Universitetsbiblioteket i Bergen : Det juridiske fakultetsbibliotek : Arkiv

 

Opphavsrett og digitale læremidler

enkelte problemstillinger

ved
Halvor Kongshavn
Universitetsbiblioteket i Bergen
Det juridiske fakultetsbibliotek, 1998

[Fremstillingen er revidert 17.9.99 og 1.3.01, 
 og oppdatert 18.4.00, 11.9.00 og 18.3.02]



Opphavsrett i fokus

Kopimaskiner og web

Opphavsrett står i fokus som aldri før. Fra å være en juridisk disiplin for spesielt interesserte, har opphavsrettslige spørsmål de siste årene engasjert stadig flere. Det arrangeres årlig en rekke seminarer, det skrives artikler og bøker rundt feltet, det diskuteres av leg og lærd. Synspunktene har tildels vært heftige, og frontene har i hovedsak bestått av dem som på den ene siden er produsenter av opphavsrettsbeskyttet materiale og de som på den andre siden er brukere av materialet -- enten på egne vegne eller andres vegne. Heftigheten har imidlertid avtatt.

Interessen for opphavsrett skyldes i hovedsak to forhold. For det første fremveksten og utbredelsen av kopimaskinen fra 1970-tallet og for det andre den voldsomme utviklingen av den elektroniske verden -- og da særlig web -- fra 1990-tallet av. De teknologiske mulighetene til å krenke opphavsretten er større enn noensinne. Samtidig gir elektronikken brukere og produsenter av opphavsrettsbeskyttet materiale mer varierte muligheter enn noensinne.

I forbindelse med arbeidet med å utvikle tekniske rammer for digitale lærebøker ved universitet og høgskoler (under Arbeidsgruppen for digitale læremidler), ble jeg i 1998 bedt om å gi en kort oversikt over juridiske problemstillinger rundt lærebokforfatteres opphavsrett i denne sammenheng -- samt skissere en mulig modell for løsning av de juridiske sidene. Denne artikkelen (senest revidert mars 2001 og oppdatert mars 2002) er et resultat av dette arbeidet. For en lignende oversikt, se Ringnes 2001.

Avgrensning

Beslektede problemstillinger rundt andre arbeider fra de vitenskapelige institusjonene, så som hovedfagsavhandlinger og doktoravhandlinger og så som arbeider fremstilt som ledd i administrasjonen av læreinstitusjonen, holdes her utenfor.

Jeg berører heller ikke internasjonale regelverk (se dog siste avsnitt om Standardavtale hvor Bern-konvensjonen nevnes) -- som EU-regler (om EØS og opphavsrett, se f.eks. Hagedals websider), internasjonale konvensjoner fra WIPO (FNs opphavsrettsorganisasjon) ol. -- og som norsk lovgivning må tilpasses. For en kort oversikt over rettskildebildet, se Wagle og Ødegaard (1997) s 49-59. Merk at lovverket er i endring, særlig gjennom EUs arbeid.

EUs opphavsrettsdirektiv

EUs "Direktiv 2001/29/EF af 22. maj 2001 om harmonisering af visse aspekter af ophavsret og beslægtede rettigheder i informationssamfundet" (eller på engelsk "Directive 2001/29/EC of the European Parliament and of the Council of 22 May 2001 on the harmonisation of certain aspects of copyright and related rights in the information society") vil etter EØS-avtalen kreve endring i norsk opphavsrettslovgivning. Et lovforslag om implementering av direktivet er ventet i løpet av 2002. Utenriksdepartementet har i en skrivelse av november 2001 til Stortinget utarbeidet en kort oversikt over hovedtrekkene i direktivet.


Åndsverkloven

Åndsverk og opphavsrett

Reglene er klare hva angår vårt formål. Lovverket hviler på den viktige forutsetning at den individuelle opphavsrett står sterkt. I lov om opphavsrett til åndsverk mv av 12.5.1961 nr 2 (åndsverkloven; forkortet åvl med tilhørende forskrifter av 21.12.2001 nr 1563) understrekes i § 1 første ledd at den "som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket". Det er alltid individuelle, fysiske personer som skaper åndsverk som i § 1 annet ledd forstås som "litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk av enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform".

Dette betyr i vårt tilfelle at ethvert verk en ønsker å publisere som lærebok i en digital form, er et åndsverk med tilhørende skapende person(er) med opphavsrett -- selv om verket er kommet i stand på initiativ fra eller etter instruks fra arbeidsgiver. At en lærebok har sk verkshøyde er åpenbart -- i det det har et individuelt preg som skapt, selvstendig og originalt.

