UiB : Universitetsbiblioteket : Bibliotek for juridiske fag : Tidligere utstillingerjur_head485.jpg (9242 bytes)

Felles UB-sider


Bibliotekportalen

BIBSYS
Bibliotekbasen

Lenk referanse

Fagsider

Lån/tjenester

 

Alfabetisk indeks

Avdelingsbibliotek/

avdelinger 

Organisasjon

Åpningstider

 

Henrik Wergeland 200 år:
i juridisk brilleinnfatning

av
Kirsti Lothe Jacobsen
Utstilling 2008-II

I år kan vi feire 200-års-dagen for vår største lyriker gjennom tidene - cand.theol Henrik Wergeland. Han var slett ikke noe dydsmønster, men en virkelig radikaler for sin tid.
Bibliotek for juridiske fag markerer 200-årsdagen med en utstilling og med nedenstående tekst, hvor det er de juridiske aspektene ved Henrik Wergelands liv og forfatterskap som står i fokus. Utstillingen og teksten er utarbeidet av universitetsbibliotekar Kirsti Lothe Jacobsen.
Velkommen på besøk - og velkommen til spennende lesning!

Bergen, 4. april 2008
Halvor Kongshavn
fakultetsbibliotekar


Innhold


 


Frihetens dikter

Henrik


Frihetens dikter

Wergeland blir regnet for å være en av Norges aller største diktere - Frihetens dikter. Selv om han hadde en veldig bredde i sitt forfatterskap - fra den skjønneste poesi til konstitusjonell historie, så glødet han av engasjement for mange saker som i hans tid var kontroversielle. Men som frihetselsker, nasjonsoppbygger og folkeopplyser, var det menneskerettene han egentlig kjempet for - både i inn- og utland. Formålet med diktningen hans skulle være å bygge opp Norge som nasjon - som en kulturnasjon.

Grunnloven var det viktigste symbolet på folkets suverenitet og frihet, og "frihet og likhet" var i sannhet noe han levde etter og kjempet for. Han arbeidet utrettelig for å fremme den humanitet som loven ga uttrykk for og gjøre den til politisk virkelighet gjennom folkeopplysning på alle livets områder - fra kålrotdyrking til religiøs toleranse. Han ferdetes like lett blant konger som blant fattigfolk. Han kjempet for norskhet og slo ned på ethvert forsøk fra kongens side om å innskrenke Stortingets makt - samtidig var han venn av svenskekongen.

Et vers fra Leve syttende mai! Sang til Constitutionsdagen:

Et Bæger skjæmmer Ingen
hvor Folket staaer som Brud
med Loven -- den er Ringen --
til Frihed vied af Gud.
Den Ring i ærlig Næve
som Lynild straaler; men,
hvis Skurken den vil hæve,
han brænder sig paa den.

Men han var en kranglefant og en drukkenbolt, irritabel og kverulerende, stri og skulle alltid ha rett. Og han hadde en voldsom ungdomstid med mye alkohol, svir, hor og utagerende adferd. Han var fremfarende og improviserende.

Man kan undres på hvordan en mann med et så stormfullt og urolig ytre liv, kan vise en slik indre harmoni som Wergeland. Han kjemper uavbrutt videre mot sine ideologiske mål og de ideer han satte seg allerede tidlig i ungdommen og som var blitt en del av hans vesen. Han tvilte aldri på sitt arbeid - selv om "alle" var i mot ham. Selv sammenligner han seg med løvetannen: "... den urt, der gror jo meer den trædes".

Henrik ble født i Kristiansand 1808. Faren hans - Nicolai Wergeland var på den tiden adjunkt og prest. Han var svært belest og hadde omfattende kunnskaper bl.a. innen moderne statsrett og statsforfatningsrett og tidens store opplysningsfilosofer. Hans venner og omgang i Kristiansand var overklassen i byen, og de var enige i at Norge måtte bryte forbindelsen med Danmark og finne en ordning med Sverige - det var bare på den måten Norge kunne få sin frihet og selvstendighet i den europeiske situasjonen (Ustvedt s 32).

Han ble valgt til utsending fra Kristiansand til Riksforsamlingen på Eidsvoll. (Han står i døråpningen bakerst i lokalet - med prestekrage.) Her møtte han med et fullt ferdig grunnlovsforslag som var laget etter mønster fra den franske forfatningen fra 1791. Det var han som lanserte de nye norske begrepene som "Storting", "innskrenket kongedømme", "fritt og udelelig rike". Utkastet er preget av naturrettslig tankegang og han taler om "absolutte menneskerettigheter" (se Riksforsamlingens forhandlinger, del 3, s 259 flg). Men hans oppførsel på Eidsvoll var meget stridig, kverulerende og hoverende og han ble svært dårlig likt av de andre utsendingene - så dårlig gikk det at han mistet sine venner i Kristiansand også. Han var for svensk union - folk trodde han hadde sviktet sitt fedreland. Det ble vanskelig for ham i Kristiansand og da det ble ledig et presteembete på Eidsvoll i 1817, søkte han dette og fikk det av svenskekongen Karl Johan. Dermed var det her Henrik fikk største delen av sin oppvekst - det historiske stedet der Norge fikk sin frihet.

Nicolai Wergeland viste stor interesse for sine barn. Da Henrik ble født, laget han et oppsett for hans oppdragelse - "Hendricopoedie: kortfattede Love for Opdragelsen fra den spædeste Alder: en Lommebog for Forældre" - inspirert av Rousseaus tanker om barneoppdragelse. Faren ga ham og de andre barna stor frihet - samtidig som han ga Henrik sin fortrolighet. Han så tidlig hva som lå i sønnen og delte sine tanker og ideer med ham - om verdier som frihet og likhet, liberalsimen og presten som folkeopplyser og foregangsmann. Og Henrik sugde til seg farens tanker, og det var nå den store folkeoppdrageren begynte å spire, 17. mai -entusiasten og grunnlovselskeren ble født, de svakes og undertryktes hjelper (Ustvedt s 46 flg). Selv erklærer han seg for "En eldre bror til Grundloven".

Frihetselsker

Wergeland var stolt over å være norsk. Grunnloven ga en borgerlig frihet - ingen kuende undertrykkelse - ikke de store standsforskjellene som fantes andre steder i Europa, og man ble ikke påtvunget religiøst fornuftstridige regler. Friheten adler menneskehjertene. Det ligger i tidens frihetsidé - drømmen om et jordisk fullkommenhetsrike. Det kanskje største og innholdsmessig dristigste verket i norsk litteratur er Skabelsen, Mennesket og Messias. Verket er avgjørende for Wergelands senere virke og oppførsel. Det er en hel livsfilosofi - et syn på menneskehetens utvikling, religion, politikk og moral. (Verket er vanskelig å forstå - i alle fall for nåtidens lesere, men en kort gjennomgang finnes i Ustvedt s 148 flg)

Idégrunnlaget for verket ligger i opplysningstiden og den franske revolusjon. Wergeland mente - som Rousseau at friheten fordrer opplyste borgere. Grunnloven var fundert på folkesuverenitetsprinsippet (Rousseau) og maktfordelingsprinsippet (Montesqueu), mens Grunnlovens menneskerettighetssyn hvilte på naturretten. Her kan vi dra røttene helt tilbaker til antikken. Slike tanker lå nedfelt i dette verket. Det var disse ideer Wergeland ville arbeide praktisk med - han måtte gjøre allmennheten i stand til å nyttiggjøre seg de mulighetene som lå i Grunnloven. - Han ville drive folkeopplysning.

Verket er meget omfangsrikt - opprinnelig er det på over 700 sider, men på sykeleiet - høsten 1844 - gikk han igjennom diktet med nye, - mer modne øyne. Han gjenomarbeidet det: strøk, rettet og forandret med streng hånd og reduserte det i omfang - han ville bare beholde det gode. Det nye verket kom ut i januar 1845.

 

 

 

 

 

 

Hans forhold til kongen var komplisert. Han var republikaner samtidig som han beundret kong Carl Johan - han så hele livet på ham som revolusjonens sønn. Men han var redd for en sterk kongemakt, redd for at kongemakten skulle ta fra borgerne den nye friheten de hadde fått gjennom Grunnloven. Derfor motarbeidet han ethvert forsøk på egenmektig opptreden fra kongens side - det var hans plikt å opponere. (Om sitt forhold til Kongen forteller han levende i "Hassel-nødder" kap 44.)

I1824 var der et slikt oppgjør mellom Kongen og Stortinget: Kongen hadde fremsatt forslag til endring av Grunnloven i 1821 ang. endringer Grl §§ 15, 22, 68, 71, 74, 75 litr. A osv - noe som ville ha gitt Kongen en langt sterkere makt over Stortinget. Han fremmet også ønske om gjeninnføring av adel i Norge (Grl § 23) og en endret organisering av Rigsretteten. Forslaget er gjengitt i St.forh. 1821, 5 del, tillegget s. 8-flg. Juristen Christian Krogh førte i pennen den innstillingen som ble fremlagt for Stortinget i mai 1824 og som avviste forslaget.

Da det i 1833 for første gang skulle holdes en offentlig 17. mai-tale i hovedstaden, var det nettopp ved avdukingen av minnesmerket over Christian Krogh denne talen skulle holdes. Det var flere potensielle talere som ble invitert til å holde talen, men da kongen var imot feiringen, hadde de takket nei - de ville ikke provosere Kongen - det kunne få konsekvenser for deres senere karrierer. Det var bare Wergeland som turde. Dermed holdt han tidenes første offisielle 17. mai-tale. Han talte om Kroghs fortjenester som Grunnlovens verner og om de forpliktelsene hans livsgjerning medførte for hans landsmenn. Og folk møtte tallrikt opp, talen og sangene vakte stor begeistring, og det hele ble innrapportert til Stockholm. Det hele førte til at også den menige mann for ettertiden knyttet Wergeland til frihetens symboler.

