UiB : Universitetsbiblioteket : Bibliotek for juridiske fag : Tidligere utstillingerjur_head485.jpg (9242 bytes)
[http://www.ub.uib.no/css/marg.htm]

Polaråret markeres

Norges rettigheter
i polarområdene

av
Kirsti Lothe Jacobsen
Utstilling 2007-II

Polarområdene har inntil nå fått ligge stort sett i ro og vært et slags ingenmannsland særlig på grunn av utilgjengelighet. Man har til alle tider drevet fangst og fiske i disse områdene og senere i historien også gruvedrift på Svalbard, men dette har foregått uten de helt store konfliktene mellom utøverne.
I anledning Det internasjonale polaråret 2007-2008 og Det juridiske fakultets satsing på juridiske spørsmål rundt nordområdene presenterer Det juridiske fakultetsbibliotek en utstilling i våre lokaler på Dragefjellet. I tillegg kommer nedenstående tekst.
Universitetsbibliotekar Kirsti Lothe Jacobsen står bak både utstillingen og teksten, med god hjelp av gode kolleger.
I tillegg presenterer vi i et eget dokument hovedbibliotekar Jørn W. Ruuds tekst "Riksgrensen" som tar for seg utviklingen av vår grense slik den har utviklet seg fra middelalderen og frem til den ligger mer eller mindre fast i 1826 - med særlig vekt på nordområdene.
Vi ønsker velkommen til besøk og til lesning!

Bergen, 23. oktober 2007
Halvor Kongshavn, fakultetsbibliotekar



Problemstillinger

Ettersom ny teknologi stadig gir flere muligheter til å drive med forskjelligartede virksomheter i disse ugjestmilde områdene av kloden, øker også mulighetene for til dels store konflikter i disse strøkene. Liten internasjonal og uklar lovgivning for områdene – uklare delelinjer og kontinentalsokkel-spørsmål – sett i sammenheng med mulighetene for å nyttiggjøre seg nye naturressurser som man kanskje kan finne i områdene, kan skape konflikter. Overbeskatning og miljøforurensing av et hav som er fødested for store fiskebestander, kan være et annet konfliktområde.

Militærstrategiske og overvåkningsmessige konflikter kan også utvikle seg i forbindelse med stadig mer avansert utstyr.

Forurensingsproblemer spesielt i nordområdene vil få dramatiske konsekvenser for dyr og planteliv og for klimautviklingen i hele verden, og hva med alle de russiske rustholkene som har stasjon i Murmansk og er en virkelig fare for miljøet dersom de forulykkes. Har Norge noe å si mot disse?

Spørsmål om alt ferskvannet som er bundet opp i polisen og en evt. utnyttelse av dette i en stadig tørrere verden, kan bli et spørsmål om eierinteresser i området.

Forskjellen i levestandard i de forskjellige landene i de polare strøkene er også mer synlige i disse områdene av verden enn lenger sør: Fattige russerer er f. eks. mye nærmere Norge i nord. Faktisk er grensen mellom Russland og Norge den grensen i verden som har størst forskjell på levestandard (Hubro 1/2007 s. 5).

Oljeinstallasjoner i polarområdene kan være ettertraktede terrormål for organisasjoner som ønsker å gjøre å gjøre størst mulig skade ved sine handlinger. Nå når Snøhvitfeltet snart skal starte produksjonen, vil – etter forsvarssjef Sverre Diesens mening – dette være Norges terrormål nummer én. Et angrep her vil ikke bare få store økonomiske konsekvenser, men også uoversiktlige miljømessige skader i en sårbar natur


Definisjoner og grenser

Polarområdene er en fellesbetegnelse på Arktis og Antarktis.

Arktis og Antarktis

Antarktis er betegnelsen på land- og havområdene rundt Sydpolen. Grensen for landområdene er ikke noe problem – det dreier seg om Sydpollandet med øyene utenfor. Derimot er det vanskelig å trekke grensen i havområdene nordenfor fastlandet. Den mest egnede grenselinjen synes å være det markante skillet i vanntemperaturen på havoverflaten der det iskalde polvannet møter det mye varmere vannet fra de omkringliggende områdene. Dette betegnes som den ”antarktiske konvergens” (Aschehoug).

Arktis er navnet på hav- og landområdene rundt Nordpolen. Her er det ingen naturlig eller vedtatt grense for området mot sør. For landområdene synes den mest naturlige grensen å falle sammen med tregrensen mot nord. Områdene her har stort sett en middeltemperatur på cirka ti grader i juli. Denne isotermen tangerer Norge i nord og passerer over Island (Aschehoug 2005). Oppfatningen av tregrensen som grense mot polarområdene ble gjort gjeldende av den engelske geografen Rudmose Brown i 1927 (se Smedal 1930 s. 9-10).

Norge har interesser i begge områdene. Norsk Arktis består av Svalbard og øya Jan Mayen. Norge fikk med Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 overhøyhet over Svalbard og Bjørnøya, men på grunn av kravene om anneksjon fikk ikke Norge suvereniteten over øygruppen før i 1925.

I Antarktis er Norges biland Bouvet-øya, Peter I's øy og Dronning Maud Land. Etter forhandlinger med Storbritannia i 1938 ble grensen for Dronning Maud Land trukket. Med ”biland” menes at disse landområdene ikke er en del av Kongeriket Norge i forhold til Grl § 1 som erklærer Norge som ”udeleligt". De norske landområdene i Antarktis kan altså avstås igjen uten endring av Grunnloven (se lov 27.2.1930 nr 3 om Bouvet-øya, Peter I's øy og Dronning Maud Land m.m).


