Høyesteretts kjennelse 16/1-98, del 2


Aktor har i hovedsak anført:
De hovedelementer som gjenopptakelsesbegjæringene bygger på - at det generelt forekom politivold, også ved Bergen politikammer, og at politifolk ofte dekker hverandre i saker om ulovlig vold - var fullt ut kjent i påtalemyndigheten. Det hadde også vært brakt frem i flere offentliggjorte rapporter, som utgjorde en del av bakgrunnen for sakene og således var meget vel kjent både for påtalemyndigheten og domstolene. Det gjelder forskningsrapporten fra 1981, granskingsrapporten fra 1982 og den nye voldsrapporten fra Nordhus og Bratholm fra 1986, som utløste etterforskningen av forholdene ved Bergen politikammer. Som følge av denne generelle bakgrunnsinformasjonen var påtalemyndigheten meget restriktiv i tiltalespørsmålene. Av 50-60 etterforskete bumerangsaker ble tiltale reist i bare 15. I alle disse sakene var det objektive forhold som styrket tiltalen, ut over politiforklaringene. Det er ikke grunnlag for å hevde at tiltalespørsmålet ble avgjort ut fra et annet syn enn det Riksadvokaten har gitt uttrykk for.
Det generelle spørsmålet om voldsutøvelse i politiet sto også sentralt i de enkelte rettssakene, og ble i de fleste av dem brakt frem i stor bredde av forsvarerne. I de syv sakene gjorde til sammen 12 fagdommere og 70 lagrettemedlemmer tjeneste. Det er ikke noe som tilsier at lagmannsretten i de enkelte sakene har vurdert bevisene feil eller ikke vært oppmerksom på at polititjenestemenns forklaringer i disse sakene må undergis nøye vurdering.
Det materialet som er kommet etter domsavsigelsene, bygger på samme vitneprov og informasjon som de tidligere rapportene. Det gjelder også dommen i ærekrenkelsessaken for Oslo byrett fra 1992. Vitnene der er de samme som for granskingsutvalget fra 1982.
De syv sakene som kreves gjenopptatt, er blitt etterforsket som enkelttilfeller og må vurderes individuelt. Ingen av vitnene i de generelle rapportene har noe å tilføre de påståtte voldsepisodene som omhandles i disse sakene.
Ut over dette anføres at de beskrevne saksforholdene ligger langt tilbake i tid - flere rundt 20 år - og det må utvises stor forsiktighet med å gjenoppta så gamle saker. Mange av dem som har uttalt seg kritisk til dommene, har ikke førstehånds kjennskap til materialet, men har basert seg på andre kritikeres beskrivelse, som er ufullstendig. Det virker heller ikke som de domfelte selv generelt har utvist stort engasjement for å få gjenopptatt sin sak. Begjæringen er drevet frem av iherdige forskere.
Alt i alt er det intet som tyder på at ikke lagmannsretten har undergitt de syv sakene en grundig og fullt forsvarlig behandling, og at resultatet er riktig. Det er ikke tilkommet nye momenter av vekt. Gjenopptakelsen må således i tilfelle basere seg på et behov for en fornyet vurdering av samme bevismateriale. Det er det ikke grunnlag for.

Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålene forkastes."

Mitt syn på saken:
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse i sak om gjenopptakelse av syv lagmannsrettsdommer. Høyesterett har her full kompetanse. Jeg drøfter først sakenes felles bakgrunn.
Det må anses på det rene at politivold i en viss utstrekning var et problem ved Bergen politikammer i perioden 1974-86, som voldspåstandene i våre saker refererer seg til. Gjennom Nordhus og Vogts voldsundersøkelse fra 1981, Bratholm og Stenberg-Nilsens granskingsrapport fra 1982 og den oppfølgende rapporten fra 1986 var det beskrevet mange episoder der tjenestemenn ved Bergen politikammer skulle ha utvist ulovlig vold. I ettertid er det generelle inntrykket bekreftet ved Oslo byretts dom fra 1992 i ærekrenkelsessaken mellom Anders Bratholm og Jan Gerhard Johnsen og Arnold Nilsen, tidligere formenn i henholdsvis Bergen Politilag og Norsk Politiforbund. Byretten uttaler følgende:
"Under hovedforhandlingen er det klarlagt at rettsstridig voldsbruk - fra noen svært få tjenestemenn, men fra disse i et problematisk omfang - faktisk hadde forekommet i Bergen."