Men Kongen likte Wergeland - og holdt en vernede hånd over ham til tross for alt han foretok seg. Det var særlig diktet Kongens ankomst som skapte dette gode forholdet. Diktet ble skrevet da kongen besøkte Christiania i 1835 (Hassel-nødder kap. XXXXIV). Men det var også dette gode forholdet til Kongen som var noe av årsaken til at han senere ble utelukket fra de store avisene i Hovedstaden.

Hans tanker om frihet og bekjempelse av det gamle embetsmannstyret fikk også et utslag i kampen for de nye Formannskapslovene som endelig ble vedtatt i 1837. Etter den franske revolusjon i 1789 ble innføring av lokalt selvstyre sett på som en helt sentral reform. Dette ble imidlertid ikke gjennomført av Eidsvollsmennene i 1814 - et kommunalt selvstyre ville blitt på bekostning av embetsmennenes makt, - og det var mange av dem blant Eidsvolls-forsamlingen.

Sterke krefter tok imidlertid tidlig opp tanken om det kommunale selvstyre og ville innføre dette etter mønster fra andre land. Dette førte til kraftige sammenstøt mellom Konge og Storting. Som redaktør av "Statsborgeren", engasjerte Wergeland seg sterkt i kampen for Formannskapslovene. Kongen både nektet sanksjon og oppløste Stortinget, men i 1837 ble lovene likevel innført.

Og han engasjerte seg sterkt i andre nasjoners frihetskamper - Polen Irland og Brasil og han tok parti mot kolonimaktene.

Og han påtalte alt han kom over av urettferdighet i samfunnet. Han hadde stadige innlegg i bl. a. "Statsborgeren" der han tok til orde mangt og mye. Her vil jeg bare nevne et eks: ang. "Likhet for loven" der han påtaler en sak der en håndverkersvenn blir dømt til slavearbeid for i beruset tilstand å ha forulempet en vekter. Dette blir sammenholdt med en sak der en Kadett gjør det samme, men han får fortsette på krigsskolen.

Også for friheten til å skrive - For den norske Literatur og For Trykkefriheden skrev han frihetsdikt. Han ble etter hvert utestengt fra de fleste aviser. Først gjaldt utstengingen vanlige prosa, - debattinnlegg osv. Grunnene var flere, men hovedtendensen var nok at redaktørene så på ham som "politisk vendekåberi" - dvs at han vrengte sitt politiske ståsted etter Kongen. - Å være byråsjef og hoffpensjonist - og å ha fått disse stillingene direkte fra Kongen - mot departementets innstilling, passet ikke sammen med et glødende radikalt ståsted. Spesielt var det Daa som i flere utgaver av "Granskeren" førte den reneste svertekampanje mot ham. Etter hvert ble spaltene også stengt for hans lyrikk: - Herefter vil ikke en linje av Henrik Wergeland bli opptatt i Den Constitutionelle".
Wergeland satte sin lit til etterslekten - den vil dømme annerledes. Den vil se at han aldri har fornektet følelsene sine - at han alltid har fulgt sin overbevisning.

Og i Morgenbladet fikk han ikke forsvare seg - fikk bare høre at han var "I slett Lune". Da er det Wergeland svarte med sitt kanskje mest berømte dikt: "Mig selv" eller "Jeg i slett lune, Morgenblad?" som han fikk refusert av Morgenbladet. Diktet ble refusert 3 ganger. Da var Wergeland så sint at han gikk til aksjoner mot redaktør Stabell, men Stabell mente han hadde sitt på det tørre og truet med rettssak. Det ønsket ikke Wergeland og ba om forsoning - forklarte at en av hans mange skrøpeligheter var hissighet, - og striden døde etter hvert hen.

Diktet ble offentliggjort første gang i Christiansandsposten 14. mars 1841. Her undertegnet han med "Den utstøtte". 166 år senere beklager Morgenbladet refusjonen og trykker diktet.

Først da han lå dødssyk, fikk han igjen innpass i Morgenbladet

I årene 1840-1841 utga han "Norges Konstitutions Historie". Det var egentlig et bestillingsverk fra et tysk forlag i Kiel, og tanken var at det skulle sendes ut i Slesvig-Holstein for å styrke selvstendighetsbevegelsen der. Her var man forarget over at kongen - Christian Frederik - hadde sagt at Den norske grunnloven var et overgangsverk. Wergeland likte oppdraget og gikk ivrig i gang. Boken er et førstehånds dokumentarisk verk der han har hatt samtaler med flere av Eidsvollsmennene, sett på de skriftlige kildene - som han som riksarkivar hadde førstehånds tilgang til og kjennskap om. Han prøvde å gjøre fremstillingen så objektiv som mulig, men han var ikke historiker og behandlet ikke alltid kildene sine like kritisk som en historiker kanskje ville ha gjort, men både faren og Georg Sverderup fikk se det han skrev. Men verket har stor verdi i det at det bygger på meddelelser fra grunnlovsfedrene. Arbeidet vokste og det viste seg snart at verket ville passe bedre for norske forhold. Det kom ut i tre hefter. I forordet takker han for den velvilje grunnlovens fedre har vist ham ved muntlige og skriftlige beretninger og han avslutter med:

Friheden erhvervedes gjennem Ofre og Anstrængelser... og at den samme patriotisme udfordres for vedligeholdelsen som for erhvervelsen, og at Nationen har i sin forfatning fått en dyktig oppdrager av de nedarvede ædle Ånds- og Karakter-Egenskaber, som Landets ophøyede natur har bevart temmelig uforvansket gjennom de Århundrer som vår Saga kun har lidet å si om.

Det synes som om han ser Grunnloven som en slags moderne videreføring av  Eidsivatingsloven (og de andre tinglovene) og tingene fra før dansketiden. Det han er mest stolt over i Norges gamle historie er nettopp respekten for lov og rett og friheten - de gamle tingene der loven og retten ble formidlet. Det var det gamle demokratiet fra disse tingene som ledet fram til Eidsvollsgrunnloven - og videre til formannskapslovene fra 1837. Han sier det også i en annen sammenheng - i en tale på Tønsaker 29 sept. 1834 - Talen til Forfædrenes Minde: vi kan springe over mellomalderen ... og at vårt Norge og sagaens Norge passer sammen som to halvsirkler. Vårt land er et gammelt rike med rester etter den gamle kulturen i bygdene. Han er stolt over sagatiden - den danner grunnlaget for hans Norge med frihet og demokrati som idealer. Og blant de gamle kongene setter han lovgiverkongene høyest.

Han grep også tak i mange dagsaktuelle saker og skrev om dette i avisene. En sak som vakte hans harme, var et reaksjonært lovforslag som ble fremmet i 1840 angående "Separatister og gudelige forsamlinger". Det var professor i rettsvitenskap Winter Hjelm som hadde utarbeidet lovforslaget. Og harmen ga seg utslag i flere avisinnslag. Her er ett:

Politisk Revue

Tønsbergs Merkur 10. aug. 1840.

Vort i politisk Henseende saa frie Norge fremstiller en Videnskabsmand, der anbefaler hiin religiøse Trældom, fra hvilken Christendommens guddommelige Stifter befriede Menneskeslægten og den drabelige Luther Kirken; og hvad der er det mærkeligste, saa er denne Nutidens Torquemada ei nogen fanatisk Theolog, men en nymodens Philosoph og en til Lovgivningsarbeider udkaaren juridisk Professor, ved Navn Hjelm. Et saadant Monstrum har vort Frederiks Universitet udklækket. Universiteterne i Lund, Upsala og Helsingfors have aldrig udsendt slige afgjorte Hierarker, hvisaarsag da ogsaa Sverige gjør beundringsværdige Fremskridt; og den danske Grundtvigs Opfordring til sin reisende Konge, ikke at give Slip paa Enevoldsmagten, men at haandhæve den som en christelig Monark, kan nu ingen Frisindet mere bebreide ham for, da en saadan Myndighed nok kan
forenes med den evangeliske Frihed, der hverken kjender Kjettere eller Separatister...

Og bare rundt to måneder før han døde, skulle denne saken opp igjen i Stortinget - etter revidering - nå som: Forslag til ny lov om dissentere: Kristne som ikke var medlemmer av statskirken, skulle få full frihet til religionsutøvelse. Men bøndene på Stortinget med Ueland i spissen ønsket ikke dette. - At ikke borgerne skulle ha frihet til å mene og tro som de ville, gjorde Wergeland i harnisk, og han oppfordret til kamp.

Folkeopplyser

Som ivrig deltager i den vanlige manns hverdagsliv, forsto han at den vanlige mann og kvinne visste veldig lite om livet og samfunnet de levde i. Den lille skolegangen allmuen måtte ha fått, var preget av Luthers lille katekisme fra 1400-tallet og Pontoppidans forklaring - og dette var lite samfunnsnyttig. Nei - i skolen burde barna lære andre ting enn religion. Han tok til orde for bl.a. opplæring i "Grunnlovens prinsipper". Norge skulle bygges ut til et demokrati der alle - ikke bare de resurssterke slik det nå var, skulle delta som ansvarlige borgere. For å bli en fri samfunnsborger og kunne delta i valg - måtte man vite noe om samfunnet man levde i. Han mente at folkeopplysningen også burde være prestenes oppgave - i stedet for å preke om det mørke og mytiske religionssynet.

