UiB : Universitetsbiblioteket : Bibliotek for juridiske fag : Tidligere utstillingerjur_head485.jpg (9242 bytes)

Felles UB-sider

Bibliotekportalen

Søk i BIBSYS

Søk i BORA

Lån og tjenester

Veiledning og undervisning

Søk og skriv

IT-tjenester

 

Avdelinger

Organisasjon

Ansatte

Åpningstider

 

 

A-Å-side

Holbergs internasjonale minnepris 2007

– Rettsstat i krise –
Wer soll der Hüter der Verfassung sein?

Hvem skal være Grunnlovens vokter?
Unntakslovgivning i Weimar-republikken og
statsrettslig diskurs om presidentstyre i republikkens dødskamp

av
Dag Roar Fosnes
(publ 27.11.2007)

Tilegnet
David Roland Doublet (1954-2000) og 
Trygve Fosnes (1918-1990) 

  1. Innledning
  2. Carl Schmitt og Hans Kelsen i Weimar: desisjonisme mot normativisme
  3. Den vergeløse republikk?
  4. Legitimitet mot legalitet
  5. "Der Hüter der Verfassung": Grunnlovens vokter
  1. Wer soll der Hüter der Verfassung sein? – Hvem skal være Grunnlovens vokter?
  2. Ronald Dworkin og Hans Kelsen: rettens evalueringsgrunnlag
  3. Den demokratiske rettsstats verdier
  4. De systemimmanente verdier og norsk unntakslovgivning
  5. Fotnoter

Forord

For noen få år tilbake ble et juridisk bibliotek i Norge kontaktet av politiet som begjærte innsyn i hvilke bøker en person hadde lånt ved biblioteket. Dette ble kontant avvist av fakultetsbibliotekaren. Politiet tok kontakt med ledelsen ved universitetet som godkjente tilgang til lånedata.
Like etter krigen hadde Norges Kommunistiske Parti kjøpt en forestilling ved den Nasjonale Scene i Bergen med oppføring av krigshelten og dikteren Nordahl Griegs teaterstykke Vår ære og vår makt. Politibetjent Trygve Fosnes, som var politivakt ved teateret den kvelden, ble oppsøkt av en kollega fra overvåkningsavdelingen som ønsket en kopi av listen over de fremmøtte den kvelden. Trygve Fosnes som året før hadde kommet hjem fra Stuthof konsentrasjonsleir i Polen og blitt reddet av den røde armé, repliserte kort på sin nordfjorddialekt: Har de søkje så lågt at de har byrja jakte på kulturbolsjevikar?
Det kan godt være at det var saklig grunn til å innhente informasjon om hvilke bøker vedkommende låner hadde hatt tilgang til som del av et større bilde. Det er mindre sannsynlig at rettsstaten har anledning til å overvåke borgernes kulturelle preferanser.
Når virkemidlene vanskelig kan differensieres fra diktaturets, er man i ferd med å krysse en grense som vi som borgere i en demokratisk rettsstat ikke kan tolerere. Det er sakelig grunn til å stille spørsmålet om Norge er blitt deltaker i et spill som ikke er styrt av våre egne myndigheter og norske (utenriks)politiske interesser.
Weimar-republikkens skjebne er ikke bare av historisk interesse. Den er dessverre mer aktuell enn vi skulle ønske.
Maktfordelingsprinsippet er ikke til uten grunn. Når makten forskyves fra det lovgivende til det eksekutive, oppstår det gråsoner som gir grobunn for nettverk som ikke har sitt grunnlag i den demokratiske rettsstat, men i systemer vi helst ikke vil sammenlignes med.
Debatten om fullmaktslovgivningen og beredskapslovene på 50-tallet er en god illustrasjon, Lundkommisjonen en god dokumentasjon.[1] I kampen for rettsstaten og demokratiet kan vi risikere å miste det selve kampen dreier seg om. Samtidig kan det ikke underslås at i det i det norske samfunn finnes understrømmer som ikke vil demokratiet vel og som ønsker at rettsstaten skal bli mer autoritær og begrense rettighetene til visse grupper av borgere eller fremmede som oppholder seg i Norge.
Weimar-republikkens undergang gir grunn til ettertanke.
 

1 Innledning

Den 27. februar 1933 satte nazistene fyr på Riksdagsbygningen i Berlin. Dette var foranledningen til den presidentale unntakslovgivning av 28. februar 1933 – Reichsbrannverordnung, Verordnung für Schutz zum Volk und Staat – som den 23. mars 1933 ved vedtakelsen av Ermächtigungsgesetz – Fullmaktsloven – ga hjemmel til å suspendere Weimar-konstitusjonen og dens politiske og sivile rettigheter. I kraft av denne lov ble riksdagens lovgivningsmyndighet overført til regjeringen ledet av Adolf Hitler.[2] Hitlers såkalte ’legale revolusjon.’ [3]

”MARTIAL LAW provides the constitution of the Third Reich. The constitutional charter of the Third Reich is Emergency Decree of February 28, 1933.
On the basis of this decree the political sphere of German public life has been removed from the jurisdiction of general law. Administrative and general courts aided in the achievement of this condition. The guiding basic principle of political administration is not justice, law as applied in the light of ‘the circumstances of the individual case’, the purpose being achievement of a political aim. …. There are no legal rules governing the political sphere. It is regulated by arbitrary measures (Massnahmen), in which the dominant officials exercise their discretionary prerogatives. Hence the expression ‘Prerogative State’ (Massnahmenstaat).”[4]

Den 11. september 2001 styrtet to passasjerfly inn i Twin Towers i New York og ett i forsvarsdepartementet i Pentagonbygningen. USA ble for første gang etter den amerikanske borgerkrig utsatt for – det de selv betrakter som – krigshandlinger på eget territorium. I etterkant har USA gjort vesenlig inngrep i borgernes sivile og politiske rettigheter som de har vært garantert i den amerikanske konstitusjonen og konstitusjonell praksis. [5]

Tilsvarende lovgivning er blitt vedtatt i de fleste vestlige land eller gjeldende lovgivning er blitt endret i overensstemmelse med gjeldende amerikansk doktrine. Presidential powers er blitt vesentlig utvidet på bekostning av de andre statsorganer.
I Norge ble beredskapslovene vedtatt allerede i 1950. Lovene hjemler vesentlige inngrep i borgernes sivile og politiske rettigheter i krig eller krisesituasjon.[6] For mange er de fullmakter beredskapslovene stiller til disposisjon et ukjent kapitel. Weimar-republikkens nødsforordningsrett lærte oss at unntakslovgivning kan være et effektivt redskap for makthavere som vil velte den demokratiske rettsstat.

2 Carl Schmitt og Hans Kelsen i Weimar: desisjonisme mot normativisme

Mellom høsten 1930 og vinteren 1933 ble det utkjempet en politisk og juridisk kamp mellom forsvarerne av det skjøre byggverket som er blitt kjent som Weimar-republikken, og ”die Totengraber” som ville gjenreise det tyske riket tuftet på et autoritært politisk grunnlag. Med støtte fra de borgerlige partier erobret nazistene etter kort tid makten i Tyskland. [7] To av de fremste tyske jurister og tenkere i sin samtid spilte en sentral rolle på hver sin side i den siste statsrettslig diskurs i den døende republikken; Hans Kelsen og Carl Schmitt som hadde fulgt hverandre som eksponenter for to diametralt forskjellige syn på retten fra begynnelsen av det 19. århundrede.[8]

På den ene side Hans Kelsen som rettspositivismens teoretiker par excellence og med fortid i Wienerkretsens vitenskapsfilosofiske miljø.[9] Kelsen har samme rettsfilosofiske tilnærming – analytisk positivisme – som den engelske rettsfilosof John Austin, hvor det rettsvitenskapelige fundament ikke lenger var spekulative teorier om rettferdighet, men(nasjonal)staten som kilde og opphav til den (positive) rett slik det rettspositivistiske paradigme ble formulert av Georg Jellinek. 

”Der Staat findet den Grund seiner Rechte und Plichten in sich selbst.”[10]

Hans Kelsen skiller seg fra Georg Jellinek ved at han setter rettssystemet som utgangspunkt for grunnormen der Jellinek setter staten.[11] Wolfgang Friedmann tok utgangspunkt i Hans Kelsens vitenskapsfilosofiske ståsted da han refererte Kelsens rettsteori.

”The science of law is a hierarchy of normative relations, not a sequence of causes and effects. This, the most important foundation of Kelsen’s theory, is essentially Neo-Kantian, in so far as Kant made the fundamental distinction between man as part of nature – subject to laws of causation – and as a reasonable being which regulates its conduct by imperatives. This produces the essential difference between ‘Ought’ and ‘Is’ (Sollen und Sein). (…) The essential foundations of Kelsen’s system may be enumerated as follows:

  1. The aim of theory of law, as of any science, is to reduce chaos and the multiplicity to a unity.
  2. Legal theory is science, not volition. It is the knowledge of what the law is, not what the law ought to be.
  3. The law is a normative not a natural science.
  4. Legal theory, as a theory of norms, are not concerned with the effectiveness of legal norms.
  5. A theory law as formal, a theory of the way of ordering, changing contents in a specific way.
  6. The relation of legal theory to a particular system is that of possible to actual law.”[12]
På den andre Carl Schmitt som utover på 20-tallet ble en talsmann for en (retts)filosofisk eksistensialistisk[13] retning som betegnes som desisjonisme.

”Desisjonisme betegner en posisjon som klarest er utarbeidet av den tyske rettsfilosofen Carl Schmitt i Weimar-republikkens tid. Utgangspunktet er at man søker å fjerne alle normative tilnærminger til et sakskompleks. Schmitts utgangspunkt er ”venn-fiende”-forholdet som konstituerer all politisk virksomhet. Hvem som er venn og fiende er ikke basert på abstrakt-normative synspunkter, i stedet settes det, og det er selve denne beslutning (desisjonen) med å sette venn-fiendeforholdet i en konkret situasjon som er den mest grunnleggende handling.”[14]

I Carl Schmitts rettsteori fremstår den liberale (demokratiske) rettsstat som et tomt skall og med det en sammenfallende oppfatning av den liberale rettsstat som mange marxistisk orienterte jurister i sin samtid.[15] Legitimitet sto mot (over) legalitet – Der normative Kraft des Faktischen – ”Tvers igjennom lov til seier” som i mange år var venstresidens slagord.[16]

Hvis man skulle følge Carl Schmitts dikotomi ’venn–fiende’, hevdet Herman Heller, ville det ikke lenger være rom for rasjonell diskusjon når det politiske mål er å utslette fienden. All politisk virksomhet og historie ville bli redusert til en ”naken maktkamp”.[17]

I Carl Schmitts rettsteori blir desisjonen – Die Entscheidung – condictio sine qua non. For Carl Schmitt forble Weimar-forfatningen en kriseløsning.

”Die Weimarer Verfassung ist eine Notbau und hat als solcher ihren Wert. … Das heutige Staatsvolk ist aber in vielen Beziehungen, kulturell, sozial, klassenmässig, rassenmässig, religiös gespalten. Es muss also eine Lösung ausserhalb dieser demokratisch-politischen Methoden gesucht werden …”[18]

Desisjonisme sto mot den ’innholdløse normativisme’.