I saken fremsto blant annet flere vitner som arbeidet eller hadde arbeidet ved Bergen politikammer, og hvis vitneprov det er svært vanskelig å trekke i tvil. Når etterforskningen i 1986-87 av vold ved Bergen politikammer kunne ende opp som den gjorde, med avhør av 230 tjenestemenn som alle ga uttrykk for at de ikke hadde kjennskap til voldsepisoder, må forklaringen etter mitt syn søkes i det som har vært kalt en "misforstått korpsånd": at tjenestemenn dekker hverandre også ved alvorlige brudd på tjenesteplikter. Hvor utbredt dette er, vites ikke. På tiden for våre saker var det mest kjente tilfellet "Maridalssaken" fra 1978. To biltyver ble, etter en forfølgelsesjakt, pågrepet øverst i Maridalen i Oslo, og deretter mishandlet. Det var åpenbart anvendt ulovlig vold. Elleve politifolk hadde vært til stede. Under avhørene av tjenestemennene ga samtlige uttrykk for at de ikke hadde sett noe til overgrepene.
At man verken kan utelukke ulovlig vold fra politiet som generelt fenomen eller at politivoldepisoder forsøkes skjult, medfører at polititjenestemenns forklaring i tilknytning til eventuell egen eller kollegers voldsutøvelse må vurderes nøye.
I bumerangsakene er det ytterligere to forhold som må trekkes frem:
Under etterforskningen av volden ved Bergenspolitiet er det ut fra det jeg har sagt, overveiende sannsynlig at noen av tjenestemennene forklarte seg usant. Hvorvidt dette berører noen av våre syv saker, vet vi ikke. Men det knytter seg en generell usikkerhet til tjenestemennenes forklaringer i disse sakene. Beviskraften i deres forklaringer må også vurderes ut fra at de tidligere var avhørt under etterforskningen rettet mot eget politikorps. En forandring av forklaringen under bumerangsakene ville innebære at den tidligere avgitte politiforklaringen var falsk. Tjenestemennene var altså - i den utstrekning de hadde forklart seg uriktig - fanget i sine tidligere forklaringer.
Forsvarerne har også fremhevet faren for at lagrettemedlemmer kan ha vært påvirket av medienes behandling av sakskomplekset. Resultatet av Bergensetterforskningen ble presentert på en omfattende pressekonferanse 25 juni 1987 - drøyt et år før rettssakene mot informantene startet. Den resulterte i svært store førstesideoppslag i avisene. Voldsdebatten hadde vært omfattende og pågått over lang tid. Pressekonferansen ga inntrykk av å gi det endelige svaret. Avisene skrev at Bergen politikammer ble "renvasket" og voldsforskerne "henrettet". Det kan neppe ses bort fra at dette bidro til at informantenes forklaringer og - generelt - vitneforklaringene om at det forekom vold ved Bergenspolitiet, kan ha fremstått som mindre troverdige enn de ellers hadde gjort.
Aktor har fremhevet at alle de generelle momentene om politivold og "korpslojalitet" var bredt fremstilt fra forsvarerne, og at derfor lagrettene fikk en balansert fremstilling i hver sak. Han har videre pekt på at det dreier seg om syv ulike lagretter som alle kom til samme resultat, og har anført at dette styrker oppfatningen av at resultatet i den enkelte sak er riktig.
