Høyesteretts kjennelse 16/1-98, del 1


HØYESTERETTS KJENNELSE AV 16. JANUAR 1998

INSTANS: Høyesterett - Kjennelse.
DATO: 1998-01-16.
PUBLISERT: HOT-98-00001a.
STIKKORD: Straffeloven (1902) § 168.
SAMMENDRAG: .
SAKSGANG: Høyesterett HR-1998-00001 A, kjæremålssak snr 40/1997.
PARTER: Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Walter
Wangberg) mot 1. A 2. B 3. C 4. D 5. E (nå F) 6. G 7. H
(Forsvarere: advokatene Ole Jakob Bae og Cato Schiøtz).
FORFATTER: Oftedal Broch, Gussgard, Coward, Bruzelius og Dolva.

Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av straffesaker mot syv personer som mellom november 1988 og mars 1990 ble domfelt for å ha avgitt falsk forklaring om politivold, de såkalte bumerangsakene.

Sakenes bakgrunn er følgende:
I november 1986 besluttet Riksadvokaten etterforskning av forholdene ved Bergen politikammer ut fra fremsatte påstander om at polititjenestemenn hadde øvet ulovlig vold og andre overgrep ved utførelse av sin polititjeneste.
Påstander om voldsutøvelse ved Bergen politikammer hadde først blitt omtalt i et forskningsarbeid av Gunnar Nordhus og Edvard Vogt som generelt omhandlet vold i Bergen. Forskningsarbeidet omfattet legebehandlede voldsofre i en periode på midten av 70-tallet. Spørreskjemaene som ble benyttet anga opprinnelig ikke vold fra politiet som noen egen kategori, men på grunnlag av de første svarene utvidet forskerne skjemaene på dette punkt. Arbeidet "Volden og dens ofre" ble publisert i 1981. Avsnittet om politivold ble gjenstand for stor mediedebatt, og ledet til at Justisdepartementet satte ned et granskingsutvalg for å vurdere denne delen av forskningsrapporten.
Granskingsutvalget besto av professor dr juris Anders Bratholm og høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen. Utvalget la frem sin rapport - Politivoldrapporten - 22 februar 1982, og ga i det store og hele sin støtte til forskningsrapporten. Utvalgets konklusjon med sikte på forekomster av ulovlig vold i politiet var:
"Etter utvalgets mening er politivold et alvorlig problem i Bergen. Opplysninger fra bl.a. nåværende og tidligere polititjenestemenn i Bergen, leger som tok promilleprøver i studietiden, vitner til volden og mange ofre hvis forklaring utvalget fester lit til, viser dette. I tillegg kommer den viktige dokumentasjon i Nordhus og Vogts undersøkelse. Selv om utvalget har vært særlig opptatt av forholdene i Nordhus og Vogts undersøkelsesperiode 1. januar 1974 til 30. juni 1975, har det også fått atskillige opplysninger som tyder på at praksis var omtrent den samme i årene forut for og etter perioden."
Det ble fremsatt kritikk i mediene mot så vel forskningsrapporten som granskingsrapporten, og Vogt og Nordhus fortsatte sine undersøkelser, nå fokusert på maktovergrep innen Bergenspolitiet. Materialet ble oversendt Anders Bratholm, som også testet det ved å intervjue en del av personene i undersøkelsen. Han ble overbevist av det nye materialet og la det frem på en pressekonferanse sammen med Gunnar Nordhus 13 november 1986. Han hadde tidligere sendt materialet til blant annet Riksadvokaten. Den nye undersøkelsen besto av 200 forklaringer fra 135 personer som hadde forklart seg om politiovergrep ved Bergen politikammer i tiden 1980-86. Undersøkelsen førte til at Riksadvokaten beordret etterforskning av forholdene ved Bergen politikammer. Etterforskningen ble utført av tjenestemenn fra Oslo politikammer. Den pågikk fra november 1986 til sist i mai 1987, og ble avsluttet med en pressekonferanse i Bergen 25 juni.
Etterforskningen tok utgangspunkt i det foreliggende materialet, men dette ble etter hvert supplert av ytterligere opplysninger om voldsovergrep fra politiet, slik at det til sammen ble registrert 368 saker. Omkring 500 personer ble avhørt, derav 230 tjenestemenn fra politi- og lensmannsetaten. Resultatet av etterforskningen var at 264 saker ble henlagt som ikke straffbare forhold, 45 ble henlagt etter bevisets stilling og 46 som foreldet. Ytterligere 12 saker ble henlagt av andre grunner. Det ble utferdiget ett forelegg - for lugging av en arrestant. Forelegget ble ikke vedtatt, og tjenestemannen ble senere frifunnet av Bergen byrett.
Etter at etterforskningen av Bergenspolitiet var avsluttet, ble det innledet etterforskning for falsk forklaring mot 50-60 av de personer som hadde forklart seg om voldsovergrep fra politiets side. Mot 15 av disse ble det reist tiltale. Fordi straffeloven § 168 om falsk forklaring har en maksimumsstraff på 8 år, ble de fleste sakene brakt direkte inn for lagmannsretten etter den tidligere prosesslovgivning. Gulating lagmannsrett avsa til sammen 10 fellende dommer i disse sakene. Syv av de domfelte har nå begjært gjenopptakelse. Disse domfelte var alle med i det opprinnelige utvalget som inngikk i Vogt og Nordhus' forskningsrapport fra 1981. I hovedsak er grunnlaget for dommene opplysninger de ga til de to forskerne, og som ble fastholdt i politiforklaringer under etterforskningen i 1986-87.