Selskabet for Norges vel ønsket tiltak for å fremme folkeopplysningen i Norge, og Wergeland skrev at han ønsket å få opprettet folkeboksamlinger rundt om på bygdene. Han ønsket også å utgi et opplysningsskrift "For Almuen", - for som han sa: "Dumhet og trelldom er ett. Opplysning og frihet likeså". I hefte 7 og 8 av dette bladet (våren 1834) skrev han "Norges Historie". Her la han stor vekt på vitnesbyrd om norsk nasjonalfølelse og selvstendighetstrang gjennom dansketiden og endte opp med at nordmennene ennå kjenner friheten mest i navnet: "Ligheden findes vel i Lovgivningen; men ikke nok i Samfundene. Men Folkets oplysning er en umaadelig Havn, aaben for vort Haab. Grundloven taaler og æsker en Udvikling av Frihed, som nærmer seg republikkens. Det skee!". I et nytt opplag av hefte 4 (1839) føyer han til i siste kapitel meningen sin om at republikken er den mest fullkomne statsform, men nest etter det er et konstitusjonelt monarki slik grunnloven vår uttrykker det en hensiktsmessig statsform "for en vis Tilstand i et folk".

Men det var en plett i Grunnloven - § 2, innskrenkingen av trosfriheten.

Han fikk støtte til å utgi dette opplyningsskriftet. Det aller viktigste var - mente han - at folk rev seg ut av tanketomheten. - Han ville gi dem selvfølelse ved å gi dem viten om livet, hva som skjedde rundt dem, jordbeskrivelse, viten om natur og samfunnsliv og historien fra den gang Norge var et mektig land. Og ikke minst ville han gi dem muntre historier som kunne få dem til å le. Han anbefalte gode bøker - han ville gi dem kunnskaper til borgerlig frihet, og samtidig vandret han rundt i bygdene og dannet sognelag som skulle behandle bygdas anliggender som for eks. opprette folkeboksamlinger, stelle med kommunale valg og mye annet som hadde med bygdas ve og vell å gjøre.

I februar 1831 startet han utgivelsen av "Folkebladet" som ble et blad for bondestanden. Formålet med denne utgivelsen skulle være å lede statsborgerlig og almennmenneskelig Oplysning ned til selve Mængden... Det skulle inneholde stoff for "de mange i samfunnet" - og det skulle være billig. I dette bladet skrev Wergeland bl. a. advarende om den voldsomme alkoholbruken i samfunnet, og om den overdådige luksusen som bredde seg i samfunnet i form av importerte luksusvarer som f. eks. kaffe.

1832 var et nytt nødsår for folk på bygdene. "Den fattige klasse" var den størst og disse måtte hjelpes. Han ønsket å få opprettet arbeidsanstalter og sykehus der fattigfolk kunne få hjelp. Han henvendte seg til Stortinget der han beskriver hungeren som så stor at noe måtte gjøres: nød lærer ikke naken kvinne å spinne: - det må opprettes en arbeidsanstalt i hver kommune. Det skjedde ikke stort. Men biskopen i Christiania beklaget seg over uvitenheten og usedeligheten blant pøbelpakket - Forbryterondet måtte stanses -.

Wergeland svarte på dette i Morgenbladet: "Denne klasse må støttes og hjelpes ...barna går omkring og bærer på en bitter følelse av uforskyldt elendighet... Denne følelsen hensetter dem nemlig i opprørstilstand og i evig krig mot staten og lovene. Den får barna til å bruke dirker, kniver og stener mot den stat som bruker lovene som mordvåpen. Derfor må lovene forandres".

Etter at striden om formannskapslovene var avsluttet, ble det igjen avspenning i forholdet mellom Kongen og Wergeland. Kongen så det store i Wergeland og ønsket av hjertet å hjelpe ham. Så i 1839 - da det viste seg at han ikke fikk - eller ville få noen prestestilling, grep Kongen direkte inn ved å tilby 200 riksdaler årlig til dikteren - av egen kasse. Dikteren tok øyeblikkelig imot tilbudet og lovet at han ville gjengjelde dette med nye arbeider til folkeopplysningens tjeneste. Dette står også uttrykkelig i slottets regnskaper.
Og dermed satte han i gang med utgivelser i folkeopplysningens tjeneste f. eks. "Lesebog for ungdommen" der han f. eks. lovpriser den republikanske styreform.

Et eksempel på folkeopplysning er en liten artikkel om Den nye straffelov der han sier noe om straff for diverse hyppige skadevoldende handlinger

...har, som man kunde vente af vore Tider, og efter saamange Erfaringer om hvor hyppige deslige Skadefroheds-Gjerninger ere, udtrykkeligen lagt Straf paa Beskadigelse af offentlig og privat Ejendom, som maatte sigte til Nytte, Fornøjelse eller Forziring. Dens Ord, som fortjene at komme til almindelig Kundskab, findes i det 25de Kapitel, og lyde saaledes: §.8. "Hvo, som, i Hensigt at vildlede eller skade Søfarende, ..."

Og han fikk i gang et nytt blad: "For Arbeiderklassen" hvor han skrev om mangt som kunne få denne "usle" standen opp til et verdigere og bedre liv. Det var virkelig mye elendighet i arbeiderstrøkene, og han satte fingeren på forholdene slik de var: dovenskap skitt, drukkenskap, pøbelskap, betleri, umoral og misunnelse. Han la derfor stor vekt på moralsk oppbygning: De fattige måtte selv forsøke å gjøre noe med sine liv: vise måtehold og nøysomhet og ha vilje til et bedre liv. Han ønsket å utvikle selvfølelsen deres gjennom opplysning - de måtte lære renslighet og orden og ikke minst var det viktig at virkelig slette individer ikke fikk sette sitt preg på hele standen. - Og han var kritisk til overklassens luksus - fordi den vekket misunnelse hos de fattige: "Hva er deres rett? - Dere selv, deres liv, deres frihet. Har ikke enhver rett til å leve, rett til å fryde seg over Guds gaver..." Og Kongen fant tendensen i bladet så aktverdig, at han fortsatte å støtte det.

Kronprins Oscar var anonym forfatter til boka "Om straff och straffanstalter" (1840). Den var preget av humanisme, vidsyn og nytenkning bort fra de gammeldagse straffemetodene som preget både Sverige og Norge. Wergeland ble meget begeistret og med forfatterens tillatelse oversatte han den og utarbeidet den for norske forhold. Han studerte forholdene nøye for å gi et så riktig bilde av situasjonen som mulig og utarbeidet en detaljert plan for reformer i det norske fengselssystemet. Han utarbeidet også et kostnadsoverslag. Og ikke minst begynte han å arbeide for en bedre behandling av lovbrytere. Det vakte hans store harme da han fikk høre at gapestokken virkelig var tatt i bruk igjen både på Moss og i Borre. Her er et innlegg mot bruk av gapestokken. Og de løslatte slavene fra Akershus festning - de var der ikke håp for - de endte bak murene igjen. Her måtte det reformeres - de måtte få anledning til å få seg arbeid slik at de kunne få mulighet til å føre et menneskeverdig liv.
 

På et besøk på Akershus festning der de slaveridømte sonet, møtte han en ung gategutt fra Drammen som snart skulle ut etter endt soning. - "Hvad vil du da tage dig til?" spurte Wergeland. "Ha - sagde han med et ubeskriveligt træk av smerte over sit opvakte ansigt - jeg faar vel komme hid igjen". - Ingen ville ta ham i tjeneste etter å ha vært på straffarbeid.

Radikaler

Det var særlig under en tur til Stockholm i 1830, han bestemte seg for å starte en langt mer litteraturpolitisk linje enn det han til da hadde ført. Det han til da hadde skrevet var stort sett idyllisk, romantisk poesi. Nå så han at han som dikter måtte gå foran og vise veg.

Han var i Sverige sammen med sin far og søster - faren ville i audiens hos kongen for å be om et annet bedre kall. Henrik oppsøkte med en gang opposisjonen - radikale skribenter og prester. Dagen etter ankomsten skulle de i audiens hos kongen og allerede da visste Carl Johan at Henrik hadde oppsøkt opposisjonen. Kongen likte ikke dette, men Henrik mente han kunne dokumentere at kongen var hans venn. Da de skulle gå, sa kongen: "Hva De enn gjør, så husk å utbre aktelse for lovene". Wergeland svarte: "Min konge, det skal være min lov". Kongen svarte : "ja, kunne De bare oppføre Dem sage (slik)" - hvorpå Wergeland svarte at det gjorde han.

Spesielt en samtale han hadde med en kadett Ridderstad som han møtte på et ball på turen, var utslagsgivende. Etter samtalen med ham bestemte Wergeland seg for at han ville bort fra fortidsdyrkelsen og sentimentaliteten og starte på en veg som ville gripe inn i samfunnsutviklingen - han ville bli "Ideanfører og folkenes lærer".

Starten på dette nye synet på diktningens mål var diktet han skrev i Stockholm, Unio Robur Gothorum. Ifølge Ustvedt er dette en hyldest til en fremtidig union mellom de tre nordiske land - med et borgerlig-revolusjonært siktemål - når alle de tre landene var blitt frie i demokratisk forstand - en treenig republikk var målet (s 159). Men diktet var for revolusjonært og faren beslagla det - kongen ville ikke like det.

