UiB : UB : Spesialsamlingene : Godbitarkivet

 

Månedens godbit for mai:

Francesco Guicciardini

Av Ingerid Hamre

Månedens godbit er Francesco Guicciardinis «Italias historie fra den franske kong Karl VIII’s innmarsj til år 1526». Det er en bestselger fra 1500-tallet skjønt tittelen ikke appellerer til det store publikum. Men for 400 år siden var kjøpkraft og leseevne forbeholdt de få, og boken omhandler dessuten et stykke historie fra datidens igår, enda levende i folks bevissthet, den perioden som innledet et flere hundrårig fremmedvelde i Italia.

Middelalderens lensvesen hadde splittet opp landet i småstater som lå i stadig strid med hverandre, og innbyrdes maktkamp hadde svekket disse statene ytterligere. Til sist henvendte en av fyrstene seg til den franske kongen for å få militær støtte. Karl VIII lot seg ikke be to ganger, og det endte med at Frankrike og Spania i felleskap la Sør-Italia under seg Det lyktes ikke å samle småstatene til felles kamp mot fremmedveldet. Situasjonen var ydmykende, og italienerne grunnet over årsaker og botemideler. Ikke rart at 1500-tallet ble et historieskrivningens århundre.

Det betydeligste italienske historieverk fra denne tiden er nettopp Guicciardinis «Italias historie». Francesco Guicciardini (1483-1540) var den første som skrev en Italias historie, som har sett den italienske halvøyas historie som et hele. Dessuten skildrer han det som faktisk skjedde uten å presse begivenhetene inn i et bestemt historiesyns skjema. Selv levende engasjert lar han historiens skikkelser tre fram som mennesker av kjøtt og blod. Så hadde han da også vært et øyevitne og deltaker.

For Guicciardini var ingen stuelærd krønikeskriver, men en velutdannet yrkesdiplomat av høy rang, med langt virke i sin hjemby Firenzes tjeneste. Han var bysbarn og samtidig av Machiavelli som også en tid var sendemann, om enn av lavere rang. Begge kom i unåde under Firenzes stadig skiftende maktforhold
så de måtte trekke seg ut av aktiv tjeneste, og begge nyttet lediggangen til å skrive historieverk. Begge ser svart på menneskenaturen, men Guicciardini deler ikke Machiavellis håp på Italias befrielse under en sterk leder. Til forskjell fra Machiavelli ser han heller ikke noe mønster i historiens gang og tror derfor ikke at fremtidens menn vil lære av fortidens feilgrep. Slik blir «Italias historie» et dypt pessimistisk verk, noe som brakte Guicciardini i vanry hos senere tiders italienske patrioter. På 1500-tallet ble derimot Guicciardinis Italiahistorie mottatt med begeistring i den grad at den stadig måtte trykkes på ny. Første utgave utkom i Firenze i 1541, et år etter forfatterens død, og innen århundrets utgang var det kommet ialt 20 nye utgaver.

UB’s eksemplar er fra 1590 og er fra Venezia, utgitt av den lærde litterat Tommaso Porcacchi. Denne inkluderte en biografi over forfatteren skrevet av Remigio Fiortino, og forsynte boken med en innledning, et fyldig noteapparat i margen og en alfabetisk liste over de forfatterne som blir sitert. Til sist bringer han et utdrag av fyndord fra boken. En smakebit som kan vise Giucciardinis illusjonsløse menneskesyn:

Menneskene er ikke alltid vise, tvertom, ytterst få er vise.
Mennesket har ingen større fiende enn sin egen fremgang.
Intet er mer forgjengelig, intet lever kortere enn minnet om velgjerninger.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 3. februar 1962, da i serien; Godbiter fra samlingene.)