Gulating lagmannsrett avsa dom i de syv sakene i perioden 2 november 1988 til 23 mars 1990.
Den 2 november 1988 ble dom avsagt mot A med slik domsslutning:
"A dømmes for overtredelse av straffeloven § 168, 1. straffalternativ, straffeloven § 128, jfr. straffeloven § 64 og § 62, til fengsel i 6 måneder."
A anket dommen til Høyesterett, som forkastet anken. Han fremmet også krav om gjenopptakelse, som ble forkastet av Gulating lagmannsrett ved kjennelse 20 mars 1989.
Den 11 november 1988 ble dom avsagt mot B med slik domsslutning: "B dømmes for forbrytelser mot straffeloven § 168, 1. straffalternativ, jfr. § 62, til en straff av fengsel i 7 - sju - måneder."
B anket til Høyesterett, som forkastet anken.
Den 20 januar 1989 ble dom avsagt mot C med slik domsslutning:
"C dømmes for forbrytelse mot straffeloven § 168, 1. straffalternativ, jfr. straffeloven § 64 og § 62, til fengsel i 6 - seks - måneder."
C anket over straffutmålingen, men anken ble nektet fremmet for Høyesterett.
Den 10 mai 1989 ble dom avsagt mot D med slik domsslutning:
"D dømmes for forbrytelser mot straffeloven § 168, 1. straffalternativ og straffeloven § 167, annet ledd, 2. straffalternativ, jfr. straffeloven § 62 til en straff av fengsel i 7 - sju - måneder."
Den 8 september 1989 ble dom avsagt mot E, nå F, med slik domsslutning: "E dømmes for forbrytelse mot straffeloven § 168 og § 326 nr. 2, jfr. den korrigerte tiltalebeslutning av 16.5.1988, og overtredelser omhandlet i de to tilleggstiltalebeslutninger av 1.2.1989 og 22.8.1989 under iakttagelse av straffeloven § 64 hva angår straffeloven § 168 og § 326 nr. 2 mht. Jæren forhørsretts dom av 25.9.1989 og for øvrig under iakttagelse av straffeloven § 62, § 63 og § 263, samt straffeloven § 54 nr. 3 når det gjelder reststraff fra dom av 15.12.1986 i Bergen byrett, til en særskilt straff av fengsel i 9 - ni - måneder, hvorfra går for utholdt varetektsarrest 2 - to - dager."
Den 13 oktober 1989 ble dom avsagt mot G med slik domsslutning:
"G dømmes for forbrytelse mot straffeloven § 168, 1. straffalternativ til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder. I medhold av straffeloven § 52 og § 53 utsettes fullbyrdelsen av straffen med en prøvetid på 2 år og på følgende særvilkår.: G skal i løpet av 6 - seks -måneder fra dommens avsigelse utføre 120 - etthundreogtjue -timer samfunnstjeneste etter nærmere bestemmelse av Kriminalomsorg i frihet, som han skal stå under tilsyn av i prøvetiden."
Påtalemyndigheten anket over straffutmålingen. Høyesterett avgjorde at vilkår om samfunnstjeneste og tilsyn skulle utgå.
Den siste dommen ble avsagt 23 mars 1990 mot H med følgende domsslutning:"H dømmes overensstemmende med tiltalebeslutningen og tilleggstiltalebeslutningen for en forbrytelse mot straffeloven § 168, en forbrytelse mot straffeloven § 257, en forbrytelse mot straffeloven § 228 første ledd, en forbrytelse mot straffeloven § 260 første ledd, jfr. tredje ledd, og overtredelser av vegtrafikkloven § 31, første, annet og tredje ledd, jfr. § 22 første ledd, og vegtrafikkloven § 31, første ledd, jfr. § 3, under iakttakelse av straffeloven § 62 første ledd, § 63 annet ledd, og § 64, til en straff av fengsel i 8 - åtte - måneder, hvorav 5 - fem - måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år og 90 dager ubetinget. Han idømmes en ubetinget bot på kr 2000,- -kronertotusen -, subs. 10 - ti -dager fengsel."