Hans radikale syn på statsmaktene kom sterkt til syne da Julirevolusjonen satte inn og fòr over Europa. Den startet med at den franske kongen i juli 1830 oppløste nasjonalforsamlingen og avskaffet trykkefriheten. Dette førte til opprørsbølger over hele Europa der det ble krevet ytringsfrihet og demokrati. Et håp om en bedre fremtid bredde seg over store deler av Europa. Wergeland så med glede på revolusjonens gang - det er frihetsideene som bryter igjennom, og i diktet hans "Det befriede Europa" hyller han opprøret - det var slutt på Den hellige Alliansen, slutt på underkuelsen av det store flertallet av menneskene. Han frydet seg over at presteskapets mørkemenn skulle forsvinne.

Men motrevolusjonen knuste frihetsdrømmene. Tsarens undertrykkelse av polakkene ble svært hard - tvangsflytting til de ubeboelige steppene i Russland. Og Wergeland skrev - rasende - diktet "Cæsaris" - ikke bare var han forbannet på den russiske tsar, men også på reaksjonen i hele Europa. Men også det ortodokse presteskapet fikk gjennomgå i avhandlingen Hvi skrider menneskeheden saa langsomt frem? De legger åk på folket, tvinger dem ned i trelldom - det mytiske i religionen må bort - og prestene må bli folkeopplysere - først da blir Jesus' egen rene lære virkeliggjort - det er dette som er den sanne kristendom. Religion og statsforfatning må være sammenløpende - "det hjelper ikke med en fortræffelig statsfofatning uden en tilsvarende fortræffelig religionsforfatning."


Prosesser

Henrik Wergeland var som før nevnt stridig av natur, kverulerende og skulle alltid ha rett. Men samtidig var han snill og talte de svakes sak. Hans omgangskrets på Eidsvoll var alle - fra fattigfolk til de kondisjonerte. Som student førte han - slik vi i dag ser det - et særdeles fritt liv med drukkenskap hor, rangel og råskap. (Det synes å være mer vanlig blant den tidens studenter (?)). Men en ting er sikkert: Han havnet aldri i politiets bøker - slik mange av hans studievenner gjorde. - Han var en frihetselsker som - uten å tenke seg om, gikk til angrep på både jurister og litterære motstandere. Med andre ord - han var frihetselsker i enhver forståelse av ordet.

Da han lå i sykesengen og revurderte livet sitt, "mener han dog at han ikke kunne ha skrevet sitt store verk: Mennesket og Messias uten å ha gjennomlevet disse prosessene".

"Å tale de svakes sak", synes å være det som skapte en del av problemene hans i rettsapparatet. I "Hassel-nødder" kapittel V forteller han selv om hvordan det hele startet: Han var på ridetur sammen med en venn da de kom forbi nabogården der en danske holdt til. Det var prokurator Praem. De hadde vært omgangsvenner, og dansken ba dem inn til seg. Nå hadde imidlertid Wergeland hørt at dansken var så hard mot arbeiderne sine. Han tok også for høye salærer fra sine klienter og på tvangsauksjoner tok han for store prosenter. I inndrivingssaker var han nådeløs - og alt dette også mot fattige. Derfor takket han nei med følgende: "Nei Tak for mig! mellem os maa det være forbi, Hr. Palle, siden jeg hører De er saa haard imod almuen. Fy for Fanden...". Det ene ordet tar det andre og ord som "Blodsuger", "forvorpne dreng" , "fordømte Jyde..." osv får det til å renne over for dansken. Han anmelder saken, men stevningen ble ikke forfulgt, - "men den aabnede dog Rækken av Stevninger jeg siden har være plaget med".

Gardermosaken

Prosessen mot ham startet med en artikkel i Morgenbladet 6. sept. 1828: Midt i tiden for korninnhøstingen ble det innkalt 900 mann til Gardermoen til militærtjeneste. I avisartikkelen laget han et regnestykke av hvor mye korn disse mennene kunne ha skåret og hvor mye bøndene tapte på å bli innkalt akkurat da.

Generalmajor baron Wedel Jarlsberg og de andre offiserene på Gardermoen likte ikke artikkelen: - derfor mente Wergeland at de pønsket ut en hevn:

På en ridetur etter en rangel kom Wergeland sammen med sin svirebror Lerche til Gardermoen der det skulle være en avsluttende parade - og mange mennesker var samlet. De var i storform etter å ha blitt servert frokost med noe i glassene, og de red deretter - alkoholpåvirket - opp langs teltene der Lerche kolliderte med en offiser. De fikk umiddelbart beskjed om å fjerne seg fra området, og Lerche adlød umiddelbart, men det gjorde ikke Wergeland. Det utviklet seg til et voldsomt munnhuggeri hvor den fulle "brillemopsen" fikk beskjed om å fjerne seg, - men han nektet - og fortsatte å provosere. Det endte med at han fikk et rapp over skulderen med flat klinge. Kapteinen mente han var "spenna gærn".

Wergeland vil ha hevn og forlangte saken opp for krigsrett. To dager etter leverte han inn klage på to offiserer han mente hadde fornærmet ham. Han krevde forbryterne strengt straffet. Det var den borgerlige frihet som var blitt krenket - de menneskelige rettigheter.
Han fikk alle muligheter til å la saken falle, men Wergeland lot seg ikke snu: Dette var konstitusjonsstridig bruk av sabel på våpenløs tilskuer. Dersom ikke krigsretten ville dømme, måtte saken til Høyesterett (Ustvedt s 111 flg). Men Wedel-Jarlsberg ble så provosert over Wergelands videre klager at han forlangte Wergeland satt under tiltale.

Retten ble satt 5. mars, og det var vitneutsagn både mot og for Wergeland. Offiserene mente han og hans kamerat hadde oppført seg verre enn den laveste pøbel og at han måtte være enten gal eller full. Andre som hadde bivånet det hele sa det motsatte. Wergeland mente det var et planlagt attentat mot ham. Han var ikke full - og spesielt var det ille at så mange damer hadde sett opptrinnet.

Ut på sommeren bestemte Justisdepartementet at det skulle tas ut offentlig tiltale mot Wergeland. Han ble tiltalt for usømmelig oppførsel og for injurierende brev til general Wedel. Og den som stilte som sakfører for det offentlige, var ingen ringere enn hans gamle fiende og nabo Praem. Dette protesterte selvfølgelig Wergeland mot, men protesten ble ikke tatt til følge.

På rettsmøtet i oktober holdt Wergeland en voldsom tale der han gikk til angrep på de involverte og på militære i alminnelighet. Hånen mot ham såret hans fedrelandske følelser, og beskrivelsen av sluttscenen var et elendig sammenvev av det hele...
Han fornærmet også referenten Hauge så kraftig at Hauge ville anlegge sak, men Praem tok også dette tilfellet med videre i saken.

Praem som forsvarer for offiserene gikk til angrep på Wergeland ved å fortelle om hans store alkoholforbruk, og deretter truet han med å fremføre vitner på hvilket umoralsk liv dikteren førte.

Det synes å ha vært mange rettsmøter i denne saken og Wergeland som var en travelt opptatt mann, var ikke på alle møtene. Da han var i Stockholm, ble det således holdt et rettsmøte der Praem drog fram hele listen over påståtte forbrytelser: Fyllesvin, horebukk, forhåner av religionen og Gudsbespotter - han måtte stoppes med alle midler.
Innlegget ble sendt regjering og Statsminister - for å hindre at Wergeland fikk noe embete.

Wergeland var imidlertid på et av møtene i mars 1831. Da stilte han med nye vitner som han hadde store forhåpinger til, men disse ble overhodet ikke innfridd. Han fikk da anledning til "at indgive noget videre Skriftligt i sagen", og han kom med et voldsomt innlegg - både stort i omfang - og en til dels voldsom nedrakking på tidens jurisprudens: Den paa alle mulige Maader mishandlede og derefter paa sine Fienders Anstifltelse anklagede Cand.Theol Henr Wergelands sidste ord til sit Forsvar i Gaardermoe-Sagen.

"Hvis det blir dom i denne sak, så er det et bevis for at domstolene har forvandlet seg til oppdragelsesanstalter for mordere og tyver.... det beste ville være å oppheve Stat og lov og rett og reise tilbake til skogene. - Jeg ble jo ikke bare slått, men også krenket, hånet, prostituert - offentlig."

Dommen falt i 25. juni 1931. Wergeland måtte betale 30 daler til fattigkassen og underoffiseren fikk 20 dagers ensomt fengsel.

Saken ble anket og kom opp for høyesterett våren 1833, men noe interessert i dette var han ikke, og det ble vanskelig for forsvareren hans - Thesen å få forberedt saken. Han advarte Wergeland flere ganger mot å holde noen forsvarstale, men han hadde så mye han absolutt ville ha sagt til rikets høyeste dommere, at forsvarerens advarsler ble helt overhørt og både aktor og forsvarer ble nærmest injuriert.

Wergeland holdt sin forsvarstale for Høyesterett:

Høistærv: Hr. D.! De seer for Dem et Offer for den grusomste Mishandling, militært Overmod kan tænkes at kunne tillade sig selv i en raa Tid hvor Borgere og Love ikke erkjendtes. De seer et Offer for enkelte personlige Fienders Hevn, der vilde have været mskeligere om den havde myrdet og
ikke offentligen mishandlet og vanæret og søgt langsomt at mætte sig med Krænkelser af Mskts af Ynglingens og Sønnens fineste Følelser, med en ustraffet, idag af Actor med Hjertensglæde optaget, Fortsættelse af Fornærmelser mod den Mis handlede, med Krænkelser af Sandheden og Retfærdigheden, med de mest oprørende, Sagen uvedkommende Undersøgelser -- kort, med Alt hvad jeg har lidt under en lang Forfølgelsesproces, der gav mig og min Skyldfrihed, mit Rygte og Velvære i Dødsfienders Hænder, i Deres, der fornedrede den saakaldte Ærens Klinge til et Banditvaaben, -- i Ens, der forraadede den Retfærdighed, hvis Tjener han skulde være.
H.! De seer et Offer, der er blevet mere mishandlet medens han søgte Retfærdighed end ved Misgjerningen, der nødte ham til at søge denne. Dog er Retfærdigheden mere fornærmet; thi det var under dennes Skjul at man vilde nedbøje hvad der ei var knækket tilfulde, at man vilde fuldføre Forbrydelsen: den at ødelægge et ungt Mskes Haab og Lykke og Ære.