Kilder

Traktater

Reguleringen av rettsforholdene i polarområdene er først og fremst hjemlet i traktater, men for de delene av området som er underlagt stater, har man også lover å forholde seg til. Noe rettspraksis fra Den internasjonale domstolene i Haag og – i alle fall fra Norges høyesterett, må også fremheves. Vi har flere traktater som regulerer forholdene i områdene.

For Antarktis er det et system av traktater som regulerer forholdene:

  • Antarktis-traktaten fra 1959 (med norsk tekst i Traktatsamling i folkerettens alminnelige del og internasjonale organisasjoner) regulerer aktiviteten på Sydpollandet. Det skal bare brukes til fredelige formål og alle skal kunne drive vitenskapelig forskning her. Suverenitets-spørsmålet er bokstavelig talt lagt på is, og kjernefysisk virksomhet og lagring av avfall er forbudt.
    Havet rundt Sydpolen er som åpent hav fritt for alle. Resultatet av dette førte nesten til utryddelse av hvalbestanden i området. Dessuten har all skipstrafikken og problemer med avfallshåndtering ført til store forurensinger i området. Nedbrytingen av avfallet går mye langsommere i kalde strøk.
  • Hvalfangstkonvensjonen fra 1946 (i Folkerettslig tekstsamling s. 95) regulerer hvalfangsten i alle hav der hval lever.
  • Convention on the Conservation of Antartic Marine Living Resources – CCAMLR – tar sikte på vern av de marine ressursene i området. Mollusker (bløtdyr) og krepsdyr som finnes i store mengder i havet rundt sydpolen, danner livsgrunnlaget for mengder av fisk, fugl og sjøpattedyr som bare finnes i dette området på jorden. Vern av disse ressursene er med på bevaring av mangfoldet av dyrearter på jorda (se mer i Leary s. 70).
  • Madridprotokollen er en rammekonvensjon for miljøvernet i området. Ved all virksomhet i området skal man ta hensyn til økosystemet i Antarktis (se mer i Leary s. 71).
For nordområdene har vi
  • Svalbardtraktaten som gir Norge suvereniteten over øygruppen Svalbard. Denne traktaten ble utarbeidet under fredsforhandlingene i Versailles etter første verdenskrig. Stormaktene mente at en liten og nøytral stat som Norge, kunne gi eierskapet gode og trygge betingelser.
For begge områdene gjelder
  • Havrettskonvensjonen (Convention on the law of the sea, LOS) i norsk oversettelse i St.prp. nr. 37 (1995-96). Isen på Nordpolen er frosset hav – Polhavet. Dette til forskjell fra sydpolen der isen er en isbre på et kontinent – Sydpollandet. Derfor gjelder havrettskonvensjonen for hele området rundt Den geografiske nordpolen, mens den på Sydpolen gjelder for havet rundt kontinentet.
    Havrettskonvensjonen regulerer mange forhold angående blant annet territorialfarvann, kontinentalsokkelen, det frie hav, kystløse staters rettigheter, vern og bevaring av det marine miljø, og havforskning.
  • Genève-konvensjonen om kontinentalsokkelen inneholder bl. a. regler angående deling av to lands kontinentalsokler. Hovedregelen her er at grensen trekkes etter midtlinjeprinsippet, men med forbehold ang spesielle omstendigheter. Traktaten gjelder fortsatt – selv etter Havrettskonvensjonen. Dette er sagt direkte i Jan Mayen-saken (se under).

Bilaterale avtaler

Gjennom historien er det blitt en del grenseavtaler mellom Norge og andre land i Nordområdene. Det vil føre for langt å nevne alle, men her er de seneste:
  • Overenskomst 11.07.2007 mellom Norge og Russland om den maritime avgrensning i Varangerfjordområdet er ennå ikke trådt i kraft.
    Avtalen skal gjelde for de indre deler av Varangerfjorden, mens man fortsatt forhandler om resten av grenseområdene i Barentshavet.
    Art. 2, pkt 3 sier at møtepunktet for yttergrensene for norsk og russisk sjøterritorium er fastsatt i samsvar med folkeretten slik den er på ikrafttredelsestidspunktet.
  • Overenskomst 20.02.2006 mellom Norge på den ene side og Danmark sammen med Grønlands landsstyre på den annen side om avgrensning av kontinentalsokkelen og fiskerisonene i området mellom Grønland og Svalbard.
    Her blir grensen mellom Grønland og Svalbard trukket etter midtlinjeprinsippet. Grunnlaget for dette er den nedenfor nevnte Jan Mayen-saken fra 1993. 
  • Avtale 11.01.1978 mellom Norge og Sovjetunionen om en midlertidig praktisk ordning for fisket i et tilstøtende område i Barentshavet med tilhørende protokoll og erklæring. Dette er en midlertidig avtale om regulering av fisket i de omstridte grenseområdene – "Gråsonen" – i havet mellom Russland og Norge.