Se Wagle og Ødegaard (1997) s. 110 flg med henvisninger til øvrig litteratur. "Kravet til verkshøyde er ikke beskrevet i åndsverkloven (...), men det kommer frem av forarbeider, domspraksis og juridisk teori" (s. 111).

Betegnelsen "opphavsmann" brukes om de(n) person(er) som har opphavsrett.

Økonomiske og ideelle rettigheter

Opphavsretten gir opphavsmannen økonomiske og ideelle rettigheter.

  • De økonomiske rettighetene følger av åvl § 2 hvor opphavsmannen gis "enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for almenheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk" (første ledd). Opphavsmannen står altså fritt til å styre publiseringskanal og til å utnytte verkets eventuelle kommersielle potensiale. Publisering av et digitalt læreverk på internett er eksemplarframstilling, jfr § 2 tredje ledd hvoretter verket "gjøres tilgjengelig for almenheten når det fremføres utenfor det private område, eller når eksemplar av verket frembys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres eller vises utenfor dette område". At et verk lovlig er gjort tilgjengelig på web, betyr ikke at brukere/lesere uten videre har rett til å utarbeide kopier eller utskrifter av det -- men Wagle og Ødegaard (1997) argumenterer overbevisende for at brukerne av web tar de kopier som er nødvendige i en verden hvor det bl.a. "er alminnelig forstått at brukerne har en utvidet disposisjonsrett" (altså sedvane) (s. 277). Hva som er "nødvendig" kan diskuteres, f.eks. lovligheten av republisering.
  • Den ideelle siden av opphavsretten kan ikke overdras og innebærer etter åvl § 3 for det første retten til "å bli navngitt slik som god skikk tilsier, så vel på eksemplar av åndsverket som når det gjøres tilgjengelig for almenheten" (første ledd); og for det andre -- dersom noen har "rett til å endre et åndsverk eller å gjøre det tilgjengelig for almenheten, må dette ikke skje på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart" (andre ledd).
Tvangslisens etter lesebokparagrafen

Noen typer utnyttelse kan opphavsmannen ikke motsette seg. Åvl regulerer enkelte slike tilfeller; her er § 18 ("lesebokparagrafen") kanskje av interesse: "I samleverk, bestemt til bruk ved (...) undervisning, sammenstilt av verk fra et større antall opphavsmenn, kan det gjengis mindre deler av litterære eller vitenskapelige verk og musikkverk eller slike verk av lite omfang, når fem år er gått etter utløpet av det år da verket ble utgitt. I tilslutning til teksten kan også kunstverk og fotografisk verk gjengis når fem år er gått etter utløpet av det år da verket ble offentliggjort. Verk som er utarbeidet til bruk ved undervisning, må ikke gjengis i et samleverk med samme formål. (...)

Opphavsmannen skal altså ikke kunne hindre elever og studenter å bli kjent med sentrale verk (f eks gjennom lesebøker), men har krav på vederlag (se åvl § 35 første ledd). Hvor langt bestemmelsen går -- og i hvilken grad den vil kunne få betydning for utarbeidelse av digitale samleverk -- er uklart.

Datamaskinprogrammer

Datamaskinprogrammer er også åndsverk, jfr åvl § 1 nr 12 (om hva som menes med "datamaskinprogram" i juridisk forstand, se Wagle og Ødegaard (1997) kap 3). Opphavmenn til disse har følgelig samme rettigheter som andre opphavsmenn. Imidlertid har en i åvl § 39g en særbestemmelse for disse tilfellene -- hvor det heter: "Opphavsrett til datamaskinprogram som er skapt av en arbeidstaker under utførelsen av oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisninger går, med den begrensning som følger av § 3 [altså den ideelle siden, jfr ovenfor, min komm] over til arbeidsgiveren, med mindre annet er avtalt."

Programmer utarbeidet av datakonsulenter og annet it-personal ansatt ved læreinstitusjonen nettopp bl.a. for utvikle programmer, faller inn under denne bestemmelsen -- som kan få betydning hvis prosjektet skal få i stand utarbeidelse av egne dataprogrammer for de digitale læremidlene. Reglenes nærmere innhold hva angår programmer utarbeidet av annet personal -- eller utvikling av programmer edb-personalet ikke er ansatt for å utvikle -- synes komplisert og uklart.

