Spesialsamlingene - Godbiter fra samlingene

Universitetsbiblioteket i Bergen : Avdelinger : Spesialsamlingene

PASTOR SCHØNFELDT OG KIRKEVERGE NORDMANN.
Mariakirken i en overgangstid 1752 - 1781.

Av Knut L. Espelid

I slutten av året 1751, gikk en ung og ukjent rostocker, David Nicolaus Schønfeldt, i land i Bergen for å tiltre sitt embede som prest ved St. Mariæ tyske kirke. Med ham skulle den tyske menighet få en sjelden begavet og initiativrik sjelesørger, hvis almenånd vi ennu i dag kan glede oss over.

Det er forholdsvis lite vi vet om Schønfeldts liv og virke før han kom til Bergen. Vi må nøye oss med hva Albert Hatting og Jens Worms meddeler om ham, Hatting i sin prestehistorie for Bergens by og stift,¹ Worms i sitt leksikon over danske, norske og islandske lærde menn.² Hatting var født i Bergen der han virket som prest ved flere av byens menigheter i årene 1767-1812. Han var Schønfeldts samtidige, de var embedsbrødre med felles interesser og kjente hverandre sikkert godt. Det er rimelig å anta at Hatting henvendte seg til Schønfeldt for å få hans vita da han skrev sin prestehistorie. Hattings redegjørelse for Schønfeldts liv før han ankom til Bergen må derfor kunne ansees som pålitelig.

David Nicolaus Schønfeldt ble født i Rostock den 23. mars 1715 som sønn av Nicolaus Schønfeldt og hustru Catharina Margrethe Seedorf. Hans far var forstander for en skole som den adelige familie von der Cuhl hadde opprettet. Sin første undervisning fikk den unge David antagelig av sin far, men faren døde allerede da gutten var syv år gammel. Senere ble han undervist privat av flere lærere, særlig av Johan Herman Becher, som i 1769 døde som prest til St. Marien Kirche i Lübeck. I 1732 ble Schønfeldt immatrikulert ved universitetet i Rostock, og der studerte han teologi de følgende tre år. I studietiden livnærte han seg som privatlærer i flere kjente familier. I 1736 kom han i kondisjon hos rittmester von der Lühe til Farenhopp, men hans svake helbred tvang ham efter vel to års forløp å vende tilbake til Rostock. Der ble han snart antatt som privatlærer for Bechers to sønner og for den unge von Heinen som senere ble stiftsamtmann over Fyn stift. I Bechers hus oppholdt Schønfeldt seg i seks år, og efter hans eget utsagn var dette ham til ikke liten fordel. De følgende år 1744-51 oppholdt han seg på forskjellige steder i Mecklenburg, men dro til sist tilbake til sin fødeby Rostock for å forsøke å skaffe seg et fast levebrød. Like efter hjemkomsten ble han av hansestedenes direktorium i Lübeck tilbudt embedet som prest ved St. Mariæ tyske kirke i Bergen, en stilling som var blitt ledig ved pastor Johan Frederik Spiesmackers død samme år. For Schønfeldt, som sannsynligvis satt i beskjedne kår, var det et fristende tilbud å bli prest ved det berømte handelskontor i det dansk-norske monarkis nest største by. Ifølge Hatting, anså Schønfeldt «denne Vocation som et Vink af det guddommelige Forsyn», og han tok derfor imot det med «saa megen meere Fornøyelse».

Mariakirken hadde like siden 1408 ligget under Det hanseatiske kontors administrasjon, og direktoriet i Lübeck var i besittelse av jus patronatus et vocandi til kirken. Denne rett hadde Christian V. bekreftet ved den alminnelige konfirmasjon av Lübecks privilegier av 30. april 1673, og senere fornyet ved rescriptene av 17. juni 1707, 18. april 1732 og 29. april 1747. Privilegiebrevets § 5 omhandler kirken:

«De tvende tydske Kirker i Bergen, samt Armhuset, maa bemeldte Stad Lübeck tilligemed de Stæder, som derpaa allernaadigst Privilegium enten meddelt er, eller herefter vorder, ubehindret fremdeles nyde, bruge, og beholde, og dem med Betjente og Prædikanter, som ere af den rene Augsburgiske Confession, forsyne og underholde. Dog skulle Prædikanterne, naar de med Amtmandens Superintendentens Samtykke forskrevne ere, og af de i Contoiret Priviligerede vocerede vorde, fremvise rigtigt Testimonium om deres Skikelighed, saavelsom Reenhed i Tro og Lærdom, og sig af Superintendenten i Bergen lade examinere og ordinere, førend de til Præste-Embedet at betjene admitteres, hvorpaa de og af Vores Amtmand skulle Collation tage.»⁴

Disse privilegier ga altså Lübeck og de andre privilegerte byer rett til å bruke Mariakirken. Når man taler om «de tvende tydske», kommer det av at hanseatene før 1702 også hadde rett til å bruke St. Martins kirke som sognekirke for den del av Kontoret som lå syd for det såkalte Smedesmug, eller nu Nikolaikirkealmenning. St. Martins kirke, som lå der hvor Christi Krybbe nu ligger, ble forlatt av tyskerne efter at den var blitt ødelagt av den store bybrann i 1702. Mariakirken fikk til gjengjeld to prester mens den før bare hadde hatt én. Likeledes fikk hanseatene efter privilgiebrevet rett til å ansette prester og betjenter ved sin kirke, prestene dog med stiftsamtmannens og biskopens samtykke. Prestene skulle også før deres tiltredelse bli eksaminert og ordinert av biskopen over Bergens stift, og endelig skulle stiftsamtmannen gi dem collation, dvs. et utstedt bevis for at de rettmessig var blitt kaldet til sine embeder. Ved ansettelsen av prester, fulgte man altså Norske Lovs 2-3-2,3.

Schönfeldt ble den 20. januar 1752 ordinert til prest ved S. Mariæ tyske kirke av biskop dr. Erik Potoppidan. Han var den siste prest som handelssocietetet i Lübeck kalte til denne kirke. Til «Compastor» fikk han Johan August Büttner, født i Halle, som hadde virket som prest ved kirken siden 1748.

De to prester nøt årlig i lønn hver 400 lybske mark eller 133 rd. 2 mrk. i dansk courant og 16 rd. av «Consumptionen» , en forbruksskatt som var pålagt visse varer.⁵

Ved siden av den faste lønn, tilfløt det prestene årlig betydelige inntekter i form av aksidensielle inntekter ved dåp, konfirmasjon, vielse, skrifte og begravelse. Menigheten ydet også offer til sine prester ved de store høytider jul, påske og pinse.

Det er ikke mulig å si hvor store de årlige uvisse inntekter var for hver av prestene, men det er meget som taler for at de har vært betydelige og overgått deres faste lønn. Men de har vel svinget med handelskonjunkturene. I et brev til stiftsdireksjonen, datert 26. mai 1769, opplyser Schønfeldt og Büttner at de året før i anledning av « Procentumskatten» hadde oppgitt at lønn og aksidensielle inntekter hadde utgjort 300 rd. for hver av dem.⁶ Som en senere skal komme tilbake til, levet begge prester i årene 1763-70 av de uvisse inntekter da de ikke fikk utbetalt sin faste lønn. Allikevel kunne Schønfeldt i en samtale med kirkens verge senere si at han på grunn av menighetens godgjørenhet aldri hadde lidd mangel i de mange år han ingen lønn hadde fått .⁷

Det fremgår også av et brev fra Det norske kontors oldermannskap til stiftamtmannen at den tyske menighets medlemmer var rundhåndede mot sine prester når de søkte kirkens hjelp. Det heter nemlig i brevet bl.a.:

« Har Hr. Pastor Schønfelt betient de Conthoirske med Saligheds Midlerne, saa er han derfor i Skrifte-Stoelen, givet de saa kaldede Skrifte-Penge, hvilkke saavelsom Offer o.s.v. vel ey var bleven given saa rundelig, i Fald det ey var tagen i Betragtning, at Lønnen ey altid saa rigtig blev erlagt, og paa hvilkken Maade den Tydske Kirkkes Præster og Betiente have subsisteret, uden at de Hansestædiske dertil noget have contribuert.»⁸

Den tyske menighet var mer påholden når det gjaldt høytidsofferne. Det hadde den tilfelles med byens øvrige menigheter. Det var vanlig at prestene fra prekestolen minnet sine menigheter om offeret når høytiden nærmet seg, ja, noen ganger fant de det nødvendig å avertere i Bergens Adressecontoirs Efterretninger. Men ofte hjalp det lite.

Den 30. september 1786 grep stiftsdireksjonen inn. Den anmodet Kontorets oldermannskap om å minne sine «Huusbonder, Geseller eller Drenge, der søge deres Sogne Kirke», om at de ifølge den kongelige befaling av 18. september 1776 var pliktige til å yde de tyske prester de sedvanlige tre høytidsoffer. Men til tross for dette pålegg

« . . . . er det dog saa langt fra, at dette af de fleeste efterkommes, det naar af de 58 Handels Stuers Eyere undtages de faae der, skiønnende paa Præsternes Møye, indsee Billigheden i at de nyde det anstændige . . . . Erlægge nogle aldeeles intet, og andre saa ubetydeligt, det Præsternes Indkomster ere og blive meere end indskrænkede, ja, om skulde saaledes vedblive ei kunde subsistere.»⁹

Men selv ikke stiftsdireksjonens inngripen kan ha bedret på forholdene. Den innberettet senere saken til Det kongelige danske kanselli som svarte med kans.prom. av 12. mai 1787. Dette påla stiftamtmannen og biskopen å sammenkalde « Alle og Enhver» av den tyske menighet som eiet stuer på Kontoret, og tilkjennegi dem at det med mishag hadde erfaret at en stor del av den unnlot å erlegge det sedvanlige høytidsoffer til sine prester,

« . . . hvorfor det nu maa foranstaltes, at en dertil af begge Copastorer indrettet Protocol skal ombæres i deres Huse, hvori enhver Contoirs-Eier med Geseller og Drenge have skriftlig at erklære, hvad de for Fremtiden godvillig, og saaledes som de kunne være bekjendte, ville tilstaae enhver af Compastorerne i Høitids-Offer, . . . »

Ble ikke den således lovede gave ydet, skulle prestene ha rett til å få den innkrevet ved lovlig eksekusjon.¹⁰

Men de tyske presters klager over høytidsofferne opphørte ikke med dette. Om det var menighetens ydelser som minket, eller prestenes krav som øket, skal være usagt. Pastorene Fredrik Herman Schwings og Urban Gottlieb Feiermann, som efterfulgte Schønfeldt og Büttner, sendte de samme besveringer til kanselliet. Kanselliet ba da Kontorets oldermannskap om en uttalelse, og denne foreligger i form av et pro memoria datert 31. januar 1789.I dette heter det blant annet:

«Hvad deres øvrige Indkomster af Offer, Menisterialia Forretninger og adskillige Accidentier betræffer, da er vel samme os ikke saa bekiendt, at samme nøyagtig kan bestemmes, men saa meget er vist at de, mod hvad andre Sognepræster i Bergen pleie at faae, meget raisonabelt aflægges for deres menisteriale Forretninger, og naar det ene kommer til det andet, har og er DHrr Compastorum Indkomster endnu ey saa smaae, hvilket lader sig deraf slutte, da Hr. Feiermans, efter egen Tilstaaelse et Aar skal have været over Syv Hundrede Rigsdaler. Hr. Schwings, som den ældre, kan vist i saa Fald regne sig aarlig noget meere. Lægger man hertil at enhver af dem har sit eget frie Vaanhuus, med dets Reparation af Kirken, saa bliver det aarlige for hver af dem, dog ey saa uselt, som de have foregivet. »¹¹

Oldermannskapet syntes ikke de tyske prester hadde noe å beklage seg over, og trodde «at mangen Lærd og vel studeres Præst i Holstein, ville, naar han vidste hvad Indkomster præsterne i St. Mariæ Kirke have, med begge Hænderne modtage et saadant mageligt Kald».¹²

Så sent som i 1827, uttalte biskop dr. Jacob Neumann at han ikke kunne begripe at den tyske menighet kunne formå å gi sin prest så meget i offer og aksidenser.¹³ Menigheten var da meget liten og hadde bare en prest.

