UiB : UB : Spesialsamlingene : Godbitarkivet

Månedens godbit for mars:

Urtebøker

Av Tor Saugestad.

I universitetsbibliotekets kjellermagasiner skjuler det seg et titalls bøker av kategorien urtebøker - de fleste fra det 16. og 17. Århundre. En urtebok kan kort karakteriseres ved at teksten tar utgangspunkt i den enkelte plante med en (temmelig overfladisk) beskrivelse, ofte med en avbildning, og deretter følger en redegjørelse for plantens antatte og virkelige farmakologiske egenskaper. Typisk er altså sammenhengen mellom botanikk og medisin med hovedvekt på plantens anvendelighet i medisinen.

De første trykte urtebøkene er fra siste halvpart av 14-hundretallet. Disse var stort sett avskrifter fra middelaldermanuskripter av varierende alder og vekslende kvalitet. Men etterhvert kan det i urtebøkene spores tegn til frigjøring fra de gamle
manuskriptene, først i avbildningene, senere i
tekstene. Det blir etterhvert tydelig at kunstneren og forfatteren begynner å søke etter nytt materiale og da først og fremst i sine nærmeste omgivelser.

Fra denne tiden går etter hvert botanikken over fra å være et vedheng til medisinen, som den var det under hele middelalderen, til å bli en selvstendig vitenskap. De fremste eksponentene for denne nye tiden er tyskerne Brunfels, Bock og Fuchs som med sine urtebøker fra midten av 15-hundretallet representerer stadier i den utvikling som til slutt fører fram til dagens floraer hvor det medisinske stoffet så å si helt har forsvunnet. Dette ble på sin side tatt vare på i farmakopeene, hvorav den første utkom allerede i 1546.

Universitetsbiblioteket har dessverre ingen av "de tre store" i sine samlinger, men vi har valgt å legge fram en representant for de italienske renessansebotanikerne, Pierandrea Mattioli (1501-1577). Han ble født i Siena og virket mesteparten av sitt liv som lege rundt om i Europa. Hans hovedverk bærer tittelen "Commentarii in libros sex Pedacii Discorides de materia medica" og kom ut i Venezia i 1554. Den oppnådde en enestående popularitet, ble utgitt i 60 utgaver (de første ble solgt i 32.000 eksemplarer), og ble oversatt til latin, tysk, fransk og tjekkisk.

Discorides, som Matthiola kommenterer, var en gresk farmakolog fra 1. Årh. e. Kr., og beskriver i sitt verk "De Materia Medica" ca. 700 planter fra Middelhavsområdet. Men ved siden av å kommentere Discorides beskriver Matthioli alle de plantene han etterhvert kom over, i de siste utgavene var således antallet planter kommet opp i 1200. En del materiale fikk han også tilsendt, fra Konstantinopel kom således eksemplarer av tulipan (ill. 1.), hestekastanje og syrin som han dermed beskriver for første gang. Disse fikk han senere plantet ut i Wien mens han var lege der, og herfra spredte de seg til resten
av Europa.

Dette gjelder også kalmusrot (Acorus calamus L.) som er avbildet her (ill.2.).Kalmusrot er en
eldgammel medisinplante hvor den tørkete rota
har hatt en meget vid anvendelse, først og fremst mot mage- og tarmsykdommer, men også f.eks. som "tyggegummi" mot tannpine og dårlig ånde.
Her hjemme var den også kjent under navnet mjølkerot fordi den ble brukt til å øke melke-
produksjonen hos kyr.

Bildet av kalmusrot er fra den latinske utgaven,
utgitt av Gaspard Bauhin i Frankfurt a. M. I 1598.
Tresnittene i denne utgaven viser en rekke eksempler på at kunstneren bevisst har fylt ut hele blokken for derved å oppnå en viss dekorativ effekt. Det har vært hevdet at flere av disse tresnittene med små forandringer ville egne seg som tapetmønster.Tresnittenes utførelse varierer med de forskjellige utgavene og som eksempel vises også over en tulipan (ill.1.) fra en håndkolorert tysk utgave uten tittelblad, muligens fra 1586.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 2. februar 1974 da i serien; Godbiter fra samlingene.)