Høyesterettsdommen falt 3. juni 1833. Det ble full frifinnelse for underoffiser Lie. Og for Wergeland: 30 daler i bot og halvparten av saksomkostningene. Da det viste seg at han var totalt uten formue, måtte disse til slutt utredes av det offentlige. Han forsøkte å protestere og godtok aldri dommen.

Praem-saken

Dette ble imidlertid bare innledningen til prosessene mot Wergeland. Praem skrev en avisartikkel i Morgenbladet 9. april 1831 s 4 som er et svar på Wergelands artikkel "Et nødvendig ord" i avisen tidlig i februar. Praem skrev at alt Wergeland beskyldte ham for var usant og at en forfatter som skrev slikt om ham, var en løgner. Full av sinne - og etter noen skåler portvin med en gammel kamerat på et konditori, fôr han avsted til redaksjonen, ber om en papirlapp skriver et lite innlegg som avsluttes med: "...skal denne Forbryder mod Stat og Menneskehed stemples som fortjent" - Morgenbladet 15. april 1831 s. 4. Og Praem ble henrykt over notisen: "Nå har jeg ham..."

Etter noen dagers fyllerør, reiste Wergeland hjem til Eidsvoll og begynte å samle bevis til den rettssaken han visste måtte komme. Det viste seg imidlertid vanskelig å få folk til å stille som vitner mot Praem. Beskyldningene mot ham var mange - og det gikk mye rykter, men da det kom til stykke, ble det vanskelig med vitner. - Den vanlige mann var redde for følgende det kunne få for dem å stå frem med sine anklager mot Praem. Wergeland sto derfor dårlig rustet til å ta opp kampen mot injuriesaken.

16/17. mai 1832 tilbrakte dikteren i rettssalen. Her fremla han en skrivelse til dommeren. Han hevdet at Praem var voldsom i sine rettssaker mot almuen, og overfor Wergerland selv hadde Praem kommet med de voldomste beskyldninger, og "utenfor retten prøver å påvirke vitnene til å endre utsagn". Praem klarte imidlertid å utskyte dommer Borchsenius som han mente var en venn av Wergeland.

Wergeland ble etter hvert grundig lei hele prosessen. Tilslutt skrev han til sin motpart og ba om utsettelse - han ville fri seg fra det hele. I september 1833 skrev forsoningsbrev til Praem og ba om voldgift.

[Eidsvoll 15. september 1833]
Jeg vil extrahere alt hvad jeg kan, men maa udsætte endelig Tilskrivt indtil jeg har ført Vidner her og andetsteds. Til Decbr. skal Alt være færdigt. Baade Hauge og Nsen yttrede Tvivl om Muligheden af at jeg til Høstthinget kunde blive færdig. De maa selv dele denne Mening. Skal vi voldgive Sagen.
Henr. W --

Han var blitt oppmerksom på at NL 1-6-1 åpnet for en slik utvei, - og som han mente den vanlige mann alt for sjelden benyttet seg av det og i stedet havnet i advokatenes klør. (Dette forholdet tok han senere opp i flere avisartikler). Men alt til ingen nytte, og så måtte han bare arbeide videre med å samle bevis mot Praem og på det avsluttende innlegget (se også "neste" ) som han leverte retten i januar 1834.

Konklusjonen hans var følgende:

Saaledes er det alene retfærdigt og upartiskt. En anden Dom, end saadan total Frifindelse for mig, skulde oplyse Folk kun om, at hvad de almindelig antage for Forbrydelse mod Stat og Mskehed, for Brud paa Love og Pligt som Embedsmand og paa Moralbud, agtes kun ringe mellem Sagførere.

Dom i Underretten falt 7. april, og det ble seier for Praem: Praem hadde nok i enkelte tilfeller vist en mindre forsiktig og strengt lovlig fremfærd, men retten fant Wergelands beskyldninger ikke godt nok hjemlede. Praem ble derfor frifunnet, begge parters fornærmelige utsagn mot hverandre ble mortifisert og Wergeland ble dømt til å betale en bot på 300 daler til Eidsvolls skole- og fattigkasse. Praems beskyldninger mot Wergeland måtte ikke komme ham til "skade paa Ære, Embede eller gode Navn og Rygte".

Begge gjorde det klart at de ville anke, men Wergeland tok litt senere initiativ overfor Praem til å godta dommen, men da stillte Praem krav om at Wergeland skulle betale saksomkostningen - noe han selvsagt ikke kunne.
Men i februar 1835 fikk Wergeland innvilget søknad om fri sakførsel.

Stiftoverretten startet behandlingen av saken, men dokumentasjonen vokste slik i omfang at det tok 2 år før dommen falt 27. april 1840. Dommen stadfestet tidligere dom, men nedsatte boten til 100 daler. Imidlertid ble salærene og saksomkostningene øket slik at Wergeland tilsammen måtte ut med 600 daler. Dette betydde ruin for Wergeland, men Praem var ikke fornøyd. Han anket til høyesterett.

Saken skulle opp for Høyesterett våren 1843. Wergeland var lei av alle prosessene og da Praem tilbød forlik, godtok han tilbudet - etter noe grubling. Han hadde registrert at forholdene mellom prokuratorene på landet og bøndene var blitt bedre - "utsugerne" var blitt skremte av alt folkesnakket Praem-saken hadde medført blant menigmann, så på den måten hadde han oppnådd noe. Han "innrømmet at beskyldningene mot prokuratoren var bygget på "Klagende - men uefterrettelige almuefolk". Han godtok alt, men i sitt indre visste han at han hadde rett og at det var begått ett justismord.

Boten og saksomkostningene ble satt til over 800 daler, - og han hadde ingenting. Derfor prøvde han seg igjen: - Han sa han ville bringe saken inn for Stortinget dersom ikke Praem ville betale halvparten av saksomkostningene. Men Praem var ikke snauere - han henvendte seg til Wergelands overordnede i departementet - det førte til vurdering om suspensjon og refselse. Enden ble at Wergeland som ikke eide noe fordi alt allerede var belånt, måtte betale alt. Han måtte be byfogden om henstand.

Den siste vinteren, da han lå syk, brukte han mye tid på å tenke på boten han skulle betale. Men han hverken kunne - eller ville betale. - Handlingene han hadde gjort, var ikke til hans vinning, men gjort i medfølelse for de undertrykte. "Jeg har handlet med rene motiver om enn i dårlig juridisk forstand." Han søkte Stortinget om henstand. Til tross for mange gode saksinnlegg for søknaden, ble det bestemt at søknaden skulle oversendes budsjettkomitéen, men komitéen kunne ikke ta hensyn til Wergelands egen fremstilling og avslo søknaden.

Han måtte selge Grotten. Det ble holdt Auktion over Grotten. Den ble avertert til salgs.

Nu skal jeg blive -- o saa arm,
saa arm som ribbet Straa:
mit Huus og Grund,
min Hest og Hund
skal sælges nu i denne Stund.
Men jeg har Noget i min Barm,
Juristen ei skal naa.

Det er et Hjerte med et Slag.
jevnt som mit Stueuhr.
I al min Nød
en Viin saa sød
jeg har dog i dets dunkle Skjød.
Begeistret er deraf hver Dag
min freidige Natur.

Grotten ble solgt til hans gamle venn Christian Tønsberg som lot ham få bo der til neste flyttedag - 14. april. Pengene hjalp ham ut fra den verste økonomiske krisen slik at han fikk arbeidsro. Hvor han skulle flytte til, visste han ikke, men da Wergelands viv Amalie møtte kongen og dronningen på et ball hos de kongelige, hadde kongen sagt: "Vi skal nok sørge for ham". Og det ble en typisk norsk husmannsstue som han fikk bygget seg i Pilestredet - Hjerterum. Men pengeproblemene forfulgte ham til siste slutt.

Rolv Laache har samlet og fremstilt Henrik Wergeland og hans strid med Prokurator Praem i et 3-binds verk.

Innimellom alt dette var det også andre prosesser.

Daa-striden

Henrik Wergeland ble nektet adgang til leseselskapet Athenæet, og en av dem som stemte mot opptagelse, var hans gamle venn og svirebror fra ungdommen - bergenseren Ludvig Kristensen Daa. Han følte seg i tillegg ærekrenket av Daa i noen artikler i "Granskeren" nr. 19 der Daa forklarer seg om utelatelsen, men Wergeland hadde ikke råd til å gå til sak for å få oppreisning. Ja, til og med faren oppfordret sønnen til å anlegge sak. Men Wergeland lot ikke saken gå upåaktet hen - han skrev en farse - Vinægers Fjeldeventyr - der Daa var stykkets lett kjennelige hovedperson - den eddiksure Redaktøren av Nyregranskeren. Spotten og satiren i stykket er særdeles grov. Vinæger blir tatt inn i fjellet av Huldra og får knepet hjertet sammen til en ufølsom klump.

Daa stilte som kandidat til Stortingsvalget, og Wergeland satte nå inn angrepet her også. Til slutt kom han med en lengre artikkel: Den tale jeg ville holde ved et prøvevalg i Akershus Amt: "Denne mann er for tiden altfor egoistisk og lidenskapelig til å settes som Stortingsmann".