Også grensen mellom datamaskinprogrammer og andre åndsverk kan i mange tilfeller være uklar.

Pekere

En særskilt problemstilling -- som kanskje faller noe på siden her -- gjelder utarbeidelse og systematisering av såkalte referansepekere ("lenker") mot andre dokumenter på nettet i f.eks. et digitalt læreverk. Eller omvendt: pekere mot det digitale læreverket.

Termen "referansepeker" er hentet fra Wagle og Ødegaard (1997) s. 413 -- hvor den beslektede termen " hentepeker" brukes for henvisning til ikke-tekstlige objekter (som f.eks. bilder) hvor det for "leseren vil (...) virke som om materialet inngår som en del av en web-side til brukeren (...) på tross av at materialet ligger fysisk lagret et annet sted på Verdensveven" (s. 426-427). I slike tilfeller trengs opphavsmannens samtykke, i flg Wagle og Ødegaard.

Slike pekere mot lovlig publisert materiale bør sannsynligvis betraktes som en referanse for leseseren til materialet -- slik katalogdata gir en referanse -- og derved være fullt lovlig (men rettstilstanden er ikke helt klar), såfremt det tilviste materialet ikke presenteres i en sk "frame" slik at ikke leseren kan oppfatte materialet som en del av det digitale læreverket.

Men det kan argumenteres med at en må kunne gå fra det mer til det mindre -- altså at hvis en kan kopiere eller skrive ut dokumentet (jfr ovenfor), så må en kunne gjøre det som fremstår som mindre, nemlig å lage en peker mot det.

Når det gjelder pekere mot publisert opphavs krenkende materiale, kan dette være ulovlig medvirkning hvis den som publiserer pekeren, har utvist forsett eller uaktsomhet.

Konklusjon

Opphavsrettsreglene i fht utarbeidelse av digitale læremidler er rimelig klare (med mulig unntak av åvl § 18 (samleverk) og § 39g (datamaskinprogrammer). Man kan ikke ut fra vanlige arbeidsavtaler pålegge noen å utarbeide slike verk, og man kan ikke uten videre benytte seg av allerede utarbeidete læreverk (med mindre vernetiden har løpt ut, 70 år etter opphavsmannens død, jfr åvl § 40).


Avtale

Opphavsmannen har eneretten. Hvis andre skal gjøre verket tilgjengelig, må det fremgå enten av lov eller av avtale. Eksempler på slike lovbestemmelse kan være de nyss nevnte §§ 18 og 39g.

Det vil være ryddig om en bruker avtale i § 39g-tilfeller (bl.a. fordi grensen mellom datamaskinprogrammer og andre åndsverk er uklar og flytende) -- og kanskje også i § 18-tilfeller.

Avtaleformer

Opphavsrettens økonomiske sider kan altså overdras ved avtale, ikke de ideelle ("med mindre den bruk av verket som det gjelder, er avgrenset etter bruk og omfang", åvl § 3 tredje ledd). To typer avtaler synes nærliggende.

  • For det første arbeidsavtalen, hvorav det eventuelt enten klart kan fremgå (ved uttrykkelig enighet) bl.a. at opphavsrettigheter til kommende verk overgår til arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Slike avtaler foreligger, så vidt jeg vet, ikke i vanlige ansettelsesforhold ved vitenskapelige institusjoner i Norge i dag -- de ville også være i strid med den tradisjon eller sedvane en har etablert. Eller det kan også tenkes at opphavsretten går over ved tilslutning til et prosjekt med regler om bruken av forsknings- eller andre resultater. Jeg går ikke her inn på særskilte avtaler i fht utarbeidelse av betenkninger, utredninger ol.
  • For det andre har vi særskilte avtaler om overdragelse av opphavsrett, jfr åvl § 39. Slike avtaler er de vanlige i forhold mellom forfattere og forleggere. Det foreligger en rekke standardavtaler av denne typen i dag (se f.eks samling presentert av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening -- NFF), avtaler som er kommet i stand på bakgrunn av forhandlinger mellom aktører som forfatterforeningene og Den norske forleggerforening

Se forøvrig Clara: informasjonssentral for opphavsrett og klarering som er et nettsted med informasjon om klarering av opphavsrettigheter. Clara gir bl.a. en oversikt over rettighetsorganisasjonene som står bak nettstedet -- med pekere videre.

Behov for standardavtale

I prosjektet for utarbeidelse av digitale læremidler er det to ulike avtalerelasjoner; (1) mellom forfatteren og arbeidsgiveren; og (2) mellom forfatteren og forleggeren (som også i mange tilfelle vil være arbeidsgiveren).

