Sist lenkesjekket, men ikke oppdatert
18.11.04 av hk.
Kommentarer til denne siden.
| Universitetsbiblioteket i Bergen : Det
juridiske fakultetsbibliotek : Arkiv
|
||
Opphavsrett og digitale læremidlerenkelte problemstillingerved Opphavsrett i fokusKopimaskiner og webOpphavsrett står i fokus som aldri før. Fra å være en juridisk disiplin for spesielt interesserte, har opphavsrettslige spørsmål de siste årene engasjert stadig flere. Det arrangeres årlig en rekke seminarer, det skrives artikler og bøker rundt feltet, det diskuteres av leg og lærd. Synspunktene har tildels vært heftige, og frontene har i hovedsak bestått av dem som på den ene siden er produsenter av opphavsrettsbeskyttet materiale og de som på den andre siden er brukere av materialet -- enten på egne vegne eller andres vegne. Heftigheten har imidlertid avtatt. Interessen for opphavsrett skyldes i hovedsak to forhold. For det første fremveksten og utbredelsen av kopimaskinen fra 1970-tallet og for det andre den voldsomme utviklingen av den elektroniske verden -- og da særlig web -- fra 1990-tallet av. De teknologiske mulighetene til å krenke opphavsretten er større enn noensinne. Samtidig gir elektronikken brukere og produsenter av opphavsrettsbeskyttet materiale mer varierte muligheter enn noensinne. I forbindelse med arbeidet med å utvikle tekniske rammer for digitale lærebøker ved universitet og høgskoler (under Arbeidsgruppen for digitale læremidler), ble jeg i 1998 bedt om å gi en kort oversikt over juridiske problemstillinger rundt lærebokforfatteres opphavsrett i denne sammenheng -- samt skissere en mulig modell for løsning av de juridiske sidene. Denne artikkelen (senest revidert mars 2001 og oppdatert mars 2002) er et resultat av dette arbeidet. For en lignende oversikt, se Ringnes 2001. AvgrensningBeslektede problemstillinger rundt andre arbeider fra de vitenskapelige institusjonene, så som hovedfagsavhandlinger og doktoravhandlinger og så som arbeider fremstilt som ledd i administrasjonen av læreinstitusjonen, holdes her utenfor. Jeg berører heller ikke internasjonale regelverk (se dog siste avsnitt om Standardavtale hvor Bern-konvensjonen nevnes) -- som EU-regler (om EØS og opphavsrett, se f.eks. Hagedals websider), internasjonale konvensjoner fra WIPO (FNs opphavsrettsorganisasjon) ol. -- og som norsk lovgivning må tilpasses. For en kort oversikt over rettskildebildet, se Wagle og Ødegaard (1997) s 49-59. Merk at lovverket er i endring, særlig gjennom EUs arbeid. EUs opphavsrettsdirektivEUs "Direktiv 2001/29/EF af 22. maj 2001 om harmonisering af visse aspekter af ophavsret og beslægtede rettigheder i informationssamfundet" (eller på engelsk "Directive 2001/29/EC of the European Parliament and of the Council of 22 May 2001 on the harmonisation of certain aspects of copyright and related rights in the information society") vil etter EØS-avtalen kreve endring i norsk opphavsrettslovgivning. Et lovforslag om implementering av direktivet er ventet i løpet av 2002. Utenriksdepartementet har i en skrivelse av november 2001 til Stortinget utarbeidet en kort oversikt over hovedtrekkene i direktivet. ÅndsverklovenÅndsverk og opphavsrettReglene er klare hva angår vårt formål. Lovverket hviler på den viktige forutsetning at den individuelle opphavsrett står sterkt. I lov om opphavsrett til åndsverk mv av 12.5.1961 nr 2 (åndsverkloven; forkortet åvl med tilhørende forskrifter av 21.12.2001 nr 1563) understrekes i § 1 første ledd at den "som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket". Det er alltid individuelle, fysiske personer som skaper åndsverk som i § 1 annet ledd forstås som "litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk av enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform". Dette betyr i vårt tilfelle at ethvert verk en ønsker å publisere som lærebok i en digital form, er et åndsverk med tilhørende skapende person(er) med opphavsrett -- selv om verket er kommet i stand på initiativ fra eller etter instruks fra arbeidsgiver. At en lærebok har sk verkshøyde er åpenbart -- i det det har et individuelt preg som skapt, selvstendig og originalt.
Betegnelsen "opphavsmann" brukes om de(n) person(er) som har opphavsrett. Økonomiske og ideelle rettigheterOpphavsretten gir opphavsmannen økonomiske og ideelle rettigheter.
