UiB : UB : Spesialsamlingene : Godbitarkivet


Månedens godbit for mai:

Et Rudbeckianum

Av Mattias Tveitane

Det sies av og til - og kanskje med rette - at svensk åndsliv særpreges av en del storslagne fantaster, som sprenger grensene for normal, fornuftig tankevirksomhet (Swedenborg, Strindberg, Den hellige Birgitta). En av de rareste er Uppsala-professoren Olof Rudbeck "den eldre". I Norge og Danmark forbindes Rudbecks navn helst med Ludvig Holbergs parodi på hans historiske spekulasjoner, i Epistel 193: "Om Rudbecks Atlantica". Men for svenskene er han noe mer enn en latterlig galning, han er faktisk et stort navn i Sveriges "storhetstid" - det 17. århundre.

(Svensk saga-avskrift med notat av Olof Rudbeck i margen.)

I sin ungdom gjorde Rudbeck viktige naturviten- skapelige oppdag- elser, men sitt største arbeid la han ned i "historie- verket" Atlantica- en vidløftig ukritisk og sørgelig mislykket framstilling av Nordens urhistorie. I dette verket utnyttet han også den gamle norrøne litteraturen, han fikk elever og venner til å lage utdrag og oversettelser til seg, og medvirket til at en del norrøne tekster ble i tidlige svenske utgaver (før 1700). Disse utgavene er i dag bibliofile rariteter, men faglig sett ganske dilletantiske.

I Universitetsbibliotekets manuskriptsamling har vi et handskrevet kvartbind med "Gamle göthiska sagor" som har tilhørt Rudbeck, det er avskrifter utført (for hans regning?) bl.a. av antikvaren Johan Peringsköld, og av Rudbecks yngre slektning Petter Salan. Petter Salans avskrifter har kanskje vært ment som kladder eller forarbeid til andre trykte utgaver. Ved teksten til "Eigils ok Asmunds saga" har Rudbeck notert: "Denna är utgongen 1693 af P. Salano på min omkostnad" (se utsnittet). Om denne utgaven av en islandsk fornaldarsaga (med svensk og latinsk oversettelse samt kommentar) skrev den kritiske Arne Magnusson i 1698 til sin venn Torfæus: "det er ikke ett rett ord i den islandske teksten, og oversettelsene er enda verre" - og kommentaren "mestir grautur, verr enn Rudbeckiana" (!) - Til noen unnskyldning for den uheldige Petter Salan må vi nevne hans ungdom: han var bare 27 år da han døde i 1697, midt i sitt arbeid. Om sine planer har han fortalt sin berømte eldre slektning i et par brev, som også er bevart i vårt manuskript.

Hvordan dette bindet siden er kommet hit til Bergen, er en litt underlig historie: Noen år etter Rudbecks død havnet det i biblioteket til en kjent svensk boksamler og antikvar i det 18. århundre: superkargör i Ostindiska kompaniet Christopher Henric Braad (som har skrevet sitt navn i bindet, muligens også innført en notis om at det har tilhørt Rudbeck).
Da Braad døde i 1781, ble hans bøker kjøpt av en annen samler for så i 1840 å bli solgt på en ny auksjon. Samme år mottok Bergens Museum etter søknad en større bokgave fra kong Carl Johan - og i denne gaven var bl.a. Rudbecks manuskript med.

Vi har ikke i dag full oversikt over hvilke bøker museet den gang fikk fra Carl Johan . Men det er ikke lett å se hvilken funksjon man kunne mene at dette spesielle manuskriptet ville ha i Bergen. (det har vært utnyttet og sitert en gang, av en svensk bibliotekar og lærdomshistoriker). Formodentlig må det ha vært en del av en større samling kongen har kjøpt under ett. Som det nå står her hos oss, er det et pussig lite kulturhistorisk og bibliografisk kuriosum.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 30. april 1965. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)