Bumerangsakene


Bumerangsakene refererer seg til de saker hvor påtalemyndigheten, etter gjennomført politietterforskning, utferdiget tiltale eller forelegg for falsk forklaring/anmeldelse mot de personer som tidligere overfor Gunnar Nordhus og Edvard Vogt - og dels overfor professorene Anders Bratholm og Kjell Inge Bjørvik - hadde hevdet at de hadde vært utsatt for overgrep av politiet i Bergen. Mot 15 av disse ble det reist tiltale. Fordi straffelovens § 168 om falsk forklaring har en maksimumsstraff på 8 år, ble de fleste av sakene brakt direkte inn for lagmannsretten. Gulating lagmannsrett avsa tilsammen ti fellende dommer (1988-90) i disse sakene med en gjennomsnittstraff på seks-syv måneders ubetinget fengsel.

Advokatforeningen

I 1989 henvendte dr. juris Ståle Eskeland seg til hovedstyret i Den norske advokatforening for å få tilslutning til et initiativ overfor Riksadvokaten for å få han til å trekke bumerangsakene. Hovedstyret var av den oppfatning at bumerangsakene reiste særlige rettssikkerhetsspørsmål som gjorde det mindre hensiktsmessig å delta som medunderskriver på et brev til Riksadvokaten. De ønsket likevel å avgi en egen uttalelse om saksforholdet. "Den norske advokatforening stiller seg tvilende til hensiktsmessigheten av å fremme 'Bumerangsakene', og henstiller til påtalemyndigheten nøye å vurdere påny de sakene som enda ikke er pådømt." Riksadvokaten uttalte i sitt svar bl.a. "Det er ikke aktuelt for riksadvokaten å ta noe initiativ til å trekke tiltalebeslutningene tilbake, med mindre statsadvokatene i Hordaland anmoder om dette. (...) Riksadvokaten har for sin del full tillit til at domstolene i Bergen vil bedømme bevisene fritt og uavhengig i samsvar med grunnleggende prinsipper i vår straffeprosess."

Arbeidsgruppe

I januar 1989 ble det opprettet en arbeidsgruppe som fulgte rettssakene (bumerangsakene) som ble ført for Gulating lagmannsrett. Arbeidsgruppen stilte seg sterkt kritisk til den behandling de tiltalte fikk i bumerangsakene. Gruppen besto bl.a. av førsteamanuensis i sammenlignede politikk Torstein Hjellum, psykolog og forfatter Rolf Sagen, kunstpedagog Thomas Breivik, professor i psykologi Kjell Inge Bjørvik og pensjonert lektor i offentlig rett Trygve Fosnes. Arbeidsgruppens formål var å "påse at de tiltalte i bumerangsakene nyter godt av de rettssikkerhetskrav som gjelder i en rettsstat". Bjørvik: "Men etter å ha fulgt 'Johannes'-saken (den første saken vi fulgte), var vi ikke i tvil. Saken ble en mellomting av en farse og en Kafka-prosess. Vi mente at offentligheten måtte få kjennskap til hva som kan foregå i rettsstaten Norge. (...) Etter at det ble kjent at arbeidsgruppen fulgte med i rettsforhandlingene, ble ledelsen bedre. I de siste saken kan en endatil bruke karakteristikken mønstergyldig."

"Preben"-saken - et eksempel

Straffesak mot "Preben" ble reist ved Gulating lagmannnsrett 18. januar 1989. Tiltalen ble utformet etter straffel. § 168, 1. straffealternativ "(...) for ved falsk anklage, anmeldelse eller forklaring til retten, politiet eller annen offentlig myndighet søker å pådra en annen siktelse eller fellelse for en straffbar handling, eller medvirkning hertil". Begrunnelsen for tiltalen var at Preben i en forklaring som vitne hadde gjentatt påstander som han i 1982/83 framsatte overfor Gunnar Nordhus. Preben hevdet bl.a. at han gjentatte ganger hadde blitt utsatt for tildels grov straffbar voldsbruk fra politibetjent K. Aktor begrunnet tiltalen med at påstandene mot K var så grove at det var umulig å la dem gå upåaktet hen. Han hevdet at Prebens påstander mot K var en hevnaksjon og at Preben i ettertid hadde diktet opp voldspåstandene. Han stilte Prebens kriminalitet og dermed tvilsomme troverdighet opp mot politimennenes samstemte og troverdige forklaringer. Dommerens rettsbelæring åpnet for frifinnelse ved at dommeren la vekt på at utilbørlig politivold kan finne sted, og at kameraderi i politiet kan forekomme. Juryen brukte 55 min. på å avsi en fellende kjennelse. Den endelige straffen lød på seks måneders ubetinget fengsel.

