UiB : UB : Spesialsamlingene : Godbitarkivet


Sjørøverens dagbok

Av Sigurd F. Jacobsen

Under sjøkrigene i det 17. og 18. årh. var kaperi et meget vanlig middel for å ødelegge fiendens handel. Bevæpnete, private skip fikk av en eller annen krigførende makt utstedt kaper-brev og dermed fullmakt til å plyndre fiendens handelsskip og ta dem som priser. At en slik kaper (engelsk pivateer) oftest ikke tok det så nøye med hvilken nasjon et fristende skip tilhørte sier seg selv, og distinksjonen mellom kaperi og regelrett sjørøveri var høyst illusorisk.

Universitetsbibliotekets utvilsomt mest spennende manuskript er beretningen om William Davidsons deltakelse i et kapertokt i Middelhavet1788-89. Davidson seilte med et russisk skip "Saint Dinnon", og fienden var Tyrkia, som Russland på denne tid førte en av sine mange kriger mot. Toktets første etappe fra Livorno over Scicilia og Malta til den greske øya Zante( som den gang tilhørte republikken Venetia), var relativt fredelig. Hovedoppgaven var å skaffe mannskap, og etter hvert fikk da kapteinen skrapet sammen 215 mann, mest rømte straff-fanger og slaver og sjørøvere fra de greske øyer. Fra øya Cerigo ved Grekenlands sydspiss, går så ferden videre inn i Egeerhavet, som var tyrkisk farvann.

Ved avreisen leser kapteinen opp sitt kaperbrev for mannskaper, der det heter at "siden tyrken er en grusom fiende, må alle forbli trofaste og hverken gi eller ta imot nåde, men brenne, senke og ødelegge alt som kommer i vår vei", og seremonien avsluttes med at "all hands give three cheers for the Rushen Empress (Katarina II). Den videre fortelling etterlater ingen tvil om at oppfordringen ble fulgt. Det ene tyrkiske skip etter det andre blir bordet, plyndret og senket eller sendt med prise- mannskap til Malta og Livorno. Mannskapene blir drept til siste mann, oftest ved halshugging "in the same manner as we do cutt Ducks heads of at home". Varene som erobres er vin og brennevin, kaffe, bomull, hamp, honning, tobakk og selvsagt penger i de underligste valutaer. Men også nøytrale skip blir overfalt, særlig for å skaffe mannskap, som "Saint Dinnon" hadde permanent behov for på grunn av avgangen til prisene, som jo måtte bemannes for å kunne seiles til Livorno og Malta. Etter en mengde fantastiske eventyr ble "Saint Dinnon" etter ni måneders tokt kalt til Trieste for å gå inn i en større eskadre. Her mønstret da Davidson og de andre engelskmenn av og fikk klekkelig betaling for sin innsats.

Det manuskript som er i UB's eie, er en av flere varierende avskrifter av Davidsons formentlige originalmanuskript. Originalen er ukjent, og dette berettiger selvsagt til spørsmålet om den gode Davidson har overhodet eksistert. I tidsskriftet "The Mariners Mirror"(190) går F.K. Igram nøye gjennom bretningen, og selv om han finner mistenkelige punkter, er hans konklusjon allikevel at Davidson antagelig har eksistert og at hans "Jurnall" er sann. Som støtte for det siste anfører han skipskapteiner, som selv hadde opplevd kapertiden og ikke tvilte på beretningens sannhet. UB's avskrift stammer antgelig fra 1824, dens ukjente tidligere eier har forsynt den med et praktfullt grønt skinnbind og følgende karakteriserende tittel i gullbokstaver: WM. Davidson's Bloody Journal.

 

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 24. desember 1959. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)