UiB : UB : Spesialsamlingene : Godbitarkivet

 

Månedens godbit for april:

En litterær kuriositet

Av H. S. Bakken

Bergen kan berømme seg av, hva ingen dansk og norsk stad kan vise, nemlig den bekjente Dorothe Engelbrechtsdatter, sier Holberg, og han fortsetter:" Ti endskjønt hennes poetiske skrifter ikke har vært fri for sensuren i anseende til reglene, så kan man dog si, at de er så fulle av geist og viser slike prøver på poetisk fertilitet at få danske poetiske skrifter kan lignes dermed." Holberg, som var hennes yngre samtidige og kjente henne fra sin barndom, betenker seg ikke på å kalle henne den største poetinde, som de nordiske riker har hatt.

Senere kritikere har bedømt henne forskjellig, men noen stor dikter ville ingen kalle henne i dag. Det meste av det Dorothe Engelbretsdatter har skrevet er samlet i hennes "Sjælens Sang-Offer" som ble trykt i 1678, og senere er kommet i flere opplag. - I mer enn hundre år var hennes sanger populære, og hun hadde sin store og hengivne lesekrets, især i bygdene her på Vestlandet. Langt ned i tiden har hun vært lest av meningsmann til trøst og oppbyggelse. Rørende er beretningen om en bondekone som bar "Sang-Offeret" på brystet og leste i det når hun var på arbeide ute i marken.

I en utgave av boken fra 1722 som har vært i bruk til det siste, og som nylig kom til biblioteket, kan en se hvordan arbeidshender flittig har bladd i den og satt sine tydelige merker ved spesielle sanger og bønner.

M.B. Landstad ga Dorothe plass i sin salmebok, hvor hun i den reviderte utgaven holder en siste litterær skanse med, "Dagen viker og går bort", riktignok i en bearbeidet og modernisert form som skyldes utgiverne.

For en nutidsleser er det vanskelig å finne inn til kjernen i hennes diktning. Det skyldes ikke bare sprogformen: ordvalg, billedbruk og allegorier kan være så bisarre og direkte smakløse at veien til parodien er meget kort. Og ingen har prester så gråtkvalte vers som henne. Personlig hadde hun grunn til å være ulykkelig. Hun ble tidlig enke, og av hennes ni barn døde syv i ung alder. Dorothe hadde vært gift med presten Ambrosius Hardenbeck og skrev seg Dorothe Engelbrets Datter, Salig Ambrosii Hardenbecks.


1722 utgaven av Sjælens Sangoffer


Til å begynne med skrev hun anonymt, men lenge etter at hennes navn sto på tittelbladet, i forord eller i tilføyde æredikt, koketterte hun med å skjule sitt navn i en form for kryptogram (hemmelig skrift), som samtiden sikkert ikke hadde vanskelig for å tyde.
I et skrift hvor hun tar avskjed med verden underskriver hun seg: "Din elendige datter, Saared af Hiertens Bedrøvelse." Tar vi de første bokstavene i hvert or (D E D S A H B) får vi initialene til nevnte Dorothe Engelsbrets Datter Salig Ambrosii Hardenbecks.

Den "Liig-Sang" hun skrev, ønsket hun skulle synges over graven til "Den Eensom Daglønnerinde, Saligheten Af Hannem Begiærte".
Slike kuriositeter kan ikke være forsøk på å bevare noen anonymitet. De må være tributter til tidens smak. I et æredikt til "Den ænderige digterinde, Dorothe Engelbretsdatter", heter det:

"En marmorstøtte må vel Norge deg forære,
ditt billede av guld med kunst deri innskjære."

Slik er det nok ikke gått, men hjembyen har i alle fall reist henne en æresstøtte ved Domkirken. Den må hun riktignok dele med sin dikterbror Petter Dass. Det varigste minne har hun reist seg selv med sin penn. I norsk litteraturhistorie har hun sikret seg en plass som en typisk representant for poesien i det syttende århundre.

(Artikkelen er tidligere publisert i Bergens Tidende lørdag, 19. september 1953.)