Internasjonale rettssaker

Rettssaker er også en del av grunnlaget for rettstilstanden i området.
  • Østgrønlandssaken er den mest omtalte om norske forhold i polarstrøkene. Den internasjonale domstolen i Haag dømte i 1933 – etter en langvarig konflikt mellom danske og norske interesser på Østgrønland. I 1931 okkuperte Norge en del av Grønland som de kalte Erik Raudes land. Saken ble brakt inn for Den internasjonale domstolen som tilkjente Danmark suvereniteten over hele Grønland.
  • I Jan Mayen-saken 1993 ble grensen mellom Jan Mayen og Grønland avgjort. Her ble det fastholdt at midtlinjeprinsippet i Genevekonvensjonen var den korrekte oppfatningen av avgrensingsspørsmål selv i områder med helt åpenbare ulike økonomiske og befolkningsmessige ulikheter. Selv om det ikke var fastboende på som hadde økonomisk interesser på Jan Mayen hadde ikke dette noen relevans i delingsspørsmålet
  • En nylig avsagt kjennelse fra norsk høyesterett – Rt. 2006 s. 1498 – dreier seg blant annet om at lov om Norges økonomiske sone § 5 ga hjemmel for opprettelsen av fiskevernsonen ved Svalbard. Opprettelsen av fiskevernsonen ble ansett hjemlet i folkerettslig sedvanerett, og FNs havrettskonvensjon ble ikke ansett å være til hinder for en slik fiskevernsone.
Der er en hel del internasjonale saker som omhandler grensetvister mellom land andre steder i verden. Noen av disse blir også trukket inn av partene ved forhandlingene og teoriene om grensedragingene i de omstridte områdene i nord som grunnlag for de forskjellige synspunktene

Nasjonal lov

Av nasjonal lovgivning kan nevnes

Folkerettslige prinsipper

Sektorprinsippet går ut på at et land som grenser til de polare strøkene (nord/sør for polarsirklene) har suvereniteten over land og øyer som befinner seg i sektoren som begrenses av landets kystline og medianene som kan trekkes fra kystlinjens yterpunkter til polene. Prinsippet ble ”innført” 20. februar 1907 da en kanadisk senator foreslo at Canada skulle ta i besittelse land og øyer som lå mellom landets nordkyst og nordpolen. Senere fulgte Storbritannia med sin Falklands-sektor 28. mars 1917 og Ross-sektoren 30. juli 1923; og Sovjetunionen med sitt dekret fra 15. april 1926. Alle taler om territorier, land øyer – også uoppdagede (Sovjetunionen) – og altså ikke om havområder (Smedal 1930).

Fleischer mener at prinsippet neppe er i samsvar med gjeldende folkerett i dag. Det har liten betydning nå – så lenge statene ikke hevder at prinsippet også gjelder havområder – noe Sovjet skal ha hevdet for visse havområder nord for Sibir (Fleischer 2005 s. 103). Russland har dette synet i forbindelse med grensedragingen i havområdene utenfor Varangerhalvøya.


Historie

Leiv Eiriksson oppdager Amerika, maleri av Christian Krogh, 1893.De nordlige polare områdene har vært kjent i alle fall siden vikingtiden og norske vikinger dannet små kolonier både på Island, Grønland og i Nord-Amerika. Befolkningspresset i Norge, kongelig prestisje og behovet for nye ressurser er noen av årsakene til denne utferden. Her er Erik Raude og Leif Eriksson kjente navn. Vi vet at Erik Raude tok landnåm på Grønland ca år 985 og dannet norske bosetninger her og at Leif Eriksson kom til Amerika ca år 1000, men ellers er det veldig få beretninger og kildestoff om ferder i Nordishavet. Vikingene trodde at Grønland og Svalbard hang sammen og at det var en fastlandsforbindelse med Europa. Hvordan kunne der ellers være både reinsdyr og hare? (Arlov s. 29-30).

Men i høymiddelalderen falt bunnen ut av det gamle Norgesvelde – Norge fikk mer enn nok med å holde på sitt i forhold til Sverige og Danmark. Den norrøne befolkningen på Grønland døde ut og på Island tok de mer og mer kontrollen selv.

På 1400-tallet ble det viktig for mange Europeiske nasjoner å lete etter en farbar vei til det fjerne Østen og sammen med gjetninger om rikdom og prestisje, ble det sendt ut ekspedisjoner både fra England og Nederland.

Svalbard

Navnet ”Svalbard” stammer fra 1194 da islandske annaler nevner det, og i Landnámabók fra 1200-tallet står det at det er fire dagers seilas fra Langanes på nordsiden av Island til Svalbard (Aschehoug og Gyldendal). Vi vet ikke om det nevnte landet virkelig var det landet som i dag heter Svalbard.

Det første dokumenterte besøket på Svalbard fant sted i 1596 da nederlenderen Willem Barents besøkte øya. Det er ingenting som tyder på at han kjente til Svalbard da han kom dit. Han kalte øygruppen Spitsbergen (se Barentskartet på s. 43 i Arlov).

Man ble etter hvert oppmerksom på fangstmulighetene i området og på 16-1700-tallet var det opptil 300 skip årlig som drev sel- og hvalfangst i Nordishavet. Det var europeere fra mange nasjoner: England, Tyskland, Nederland, Frankrike, Danmark og Norge som drev denne fangstnæringen. Oljen som ble utviklet fra disse sjøpattedyrene var særdeles viktig for husholdningene på den tiden – særlig for bruk til lampeolje

Suverenitetsspørsmålet

England og Nederland gjorde gjeldende at herredømmet over land som ikke før var kjent, tilkom den nasjonen som oppdaget landet og tok det først i bruk. Vest-Spitsbergen ble til og med tatt i besittelse av engelskmenn på vegne av den engelske kongen (Salmonsens), og i 1618 delte engelskmennene og nederlenderne en del av kyststripen mellom seg (Aschehougs konversasjonsleksikon). Dette protesterte den dansk-norske kongen Christian IV mot. Han gjorde krav på suvereniteten – Svalbard var en del av Grønland som fra gammelt av var norsk land.

 I 1615 sendte så kongen ut krigsskip som krysset rundt i farvannene i nord og på kysten av Nord-Norge ble mange fartøyer tatt for ulovlig fangst av hval.

I 1616 sendte kongen noter til hvalfangernes regjeringer. Kongen ga her uttrykk for at all utenlandsk hvalfangst langs Norskekysten var forbudt, og hvalfangst ved Spitsbergen ville bare bli tillatt dersom den norske høyhetsrett over området ble anerkjent ved å løse kongelig pass.

