Politivoldsaken


Voldsundersøkelsen

I 1974/75 gjennomførte Gunnar Nordhus og Edvard Vogt en undersøkelse for å kartlegge volden i Bergen. Undersøkelsen tok utgangspunkt i samtlige legebehandlete voldsofre i Bergensområdet i en periode på 18 mnd. Formålet var å kartlegge alle typer vold; barnevold, gate/resturantvold etc. Politivold var i utgangspunktet ikke tatt med som en egen kategori, men på grunnlag av de første svarene utvidet forskerne skjemaene på dette punkt. Forskerne kom frem til et anslag på ca 360 tilfeller av politivold på årsbasis. Rapporten ble mottatt med bestyrtelse i Bergen. Både politietaten, tillitsmannsapparatet, pressen og deler av folkeopinionen stilte seg tvilende til undersøkelsen. Andre deler av forskningsprosjektet kom fort i skyggen av de mange episoder og hendelser som gjorde politivoldsdebatten til en en føljetong som fremdeles - i april 1998 - ikke er avsluttet.

"Volden og dens ofre"

Rapporten ble publisert i en populærvitenskapelig fremstilling av Nordhus og Vogt: "Volden og dens ofre" (1981). Den egentlige forskningsrapporten inneholdt 25 delrapporter på til sammen ca. 25 000 sider.

Granskningsutvalg

På grunn av de sterke reaksjoner rapporten medførte, besluttet Justisdepartementet i oktober 1981 å oppnevne et granskningsutvalg for å undersøke forekomsten og arten av politivold mv. ved Bergen politikammer. Utvalget besto bl.a av professor Anders Bratholm og høyesterettsadvokat Hans Stenberg Nilsen. Utvalget konkluderte bl.a. med: "Nordhus og Vogt har utført en meget verdifull undersøkelse om bl.a. politivold i Bergensområdet. Undersøkelsen er utført med stor energi, og er preget av grundighet og nøyaktighet." Videre: "Utvalget vil konkludere (...) om forholdene i Bergen med at Nordhus' og Vogts materiale sammen med utvalgets egne høringer og andre undersøkelser, viser at politivold er langt mer utbredt og delvis har et langt mer alvorlig preg enn tidligere antatt."

Reaksjoner

Reaksjonene på utvalgets rapport fulgte stort sett det samme mønster som Nordhus/Vogts undersøkelse. Politiets innsigelser ble nå utvidet til også å omfatte granskningsutvalget. Norsk Politiforbunds styre uttalte i en pressemelding at granskningsutvalget bevisst hadde forsøkt å skade politiet ved sin granskning.

Nytt politivoldmateriale

Kritikken av forskerne og granskningen førte til at Nordhus og Vogt begynte å samle inn nytt materiale om maktovergrep i Bergenspolitiet, et prosjekt som også professor Anders Bratholm senere skulle bli involvert i. Bratholm: "Jeg kom selv med i arbeidet og intervjuet sammen med Nordhus under flere dager opphold i Bergen 35 personer som opplyste å ha vært offer for en eller annen type politiovergrep eller vitne til det. Dette var om lag en firedel av alle dem som ble intervjuet i denne undersøkelsen." Rapporten ble offentligjort på en pressekonferanse i Oslo i november 1986. Det var de nye undersøkelsene med over 200 forklaringer som skulle bli grunnlaget for bumerangsakene. Rapporten ble senere redigert, kommentert og offentliggjort av Anders Bratholm i boken "Politiovergrep og personforfølgelse: 220 forklaringer om politivold og andre overgrep i Bergenspolitiet" (1987). Materialet som ble presentert på pressekonferansen, var anonymisert. Samtidig oversendte Bratholm rapporten fortrolig til Justisdepartementet, Sivilombudsmannen og Riksadvokaten hvor navnene til de intervjuete var påført. Bratholm hadde håp om at dette ville føre til at Justisdepartementet ville oppnevne et granskningsutvalg. Selv om departementet var positiv til det i utgangspunktet, førte politisk press fra politiets organisasjoner til at ballen ble lagt død fra departementets side. En politisk sekretær i Justisdepartementet skal ha uttalt at den justisminister som fikk politiet mot seg, ikke kunne fortsette som justisminister.