”Schmitt’s legal theory rests on the distinction between two polarly contrasted conceptions of law – normativism and decisionism. Normativism, according to Schmitt, represent the rule of generality and pure rationality. General abstract law takes no account of particular circumstances and intentions, and follows a nonconsquentialist path. Normativism expresses the domination of ratio over voluntas, of Lex over Rex. (…) Decisionism, on the contrary, is the rule of particular, concrete measures. It represents the domination of voluntas over ratio. And is best defined by the Hobbesian formula Auctoritas non veritas facit legem.”[19]

Schmitt og Kelsens politiske og juridiske ståsted plasserte dem på hver sin side av den (retts)politiske skala. Hans Kelsen som en støttespiller – om ikke medlem – i det østerrikske sosialdemokratiske parti og medforfatter av den østerrikske demokratiske grunnlov i 1919 sammen med Karl Renner. Carl Schmitt som rådgiver for det katolske Zentrum og talsmann for bruk av de diktatoriske virkemidler som preget regjeringene til de siste kanslerne i Tyskland: Brüning, von Papen og Schleicher; og som rådgiver for General Kurt von Schleicher i 1932, som for en kort periode fra november 1932 til mars 1933 var kansler i Tyskland og mannen som åpnet døren for Hitlers maktovertakelse i januar 1933.[20]

Jeg skal i denne artikkelen ta for meg juristenes oppfatning av presidentens nødforordningsrett (diktaturfullmakter) – Art 48.2 i Weimar-konstitusjonen – slik den ble spisset i 1931 i Schmitts monografi ’Der Hüter der Verfassung’, og Kelsens tilsvar ’Wer soll der Hüter der Verfassung sein?’ Hverken Hans Kelsen eller Carl Schmitt kan sies å være representative for hovedstrømningene i tysk (stats)rett i mellomkrigstiden[21] – de gikk ofte sine egne veier. I den avgjørende kampen om republikken førte deres juridiske ståsted og syn på Weimar-forfatningen til at de sto på hver sin side i statens vingling mellom demokrati og diktatur. Der Schmitt posisjonerte seg i fremheving av Rikspresidentens nøytrale rolle, arbeidet Hans Kelsen for en konstitusjonell domstol med prøvingsrett overfor lovgivning og administrative avgjørelser. I Frede Castbergs betenkning til beredskapslovene – Grunnloven og forslaget til ’beredskapslov’ – advarer han mot en tilsvarende bestemmelse som ville gi den utøvende makt en permanent kompetanseutvidelse i krisetider utenfor domstolenes kontroll. 

”Et system som i stor utstrekning baserer seg på nødretten i krigs- og krisetider, har efter min mening én fordel når den sammenlignes med de lovordninger som gjelder i fransk og britisk rett og som gjaldt efter Weimarforfatningen. Et slikt system fører ikke med seg at den samlede kompetanseutvidelse efter visse, permanente krisebestemmelser inntrer fullt ut, så snart det oppstår en situasjon der krisebestemmelsene settes i verk. Nødretten er basert på at enhver kompetanseutvidelse som Regjeringen eller andre myndighetsorganer vil tilta sig, må søke sin hjemmel i den nødvendighet for handling som er tilstede, og de hindringer som foreligger for å gå den ordinære vei. Og hos oss står en regjering som handler på nødrettsbasis, ikke bare under det vanlige konstitusjonelle og parlamentariske ansvar. Men dens myndighetsakter står – som alle andre organers myndighetsakter – under domstolenes kontroll.”[22]

I perioden september 1930 til Hitlers suspensjon av Weimar-forfatningen i mars 1933 ble Tyskland styrt av kanslere som var direkte utnevnt av president Hindenburg. Unntakslovgivning og unntakstilstand – Ausnahmezustand – hadde stått i sentrum for Carl Schmitts (stats)rettstenkning og (stats)rettsfilosofi siden han under første verdenskrig arbeidet med militær fullmakts og unntakslovgivning for den tyske generalstab i München,[23] og det direkte presidentstyret mellom 1930 og 1933 ga ham anledning til å utfolde sin ”Juristische Weltanschuung”.

Jeg skal avslutningsvis se om det er noen likheter mellom forfatningskampen i Weimar-republikken og vår tids diskurs om rettsstatens[24] fremtid med momenter fra årets Holbergprisvinner Ronald Dworkins rettsfilosofi.

3 Den vergeløse republikk?

Weimar-republikken fikk ingen lykkelig start skriver Christoph Gusy i sitt banebrytende verk om unntakslovgivning i ”Die wehrlose Republik”.[25]

For Weimar-republikken gjorde utgangspunktet – det totale nederlaget i den første verdenskrig, den økonomiske krise, de massive erstatningskrav som Tyskland ble pålagt i Versailles, den franske okkupasjonen av Rhinland og borgerkrigslignende tilstander til frem på 20-tallet (Kiel-oppstanden, Spartakus-opprøret i Berlin og rådsrepublikken til Ernst Toller i München) – det vanskelig å etablere et stabilt demokrati. Fremfor alt kom den tyske motrevolusjonen ledet av frikorpsene ’Der Schwarze Korps’ i den første fase til å være en verkebyll i hele republikkens levetid med hyppige likvideringer av kommunister, jøder og ledende demokratiske forkjempere, og som arnested for den fremvoksende nazistiske bevegelse i Tyskland.[26] Sosial uro fulgte republikken i hele dens levetid.

I perioden fram mot 1925 var man avhengig av å bruke unntaksbestemmelsene i Weimar-forfatningen art. 48.1-5 for å hindre et totalt sammenbrudd i den nyetablerte tyske demokratiske stat. Rikspresidenten fikk omfattende fullmakter i art 48 andre ledd til å suspendere grunnrettighetene i forfatningen. Presidentens diktaturfullmakter var en reservekompetanse til bruk i nødsfall når de andre statsorganer ikke var i stand til å utføre sine oppgaver i motsetning til forfatningen i ’normaltilstand’. 

”Die bislang behandelten Verfassungsnormen bezweckten oder ermöglichten den Schutz der WRV in ’normalen’ Zeiten. Konnten der politischen Herausfordrungen von den Staatsorganen nicht mit ihren gewöhnlichen Mitlen bewältig werden, so konnte Art. 48 Abs. 2-5 WRV als ’Reservekompetenz’ zum Einzats gelangen.”[27]

”Ein Staat, der wie die Weimarer Republikk aus der Krise entstanden war und in fast permanenter Krisenlage existierte, bedürfte eines permanenten verfügbaren wie eines an die wechselnden Krisenverhältnisse ständig anpassungfähigen Krisenrechts.”[28]

Etter en periode med relativ økonomisk fremgang og politisk stabilitet,[29] kom krakket i New York i 1929 og den økonomiske krise som rammet Tyskland særlig hardt, til å akselerere den politiske polarisering som nazistene (NSDAP) så kløktig utnyttet ved maktovertakelsen i 1933. Kampen om sentrum i tysk politikk skulle få dramatiske konsekvenser.[30]

I politisk teori er det fremsatt ulike forklaringsmodeller på Weimar-republikkens sammenbrudd alt etter hvilket faglig ståsted forskerne har hatt. De fleste er i dag enige i at de underliggende strukturelle problemer ikke var avgjørende for republikkens endelikt.

Nyere historisk forskning på de strukturelle forhold i Weimar-republikken – David Dysenhaus, Hans Mommsen og Karl Dietrich Bracher – viser hvordan republikkens fiender utnyttet de strukturelle problemene for å påføre republikken dødsstøtet.

”The two most important more recent works on the political history of Weimar (Bracher 1984, Mommsen 1996) agree with these observers' account on the two points crucial to may own argument in the text. They agree that Weimar was destroyed by exploitation of its structural problems by those opposed to parliamentary democracy rather than by the structural problems. And they agree that right up until Hitler’s seizure of power, displays of democratic commitment by important institutional actors, including the courts, could have made difference to the course of events.”[31]

Statsrettslige tvister, slik de ble utnyttet av republikkens fiender, spilte en viktigere rolle for republikkens sammenbrudd enn det som tidligere har vært gjengs oppfatning, det vil si mellom de ulike delstater – länder – [32] og ikke minst mellom statsorganene – Rikspresidenten og Riksdagen.

Den liberale demokratiske rettsstats dilemma vil alltid være knyttet til de frihets og retts-sikkerhetsgarantier – de systemimmanente verdier den hevder å representere – og de virkemidler den stiller til disposisjon for å forsvare verdiene med. I forsvaret av disse verdier ligger alltid faren for at virkemidlene påfører den demokratiske rettsstat uopprettelig skade og i verste fall kan føre til rettsstatens undergang.

De verdier den demokratiske rettsstat hevder, var engang verdier som det ble kjempet om i den politiske sfære. Verdiene som ble implementert etter den franske, amerikanske og tyske revolusjon i 1848; – Frankfurterkonstitusjonen – forløperen til Weimar-forfatningen. Rettslige verdier i dag, revolusjonære i sin samtid.

Det er forutsatt i Kelsens neokantianske rettsteori. I kontroversen mellom Lon Fuller og H.H. Hart spisses problemstillingen mellom de systemeksterne og systemimmanente verdier i en ’semantisk’ kontrovers som er Wittgenstein verdig og godt kunne vært brukt som eksempel i Philosophisches Untersuchungen.

”The author’s [Fuller] insistence on classifying these principles of legality as a ‘morality’ is a source of confusion both for him and his readers…the crucial objection to the designation of these principles of good legal craftsmanship as morality, in spite of the qualification ‘inner’, is that it perpetrates a confusion between the two notions that is vital to hold apart: the notions of purposive activity and morality.”[33]

I Weimar-republikkens skjebnetid trengte man mer enn ’good legal craftmanship’.[34] Den man minst trengte var art. 48.2 i forfatningen slik bestemmelsen ble tolket av Rikspresident Hindenburgs politiske og juridiske støttespillere.

”Den berømte – for ikke si beryktede – art. 48.2nd ledd i Weimarforfatningen bestemte følgende: Rikspresidenten kan, når den offentlige sikkerhet og orden i Det tyske rike er alvorlig forstyrret eller truet, treffe de foranstaltninger som er nødvendige til å gjenopprette den offentlige sikkerhet og orden og om nødvendig skride inn ved hjelp av den væpnede makt. I dette øyemed kan han midlertidig helt eller delvis sette ut av kraft de grunnrettigheter som er fastsatt i artiklene 114, 115, 117, 118, 123, 124, og 153.”[35]

For den store majoritet blant det juridiske korps var Weimar-republikken et høyst ’uønsket barn’. Mange tyske jurister hadde store problemer med å tilpasse seg overgangen fra keiserriket til en demokratisk rettsstat som etter forfatningskampene i 1918-1919 (novemberrevolusjonen) gjorde spede forsøk på å gjøre Weimar-republikken til en ’Sozialer Rechtsstaat’.[36] For Carl Schmitt ble problemstillingen spisset i kampen mot ekspropriasjon av keiserens eiendommer i Tyskland.[37] For de demokratiske krefter og venstresiden i tysk politikk i Weimar ble dette en ’test-case’. Det ble det også for de konservative som hevdet den liberale rettsstats krav om rettsnormers generalitet.