Man bør etter min mening i hvert fall utarbeide en (eller flere) standardavtale(r) -- eller normalavtale(r) som kan benyttes av og som regulerer forholdet mellom:

  • forfatterne (eller deres etterkommere; eller organisasjon som klarerer rettigheter, som f.eks. LINO)
  • andre bidragsytere (f.eks. komponister, åvl § 1 nr 4; fotografer, åvl § 1 nr 6 jfr § 43a; billedkunstnere, åvl § 1 nr 7; oversettere, åvl § 1 nr 13)
  • andre rettighetshavere (som f.eks. forlag i tilfeller hvor det digitaliserte verk allerede helt eller delvis er publisert, åvl § 39e).
  • evt. programutviklere (se åvl § 1 nr 12 jfr § 39 g)

Slike avtaler bør utarbeides i samarbeid med de aktuelle vitenskapelige institusjonene og med rettighetsorganisasjonene.


Standardavtale

Følgende elementer synes nærliggende ved utarbeidelsen:

1. Partene
  • Utgiver
  • Forfatter
  • Andre opphavsmenn, til f.eks. bilde og til lyd. Her: Hvem klarerer rettighetene?
  • Utenlandske forfattere/bidrag
    • Etter Bern-konvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk -- som Norge er tilsluttet sammen med 121 andre land -- skal utenlandske verk fra medlemslandene behandles som nasjonale, jfr artikkel 5 (her første ledd i norsk oversettelse ved advokat Astri Lund): "Opphavsmennene nyter, med hensyn til verk for hvilke de har vern etter nærværende konvensjon, i andre unionsland enn verkets hjemland de rettigheter som de respektive lovgivninger nå eller i fremtiden innrømmer de egne undersåtter, og dessuten de rettigheter som nærværende konvensjon særskilt innrømmer."
    • Bernkonvensjonen ligger oversatt til norskKopinors web-sider.
  • Datamaskinprogramutviklere
  • Nettverksoperatører?
  • Andre forlag (fx ved digitalisering av eksisterende verk)
2. Identifisering av verket og av arbeidet
  • Tittel
  • Omfang
  • Innhold
3. Hva slags verk?
  • Digitalisere eksisterende verk
  • Revidere og digitalisere eksisterende verk
  • Skape helt nye digitaliserte verk
4. Økonomi
  • Honorering
    • engangs?
    • etter bruk?
    • etter arbeid?
    • etter faglig kvalitet?
    • etter salg (royalty)?
5. Hva slags utnyttelse?
  • I rom: kun for en gruppe studenter?
    • Alle ved et lærested?
    • Alle ved spesifikke læresteder?
    • Alle?
  • I tid: kun for en begrenset periode?
    • Ubegrenset?
  • I form: Begrenset til elektronisk?
    • Også mulig trykt?
    • Andre former? (Jfr åvl § 39a)
6. Forholdet til andre forlag
  • Digitalisere eksisterende verk
  • Revidere og digitalisere eksisterende verk
7. Utgivers plikter (jfr åvl § 39e)
  • Utgivelsesplikt
  • Tilgjengelighet
  • Kvalitet mht layout/grensesnitt
  • Markedsføring
  • Overvåke utnyttelsen, jfr punkt 5 ovenfor
  • Klarere rettigheter?
8. Fremtidig revisjon (jfr åvl § 39b)
  • Hvem kan/skal revidere?
  • Hva hvis opphavsmannen trekker seg?
9. Andre momenter
  • verk hvor vernetiden har løpt ut (= 70 år etter opphavsmannens død, åvl § 40)
  • verneting
  • korrekturlesing
  • videreoverdragelse (åvl § 39b andre ledd)
  • utgivelse utenlands ("agent-funksjon")
  • forholdet til utgivelse hos andre/i annen form
  • sanksjoner
  • tilbakeføring av overdratte rettigheter ved (hel eller delvis) mislighold. Her: Tilbakeføring av foreløpig utbetalt vederlag?

Dessuten bør en vurdere om det av opplysningsgrunner kan være hensiktsmessig kort å skissere opphavsretten for forfatteren i avtalen.


Avslutning

Det er viktig så tidlig som mulig å etablere ordninger som gjør at en fra første stund opererer ryddig både juridisk og økonomisk. En kan ikke særlig lenge basere seg på entusiasme og omtrentligheter.