Den 22 april 1996 begjærte advokatene Ole Jakob Bae og Cato Schiøtz på vegne av de syv domfelte straffesakene gjenopptatt. Både straffeprosessloven § 391 nr 3 og § 392 annet ledd ble angitt som grunnlag for gjenopptakelse. I begjæringen anmodet forsvarerne om at sakene ble forent til felles behandling og at muntlige forhandlinger ble avholdt. Gulating lagmannsrett aksepterte anmodningen, og sakene ble muntlig forhandlet 17-19 mars 1997. Ved kjennelse 29 april samme år ble begjæringen om gjenopptakelse fra de syv domfelte forkastet. Avgjørelsen er avsagt under dissens. Retten fant enstemmig at det ikke var lagt frem nye bevis eller nye omstendigheter av betydning, jf straffeprosessloven § 391 nr 3. To av dommerne fant at heller ikke vilkårene i § 392 annet ledd var oppfylt, mens en dommer mente at sakene skulle gjenopptas på dette grunnlag.

De domfelte har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget besluttet å henvise saken til behandling i Høyesterett, og justitiarius har bestemt at partsforhandlinger skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker. I gjenopptakelsesbegjæringen for lagmannsretten var det angitt at det ville være nødvendig å høre de domfelte og vitner i sakene. Dette ble senere frafalt. For Høyesterett har en av de domfelte, C, avgitt en kort forklaring, jf straffeprosessloven § 339 annet ledd.