Daa (som ble valgt til Stortinget) ble rasende og gikk straks til sak for injurier. Da partene møttes i forlikskommisjonen ba Wergeland om forlik, men det nektet Daa, og saken kom opp for Bytingretten. Her hevdet Wergeland at Daa selv hadde fremkalt talen ved sin endeløse strøm av fornærmelser mot ham i blad og aviser og at det måtte være lov å prøve å hindre ham i å bli valgt inn på Stortinget. Men Daa vedkjente seg ikke sine egne anonyme fornærmelser mot Wergeland. Ansvaret lå på utgiveren av "Granskeren" og ikke på eieren.

Dette mente Wergeland var motbydelig og feigt av Daa som vant saken i Christiania bytingsrett. Wergeland måtte igjen ut med bot på 50 daler + saksomkostninger. I 1842 ønsker Wergeland forsoning med sin gamle venn og skriver balladen "Fordums venner" til Daa, men han tar ikke imot den utstrakte hånden før Wergeland ligger på dødsleiet.

Sinding-affæren

Wergeland kom i klammeri med en - for ham ukjent person - bergkandidat M. W. Sinding på et traktørsted. Han ble så provosert at han slo vedkommende i gulvet. Da han neste dag fikk vite hvem som hadde provosert ham så kraftig, gikk han til ham og ba om forlik i nærvær av to vitner. Men det var for sent. Sinding hadde allerede lovet ikke å innlate seg på forlik, men gå rettens vei for å legge en ny hindring i veien for at Wergeland skulle få noen "borgerlig virksomhet".

På den måten fikk Wergeland enda en ny prosess gående mot seg med vitneavhør og rettsinnlegg. Saken ble likevel oppgjort med forlik der Wergeland fikk bot til statskassen og måtte i tillegg betale saksomkostninger.

Enda en sak skulle komme på rullebladet hans.

Torgslaget

Det var om kvelden 17. mai 1829, og folk feiret dagen med glede og fred, og ingen ante fare da det plutselig stormet bevæpnet kavaleri inn fra Kirkegaten i Christiania. Folk ble meiet ned, slått og sparket av hester og soldater. Kong Carl Johan så med uvilje på feiringen av 17. mai og ga stattholderen von Platen ordre om ro og orden på dagen, men folk ville feire og hadde lagt opp til feiring. Dampskipet "Constitutionen" var ventendes og folk ropte: Hurra for Constitutionen. Til slutt ble det for mye for stattholder og politi. De klargjorte soldatene fra Akershus ble satt inn og fikk i oppdrag å gjenopprette ro og orden i byen. Wergeland var en ivrig bivåner til det hele. Han fikk studentuniformen sin ødelagt av sabelrapp over ryggen fra en kavalerist. Uniformen la han i en kurv og leverte den til Vedel sammen med et frekt brev.

Torgslaget fikk et stort etterspill. Regjeringen opprettet en undersøkelseskommisjon dagen derpå. 300 vitner ble innkalt - deriblant Wergeland. Det kom fram at folkemassen hadde framvist fredsommelighet og ro - ja, til og med politimesteren innrømmet dette.
Men både politimester og kommandant mente at Wergeland var beruset den natten - noe han stilte med vitner for å motbevise. Kommisjonen kom til at 12 deltagere i slaget måtte tiltales for uorden - deriblant Wergeland, men det hele kokte bort.

Men Wergeland markerte seg slik at han for all ettertid fikk sitt navn tilknyttet 17.-mai-feiringen. Menigmann trodde faktisk - da som nå - at det var han som hadde innstiftet dagen. Stortinget vedtok en uttalelse til Kongen som gikk ut på at feiringen av 17. mai måtte være lovlig.

Her ser vi Wergelands egen tegning fra Torgslaget. Han så det tragikomiske i det hele og det ga opphav til senere farser bl a. "Phantasmer" - en politisk satire mot åndstvang. Dette er et drømmespill der "Filosofen i Fattighuset" skal feire 17. mai med masker.

Hundesaken

Og så var det hunden hans som var årsaken til en ny prosess: Han hadde nemlig en mannevond hund.

Wergeland var syk da han fikk besøk av sin gamle venn - den prinsippfaste Daa som han ikke hadde sett på en stund. Daa fikk beskjed om at hunden ikke var i humør og derfor ikke burde klappes. Likevel - Daa forsøkte å klappe den - og resultatet var at hunden bet ham i hånden. Daa krevde hunden avlivet - han mente den led av hundegalskap og var smittefarlig. Han gikk til politiet og krevde hunden avlivet - i flg politivedtektene.

Og saken kom opp, men Wergeland var syk og leverte skriftlig forklaringer og innlegg. Han fortalte at det var den forhatte Struensee som var årsaken til hele båndtvangen.. Daa svarte at "hundens eier fører prosess med en innbilskhet som kun følger sitt eget lune, er forunderlig, men at han vil nedlate seg til den usselhet å forsvare seg med usannheter og motsigelser, må ansees for umulig". Men Wergeland mente det var et nidingsverk om han ikke forsvarte sin hund. Han skyldte den så meget... Men han ble dømt til å besørge sin hund avlivet - eller en daglig mulkt på en daler (Ustvedt).


Synet på juristene

"At komme ikast med en Prokurator er at tirre en Hugorm i sit Rede; men rage ud for Militære er at faae en Bisværm over sig" (fra "Hasselnødder" kap XI).

Etter alle sine møter med lovenes voktere, utviklet han et noe dårlig syn på juriststanden. Mange fogder og dommere på bygdene, melet nok mye sin egen kake når de skulle ta standpunkt til konflikter mellom allmuen og de kondisjonerte, og prokuratorer og advokater tok seg ofte alt for godt betalt for sine "tjenester". Wergeland kalte dem "blodsugende prokuratorer". Det var jo dette som var kjernen i prosessen med Praem -. Han mente at juristene overkjørte den alminnelige mann - det var ikke likhet for lovene.

Dette var temaet f. eks.i diktfortellingen "Hytten. En Jagthistorie". Her er det skildret en advokat som tar seg så altfor godt til rette. Noen jegere kommer til en hytte de kjenner igjen. De forteller om en tidligere opplevelse - En ånd av en grusom advokat som jaktet på disse veiene:

Thi Aand saa ond som Satanas
herover jaget har.
Hans Jagtrevier var denne Plads,
og dræbende Forbandelser
hans Hundes Hylen var.
....
Hans Ondskab blev ei mindre ved,
at Han var Advokat.
Da fik han Fjedrene, hvormed
den Rovfugl fløj saa langt afsted
han lysted Dag og Nat.

Han møtte et ungt, nygift, fattig par som hadde ryddet seg en plass i skogen, men mannen hadde dessverre noe uoppgjort med advokaten...

Også diktet "Sognefjorden" skal ha som motiv "Utsugelser i Sogn". Her ble to jurister fradømt stillingene sine (F. Juel og J. Lund) grunnet "utsugelser", og diktet ble til på dette grunnlag (Norsk biografisk leksikon: W s. 552).

I 1832 gikk Wergeland inn i en langvarig depresjon - da ble alt galt enda verre. "Lovverket oversvømmes av smiskere og løgnere". Det offentlige liv domineres av juristene, - og han hatet dem inderlig. Ustvedt (s. 190) nevner et brev til Gregers Lundh der han skrev: "Slik er det. Se på mig - juristene arbeider med å gjøre mig så prosaisk som mulig. Legemlig tortur er forbudt. Men er der verre tortur enn den åndelige, den disse sendrektige, autoriserte bødler anvender? Er de flinke til å seigpine, anbefales de til byråkratiet som ypperlige jurister: tidens despoter. Dersom du våger å se rett på verden, å være et menneske, da får du straks høre...". Og videre: "Som en arg nisse skal jeg pirke galskap inn under deres ærverdige parykker, slik at dommeren midt under dødsdommen skoggrende sier: Bæ! vi er noen narrifasser alle sammen."

Han drog temaet inn i poesien for eks. i diktet "På Skakastølstinden" som ble skrevet på reisen til Sogn. Her beskriver han den ville naturen og nærheten til Gud. Diktet er sorgtungt - han er fjernt fra menneskene der nede - der er det mange som "holder Satan kjær" bl. andre juristene:

Med meer end Lyn og voldsomt Hav,
Orcan, jeg rusted dig:
min Flammevrede jeg dig gav.
Hver retløs Dommer da du af
sit Sæde løfted mig.

Men bragte du en Advocat:
en Sligen som jeg veed --
til Himlen du ham bære brat;
thi jeg tør dristig sværge at
den ham i Helved smed.

Og ikke minst danner Prokurator Praem grunnlaget for figuren "Zobolam" som figurerer i flere av Wergelands stykker. Zobolam er en djevelskikkelse som dukker opp som jurist og utsuger. Han tilhører helvete og hans oppgave er å skape et helvete på jorda.

I farsen "De sidste Kloge" opptrer kornpugeren, stadssatirikussen (som egentlig er Welhaven) og Procurator Zobolam (som altså er Praem) som "de siste kloke på" en øy hvor det blir hungersnød. Denne er fremkalt av kornpugeren og Zobolam og har ført til at nesten hele befolkningen er dødd ut. Bare tre edle mennesker er tilbake - fordi de har fått hjelp av ville duer som kommer med mat til dem. Men Zobolam tar fra dem duene slik at også disse siste edle menneskene dør. Og til slutt blir Zobolam hentet til helvete av noen smådjevler.