De tyske prester hadde fri bolig i de to store hus som kirken hadde latt oppføre i Dreggen efter den store brann i 1702. Schønfeldts hus hadde benevnelsen 24. rode nr. 29, og Büttners samme rode nr. 30.¹⁴ Efter Bergens bys matrikkel for 1887, tilsvarer nr. 29 Kroken 2 og Dreggsalmenning 36, og nr. 30 Kroken 4. Kirken betalte grunnleie til Manufakturhuset for begge hus og for den ene have til kommandanten på Bergenhus.¹⁵ Schønfeldts hus tilhørte kirken like til 22. desember 1874 da det ble solgt på auksjon og kjøpt av repslager Christian Irgens for 4.201 spd. Büttners hus var da allerede i Irgens' eie. ¹⁶

Kirkens klokker hadde en årlig godtgjørelse på 70 rd., organisten 80 rd. og skriveren 12 rd. I tillegg kom små uvisse inntekter.¹⁷ Noen av kirkens betjenter kunne få rett til under gudstjenesten til egen fordel å samle inn penger i en tavle, dvs. i en liten treeske som var festet til en lang stang. Men meget innbrakte ikke tavlene. Det fikk den originale Matthias Bendtzen erfare. Han søkte i 1769 den ubesatte stilling som organist ved Mariakirken, da han fant det

«fornøden, at Orgelet ved den Tydske Kirke under Sangen og Guds-Tienestes Forretning blev tracteret, baade til Guds Ære, Meenighedens Fornøyelse, og Orgelets Conservation. . . ».¹⁸

Bendtzen forlangte ingen lønn, det hadde heller ikke kirken råd til å betale, men han fikk inntektene av en tavle. Men denne kastet så lite av seg at Bendtzen lot innrykke i Adresseavisen en versifisert bønn til menigheten om å yde ham større godtgjørelse. Som en kuriositet tas den med her:

«Pro Memoria, Insinueret respective Vedkommende, som søger den Tydske Kirke, fra Organist Mathias Bendzen udi Bergen d. 24. Sept. 1770.»

« En Tavle-Skilling kan ei min Belønning være
For hele Aar et Navn af Organist at bære;
Men skal jeg have Navn efter Fortieneste;
Saa bør jeg lønnes, som her Organisterne;
Thi kan unødig Prunk og Ting Folk animére
Til at paaskiønne det, for Uveir maa crepére,
Saa skulde jeg og troe, at min Opvartnings Flid
Paaskiønnes Mikelsdag, som glemt St. Hans Tid.
Da jeg, ret reent udsagt, det halve Aar fuldendte
Fra senest Nytaarsdag, da Nogle dog betænkte:
Noget for Noget bør; omsonst der bittre Tod,
Wer nichts verdienen will, soll auch nicht essen Brod.
Nu paa min Moders Maal et Par Ord at fremsende:
Til Vinterens Forsiun ernødiges jeg Penge,
(Hvortil Tavlens Sportler ei mindste rækker til)
Saafremt jeg ei paa Beet maa gaae fra Leeg og Spil.»¹⁹

Bendtzens snurrige bønn falt ikke i god jord hos alle. En innsender i samme avis imøtegikk ham kort tid efter:

«Det bedre er, at man vil bede om en Gave,
End forelegge Folk, hvad man af dem vil have;
Vil der ei hungres, saa adspørges maa det Brød,
Om ei til Overflød, dog nok man Føden nød.
Omsonst blir ei forlangt, Prunk kan vel animere,
Men ufornøielig giør mangen Mand crepere;
Ubuden Giest han maa til Tak fornøyet vær'
Med det, paa Bordet er, naar han ret hungrig er.
Vil han ey have det, kan han sig væk forføie,
Men slet det lader sig, man ei er at fornøie,
Noget for Noget bør; omsonst der bittre Tod,
Wer nichts verdienen will, soll auch nicht essen brod.»²⁰

Bendtzen frasa seg organiststillingen i september 1770, da han umulig kunne «udholde det lengre at forrette Organist Tienesten»²¹ Denne lille episode gir et billede av hvorledes arbeidsbetingelsene kunne være i de dager.

Forholdene skulle således ligge vel tilrette for pastor Schønfeldt i Bergen. Han hadde fått en forholdsvis liten menighet med få embedsforretninger og et anstendig og sikkert utkomme. Den lærde, men noe svakelige ungkar, så sikkert foran seg mange fredelige og gode år i det store huset i Dreggen, omgitt av sin husholderske og en tjenestepike, år til lesning, fordypelse og videre studier. Men fremtiden skulle ikke bli så lett hverken for den gamle kirke, dens menighet eller dens sjelesørgere.

II.

Da Schønfeldt kom til Bergen, dannet Det hanseatiske kontor fremdeles en by i byen, et lukket samfunn som var preget av tysk sprog, kultur og tildels rett.

Det åndelige midtpunkt var St. Mariæ kirke som, takket være de salig henfarne kjøpmenns store gavmildhet, på den tid ga et nesten overveldende inntrykk av rikdom. Dens vegger og pilarer var tett besatt med malerier, epitafier, bibelske figurer og lysskjold, i taket hang gedigne lysekroner og skutemodeller og på gulvet lå gamle gravplater som minnet en om Det hanseatiske kontors lange historie i Bergen. Hele dette rike utstyr fikk de norske kirker i byen til å virke kolde og fattige.

De tyske kjøpmenn hadde også sitt eget hospital eller fattighus som ble kalt St. Catharina. Det lå i den senere Kong Oscars gate på det sted hvor Domkirkens sogn fikk sitt menighetshus i 1914.

Kontoret ble administrert fra Kjøpmannsstuen som Bergensfarersocietetet i Lübeck på egen bekostning hadde latt gjenoppføre efter brannen i 1702. Det var hanseatenes gamle rådhus og vinkjeller. Her hadde den tyske sekretær sine private værelser og i huset holdt det hanseatiske råd sine møter.

Ut gjennem 1700-tallet begynte imidlertid Det hanseatiske kontor å gå i oppløsning. En efter en ble de tyske handelsstuer solgt. Kjøpere var oftest tyskere som hadde vært forvaltere for sine prinsipaler i hansestedene. Efter å ha avlagt kvittanse overfor dem, hadde de tatt norsk borgerskap, stiftet familie og slått seg ned i byen for godt. De var dermed blitt egenhandlere. I 1754, to år efter at Schønfeldt hadde tiltrådt sitt embede, var tallet på egenhandlere steget til 54, og bare 4 stuer var fremdeles i hanseatenes eie. Men mens hansestuene opprettholdt sin gamle administrasjon, sin orden og disiplin, hadde det store antall borgerstuer ingen felles ledelse, og forholdene for disses vedkommende nærmet seg kaos.

Efter hvert innså egenhandlerne at de ville ha store fordeler av å stå samlet når det gjaldt nordlandshandelen. De dannet derfor et nytt handelssocietet som fikk navnet Det norske kontor. Planene for det nye kontor ble approbert av Frederik V. i form av en anordning datert 7. oktober 1754. Det fikk derved Kongens og stiftsamtmannens fremtidige beskyttelse mot angrep utenfra. Kontoret skulle ledes av en oldermann og tre forstandere valgt av egenhandlerne. Ellers forsøkte en å overføre mest mulig av det gamle til det nye societet. De norske egenhandlere følte seg som de tyske kjøpmenns rette arvinger, noe som fremgår av deres forsøk på å skaffe seg eiendomsrett både til kirken, Kjøpmannsstuen og fattighuset, og de kom til å føre deres handelstradisjoner og tyske kultur videre.

Ifølge Det hanseatiske kontors privilegier av 30. april 1673, hadde det plikt til å underholde kirken og dens prester. Kontoret ansatte kirkens verge, reviderte dens regnskaper, og dersom dens inntekter ikke var store nok til å dekke utgiftene til vedlikehold og lønninger, ble underskuddet efter gammel skikk fordelt på de hanseatiske stuer.²²

Men efter hvert som antallet av tyske stuer sank, ble det stadig vanskeligere for de gjenværende å underholde kirken med dens prester og betjenter. Det ble derfor ved rescript av 13. juni 1738 bestemt at også bergenske borgere som eiet handelsstuer på Bryggen skulle bidra til den tyske kirkes vedlikeholdelse, men hver norsk stue skulle bare betale halvdelen av hva en tysk stue utredet. Begrunnelsen for denne bestemmelse var at også de norske stuer brukte tyskere til behandlingen av fisken, og disse søkte naturlig den tyske kirke.

Efter at de norske stueeiere i 1754 hadde sluttet seg sammen og dannet Det norske kontor, tok de for alvor opp en sak som lenge hadde ligget og ulmet: revisjonen av den tyske kirkes regnskaper. Som bidragsydere til kirken, forlangte de årlig å få seg forelagt til revisjon et detaljert regnskap over kirkens inntekter og utgifter. De ønsket også å få fremlagt bevis for om prestehusene tilhørte kirken eller hansestedene, og de ville bli tatt med på råd før kirkevergen satt i gang større reparasjoner av kirken og prestehusene. Da de ikke fikk sine ønsker oppfylt, tilspisset det hele seg til en innbitt strid mellem den tyske sekretær Johan Georg Schuckmann på den ene siden og Det norske kontors oldermann og forstandere på den annen. I årene 1754-63 nektet de norske stueeiere å betale avgift til kirken. Følgen ble at denne forfalt og det samme gjorde prestehusene.

Det norske kontors oldermann og forstandere gjorde i et brev til stiftsamtmannen Ulrik Frederik von Cicignon, datert 19. mars 1755, utførlig rede for denne strid mellom de norske og de tyske stuer. Brevet inneholder en rekke interessante detaljer og gir nye bidrag til denne kirkes overgangstid fra Det hanseatiske til Det norske kontor ²³

Oldermannskapet går i brevet tilbake til rescriptet av 13. juni 1738 som bestemte at også de norske borgerstuer skulle bidra til den tyske kirkes underhold. Bakgrunnen for rescriptet var de «Disputer» som i årene 1735-37 fant sted mellem de tyske og de norske stuer om kirkepengenes betaling. Man kunne bare beklage at de norske stueeiere ikke da hadde fått anledning til å fremlegge sitt syn på saken

«thi var det skeed, da havde udfaldet ved Rescriptet vel i nogen maade bleven anderleedis saa som Aarsagerne til Kirke Pengenes indeholdelse af Borgerne den Tiid, var fast den samme som nu; neml: de andseelige Summer dem aarlig blev affordret, Bygninger, Reparationer, og Udgifter, som Vorvæserne, ved Kirken og ellers, uden Borgernes viidende og samtykke forretoge sig, og naar de forlangede at see Regnskab derfor blev det dem nægtet og dog skulle de betale hvad der blev fordret.»

Oldermannskapet anførte videre at de norske stueeiere hadde ventet å få uttale seg når den «Suppliqve» som de tyske vorvæsere hadde sendt direkte til Kongen, ble sendt opp igjen til stiftamtmann Ulrik Kaas' erklæring. Men det skjedde ikke. Da rescriptet forelå, gikk stadshauptmann Gierdt von der Ohe, som selv var egenhandler på Bryggen, sammen med flere andre norske stueeiere til magistratens president, konferanseråd Lym. De ba ham om å hjelpe dem med å få innberettet til Kongen årsakene til at de ikke hadde villet betale kirkepengene, for dermed å oppnå «een billig og høyfornøden Moderation udi Riscriptet». Imidlertid avviste Lym dem.

Oldermannsskapet minner om en skrivelse av 24. februar 1752 til stiftsamtmannen og et svar fra Det kongelige danske kanselli gjennem geheimeråd von Holstein av 25. mars s.å.:

«Men sidden Hr. Stiftsbefalingsmand tillige haver berettet, at de af hans Maj.s undersaatter, som nu ere blevne Eiere av 54 Handelsstuer ikke veed hvor til Deris Contingent som de til Kierken og Hospitalet giver bliver employeret, saa staar det dem der imod frit for for samme at lade sig giøre Regnskap, thi ellers haver de vel ikke nødigt noget at betale. »

Von Holstein ga dem altså støtte for deres syn at den som bidrar til kirken også skal ha rett til å se regnskapene.

Oldermannskapet imøtegikk den tyske sekretærs påstand om at de norske stueeieres krav om å få se kirkeregnskapet var noe nytt. Det henviste til striden i årene 1735-37, og anførte en rekke årsaker til hvorfor det med de uavlagte regneskaper «i mange Aar haver været seet igiennem fingre». Så lenge hansestedene eiet alle stuer på Bryggen, kunne en ikke tenke seg at byens borgere bidro til kirkens og fattighusets underhold. Man visste ikke når tid de første hansestuer ble solgt til norske borgere, og heller ikke når de norske stuer begynte å betale bidrag til den tyske kirke. Så lenge de norske stuer var i mindretall, betalte de formodentlig frivillig et lite bidrag til kirken. Da de var kommet i flertall, forlangte de flere ganger muntlig overfor de tyske vorvæsere å få se kirkeregnskapet. Da dette ikke ble dem innvilget, nektet de å betale noe til kirken i årene 1735-37. Resultatet ble rescriptet av 13. juni 1738, som efter deres mening påla dem en skyldighet som før hadde vært en frivillighet.

