UiB : UB : Spesialsamlingene : Godbitarkivet

Månedens godbit for mai

Et skinnbrev

Av Mattias Tveitane

Universitetsbiblioteket i Bergen har - som mange sikkert vet - en av landets største samlinger av gamle skinnbrev (diplomer) fra middelalder og reformasjonstid. Størsteparten av dem er samlet inn i Bergens Museums første år, etter 1825, av W. F. K. Christie og hans nærmeste venner og medarbeidere.

Slike brev kan være interessante på flere måter: naturligvis første og fremst som historiske dokumenter, men i visse tilfeller også som små "kunstgjenstander", dersom de er sirlig og vakkert utført, og vel bevart. Vårt eldste brev, fra Aga i Hardanger 1293, utmerker seg både som "kjeldeskrift" og som eksempel på middelalderlig skrivekunst.

Det brevet som her skal omtales, hører ikke til våre eldste: det er datert kort før 1600 (15. okt. 1599) . Det er heller ikke spesielt vakkert utført, og dessuten temmelig flekket og medtatt etter uforsiktig oppbevaring. Derimot er det et ganske stort dokument: nesten så stort som en avisside, og tilsvarende innholdsrikt. Det hører til den type brev som i arkivterminologien kalles vidisse, et "har sett brev",. Bergens og Gulatings lagmann i 1599, Poul Helgesen, skriver her og bekrefter at han "haffuer offuer lest och udschreffuet thuennde gamble pergamenntz breffuer" fra 1360 og 1367, og dessuten et papirbrev fra 1555, skrevet av hans lagmannskollega en generasjon tidligere, sagaoversetteren Mattis Størssøn. Så følger en mest mulig ordrett avskrift av de tre brevene det gjelder. Den eneste "pynt" avskriften er utstyrt med, er en stor P, med diverse kruseduller, i første ord i teksten, navnet Pouell. Ellers er også den første linjen noe mer omhyggelig prentet enn resten av dokumentet.

Ifølge Poul Helgesens avskrift skal de tre originalbrevene ha vært "festet" til vidissen. Men som det ofte er skjedd i slike tilfeller, er originalene i mellomtiden gått tap, og avskriften må nå gjelde som "originalt" kjeldeskrift. Det ser også ut til Poul Helgesen har kunnet det gamle språket så godt at hans kopier både saklig og språklig er noenlunde å lite på.

De tre brevene vi her finner, dreier seg om salg av og om eiendomsretten til noen gardparter i Bødal i Loen, Nordfjord. Vi kan se at avskriften i lang tid - mer enn 200 år - har ligget sammenbrettet i "salmebokformat" i et skap eller skatoll. På baksiden finner vi diverse "krot" eller penneprøver, bl.a. et eiernavn: Elling Kolbensen Bøe Dahl 1853. Brevet hører altså ikke til de aller første som Bergens Museum har ervervet. Da de tre gamle dokumentene ble avtrykt og publisert i 13. bind av Diplomentarium Norvegicum, i 1891, ble denne mannen fortsatt oppført som eier av skinnbrevet.

 
(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 3. april 1956. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)