"Regna det icke anden Stæd, da vist udi Bergen", skriver Edvardsen i sin Bergensbeskrivelse fra 1684. Og den gode konrektor skulle ha sine ord i behold, for byen har gjennomsnittlig 200 regnværsdager i året og en nedbørshøyde på ca. 2 m. Innvånerne skulle derfor i tidligere tider ikke ha hatt noe problem med å skaffe seg rikelig med godt vann. Likevel hendte det så godt som årlig at det ble plage med vannmangel. Så sent som i 1824 skiver Sagen i sin "Bergens Beskrivelse" at byen ikke er "godt og beqvemt forsynet med Vand, og i lang Tørke har Vandmangelen stundom voldt megen Uleilighed". På Sagens tid fikk innvånerne fremdeles sitt vann fra private brønner på almenningene, også kalt bekker, og fra en rekke naturlige kilder som lå rundt om i byen, særlig ved foten av Fløifjellet. I Universitetsbiblioteket i Bergen finnes et lite skrift på 42 sider i oktavformat med titel "Fortegnelse over de i Bergen værende Brønde, med og uden Pomper". Fortegnelsen ble opptatt i 1826 og er undertegnet Lund, visstnok branndirektør Arent Lund. Den gir en interessant og fullstendig oversikt over de private brønner som da fantes med angivelse av eierens navn, husenes rodenummer,

Hvert hus var også forsynt med en stor tønne som man omhyggelig samlet regnvannet fra taket i. Den ble kalt Regnvandstræet og var påbudt ifølge brannanordningen. F.M. Wallem forteller i sin erindringer fra denne tid hvor viktig dette vann var i husholdningen: "thi uden Regnevand - ingen Ludefisk - ingen Nakker - ingen vask paa Mandag, kort sagt: det kvindelige Personale ville komme rent ud af Concepterne, naar det "gallante Regnevand" slog feil". For hvis det hendte, måtte man hente noen "Fer Bispevand" fra Bispekilden, hvis vann ble ledet ned fra fjellet i trerør til en brønn som lå ikke langt fra hjørnet av Kong Oscars gate og Heggebakken, det ble regnet for byens beste vann, eller gå til Mulelven. Slo de private vannkildene feil, kunne man ty til de offentlige brønner som lå på almenningene, på Engen og ved Domkirkeporten og som alle, unntatt en, var utstyrt med pumper. Brønnene var det sosiale samlingssted for "tøsene" i strøket som hentet vann og praten gikk sikkert livlig om løst og fast. Ved siden av Bispekilden hadde byen mange andre kilder og elver. Ramskilden i et hus ved Øvre Korskirkealmenning skulle ha byens fineste tevann, selv om den var omgitt av hestestall, vaskekjeller og avtrede. I muren på Fredriksberg fort lå Svovelkilden, som skulle helbrede for skrofulose, og ved Verftstrappen Pineskårskilden. Mellom 1814 og 1850 steg byens folketall fra ca. 19.000 til ca. 25.000 og behovet for vann økte, samtidig som man begynte å sette større krav til kvaliteten. I 1848 kom koleraen till byen og 600 mennesker døde av den. Man var klar over at dårlig drikkevann var en medvirkende årsak til epidemien. I 1850 vedtok Bystyret å legge en vannledning fra Svartediket til byens sentrale strøk. Bergen hadde dermed fått sitt eget vannverk, det største og dyreste anlegg av teknisk art som byen inntil da hadde påtatt seg.