Forsvarerne har i det vesentlige gjort gjeldende:
Gjenopptakelsesbegjæringen er felles for samtlige syv domfelte og bygger stort sett på felles grunnlag, både rettslig og faktisk. Noen av de domfelte er dømt for andre forhold i tillegg til falsk forklaring etter straffeloven § 168 1. straffalternativ, jf de refererte domskonklusjoner. Gjenopptakelsesbegjæringen omfatter bare domfellelsene for falsk forklaring etter § 168. Domfelte nr 4, D, gjentok sin politiforklaring i et rettslig avhør. Som følge av dette ble han også domfelt for overtredelse av straffeloven § 167. For ham gjelder gjenopptakelsesbegjæringen også denne overtredelsen.
Gjenopptakelsesbegjæringene er for Høyesterett bare begrunnet i straffeprosessloven § 392 annet ledd. Forsvarerne hevder at avgjørelsesgrunnlaget i alle syv saker i det vesentlige er forklaringer fra polititjenestemenn om at det ikke ble utøvet ulovlig vold i de episoder de domfelte har forklart seg om. I flere av sakene er dette det eneste bevismidlet mot dem. Avgjørelsene beror derfor i hovedsak på en troverdighetsvurdering. Politifolkenes forklaringer står mot tiltaltes. Det er flere forhold som gjør at politiets forklaringer har liten troverdighet i sakene her. Et omfattende forskningsmateriale viser forekomst av politivold ved Bergen politikammer i den aktuelle periode. Det er derfor helt utenkelig at alle de 230 politifolkene som ble avhørt under etterforskningen av Bergen politikammer, kan ha forklart seg korrekt. Dertil finnes rikholdige beskrivelser og eksempler på en omfattende - om enn misforstått - politilojalitet, som innebærer at politifolk ikke forklarer seg sant om kollegers bruk av ulovlig vold. Politifolk kan derfor ikke tillegges høy troverdighet verken i forklaringer omkring egen eller kollegers påståtte voldsbruk. I bumerangsakene kommer ytterligere til at polititjenestemennene først var avhørt om voldsepisodene under etterforskningen av forholdene ved Bergen politikammer. Når de der hadde forklart at de verken selv hadde utøvet vold eller sett voldsutøvelse, var de fanget av sine egne forklaringer. Om de hadde forklart seg annerledes under rettssakene mot de domfelte, ville de ha innrømmet falsk forklaring. I bumerangsakene må dette, etter forsvarernes mening, lede til at polititjenestemennenes forklaringer bare kan tillegges liten vekt. For å dømme informantene for falsk forklaring må det foreligge klare objektive bevis i tillegg til polititjenestemennenes forklaringer så lenge ord står mot ord mellom tiltalte og polititjenestemennene. Det pekes på at også Riksadvokaten har gitt uttrykk for en slik vurdering.
Også andre forhold kan reise tvil om dommene i bumerangsakene er riktige: Påtalemyndighetens presentasjon i juni 1987 av resultatet av etterforskningen av vold i Bergenspolitiet, som ble stort og ukritisk slått opp av pressen, var ensidig og sterkt overdrevet. På toppen av en tidligere langvarig og intens avisdebatt om forekomsten av politivold ble det skapt en stemning mot dem som hevdet at vold var et problem ved Bergen politikammer. Dette kan ha påvirket de enkelte lagrettemedlemmer på en uheldig måte. Under enhver omstendighet gjør disse forhold det usikkert om bevisbyrdereglene har vært riktig anvendt i sakene.
Gjenopptakelsesbegjæringene støttes også av at det over år har vært reist kritikk fra bredt hold mot de fellende dommene, blant annet har mange innen det juridiske fagmiljø tatt til orde for at de må gjenopptas. Det er også kommet frem nye opplysninger og vurderinger av voldsbruk ved Bergen politikammer i den aktuelle periode. Særlig gjelder dette ved Oslo byretts behandling i 1992 av ærekrenkelsessaken mellom Anders Bratholm og formennene i Bergen Politilag og Norsk Politiforbund. Endelig påpekes at sakene som kreves gjenopptatt, ble ført direkte for lagmannsretten, slik at skyldspørsmålet bare har vært prøvet en gang. Tillates gjenopptakelse, vil det således bare medføre at de domfelte får behandlet skyldspørsmålet to ganger - slik som normalt etter toinstansreformen.
Forsvarerne har også knyttet kommentarer til de enkelte sakene. For det første er bevissituasjonen i hver av sakene gjennomgått. Sammenfatningsvis hevder forsvarerne at politiets forklaringer har vært det fullstendig dominerende bevismaterialet i alle syv saker, særlig gjelder dette sakene mot A og C. I tre av sakene - B, E og H - har det forekommet andre vitner, men de har enten vært perifere eller uklare, og deres forklaringer har vært uegnet som bevis i straffesak. Misforståelser eller feilerindringer fra de domfelte med hensyn til tid og sted for voldshandlingene har påtalemyndigheten utlagt som objektive bevis mot dem, men denne type feilerindringer vil være det normale når - som i sakene her - begivenhetene skjedde mange år før forklaringer ble tatt opp.
Forsvarerne har dernest pekt på at nye omstendigheter har kommet til i fem av sakene. Dette er opplysninger som er egnet til å styrke de domfeltes forklaringer med hensyn til deres troverdighet. Siden avgjørelsene i sakene i hovedsak er basert på vurderingen av troverdigheten til de personer som har avgitt forklaring, er de nye opplysningene vesentlige, og bør telle med i den helhetsvurdering som etter § 392 annet ledd vil være avgjørende for om sakene skal gjenopptas. - Etter det syn jeg har på gjenopptakelsesspørsmålet, er det unødvendig å referere enkelthetene i de anførte nye omstendigheter.

Forsvarerne har nedlagt slik påstand:
"Gulating lagmannsretts straffedommer for overtredelse av straffeloven § 168, 1. straffalternativ mot 1. A, avsagt 2.11.1988 2. B, avsagt 11.11.1988 3. C, avsagt 20.1.1989 4. D, avsagt 10.5.1989 (gjelder også § 167) 5. E (nå F), avsagt 8.9.1989 6. G, avsagt 13.10.1989 7. H, avsagt 23.3.1990 gjenopptas."

[Fortsett] [Tilbake]

Tilrettelagt av Finn.Solemdal@ub.uib.no - 3. april 1998