Sagt om "Bumerangsakene"

"Bumerangssakene utgjør det mest skremmende trekk ved norsk rettsvesen som jeg har hørt om." Torstein Eckhoff "Bumerangsakene - en norsk rettstragedie." Anders Bratholm "Forvarergruppen av 1977 ser på denne bakgrunn med stor bekymring på de mange tiltaler som er reist for falsk forklaring i Bergenssaken. En lederkommentar i Bergens Arbeiderblad konkluderer med at denne forfølgning tjener ingen annen hensikt enn hevnen." Forsvarergruppen av 1977 "Jeg tror det er meget sjelden at noen blir uskyldig dømt i vårt land. Men når det gjelder bumerangsakene i Bergen, blir jeg ikke fri for en ubehagelig tvil om hvorvidt det er rettferdigheten som skjer fyllest, selv om alle ytre former er iorden." Johs. Andenæs "Justismord." Rolf Sagen "En kvalifisert mangel på bevis for at det var avgitt falske forklaringer." Ståle Eskeland

Gjenopptagelse - Gulating lagmannsrett

Den 22. april 1996 begjærte advokatene Ole Jakob Bae og Cato Schiøtz på vegne av syv av de domfelte straffesakene gjenopptatt. Gulating Lagmannsrett avgjorde ved kjennelse 29. april 1997 å avvise gjenopptagelsesbegjæringen, dog under dissens. De domfelte påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Disse domfelte var alle med i det opprinnelige utvalget som inngikk i Vogt og Nordhus sin forskningsrapport fra 1981. I hovedsak var grunnlaget for dommene opplysninger de ga til de to forskerne, og som ble fastholdt i politiforklaringer under etterforskningen i 1986-87.

Høyesterett

Den 16. januar 1998 avsa Høyesterett kjennelse i saken. Konklusjonen var: "Gulating lagmannsretts straffedommer for overtredelse av straffeloven § 168 mot [de syv] gjenopptas". Høyesterett uttalte bl.a.: "Det må ansees på det rene at politivold i en viss utstrekning var et problem ved Bergen politikammer i perioden 1974-86." Høyesteretts kjennelse gjengis i sin helhet nedenfor s. 17-22. Her følger noen utdrag:

Om Bergen Politikammer:
"Når etterforskningen i 1986-87 av vold ved Bergen politikammer kunne ende opp som den gjorde, med avhør av 230 tjenestemenn som alle ga uttrykk for at de ikke kunne ha kjennskap til voldsepisoder, må forklaringen etter mitt syn søkes i det som har vært kalt en 'misforstått korpsånd'; at tjenestemenn dekker hverandre også ved alvorlige brudd på sine tjenesteplikter."

Om tjenestemennenes troverdighet:
"Men det knytter seg en generell usikkerhet til tjenestemennenes forklaringer i disse sakene. Beviskraften i deres forklaringer må også vurderes ut fra at de tidligere er avhørt under etterforskningen rettet mot eget politikorps. En forandring av forklaringen under bumerangsakene ville innebære at den tidligere avgitte politiforklaring var falsk. Tjenestemennene var altså - i den utstrekning de hadde forklart seg uriktig - fanget i sine tidligere forklaringer."

Om lagrettemedlemmenes habilitet:
"Resultatet av Bergensetterforskningen ble presentert på en omfattende pressekonferanse 25 juni 1987 - drøyt et år før rettssakene mot informantene startet. Den resulterte i store førstesideoppslag i avisene. (...) Pressekonferansen ga inntrykk av å gi det rette svaret. Avisene skrev at Bergen polikammer ble ‘renvasket’ og voldsforskerne ‘henrettet’. Det kan neppe sees bort fra at dette bidro til at informantenes forklaringer og - generelt - vitneforklaringene kan ha fremstått som mindre troverdige enn de ellers hadde gjort. (...) Dersom Bergensetterforskningen konklusjoner - særlig slik de ble presentert i pressen - legges til grunn, er det så å si utelukket at voldsanklagene kan være korrekte. Da vil det være kort vei til domfellelse av informantene."

Om bevisvurderingen:
"Jeg antar at både aktorene og forsvarerne i bumerangsakene har understreket det grunnleggende forhold at selv om det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for tiltale mot polititjenestemenn for ulovlig voldsanvendelse, innebærer ikke dette automatisk at den forklaring som lå til grunn for etterforskningen, var faktisk uriktig eller endog straffbar. Det kan likevel være tvilsomt i hvilken grad dette har vært lagt til grunn ved domfellelsene i bumerangsakene, og om korrekte strafferettlige bevisbyrderegler således er anvendt. (...) Som tidligere nevnt foreligger det forhold som kan tyde på at domfellelsene i samtlige saker i det vesentlige er forankret i en bevisførsel bygget på uttalelser fra de involverte personer - polititjenestemennene og den pågrepne -, og der tjenestemennenes uttalelser er blitt tillagt avgjørende vekt. Dette er ikke en bevisvurdering som i tilstrekkelig grad tar hensyn til den viktige rettssikkerhetsgaranti at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode."

Om gjenopptagelse:
"Jeg mener at i vårt tilfelle er dette tilstrekkelig til å oppfylle lovens krav om at ‘særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig’. Bestemmelsen i § 392 annet ledd (Straffeprosessloven) krever tungtveiende hensyn (...) Når jeg finner slike ‘tungtveiende hensyn’ i saken her, ligger den sentrale del av begrunnelsen i det rettsområdet sakene gjelder. Ulovlig maktbruk i politiet er et brudd på grunnleggende normer i vårt samfunn og en trussel mot sentrale demokratiske verdier. Slik voldsbruk må sterkt motarbeides."

Om de dømte:
"Til dette kommer at selv om de utmålte straffene for falsk anklage i våre saker ikke har vært svært lange, må straffen føles særlig urettferdig dersom foranledningen virkelig var voldssovergrep fra politiet. Rapporteringen av det første overgrepet ender i så fall med et nytt overgrep."

* * *

Epilog

De syv bumerangsakene kommer opp for Gulating lagmannsrett i april 1998. Statsadvokaten vil da - i følge Bergens Tidende - legge ned påstand om frifinnelse i alle de syv sakene.

[Tilbake]

Tilrettelagt av Finn.Solemdal@ub.uib.no - 3. april 1998