En annen årsak til at de norske stueeiere i 1754 og de følgende år nektet å betale kirkepengene, var den uklarhet som rådet med hensyn til hvem som hadde eiendomsrett til de to prestehusene: kirken eller direktoriet i Lübeck på hansestedenes vegne. Dersom det siste var tilfelle, og det altså sto tyskerne fritt eventuelt senere å selge husene, fant de norske stueeierne det urimelig at de skulle være med å betale mestepartene av hva det kostet å holde dem vedlike.

Oldermannskapet hevdet også at den tyske sekretær formodentlig med urette hadde sendt overskuddet av St. Catharinæ hospital eller fattighus, «som af Byen og Stiftet er indkommet», til Tyskland. Overskuddet burde heller vært benyttet til å betale for kirkens og prestehusenes vedlikeholdelse og til lønn for prestene og betjentene. Da ville hverken de tyske eller norske stuer behøvet å betale en skilling til kirken.

For kort å oppsummere de norske stueeieres ønsker med hensyn til regnskapet for den tyske kirke, kan en si at de ønsket fremlagt årlig en spesifisert oversikt over kirkens inventar, utestående kapitaler, inntekter av grunner og gårder, vielser, begravelser, stoleleie m.m. Likeledes ønsket de en gang for alle å få fastslått om det var kirken eller hansestedene som eiet prestehusene ved å forlange fremlagt skjøtene på dem. Bare i det tilfelle at husene tilhørte kirken ville de for fremtiden være med å betale for deres vedlikeholdelse.

Stiftsamtmann von Cicignon «bifalt» ovennevnte brev fra oldermannskapet, og i sitt svar til dette av 10. april 1755 bestemte han at kirkeregnskapet for eftertiden skulle revideres av en hanseatisk og en norsk stueeier, og desideres av sekretær og achteiner for Det hanseatiske kontor og av oldermann og forstandere for Det norske kontor. Ble man ikke enige om regneskapets desisjon, skulle dette skje ved stiftamtmannen.²⁴

Av et senere brev fra von Cicignon til oldermannskapet, 7. juni 1755, erfarer en at sekretær Schuckmann hadde meddelt stiftamtmannen at de norske stueeiere aldri før hadde bedt om noen «Rigtighed» eller «Underretning». De hadde tatt seg selv tilrette og nektet å betale den kirkekontingent som de var pliktige til å erlegge. Dette hadde medført uleilighet for kirken, dens prester og betjenter. Von Cicignon bestemte derfor at de norske stueeiere «for denne Gang» likesom før skulle betale kirkepengene. Men for eftertiden ville det være rimelig om regnskap ble fremlagt.²⁵

Oldermannskapet adlød von Cicignons ordre, og sa seg villig til å betale 7 rd. 1. mrk. 14 1/3 sk. for hver av de norske stuer til prestehusenes reparasjon, men kun under den forutsetning at husene tilhørte kirken og ikke hansestedene. Skulle det senere vise seg at de tilhørte hansestedene, ville de ha pengene tilbake. Likeledes gikk de med på å betale de vanlige kirkepenger for 1754.²⁶

Spørsmålet om hvem som egentlig hadde eiendomsrett til prestehusene, ble endelig besvart det følgende år. Den 7. mai 1756 sendte sekretær Schuckmann en skrivelse til Oldermannskapet hvori han meddelte at direktoriet i Lübeck hadde bestemt at prestehusene skulle tilhøre kirken.²⁷

I begynnelsen av 1757, klaget Schønfeldt og Büttner til stiftsamtmannen over at de ikke fikk utbetalt sin lønn. Von Cicignon tok saken opp med oldermannskapet. Vel hadde han approbert det forhold at de norske stueeierne ikke ville betale kirkepenger for de år som de ikke så regnskap for,

«Men som de Kirke-Betienterne accordérede og tilkommende Lønninger ei kand drage nogen Mislighed med sig, saasom de aarlig og alle Tider ere de samme, uden Forandring, saa da intet vilde være mere ubilligt, end at en mellem dem og Hansestædernes Secretair værende Mislighed i Henseende til Rigtigheds Aflæg, skulde geraade Præsterne og Kirke-Betienterne til Afgang eller Ophold udi den dem tillagte tarvelige Løn, skulde jeg dem hermed tilmelde, at De besørger at Kirkens Betientere nyder og bliver betalt hva de pro quota hos enhver af Comptoirets Forvandter skal have, saasom Præsterne trolig, efter deres til mig indkomne Besværing ellers maa mangle det Fornødne naar de ei for sit Arbeide nyder sin tillagte Belønning, som enhver Contoirets Forvandte u-negtelig begriber at de fortiener og tilkommer».²⁸

Von Cicignons brev viser at kirkens økonomiske stilling nu var blitt så vanskelig at det gikk utover dens presters og betjenters lønn.

Stiftamtmannens resolusjon ble publisert for de norske stueeiere på et felles møte, men de ville fortsatt intet betale til kirken førenn et ordentlig regnskap, i det minste for de siste to år, var blitt fremlagt. Regnskapet mente de «ventelig holdes tilbage, paa det Indtægter for os stedse skal være en Hemmelighed».²⁹

For å forsøke å få en endelig slutt på striden om kirkeregnskapet, sluttet sekretæren og vorveserne på vegne av de hanseatiske stuer, og oldermannen og forstanderne for de norske stuer, den 3. august 1757 et forlik. Regnskapet skulle ikke lenger bare gi en oversikt over inntekt og utgift, men inneholde en detaljert fortegnelse over inventar, materialer som var i behold, landskyld, grunnleie, kapitaler m.m. Regnskapet skulle revideres av representanter for de tyske og norske stuer og approberes av vorveserne og forstanderne. Var de uenige i visse poster, skulle saken avgjøres av stiftamtmannen. Når regnskapet således var blitt revidert, skulle forstanderne sørge for at de norske stueeiere innen en viss frist innbetalte kirkepengene. Hos motvillige skulle bidraget kunne innkreves ved eksekusjon. For å unngå at kirkevergen av egne midler skulle bli nødt til å gjøre forskudd for å kunne dekke de løpende utgifter, da inntektene først innfløt i kassen ved årets utgang, ble det bestemt at enhver stueeier skulle innbetale i første kvartal som forskudd 2-3 rd, som så skulle tilgodeskrives ham ved årets utgang. Ingen reparasjoner av kirken eller prestehusene skulle foretas uten forstandernes samtykke. Om den kontorske vinkjelder skulle betale bidrag til kirken, kunne ikke avgjøres før en hadde forelagt saken for direktoriet i Lübeck. Til sist reserverte sekretær Schuckmann seg på det «kraftigste» mot at denne overenskomst skulle bli til «Prejudice» for de privilegier som Kongen hadde gitt hansestedene. Overenskomsten ble approbert av stiftamtmannen og fikk kongelig konfirmasjon ved rescript av 13. januar 1758.³⁰

Men ovennevnte overenskomst brakte ikke den forsoning som man hadde håpet på. Der oppsto stadig tvistigheter mellem den hanseatiske sekretær, Schuckmann, og oldermannskapet for Det norske kontor. Oldermannskapet ga i et brev til stiftsamtmannen 23. nov. 1762 sin fremstilling av saken. I begyndelsen hadde Schuckmann noenlunde overholdt overenskomsten av 3. aug. 1757, «endskiøndt mand ej kand sige, at hand for noget Aar i alt opfyldte hvad han efter samme var forbunden til». Kirkeregnskapet for 1759 var det siste som ble avlagt, og det «var meget galere end de forrige, skiønt de og vare galne nok, . .. ». Siden hadde den tyske sekretær aldeles tilsidesatt den inngåtte overenskomst, og sommeren 1761 dro han tilbake til Tyskland. Oldermannskapet minnet til sist om at overenskomsten av 3. august 1757 var blitt konfirmert av Kongen og at den derfor var å betrakte som en lov som måtte efterleves. Rette vedkommende burde befales å avlegge de manglende regnskaper slik at disse kunne bli tilbørlig reviderte.

Efter at sekretær Schuckmann hadde forlatt Bergen i 1761, fikk Joachim Christian Mohn, som forvaltet en lübeckerstue, i oppdrag å ta seg av de saker som tidligere hadde vært underlagt den tyske sekretær. Johannes Kramer, den annen hanseatiske forvalter, hadde på prestenes bønn delvis tatt seg av kirkens saker siden denne ingen verge hadde hatt siden 1761.³¹ I 1764 kjøpte Mohn stuen Enhjørningen, og i 1766 kjøpte Kramer stuen Bratten.³² Dermed var Det hanseatiske kontor nådd frem til veis ende i Bergen.

Schuckmann forlot Bergen «efterladende Sagerne i den Forvirrelse, hvori de vare bragt ved hans efterladenhed, eller hvad man ellers kand kalde det».³³ Det gjorde ikke forholdene lettere at han «bortførte . . . paa een egen Maade» hele det hanseatiske arkiv «efterat det her var bleven tagen under Forseigling».³⁴ For kirken ble det en vanskelig tid. Dens prester og betjenter virket som før, men den manglet en handlekraftig verge til å passe på at handelsstuene betalte sine kirkepenger, at leilendingene i Nordhordland og Sunnfjord svarte landskyld, kort sagt, at kirken virkelig fikk hva som tilkom den.

I den forvirring som oppsto, kunne en ha ventet at stiftsdireksjonen som overøvrighet for byens andre kirker hadde grepet inn, og da særlig efter at Kontoret ved sin deklarasjon av 18. februar 1766 hadde overdradd Mariakirken til Kongen. Men dens to medlemmer, stiftamtmannen og biskopen, holdt seg merkelig passive når det gjaldt Mariakirkens saker, og gjorde lenge intet forsøk på å fylle det tomrom hva overøvrighet angår som den siste hanseatiske sekretærs og kirkeverges bortreise hadde efterlatt. Årsaken til denne holdning var antagelig den at de ventet på et kongelig rescript som skulle ordne forholdene ved denne kirke som nu var gått over i Kongens eie. Men i denne vanskelige overgangstid, kunne ikke kirken i lengere tid være uten verge. Da ga stiftsdireksjonen endelig magistraten, som fungerte som kirkeinspeksjon, ordre om å utpeke en verge for Mariakirken. Den gjorde et meget heldig valg da den 3. juli 1767 utnevnte kjøpmann og kontorsk egenhandler Hinrich Nordmann i denne stilling.³⁵ Han skulle snart sette spor efter seg.

III.

Hinrich Nordmann forteller i sin selvbiografi at han ble født 20. august 1724 i Drentweede. Hans foreldre var Johan Hinrich Nordmann og Wendel Margaretha Fasting, en datter av Johan Fasting i Düsted. I 1741 kom han til Bergen «efter Begiær af» borger- og politimester Fasting, men da han nådde frem til byen var Fasting allerede død. Nordmann tjente seg så frem på Bryggen, ble efter fem års forløp gesell, senere handelsforvalter, og i 1757 kjøpte han stue i Svensgården efter Jost. Christ. Becker. Den 16. februar 1761 giftet han seg med Gertrud Magdalene Krohn, eneste datter av kjøpmann Claus Krohn. Dermed ble han svoger til de rike og mektige storkjøpmennene Danchert Krohn, Hans Krohn og Wollert D. Krohn. Nordmann solgte senere stuen i Svensgården og kjøpte en ny i Guldskoen der han drev en utstrakt handel. I desember 1763 ble han utnevnt til verge for Korskirken, og den dyktighet han viste i dette ombud førte til vergeskapet for Mariakirken noen år senere. Normann hadde en eneste sønn Claus Krohn Nordmann (1764-70 ).³⁶

Den følgende tid var preget av et godt og hjertelig samarbeide mellem Nordmann og Schønfeldt. Åndelig var de på bølgelengde med hverandre. De var begge glade i å lese, og de var besjelet av opplysningstidens borgerånd som bød dem å arbeide til beste for samfunnet. Pastor Feiermann uttalte i liktalen over Nordmann i 1790:

«Henrich Nordmann hørte til de siældne Mennesker, der dannede sig selv ; dannede sig for at blive nyttige Verdens Borgere, og virksomme for det almindelige Bedste. Hans kiæreste Syssel, naar han var fri for Kalds-Arbeyder, var at læse gode Bøger . . . . »³⁷

Nordmann var klar over at ombudet som Mariakirkens verge ville bli en tung byrde å bære ved siden av hans kjøpmannskap. Til magistraten skrev han at han kunne hatt bruk for en medhjelper, da kirken

«. . . hvis høist fornødne Istandsættelse vilde behøve min idelige

Nærværelse og Stedsevarende Omsorg, saa er jeg viss paa der strax vil findes, at denne Byrde, vil være mig alt for tung, naar jeg baade efter Samvittigheds og Christendoms Pligt skal antage saadant et Guds-Huus, som af alle synes at være forladt, og alligevel kand kaldes een Ziir for Byen og Landet» ³⁸

Nordmann fikk ingen medhjelper, men med den erfarne kjøpmanns praktiske grep på tingene og med en sjelden samvittighetsfullhet og energi, ga han seg i kast med å bringe kirken på fote igjen.

