UiB : UB : Spesialsamlingene : Godbitarkivet


Månedens godbit for april:

Wergeland og Bergenseren

Av Hallvard S. Bakken

Henrik Wergelands syke- og dødsleie er et av de mest betagende kapitler i norsk litteraturhistorie. Dødsmerket lå han der og strødde rundt seg udødelige arbeider på vers og i prosa. Han gjenopplevde sitt liv i dikt, skapte noen av sine vakreste poesier og skrev sin originale selvbiografi, bruddstykkevis, i "Hasselnødder med og uden kjerne , dog til tidsfordriv". Så vel hans varme hjerte som hans stridbare sinn, ga sterke utslag til det siste.

Universitetsbiblioteket har det opprinnelige manuskriptet til et enkelt stykke i Hassel nødder: "To Smaa Genre- Modstykker". Det er skrevet på et blad fra en regnskaps bok, og har noen karakteristiske rettelser, som viser hvordan dikteren arbeidet. Den opp- rinnelige overskriften lød: "To Modstykker". Teksten begynte med: "Først et fransk og saa et norsk eller rettere bergensisk, thi disse To ere ikke saa ganske ense", men dette har han strøket, formodentlig fordi det var å gi pointet på forhånd. Wergeland forteller så om en utsøkt høflig, fransk toller som bare sier "Passèr Monsieur" og gjør honnør. "Dette er nu fransk Høflighed. Nu et Modstykke af bergensisk, hvilket ikke ganske vil sige det samme som norsk". Og så forteller han at han en dag (i 1832) sprang i land på Triangelen i Bergen og henvendte seg til "tre vakkre Kjøpmænd" han så borte på Bryggen og spurte den ene "en statelig Mand og en af Byens Patricier" om han kunne si hvor Madame Kaneliussen bodde, for der skulle han ta inn. "Der, Far sagde han, i det han pegte opp i Luften,der er Taarnet på Kirken i det Sogn, hvor den Madam boer, han søger". Wergeland, som var klar over at han ble holdt for narr, glemte ikke denne bergenseren, som han altså har foreviget i sine erindringer.

Også flere andre steder kan vi merke at det var visse trekk hos bergensere han mislikte. I Hasselnødder er hele tre stykker viet en bergensk student (og senere meget kjent vitenskapsmann) som Wergeland var sammen med i Paris i 1831. På Nasjonaldagen (Bastille-dagen) det året, ventet regjeringen tumulter og hadde utkommandert soldater. Wergeland ville ut og se på moroen, selv om det var risikabelt. Min landsmann ville helst holde seg hjemme, sier han, og tilføyer i en parentes: "I Regelen er Bergenserne ellers særdeles modige". Dette er spit, resten av historien viser også det. Særlig velvillig er heller ikke omtalen av "landsmannen" i de to andre stykkene som morsomt nok handler om Wergeland i pengeknipe. Han forsøkte forgjeves å få låne av vennen " som hadde slått seg ned i Paris for der å fortære de halvsnes tusen francs, han hadde i renter". I tre dager måtte Wergeland spise "både med svinene og hundene" sier han og slutter denne gang med parentesen: "Man faaer gjette sig til fra hvilken Kant af Landet min Landsmand kunde være". Og da Wergeland til slutt bestemmer seg for å tukte "min Hr. Landsmand", og later som han vil røve en strømpe full av femfranc-stykker fra ham, gjør "landsmannen" heller ikke noen god figur.

Wegeland hadde ergret seg seg over andre bergensere også og rettet et voldsomt angrep på dem, da de i 1831 feiret den 26. januar (Carl Johans fødselsdag) og sang "Din fødselsdag er folkets herlige høytid", og syntes å ha glemt 17. mai. I diktet "Festrimeren" ga Wergeland uttrykk for sin sorg over denne ånd.

Men han hadde venner her også. I brev til en av dem (rektor Hans Holmboe) ber han ham hilse Lyder Sagen og si at hvis han har interesse av det, kan han få noen virkelig utmerkete insekts- og andre forsteininger til Bergens museum. Men så kan han ikke dy seg: Proponeer for ham, at Welhavens Bog (d.v.s. kampskriftet Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik med Aktstykker oplyste) ligeledes der bør oppbevares, thi den er en Kuriositet, hørende baade mellem Smagens Abnormiteter, Aandsabortus og Forstandsforsteninger, desuden er den jo et bergensk Product."

Og her i forholdet til bergenseren Welhaven, ligger vel den dypeste grunn til Wergelands antipati. Det er ellers vanskelig å forstå denne motvilje hos en østlending, som endog hadde en vestlending til far og en mor fra Sørlandet og som selv hadde motatt de sterkeste inntrykk av Vestlandets natur.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende 2. mai 1964. Da i serien; Godbiter fra samlingene.)