”Schmitt’s 1926 work depends on an interpretation of the classics of modern liberal jurisprudence in order to formulate a dramatic contrast between general legal norms and individual legal commands or measures explicitly directed at particular objects or persons. In Schmitt’s account, only general law satisfies the conditions of the role of law-ideal (Rechtsstaat), respects the ideal of equality before the law, and guarantees judicial independence. The generality of the legal norm represents the very core of liberal legalism. (…) Legislative action that approximates the form of and individual in evitable blurs any meaningful distinction between judicial and administrative decision-making.”[38]

Med sin oppvekst og skolering i keiserrikets Tyskland var de preget av antidemokratiske holdninger og dyrking av ’Der Obrigkeitsstaat’.[39] Den demokratiske rettsstat ble av (litt for) mange jurister ansett som et fremmedelement.

”In the post-war period, however, the constitutional theory, influenced by Rudolf Smend, dealt with the state from the political viewpoint, a viewpoint which had previously been neglected. Smend went so far as to consider the legal order as a ‘foreign body’ (Fremdkörper) in the framework of the constitutional, i.e., the political system.”[40]

Deres tilhørighet til keiserriket og oppfatningen av republikken som en midlertidig kreasjon trukket ned over hodet på den tyske kulturnasjon[41] gjorde mange av dem til nyttige medløpere for totalitære retninger som fikk fotfeste i Tyskland allerede i 1918 og aktører i spillet om å velte hele byggverket.[42] ’Politische Justiz’ mot venstresiden, særlig KPD, var endemisk.[43]

”Gegen die KPD und ihre Nebenorganisationen wurde regelmässig das vollständige Instrumentarium des Straf- und Verwaltungsrecht eingesetzt. Sie konnten demnachpraktisch wie verbotne Vereinigungen behandelt werden; ohne dass dies aber durchgängig und zu allen Zeiten geschah. Gegen der NSDAP und ihre Nebenorganisationen blieb dagegen die Anwendung jenes Instrumentariums eben nicht der Regel-, sondern der Ausnahmefall.”

Antidemokratiske holdninger var ikke spesifikt for Tyskland. De kunne man finne i de fleste europeiske stater i mellomkrigstiden, mange med det fascistiske Italia som forbilde; som klerikalfascismen under Dolfuss og Schussnigg-regimene i Østerrike, Hortyregimet i Ungarn, Pilsudskyregimet i Polen, Pater Tiso i Slovakia, Franco i Spania og Salazarregimet i Portugal[44]; de vesteuropeiske land som strømninger som ikke manifesterte seg i konkrete maktovertakelser som Fedrelandslaget og Nasjonal Samling i Norge. Forskjellen var at i Weimar-republikken var institusjonene og republikkens tilhengere så svekket i den kritiske fase, at den organiserte motstand mot den demokratiske rettsstat ledet av nazistene ble ’dråpen der utholkar begeret’.
 

4 Legitimitet mot legalitet

Desisjonistisk rettstenkning, skriver Franz Neumann i en kommentar til Carl Schmitts monografi Die Diktatur, ”have nothing to do with Law”.[45]

”In this kind of legal thinking, law is nothing but a technique for transforming the political will into legal form. In decisionism law is nothing but an Arcanum for the maintenance of power.[46]

Selv om Franz Neumann hadde en funksjonalistisk (sosiologisk) oppfatning av retten, avviste han ikke at normative eller institusjonelle rettsteorier hadde sin verdi. For Carl Schmitt ble spørsmålet om legitimasjon av den legitimerende autoritet stilt opp mot den innholdsløse normativismes rettsstatlige legalitet. Legitimitetsbegrepet tar en vending, blir en provoserende motsetning til legalitetsbegrepet.[47] Legitimitet står mot legalitet, og ’der normative Kraft des Faktischen’ får en helt annen betydning i Carl Schmitts univers enn i Georg Jellineks (sosial)statslære og i Gerhard Anschutz, Richard Thoma og Walther Jellineks statsrettsmonografier.[48] Slik Schmitt personifiserer de eksistensielle – faktiske-politiske – konflikter i ’venn-fiende’-dikotomien, utelukkes normative(rettslige) løsninger fra den politiske agenda. Den politiske legitimitet får forrang for den rettslige. Det avgjørende blir desisjonen – Die Entscheidung.

”The very intensity of such ’existental’ conflicts excludes the possibility of regulating them by liberal legal devices.”[49]

For Hans Kelsen var poenget i ’Wer soll der Hüter der Verfassung sein’ kampen for den liberale demokratiske rettsstats systemimmanente verdier, slik han formulerer disse verdier i sin rene rettslære under betegnelsen Eigengesetzlichkeit.[50]

Ifølge Carl Schmitt måtte løsningen finnes utenfor den ’normative virkelighet’, i desisjonen – den politiske kamp og i diktaturet. Først i Rikspresidentens diktaturfullmakter – Der Hüter der Verfassung – fra mars 1933 i Hitlers ubegrensede maktmonopol – Der Führer schütz das Recht – blir unntakslovgivningen – diktaturet – for Schmitt det eksekutive over det rettslige en verdi per se, realiseringen av Rex over Lex. Maktfordelingsprinsippet blir ofret på det eksekutives alter.

”Die gewaltige Steigerung der Exekutivgewalt im Gegensatz zur parlamentarischen Legislative, in der vor allem auch ausländische Betrachter einen entscheidenes Faktor der Auflösung der Republik zu sehen sich gewöhnt haben.”[51]

Forskjellen på rettslig legitimitet og legalitet hevder David Roland Doublet og Jan Fridthjof Bernt er at:

”...legitimitet er en rettferdiggjørelse på grunnlag av verdier, mens legalitet er rettferdiggjørelse på grunnlag av lov eller andre formelle – 'objektiverte rettskilder' – ulike typer praksis eller sedvane. I de tilfeller hvor rettferdiggjørelse skjer på grunnlag av verdier som også rettssystemet hviler på, vil det være et tilsynelatende sammenfall mellom rettslig legitimitet og legalitet.”[52]

Det er i dette skjæringspunktet man kan identifisere skillet mellom de systemimmanente og de systemeksterne verdier. I tillegg hviler rettens legitimitet på rettferdiggjøringen av en politisk og rettslig ordning. For Hans Kelsen ble det et poeng i strevet for en konstitusjonell domstol som motvekt til Rikspresidentens diktaturfullmakter som han oppfattet som en trussel mot den demokratiske rettsstat. Kampen for rettens institutter og institusjoner blir i hans neokantianske holdning en del av sein og ikke sollen.

”So while Kelsen saw the demand for such guarantees as inherently political, it seemed to follow him that, given that demand, there is a technical requirement that the guarantees should be in the hands of a body which is not directly involved in the exercise of political power.”[53]

Det er særlig under store sosiale og politiske omveltninger som i Weimar-republikken at legitimitetsgrunnlagets rettslige grunnlag blir fremtredende og veiviser for hva som kan gå galt når målet helliger midlene.

”So wurde die Endfase der Weimarer Republikk zum einzigarten Beispiel moderner Notverordnungspolitik auf der Grundlage ungewöhnlich flexibler Ausnahmebestimmungen.”[54]

5 "Der Hüter der Verfassung": Grunnlovens vokter

Hans Kelsens artikel – ’Wer soll der Hüter der Verfassung sein?’[55] – var et direkte tilsvar til Carl Schmitts Der Hüter der Verfassung. [56] Carl Schmitt publiserte i 1924 en artikkel – Die Diktatur des Reichspräsidenten – hvor poenget er at Rikspresidentens ’kommissariske diktatur’ har til formål å sikre forfatningen og at det skiller seg fra makten til de suverene fyrster – det monarkiske prinsipp.[57] Opp mot det ’kommissariske diktatur’ stiller han det ’suverene diktaturet’ til nasjonalforsamlingen som opphører ved forfatningens ikrafttredelse.[58] Art 48.2 dreier seg ikke om statsnødrett, siden Rikspresidentens kompetanse er forutsatt i forfatningen.[59]

”Aufgabe der kommissarischen Diktatur sei also die Reichsverfassung zu schützen.”[60]

Etter en periode mellom 1925 og 1930 hvor debatten om bruk av art. 48.2 var kommet i bakgrunnen, førte sammenbruddet i storkoalisjonen våren 1930 til at spørsmålet om bruk av rikspresidentens diktaturfullmakt igjen ble høyst aktuelt. På grunn av Riksdagens handlingslammelse ble art. 48.2 i forbindelse med oppløsningsretten i art. 25. 1 et middel til å regjere uten støtte i Riksdagen.

”Denne ’nødforordningsrett’ reiste tidlig under Weimar-republikken en del diskusjon angående dens rekkevidde efter forfatningen. Faktisk ble presidentens nødforordningsrett – ved siden av oppløsningsretten – et effektivt våpen i regjeringens hånd, som fra begynnelsen av 1930-årene førte en kamppolitikk mot riksdagen, brøt med parlamentarismens prinsipper og faktisk på den måte kom til å bane veien for nazismen.”[61]

Rikspresidenten blir den nøytrale megler – Pouvoir Neutre – i den styringsudyktige pluralistiske partistat. Det er utgangspunktet for Carl Schmitts skrift i 1931; Der Hüter der Verfassung. I Der Hüter der Verfassung blir Rikspresidenten fremstilt som det partipolitiske nøytrale og uavhengige samlingspunkt – demokratisk valgt i et system bygget på plebisittært grunnlag – den formidlende part mellom regjering og parlament. [62]  Rikspresidenten representerer hele det tyske folk, og er hevet over det partipolitiske kjekkel.

”Nach Schmitt setzt die Verfassung das ganze deutsche Volk eine Einheit voraus, die unmittelbar, nicht erst durch soziale Gruppenorganisationen vermittelt, handlungsfähig ist, die ihren Willen zum Ausdruck brigen kann und sich im entscheidenden Augenblick auch über die pluralistischen Zerteilung hinweg zusammenfinden und Geltung verschaffen soll.[63]

Rikspresidentens autoritet som representant for folkets vilje (Gesamtwillen) og forfatningen gjør det mulig å forsvare og beskytte det tyske folks enhet og vilje.[64] Det er på grunn av ’det pluralistiske politiske systems forfatningsødeleggende metoder’ at Carl Schmitt tildeler Rikspresidenten rollen som grunnlovens forsvarer og finner redskapet i forfatningens art. 48.2’s nødforordningsrett.[65] Når Riksdagen, ifølge Schmitt, er blitt en skueplass for motstridende interesser og i praksis handlingslammet, trer Rikspresidenten frem på scenen som samlingspunkt og representant for det samlede tyske folk. Schmitt avviser å opprette en konstitusjonell domstol som han hevdet ville fremstå som et politisk organ og selv bestemme innholdet i konstitusjonen. Justiz ville ikke lenger være Justiz.

