UiB : UB : Spesialsamlingene : Godbitarkivet


Månedens godbit for oktober:

Et gammelt Norges-kart

Av Gerhard Munthe


Sjøfolk og handelsfolk skapte behovet for kart og det er de store handels og sjøfartsnasjoner som i tur og orden har gjort den største innsats som kartografer. Egypter og babyloner har etterlatt seg kartverk, men det er den greske matematiker, astronom og geograf Ptolemaios fra Alexandria som omkring 150 e. Kr. grunnla den vitenskapelige kartografi. Han er også den første vi kjenner som har tegnet et kart der vårt eget land er med. På Ptolemaios’ kart er den skandinaviske halvøy bare blitt gjengitt som en forholdsvis beskjeden øy øst for Jylland, og det er klart at den er blitt stedfestet på grunnlag av muntlige beretninger.

Likevel gikk det mer enn 1000 år før Norden fikk en riktigere og mer detaljert utformning på kartet. Den svenske erkebiskop Olaus Magnus utga i Roma i 1539 et stort kartverk over Norden, Carta marina, et kart med langt flere enkeltheter, men med en mengde fantastiske sammenblandinger og misforståelser.

Det første kart som bare omfatter Norge er tegnet av nederlenderen Johannes Blaeu (1596-1673). Det er gitt ut i Amsterdam i 1662, men er nokså sikkert atskillig eldre. Christian IV’s byanlegg Christiania og Christiansand mangler, derimot finner vi navnet Opsloe. Kartet er selvsagt langt fra nøyaktig, men når det gjelder kyst- og fjordstrøkene får man iallfall en noenlunde riktig forestilling om de topografiske hovedtrekk. Kysten fra Oslofjorden til Sognefjorden er best, likeledes er det mange detaljer fra Sunnmøre og nordover på Trøndelagskysten. Nordenfor er begrepene mer uklare, Lofoten er antydet, og den innbyrdes rekkefølge mellom stedene er i orden, men når det gjelder retning og størrelsesforhold er forvirringen stor.

Langt større er likevel mangelen på kjennskapet til innlandsdistriktene. Glåma har fått et tilsynelatende litt tilfeldig buktet løp, og den markerte knekken mot nordvest gjennom Sør-Oppdal er det ikke spor av. Verre er det gått med Mjøsa som er sørgelig redusert og ikke går lenger nord enn til Ringsaker. Lillehammer ligger langt oppe i Gudbrandsdalen, og her i hoveddalføret ligger også Gausdal og Lom. Enda større er misforståelsen når det gjelder Valdres. Det begynner forholdsvis riktig med de to Slidre-dalfører, men fra Sperillen, som er blitt et stort innlandshav renner Ådalselven øst for Randsfjord og Hadeland gjennom Romerike og indre Østfold og faller i sjøen ved Moss. Dette er en feil som kommer til å gå igjen på alle Norgeskart i de neste 100 år. Randsfjorden har mistet sin langstrakte fjordkarakter og blitt nærmest rund, og Tyrifjorden mangler helt. Nordenfjells er Gaula og Orkla blitt slått sammen til én elv, og tegningen av Dovre og fjellene mot Sverige er rent skissemessig.

Likevel var Blaeus kart et stort framskritt, og det var altså første gang at noen hadde funnet det lønnsomt å gi ut et eget kart over bare Norge. Årsaken kan vi lese ut av kartet selv, både dette og de han samtidig ga ut over Bergen, Stavanger og Trondheim bispedømmer. Langs hele kysten er det merket av sagbruk, ofte med eierens navn tilføyet: Lensmans Zag. Det var trelasthandelen som skapte behovet for det første Norgeskart.

 

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 22. september 1958. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)