Da Nordmann overtok Mariakirken og prestehusene var de i meget dårlig stand. Nordmann sier i sin selvbiografi at

«. .. Kirken selv og begge Præste-boeligere vare saa forfaldne, at ingen i dem kunde sidde frie for draabefald».³⁹

Det norske kontors oldermannskap innrapporterte 4. november 1756 til stiftsamtmann von Cicignon at kirken var i en meget dårlig forfatning. Det henviste til Norske Lovs 2-21-6 som påbød at «De, som nyde Jus Patronatus, og Kirkernis Indkomme opbære og nyde, maa ej lade Kirkerne forfalde. . . ». Men sekretær Schuckmann hadde vist forsømmelse når det gjaldt kirkens vedlikehold. Den var nu i så dårlig stand at man «i fugtigt Veir ei deri kand være tør. . . ».⁴⁰

Schuckmanns likegyldighet kommer også frem av et annet brev fra oldermannskapet til konst. stiftsamtmann Bager, datert 30. juni 1764. I dette heter det bl.a.:

«Forstanderne erindrede ham [Schuckmann] ideligen om Kirkens Brøstfældighed. De paamindte ham daglig mundtlig og skriftlig om dens Trang til Istandsættelse, men alt uden Frugt. De gjorde selv aftale med De fornødne arbeidere. De giorde Udkast til den skriftlige Contract med arbeiderne, som i sligt Fald behøvedes. De foreskrev selv een Deel fornødne Materialer. Men Secretairen ville likesaa lidet vedtage Contracten som giøre anstalt til Kirkens Reparation. Dette Secretairens Forfald er aarsag til at Kirken ei til denne Tiid er bleven istandsadt, at den nu er altsaa meget brøstfældig.»⁴¹

Da Det hanseatiske kontor på den tid var hendøende og det bare var et tidsspørsmål før det måtte frasi seg kirken, kan Schuckmann ha funnet det enklest å trekke reparasjonssaken ut.

Nordmann foretok like efter sin tiltredelse som kirkeverge en taksering av omkostningene ved kirkens og prestehusenes reparasjon. Men da kun rentene av kirkens kapital på 850 rd. kunne brukes til dette formål, måtte alle utbedringer henstå til senere.⁴² Den 1. november 1768 utsendte han en appell på tysk til kirkens venner om bidrag til omstøpning av en sprukken klokke.⁴³ I mai 1771 var innsamlingen kommet så langt at omstøpningen kunne finne sted.⁴⁴ Omtrent samtidig satte han i gang en innsamling av penger til tårnenes reparasjon. Selv fikk han inn på sin handelsstue 220 rd. 2 mrk, gitt av fremmede kjøpmenn og skippere. Sammen med de 61 rd. 3 mrk. 8 sk. som «de Contoirske Geseller» hadde innsamlet, var der nu til en reparasjon av tårnene 281 rd. 5 mrk. 8 sk. Av hensyn til giverne, ville Nordmann begynne med reparasjonen straks, og han sa seg villig til å låne kirken penger dersom de innsamlede midler ikke var tilstrekkelige.⁴⁵ Schønfeldt samlet også inn frivillige gaver som skulle gå til istandsettelse av presteboligene, noe som også ble gjort i 1767.⁴⁶

Den 8. august 1771 kom endelig det kongelige rescript som en ventet ville bringe orden i forholdene ved Mariakirken. Kirken ble underlagt stiftsdireksjonen og magistraten, og Det norske kontors oldermann og forvaltere fikk rett til å foreslå som kirkeverge tre stueeiere, hvorav magistraten skulle beskikke den ene. Hver handelstue på Bryggen skulle årlig betale 2 rd. til kirken, og det samme ble pålagt alle som drev nordlandshandel selv om de ikke hadde stue på Bryggen.

For Schønfeldt og Büttner inneholdt rescriptet en ubehagelig overraskelse. Kirken skulle for eftertiden bare ha en prest, men dennes lønn skulle forhøyes til 200 rd. årlig med fri bolig og de vanlige uvisse inntekter. Presten skulle forrette høymesse alle søn- og helligdager, mens en kateket med 100 rd. i lønn og fri bolig skulle forrette aftensangen. Organisten skulle herefter lønnes med 80 rd., klokkeren, som samtidig skulle være bedemann, 70 rd. og endelig skulle ringeren og belgetrederen hver ha 10 rd. årlig. Den overflødige prest skulle ved leilighet foreslås forflyttet til et annet kald.

For Schønfeldt betydde dette rescript at han måtte forberede seg til å flytte fra byen. Pastor Büttner hadde vært ved kirken lenger enn Schønfeldt, og han kunne på grunn av private forhold vanskelig flyttes. Kontorets oldermannskap foreslo også overfor stiftsamtmannen å beholde ham.

«Begge disse Mænd ere retskafne Guds Ords Tienere baade i Levned og Lærdom. Men den ene af dem, Hr. Bütner er i saa fattige Omstændigheder og saaledes fordybet i Gield, at hans Forflyttelse herfra vilde være ham og hans talrige Familie til Ødelæggelsee. Den anden og yngre Hr. Schønfelt, er derimot ugift og uden Familie, saa at han uden Tab og Skade herfra kunde forflyttes.»⁴⁷

Schønfeldt begynte først nu for alvor å anstrenge seg for å få utbetalt den lønn han hadde tilgode for årene 1763-70, 966 rd. 4 mrk. Noen år før, i 1769, hadde begge prester minnet stiftsdireksjonen om det de hadde tilgode av kirken i anledning av den nye prosentskatten som var blitt pålagt dem. Denne skatt kunne de ikke betale av deres « allzugeringen Accidentien». De ba derfor stiftsdireksjonen om at de i det minste måtte få så meget utbetalt av sine tilgodehavender at de kunne utrede skatten.⁴⁸ Stiftsdireksjonen svarte at det av Nordmanns erklæring fremgikk at ikke bare de innsamlede midler, men også en stor del av kirkens årlige inntekter var gått med til kirkens og prestehusenes reparasjon. Stiftsdireksjonen mente at de årlige inntekter på 200 rd. burde ha vært anvendt til lønninger og ikke til reparasjoner.

«Altsaa synes det at være største Billighet, at den Tydske Kirke i det mindste betaler for sine Præster, saa meget af deres tilgodehavende Løn, som til Pro Cento-Skattens Udreedelse, Allernaadigst er befalet . . . . Thi ligesom Lønnen indeholdes for Præsterne, saa haver de icke heller noget at svare Skatten af, paa anden Maade end denne.»⁴⁹

De to prester fikk sitt ønske oppfylt og skatten ble betalt.

I et langt pro memoria til stiftsamtmannen, tok Schønfeldt i 1772 opp spørsmålet om den lønn han hadde tilgode i sin fulle bredde. Han hevdet at det nu var maktpåliggende for ham å få denne lønn utbetalt, da han ville få bruk for pengene når han nu kunne vente å måtte forlate byen. Schønfeldt hevdet at

«Es ist wohl nichts gewisser, als dass die Contorischen Kaufleute zu solcher Bezahlung verbunden sind»,

og kom med forslag om hvordan pengene skulle kunne bli skaffet tilveie.⁵⁰

Av Nordmanns uttalelse til stiftsdireksjonen i denne sak, fremgår det at Schønfeldt muntlig hadde forsikret ham om at han aldri ville ha forlangt sin resterende lønn utbetalt om han ikke var blitt tvunget til å påta seg en besværlig og kostbar reise i sin alderdom fordi kirken i fremtiden bare skulle ha en prest. Nordmann fant det rimelig at han fikk utbetalt det han hadde tilgode, men pengene kunne ikke tas fra de kilder han foreslo. Den eneste måte å skaffe ham sin lønn på, var å utligne den på Kontorets 58 stuer og på de 24 «Societæts Forvanter» i Lübeck og Bremen. Nordmann fant det heller ikke hensiktsmessig at kirken bare skulle ha en prest og en kateket. Dersom stiftamtmannen kunne foranstalte at begge prester kunne forbli ved kirken så lenge de levet og nyte samme lønn som før, så var Schönfeldt villig til å eftergi kirken det beløp den skyldte ham. Han mente også at Büttner, «som endnu langtmeere frivillige Gaver haver nødt end hiin», ville følge Schønfeldts eksempel. Gjorde klokkeren det samme, så

«blev da Kirken og dens Meenighed befried at udbetale en saa betydelig og i disse vanskelige og pengeløse Tiider, snart uopbringelige Summa af 2639 rd.»⁵¹

Kontorets oldermannskap fikk også Schønfeldts andragende til uttalelse. Det hevdet at det sammen med forstanderne, ifølge rescriptet av 8. aug. 1771, ikke hadde mer å bestille med kirken enn i påkommende tilfelle å komme med forslag til kirkeverge. Alle hadde de tiltrådt sine stillinger efter den tid Schønfeldt krevet lønn for, så efter rett og billighet kunne de ikke trekkes til ansvar for hans lønn. Når prestene fremviste sine kallsbrev, ville det derav fremgå hvem som kalte dem til Mariakirken og hvem som skulle betale deres lønn. Ifølge de gjeldende rescripter, skulle de borgerlige stuer yde til kirkens vedlikeholdelse, men ikke til prestenes lønn.⁵²

En kan ikke finne at Schønfeldt gjorde flere henvendelser i denne sak. Han ble værende i Bergen. Hans vennskap med den innflydelsesrike Nordmann og hans store krav på kirken, reddet ham fra forflyttelse. Nordmanns forslag til stiftsdireksjonen av 26. febr. 1772, må denne ha bifalt og videresendt til høyere hold. Men Schønfeldt selv levet i usikkerhet like til 1776, da det atter ble bestemt at kirken skulle ha to prester. Schønfeldt og Büttner fikk aldri utbetalt den lønn de hadde tilgode. I kirkens regnskap for 1781, strøk den daværende kirkeverge deres tilgodehavende «efter at begge Præster ved Døden ere afgangne, og deres gamle Fordringer ere ophævede».⁵³

Rescriptet av 8. august 1771 bestemte at alle husbonder, geseller og drenger som hadde fast tjeneste på Kontoret, og alle ugifte og ubosatte tyskere som oppholdt seg i byen, skulle høre til den tyske kirke. Det samme skulle alle de som hadde stilling ved Kontoret eller kirken så lenge de innehadde denne, selv om de bodde i et annet sogn, såvel som alle borgere av «Tyske Nation» som ønsket å søke den tyske kirke selv om de var gifte og bodde i andre av byens sogn. Efter eldre rescripter, skulle fremdeles gjelde, at alle som forlot Kontoret for å gifte seg, ikke måtte la vielse, dåp m.m. foreta av de tyske prester, men av presten i det sogn der de hadde bosatt seg.⁵⁴ Tyske soldater i garnison i byen, skulle også søke den tyske kirke.

For Schønfeldt og kollega betød rescriptet innledningen til en lang strid med byens øvrige prester om retten til å foreta visse vielser, dåp og begravelser.

Til grunn for striden, lå det forhold at meget hadde forandret seg fra Det hanseatiske kontors tid. Det norske kontor hadde fått sin kongelige anordning, og det ble av samtiden oppfattet som en fortsettelse av det hanseatiske. Men de rescripter som var blitt gitt for det tyske kontor, ble i stor utstrekning overført på det norske som de ikke alltid passet så godt for. De hanseatiske kjøpmenn, geseller og drenger hadde som utlendinger stått utenfor det bergenske samfunn. De hadde bodd samlet på Bryggen i sine handelsstuer og dannet en naturlig menighet for Mariakirken. Det norske kontors kjøpmenn derimot, var bergenske borgere som bodde ute i byen, i Dreggen, Slottsgaten, Hollendergaten og innover mot Domkirken. Dertil kom at det nye rescript var uklart med hensyn til hvem som skulle høre til den tyske kirke.