”In einem Staate, der nicht reiner Justizstaat ist, kan sie (die Justiz) solche Funktion nicht ausüben.”[66]

Schmitts innvending var at en rettslig subsumsjonsprosess var umulig i en konstitusjonell domstol fordi de fleste saker som blir behandlet av en slik domstol, referer seg til innholdet av ubestemmelige grunnlovsnormer. Schmitt hevdet at domstolene ikke hadde en legitim rolle å spille i slike saker.[67]

”In einem Gesetzgebungsstaat dagegen kann keine Verfassungsjustiz oder Staatsgerichbarkheit als eigentlicher Hüter der Verfassung geben.”[68]

Ifølge Hans Kelsen finnes svaret i Carl Schmitts politiske strategi. Schmitt ønsket ikke uavhengige dommere som kunne utfordre Rikspresidenten. Weimar-forfatningen hadde allerede en vokter av grunnloven, Rikspresidenten.[69]

”Am Begriff der politischen Einheit verdeutlich sich in Schmitts Schrift ’Der Hüter der Verfassung’ seine antiparlamentarische Grundhaltung. Im Fortgang dieser Schrift stelt er das Parlament Schritt für Schritt in einen Gegensatz zur politischen Einheit des Volkes und damit in einen Gegensatz zum Staat als Ganzen: Das Parlament spaltet, zerstört und verhindert die politische Einheit. Einen Höhepunkt findet dieser Prozess in der Feststellung eines ’verfassungswidringen Pluralismus’, nachdem er diesen eindutig und untrennbar mit dem Parlament verknüft hat. (…) Das Parlament als solches ist verfassungswidrig! Folgerichtig führen Schmitts ûberlegungen zu dem Schluss, dass im parlamentarischen System selbst die Vorausetzungen der ausserordentlichen Befugnisse liegt.”[70]

6 Wer soll der Hüter der Verfassung sein? – Hvem skal være Grunnlovens vokter?

Mot Carl Schmitts fremheving av Rikspresidenten som forfatningens redningsmann setter Hans Kelsen den konstitusjonelle domstolen. Han arbeidet for at Staatsgerichthof skulle få utvidet sin kompetanse til en konstitusjonell domstol med prøvingsrett for lover og administrative vedtak.[71] Kelsen behandlet spørsmålet om en konstitusjonell domstol i en artikkel allerede i 1928: Wesen und Entwicklung der Staatsgerichtbarkheit.[72]

Kelsens kritikk kan ifølge David Dysenhaus betraktes med en politisk, rettslig eller rent teknisk vinkling og kan spores i forskjellen mellom Carl Schmitt og Hans Kelsens syn på forholdet mellom juss og politikk.[73] Hans Kelsen aksepterer Carl Schmitts argumentasjon, men avviser den som rettslig. Han anklager Scmitt for å ha en politisk agenda innpakket i rettslige termer.[74]

”This ambiguity is almost inevitable in a debate between someone who holds that things will go better if a clean break between legal science and politics is respected (Kelsen) and someone who holds that any claim about law is political, and thus that the claim that there should be a break between law and politics is an attempt to conceal a political agenda.”[75]

Kelsen åpner sin polemikk mot Carl Schmitt ved å slå fast at det er en alvorlig og kontroversiell debatt både om det politiske behov for konstitusjonelle garantier i form av en institusjon som kan sikre at både parlamentet og regjeringen handler konstitusjonelt og hvordan dette rent teknisk kan løses.[76] Striden ble som nevnt utløst av Rikspresidentens bruk av art. 48.2’s nødforordningsrett og Carl Schmitts ukritiske støtte til presidentens diktaturfullmakter.

Kelsen hevder at kampen for Rikspresidentens rolle – Presidentaldiktaturet fra 1930 – som nøytral part med omfattende nødforordningsmyndighet er en gjenoppliving av 1800-tallets monarkiske prinsipp hvor monarken så på seg selv som beskytter av konstitusjonen – Der Hüter der Verfassung – og motarbeidet konstitusjonelle garantier som også kunne anvendes mot ham selv. Ifølge denne ideologi skulle monarken være den nøytrale tredje part som skulle sikre at maktutøvelsen ikke overskred rettslige grenser. Men monarken er også antatt å være statens øverste organ som besitter av lovgivningsmyndighet som han ikke deler med folket utenom som deltakere i utformingen av rettsreglene.[77]

”Eineveldet sin styringsskipnad hadde mykje til sams med eit moderne diktatur” skriver Trygve Fosnes:

”På den andre sida bygde og eineveldet på at styringa skulle skje i samsvar med lova – kongens lov – sjølv om Kongen ga seg eit heilt uavgrensa fritak- og unntaksrett. Det kan difor talast om ein ’kongeleg legalitet’ Dette er truleg eit avgjerande omstende for å skjøna utviklinga i åra framover: at eit absolutt diktatur på ein måte skapa ein rettsstat. … Kongen sto ikkje berre som garant for lov og rett. Men som rettens herre måtte han og stå som garant for den retten han sjølv ga."[78]

I monarkiets politiske atmosfære, blir monarken som beskytter av konstitusjonen en effektiv motvekt til kravet om en konstitusjonell domstol.[79] Det er derfor overraskende, skriver Kelsen når Carl Schmitt fornyer Benjamin Constants teori om kongen som pouvoir neutre – den nøytrale makt – fra ’det konstitusjonelle teaters skrothaug’ og tildeler Rikspresidenten som statsleder ubegrenset myndighet.[80] Det problematiske med Schmitts teori er at den overfører Constants fiksjon fra den suverene monark til en demokratisk valgt statsleder.[81] Dessuten ser han trusselen – ikke fra det eksekutive, slik som i teorien om det konstitusjonelle monarki – men fra parlamentet.

Kelsen advarte mot at det ligger et politisk og ideologisk moment i Schmitts argumentasjon mot en konstitusjonell domstol som har myndighet til å prøve lovers grunnlovsmessighet og ikke minst administrative avgjørelser som Rikspresidentens kvasilovgivning.[82]

Han mener å finne en anomali i Schmitts argumentasjon mot en konstitusjonell domstol som kunne spores i Schmitts karikatur av hans egen rene rettslære.[83] For Kelsen er det et politisk element i enhver juridisk avgjørelse slik at det politiske alltid er en del av domstolens myndighetsutøvelse. Han gir i denne sammenheng begrepet politisk en helt konsis betydning.

”Schmitt started, Kelsen said, from the mistaken premise that there is a fundamental contradiction between the function of the judiciary and the political function, so that, because the decision about constitutionality is a political decision, it is no longer judicial. If one give the highly ambiguous word ‘political’ a determinate meaning, he said, the one might suppose that the contrast here is between exercise of power and application of law.”[84]

Et vesentlig poeng i Kelsens kritikk av Carl Schmitt var av prosessuell karakter hevder David Dysenhaus.

”On Kelsens view, an issue is not the subsumption of the facts but of the norm to which the facts give rise. The question is, in other words, whether the norm that one takes to be produced by the facts – whether it be the norm created by contract or a will or statute – is one valid by the criteria of relevant legal norms. Hence, a constitutional court reacts to the recognition of the unconstitutionality of a law with an act which is direct antithesis to the fact of the production of the other, the unconstitutional norm. The issue in constitutional law is not, as Schmitt had it, an issue of a norm normatively protecting itself, or a weaker law being protected by a stronger law or vice versa. The issue is simply whether a norm should be invalidated for the reason that the fact of its production stand in contradiction to a norm that governs this fact and is therefore higher.”[85]

Kelsen la til at ikke bare må konstitusjonen forstås som en del av rettens hierarki – Stufenbau – men er underkastet visse materielle og formelle betingelser. Det er et vilkår at rettsreglene er vedtatt i overensstemmelse med de prosessuelle krav – de formelle betingelser, men reglenes innhold er også et gyldighetskriterium – de materielle betingelser.[86] Kelsen var åpenbart klar over at dette åpnet for lovgivning fra domstolens side da han uttalte at ved å underkjenne en lov produseres en negativ norm i motsetning til den generelle norm som den konstitusjonelle domstol overprøver.

”Dann ein Gericht, da sein Gesetz aus dem Grunde seiner Verfassungswidrigkeit oder eine Verordnung aus dem Grunde ihrer Gesetzwidrigkeit auf den konkreten fall nicht anwendet, vernichtet eine generelle Norm und fungiert so auch als ’negativer Gesetzgeber’ (im materiellen Sinne des Wortes ’gesetz’).”[87]

Dermed avviker hans oppfatning fra Carl Schmitt som bygger på den klassiske oppfatning av maktfordelingsprinsippet. Kelsen argumenterer med den rettslig kompetanse ikke er fordelt men delt. Folkets suverenitet er ikke ensidig å finne i parlamentets lovgivningskompetanse, men i alle statens organer, det vil si i rettsordenen. Schmitt hevder at å opprette en grunnlovsdomstol som beskyttelse av forfatningen er en politisering som truer og ikke verner grunnloven.[88]

For Kelsen er det et praktisk spørsmål som ikke er avgrenset til en konstitusjonell domstol. Det er legitimt å ønske å avgrense deres politiske karakter ved å begrense tolkningsrommet, men der er likevel et særpreg som gjelder alle domstolers skjønnsutøvelse.[89] Kelsen hevder at selv om det ikke finnes noen naturrettslige regler som står over forfatningen, er det mulig å positivere slike regler som uttrykker systemimmanente verdier som likhet for loven, frihet etc. den liberale demokratiske rettstats verdier. Regler som er av sein-karakter (er) og ikke sollen (bør) for å bruke Kelsens kantianske terminologi.

Hvis derimot innholdet i disse reglene ikke er bestemt i forfatningen, men fremstår som rene generalklausuler eller rettferdighetsbetraktninger, åpner man for en domstolskapt rett som etter hans mening ville være i strid med grunnloven. Domstolen blir en ’negativ lovgiver’.

”Gerade im Bereich der Verfassungsgerichtbarkheit aber können sie eine höchst gefährliche rolle spielen, und zwar wenn es gilt, die Verfassungsmässigkeit von Gesetzen prüfen. Richtet die Verfassung an den Gesetzgeber die Auffordrung, seine Tätigkeit im Einklang mit ’gerechtigkeit’, ’Friheit’, ’Billigkeit’ ’Sittlickeit’ usw. Zu entfalten, dann könnte man in diesen Worten Richtlinien für den Inhalt künftiger Gesetze erblicken. Gewiss nur zu Unrecht, da solche Richtlinien nur vorliegen, wenn eine bestimte Richtung angeben, wenn irgendein objektives Kriterium in der Verfassung selbst gegeben ist.”[90]

Kelsen finner likevel at hans oppfatning av maktfordelingsprinsippet ikke kommer i strid med suverenitetsprinsippet, slik det er representert ved folkets valg av den lovgivende forsamling siden også den lovgivende forsamling er underkastet de systemimmanente verdier som skranke for sin egen lovgivningskompetanse. Det gyldighetskriterium Kelsen setter, ville vært et effektivt våpen mot Rikspresidentens (mis)bruk av nødforordningsinstituttet.