Riksadvokaten iverksetter politietterforskning

Bratholm beklaget senere at han ikke forutså at Riksadvokaten ville iverksette politietterforskning. "Til slutt gjenstår det for meg å øve selvkritikk for at jeg overlot påtalemyndigheten vårt vitnemateriale." Det var forsåvidt ingen uenighet om at Riksadvokaten hadde formell adgang til å iverksette politietterforskning. Et annet spørsmål er om han hadde plikt til det eller om han ut fra en samlet vurdering burde latt være. Både fra juridiske og samfunnsfaglige miljøer ble det reist kritikk mot Riksadvokatens begjæring om politietterforskning. Sentrale momenter i kritikken var:

Statsadvokat Lyngtveits pressekonferanse juni 1987

Resultatene av Oslopolitiets etterforskning ble lagt frem på en pressekonferanse 25. juni 1987. Hele 500 personer var blitt avhørt, derav 230 tjenestemenn fra politi- og lensmannsetaten. Resultatet av etterforskningen var at 264 saker ble henlagt som ikke straffbare forhold, 45 ble henlagt etter bevisets stilling og 46 som foreldet. Ytterlige 12 saker ble henlagt av andre grunner. Det ble utferdiget ett forelegg, for lugging av en arrestant. Forelegget ble ikke vedtatt, og tjenestemannnen ble senere frifunnet av Bergen byrett. Statsadvokat Erling Lyngtveits pressekonferanse ble betraktet som en frifinnelse av Bergenspolitiet selv om Riksadvokaten uttalte at "neppe noen vil betvile at det har forekommet ulovlig maktbruk i Bergenspolitiet."

Etterforskning for falsk forklaring/anmeldelse - Bumerangsakene

Etter fremleggelsen av Oslopolitiets etterforskning innledet daværende statsadvokat i Hordaland Steinar Trovåg etterforskning for falsk forklaring/anmeldelse mot ca. 50 av informantene som hadde forklart seg for Oslo-politiet, de såkalte Bumerangsakene (se mer om Bumerangsakene nedenfor på s. 11-16).

Østlandssendingen

I 1985-86 sendte tidligere sjef for Østlandssendingen Arne Wam journalist Tron Strand til Bergen for å undersøke påstandene om politivold. Etter å ha oppholdt seg et halvår i Bergen hvor han bl.a. var i kontakt med 40 vitner og selv opplevde å bli kontrollert et utall ganger av politiet som passasjer i bilen til voldsforsker Gunnar Nordhus, sendte NRK en utgave av Ungdommens radioavis som kun tok opp politivoldssaken i Bergen. Dette førte til at statsadvokat Steinar Trovåg iverksatte etterforskning på grunnlag av påstandene som kom frem i radioprogrammet. To saker ble henlagt etter bevisets stilling, to som intet straffbart forhold. Wam og Strand uttalte i Bergens Arbeiderblad: "Vi er rystet over politiets fremstilling av disse sakene (...) Vi er ikke overrasket, tvert om. Det føyer seg pent inn i rekken av etterforskning i politivoldssaker."

Amnesty

Amnesty International foretok i to etapper grundige undersøkelser av påstandene om politivold i Bergen. Dette førte til at statsadvokat Steinar Trovåg bestemte at det skulle innledes undersøkelser mot Amnesty etter å ha drøftet saken med Riksadvokaten, og det ble samtidig rettet det som Amnesty oppfattet som sterkt injurierende og usanne beskyldninger mot Amnestyetterforsker Ann Burley. Ann Burley var leder for Amnestys undersøkelsesavdeling for Europa og hadde 20 års erfaring med å foreta intervjuer i land som Tyrkia, Iran, USA uten at noen tidligere hadde trukket hennes personlige atferd i tvil. Statsadvokaten hevdet at flere av vitnene var påvirket under intervjuene og at ungdommene lot fall bemerkninger som "tyder på at de fikk betaling for beretningen hvis den tilfredsstilte et minstemål". Amnesty reagerte kraftig på de grove insinuasjoner at de hadde servert alkohol til vitnene i samband med intervjuene. Pressetalsmannen for Amnesty i London avviste fullstendig at noen av vitnene var påvirket av alkohol eller andre rusmiddel da de forklarte seg for Amnesty i Bergen, og at påstandene om bestikkelser var fullstendig grunnløse. Det ble i ettertid hevdet at granskningen av Amnesty ble iverksatt for å skaffe seg "ammunisjon" for å møte en eventuell kritikk som måtte komme mot resultatene av Amnestys undersøkelse.