Nederlenderne hevdet at etter folkeretten var hvalfangsten fri, men Christian IV mente at han hadde rett til å kontrollere fangsten helt nord til Svalbard og utstedet privilegier til kompanier i Bergen, København og Hamburg (Norsk utenrikspolitikks historie I s. 186).

Denne konflikten stilnet av i 1640-årene da hvalen ikke lenger stod mot land. Hvalfangerne fulgte etter hvalen og kokte ut oljen om bord i skipene slik at de ikke lenger var avhengige av stasjoner på land. Suverenitetsspørsmålet mistet dermed sin aktualitet.

Den engelske fangstvirksomheten i strøkene rundt Svalbard stoppet opp rundt år 1660, mens Nederlenderne drev på helt til rundt år 1800, men i langt mindre målestokk. Franskmennene ble fordrevet allerede i år 1632 (Aschehougs konversasjonsleksikon).

Nordishavet

Gamle kart viser at nordmennene trodde at Nordishavet var et norsk innhav. (Mulighetene for å danne et korrekt bilde av forholdene var sterkt begrenset.) Både spaniere og portugisere mente de hadde rett på store deler av verdenshavene og Norge hevdet da også sin rett til Nordishavet

Den store filosofen Hugo Grotius skrev i 1609 Mare Liberum (i engelsk fulltekst oversettelse her) som fikk avgjørende betydning for den frie navigasjonsretten, og på denne bakgrunn måtte Christian den 4. etter hvert oppgi sitt syn på at hele Nordishavet var underlagt norsk suverenitet.

Norskekysten

Kontrollen med tolloppkreving og fisketillatelser hadde vært utilfredsstillende i nord. Lensherren på Vardøhus oppholdt seg for det meste i Bergen, men den norske kronen hadde i lang tid behersket kyststrøkene av Troms og Finmark, og befolkningen her betalte bare skatt til norske myndigheter, men svenskene var pågående og hevdet rett til skatteinntekter av sjøsamene.

Den norsk-danske kontrollen med skipsfarten til Kolahalvøyen ble etter hvert skjerpet. Lensherren Erik Munk drog nordover og fra 1582 beslag de flere utenlandske skip og hevdet Norges høyhetsrett (Norsk utenrikspolitikks historie).

Kong Christian foretok en berømt reise rundt Finmarkskysten til Murmansk (se mer om reisen senere) i 1599. 14. mai om morgenen møter kongens skip to engelske skip utenfor Vardø. De hadde ikke skipspapirene i orden og overgir seg straks. Den ene hadde drevet ulovlig fiske og hele lasten blir tatt som prise (den tilfalt staten, se Langslet s. 50). Også utenfor Kolahalvøyen grep de flere utenlandske skip som drev ulovlig fiske.

Kongen hevdet som prinsipp at utenlandske fiskere og fangstfolk ikke hadde rett til å operere i norske farvann, og det synes det som om utlendingene stort sett har respektert. (Norsk utenrikspolitikks historie I s. 186).

Herredømme over Nordkalotten – Kalmarkrigen

Forholdet til Sverige var vanskelig og fra 1550-årene tilspisset forholdene seg stadig. De indre strøkene av Finmark, Lappland og Kola var et slags ingenmannsland med uklare grenser. Russerne tok inn hoveddelen av skatten på Kola, mens Danmark-Norge tok hoveddelene av skatten langs Finmarkskysten, men også her var svenskene på fremmarsj. Det var beskatningen av samene som var uavklart. De hadde til dels betalt skatt til tre stater.

Sverige hadde heller ingen naturlig tilgang til havner i nord – og i sør var det dansk kontroll av Øresund.

Etter den nordiske sjuårskrigen (1563-1570) ble det ved freden i Stettin i 1570 bestemt at Sverige måtte oppgi alle krav på Norge. Til tross for dette godtok russerne – i en fredsavtale mellom Russland og Sverige i Teusina i 1595 – at området mellom Varanger og Malangen var svensk og at Sverige i tillegg hadde krav på skatteinntekter helt sør til Tysfjord. Kong Christian protesterte mot avtalen, men til ingen nytte.

I 1597 fikk kongen se et kart over Nordkalotten, tegnet av en nederlender. Der var mesteparten av Nord-Norge fargelagt som svensk område. Kongen ble rasende og utplasserte nye lensherrer på Vardøhus festning. Disse fikk beskjed om å holde seg på plass og føre streng kontroll. Han satte i gang med å undersøke grensene og forbød svenskene å kreve inn skatt i Vardøhus len. Og for å befeste sin stilling som konge i Nordområdene, bestemte han seg for å foreta en reise langs Norskekysten helt til Kolahalvøyen (Langslet). 17. april 1599 drog han av gårde med en flåte på syv skip, og den 13. mai ankom armadaen Vardø – for straks å seile videre mot Kolahalvøyen for å undersøke forholdene ang. den gamle grensen mellom Norge og Russland som gikk ved Tulomaelvens utløp i Ishavet.

Svenskekongen Karl IX ville ikke fire på sine territoriale krav på nordkalotten til tross for mange forhandlinger med svenske riksråder. Han fortsatte å kreve skatt fra sjøsamene og forsøkte å etablere svensk herredømme ved å prøve å sette seg fast i Finnmark. I 1611 tvang Christian IV riksrådet sitt til å erklære krig mot Sverige – Kalmarkrigen. Den utspant seg i Småland og Blekinge ved Kalmar slott og festning – som ble erobret av danskene.