I farsen "Verden tilhører os jurister" (1840) er Zobolam mer "jordisk" og figurerer som læremester for Johannes som er underlensmann og vil frem i livet. Prokuratoren blir fogd - akkurat som Praem ble det, og satiren her er særdeles beisk. Denne farsen ble skrevet etter en episode som nær hadde kostet Wergeland å bli ansatt som riksarkivar. Her helt fra åpningen av stykket:

Johannes
(rækkende Grethe Skaalen)

-- Nei! Ærterne smage mig ikke mere. Jeg seer bare smaa Verdener i dem. "Verden tilhører Os Jurister," siger Prokuratoren hvergang han snyder en Bonde; og -- "Verden hører Os Jurister til" sagde han ogsaa dengang han kyssede dig med sine blaa Læber og der blev en grøn Flek efter. Jeg vil blive Jurist.

Farsen "Selskabet 'Kringla' eller 'Norske Almacks'" tar også opp temaet arrogante og tåpelige unge jurister. Denne farsen ble skrevet i forlengelsen av at en meget eksklusiv privat klubb/selskab som bl. a. arrangerte dansekvelder i Hovedstaden, hadde forkastet 30 av 35 søknader om opptagelse i klubben. Selskabet besto altså av snobbens snobber - noe som ikke gikk upåaktet hen i hovedstadens selskapsliv og heller ikke i hovedstadens presse - "Den Constitutionelle" mot "Morgenbladet" noe som igjen førte til en ny farse: "Den Constitutionelle - Nissespill" fra 1839.

Også i denne farsen er hovedpersonen jurist: redaktør i avisen "Den Constitutionelle" og professor i romerrett - Motzfeldt. Det foregår et nissespill (på scenen vrimler det av smånisser) som egentlig er tanker inne i hodet hans - masse tomme, unyttige og tåpelige tanker som daglig spredes ut over landet gjennom bladet hans, og som går til angrep på "Sifuliner" og alver og lederen deres (som egentlig er Wergeland). Farsen er et innslag i Wergelands kamp mot denne avisen.

På en reise rundt i Solør, hørte han mye om og så overgrep mot bøndene. Det var prokurister og embetsmenn som fòr hardt frem mot den lille mann, men han orket ikke mer av Praem-saken. Derfor ble disse sakene heller omtalt i form av dikt og små fortellinger. Han skrev om "utsugerne" og offentliggjorde dem i avisene - en tilfeldig valgt artikkel fra "Statsborgeren" i 1837: Nok en Blodsuger der de unge skjeggløse fullmektigene får gjennomgå.

Til og med da han lå og var syk, opptok Zobolam ham. I Zobolams Udenlands-Reise forteller han hvordan prokuratoren er på utenlandsreise og stadig blir gjenkjent som prokurator på grunn av sine ansiktstrekk og mimikk.

Jeg mener før, Hr. Satirist,
at Fanden staaer i ham.
Mit Navn er James Zobolam,
en gammel dansk Jurist.

Redacteuren:

Oh, "Zobolam"? Oh, Demon's name!
not of a mother made!
It christian ears entire can lame,
its owner no have shade.


Yrkeslivet

Wergeland fikk aldri noe presteembete. Årsaken var at kollegiet hadde påført "ungdommelig lettsind" på vitnemålet hans - sammen med Praem-prosessen som stadig foregikk samt noen enkeltepisoder. Men i 1836 fikk han et vikariat på Universitetsbiblioteket.

14. november 1840 ble han imidlertid utnevnt til Riksarkivar - mot regjeringens innstilling - det var Kongen personlig som skaffet ham denne stillingen. Det var en nyopprettet stilling - kgl. res. 23. des-1839 (i Love, Anordninger) bestemte at det skulle opprettes et riksarkivar-embete under finansdepartementet.
Wergeland søkte stillingen og la ved svært gode uttalelser fra Universitetsbiblioteket samt at han henviste til sine historiske arbeider. Departement og regjering hadde allerede innstilt en annen til stillingen, men han trakk seg av formelle grunner. Siden trakk besettelsen av stillingen ut, og Wergeland søkte andre prestestillinger.
Men også her skjedde det en episode som - hvis kongen hadde fått vite om den noe før - antagelig ville ha ført til at han heller ikke fikk denne stillingen. (Episoden kan man lese om i Hassel-nødder kap. XXXXVII). Skrivelsen om episoden ble nedskrevet og sendt til Stockholm, men denne og beskjeden om utnevnelsen krysset hverandre.
Ansettelsesbrevet (fra Statssekretær Due) hadde en meget vennlig tone og han fikk også beskjed om at understøttelsen fra kongen ville fortsette som før.

Nærmest selvsagt ble han sterkt kritisert av sine uvenner for å ha tatt imot stillingen - dels fordi de mente han måtte ha forlatt sine radikale ideer fra ungdommen og dels på grunn av sitt gode forhold til kongen. Det var særlig hans gamle venn fra ungdommen - Daa som ledet an i kritikken og dette var særlig sårende. Men Wergeland repliserte at han framdeles var radikal. Hans mindre heftige skrivemåte var et resultat av at man modnes med alderen, og - dessuten hadde han alltid dyrket Kong Carl Johan.

Wergeland var meget pliktoppfyllende og skjøttet stillingen usedvanlig utmerket og var meget godt kvalifisert for den. Han var både stolt og glad for det nasjonale verv som var gitt ham. Staben bygget opp arkivet helt fra grunnen av - leste og systematiserte. Dette arbeidet kom til meget god nytte da han - som før omtalt - skrev Grunnlovens historie.

Men noen problemer med de andre ansatte fikk han også her. Blant annet klaget de over at han kastet for mye. Assistentene gikk til ekspedisjonssekretæren i departementet og klaget, og straks kom det en skrivelse fra statsråd Vogt som sa at ved kassasjon av dokumenter måtte assistentene være til stede. Dette mente Wergeland var tidsspille for bagateller. Han ville heller ha klare instrukser for arbeidet, men det fikk han ikke - bortsett fra at det i 1844 kom en skrivelse som innskjerpet at det ikke måtte bero på den enkeltes omdømme hva som ble kassert og at Departementet syntes det ble kaster for meget.

 


Jødesaken: arbeidet for grunnlovsendring

Det var uenighet og debatt om jødenes adgang til riket under Grunnlovens tilblivelse i 1814. Liberale krefter ønsket ikke noe forbud, mens Nicolai Wergeland (Henrik Wergelands far) var blant dem som uttalte seg hardest mot jødene. Resultatet av debattene ble regelen i 17. mai-grunnloven 1814 § 2:

Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offenlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

1839-1842
I "Normandens Katechisme" skriver han:

Jeg tror vor Grundlov bedst på jord
dog ej at bedst er hvert et ord.
Saaledes tror jeg for Exempel,
at Hver bør velge fritt sitt tempel,
Man friest være bør i tro;
thi bør forandres §2.

Henrik Wergeland var den som framfor noen annen tok opp kampen mot Grl § 2 som gjaldt innskrenkningen av trosfriheten. Han måtte få slettet den plett som skjemmet Norges klenodium. Først var det en kamp for religiøs toleranse han tok til orde for, men etter hvert tok han også kraftig til orde for opphevelse av jødeforbudet i siste passus av § 2. Da kristne jøder allerede hadde lovlig opphold i landet, var dette et rent religionsforbud. Gjennom sin diktning og i avisdebatter tok han opp kampen mot jødeparagrafen Han mente paragrafen var i strid med Grunnlovens liberale ånd og uforenelig med den kristne nestekjærligheten. I 1839 fremmet han derfor "Constitutionsforslag til det norske Storthing angaaende Jødernes Emancipation". Mye av denne erkjennelsen ligger i et møte med to ærverdige marokkanske jøder på sin reise til Paris (Hassel-nødder kap. XXIV), men også hans holdning til urettferdighet i samfunnet og aldri sviktende syn på de svake, kan forklare interessen.

I "Statsborgeren " skrev han flere artikler om emnet: Vi har ingen religionsfrihet i landet... La oss få frihet...

Forslaget ble offentliggjort før Stortinget ble oppløst i 1839. Det er gjengitt i Den Norske Rigstidende (1839) bilag til nr 148, IV (s. 6 ). Det er et langt velbegrunnet forslag, undertegnet Henrik Wergeland. Begrunnelsen for å få forandret Grunnlovens § 2 ligger i selve menneskehjertet, i religionens innerste - og den krever opphevelse av den intolerante § 2. Hensynet til den store forsoning som må foregå mellom kristne og mosaister, krever det. § 2 er en skamplett for Norge i hele den siviliserte verdens øyne. Den smaker av barbari.

På denne tiden var Stortinget bare sammenkalt hvert 3. år, og i mellomtiden gikk debatten livlig i presse og i diktningen. Sommeren 1841 var han så opptatt med å skrive på sin nye bok "Indlæg i Jødesagen : til Understøttelse for Forslaget om Ophævelse af Norges Grundlovs § 2, sidste Passus". Den inneholder avsnitt om hva det vil si å være jøde, fordommene mot dem og om jødene i våre naboland, men allerede for lenge siden hadde han omtalt jøder i sin diktning. Da hadde diktningen hatt en mer satirisk form f. eks "Moses i tønden"- som ble til i ungdomsårene. Antagelig er det møtet med de marokkanske jødene (som han forteller om i "Hassel-nødder" s 87) som endrer hans holdning fra den satiriske til hans arbeid og diktning for jødene senere i livet. De største her er "Jøden" (1842) og "Jødinden" (1844).