De norske prester hevdet at alle burde bidra til kirken i det sogn der de bodde. Magistraten var enig i dette syn:

«Den Deel of Tydske Nation, som boer i Byens andre Kirke-Sogner, og vil overgaae til den Tydske Ste Mariæ Kirke, bør være forbundne, i Tilfælde af Brudevielse og Begravelser, at svare til Deres Sogne Kirker og den Cathedrale Skoele, den halve Deel af det som ellers efter Reglementet skulle gives; thi ellers ville Byens andre Kirker og Skoelen liide alt for betydelig Tab.»⁵⁵

Nordmann imøtegikk magistraten idet han hevdet at de fleste tyske var gifte med norske kvinner. Av dem var det få som forstod tysk og kunne gå til den tyske gudstjeneste. Derfor søkte også deres menn «af Tilbøielighed til deres koner» de danske kirker. Ikke en gang de som efter rescriptet burde holde seg til Mariakirken innfant seg der med barnedåp og begravelser. Når ikke en gang Kontorets forstandere, bisittere, handelsforvaltere, geseller og drenger søkte denne kirke, så kunne en ikke vente at de som hadde rett til det ville velge Mariakirken når de i tillegg til det de måtte yde til denne også måtte betale en betydelig avgift til kirken i det sogn der de bodde.

«Mig synes at de som betale til een Kirke, burde være frie for, at betale til en anden; Og førend dette her forestaaende bliver accorderet, vil det med Kirken aldri komme til en behørig Orden.»

Skulle det stå til enhver å velge kirke, ville den tyske menighet bare komme til å bestå av ti familier.⁵⁶

Denne strid må ha ergret Schønfeldt, men han holdt seg ganske utenfor og overlot til Nordmann å ivareta kirkens interesser. Det var særlig Korskirkens verge, Hilbrandt Harmens, som besværet seg over de tyske prester. Han var meget ivrig efter å skaffe sin kirke vielser, dåp og begravelser, for disse kirkelige handlinger kastet meget av seg. Striden gikk til tider temmelig vidt mellem de to kirkeverger. I april 1774 klaget Harmens til stiftsdireksjonen over at Jochim Koch hadde latt sitt avdøde barn jorde i Mariakirken mens han bodde i Korskirkens sogn. Til sistnevnte kirke ville han ikke betale noe. Nordmann avviser Harmens' krav ved å henvise til at Koch var stueeier på Kontoret og efter rescriptet av 8. august 1771 skulle høre til den tyske kirke.

«Det var at ønske: At Kors Kirkens Værge Sr Harmens, ville engang indeholde med sine ugrundede Besværinger imod den Tydske Ste Mariæ Kirke.»⁵⁷

Da Christopher Dahm hadde latt sine kone begrave ved Mariakirken, reiste Harmens sak mot ham ved Rådstueretten.⁵⁸ Eksemplene kan forfleres, men dette for greie seg.

I september 1774 var striden blitt så skarp at stiftsdireksjonen innrapporterte forholdet til Kanselliet i København. Nordmann må ha nært tvil om hans og de tyske presters erklæringer i saken var blitt oversendt Kanselliet. Den 27. samme måned skriver han nemlig til registrator Hans Knudsen ved Kanselliet, en mann han sannsynligvis kjenner, og regner opp de erklæringer som han «bør icke paatvifle» fulgte stiftsdireksjonens innberetning. Dertil ber han Knudsen om å bli holdt underrettet dersom

«noget vedrigt mod denne Kirke, af dens Contra Parterne [skulle] blive indsendt til Cancelliet, da vil jeg udbede mig, samme at blive saaledes maget, at det kommer til min Erklæring».⁵⁹

Nordmanns bange anelser slo til. Den 24. november 1774 kom et nytt rescript som befalte, at de som eiet handelsstuer på Kontoret og selv forvaltet handelen som husbonder, skulle svare avgift til den tyske kirke og dens betjenter. Men de av dem som også var bosatt i byen, burde svare som andre sognemenn til kirke og skole der de bor ved alle ministeriale forretninger.

Nordmann ga imidlertid ikke opp. I et brev til stiftsdireksjonen, 13. mai 1775, tok han hele saken opp igjen og sa blant annet:

«Fra de Danske og i sær Kors Kirkens Siide, har den Tydske Ste Mariæ Kirke, i meer end et Aar, maattet udstaae adskillige Fortrædeligheder og Modsigelser, ja snart ved en hver indfalden Ministerial Forretning, enten med Forbud eller og Process .... Siden har de udvirket et andet Rescript under 24de 9bris 1774, uden noget at lade komme til de Tydske Præsters og min Erklæring.»⁶⁰

De som hadde utvirket dette rescript, var efter Nordmanns mening foruten Hilbrandt Harmens, Thomas Krog, sogneprest til Korskirken og Jens Boalth, rektor ved Latinskolen. Nordmann hadde rett i det.

Den 28. november samme år sendte han en ansøkning direkte til kongen. Han ba om at alle «af Tydske Nation» som var «nødsaget» til å søke den tyske kirke for å høre Guds ord, måtte på samme måte som St. Petrimenighet i København, som også var tysk, være fritatt for å betale noe til de andre sognekirker for vielser, likbegjengelser og gravsteder mot å svare til den tyske kirke efter dens reglement.⁶¹

Kanselliet i København må på grunn av denne henvendelse til kongen ha tatt saken opp igjen med stiftsdireksjonen i Bergen. Denne har så bedt de stridende parter Nordmann og Johan Nordal Brun, som i 1774 var blitt sogneprest til Korskirken, om å komme med et forslag til løsning av den årelange strid mellem de to kirker. Den 29. februar 1776 oversendes deres forslag. Alle tyske som var født i Tyskland eller som var av tyske foreldre, burde kunne søke den tyske kirke med kone og barn selv om de bodde i andre sogn. Kun til denne kirke burde de betale for dåp, vielse, begravelse m.m. Til prestene i det sogn der de bodde, skulle kun betales de vanlige høytidsoffer. På samme måte burde de husbonder, geseller, drenger og andre som måtte ha noen «Betiening» ved Kontoret eller den tyske kirke, gifte som ugifte, ha frihet til å søke sin sognekirke uten å yde annet til de tyske prester enn de sedvanlige offer. Alle resterende krav som Korskirken eller de andre kirker måtte ha på dem som hadde søkt den tyske kirke, men bodde i andre sogn, burde bli eftergitt. Nordmann og Brun håpet at stiftsdireksjonen ville andrage dette «paa Vedkommende Høiere Stæder.⁶² Noen dager senere sendte Nordmann til stiftsdireksjonen sine kommentarer til rescriptet av 8. august 1771, et grundig arbeide som gir atter et bevis for hans skarpsindighet og evne til å utrede flokede saker.⁶³

Rescriptet av 18. september 1776 ble en fullstendig seier for Nordmann og det syn han hele tiden hadde hatt. Den løsning som han sammen med Brun var kommet frem til, ble fulgt av regjeringen i København. Dertil ble det bestemt at kirken fremdeles skulle ha to prester som skulle nyte det samme som før. De 58 stuer på Bryggen og alle som drev nordlandshandel, selv om de ikke hadde stue på Kontoret, skulle svare 3 rd. årlig til kirken. Menigheten skulle ved « forekommende Tilfælde» betale det samme til Latinskolen som byens øvrige menigheter, men på grunn av kirkens nuværende tilstand skulle den ikke bidra til skolens vedlikeholdelse.

Året 1776 ble et lite merkeår i Mariakirkens historie. Mange vanskelige og usikre år var forbi. Kirken var blitt utbedret, den hadde fått et solid økonomisk fundament og den opprivende strid med de øvrige kirker var blitt bilagt. Schønfeldt og Nordmann kunne ta fatt på andre oppgaver.

IV.

Vi vet dessverre intet om hvorledes Schønfeldt var som forkynner, hvilket religiøst syn han hadde. Hans samtid beskriver ham som en lærd mann som førte et rettskaffent og gudfryktig liv.

Schønfeldt var forfatter til flere skrifter som viser hans interesse for filosofi og hans meditative sinn. Av disse kjenner vi følgende:

Epistola Gratulat. ad F; Alb. Æpinum, de Usu revelationis in Philossophia. Rostock. 1742.

Meditatio Philosophica de Utilitatis propiæ studio. Hamb. 1750.

Abhandlungen von den geistlichen Leidenschaften in den Gottesdienste der Christen. Rostock. 1754.

Die Lehre von Glück and Unggløck. Rostock. 1757.

Anweisung zur Erkentnis seiner selbst. 1764.

Dertil oversatte han biskop Pontoppidans hyrdebrev til tysk og fikk det trykt i Rostock 1754. Han efterlot seg også et manuskript med tittel Betrachtung des Geitzes.

Schønfeldts interesse for lesning og studier medførte efter hvert at han fikk en stor og variert boksamling. I sitt testamente sier han at selv om han som prest bare hadde hatt «mässige Einkünfte», så hadde han allikevel «alles møgliehe in Büchern gesteckt» .

Det er ikke mulig å si hvor mange bøker Schønfeldt hadde med seg fra Rostock da han kom til Bergen. En del teologiske verker hadde han vel fra sin studietid, men så lenge han var i Tyskland hadde han vel ikke anledning til større anskaffelser. I Bergen ble han en flittig gjest i Altona-gården, byens auksjonslokale, på Kjøpmannsstuen og andre steder hvor bøker ble frembudt til salgs. I auksjonsprotokollene finner vi ofte hans navn med anførsel av hvilke boknummer i den ofte trykte auksjonskatalog han hadde fått tilslaget på og hva han hadde betalt. I den utstrekning disse trykte auksjonskataloger fremdeles er i behold, vil det være mulig å finne ut hvilke bøker han kjøpte på de respektive auksjoner. Dessverre mangler auksjonsprotokollene i Statsarkivet i Bergen for årene 1756-57 og fra 1761 til 1828. Men vi kan følge Schønfeldt fra auksjon til auksjon den første tid han var i byen. Det er lite rimelig å anta at han ikke fortsatte med det hele sitt liv.

Den 27. juni 1753 ble lektor Petter Christian Gartners boksamling frembudt på auksjon. Av de mer kjente av byens menn som var fremmødt, kan nevnes den kjente boksamler auditør og notarius publicus Thomas Clitau, rektor Jacob Høyer, pastor Jens Mariager og Lyder Fasting. Auksjonen besto av ca. 1000 bind bøker. Schønfeldt kjøpte 15 bind og betalte for dem 3 rd. 1 mrk. 15 sk.⁶⁴

Året efter, den 16. september 1754, var Schønfeldt tilstede i den «Contoirske Viinkjelder» for å overvære en bokauksjon som Lauris Stockberg arrangerte på vegne av eierne. Av de 278 bind som ble solgt, kjøpte Schønfeldt 30 til en samlet pris av 6 rd. 3 mrk. 2 sk.⁶⁵

Bergens betydeligste boksamler i første halvdel av 1700-årene var auditør og notarius publicus Thomas Clitau. Han var en meget begavet mann, jurist, historiker, dikter, musiker og sprogkyndig. Det var litt av en begivenhet da hans store bibliotek ble bortauksjonert den 7. oktober 1754 og følgende dager. Kjente boksamlere som Schønfeldt, Lyder Fasting, rektor Høyer og dr. Erichsen var tilstede. Schønfeldt kjøpte 37 bind og betalte 13 rd. 2 mrk. 8 sk.⁶⁶

Den 16. desember 1754 var han på en liten auksjon efter Jørgen Eggelstorf der han kjøpte 5 bind for 2 rd. 3 mrk. 5 sk.⁶⁷

For de følgende år mangler auksjonsprotokollene. Men 24. juli 1758, er Schønfeldt atter på auksjon, denne gang hos Henrich Lexau. 336 bind ble solgt og innbragte 126 rd. 9 sk. Schønfeldt kjøpte 6 bind som han betalte med 4 rd. 9 sk.⁶⁸

På auksjonen efter avdøde pastor Nils Winding den 21. august 1758, var Schønfeldt tilstede sammen med bl.a. borgermester Lund, pastor Hans Arent, pastor Albert Hatting og rektor Jens Boalth som alle kjøpte meget. Schønfeldt kjøpte 14 bind til en samlet pris av 18 rd. 5 mrk. 11 sk. Tilsammen ble frembudt ca. 649 bind som innbragte 432 rd. 5 mrk 9 sk.⁶⁹

En større bokauksjon ble også holdt efter provst Christie den 26. februar 1759. Ca. 647 bind ble solgt for 316 rd. 3 mrk. 7 sk. Schønfeldt kjøpte 19 bind og betalte 12 rd. 5 mrk. 8 sk. Pastor Jens Mariager, professor Haberdorf, rektor Boalth, provst B. Dyrhus, pastor Hatting, klokker Jochum Heiberg og rådmann de Fine, var ivrige kjøpere.⁷⁰

Den 3. mai 1759 hadde « velædle og velærværdige Hr. Christen Selmer» begjært auksjon avholdt « i sit iboende Huus» over en del bøker som hadde tilhørt avdøde studiosus Conrad Selmer. Schønfeldt, Albert Hatting. Christopher Frimann og borgermester Lund var blant dem som hadde funnet veien dit. Schønfeldt kjøpte ved denne anledning 8 bind som han betalte med 2 rd. 4 mrk 7 sk.⁷¹

Kort tid efter var Schønfeldt på en liten auksjon som generalinne Weinemann holdt. For Schønfeldt ble utbyttet 8 bind for 1 rd. 3 mrk. 7 sk.⁷²

På auksjonen efter avdøde Hendrich Gierding, som ble holdt i hans hus i Fortunen, var Schønfeldt også tilstede sammen med sine bokvenner Christopher Frimann, Jochum Heiberg, rådmann de Fine m.fl. Det ble frembudt 385 bind som innbragte 187 rd. 5 mrk. 9 sk. Schønfeldt kjøpte selv 10 bind for 1 rd. 4 mrk. 5 sk.⁷³

Den 7. desember 1759 holdt Petter Greve en bokauksjon i sitt hus. 215 bind ble solgt for 134 rd. 5 mrk. 6 sk. Schønfeldt kjøpte 5 bind som han betalte med 2 rd. 3 mrk. 4 sk. På denne auksjon var Schønfeldts venn, kirkeverge Hinrich Nordmann, også tilstede og kjøpte et større antall bind.⁷⁴

Lenger kan vi ikke følge Schønfeldts bokinnkjøp, da auksjonsprotokollene mangler. Men av ovenstående vil erfares at Schønfeldt fra juni 1753 til desember 1759 på auksjoner i Bergen kjøpte 70 bind bøker for en samlet pris av 43 rd. 3 mrk. 3 sk.