Ryddige ordninger vil øke muligheten for hurtig suksess, og det vil forebygge fremtidige konflikter. Særlig viktig er det hele tiden å ha kontakt med organisasjoner som på ulike vis representerer de berørte partene.


Nyere norsk litteratur

Det er publisert endel relevant litteratur -- og mengden er voksende. Særlig interessant i den norske floraen og i vår sammenheng er boken Opphavsrett i en digital verden (1997) av Andreas Mediaas Wagle og Magnus Ødegaard jr. Klassikeren er Ragnar Knoph: Åndsretten (1936).

Av nyere norske bøker, artikler, utredninger, offentlige dokumenter oa - se bl.a. (listen er ikke uttømmende):

Trykte dokumenter
  • Bing, Jon: Rettslige konsekvenser av digitalisering: rettighetsadministrasjon og redaktøransvar i digitale nett. - Oslo: Tano, 1995. - (CompLex nr 1/1995)
  • Bing, Jon og Ole E. Tokvam: Elektronisk publisering: utvalgte rettslige aspekter. - Oslo: Tano, 1996. - (CompLex nr 7/1996)
  • Bing, Jon; Andreas Galtung og Magnus Stray Vyrje: Åndsverkloven: sist endret ved lov 22. desember 1995 nr. 83; kommentarer à jour per oktober 1996. - Oslo: Indexdata, 1997. - (Karnov kommenterte lover)
  • Lassen, Birger Stuevold: Oversikt over immaterialrettighetene. - S. 451-469. - I: Lov og rett (1994)
  • Lassen, Birger Stuevold: Åndsretten. - S. 504-541. - I: Knophs oversikt over Norges rett. - Oslo: Universitetsforlaget, 1998
  • Lund, Astri M.: Om opphavsrett og fotokopiering: veiledning for næringsliv, forvaltning og organisasjonene. - Oslo: Kopinor, 1993
  • NOU 1983: 35 Endringer i åndsverkloven mv
  • NOU 1985: 6 Arbeidstakeres opphavsrett, herunder om opphavsrett for tjenestemenn i Norsk rikskringkasting
  • NOU 1986: 18 Opphavsrett og edb
  • NOU 1988: 22 Endringer i åndsverkloven mv
  • Opphavsrett og digitale læremidler: rapport fra Arbeidsgruppen for digitale læremidler: Programstyret for digitalt bibliotek / redigert av Halvor Kongshavn. - Oslo: Arbeidsgruppen [...], 2001
  • Ot prp nr 15 (1994-95): Om lov om endringer i åndsverkloven mm
  • Ringnes, Arne: "Opphavsrett og digitale læremidler: hvordan er den rettslige situasjonen?". - I:  Opphavsrett og digitale læremidler: rapport fra Arbeidsgruppen for digitale læremidler: Programstyret for digitalt bibliotek. - Oslo: Arbeidsgruppen [...], 2001)
  • Rognstad, Ole-Andreas: Spredning av verkseksemplar (dr.avh.). - Oslo: Cappelen akademisk, 1999
  • Torvund, Olav: "Opphavsrett til dataprogrammer utviklet i vertikalt samarbeid". - S. 1027-1032. - I: Ånd og rett: festskrift til Birger Stuevold Lassen. - Oslo: Universitetsforlaget, 1997
  • Vigen, Bernhard: Arbeidstakeres opphavsrett. - Oslo: Universitetsforlaget, 2001
  • Vyrje, Magnus Stray: "Opphavsrettens subjekt: en oversikt". - S. 143-163. - I : Jussens venner (1994)
  • Wagle, Anders Mediaas og Magnus Ødegaard jr: Opphavsrett i en digital verden. - Oslo: Cappelen akademisk, 1997
  • Wagle, Anders Mediaas og Magnus Ødegaard jr: Opphavsrett på Internett: workshop 28. mai 1997. - Oslo: Statskonsult, 1997
  • Zakariassen, Hege Sehested: Åndsverk = hodeverk? - om bibliotekene og opphavsrett. - Oslo: Biblioteksentralen, 2000
  • Aakre, Haakon: Retten til å sitere fra åndsverk. - Bergen: Fagbokforlaget, 2002
Dokumenter (også) på web

© Halvor Kongshavn, Det juridiske fakultetsbibliotek
Universitetsbiblioteket i Bergen

strekOffisiell side
Sist lenkesjekket, men ikke oppdatert 18.11.04 av hk.
til denne siden.