Svenskene som befant seg på kysten av Troms og Finnmark, ble drevet ut, og svenskenes nye konge Gustav II Adolf gikk til slutt med på å oppgi alle territoriale krav ved ”Vesterhavet” og oppgi kravet om beskatning av sjøsamene i Nordlandene og Vardøhus – mot å få igjen de okkuperte områdene i sør. Dermed var i alle fall kystområdene i nord anerkjent som norske (innlandet var det imidlertid fortsatt strid om).

Grønland

Det var nordmannen Eirik Raude som oppdaget og begynte å utforske landet i året 982. Han rømte fra Island da han ble lyst fredløs. For å lokke folk til landet kalte han det Grønland og nordmenn og islendinger begynte å danne små kolonier her. Dette fortsatte til ut på 1200-tallet – da var det ca 4000 mennesker her fordelt på mer enn 290 gårder. Men etter hvert døde den norrøne befolkningen ut – uvisst av hvilke grunner.

Handelen med Grønland gikk via Bergen, men etter hvert gikk det dårlig med den – og handelen ble senere styrt fra København.

Grønlandssaken

Da Norgesveldet og Danmark ble forent fulgte Grønland med i unionen, men da den ble oppløst i januar 1814 – ved Kiel-traktaten (i Grunnloven vår), fikk Danmark formelt overhøyheten over Grønland (jfr Kiel-traktaten art. 4). Med ”høyhetsrett” menes statens rett til å regjere over området. Kiel-traktaten ble aldri godkjent av Norge. Danmark utledet sin rett på landet fra Norges rett til landet i middelalderen. Under forhandlingene ble Danmark støttet av stormaktene og den norske regjeringen ble tvunget til å anerkjenne dette i 1819.

Men ved gjeldsoppgjøret mellom Danmark og Norge 1819-1821 prøvde Norge å kreve de avståtte landene tilbake. Men kravet ble oppgitt og Stortinget godtok avtalen i 1821 (se Grl § 26) (Smedal 1928). Et viktig spørsmål som man senere stilte, var om Norge ved denne avtalen definitivt ga avkall på de gamle bilandene sine eller om avtalen var myntet på det økonomiske oppgjøret.

Kieltraktaten gjaldt imidlertid bare for de strøkene som det ble drevet næringsvirksomhet i – nemlig på Vestsiden av landet. Resten av landet var herreløst land etter folkeretten. Norge hadde på denne tiden viktige fangstinteresser på Østgrønland og dessuten hadde Norge nasjonalistiske interesser i de gamle norske områdene av landet.

Danmarks suverenitet over Vestgrønland var ubestridt, men rundt 1919 begynte Danmark å forhøre seg om de interesserte parters forhold til resten av landet også. Den 14. juli 1919 besøkte den danske sendemannen i Oslo utenriksminister Ihlen, og under samtalen nevnte han at den danske regjeringen var begynt å arbeide med å få de interesserte parters anerkjennelse av dansk overhøyhet over hele Grønland. Det var etter dette møtet – den 22. juli 1919 – at den norske utenriksministeren Ihlen gjorde det fatale feilgrepet å avgi en erklæring om at Norge ikke ville motsette seg at de danske interesser ble utvidet til hele Grønland (se mer om dette i Smedal 1930 s. 149 flg).

Eirik Raudes LandI 1921 kom Danmark med en note der de kunngjorde at hele Grønland ble lagt under det danske handelsmonopolet. Norge godtok ikke dette. De ventet at Danmark ville sperre av Østgrønland slik at norske fangst- og næringsinteresser her ville skades. Norske privatpersoner stiftet Norges grønlandslag, og 1931 foretok norske fangstfolk en privat okkupasjon av Østgrønland. Selv om både statsministeren og utenriksministeren var imot det, stadfestet regjeringen denne private okkupasjonen 10. juli 1931.

Landet ble døpt Eirik Raudes land (se kart til venstre, hentet fra Wikipedia).

Danmark brakte umiddelbart saken inn for Den internasjonale domstolen i Haag. Norge tapte saken i 1933. Retten hevdet at Norge ved Ihlen-erklæringen hadde forpliktet seg til ikke å okkupere et område som i utgangspunktet var herreløst land. Den senere okkupasjonen av landet var derfor ugyldig.

Historie- og suverenitetsspørsmål angående Sydpolen

Landet var lenge utilgjengelig, men store ekspedisjoner som drev utforskning av landet og fangstvirksomhet i havet rundt Sydpollandet gjorde at flere land hadde økonomiske interesser her. Etter hvert kom suverenitetsspørsmålet opp. Sektorprinsippet har vært rådende i kravene på eiendomsretten til landet selv om det neppe er i samsvar med folkeretten. Sektorprinsippet er en tvilsom folkerettslig lære som går ut på at en stat som grenser til polområdene kan kreve herredømme over alt land i sektoren mellom polpunktet og vedkommende grense.

Storbritannia proklamerte i 1908 at alt land i Falkland-sektoren tilhørte Storbritannia. Dette kolliderte med rettighetene for Argentina og Chile som protesterte på vedtaket og dermed ble grensene justert.

I 1923 ble landet i New-Zealand-sektoren lagt inn under New Zealand. Dette kolliderte med norske næringsinteresser i området. Også Frankrike tok noen områder som fransk besittelse.

Norge som hadde betydelig næringsvirksomhet i området, så med uro på denne utviklingen. I 1928 og 1932 ble henholdsvis Bouvetøya og Peter I's Land lagt inn under Norge. Først i januar 1939 ble ”Fastlandsstranda" mellom Falkland-sektoren og Den australske sektoren – med alt landet innenfor – lagt inn under Norge.

Se kart som viser de forskjellige landenes krav i Antarktis.