Schønfeldt hadde også flere forbindelser i Nord-Tyskland som skaffet ham den litteratur han var interessert i. For det var ikke lett å få kjøpt bøker i Bergen. Først i 1721 fikk byen sitt første boktrykkeri, og en ordentlig bokhandel måtte man vente på like til 1771.

Vi vet ikke når Schønfeldt kom på den tanke å skjenke sin boksamling, eller en del av den, til Mariakirken for ved denne kirke å opprette en offentlig bibliotek som skulle være tilgjengelig for alle interesserte. Kanskje hadde han hørt at biskop Nils Smed i 1703 hadde søkt kongen om tillatelse til å innrette et lotteri i Bergen, mot til gjengjeld bl.a. å la innrede et bibliotek, enten i sakristiet i Domkirken eller på et annet passende sted, og skjenke dette 200 bøker «for den studerende Ungdoms Forfremmelse», da der ikke var noe offentlig bibliotek i byen. Planen ble imidlertid ikke bifalt av kongen.⁷⁵

Imidlertid skjenket Schønfeldt til kirkens bibliotek i 1766 400 bøker, hvis verdi han anslo til 1200 rd. Denne forholdsvis store boksamling kunne ikke bli gjort tilgjengelig for publikum før den fikk en passende plass i kirken. Nordmann tilbød seg da av egne midler å bygge et sakristi til kirken der boksamlingen kunne få plass.

Nordmann må ha tenkt lenge på å gi kirken et sakristi, men før rescriptet av 18. september 1776, var kirkens skjebne så usikker at han lot det bero. I en skrivelse til stiftsdireksjonen, 26. januar 1776, redegjorde han for sine egne og Schønfeldts planer:

«Jeg maae nu til en anden Gang lade beroe, med min tiltænkte Gave, at lade oppbygge et muuret Sacristie til et offentlig Bibliotheque; Thi da man søger at kaste den Tydske Kirkes Soutien overende, saa var det daarlig af mig, at bygge i Luften, om jeg herpaa ville anvende Penge, førend Hans Majest. Allernaadigst har omgiærdet Kirken, og dens Væsens Vedligeholdelse med Sikkerhed; Saaledes tænker maaskee Her Pastor Schønfeldt og, og derfore ikke kand finde sig overtalt til, at fuldføre den Gave af Bøger, som han engang havde destineret til dette Sacristie, og à parte 200 Rdr til sammes videre Understøttelse; foruden at den ikke mindre Philosophisk tænkende, end en erkiendt høyt oplyst Lærere, engang har været sindet at giøre Kirken til sin universal Arving, naar han kunde døe med den Overbeviisning, at den Tydske Kirke ikke var bygget paa Sand, men paa en fast Klippe. Jeg kand ikke nægte at mine Tanker har været likesaa i Henseende til, hvad jeg engang har tænkt at ville offerére den Tydske Kirke, til dens Understøttelse i Fremtiden, naar jeg først saae de Vanskeligheder ryddet af veyen, som hindrer mig, ja fleere, til at række denne uskyldige Myndling Haanden.»⁷⁶

Men sommeren 1776 forsto Nordmann at kirken snart ville bli satt på en sikker fot ved et nytt rescript. Han lot derfor murmester Hinrich Berg begynne oppføringen av sakristiet, og i slutten av august var arbeidet kommet så langt at kaminskorstenen kunne oppføres.⁷⁷ Murarbeidet kom på 230 rd.⁷⁸

Sakristiet fikk to etasjer. Første etasje skulle inneholde skriftestol og sakristi og boksamlingen fikk sin plass i anden. Nordmann bekostet alt utstyr til biblioteket: en ny «Pussleders» lenestol, åtte vanlige lenestoler, et blåmalet klaffebord, «Cattuns Gardine for Vinduet i Glas Dørren», en ildtang, en ildskuffel, en messing lysestake og en lysesaks av jern.⁷⁹

Den 9. oktober 1776 sendte Schønfeldt og Nordmann en ansøkning til kongen om tillatelse til å opprette et offentlig bibliotek. Av denne fremgår det at Schønfeldt hadde skjenket 400 bind bøker og «journaler» og en katalog i tre foliobind som han hadde utarbeidet over samlingen. Han lovet også å gi flere bøker efter hver og i det minste en kapital på 200 rd., hvis renter skulle brukes til videreføring av «journalene» og innkjøp av bøker. Schønfeldt ville at den yngste prest ved kirken skulle ha ansvaret for bøkene. Den eldste prest skulle hjelpe ham med valg av bøker, og biskopen skulle ha overoppsynet og den endelige avgjørelse. Kirkens verge skulle sørge for det nye tilbyggs vedlikeholdelse og forvalte kapitalen. Biblioteket skulle være åpent for alle

«dass nicht nur die Deutschen Prediger, sondern auch alle gelehrte und studierende dieser Stadt, sich derselben zur Befordrung Ihrer Bücher Käntniss fry bedienen können».⁸⁰

Stiftsdireksjonen fant Schønfeldts og Nordmanns forehavende «saa priseligt og for Kirken og det almindelige saa nyttig at den innstilte det til kongens bifald.⁸¹

I slutten av november 1776 var alt klart til sakristiets innvielse. Den 29. kunne Nordmann be stiftsdireksjonen sørge for at sakristiet på sedvanlig måte ble overtatt av kirken ved en mottagelsesforretning.⁸² Samtidig ba han biskop Hagerup om å beordre de tyske prester å gjøre det kjent for menigheten at sakristiet nu var ferdig.⁸³ Biskopen anmodet så den av prestene som skulle preke til høymesse følgende eller nestfølgende søndag

«at give Menigheden Efterretning om denne Gave, og ved en kort Tale hellige og indvie Bygningen til det Brug, hvortil den er indrettet, samt at opmuntre Tilhørerne, til en værdig Efterfølgelse af en saa Christelig Gavmildhed hvilken, naar det er en Frugt af en levende Troe, da er den og Herren et velbehageligt Offer.»⁸⁴

Biskop Hagerup viste en heller likegyldig holdning til Nordmanns store gave, og det er tvilsomt om han var tilstede ved innvielsen. Den 4. desember 1776 skrev han i et brev til stiftsamtmann de Schouboe, der han kom med uttalelse i en rekke saker, at Nordmann

«faaer vel begægnes med en Slags Taksigelses eller Berømmelses Skrivelse fra Directionen, og er vel siden ingen anden Overleverelse fornøden, end at den tiltrædende Værge, efter Directionens Ordre, imodtager Gaven . . . . »⁸⁵

Den 10. desember samme år mottok så Nordmann stiftsdireksjonens formelle takk,⁸⁶ og den 5. februar 1777 ble planen for biblioteket godkjent av kongen.⁸⁷

Schønfeldt ville gjerne at folk skulle gi gaver til biblioteket i form av bøker eller penger. Giverne skulle få sine navn oppført i en stor innbundet protokoll. I en lengere fortale i denne protokoll, som han kalte «Verzeichnis derer Goenner die zur Vermehrung dieser Bibliothec Geld und bücher gegeben», redegjorde han for grunnene til at han gjerne ville få opprettet et ordentlig offentlig bibliotek, og for hvorledes han tenkte seg at samlingen skulle benyttes. Biblioteket, mente han, ville avhjelpe et lenge følt savn da det var vanskelig å få lånt gode bøker i Bergen. Han håpet derfor at mange ville gi bidrag til det. Til gjengjeld skulle han innføre i denne protokoll alle giveres navn, stand og gave. Protokollen skulle oppbevares i en egen kasse eller kiste i sakristiet og alle som besøkte biblioteket skulle kunne få rede på hvem som hadde gitt gaver og gavenes størrelse. Schønfeldt inndelte giverne i klasser efter hvor meget de hadde gitt. Til første klasse hørte de som hadde gitt over 25 rd. Til anden klasse de som hadde gitt fra 10 til 25 rd. Hensikten med inndelingen var at alle gavebeløp over 25 rd. skulle utsettes på rente. Kapitalen skulle stå urørt, men rentene skulle brukes til innkjøp av bøker og tidsskrifter. Derimot skulle alle gaver under 25 rd. brukes til innkjøp av litteratur. Alle som ga bøker skulle også få sine navn innført i boken.

I forordet gjøres det også rede for utlånstiden. Biblioteket skulle være åpent hver mandag fra klokken 10 til 12 om formiddagen. Alle og enhver, «Sie møgen Geistliche oder Weltliche, Gelehrte oder Ungelehrte seyn», skulle ha adgang til biblioteket. Dermed kan en med en viss rett si at boksamlingen i Mariakirken var en forløper for et offentlig bibliotek i Bergen. Men til å begynne med kunne bare de som hadde bidraget til boksamlingen låne bøker med seg hjem. Alle andre måtte lese bøkene og tidsskriftene på stedet.

Det synes som om Schønfeldt mente at det måtte være en stor ære å bli oppført som givere i bibliotekets protokoll. Men givernes antall var heller lite. Under første klasse står anført tretten navn. Det var flere av byens fornemste og rikeste menn. En finner kjøpmann Albert Henrich Meyer til Lungegården, stiftamtmann Christian de Schouboe, biskopene Fridrich Arentz og Ole Irgens, for å nevne noen som står først nevnt. Deres bidrag lå mellem 25 og 64 rd.

Efter Schønfeldts forord i protokollen, skrev biskop Hagerup noen varme ord som må ha gledet de to givere, Schønfeldt og Nordmann:

«Saa u-sedvanligt og sielden, saa nøttigt og priiseligt er og dette institut. Den lærde og berømmelige Hr. Pastor Schønfeldt har herved giort den værdigste Anvendelse af sin anseelige Bog-Samling; og Hr Nordmann, som den Tydske St. Mariæ Kirke her i Staden har desuden saa meget at takke for sin Opkomst og Vedligeholdelse, har og ved denne Leilighed aflagt en nye Prøve paa sin ædelmodige Tænke-Maade. Jeg priser det guddommelige Forsyn, som have disponeret disse tvende brave Mænd til et saa berømmeligt Foretagende; ønsker dem derfor den Belønning, som glade og u-egennøttige Givere tilkommer, samt at fleere, som dertil maatte have Evne, vilde efterfølge et saa rart og berømmeligt Exempel. . .»

Biskop Hagerups eftermann, Ole Irgens, kanskje den lærdeste mann som har sittet på Bergens bispestol, ville den 6. september underskrive Hagerups lovprisning av Schønfeldt og Nordmann. I protokollen tilføyet han at han gjerne, så langt hans evne og formue tillot det, ville bidra til «en saa nyttig og priselig Indretnings Understøttelse og Forøgelse».

I mai 1781 følte pastor Schønfeldt seg, meget svak. Den 28. samme måned satte han seg ned og skrev sitt testamente, da han følte

«eine so überhand nehmende Schwachheit, dass ich mir täglich meinen Abschied aus diesen Leben vorstelle».