Til dette siste resonnementet vil jeg bemerke at det i bumerangsakene lett vil kunne være en viss sammenheng mellom sakenes utfall og den generelle oppfatningen av forekomsten av vold ved Bergen politikammer: Dersom Bergensetterforskningens konklusjoner - særlig slik de ble presentert i pressen - legges til grunn, er det så å si utelukket at voldsanklagene kan være korrekte. Da vil det være kort vei til domfellelse av informantene. De første fellende dommene kan ha styrket den generelle troen på at konklusjonene som ble presentert etter Bergensetterforskningen, var riktige, og de kan dermed ha fått betydning for de senere avgjørelsene. Jeg antar at både aktorene og forsvarerne i bumerangsakene har understreket det grunnleggende forhold at selv om det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for tiltale mot polititjenestemenn for ulovlig voldsanvendelse, innebærer ikke dette automatisk at den forklaring om ulovlig politivold som lå til grunn for etterforskningen, var faktisk uriktig eller endog straffbar. Det kan likevel være tvilsomt i hvilken grad dette har vært lagt til grunn ved domfellelsene i bumerangsakene, og om korrekte strafferettslige bevisbyrderegler således er anvendt.
Gjennomgangen av rettsbøkene og dommene i de enkelte sakene etterlater det inntrykk at polititjenestemennenes forklaringer har vært utslagsgivende i samtlige saker. Det gjelder særlig i sakene mot A og C, hvor det ikke var andre vitnebevis. I de øvrige sakene er det i noen grad andre bevis, men disse synes ikke å kunne ha vært av tungtveiende betydning for fellelse i en straffesak. I den utstrekning de domfelte har gitt uriktig angivelse av tid, uriktig navn på en tjenestemann osv - noe som ikke synes å være et gjennomgående tema - er jeg enig med forsvarerne i at slike feil meget lett kan skyldes feilerindringer om begivenheter som fant sted mange år tidligere. Feilene kan ikke uten videre tillegges særlig beviskraft.
Etter dette er det nærliggende at lagrettene har avgjort skyldspørsmålet ut fra den store troverdighet polititjenestemenn generelt nyter, og ikke minst i forhold til folk med tung kriminell belastning. Tjenestemennenes forklaringer har vært tatt som bevis for at beskyldningene var usanne og straffbare. Av grunner som jeg har redegjort for, burde ikke deres vitneprov tillegges en slik beviskraft i bumerangsakene. Etter min mening burde polititjenestemennenes forklaringer her støttes av tungtveiende andre bevismidler før bevis for falsk forklaring kunne anses ført. Jeg viser til at et slikt syn også er blitt fremhevet av Riksadvokaten i to brev til henholdsvis Den norske advokatforeningen og dr juris Ståle Eskeland. I brevet til Eskeland av 22 november 1989 uttales:
"Før tiltale ble tatt ut, ble herfra muntlig uttrykt til daværende statsadvokat at det måtte skje en meget streng siling av de saker hvor polititjenestemennenes påstand sto mot de angivelige voldsofres påstand, og at tiltale bare burde vurderes hvor det forelå bevis utover polititjenestemennenes forklaring om hva som hadde skjedd. ... Jeg har forstått statsadvokatene slik at det i disse saker var klare objektive holdepunkter for at det polititjenestemennene forklarer om den påståtte voldsutøvelse i hovedsak var riktig."
Jeg går så over til den rettslige vurdering etter § 392 annet ledd, først kravet om at "særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig".
