UiB : UB : Spesialsamlingene : Godbitarkivet


Månedens godbit for august:

Strilekrigen

Av Gerhard Munthe

 

Hendingene 18. april 1765 hadde vært en hard påkjenning for myndighetene i Bergen. Det kom tydelig fram i det brevet som stiftamtmannen, Ulrik Frederik von Cicignon sendte med kurér til Købennhavn dagen etter. Hele Søndre Bergenhus amt var i opprør, meldte han, bøndene var i tusenvis dradd inn til byen og hadde beskyldt øvrigheten for å innkreve ulovlig skatt til egen fordel.
De hadde slått ned stiftamtmann og fogd, truet dem på livet og holdt dem innesperret helt inntil stiftamtmannen hadde måttet love å betale innkrevet skatt tilbake. Derfor ba han nå om at kongen måtte sende en bataljon vervete soldater til byen for å gjenopprette lov og orden.


Hva var så bakgrunnen for dette oppløpet som senere er gått over i historien under navnet strilekrigen?

I begynnelsen av 1760-årene måtte den dansk-norske regjering gå til radikale tiltak for å skaffe dekning for de svære og raskt stigende utgifter, ikke minst i for- bindelse med innkommand- eringen av svære hærstyrker til grensevakt i Holstein under den preussiske syvårs- krig. Finansministeren grev Schimmelmann hadde da i 1762 for å møte utgiftene utskrevet en ny skatt. Ekstraskatten. Den ble utliknet som en ren person- skatt, alle skulle betale 1 riksdaler, uten hensyn til formue eller inntekt. Like grei og lettvint som utregningsmåten var, like problematisk ble inn- krevingen. Utlikningen var åpenbar urimelig og mange steder altfor stort. I Nordhordland og Voss utgjorde Ekstraskatten atskillig mer enn alle andre skatter til sammen.

Det varte derfor ikke lenge før regjeringen måtte innføre store skattelettelser. Men uheldigvis var bestemmelsene om reduksjon og fritak uklare, fogdene praktiserte dem forskjellig , og skattebetalerne ment i mange tilfelle der de ble krevet at de skulle være helt fritatt. Samtidig ble det uår, både fiske og jordbruk slo feil på Vestlandet. Det var disse to faktorer, nødsår og mistillit til øvrighetens skatteinnkrevning som resulterte i Strilekrigen.

Den direkte årsak som samlet bøndene til aksjon var likevel trusselen fra fogden Bildsøe i Nordhordland om at han ville ta opp igjen innkreving av skatten med militær hjelp nå da restansene var blitt så store. Den 18. april rykket bøndene fra hele Nordhordland mot Bergen og i et døgn holdt de byen besatt. I første omgang hadde de seiret, Ekstraskatten ble tilbakebetalt. Men litt etter litt snudde maktforholdene seg. Borgerskapet sluttet opp om øvrigheten, der ble satt opp pålitelige vaktstyrker, og i løpet av noen dager var situasjonen igjen under kontroll.

Regjeringen i København nøyet seg ikke bare med å gjenopprette ro og orden, den nedsatte også en granskningskomité klarla både bakgrunnen for oppløpet og øvrighetens opptreden. Den så med forståelse på bøndenes reaksjon, og lot ikke være å påtale embetsmennens uheldige opptreden i flere tilfeller. Strilekrigen var ingen nasjonalø reisning, den peker ikke fram mot 1814, den var en sosial maktdemonstrasjon drevet fram av nød og fattigdom.

Når vi vet så pass mye om Strilekrigen, skyldes det for en stor del at borgermester Hildebrand Meyer som opplevde oppløpet i all sin voldsomhet, har samlet og skrevet av alle dokumenter og brev om hendingen. Samlingen ga han til sin venn, lederen for Dansk Kancelli, Luxdorph. Senere kjøpte Carsten Anker den, og i 1823 fikk stortingspresident Christie tak i samlingen, og han forærte den i 1838 til Bergens Museum, der den siden har vært.



(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 29 mars 1958. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)