Han testamenterte 600 rd. til de tre barn som hans rette søster hadde fått i ekteskapet med Hagenau som var prokurator og skriver for «die Hundert Männer» i Rostock. Sin halvsøsters søn, George Büttner, som var foreldreløs og tjente på Kontoret i Bergen, betenkte han med 400 rd. Til Mariakirkens bibliotek testamenterte han 100 rd, ved siden av de 200 rd. han allerede hadde skjenket. Rentene av denne kapital skulle gå til fortsettelse av tidsskriftene. Hans husholderske Christina Lindgaard, «die mir sehr lange gedienet», fikk 200 rd. og hans tjenestepike Berte Pedersdatter fikk 100. Kjøpmann Hinrich Nordmann, Schønfeldts gamle medarbeider, og kjøpmann Jochim Capobus ble utnevnt til testamentfullbyrdere, og for bryderiet skulle de tilsammen få 100 rd. Schønfeldts bøker og andre efterlatenskaper skulle selges på auksjon.

Schønfeldt rakk ikke å undertegne sitt testamente. Han lot det renskrive og gjøre klart til neste dag da han skulle undertegne det i nærvær av sine venner Nordmann og Hinrich Dwerhagen. Men tidlig neste morgen ble han rammet av slag, og den følgende dag, 30. mai 1781, døde han.⁸⁸

Schønfeldt ble begravet under gulvet i det sakristi som hans venn og mangeårige medarbeider Hinrich Nordmann hadde latt bygge. Ni år senere, den 1. januar 1790, døde Nordmann og ble lagt ved siden av Schønfeldt. En marmorsten med en lang tysk innskrift ble i 1810 satt opp i en nisje i sakristiet til minne om disse to menn som Mariakirken skylder så meget. Men efterslekten glemmer hurtig, og det har ikke vært Bergens sterke side å verne om sine store menns gravsteder. Stenen over Nordmann og Schønfeldt ble senere lagt ned på jordgulvet med innskriften ned. Konsul W. D. Krohn kritiserte dette overfor magistraten som kirkeinspeksjon i 1882. Han var en efterkommer efter Nordmann. Magistraten fant det rimelig at teksten vendte oppad, men var ikke konsulen fornøyet med dette kunne han få stenen utlevert.⁸⁹ Anthon M. Wiesener bemerket i 1915 at den vakre marmorsten var skjult av det linoleum som dekket hele gulvet. «Pietetsfuld og taknemmelig har St. Mariæ kirkes senere styre ikke været mot den mand, som denne kirke har saa meget at takke for.»⁹⁰ I dag ere stenen kommet tilbake til sin gamle nisje, takket være den nylig avgåtte kirkeverge Helge Johnsen, som i sin embedstid fikk rettet på så meget av fortidens slendrian.

Den 7. november 1781 bekjentgjorde Berent Frøchen, «Kongelig Mayestæts Krigs Raad og Auctions Directeur udi Bergen», ved oppslag på «de Publiqve Stæder» og ved avertissement i byens Adresseavis, at det den 14. samme måned skulle holdes auksjon efter avgagne pastor Schønfeldt «udi Stervboed Huuset ved Tydske Kirchen beliggende». Mange mennesker var mødt frem til auksjonen, som omfattet hans løsøre, men ikke hans bøker. Auksjonen innbrakte 506 rd. 5 mrk. 14 sk.⁹¹

Den 23. september 1782 og følgende dager fant auksjonen over Schønfeldts efterladte boksamling sted. Det var den største bokauksjon som inntil da hadde vært i Bergen. Auksjonskatalogen ble utarbeidet av P. A. Heiberg som da oppholdt seg i Bergen. Han forsynte den med en latinsk fortale hvori han roste Schønfeldt for opprettelsen av Mariakirkens bibliotek, og presenterte for leserne den rike skatt av den nyeste lærdom som nu skulle bortselges. Katalogen er inndelt i fem hoveddeler. Bibliotheca Biblica med 753 numre, Bibliotheca Theologica med 473, Bibliotheca Historica med 683, Bibliotheca Philosophica med 484 og et Appendix (varia) med 468. Tilsammen inneholdt katalogen 2861 numre.⁹² >

Heiberg nevner i sin bok «Tre Aar i Bergen. Autobiografisk Episode» følgende:

«Medens jeg var paa Lungegaarden, fik jeg dog Leilighed til at gjare en liden Fortjeneste, i det Kjøpmand Henrich Norman, og de andre Forstandere for den Tyske Kirke overdrog mig dette arbeide at forfatte Katalog over Kirkens Bibliotek, der bestod af henved et Par tusende Bind. Dette Katalog lod jeg, paa Vedkommendes Bekostning, trykke, og forsynede det med en latinsk Fortale, hvorom der neppe er andet at sige, end at den har existeret, og at den maaskee endnu existerer.»⁹³

Heiberg skrev sine erindringer lenge efter oppholdet i Bergen. Det må derfor bero på en erindringsfeil hos ham når han sier at han forfattet en katalog over kirkens bibliotek, og ikke over de bøker som skulle selges på auksjon efter Schønfeldts død. Noen katalog over kirkens bibliotek med en latinsk fortale, har det ikke lykkes å finne. A. M. Wiesener tar således feil når han hevder at Heibergs katalog var over Mariakirkens bibliotek. ⁹⁴

Auksjonen spredte Schønfeldts boksamling for alle vinder. Over femti av byens mer kjente menn benyttet denne anledning til å kjøpe gode bøker. Blant de største kjøperne kan nevnes lektor Frederik Christian Holberg Arentz, som senere ble rektor ved Latinskolen, stiftsprovst Hans Mossin, biskop Ole Irgens, kjøpmann Albert Henrik Meyer til Lungegården og kjøpmann Hinrich Nordmann. Arentz kjøpte 163 numre til en samlet pris av 73 rd. 4 mrk. 6 sk., Mossin 234 numre for 79 rd., Irgens 81 numre for 47 rd. 14 sk., Meyer 97 numre for 79 rd. og Nordmann kjøpte 223 numre for 57 rd. 3 mrk. 5 sk. Tilsammen innbragte bokauksjonen 1164 rd. 1 mrk. 1 sk.⁹⁵

Av boets overskudd gikk 418 rd. 3 mrk. 9 sk. til Mariakirkens bibliotek. Til summen la Nordmann 6 rd. 2 mrk. 7 sk., og av denne kapital på 425 rd. skulle rentene gå til honorar for bibliotekaren. De 200 rd. som Schønfeldt før hadde skjenket til biblioteket, og de 100 rd. han hadde legeret det, ble slått sammen med en gave på 25 rd. fra pastor Ørsted og en på samme beløp fra kirkeverge Sohlrieder, og rentene av denne kapital skulle for fremtiden brukes til fortsettelse av «journalene».⁹⁶

Schønfeldts bibliotek består ennu og er i dag Bergens eldste boksamling. Det består vesentlig av teologiske og kirkehistoriske verker. Men også bøker innen filosofi, filologi, geografi, topografi, historie, litteraturhistorie, naturvitenskap, rettsvitenskap m.m. finnes i denne boksamling. Den var på ingen måte noe folkebibliotek, men opprinnelig beregnet til bruk for geistlige og verdslige embedsmenn, kjøpmenn, studenter, lærere m.fl. Biblioteket fikk derfor et forholdsvis lite utlån. En innsender sier i «Den Norske Tilskuer» for 29. januar 1818 følgende:

«Den tydske Kirke ejer en Bogsamling, bestemt til offentlig Nydelse, men riimeligvis nydes den nu kun af Møl og Bogorm, da dens Existence er saagodt som aldeles ubekjendt.»

Situasjonen var den samme mot slutten av 1800-tallet. En innsender i «Bergensposten» for 4. april 1869 opplyser at Mariakirkens bibliotek da var på omtrent 1800 bind. «Før skede flittigt Udlaan af disse Bøger, nu ved saare Faa om Tilværelsen af den hele Samling.» Innsenderen opplyser også om at den kapital som Schønfeldt hadde testamentert biblioteket nu beløp seg til 380 spd. Den ga en årlig rente på 19 spd. Av renteinntekten fikk sognepresten 10 spd. årlig for å stelle med boksamlingen og føre utlånsprotokollen. De resterende 9 spd. av rentene gikk til innkjøp av større verker. Innsenderen syntes det var latterlig urimelig at boksamlingen med dens lille kapital skulle ligge som en død skatt uten noen som helst nytte. Han syntes det var merkelig at ingen før var kommet på den tanke å innlemme den i Bergens Museums bibliotek. Årsaken finner han i den isolerte stilling kirken med sin tyske menighet før hadde inntatt i byen.

«Men nu er Gudskelov Alt dette forbi; vi har ikke længere en Smaastat med Særinteresser i vor By - vi ere nu alle norske Bergensere, og naar det gjælder vor fælles Oplysning, falder Alles Interesser sammen.»

Styret for Bergens Museum ble derfor oppfordret til å handle raskt, da tidspunktet nu var gunstig fordi kirken på den tid ikke hadde noen sogneprest som kunne komme til å beklage seg over å miste 10 spd. årlig som bibliotekar. Innsenderen sluttet med å foreslå at Mariakirkens boksamling så snart som mulig måtte bli innlemmet i Bergens Museums bibliotek. Rentene av Schønfeldts legat mente han burde gå til innkjøp av historiske og antikvariske bøker, da museet på den tid nesten bare kjøpte inn naturvitenskapelige verker.

Noen dager senere, den 8. april, ble innsenderen imøtegått i samme avis av signaturen tp. Denne hevdet at det ikke var riktig at boksamlingen ble lite benyttet. Den ble flittig benyttet av dem som hadde bruk for den. Når disse brukere var få, og alltid ville være få, så hadde det sin naturlige grunn i bibliotekets art. Efter katalogen fra 1783, besto samlingen av 567 teologiske verker som for det meste var av strengt vitenskapelig innhold. Dertil kom 606 tidsskrifter, dels av teologisk, dels av annet vitenskapelig innhold, og endelig av 502 bind blandede skrifter, «der dog ogsaa for den aller største Del blot kan læses af videnskabelig dannede Mænd». Biblioteket var hele tiden blitt forøket i teologisk retning, og derved var sikkert stifternes ønske om å yde Bergens prester og andre teologer et brukbart hjelpemiddel i deres studier blitt oppfylt. Innsenderen sluttet med å si at han fant det naturlig at det bare var en liten krets som sognet til biblioteket.

Den 14. april svarte den første innsender på dette motinnlegg. Når han foreslo Mariakirkens boksamling innlemmet i Bergens Museums bibliotek, så hadde han tenkt at dette skulle være en rent midlertidig ordning inntil byen fikk sin egen «Bibliothek- og Centralarkivbygning». Hans forslag var i overensstemmelse med det centraliseringsprinsipp som mange innsendere i «Bergensposten» hadde gjort seg til talsmenn for. Alle de spredte småarkivene og småbibliotekene burde samles «under et Tag til Nytte ikke for Faa og Enkelte, men for alle dannede Bergensere». Men de enkelte boksamlinger burde bli holdt adskilt i det fremtidige bybibliotek, og deres eventuelle renteinntekter burde gå til deres forøkelse. Ellers trakk innsenderen tilbake sitt første forslag om at rentene av Schønfeldts legat for fremtiden burde gå til innkjøp av historisk-antikvarisk litteratur. Da denne samling fra før overveiende besto av teologisk litteratur, var der meget som talte for å utvide den i samme retning i et bybibliotek. «Vi har jo som bekjendt flere høit begavede Theologer med videnskabelig Interesse i vor Midte, hvis Studier bør understøttes paa enhver mulig Maade.» Men innsenderen hadde ikke større håp om at museets styre ville foreta seg noe i denne sak som ikke ville medføre noen direkte nytte for museet, men heller øket bryderi.

«Ja, der har vi den sørgelige Sandhed: Museet og de Mænd, der staar i Spidsen for det betragtes, som om de stod ligefrem i et oppositionelt Forhold til Byens øvrige aandelige Interesser. Og dog, hvor rentud skadelig er ikke en slig Opfatning, thi det er dog, klart, at det største Led i den store Fremtidstanken - en Høiskole i Bergen - er vort Museum, . . . »

Ved kongelig resolusjon av 18. mai 1876, ble det bestemt at Mariakirkens bibliotek efter stiftsdireksjonens ønske skulle overleveres Bergens offentlige bibliotek og bli dettes eiendom på de betingelser som kirkeinspeksjonen hadde stilt opp. Bøker som var innkjøpt for Mariakirkens biblioteks regning skulle forsynes med påtegning om at de opprinnelig hadde tilhørt dette bibliotek. De testamentariske bestemmelser som Schønfeldt hadde gitt om bøkers og tidsskrifters anskaffelse for renteinntektene skulle forbli uforandret. Mariakirkens sogneprest skulle av rentene nyte 10 spd. For resten av rentene skulle han innkjøpe bøker og tidsskrifter og stå ansvarlig for disse inntil de kunne overleveres til Bergens offentlige bibliotek. Disse regler gjelder fremdeles for Mariakirkens bibliotek.