Medienes rolle

Medienes rolle i disse sakene har i ettertid blitt sterkt kritisert. Flere bergensaviser gikk etter manges mening langt i å frikjenne Bergenspolitiet. Voldsforskerne følte også til tider at pressen var mer interessert i deres personlige livsførsel enn i forskningsresultatene. Både Bergens Tidende og Bergen Arbeiderblad hadde riktignok balanserte og gode redaksjonelle artikler. Men enkelte kriminalreportere laget sterkt ensidige reportasjer både om forskningsprosjektet og de senere bumerangsakene. Gry Scholz Nærø viser i en artikkel til en engelsk studie om forholdet mellom britiske kriminalreportere og politiet: "For kriminalreporteren er det viktig å dyrke et nært og fortrolig forhold til politiet”. Nærø skriver selv: "Politiet har et effektivt virkemiddel overfor journalister - de kan holde tilbake informasjon. (...) Et eksempel på at politiet bevisst bruker dette virkemiddelet, opplevde Bergen Arbeiderblad etter at forfatteren Erling Gjelsvik skrev en kritisk kommentar om Bergen politikammet. Uoffisielt truet polititjenestemennene BA med at avisen ikke skulle få tilgang til informasjon hvis en slik kritisk skriving fortsatte (dette ifølge medarbeidere i BA)."

Hasjsaken - blikkenslagersaken

I april 1988 ble en blikkenslager dømt til 21 dagers betinget fengsel for falsk forklaring om en påstått trafikkontroll av Gunnar Nordhus i Bergen. Politiet benektet at de hadde vært på det angitte sted på det tidspunkt kontrollen skulle vært gjennomført. Nordhus hevdet at han tidligere samme dag hadde funnet en fyrstikkeske med hasj under gummimatten i bilen. Han ble meget forskrekket da han oppdaget at esken innholdt hasj og gjemte den under en stein i hagen. Han hevdet videre at han senere på dagen ble vinket til siden av en uniformert polititjenestemann som bl.a. foretok grundige undersøkelser under gummimatten. Nordhus satte dette i sammenheng med fyrstikkesken som han hadde funnet 20 minutter tidligere. Nordhus og Vogt var overbevist om at noen i politiet hadde plantet hasjen.

Blikkenslageren

Etter at saken ble slått opp i pressen, henvendte en eldre blikkenslager seg til Vogt og fortalte at han hadde observert den angivelige kontrollen. Blikkenslageren skrev senere under en skriftlig erklæring hvor han gjentok påstandene overfor Nordhus. Blikkenslagerens opplysninger ble slått stort opp i pressen, noe som medførte at politiet innkalte ham til avhør hvor han først opprettholdt sine påstander, men etter hvert forandret sin opprinnelige forklaring. Han hevdet nå at Nordhus hadde forledet ham til å forklare seg falsk. Nordhus ble arrestert og satt i varetekt. Blikkenslageren ble siktet for falsk forklaring og Nordhus for medvirkning til det samme forhold. Statsadvokaten besluttet å dele saken. Nordhus ble senere frifunnet for de forhold han var tiltalt for, etter at blikkenslageren under krysseksiminasjon av advokat Tor Erling Staff gikk tilbake til sin opprinnelige forklaring - mens altså blikkenslageren ble dømt. Universitetslektor Trygve Fosnes reagerte sterkt på at saken mot blikkenslageren og Nordhus ble delt. Etter straffeprosessl. § 13 skal forfølgning mot flere personer som er medskyldige i samme sak, som hovedregel fremmes i én sak ved samme domstol. Formålet med bestemmelsen er bl.a. å unngå motstridende dommer i samme sak - hvilket faktisk skjedde i denne saken.

Avlytting av Vogts telefon

Høsten 1982 hadde universitetslektor i offentlig rett Trygve Fosnes en kort telefonsamtale med Edvard Vogt. Like før samtalen skulle avsluttes, kom en klar og tydelig kvineestemme inn og uttalte: "Skal opptaket fortsette? " Fosnes: "Jeg må innrømme at jeg med det samme ble helt perpleks. Jeg forsto likevel med det samme at telefonen til Vogt måtte være avlyttet. "

[Tilbake]

Tilrettelagt av Finn.Solemdal@ub.uib.no - 3. april 1998