Marine konfliktområder

Lov 27.06.2003 nr 57 om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone gir nå grunnlaget for fastsettelsen av norske sjøgrenser. Det står uttrykkelig i loven at den gjelder for Svalbard og de andre norske øyene og landene i Arktis og Antarktis (§ 5). For å kunne beregne grenser i sjøen, må man ha noen faste utgangspunkt – grunnlinjer å beregne ut fra. Disse er blant annet omtalt i lovens § 1.

Grunnlinjer

Kysten har mange lange fjorder og flere øyer langt ute i havet. Det ville vært umulig å la territorialgrensen følge kystens mange korte og lange inn- og utbuktninger. Derfor er det laget et system med rette grunnlinjer mellom de ytterste nes, holmer og fjordgap langs kysten. Disse grunnlinjene er ikke trukket med hjemmel i noen lov, men i tidenes løp er der gitt noen kgl. res på området der man viser til hevd. De har vært til behandling i Den internasjonale domstolen i Haag under en fiskerikonflikt med England i 1951. Her fikk Norge fullt medhold.

Grunnlinjene gjelder i utgangspunktet for beregning av fiskerigrenser, men det er grunnlag for å gjøre disse linjene til utgangspunkt for beregning av andre soner også.

Indre farvann

Indre farvann er alt farvann som ligger innenfor grunnlinjene (§ 2). Kyststatene har full jurisdiksjon i disse områdene – dvs. staten har samme myndighet her som på land.

Sjøterritorier

Sjøterritoriet er den del av havet langs kysten av et land som landet har suverenitet over. For Norges vedkommende har dette inntil loven av 2003 vært fire nautiske mil utenfor grunnlinjene. Andre land – for eksempel Sovjetunionen – hevdet 12 mils-grense. Det var Havrettskonvensjonen fra 1982 som ga de enkelte land rett til å beregne en 12-mils-grense fra fastsatte grunnlinjer, og ved loven av 2003 utvidet Norge sitt sjøterritorium til 12 nautiske mil fra fastsatte grunnlinjer (§ 2).

For Svalbard må man vurdere Svalbardtraktaten i forhold til en utvidelse. Den gir de andre traktatpartene samme rett som nordmenn til å drive næringsvirksomhet på øyene og ”deres territoriale farvann”. Da territorialgrensen ikke er fastsatt i traktaten, gjelder denne traktatfestede næringsretten hele det området som Norge – i samsvar med folkeretten definerer som sjøterritorium.

Territorialfarvann

Territorialfarvann omfatter det indre farvann pluss sjøterritoriet. Kyststaten har full overhøyhet her. Fremmede lands fartøyer har – i flg folkeretten rett til uskyldig gjennomfart i disse områdene i, men ellers har kyststaten full lovgivningsrett og tvangsmakt her.

Territorialgrense

Territorialgrense er den ytre grensen for sjøterritoriet – altså 12 nautiske mil fra grunnlinjene.

Tilstøtende sone

Dette er et forholdsvis nytt begrep som ble innført med Havrettskonvensjonen. I Norge ble begrepet etablert ved loven av 2003 § 4. Kongen blir her gitt en mulighet for å opprette en tilstøtende sone som kan strekke seg inntil 24 nautiske mil fra grunnlinjene. Her skal man kunne føre kontroll med lovgivning ang toll, innvandring, skatt og helse.

Norge har inntil i dag – oktober 2007 – ikke innført en tilstøtende sone.

Fiskerigrense

Fiskerigrense er yttergrensen for den delen av et havområde utenfor et land som i utgangspunktet er forbeholdt landets egne fiskerier. Før falt denne grensen sammen med sjøterritoriet på 4 nautiske mil. Dette ble bekreftet av Haagdomstolen i 1951.

I 1961 opprettet Norge en særskilt fiskerigrense på 12 nautiske mil, og ved lov 17.06.1966 nr 19 (Fiskeriforbudsloven) fikk vi en mer detaljert lov for områdene utenfor Norge (unntak for Skagerrak og Kattegat) og Jan Mayen, men ikke utenfor Svalbard. Denne loven bruker begrepet ”territorialfarvann” og er endret ved lov om Norges territorialfarvann.

Økonomisk sone

I den økonomiske sonen har kyststaten en eksklusiv rett til naturresursene og kan treffe tiltak mot havforurensing. Derimot har alle andre land framdeles fri rett til skipstrafikk i området. Norges økonomiske sone ble etablert ved lov av 17.12.1976 nr 91. Retten til å etablere økonomiske soner ble senere stadfestet i FNs Havrettskonvensjon fra 1982. Den norske økonomiske sonen er på 200 nautiske mil fra grunnlinjen.

Loven gjelder havområdene utenfor ”Kongeriket Norge”. Etter Svalbardloven er Svalbard også en del av Kongeriket Norge. Det er et omstridt spørsmål om loven om økonomiske soner er i strid med Svalbardtraktaten som hjemler en lik rett til utnyttelse for alle stater som har skrevet under traktaten.

Fri rett til fiske og fangst gjelder i flg traktatens art. 2 innenfor territorialgrensen (12 nautiske mil). Ut fra dette dreier striden seg om områdene mellom 12 og 200 mil utenfor kysten av Svalbard.

Fiskevernsone ved Svalbard

Lov om økonomiske soner etablerte ved forskrift samme dato en fiskevernsone rundt Svalbard der fiskeridepartementet fikk myndighet til å regulere fisket i området som er noenlunde det samme som den økonomiske sonen i utstrekning.

Bl a. Island har bestridt retten til å opprette denne fiskevernsonen i forhold til Svalbardtraktaten.

