UiB : UB : Spesialsamlingene : Godbitarkivet

 

Ibsens honorar

Av Lars Otto Grundt

Det Norske Theater i Bergen som Ole Bull hadde grunnlagt, gikk fallitt i 1863.Men tanken om et fast teater i Bergen ble ikke oppgitt. I 1876 realiserte Theaterforeningen tanken og grunnla Den Nationale Scene. Takket være Ibsens korrespondanse med Johan Bøgh og Edvard Bendixen som satt i styret for det nye teateret, kjenner vi godt Ibsens holdning til til det delikate og uunngåelige spørsmål om forfatterens rettigheter.

Da den Nationale Scene begynte sin virksomhet, hadde Theaterforeningen bedt om lov til å spille Ibsens verker uten at honoraret var avtalt på forhånd.
I et brev av 30. September 1876 avslo Ibsen dette og forlangte en kontrakt. Hans svar lød som en programerklæring: «Det forekommer mig at hvis det nye foretagende nyder den sympati, uden hvilken det ikke burde være sat i værk, da behøver det ikke begynne sin virksomhed med at brandskatte de norske digtere ... Det maa være rigmændenes og ikke digterenes sag at bære tabet ved deslige eksperimenter ... Det er ikke pengespørsmaal alene, som for mig har været det afgjørende i denne sag, men det har længe og inderlig opprørt mig at se hvorledes man ved alle mulige anledninger hjemme søger at vælte byrder over paa kunstnere og digtere. Ved Haakonshallens restauration har man presset malere for billeder, af hvilke enkelte har verdi af 6-800 daler. Jeg gad vide, hva de rige bergenske handelsherrer har bidraget i sammenligning hermed. Dette maa og skal ha en ende».

Styret bøyde seg med en gang og satte opp en kontrakt. Ibsen skulle få 400 kroner i honorar for førsteoppførelsen av et stykke - og 20 kroner for alle senere. Avregning og remisse skulle innsendes i slutten av regnskapsåret.
Dessverre måtte teateret snart kjempe en en fortvilet kamp for å dekke et enormt underskudd og styret hadde derfor lett for å utsette betalingen av honorarene til dikteren. Men Ibsen trengte pengene og ville heller ikke gå med på at en dikters krav kom i andre rekke, etter andre forpliktelser. Gang på gang måtte han skrive til Bendixen for å be om et oppgjør.

Et brev som Ibsen skrev den 11. Juli 1880 viser hva Ibsen følte i begynnelsen av 1880-årene. La oss tilføye at det er den kraftigste påminnelse han noensinne har skrevet: «Jeg troede dog at jeg på flere måder havde gjort mig fortjent til en sømmeligere og mer hensynsfuld behandling. Jeg har overladt theatret mine stykker på samme billige vilkår som de gamle og dog holder man sig ikke fra theaterets side kontrakten efterretlig ...I håb om ikke oftere at blive udsat for den fornærmelige hensynsløshed, som enkelte herrer ved det bergenske theater gentagne gange har troet at kunde tillade sig imod mig tegner jeg mig Deres vendskabeligst forbundne Henrik Ibsen."
Etter få år lærte styret således å respektere en dikters krav på punktlig betaling. Det er kanskje en av grunnene til at Den Nationale Scene så vel har fylt sin oppgave: å støtte norsk åndsliv og kultur.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 12. mai 1956. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)