”…Kelsen held that there is a principle of legality which is the central feature of any legal system and which requires that all official action be in accordance with the law. Just as judicial officials and executive officials must abide by the principle of legality in order to for their acts to be counted as legal valid, so the acts of the legislature must be in accordance with the norms of the constitution in order to be valid. And a court, in testing the constitutional validity of legislation, is merely enforcing the principle of legality which is at stake when it is asked to pronounce on the validity of some administrative directive. Thus he rejected the claim that legislative sovereignty is irreconcilable with constitutional adjudication. That claim, in his view, merely masks the tendency to allow, in open contradiction with positive law, the political power residing in the legislature free rein from constitutional norms. This might be desirable, ‘but cannot be supported by scientific arguments.”[91]

Kelsen finner likhet mellom den rettslige subsumsjonsprosess og den demokratiske parlamentariske lovgivningsprosess i den forstand at den i et gitt øyeblikk blir en spenning mellom det normative og kravet om konfliktløsning. I parlamentet i kampen mellom motstridende politiske interesser. I retten gjennom å underkaste de motstridende interesser statens vilje som åpner for at det politiske element i den rettslige skjønnsutøvelse. Han legger likevel en spesifikk mening i bruken av politisk i den forbindelse, fordi det i retten dreier seg om normkonflikt og anvendelse av en høyere norm.[92]

Schmitt derimot, avviser at det foreligger et politisk element når dommere tar stilling til motstridende interesser når han hevder at ’rettslig pluralisme’ står i strid med de kollektive interesser som for ham er grunnlaget for staten og forfatningen.[93] For Carl Schmitt, hevdet Kelsen, bygger på ideen om det tyske folks homogenitet som det ekte grunnlaget for staten og forfatningen.

”It is that idea that leads to the conclusion that the President is the only true guardian of the Constitution in virtue of his election by the German people as a whole and his oath of allegiance to the Constitution. Kelsen did not deny that the President had a guardianship to play in terms of Article 48, but he insisted that the role is narrow and only one kind of constitutional guarantee among others.”[94]

Hans Kelsen var klar over hvor Carl Schmitts tankemønster ville føre hen, og han prøvde å argumentere ut fra sitt rettspositivistiske ståsted mot Schmitts glorifisering av art 48 og Rikspresidentens diktaturfullmakter. Når Schmitt dvelte på det symbolske i identifiseringen av Rikspresidenten og det tyske folk, og når han fokuserte på Rikspresidentens diktaturfullmakter, var det ikke fordi han anså Rikspresidenten som det organ mest skikket til å kontrollere lovers grunnlovsmessighet. Hans poeng var at Rikspresidenten har legitimitet og politiske verktøy til å fatte avgjørelser i situasjoner preget av ekstrem politisk konflikt, og at disse situasjonene er normativt ubundet eller riktigere, de forekommer i et normativt ingenmannsland.[95]

Det er på tide å avlive myten om at det var rettspositivismen som tok livet av Weimar-republikken slik Gustav Radbruch hevdet like etter krigen.[96]

”Die festgeslossen vollzogene Abkehr vom Positivismus ging vor allem auf die Programschrift Carl Schmitts mit dem Tittel ‘Über die drei arten de rechtwissenschaftlichen Denkens’ Sie richtete sich entscheiden gegen den liberalen Rechtsstaat der Weimarer Verfassung, der das recht mit Gesetz verwechsele, in der bossen ’Berechenbarkheit’ verzichte und jeder personalen Autorität feindlich ist.”[97]

Rettspositivismen ble satt på sidelinjen og ’konkreter Ordnungsdenken’ underlagt førerprinsippet ble grunnlaget for den nazistiske ’völkische’ rettskildelære[98] slik det ble formulert av Karl Larenz.

”Das völkische Rechtsdenken … belässt vor allem das Gesetz nicht in seiner isolerten Stellung, sondern stelt es in den Gesamtzusammenhang einer Ordnung hinein, deren Grundgedanken übergesetzlicher Natur, weil in der Wesenart, Sitte und Rechtsanschaung des Volkes angelegt sind…”[99]

7 Ronald Dworkin og Hans Kelsen: rettens evalueringsgrunnlag

Det finnes en fellesnevner mellom Hans Kelsens argumentasjon om rettslig positivering av politiske og moralsk/etiske verdier – systemimmanente (iboende) verdier i Wer soll der Hüter der Verfassung sein? – og Ronald Dworkins rettsfilosofi.[100]

Utgangspunktet for Dworkin er hans kritikk av den rettspositivistiske oppfatning av retten som normativt lukket, men kognitivt åpen. Det innebærer at retten selv velger den informasjon – input – som den trenger for å opprettholde seg selv (politiske vedtak lovgivning, konfliktløsning, dommer etc.), samtidig som den er ugjennomtrengbar for andre normative forestillinger enn de rettslige, det vil si etiske og moralske verdier. En teori som vanskelig kan tilskrives Hans Kelsen, men som er et sentralt element i Niklas Luhmans rettsfilosofiske teori i sin vektlegging av rettssystemets eksklusivitet i forhold til andre sosiale systemer – retten som subsystem – og avviker fra Kelsens både i forhold til anvendelsen av legitimitetsbegrepet og legitimasjonsgrunnlaget.[101]

Luhman skiller mellom kognitive (faktiske) og normative forventninger. Det er rettens oppgave å stabilisere de normative forventninger når de ikke inntreffer, det vil si at det misforhold det er mellom kognitive og normative forventninger.[102] Luhmans funksjonalistiske tilnærming og kritikk av det substansielle legitimitetsbegrepet i sin vektlegging av rettens legitimeringsprosedyrer skiller seg fra Dworkins ved at Luhman insisterer på rettens normative lukkethet og ekskludering av omgivelsene – andre sosiale systemer.[103]

Dworkin stiller spørsmål ved rettens nøytralitet og stiller spørsmål ved om rettens legitimitet er å finne i legalitetsprinsippet. For Ronald Dworkin er rettslig diskurs uavhengig av politiske og moralske vurderinger bare i den forstand at de politiske og moralske prinsipper må ’oversettes’ til rettens nøytrale språk og knyttes til rettsreglene (the legal code). Et hovedpoeng i hans rettsteori er gyldighetskriteriet.

”Beneath this unity of code, however, one finds that legitimate law involves a complex notion of validity. This explains why landmark decisions and important precedents usually admit reasons of extralegal origin, hence pragmatic, ethical and moral considerations, into legal discourse.”[104]

Dommere, argumenterer Dworkin, er tvunget til å begrunne sine avgjørelser i de konkrete saker de tar stilling til, og de prinsipper de da anvender, står ikke fritt. Dette er prinsipper som ikke bare er de mest adekvate for å begrunne en avgjørelse, men er prinsipper som henter sin gyldighet fra det foreliggende rettsstoffs systemimmanente verdier (principles which best justify the relevant legal material). Begrepet systemimmanente verdier er ikke et entydig begrep, og Dworkins skiller seg fra Lon Fullers prosedurale normative tilnærming til rettens evalueringsgrunnlag (Internal morality of law).[105]

”Dworkin argues … both that such a principled justification is intrinsically a moral one and that the core of this morality is the liberal principle of equal concern and respect for all individuals. Hence he seeks to refute the positivist separation thesis by establishing what we think of as substantive normative threshold for law, in contrast to Fuller’s procedural normative threshold.”[106]

Fra positivistisk (funksjonalistisk) hold har både Fuller og Dworkin vært kritisert for å hevde at det foreligger slike substansive normative eller moralske bindinger på lovgivningen. Dommere som følger Dworkin vil finne at disse såkalte bindinger har særdeles usikker moralsk styrke siden de forholder seg til fleksible normer. I så fall må vi falle tilbake på den liberale demokratiske rettsstats systemimmanente verdier. Dworkin hevder at retten, for å være legitim, må oppfylle visse liberale standarder.

”…Dworkin claims that liberal standards are also already immanent in the law, waiting to be brought to the surface in principled justifications for judicial decisions.”[107]
”That is, the material will have to be in consistent with liberal values in order to be amenable to a liberal justification.”[108]

Det viser seg at dommere ofte må velge mellom konkurrerende begrunnelsesgrunnlag, noe som fra positivistisk hold er blitt tatt til inntekt for at det foreligger et skjønn ikke bare knyttet til faktum, men til de overordende normer – primary rules of recognition – for å bruke H. H. Harts terminologi.[109] For Hart og hans tilhengere har det vært påpekt at det skyldes uenighet om innholdet i de overordende normer og ikke i deres eksistens.
 

8 Den demokratiske rettsstats verdier

I rettsutviklingen fra den ’mørke’ middelalder til den revolusjonære epoke i europeisk historie ble det utkjempet en kamp om synet på mennesket som førte til et paradigmeskifte i rettsoppfatningen av individet. Overgangen fra objekt til rettssubjekt fikk sin utforming først i den amerikanske menneskerettighetserklæring, senere i de fleste europeiske staters moderne konstitusjoner. Samtidig ble eiendomsrettsbegrepet transformert fra den kollektivistiske føydale produksjonsform til det individualistiske forhold mellom arbeid og kapital slik det manifesteres i den private eiendomsrett. Kontraktsrettsutviklingen gikk hånd i hånd med subjektiviseringen av mennesket inntil de store motsetningene oppsto i forbindelse med den industrielle revolusjon og kampen for arbeidernes rettigheter. Kontraktsfriheten, som aktivt ble brukt av de politiske økonomer som Ricardo og Malthus i kampen mot de framvoksende fagforeninger, medførte rikdom for borgerskapet – slaveri for arbeiderklassen. Det rettslige eiendomsbegrepet forandrer karakter ved at det representative element (dispositio) forskyver den faktiske ihendehavelsen (possessio) – og det er konneksinstituttet (Konnexinstitut) – som ifølge Karl Renner tar over noen av funksjonene til det rettslige eiendomsbegrepet i det kapitalistiske samfunn – ’The function becomes divorced from the legal institition’.

“The contract of obligation, itself an institution complementary to ownership (formal), absorbs property by taking over its principal functions, thus opening revealing the true character as mere title to surplus value. This example shows us that economic ownership is clearly distinguishable from its original form, that of legal property.”[110]

Disse spenninger ble transformert inn i den rettslige diskurs på 1900-tallet i kampen for/om/mot den liberale demokratiske rettsstat. Nye begreper ble introdusert av de tyske sosialdemokratene som Sozialer Rechtsstaat og i Per Albin Hanssons visjon av Sverige – Folkhemmet i strid med 1800-tallets liberalistiske ’nattvekterstat’. På den andre siden utviklet det seg totalitære retninger som ville velte hele den demokratiske rettsstat som de hevdet representerte og tjente rene klasseinteresser.

De ble utkjempet en kamp om den demokratiske rettsstats verdigrunnlag. De systemimmanente verdier ble av kritikere av den demokratiske rettsstat ansett som et ’tomt’ skall. Den andre verdenskrigs grusomheter og det tredje rikets vilkårlige rettutøvelse satte disse verdier på nytt i sentrum. I Norge ble den demokratiske rettsstat i etterkrigstiden en hedersbetegnelse som selv kommunistene – i alle fall i de første etterkrigsår – samlet seg rundt.

For Hans Kelsen var demokratiet den viktigste arena for kampen mellom ulike verdisyn. Og hvilken form demokratiet har, har, ifølge Kelsen, innvirkning på innholdet i demokratiet og retten, jfr en bok han skrev i 1929 under kampen om Weimar-republikken.[111] Wolfgang Friedmann oppregner de rettsstatlige verdier i de moderne demokratier – Legal Values in modern democracy – i sin bok Legal Theory hvor han problematiserer overgangen fra de liberale demokratiske rettsstatsverdier til velferdsstatens planlegging og intervensjonssamfunn.