Kontinentalsokkelen

Kontinentalsokkelen har i den senere tiden fått mer og mer betydning. Senest Russland har sommeren 2007 hevdet suverenitet over Nordpolen på grunnlag av nye forskningsresultater der man angivelig skal ha funnet at Nordpolen ligger på kontinentalsokkelen til en av Russlands øyrekker i nord.

Kontinentalsokkelen utgjør de deler av havbunnen som er en naturlig forlengelse av landområdene – før den begynner å skråne sterkt nedover til de store havdyp. FN- konvensjonen om kontinentalsokkelen fra 1958 gir kyststatene enerett til å utforske og utnytte naturforekomstene i havbunnen på statens kontinentalsokkel ut til 200 meters dyp og evt. lengre dersom det synes naturlig.

Havrettskonvensjonen fra 1982 art. 76 flg har regler om utnyttelse og utstrekning. Her har kyststatene fått en rett til utnyttelse av havbunnen på minst 200 nautiske mil.

Fritt hav

Fritt hav er de havområdene som ikke omfattes av noen staters foran omskrevene soner. Prinsippet om fritt hav er nedfelt i sedvanerett, men er nå kodifisert i Havrettskonvensjonen Her har alle land frihet til flytrafikk, skipstrafikk, fiske og å legge kabler her. En stat kan bare drive tvangsmakt overfor egne skip.


Norges territorium

Norges landterritorium i polare strøk i nord er Svalbard og Jan Mayen. Se ellers oversiktskartet nedenfor for de forskjellige sonene (hentet fra regjeringen.no):

Norges økonomiske sone

Svalbard

Svalbard er i prinsippet underlagt norsk suverenitet på samme måte som landet ellers. Det er Svalbardtraktaten som sikrer Norge denne retten, men traktaten gjør noen innskrenkninger i utøvelsen. Sammen med bergverksordningen for Svalbard (kgl res 07.08.1925) gir den utlendinger rett til å drive næringsvirksomhet her. Finner man f. eks. olje her, har man rett til utnytte funnet så lenge man forholder seg til Bergverksordningen (se Andenæs/Fliflet 2006 s. 108 flg). Alle utlendinger fra stater som har anerkjent traktaten, skal behandles likt – norske borgere har ingen fortrinnsrett til å oppholde seg her, til å drive jakt og fiske her eller til å utnytte øyrikets naturressurser. Norge kan ikke bruke øya i krig eller til krigsformål og heller ikke skattelegge virksomhetene på øya mer enn hva det koster å drive samfunnet der oppe.

Det er viktig for Norge aktivt å vise at landet har suvereniteten her – særlig dersom flere land starter virksomhet her. Russerne som driver gruvdrift her har, akseptert dette.

Det viktige spørsmålet er imidlertid ikke om Norge har suverenitet i området, men hva landet har juridisk kompetanse til å gjøre i forhold til innskrenkninger i andre nasjoners påståtte rettigheter i området.

Havområdene rundt Svalbard

Her ligger det store økonomiske muligheter innen olje- og gass- leting og fiskeressurser, og mange land kan være interessert i tilgang til disse ressurssene. Spørsmålene blir hvor langt Norge kan trekke sine suverenitetskrav i havet utenfor Svalbard og hvorvidt andre land vil godta dette.

Dersom det skulle vise seg at det finnes olje- og gass-forekomster i havet utenfor Svalbard, må man forvente at andre nasjoner vil delta i oljeutvinningen her.

Et stridsspørsmål som har dukket opp i denne forbindelse er om Svalbardtraktaten også omfatter kontinentalsokkelen utenfor øygruppen slik at alle land kan drive næringsvirksomhet her i overensstemmelse med traktaten. Norge mener at Svalbard sin kontinentalsokkel ikke omfattes av traktaten og at det derfor bare er øygruppens territorialfarvann (på 12 nautiske mil) som er tilgjengelig for næringsvirksomhet for andre nasjoner. Dermed mener Norge å ha eneretten til utnyttelse av naturresursene i områdene mellom territorialgrensen og kontinentalsokkelen (på 200 nautiske mil).

I november 2006 inviterte britiske myndigheter en rekke land som har skrevet under på Svalbardtraktaten til et møte for å diskutere Svalbards fremtid. Norske myndigheter var verken invitert til møtet eller informert om dette, – de fikk høre om konferansen da den var avsluttet noe som gjorde utenriksministeren meget sint. På dette møtet hadde landene seg imellom drøftet rett til likebehandling av landene til utnyttelse av eventuelle olje- og gassforekomster på Svalbards kontinentalsokkel.

Foreløpig er det ingen informasjon om oljeforekomster på sokkelen slik at konflikten ikke er satt på spissen ennå, men det er ulike syn på denne saken fra en rekke nasjoner (se artikkel om Nordområdene).

Fiskerivernsonen rundt Svalbard som Norge opprettet i 1977 er svært omdiskutert i utlandet. Her fikk fiskeridepartementet myndighet til å regulere fisket i området som er noenlunde det samme som den økonomiske sonen i utstrekning. Blant annet har Island bestridt retten til å opprette denne fiskevernsonen i forhold til Svalbardtraktaten.

Sjøgrensen mellom Norge og Russland

Sjøgrensen mellom Norge og Russland er under forhandling. Overenskomst 11.07.2007 mellom Norge og Russland gjelder den maritime avgrensning i Varangerfjordområdet. Avtalen er ikke trått i kraft ennå.