Som nevnt foreligger det forhold som kan tyde på at domfellelsene i samtlige saker i det vesentlige er forankret i en bevisførsel bygget på uttalelser fra de involverte personer - polititjenestemennene og den pågrepne -, og der tjenestemennenes uttalelser er blitt tillagt avgjørende vekt. Dette er ikke en bevisvurdering som i tilstrekkelig grad tar hensyn til den viktige rettssikkerhetsgaranti som ligger i at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Jeg mener i vårt tilfelle at dette er tilstrekkelig til å oppfylle lovens krav til at "særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig". Men jeg tilføyer at i den grad det foreligger nye elementer som kan belyse sakene, må de kunne inngå i en samlet vurdering av om dette kravet er oppfylt, selv om de isolert sett ikke ville være tilstrekkelige til å begrunne gjenopptakelse etter § 391 nr 3. Et slikt forhold er Oslo byretts dom i ærekrenkelsessaken fra 1992. Det var nok slik at opplysningene var kjent, blant annet gjennom en artikkel av Anders Bratholm i Lov og Rett nr 2 1988, men de fikk sterkere gjennomslagskraft ved å bli lagt til grunn i domsavgjørelsen. Dette er således, etter mitt syn, et ytterligere argument til støtte for at gjenopptakelse bør tillates.
Bestemmelsen i § 392 annet ledd krever også at "tungtveiende hensyn" må tilsi at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny. Adgangen etter § 392 annet ledd til å få en sak gjenopptatt til tross for at det ikke foreligger nye opplysninger, har vært omtalt som en ekstraordinær gjenopptakelsesadgang, som må anvendes med stor varsomhet, se Straffeprosesslovkomiteens innstilling side 343. Det er dette som er søkt ivaretatt ved begrepet "tungtveiende hensyn", innstillingen side 344.
Når jeg finner slike "tungtveiende hensyn" i saken her, ligger den sentrale del av begrunnelsen i det rettsområdet sakene gjelder. Ulovlig voldsbruk i politiet er et brudd på grunnleggende normer i vårt samfunn og en trussel mot sentrale demokratiske verdier. Slik voldsbruk må sterkt motarbeides. Nå taler meget for at politivold er et mindre problem i dag enn for 10-20 år siden. Det er blitt mer oppmerksomhet om problemet, og politiutdanningen er utbygget, blant annet når det gjelder å utvikle holdninger innen yrket. Det er videre opprettet særskilte etterforskningsorgan for blant annet slike saker. Men det må fortsatt regnes med at politivold eksisterer, og at den er og vil være særlig vanskelig å etterforske. En uriktig eller tvilsom domfellelse for beskyldninger om politivold kan ha meget uheldige følger. Folk som utsettes for politivold kan unnlate å rapportere dette av frykt for straffforfølgning mot seg selv, med mindre de har klare bevis, noe som sjelden er tilfellet. På den annen side er det også særdeles uheldig at voldsbeskyldninger med urette fremmes mot polititjenestemenn. Det må likevel ikke føre til at folk skremmes fra åpenhet. Derfor taler viktige samfunnshensyn i særlig grad for å sikre at påstander om politivold ikke ender i uriktige domfellelser for falsk forklaring. Til dette kommer at selv om de utmålte straffene for falsk anklage i våre saker ikke har vært svært lange, må straffen føles særlig urettferdig dersom foranledningen virkelig var et voldsovergrep fra politiet. Rapporteringen av det første overgrepet ender altså i så fall med et nytt overgrep.
Jeg mener på denne bakgrunn at også det annet vilkår i § 392 annet ledd - kravet til tungt veiende hensyn - er oppfylt. Mitt standpunkt - slik jeg nå har redegjort for det - gjelder for samtlige syv saker. Det er på denne bakgrunn unødvendig for meg å gå inn i de enkeltheter som skiller sakene fra hverandre, herunder det som er brakt frem av nye momenter i en del av dem.

Jeg stemmer for denne kjennelse: Gulating lagmannsretts straffedommer for overtredelse av straffeloven § 168 mot 1) A - dom 2 november 1988, 2) B - dom 11 november 1988, 3) C - dom 20 januar 1989, 4) D - dom 10 mai 1989, 5) E (nå F) - dom 8 september 1989, 6) G - dom 13 oktober 1989 og 7) H - dom 23 mars 1990 gjenopptas.
For domfelte nr 4, D, gjelder gjenopptakelsen også domfellelse for overtredelse av straffeloven § 167.

[Tilbake]

Tilrettelagt av Finn.Solemdal@ub.uib.no - 3. april 1998