”The main forces in the development of modern democratic thought have been the liberal idea of individual rights protecting the individual, and the democratic idea proper, proclaiming equality of rights and popular sovereignty. The gradual extension of the idea of equality from the political to the social and economic field has added the problems of social security and economic planning. The implementation and harmonization of these principles has been and continues to be the main problem of democracy. A discussion of the principle values of modern democracy can be grouped round four themes of legal theory: (1) The legal rights of the individual. (2) Equality before the law. (3) The control of government by the people. (4) The rule of law.”[112]

Intervensjonsstatens kompleksitet undergraver det klassiske kravet om normers generalitet, og de såkalte primary rules of recognition blir ubestemmelige og overlater til dommere og utøvere av delegert myndighet å utvikle retten som reaksjon på den kompleksitet de møter i samfunnet, selv om dagens positivister ikke nødvendigvis ser på det som et problem. Dette fører til en vekst i det administrative apparat som har konsekvenser for maktfordelingsprinsippet, og skillet mellom den utøvende og lovgivende blir uklar.

”All that such growth does is increase the amount of discretion in complex legal orders that will in any case inevitable allow much scope for discretionary law-making by officials. Hence the crucial feature of this positivist position is that it has consequences for a theory of the separation of powers, rather than according such a theory any role in understanding the nature of law.”[113]

Problemet oppstår når det administrative apparat gjennom særlovgivning som beredskapslovene og den såkalte ’terrorlovgivning’ utstyres med fullmakter – utenfor eller med svekket domstolskontroll – som hjemler vesentlige unntak fra Habeas Corpus prinsippet og andre rettsstatlige garantier. ’Kjernen’ – den demokratiske rettsstats systemimmanente verdier – utfordres – Wer soll der Hüter der Verfassung Sein? Den politiske diskurs lover ikke godt slik den i dag fremstår på Stortinget som et kappløp i ansvarsfraskrivelse og vegring av bruk av instruksmyndighet.

Kampen om den demokratiske rettsstatsverdier er ikke et avsluttet kapitel.

9 De systemimmanente verdier og norsk unntakslovgivning

Få norske borgere er bevisst hvor omfattende innskrenkinger i den personlige frihet og politiske rettigheter som er hjemlet i beredskapslovene.[114] Beredskapsloven reiser i tillegg folkerettslige spørsmål i kap. III. Forholdet mellom militær og sivil myndighet på krigsskueplass hvor grensene mellom militære myndigheter og sivilforsvaret blir utvisket. I kraft av § 6 underlegges sivilforsvaret den militære kommandomyndighet på krigskueplass ved at politimesteren som er underlagt militær instruks også er sivilforsvarets øverste myndighet. Dette medfører at norsk sivilforsvar i dag ikke faller inn under folkerettens beskyttende regler for et sivilt sivilforsvar, men må behandles som et rent militært sivilforsvar – Military civil defence.[115] I § 6. 1. ledd heter det:

”På krigsskueplass kan de militære myndigheter overta øverste ledelse av politiet og kan i så fall om nødvendig midlertidig sette politiets embets- og tjenestemenn ut av virksomhet. Kongen kan bestemme at alt politi, enkelte politikorps eller politiet i visse distrikter skal innlemmes i de militære styrker. I den utstrekning det ansees nødvendig å fremme og trygge militære tiltak kan de militære myndigheter overtal ledelsen også av andre sivile forvaltningsgrener. Sivile tjenestemenn og ombudsmenn i stat og kommune skal gi de militære myndigheter den hjelp som forlanges.”

Like ille er det at beredskapsloven hjemler rene grunnlovsbrudd.

”Går det da an å gi en lov som bemyndiger til i fremtiden å tilsidesette grunnloven, under forutsetninger som loven fastsetter generelt på forhånd? Kan man – som det har vært sagt – ’antecipere’ nødretten på denne måte? Det er efter min mening i og for seg ikke rettslig utelukket å gi en lov som bemyndiger til grunnlovsbrudd under den og den fremtidige, ekstraordinære nødssituasjon. Men spørsmålet er hvilken rettsvirkning en slik lov kan få. Det kan ikke antas at lovgiveren har myndighet til å avgjøre i dag med bindende virkning nødrettsspørsmål som melder sig i fremtiden.”[116]

Lovens virkeområde er ikke avgrenset til krig eller krigslignende tilstander. Etter § 3’s ordlyd – Når riket er i krig eller krig truer eller selvstendighet eller sikkerhet er i fare som følge av pågående eller truende fiendtligheter mellom fremmede stater eller av andre grunner – er det nok at sikkerheten er i fare. Utvalget som la frem innstillingen til beredskapslovene utalte:

”Under en situasjon med sterk utenrikspolitisk spenning vil således indre uroligheter kunne bety en overhengende fare for rikets sikkerhet, selv om det i øyeblikket ikke kan påvises at det foreligger krigsfare for Norge.”[117]

Både før – se direktiver til de militære sjefer av 10. juni 1949 – og i kjølvannet av vedtakelsen av beredskapsloven ble det bl.a. utarbeidet lister over personer som øyeblikkelig skulle interneres uten lov og dom i tilfelle en krisesituasjon skulle inntre.

”De militære sjefene var opptatt av om politiet hadde lister over personer i distriktet som kunne tenkes å ville forstyrre mobiliseringen, hvem som var på listene og om politiet hadde nok folk til å, ’kunne ta alle samtidig’. Justisministeren svarte at A-listen omfattet 100 personer ’som når som helst kan tas i preventiv foranstaltning’ og at B-listen omfattet 300 personer.
’Skal man gå utenom disse listene, må man sope opp alle sammen.’
Statsminister Gerhardsen ga uttrykk for at de som blir arrestert ikke må bli satt i varetektsarrest. … Forsvarsministeren ga uttrykk for at personer på liste B ’må være minimum som blir tatt ved mobilisering'.”[118]

Det er ingenting som tyder på at disse listene ikke også i dag holdes oppdatert selv om Lundkommisjonens undersøkelser bare dokumenterte eksistensen av slike lister frem til 1972.[119] De som har innsyn i disse forhold, har ikke følt noe særlig behov for å følge opp sitt ansvar. Da Per Borten som statsminister viste interesse, ble han møtt med en mur av taushet fra overvåkningsmyndighetene som hadde fått leve sitt eget hemmelige liv uten noen form for kontroll av Bortens forgjengere.

I tillegg har vi i dag i forbindelse med kampen mot terror, vedtatt en rekke lovendringer bl.a. i straffeloven som etter manges mening er i gråsonen av hva en stat som hevder å være en rettsstat kan akseptere. Rett nok har vi i Norge vært tilbakeholden i forhold til mange av våre samarbeidspartnere, men så har vi også beredskapslovene i bakhånd.

Frede Castberg var bevisst de feller vi kan gå i når vi kaster over bord de rettssikkerhetsgarantier den demokratiske rettsstat hviler på eller tar disse verdiene som selvsagt.

”Utenfor disse situasjonene – krig og krigstrussel – bør efter min mening ikke loven i sin helhet kunne anvendes. Hvis loven i sin helhet skal kunne anvendes også når der verken foreligger krig eller krigstrussel, da er det efter min mening ikke nok å stille som betingelse at ’rikets sikkerhet eller sikkerhet er i fare som følge av pågående eller truende fiendtligheter mellom fremmede stater eller av andre grunner’. … Det bør efter min mening være en betingelse at selvstendigheten eller sikkerheten er i overhengende fare, enten som følge av pågående eller truende fiendtligheter mellem fremmede stater, eller som et anslag mot landets forfatning under omstendigheter som gir grunn til å anta gjerningsmennene støttes av en fremmed makt.”[120]

Dagens hendelser i Pakistan har visse likhetspunkter med Weimar-republikkens skjebnetimer. Selv om Pakistan ikke oppfyller de krav vi stiller til en demokratisk rettsstat, viser hendelsen hvordan bruk av unnatakslovgivning kan sette den demokratiske prosess på sidelinjen. Som i Weimar bruker presidenten unntakslovgivningen for sigende å forsvare demokratiet. Han blir dermed Pakistans ekvivalent til Carl Schmitts Hüter der Verfassung. Shakespeares ord taler for seg selv.

”How oft the sight of means to do ill deed Make deeds ill done” (King John, Act 4).

