UiB : UB : Spesialsamlingene : Godbitarkivet

 

Månedens godbit for februar:

Eventyrene

Av Hallvard S. Bakken.

Innunder jul 1851 kom "Norske Folkeeventyr, samlede og fortalte av P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe"; etter datidens forleggerskikk forsynt med 1852 som trykkeår. Denne vår første vitenskapelige utgaven av våre eventyr er en begivenhet det er god grunn å stoppe opp ved et lite øyeblikk. Asbjørnsen og Moe hadde gitt ut eventyr og annen folkediktning før denne tid også . Alt i 1837 var Asbjørnsens første eventyr og sagnprøver kommet i "Nor. En Billedbog for den norske Ungdom". I 1840 kom Moes:"Samling af Sange, Folkeviser og Stev i norske Almuedialekter".Så utga de sammen "Norske Folkeeventyr samlede ved Asbjørnsen og Jørgen Moe", heftevis 1841-43. Utgaven ble aldri fullført.
Av annet bind kom bare første hefte.Det er en, selv etter datidens forhold, særdeles tarvelig utstyrt bok. I dag er den en av vår litteraturs sjeldneste og mest berømte.

I 1845 og 1848 hadde Asbjørnsen "fortalt" sine "Norske Huldreeventyr og Folkesagn". Moe var 1849-50 adjunkt-stipendiat ogskulle "studere og bearbeide norske folkepoesier av forskjellig art". Han arbeidet altså som folkeminneforsker, og var for øvrig den første i verden som innehadde en universitetsstilling i dette fag. Begge hadde en rekke somre reist over det meste av det sydlige Norge, særlig på Østlandet og samlet stoff. Den nye utgaven hadde lenge vært forberedt. Utgiverne var nå vel rustet til oppgaven.

Det som gjør "utgaven av 1852" som den gjerne kalles, så interessant og verdifull, er den mer enn femti sider lange innledning Jørgen Moe har skrevet "som en del av sin stipendiatvirksomhet" som han sier, og de hundre og femten sidene med anmerkninger til eventyrene, "utarbeidet i fellesskap, og noe nær bidrag fra oss begge". I anmerkningene får vi vite hvor eventyrene er opptegnet, om varianter og hva utgiverne visste om "beslektede folkediktninger" i andre land.

I innledningen behandler Moe stoffet rent vitenskapelig og påviser den umiskjennelige likhet mellom de norske og andre lands eventyr. Den er aldri tatt med i senere utgaver, preget som den er av sin tids oppfatning. Innledning og anmerkninger omslutter så 58 eventyr med 30 av Moe, 27 av Asbjørnsen og ett av begge i
felleskap. De er på en unntakelse nær alle fra Østlandet.

Asbjørnsen og Moe hadde evnene til å lytte, når eventyrene ble fortalt. De hadde også en egen evne til å føre over i skrift det de hadde hørt. Ikke slik at de skrev ned ord for ord eller setning for setning etter fortelleren, men ved å få fram det beste i norsk fortellerkunst, lære av det, og så selv gjenfortelle på sin måte.

På tittelbladet står det at eventyrene er samlet og gjenfortalt. Ved å bygge på talemålet og folkelig fortelling kom de fram til sin eventyrstil. Norske ord og former fortrengte fremmede uten å sprenge setningsbygningen. For hver utgave ble stilen sikrere, språket bedre og mer norsk. "Derved skapte de i virkeligheten det nye norske riksmålet" sier Sigurd Hoel.

Med 1852-utgaven var de norske eventyrene satt inn i et nært sagt ubegrenset perspektiv, de ble også et viktig bidrag til den nye verdensomspennende humanistiske vitenskapsgren brødrene Grimm hadde grunnlagt: folkeminneforskningen. "Norske Folkeeventyr" er de beste eventyr som finnes, skrev Jacob Grimm.

Eventyrene er det norskeste vi eier blir det framholdt. Når det så er påvist at hele vår eventyrskatt på et par eventyr nær, er av fremmed opphav, får en et sterkt inntrykk av det merkelige samspill mellom det nasjonale og det internasjonale i vår folkediktning. Det viser også at spørsmålet om kulturframbringelsens utspring er av liten betydning sammenliknet med spørsmålet om et folks evne til å absorbere, tilpasse og bruke det fremmede stoffet.

Folkeminneforskningen har den største betydning for vurderingen av det nasjonale element i vår kultur. Eventyrene har virket på så mange områder og på hele det norske folk. Viktigst er de kanskje som vekker av nasjonens selverkjennelse, og som uutømmelig kilde til nasjonal fornyelse. Eventyrene har vist veien hjem til oss selv. I løpet av årene som er gått siden denne utgivelsen har de spilt en avgjørende rolle for norsk diktning, kunst og forskning. De har grepet inn i vårt praktiske dagligliv og i vårt språk. En skal vokte seg vel for å misbruke ordet epokegjørende. I dette tilfellet er ordet på sin plass. Bare verker som Bibelen og Snorre kan sidestilles med eventyrenes betydning for vårt samlede åndsliv.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 29. desember 1951 da i serien; Godbiter fra samlingene.)