Man forhandler fortsatt om resten av grenseområdene i Barentshavet. Norge hevder at grensen skal trekkes etter midtlinjeprinsippet – i tråd med moderne folkerett, mens Russland hevder sektorprinsippet. Konflikten dreier seg om havområdene rundt Gråsonen og Smutthullet som utgjør halvparten av Norges flateinnhold. Det ligger mellom Nordkapp – Svalbard – Frans Josefs land – Novaja Semlja og Kvitsjøen, se det lille kartet til venstre eller gå på nettet til et større kart som viser forskjell på sektorprinsippet og midtlinjeprinsippet.

Dette havområdet er et verdens rikeste havområder med store fiskeressurser og antagelig store mengder olje og gass. Den midlertidige avtalen som ble inngått i 1978 (se ovenfor) regulerer fortsatt fisket i området (mer om dette i Falkanger s. 333).

Avtalen som ble inngått i 2007 sier at gjeldende folkerett skal følges. Hva er så gjeldende folkerett i dag? Norge hevder midtlinjeprinsippet – Russland sektorprinsippet. Sektorprinsippet gjaldt som før nevnt øyer i polare strøk, men Sovjet og senere Russland hevder dette prinsippet som generelt gjeldende i polare strøk.

For midtlinjeprinsippet taler kontinentalsokkeltraktaten art. 6 som sier at midtlinjeprinsippet gjelder dersom partene er uenige om skillelinjen. Dette gjelder imidlertid for kontinentalsokkelen og ikke for den økonomiske sonen som også utgjør en del av det omstritte området. Den økonomiske sonen ble som nevnt anerkjent etter havrettskonvensjonen og art. 74 sier at avgrensingen skal skje etter folkeretten og Den internasjonale domstolen i Haag for å oppnå en rimelig løsning. Midtlinjeprinsippet står sterkt i dag, og den justeres av domstolen – bare ved omstendigheter som gjør midtlinjeprinsippet urimelig (mer om dette i Falkanger s. 334 flg; se også Austviks webartikkel fra 2006).

Nordpolen er ikke noe landområde slik Sydpolen er det. Det er bare islagt hav.

I Bergens Tidende 1. juli 2007 står det i en liten notis at Russland nå mener å ha funnet at Nordpolen er en del av en forlengelse av russisk kontinentalsokkel og at Nordpolen dermed er russisk. Dette suppleres 28. juli 2007 av samme avis med kart og med en markert grenselinje rundt Nordpolen som er basert på internasjonal lovgivning.

Dette er markert som internasjonalt farvann. Vi ser her hvordan det russiske kravet griper inn i det som til nå er markert som internasjonalt farvann. USA, Canada og Danmark/Grønland reagerte sterkt på dette kravet, og Danmarks utenriksminister mente at polområdet burde være felleseie for verdenssamfunnet.


Nettsteder

Noen sentrale nettsteder er

Litteratur

  • Andenæs, Johs. og Fliflet, Arne: Statsforfatningen i Norge. - 10. utg. - Oslo: Universitetsforl., 2006.
  • Arlov, Thor B: Svalbards historie. - 2. rev. utg. - Trondheim: Tapir akademisk forl., 2003
  • Aschehougs konversasjonsleksikon / redaktører: Arthur Holmesland. - 5. utg. - Oslo: Aschehoug, 1968-1973.
  • Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. - 4. utg. - Oslo: Kunnskapsforl., 2005-
  • Austvik, Ole Gunnar: Oil and gas in the High North: a perspective from Norway. - Oslo: Den norske Atlanterhavskomite, 2006. - (Security Policy Library no. 4 - Sept 2006). - På web okt 2007: www.kaldor.no/energy/berlin20060315-barents.html
  • Bergens Tidende
  • Blom, Ida: Kampen om Eirik Raudes land: pressgruppepolitikk i grønlandsspørsmålet 1921-1931. - Oslo: Gyldendal, 1973
  • Falkanger, Aage Thor: Noen folkerettslige problemstillinger i problemstillinger i nordområdene: i fortid og nåtid. - S. 323-343. - I: Lov og rett 2007
  • Fleischer, Carl August: Folkerett. - 8. utg. - Oslo: Universitetsforl., 2005.
  • Folkerettslig tekstsamling: 1883-2005 / Magnus Buflod, Knut Anders Sannes og Kristoffer Aasebø (red.). - 3. utg. - Oslo: Cappelen akademisk forl., 2006.
  • Grunnloven vår: 1814 til 2001. - 14. utg. / tekstutg. ved Mads T. Andenæs. - Oslo: Universitetsforl., 2001
  • Hubro: magasin fra Universitetet i Bergen. - Bergen: Universitetet
  • Langslet, Lars Roar: Christian IV: konge av Danmark og Norge. - Oslo: Cappelen, 1999.
  • Leary, David Kenneth: International law and the genetic resources of the deep sea. - Leiden: Martinus Nijhoff, 2007
  • Nordområdene: et potensielt stort problem. - I: På høyden[e]: internavis for Universitetet i Bergen [elektronisk ressurs]. - Bergen: Universitetet i Bergen, Informasjonsavdelingen, 25.04.2007. - [nyheter.uib.no/]
  • Norsk utenrikspolitikks historie. - Oslo: Universitetsforl., 1995-1997
  • Salmonsens Konversationsleksikon / redigeret af Chr. Blangstrup. - 2. udg. - København: Schultz, 1915-1930.
  • Smedal, Gustav: Erhvervelse av statshøihet over polarområder. - Oslo: Gyldendal, 1930.
  • Smedal, Gustav: Opgjør og forståelse med Danmark : Grønlandssaken, historisk og politisk. - Oslo: Steenske forlag, 1928.
  • Traktatsamling i folkerettens alminnelige del og internasjonale organisasjoner / utarbeidet av Mette M. Bache og Jens B.Heggemsnes. - Oslo: Universitetsforlaget, 1963