Fotnoter

[1] Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåkning av norske borgere (Lund-rapporten). I Dok.nr. 15 (1995-1996)
[2] ”By the means of the law known as the Enabling Act, adopted by two-thirds majority of the Reichstag on 23 March 1933, Parliament incapacitated itself and abolished the division of powers between legislature and the executive. Parliamentary consent was no longer required for the enactment of laws.” Deutscher Bundestag. Sham parliamentarism in the National Socialist era. www.bundestag.de/htdocs_e/history/factsheets/enabling_act.pdf
[3] Hitlers koalisjon besto av 240 medlemmer. Den såkalte ’legale revolusjon’ som var alt annet enn legal, ble gjennomført ved å bruke Hitlers stormtropper i SA til å terrorisere de 80 medlemmene av KPD og de 121 fra SPD som var valgt høsten 1932. Ved valget 5. mars 1933 beholdt sosialdemokratene 120 mandater.
KPD var sterkt redusert p.g.a. forfølgelsen og deres mandater fra 5. mars ble opphevet allerede 8. mars 1933. Hitler hadde likevel ikke det nødvendige 2/3 flertall for å få vedtatt Ermächtigunggesetz som var kravet for å endre forfatningen. Endringene kom i stand ved fysisk maktbruk mot sosialdemokratene for å hindre dem å møte i Riksdagen. Ved å endre Riksdagsreglementet ble det mulig å oppnå det nødvendige flertall og som ikke kunne vært gjennomført uten støtte fra de borgerlige partier.
”The new regulation , accepted by all save the SPD, provided that those members absent without leave or excluded would count as being present, the decision lying with the President of the Reichstag (Göring).” Noakes, J./Pridham,G. Ed. (1990). Nazism – A history in Documents and Eyewitness Accounts 1919-1945, Vol. 1, s 155 og 161.Bracher, K. D. (1984) Die Auflösung der Weimarer Republik.
Weimar-konstitusjonen ble aldri opphevet, og formelt om ikke reelt var Riksdagen fremdeles lovgiver. Hitler fornyet sine dikturfullmakter i 1937, 1941 og senest på ubestemt tid i 1943. Det er derfor grunn til å hevde at Bonnrepublikken var en fortsettelse av Weimar-republikken. Bracher, K.D. (1969). Die Deutsche Diktatur – Entstehung – Struktur – Folgen des Nationalsozialismus, s 231-232
[4] Fraenkel,E. (1941). The Dual State – A Contribution to the Theory of Dictatorship, s 3
 [5] Vilkåret for å begrense ytringsfriheten i USA er at staten er truet av en ’clear and present danger’ ” Ifølge Oliver Wendel Holmes må hendelsene som legitimerer begrensninger i ytringsfriheten være av en slik karakter at ”the words used are used in such circumstances and are of such a nature as to create a clear and present danger that they will bring about the substansive evils that Congress has a right to prevent.” Schenk v. United States. 249 U. S. 47, 52 (1919). ”Justice Brandeis tells us that the Clear and Present Danger Test, as stated by Justice Holmes, ‘is a rule of reason’. Correctly applied, it will preserve the right of free speech both from suppression by tyrranous, well-meaning majorities and from abuse by irresponsible fanatical minorities.” Schwarz,B.(1993). A History of the Supreme Court, s 223
 [6] Se Frede Castbergs betenkning, Grunnloven og forslaget til ’beredskapslov’. I Dokument nr. 11 1950. Om Ot. prp.nr. 78 for 1950 angående lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og lignende forhold, s 2-11
[7] Nærmere om valgene i 1932 og 1933 se Lipset, Seymore M. (1968). Det politiske Menneske, s 132-143, Hagtvet, B. (1980). The Theory of Mass Society and the Collapse of the Weimar Republic: A Re-Examination. I Uglevik Larsen, S., Hagtvet, B. og Myklebust, J.P. (1980). Who were the Fascists: Social Roots of European Fascism, s 79-83
 [8] Kelsen,H. (1911) Hauptprobleme der Staatsrechtslehre – Entwickelt aus der Lehre vom Rechtssatze. Schmitt,C. (1912) Gesetz und Urteil – Eine untersuchung zum Problem der Rechtspraxis kan betraktes som en kommentar til Kelsen.
[9] Jabloner,C. (1998). Kelsen and his Circle: The Viennese Years. I European Journal of International Law, Vol. 9 s 368-385.
 [10] Jellinek,G. (1887). Gesetz und Verordnung, s 196
[11] I Kelsens kritikk av suverenitetsbegrepet – som han ønsket eliminert fra folkeretten – setter han rettssystemet istedet for staten som utgangspunkt for grunnormen. Kelsen,H.(1920). Das Problem der Souveränität und die Theorie des Völkerrecht. Beitrag zu einer reinen Rechtslehre, s 100-101
[12] Friedmann, W. (1967). Legal Theory, s. 276. For et resyme` av Kelsens Rene rettslære se Jabloner,C. (1998), s 171-173
[13] Eksistensialismen slik den ble utformet i Martin Heideggers versjon i Sein und Zeit (Tiden og Væren) fra 1927 uttrykte følelsene til et deklassert tysk intellektuelt småborgerskap tilbakeskuende virkelighetsoppfatning som ’kulturträger’ i det tyske keiserriket. Ringer,Fritz K. (1969) The Decline of the German Mandarins: The German academic community, 1890-1933.
 [14] Bakken,T.(2002). Risikoens former. Forskningsrapport 20/2002 Bedriftsøkonomisk Institutt, s. 26. Schmitt,Carl (1927). Politische Theologie, Desisjonisme er også en betegnelse på en retning i rettsvitenskapen som tillegger rettsavgjørelser vesentlig større betydning enn hva som er vanlig i rettskildelæren. Se Schmitt,Carl (1912). Gesetz und Urteil –Eine Untersuchung zum Problem der Rechtspraxis.
[15] Ernst Niekisch kalte i 1932 Der Begriff des Politischen for ’the bourgeois answer to the Marxist theory of class struggle. Balakrishan,G. (2000). The Enemy: An Intellectual Portrait of Carl Schmitt, s 111. Schmitt,C. (1927). Der Begriff des Politischen.
 [16] Hofmann,H. (1995). Legitimität gegen Legalität – Der Weg der politischen Philosophie Carl Schmitts. Dyzenhaus, D. (1997). Legality and Legitimacy – Carl Schmitt, Hans Kelsen and Hermann Heller in Weimar.
Vinx,L. (2007). Hans Kelsen’s Pure Theory of Law – Legality and Legitimacy.
 [17] Heller,H.(1929). Bemerkungen zur Staats und rechtsteoretischen Problematik der Gegenwart. I Archiv des öffentlischen Rechts, Band 16, Heft 3, s. 338. Schmitt,C (1928). Der Begriff des Politischen s 26 i 1963-utgaven.
[18] Schmitt,C. (1928). Der bürgerlische Rechtsstaat, in Abendland. I Deutsche Monatsheft, Vol. 3, Heft 7, s 201-202
[19] Cristi,F.R. (1984). Hayek and Schmitt on the Rule of Law. I Canadian Journal of Political Science, Vol 17, No 3, s 524. Schmitt, C. (1928). Die Diktatur: von den Anfangen des modernen Souverenitaetesdankens bis zum proletarischen Klassenkampf, s 22
[20] Når republikken lå i rennesteinen publiserte Carl Schmitt i 1934 den ’laudable artikkel’ Der Führer schütz das Recht – Zur Reichtagsrede Adolf Hitlers vom 13. Juli 1934. I DJZ 39 Jahrgang. s 943-950. Carl Schmitt desisjonisme tok en ny vending etter nazistenes maktovertakelse og orienterte seg i retning av Karl Larenz oppfatning om rettens opphav i de konkrete livsområder med et funksjonalistisk tolkningsrom (konkreter Ordnungensdenken – konkreter Auslegung) som grunnlag for dannelen av konkrete rettsbegrep. ”Carl Schmitt verkündet die These, dass alles Recht nicht in geschriebenen Normen (’Normativismus’) oder in isolerten Entscheidungen einer letzen Instanz (’Dezisionismus’) erschöfte, sodern seine Wurzelen in den ’konkreten Ordungen’ des Lebens habe.” Rüthers, Bernd (1989). Entartetes Recht – Rechtslehren und Kronjuristen im Dritten Reich, s 58 ”… das Problem der Gesetzlücken und der Lückenergänzung, dass sogenannte konkrete Ordnungsdenken und die Möglichkeit der Bildung konkreter Rechtsbegriffe.” Larenz,K. (1938). Ûber Gegenstand und Metode des völkischen Rechtsdenkens, s 9
[21] Gerhard Anschuss var blant de første som kommenterte forfatningen i 1921. Anschuss,G. (1921). Die Verfassung des Deutschen Reichs. Kommentarene til Art. 48., s 106-108
Hugo Preuss – Weimar-republikkens Johs. Andenæs – og konstitusjonens far, Richard Toma og Walter Jellinek utgjorde kjernen blant de tyske statsrettsjurister.
[22] Castberg,F. (1950) s 4
[23] Bendersky,J.W. (1983). Carl Schmitt – Theorist for the Reich, s 19
 [24] Rettsstat og rule of law brukes ofte om hverandre selv om de har et ulikt historisk opphav, og til dels ulik betydning. ”The essence of the Rechtsstaat consists in the divorce of the political structure of the state from its legal organization, which alone, that is to say independently of the political structure, is to guarantee freedom and security. In this separation consists the difference between the German Rechtsstaat and the English doctrine of the relation between the supremacy of Parliament and the rule of law.” 
Neumann,F. (1986). The Rule of Law – Political Theory and the Legal System in Modern Society, s 180
 [25] Gusy,C. (1991). Weimar – die wehrlose Republik?
[26] Kapp-putch i 1920 og Hitlers kupp i 1923 er de to mest kjente av et utall kupplaner mot republikken. Den 23. juni 1922 ble den første og eneste jødiske utenriksminister som Tyskland noensinne har hatt – Walter Rathenau – myrdet av to tyske eksoffiserer. I rettsaken mot morderne ble det bekreftet at de var fanatiske antisemitter og at de hadde likvidert Rathenau for å verne Tyskland mot den ’internasjonale jødiske innflytelse’. I dette tilfellet ble morderne dømt. Som oftest fikk illgjerningsmennene kun kort straff, om noen i det hele.
[27] Gusy,C. (1991) s 46
[28] Huber,E.R. (1975). Zum Geschichte und Theorie des Verfassungsnotrechts, s 193-194
 [29] Gjennom Dawesplanen fra 1924 og Younglånene i 1929 ble det overført 3 milliarder dollar i den tids pengeverdi. Disse lånene hadde en betydelig økonomisk og politisk betydning for den mest stabile perioden i republikken og gjorde det mulig å undertrykke ”The simmering social conflict within Germany under a sea of imported capital.” McNeil,W.C. (1986). American Money and the Weimar Republic, s 95
 [30] ”Ebensowenig konnten die anfängliche Stärke DDP ond die massgebliche Mitwirkung ihrer zahlreichen politisch und parlamentarisch erprobten Vertreter am ersten Aufbau der Republik – Preuss, Naumann, Haussmann, Max Weber, Rathenau – verdecken, dass der Niedergang des deutschen Liberalismus, anders als das Zentrum mit seiner stabilen Organisation, seit seiner Kapitulation vor der Bismarckschen realpolitikk in einen Prozess steten Machtverlustes geraten war, gerade in der Weimarer Republikk, der ersten Verwirklichung der liberal-demokratischen Staatsidee, in eine entscheidendes Stadium getreten war … Das traditionelle Signum der liberalen Bewegung war ihre organisatorische Schwäche” Bracher,K. D. (1964). Die Auflösung der Weimarer Republikk, 4.utg s 87
[31] Dyzenhaus,D. (1997). Legal Theory in the Collapse of Weimar: Contemporary Lessons? I American Political Science Review, Vol. 91, No. 1, s 121. Bracher,K.D. (1984). Die Auflösung die Weimarer Republik. (Ny utgave), Mommsen,H. (1996). The Rise and Fall of Weimar Democracy, Mommsen,H. (1989). Die verspilte Freiheit – Der Weg der Republik von Weimar in den Untergang 1919 bis 1933.