Og han imøtegikk alle påstander som hans motstandere kom med. De påståtte jødiske lastene satte han opp mot dydene. Han viste til svenske byer der jødene sterkt hadde bidratt med å fremme næringslivet. Dessuten mente han at selve Grunnlovsarbeidet måtte gå så hurtig at det slett ikke var alle paragrafene som ble grundig nok utredet - deriblant § 2.

Først i februar 1842 ble forslaget behandlet i Stortinget (jfr Stortingsforhandlinger 1842 bind 1 s 113-115). Her sier Constitutionskomiteen bl.a at en endring av § 2 muligens kan rammes av forbudet i Grl. § 112 som rammer endringer som fører til endring i Grunnlovens prinsipper. Hvorvidt dette ville være tilfelle, måtte man innhente Høyesteretts Betænkning. De ønsket også å høre Det teologiske fakultets syn på en eventuell innvirkning på statens offentlige religion. Stortinget gikk med på dette.

Men Wergeland fortsatte sitt utrettelige arbeid for Jødesaken. Han skrev innlegg på innlegg i aviser og tidsskrifter - både for leg og lærd. Og ikke minst i hans store diktsamling ”Jøden” ville han vise at arbeidet for jødene var en del av den store striden mellom sannhet og rett. Debatten var stor på begge sider. Også hans egen far innså at han i 1814 hadde tatt feil da han stemte for utestengelsen av jødene. Diktsamlingen "Jøden, ni blomstrende Tornequiste" fra 1842 er en samling med flere enkeltdikt. Den startet med det berømte Sandhedens Armée og inneholder også det mye leste Julaftenen. I disse diktene taler han menneskekjærlighetens sak og sørger over at de utelukkede blir møtt med slik kulde i det frie Norge.

1842

Trådene ble samlet av Constitutionskommitteen til en omfattende innstilling som ble lagt fram for Stortinget 5. september 1842. Her var gjengitt Wergelands diktning, brev, avisdebatter, Børskomiteers innstillinger, Høyesterett osv (se Storthingsforhandlinger 1842, 9. del s 249 flg).

Komiteen mente at grunnlaget for jødeforbudet i Grl § 2 var religiøs intoleranse av Eidsvollsmennene – forbudet var plassert i sammen med religionsforholdene i landet. Protestene mot opphevelse var derimot begrunnet i handels- og forretningsmessige forhold. Disse forholdene ville ikke komiteen gå inn i da det hørte til sivillovgivningen, men påpekte problemene som oppsto med handelssamkvem med utlandet der man hadde måttet omgå loven på vegne av jødiske forretningsforbindelser. Urettferdigheten ved § 2-forbudet ble også omtalt. Her drog man fram den skibbrudne jøden som ble loset fra Bergen og ut av landet.

Komiteen mente at sunn politikk måtte være å være rettferdig og ”ikke ubetinget afskjære sig selv Muligheden af Forbindelser med Nogen som kan være staten eller nogen af dens Medlemmer gavnlig".

Debattene i aviser foregikk helt fram til saken skulle opp i Stortinget 9. september 1842. (Se Stortingsforhandlingene 1842, 9. del s 248 flg og Storthings-Efterretninger 1842-1845 s. 109-126). Den dagen la Wergeland et særtrykk av diktsamlingen "Jøden" på hver stortingsmannsplass.

Fra debatten i Stortinget (som også er referert i bind 1 av Mendelsohns "Jødenes historie i Norge gjennom 300 år") kan man dra fram amtmann Gustav Peter Blom. Han var den eneste stortingsmannen i 1842 som også hadde vært utsending til Eidsvoll i 1814. Han formidlet fra debatten på Eidsvoll: De hadde kjent til forordningen av 1684 om portugiserjødene og denne var blitt trukket inn i debatten. Det var også flere som hadde talt jødenes sak, men motparten hadde argumentert med at det var betenkelig under den prekære økonomiske situasjon som landet befant seg i å innlate seg med folk som var nordmennene overlegne i bankaffærer. Dessuten hadde det hat som den gang var kommet til uttrykk i Danmark overfor jødene også virket i samme retning - selv om det aldri var nevnt i debatten. Men alle disse grunner eksisterte ikke lengre, og han var overbevist om at om Riksforsamlingen hadde møtt i 1842, ville de ha vært enig med Constituionskomiteen.

På det fullsatte galleriet satt Wergeland og lo og nesten gråt - om hverandre.
Ved avstemningen var det flere enn antatt som stemte for forslaget (51 for, 43 mot), men ved grunnlovsendring trengs 2/3 flertall for endringen. Wergeland var godt fornøyd med resultatet. Han gikk hjem og forfattet et nytt forslag til opphevelse av § 2 som han sendte inn samme aften. Etter reglene ville dette komme til behandling i Stortinget i 1845.

Dagen etter ble han forespurt om å lage en bok om debatten i Stortinget, og allerede i slutten av oktober forelå boka: "Jødesagen i det norske Storthing". Boka er både morsom og fargerik og forteller mye om forholdene på Stortinget den gang. Men motstanderne rakket ned på boka og mente at Wergeland ikke hadde evne til å opptre som historisk forfatter fordi han var for politisk holdningsløs. Da grep faren inn og satte tingene på plass. De faktiske forhold var slik som sønnen hadde gitt uttrykk for, og for hans egen del beklaget han at han i 1814 hadde gått inn for § 2.

Og arbeidet for jødene fortsatte, f. eks Om to oppsatser mot jødene. Men han var blitt syk - og skjønte at han var dødssyk. Likevel fortsatte han kampen gjennom arbeidet med en ny diktsamling og med brevskriving til sine svenske jødiske venner. Han sier i et brev at diktsamlingen bør hete "Perler for svin" siden her er så mange pøbler i landet. Men der skjer også enkelte kjedelige handlinger begått av jøder som oppholdt seg illegalt i landet. Dette gikk ikke upåaktet hen under stortingsvalget i 1844, og det førte til at de reformvennlige kom i mindretall. ”Jødinnen, elleve blomstrende Tornequiste” kom ut i oktober 1844, og han sendte den straks til venner og motstandere. Diktene skildrer forskjellige gode jødiske kvinner, og Wergelands mening var å få følelsene i sving blant motstanderne, og den religiøse toleranse er den verdien som hylles sterkest,

Diktsamlingens mottagelse ble både og. Poesien måtte ikke tjene politiske mål. Han opplevde aldri å få denne saken igjennom. Fra han døde i 1845 skulle det gå 6 år før Grl § 2 ble endret - i 1851.

"Til min Gyldenlakk"

Gyldenlakk - Erysimum cheiri - Trykk på bildet for å lukke


Litteratur

  • Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. - 4. utg. - Oslo: Kunnskapsforl., 2005-
  • Den Norske Rigstidende: et offentligt Blad af blandet Indhold. - Christiania: Grøndahl, 1815-1824-
  • Den Constitutionelle: et Dagblad. - Christiania: J. Dahl, 1836-1847
  • Departementstidende. - Christiania: Schibsted, 1829-1921
  • Granskeren. - Christiania: [s.n.], 1840-1843
  • Love, Anordninger, Kundgjørelser, aabne Breve, Resolutioner m.m., der vedkomme Kongeriget Norges Lovgivning og offentlige Bestyrelse / i tidsfølgende Orden og udtogsvis samlede og udgivne af Peter Vogt. - Christiania : Grøndahl, 1817-1876
  • Laache, Rolv: Henrik Wergeland og hans strid med prokurator Praëm : aktmessig
    fremstillet, for det meste efter utrykte dokumenter. - Oslo : I kommisjon hos Dybwad, 1927-1930
  • Mendelsohn, Oskar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. - 2. utg. - Oslo : Universitetsforlaget, 1987. - 2 b
  • Norsk biografisk leksikon. - Oslo : Aschehoug, 1923-1983
  • Riksforsamlingens forhandlinger / utgit efter offentlig foranstaltning. -
    Kristiania: Grøndahl & Søns Boktrykkeri, 1914-1918. - Del 3: Grundlovsutkast
  • Statsborgeren: en Tidende for Norges Vel. - Christiania: 1831-1837
  • Storthings-efterretninger: 1836-1854: udgivne efter offentlig Foranstaltning. - Christiania: Dybwad, 1888-1911. - 4 b
  • Stortingsforhandlinger
  • Ustvedt, Yngvar: Henrik Wergeland: en biografi . - Oslo: Gyldendal, 1994
  • Wergeland, Henrik: Om Straf og Straffeanstalter / oversat fra den første svenske Udgave, med Noter, Norge vedkommende, og et Anhang Bemærkninger; af Henrik Wergeland. - Kristiania, 1840. - [Den anonyme forfatteren er kronprins Oscar, senere kong Oscar den 1.]
  • Wergeland, Henrik: Hassel-Nødder: med og uden Kjerne, dog til Tidsfordriv, plukkede af min henvisnede Livs-Busk. - Bergen: Eide, 1971
  • Wergeland, Henrik: Henrik Wergelands Skrifter i Udvalg / med indledende Karakteristik af Carl Nærup. - Kristiania: Huseby, 1896-1897. B. 6: Norges Konstitutions Historie
  • Wergeland, Henrik. Samlede skrifter. - Oslo: Universitetet i Oslo, Dokumentasjonsprosjektet. - Web: www.dokpro.uio.no/wergeland/innhold.html ["...basert på 23 bindsutgaven redigert av Herman Jæger, Didrik Arup Seip, Halvdan Koht og Einar Høigård utgitt av Steenske forlag - Kristiania/Oslo - 1918-1940"]
  • Wergeland, Nicolai: Hendricopoedie: kortfattede Love for Opdragelsen fra den spædeste Alder: en Lommebog for Forældre [manuskript]. - Christiania, 1808