Da Bergens offentlige bibliotek i 1960-årene efter hvert fikk plassmangel, vedtok Bergens formannskap den 25. januar 1969 å slutte seg til Bibliotekskomiteens forslag om midlertidig å deponere den eldre del av Mariakirkens bibliotek, 2800 bind, i Universitetsbiblioteket i Bergen. Bøkene tilhører fortsatt Bergens offentlige bibliotek, og sognepresten til Mariakirken skulle fortsatt oversende alle nyervervelser til det offentlige bibliotek.

Mariakirkens gamle og vakre boksamling står i dag samlet oppstilt i et av Universitetsbibliotekets magasiner og må sies å være i meget god stand. Den utgjør en verdifull tilvekst for Universitetsbiblioteket, og en god hjelp for «alle gelehrte und studierende dieser Stadt», slik Schønfeldt ønsket det.

Pastor David Nicolaus Schønfeldt var et rikt utrustet menneske med mange interesser. Han tiltrådte sin prestegjerning ved St. Mariæ tyske kirke i en for kirken vanskelig tid. Det hanseatiske kontor var i oppløsning og hadde vanskelig for å underholde sin gamle kirke. Striden mellom de tyske og de norske handelsstuer om kirkeregnskapet, medvirket til at kirken kom til å mangle de nødvendige midler til underhold av sine prester og betjenter, og den maktet ikke lenger å vedlikeholde kirkebygningen og prestehusene. Den som berget kirken i denne tid var kjøpmann Hinrich Nordmann, som ble dens verge i 1767. Med en sjelden energi og samvittighetsfullhet, brakte han orden i dens økonomi, foretok de nødvendige reparasjoner, forsvarte dens interesser overfor byens norske kirker og utvirket hos regjeringen i København det lovgrunnlag som skulle sikre dens fortsatte eksistens som kirke for den tyske menighet i Bergen. Schønfeldt og Nordmann var besjelet av opplysningstidens ånd, de ville være til nytte og virke til beste for sine medborgere. Schønfeldt ville spre opplysning og skjenket Mariakirken en del av sitt betydelige bibliotek, Dette bibliotek ble Bergens første offentlige, og det er fortsatt i dag til glede og nytte for forskere og studenter. Nordmann skjenket kirken et sakristi og ga derved dens bibliotek en ordentlig og hensiktsmessig plass. Bergen by har grunn til å være dem takknemmelig.

NOTER

1. Hatting. Forsøg til en Præste-Historie, III, s. 209-10.

2. Worms. Forsøg til et Lexicon, s. 688.

3. Hatting, Forsøg til Præste-Historie, III, s. 210.

4. Wessel-Berg. Kongelige Rescripter.

5. Mariakirken, Kopibok 1767-82, s. 239-41.

6. Iibid. s. 53.

7. Ibid. s. 131. >Brev fra Nordmann til stiftsdir. 26. febr. 1772.

8. DNK, Kopibok 2, 1768-1876, 79 b-80 b.

9. Iibid. s. 171 b.

10. Wessel-Berg. Kongelige Rescripter.

11. DNK. Kopibok 2, 1768-1876, s. 196.

12. Ibid. >

13. BB, Pk. 68. Inntektsoppgjør for prester 1827.

14. Mariakirken. Kopibok 1767-82, s. 374. Brev fra magistraten til Nordmann 10. febr. 1776.

15. Ibid. s. 22.

16. Inspeksj. for Mariakirken. Kopibok 1823-95, s. 112 b.

17.Mariakirken. Regnskaper 1777.

18. Mariakirken. Kopibok 1767-82, s. 24.

19. BACE. 39 (1770) , 24. sept.

20. Ibid. 40 (1770), 1. okt.

21. Mariakirken. Kopibok 1767-82.

22. Ibid. s. 393. Brev fra Nordmann til stiftsdir. 26. jan. 1776.

23. DNK. Kopibok 1, 1754-68, s. 49 a - 57 a.

24. Ibid. s. 63. DNK. Brevskaper nr. 57.

25. DNK. Brevskaper nr. 69.

26. DNK. Kopibok 1, 1754-68, s. 80, 16. juni 1755.

27. DNK. Publications Protocol, s. 18 b.

28. Ibid, s. 20 b - 21 a. Brev 11. febr. 1757.

29. DNK. Kopibok 1, 1754-68, s. 120 a.

30. Ibid. 124 a, 125 b, 137 a.

31. Bendixen. Mariakirken og dens udstyr, s. 36.

32. Helland. Bergen, II, s. 311, I, s. 377 f.

33. DNK. Kopibok 1, 1754-68 s. 194 b. Oldermannskapets brev til konst. stiftsamtm. Bager 30. juni 1764.

34. DNK. Kopibok 2, 1768-1876, s. 80. Brev fra oldermannskapet til stiftamtm. Petersen 6. febr. 1772.

35. Mariakirken. Kopibok 1767-82, s. 1-2.

36. Ms. 183. Tr. i Bergens Historiske Forening, skrifter 21 (1915) , s. 55-58.

37. Wiesener. Om Henrich Nordmann, s. 54.

38. Mariakirken. Kopibok 1767-82, s. 2-3.

39. Se note 36.

40. DNK. Kopibok 1, 1754-68, s. 116 a.

41. Ibid. 194 a.

42. Mariakirken. Kopibok 1767-82, s. 33.

43. Iibid. s. 17.

44. Ibid, s. 86.

45. Iibid. s 33. Nordmann til stiftsdir. 9. april 1770.

46. Ibid. s. 50.

47. DNK. Kopibok 2, 1768-1876, s. 55. Uten dato, men ant. skrevet mellem 28. aug. og 3. sept. 1771.

48. Mariakirken. Kopibok 1767-82, s. 53-54. 26. mai 1769.

49. Ibid. s. 55, 5. juni 1769.

50. DNK. Brevskaper nr. 271.

51. Mariakirken. Kopibok 1767-82, s. 129-31.

52. DNK. Kopibok 2, 1768-1876, s. 79 b - 80 b.

53. Mariakirken. Regnskaper 1781.

54. Rescript 20. mars 1722 og 16. april 1723.

55. Mariakirken. Kopibok 1767-82, s. 138-39. Magistraten til Nordmann 9. april 1772.

56. Ibid. s. 138-39. 29. april 1772.

57. Ibid. s. 308. Nordmann til stiftsdir. 13. juli 1774.

58. Ibid. s. 393-96.

59. Ibid. s. 318-19.

60. Ibid. s. 337.

61. Ibid. s. 384-87.

62. Ibid. s. 397.

63. Ibid. s 397-400.

64. Byf. og byskr. i Bergen. Auksj.prot. 20. 1752-55. Av denne fremgår det hvilke titler Schønfeldt kjøpte, men det ville føre for langt å anføre dem her.

65. Ibid.

66. Ibid.

67. Ibid.

68. Byf. og byskr. i Bergen. >Auksj.prot. 21, 1758-60.

69. Ibid.

70. Ibid.

71. Ibid.

72. Ibid.

73. Iibid.

74. Ibid.

75. Wiesener. Bergenske boksamlere, s. 13-14.

76. Mariakirken. Kopibok 1767-82, s. 389-90.

77. UBB. Ms. 183/a8. >Nordmann til politimester Ole Brose 26. aug. 1776.

78. UBB. Ms. 183/all. >Nota fra murmester Berg tit Nordmann 9. des. 1776.

79. Mariakirken. Regnskap 1777.

80. Mariakirken. Kopibok 1767-82, s. 435-36.

81. BB. Kopibok 11, 1776, s. 294-95.

82. Mariakirken. Kopibok 1767-82, s. 445.

83. Ibid. s. 426.

84. BB. Kopibok 11, 1776, 298-99. 29. nov. 1776.

85. Ibid. s. 305.

86. UBB.Ms. 183/a12.

87. Mariakirken. Kopibok 1767-82, s. 436-37.

88. Riksarkivet. Schønfeldts testamente. Brev fra kirkeverge Christopher Sohlrieder til Kongen 5. juni 1781 med ansøkning om konfirmasjon av Schønfeldts ikke-underskrevne testamente. Stoftsdireksjonens erklæring på samme 31. juli 1781.

89. Inspeksj. for Mariakirken. Kopibok 1823-95, s. 127. Svart til Krohn 25. juli 1882.

90. Wiesener. Om Henrich Nordmann, s. 54.

91. Byf. og byskr. i Bergen. Auksjonen efter pastor Schønfeldt 1781-82.

92. Bibliotheca Schønfeldiana.

93. Heiberg. >Tre Aar i Bergen, s. 17.

94. Wiesener. Bergenske boksamlere, s. 31-32. Wiesener. Om Henrich Nordmann, s. 61.

95. Byf. og byskr. i Bergen. Auksjonen efter pastor Schønfeldt.

96. Mariakirken. Regnskap 1783.

Forkortelser.

BACE - Bergens Adressecontoirs Efterretninger.

BB - Biskopen i Bergen.

DNK - Det norske kontor.

Ms - Manuskript.

UBB - Universitetsbiblioteket i Bergen.

LITTERATUR

A. Utrykt matriale.

I. Bergens offentlige bibliotek.

1. Verzeichnis der Goenner die zur Vermehrung dieser Bibliothec Geld and Bücher gegeben.

II. Riksarkivet.

1. Pastor David Nicolaus Schønfeldts testamente.

III. Statsarkivet i Bergen.

1. Biskopen i Bergen. Avd. I. Kopibok 11, 1776.

2. Biskopen i Bergen. Pakke 68. Inntektsoppgjør for prester 1827.

3. Byfoged og byskriver i Bergen.

Auksjonsprotokoll 20, 1752-55.

« 21, 1758-60.

Auksjon efter pastor Schønfeldt, 1781-82.

5. Mariakirken. Regnskaper 1777, 1781, 1783.

6. Det norske kontor. Kopibok 1, 1754-68.

« « « « 2. 1768-1876.

« « « Brevskaper, nr. 57, 69, 271.

« « « Publications Protocol.

IV. Universitetsbiblioteket i Bergen.

1. Manuskript 183.

2. Inspeksjonen for Mariakirken. Kopibok 1823-.

3. Mariakirken. Kopibok 1767-82.

B. Trykt matriale.

1. Bergen 1814-1914. Utg. av Bergens Kommune. Bergen 1914.

2. Bergens Adressecontoirs Efterretninger. 1770.

3. Bibliotheca Schønfeldiana sive libri qvos, dum vixit, collegit maxime reverendus D:nus Davides Nicolaus Schønfeldt, ad Ecclesiam Teutonicam, qvæ Bergis est, compastor; publica nunc auctione distrahendi die XXIII septembris Ao. MDCCLXXII. Bergen 1782.

4. Frimann, Christopher. Alminnelig Samling af Stiftelser og Gavebreve i Kongeriget Norge med fornødne Oplysninger. I. Kbh. 1774.

5. Hatting, Albert. Forsøg til en Præste-Historie eller nogenlunde Efterretning om Biskopperne og Præsterne i Bergens Bye og Stift . . .. III. Kbh. 1784.

6. Heiberg, P. A. Tre Aar i Bergen. Autobiografisk Episode. Drammen 1829.

7. Kong Christian Den Femtes Norske Lov. Kbh. 1687.

8. Koren-Wiberg, Johan. Det norske kontor. En orientering. Bergen 1934. (Det Hanseatiske Museum. Skrifter. 9.)

9. Nicolaysen, N. Norske Stiftelser. I-V. Chra. 1858-94.

10. Sagen, Lyder. Bergens Beskrivelse. Av ... og Herman Foss. Bergen 1924.

11. Wessel-Berg, Fr. Aug. Kongelige Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve for Norge i Tidsrummet 1660-1813. I-V. Chra. 1841-47.

12. Worms, Jens. Forsøg til et Lexicon over danske, norske og islandske lærde Mænd .. .. III. Kbh. 1784.

13. Wiesener, A. M. Bergenske boksamlere. Oslo 1944.

14. Wiesener, A. M. Om Henrich Nordmann. (Bergens Historiske forening.
Skrifter. 21.) Bergen 1915.

(Artikkelen er tidligere trykket i tidsskriftet Bjørgvin.

Sist oppdatert 22.08.2001 av BB.
Kommentarer til denne siden.

PASTOR SCHØNFELDT OG KIRKEVERGE NORDMANN. Mariakirken i en overgangstid 1752 - 1781.

PASTOR SCHØNFELDT OG KIRKEVERGE NORDMANN.
Mariakirken i en overgangstid 1752 - 1781.