[32] Kampen om Preussen – Preussenslag – den største delstaten i Tyskland – kulminerte 30. juli 1932 ved Hindenburgs bruk av art 48 2. ledd for sigende å gjenopprette ro og orden. Ved presidentens dekret ble kansleren Franz von Papen utnevnt til kommisjonær i Preussen. På det vis ble den sosialdemokratiske koalisjon i Preussen satt ut av spill og opposisjonen mot nazistens marsj til makten nøytralisert med et pennestrøk. Dyzenhaus,D. (1997) s 121
[33] Hart,H.H. (1965). Book Review. The Morality of Law by Lon Fuller. I Harvard Law Review, 1964-65, Vol. 78 s 1285-1286
 [34] ”Wichtig ist es aber, schon in Hinblick auf mögliche ähnliche Zumutungen an juristen in Gegenwart und Zukunft, sich die persönlichen situationen zu vergegenwärtigen, in denen solche Strategien der Umwertung einer Rechtsordnung bis hin zur totalen Rechtsperversion stattfinden und mit juristischen und ideologischen Argumenten legitimert werden. ’Legitimität gegen Legalität’ ” Rüthers, Bernd (1989). Entartetes Recht – Rechtslehren und Kronjuristen im Dritten Reich, s 16
[35] Castberg,F. (1950) s 3
[36] Allerede i keiserriket hadde man nærmet seg arbeiderklassens behov gjennom den bismarkske sosialovgivning. Dog ut fra et paternalistisk utgangspunkt.
Nærmere om arbeidsrettens fremvekst i republikken se Bohle,T. (1990). Einheitliches Arbeitsrecht in der Weimarer Republik – Bemühungen um ein deutsches Arbeitsgesetzbuch.
[37] Schmitt,C. (1926). Unabhängigkeit der Richter. Gleichheit vor dem Gesetz und Gewährleistung des Privateigentums nach der Weimarer Verfassung.
[38] Schuerman,W.E. (1997). The unholy alliance of Carl Schmitt and Friedrich A. Heyek. I Constellations, Vol. 4, No. 2, s 173
 [39] ”The effectiveness of the parliament was also limited by the prevailing anti-democratic political culture which did not recognize the parliamentary form of government as legitimate.” Hagtvet,B. (1980), s 68
 [40] Fraenkel,E. (1941) The Dual State – A Contribution to the Theory of Dictatorship, s 68. Opptrykk 1969
 [41] Ringer,Fritz K. (1969) The Decline of the German Mandarins: The German academic community, 1890-1933. Dette manifesterte seg i Leo Strauss (en protegé av Carl Schmitt), Hannah Arendt, Friedrich A. von Hayek’s forakt for og teoretisering over massedemokratiet (samfunnet) og dyrking den greske bystatens ’elite’demokrati. Både Strauss , Arendt og Hayek var sterkt preget av Carl Schmitt og Martin Heidegger på 20-tallet og ledestjerner for dagens amerikanske regime. Kielmansegg, P.G., Mewes,H. og Glaser-Schmidt,E. (1995). Hannah Arendt and Leo Strauss: German émigrés and American political thought after World War II.
 [42] I oktober 1933 marsjerte 20 000 jurister under Hitlers faner – på den tyske juristdagen i Nürnberg hvor Adolf Hitler var hovedtaler – frem til plassen foran den tyske høyesterett – Reichsgericht hvor de tiljublet Hans Franks tale. ”Deutsche Juristen! Heil! Heil! (…) beim ewigen Herrgot, bei dem Geiste unsere Toten, bei alle denen, die das Opfer einer Volkesfremden Justiz einmal geworden sind, bei der Seele des deutschen Volk, dass wir unseren Führer auf seinem Wege als deusche juristen folgen wollen bis ans Ende unser Tage.” Landau,P. (1994). Die deutschen Juristen und der nationalsozialistische Deutsche Juristentag in Leipzig. I Zeitschrift für Neuere Rechtgeschichte, 16. Jahrgang, Nr. 4, s 375
[43]Gusy,C. (1991), s 361. Kirchheimer,O.(1961). Political Justice: the use of legal procedure for political ends
[44] Klerikalfascismen var en sammensausing av katolisisme og et autoritært(fascistisk) styre. Om fremveksten av fascismen og dens sosiale røtter se Uglevik Larsen,S., Hagtvet,B. og Myklebust,J.P. (1980). Who were the Fascists: Social Roots of European Fascism
[45] Schmitt,C. (1928). Die Diktatur, s 13
[46] Neumann,F. (1986) s 285
[47] Hoffmann,H. (1995) s 17
[48] Jellinek,G.(1914). Allegemeine Staatslehre, s 337 flg. s. 338.”Für die Einsicht in die Entwicklung von Recht und Sittlichkeit ist die Erkentniss der normative kraft des Faktischen von der höchsten Bedeutung. Die befehle priestlicher und staatlicher Autoritäten werden zunächst, sei es aus Frucht sei es aus einem andren Motive, befolgt, und daraus entwickelt sich die Vorstellung, dass der oftmals wiederholte Befehl selbst, losgelöst von seiner Quelle, kraft seiner inneren verplichtenden Kraft eine schlechtin zu befolgende, als sittliche Norm sein.”
[49] Scheuermann,W.E. (1999). Carl Schmitt: the end of law, s 66
 [50] Litschewski-Paulsen,B./Paulsen,S.L.(1992). Introduction to the Problems of Legal Theory, A Translation of the First Edition of Reine Rechtslehre or Pure Theory of Law, s 19
 [51] Bracher,K.D. (1964) s 56
[52] Bernt, J.F/Doublet, D.R. (1996). Juss, Samfunn og Rettsanvendelse, s 430
[53] Dysenhaus,D. (1997) s 110
[54] Bracher,K.D.(1964) s 57
[55] Kelsen,H. (1930-31). Wer soll der Hüter der Verfassung sein? I Die Justiz, Vol 6, s 576-628
[56] Schmitt,C. (1931). Der Hüter der Verfassung (1958-utgave), heretter HDV
[57] Schmitt,C. (1924). Die Diktatur des Reichpräsidenten. I Veröffentlichungen der Vereinigung des Deutschen Staatsrechtslehrer, Heft 1, 1924, s 63
[58] Ibid. s. 87.
[59] Ibid. s 83.
[60] Bahns,R. (2004). Verfassungshütung: Schmitts Verständnis des Art. 48. Abs. 2 der Weimarer Reichs-verfassung. Seminar 2004/2005 – Politikk und Recht bei Carl Schmitt, Hunboldt Universität zu Berlin, s 9
[61] Castberg,F. (1950), s 3
[62] HDV s 158
[63] Bahns,R. (2004) s 20
[64] HDV s 159
[65] HDV s 116
[66] HDV s 28
 [67] Ibid.
 [68] HDV s 76
[69] HDV s 158
 [70] Bahns,R. (2004) s 27
[71] ”Eine Verfassungsbeschwerde gegen Verletzung von Grundrechten Einzelner war dagegen nich vorgesehen; dann die öffentlichrechtliche Streitigkeiten zwischen dem Staat und seinen Bürgern gehörten nach dem Verständnis der Zeit zur Verwaltunggerichbarkheit. Der Staatsgerichhof war also weder, wie die Staasgerichthöfe des 19. Jahrhunderts, als Kontrolleur der Executive, noch als Kontrolleur des Reichstages einsetzbar. Stolleis,M. (1999). Geschichte des Öffentlichen Rechts in Deutschland. Dritter Band. Staats-und Verwaltungsrechtswissenshaft in Republik und Diktatur 1914-1945 s 117
[72] Kelsen,H. (1928). Wesen und Entwicklung der Staatsgerichbarkheit. I Veröffentlichungen d. Deutschen Staatsrechtslehrer, Heft 5, 1928
[73] Dysenhaus,D. (1997) s 108
[74] Kelsen,H. (1930-31). Wer soll der Hüter der Verfassung sein? I Die Justiz, Vol. 6, s 627-628. Heretter WHV
 [75] Ibid
[76] WHV s 577
 [77] Ibid s 577-578
 [78] Fosnes,T. (1975). Klageskipnaden i eldre rett, s 46
[79] WHV s 578-579
[80] Ibid 579-580
[81] Ibid 582-583
[82] “Hugo Preuss, ‘father of the German constitution’, posited in 1919 that a democratic system did not require any basic rights ‘against’ parliament. Against his intention, however, a major constellation of basic rights was created, partly out of bourgeois fears of ‘parliamentary absolutism’. Even the formidable powers of the Reich President, whose legitimation was based on democratic election, were motivated by general distrust of parliament” Stolleis,M.(2003). Judicial Review, Administrative Review, and Constitutional Review in the Weimar Republic. I Ratio Juris, Vol. 16, No. 2, s 271
 [83] WHV. s 588
[84] Dysenhaus,D. (1997) s 112
 [85] Dysenhaus,D. (1997) s 113. WHV s 589-591
 [86] WHV s 593-594
 [87] Ibid s 598-599
 [88] HDV s 158
[89] WHV s 595-598
[90] WHV s 597
[91] Dysenhaus,D. (1997) s 116
 [92] WHV s 599-601
 [93] HDV s 131
[94] Dysenhaus,D. (1997) s 118-119
 [95] Ibid
[96] Radbruch,G. (1946). Gesetzliches Unrecht und übergesetzlichen Recht. I Radbruch,G. (1990). Rechtsphilosophie III, s 83
[97] Rüthers,B. (1989) s 27
[98] I den nazistiske rettskildelære skulle dommeren tolke loven i overensstemmelse med ”a) das durch ’Vorsehung’ bestimmte Führertum, b) das rassisch bestimmte Volkstum/die ’artsbestimmte Volkesgemeinschaft’, c) das Parteiprogram der NSDAP als Rechtsquelle, d) der ‘Geist des Nationalsozialismus’ – die nationalsozialistische Weltanshauung als Rechtsquelle, e) das ‘gesunde Volksempfinden’ als Rechtsquelle.” Rüthers,B. (1989) s 28
 [99] Larenz.K. (1938). Über Gegenstand und Metode des völkischen Rechtsdenkens, s 10
[100] Dworkin,R. (1977). The Philosophy of Law, Dworkin,R. (1978). Taking Rights Seriously., Dworkin,R. (1986). Law’s Empire
 [101]Dreier,H. (1983). Hans Kelsen und Niklas Luhmann: Positivität des Rechts aus Rechtwissenschaftlicher und Systemthoretischer Perspektive, I Rechtstheorie Vol. 14, s. 447 flg. Luhman,N. (1993). Legitimation durch Verfahren
 [102] ”In a way that no other system does, the law processes normative expectations that are capable of maintaining themselves in situations of conflict. The law cannot guarantee, of course, that these expectations will not be disappointed. But it can guarantee that they can be maintained, as expectations, even in the case of disappointment…” Luhmann,Niklas. (1989). Law as a Social System. I Northwestern University Law Review, Vol. 83, Nos 1 & 2, s 140
 [103] Nærmere om substansiell legitimitet se Doublet,D.D. (1995). Rett, vitenskap og fornuft, s 130-138
[104] Habermas,J. (1996). Between Facts and Norms. Contributions to a Discourse Theory of Law and Democracy, s 207
 [105] Fuller, L. L. (1969). The Morality of Law, s 197 flg
 [106] Dysenhaus,D. (1996). The Legitimacy of Legality. I The University of Toronto Law Journal, Vol. 46, No. 1 s 140
 [107] Dysenhaus,D. (1997) s 10
 [108] Dysenhaus,D. (1996) s 140
 [109] Hart,H.H. (1994). The Concept of Law, s 94 flg
 [110] Renner,K. (1949). The Institutions of Private Law and their Social Functions, s 275 og 276
 [111] Kelsen,H. (1929). Wesen und Wert der Demokratie, s 98-99 i 1981-utg
[112] Friedmann,W. (1967) s 398
[113] Dysenhaus,D. (1996) s 141
[114] Midlertidig lov av 15. des. 1950 nr. 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og lignende forhold og endringer i Straffeloven.
[115] The general rules of protection (Arts. 62-65 i 1977 Additional Protocols to the Geneva Conventions of 1949) relate only to civilian civil defence personnel, special rules being applicable in the case of military civil defence personnel or units (Art. 67). Bothe,M./Partsch,K.J./Wolf,W.A. (1982). New Rules for Victims of Armed Conflicts – Commentary of the Two 1977 Protocols Additional to the Geneva Conventions of 1949, s 391
 [116] Castberg,F. (1950) s 5
[117] Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåkning av norske borgere (Lund-rapporten). I Dok.nr. 15 (1995-1996) s 91
[118] Ibid s 99
[119] Ibid
[120] Castberg, F.(1950) s 10

byline640.gif (1053 bytes)
Offisiell sideSist oppdatert 17.12.07 av hk.
Kommentarer til denne siden.