det å få ham med på det. Julestuen blir holdt, og de unge møtes. Men det blir slikt spetakkel i huset at vekterne griper inn og tar hele selskapet med seg på rådstuen.

Julestuene, som har gitt komedien navn og stoff, har sitt utspring i de katolske vigilier (våkenetter) med gudstjeneste kvelden eller natten før de store høytider, som i den katolske kirke framleis med midnattsmesse, julenatt. (Et minne om de gamle vigilier har vi i jonsok og olsok, Johannes-vaka, og Olavs-vaka til minne om kongens fall på Stiklestad).

På Holbergs tid ble julestuene en yndet og utbredt form for selskapelig samvær både for unge og gamle, især i de mindre byene og på landet. De ble holdt på selve helligdagene eller kvelden før, i tiden fra jul til kyndelsmesse (2. februar), da halve vinteren var overstått. Julestuene var en av de få anledninger datidens ungdom hadde til å komme sammen og more seg.
Det var også en utbredt oppfatning at det var tilgivelig å slå seg løs i julen. Vår tid vil kanskje finne underholdningen naiv og banal. Den bestod hovedsakelig i sangleker, panteleker, i å gjette gåter elle å leke blindebukk. Med alle de stengsler ungdommen ellers var omgitt av, kunne den frie omgang julestuen gav høve til, lett føre til forskjellige utskeielser. De kom derfor i vanry og ble voldsomt angrepet fra mange hold.

Holbergs komedie må oppfattes som et innlegg i striden og et angrep ved sin latterligjøring av julestuene. Han syntes tydeligvis de er gammeldagse og forkastelige, da de bare viser de forrige tiders overtro og enfoldighet. Skal vi tro Jeronimus førte de til umoral også. Jeronimi søster, Magdelone, holder på gammel sed og skikk og gråter over at de ikke skal ha julestue. Men broren (og Holberg?) forklarer på sin drastiske måte sin uvilje mot denne selskapsform ved å hevde at han har sett altfor mange eksempler på galskapen: ”Gid jeg hadde en daler for hver pikes jomfrudom som er gått av stabelen ved slike leiligheter.” Men han lar seg altså lure til å gå med på kvinnenes ønske allikevel.

Stykket foregår på selve julaften 1723, og får høre om søtgrøt og helligetrekongers lys, tregrente lys som ble satt på bordet. Selskapet gjetter gåter som vi kjenner igjen i fra vår egen tid. Tjeneren leker julebukk ”svøpt uti hvitt laken med to horn i pannen” og skremmer barna. Barna får leker som nyttårsgaver. Det nye året ble, som i hedensk tid, regnet å begynne i julen. Pantelekene er også velkjente. Pernille får en dom at hun skal ut med en mann og telle stjernene. Han foreslår: ”La os gå opp på høyloftet sammen, ti jo høyere vi er, jo bedre kan vi se stjernene.” Pernille finner det naturlig. Tilslutt leker de blindebukk, og det forelskede paret finner hverandre og forsvinner.Da ektemannen som har vært blindebukk , oppdager det, er det slutt på moroen og det ender i slagsmål.

"Julestuen” har med hell vært oppført lenge etter sin fremkomst. Det skyldes sikkert mer lystigheten og leken i komedien, enn enn den moral man kan trekk av den. De færreste tenker kanskje på at stykket ved siden av sin litterære verdi har en betydelig kulturhistorisk interesse. Ikke bare som et innlegg i striden om de tidligere julestuer, som for lengst er avløst av andre former for ungdommelig samvær etter at pardansen kom inn, men også for omtalen av samtidens folkelige selskapsleker og det bilde den tegner av julefeiringen på Holbergs tid.
Den største forskjellen fra vår tid er at juletreet, julens sentrale symbol, mangler fullstendig. Det kom ikke til Danmark-Norge før hundre år senere. Alminnelig ble det først ved midten av forrige århundre.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 29. november 1952, da i serien "Godbiter fra samlingene".)