Tvangslisens etter lesebokparagrafenNoen typer utnyttelse kan opphavsmannen ikke motsette seg. Åvl regulerer enkelte slike tilfeller; her er § 18 ("lesebokparagrafen") kanskje av interesse: "I samleverk, bestemt til bruk ved (...) undervisning, sammenstilt av verk fra et større antall opphavsmenn, kan det gjengis mindre deler av litterære eller vitenskapelige verk og musikkverk eller slike verk av lite omfang, når fem år er gått etter utløpet av det år da verket ble utgitt. I tilslutning til teksten kan også kunstverk og fotografisk verk gjengis når fem år er gått etter utløpet av det år da verket ble offentliggjort. Verk som er utarbeidet til bruk ved undervisning, må ikke gjengis i et samleverk med samme formål. (...) Opphavsmannen skal altså ikke kunne hindre elever og studenter å bli kjent med sentrale verk (f eks gjennom lesebøker), men har krav på vederlag (se åvl § 35 første ledd). Hvor langt bestemmelsen går -- og i hvilken grad den vil kunne få betydning for utarbeidelse av digitale samleverk -- er uklart. DatamaskinprogrammerDatamaskinprogrammer er også åndsverk, jfr åvl § 1 nr 12 (om hva som menes med "datamaskinprogram" i juridisk forstand, se Wagle og Ødegaard (1997) kap 3). Opphavmenn til disse har følgelig samme rettigheter som andre opphavsmenn. Imidlertid har en i åvl § 39g en særbestemmelse for disse tilfellene -- hvor det heter: "Opphavsrett til datamaskinprogram som er skapt av en arbeidstaker under utførelsen av oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisninger går, med den begrensning som følger av § 3 [altså den ideelle siden, jfr ovenfor, min komm] over til arbeidsgiveren, med mindre annet er avtalt." Programmer utarbeidet av datakonsulenter og annet it-personal ansatt ved læreinstitusjonen nettopp bl.a. for utvikle programmer, faller inn under denne bestemmelsen -- som kan få betydning hvis prosjektet skal få i stand utarbeidelse av egne dataprogrammer for de digitale læremidlene. Reglenes nærmere innhold hva angår programmer utarbeidet av annet personal -- eller utvikling av programmer edb-personalet ikke er ansatt for å utvikle -- synes komplisert og uklart. Også grensen mellom datamaskinprogrammer og andre åndsverk kan i mange tilfeller være uklar. PekereEn særskilt problemstilling -- som kanskje faller noe på siden her -- gjelder utarbeidelse og systematisering av såkalte referansepekere ("lenker") mot andre dokumenter på nettet i f.eks. et digitalt læreverk. Eller omvendt: pekere mot det digitale læreverket.
Slike pekere mot lovlig publisert materiale bør sannsynligvis betraktes som en referanse for leseseren til materialet -- slik katalogdata gir en referanse -- og derved være fullt lovlig (men rettstilstanden er ikke helt klar), såfremt det tilviste materialet ikke presenteres i en sk "frame" slik at ikke leseren kan oppfatte materialet som en del av det digitale læreverket.
Når det gjelder pekere mot publisert opphavs krenkende materiale, kan dette være ulovlig medvirkning hvis den som publiserer pekeren, har utvist forsett eller uaktsomhet. KonklusjonOpphavsrettsreglene i fht utarbeidelse av digitale læremidler er rimelig klare (med mulig unntak av åvl § 18 (samleverk) og § 39g (datamaskinprogrammer). Man kan ikke ut fra vanlige arbeidsavtaler pålegge noen å utarbeide slike verk, og man kan ikke uten videre benytte seg av allerede utarbeidete læreverk (med mindre vernetiden har løpt ut, 70 år etter opphavsmannens død, jfr åvl § 40). AvtaleOpphavsmannen har eneretten. Hvis andre skal gjøre verket tilgjengelig, må det fremgå enten av lov eller av avtale. Eksempler på slike lovbestemmelse kan være de nyss nevnte §§ 18 og 39g. Det vil være ryddig om en bruker avtale i § 39g-tilfeller (bl.a. fordi grensen mellom datamaskinprogrammer og andre åndsverk er uklar og flytende) -- og kanskje også i § 18-tilfeller. AvtaleformerOpphavsrettens økonomiske sider kan altså overdras ved avtale, ikke de ideelle ("med mindre den bruk av verket som det gjelder, er avgrenset etter bruk og omfang", åvl § 3 tredje ledd). To typer avtaler synes nærliggende.
Se forøvrig Clara: informasjonssentral for opphavsrett og klarering som er et nettsted med informasjon om klarering av opphavsrettigheter. Clara gir bl.a. en oversikt over rettighetsorganisasjonene som står bak nettstedet -- med pekere videre. Behov for standardavtaleI prosjektet for utarbeidelse av digitale læremidler er det to ulike avtalerelasjoner; (1) mellom forfatteren og arbeidsgiveren; og (2) mellom forfatteren og forleggeren (som også i mange tilfelle vil være arbeidsgiveren). Man bør etter min mening i hvert fall utarbeide en (eller flere) standardavtale(r) -- eller normalavtale(r) som kan benyttes av og som regulerer forholdet mellom:
Slike avtaler bør utarbeides i samarbeid med de aktuelle vitenskapelige institusjonene og med rettighetsorganisasjonene. StandardavtaleFølgende elementer synes nærliggende ved utarbeidelsen: 1. Partene
2. Identifisering av verket og av arbeidet
3. Hva slags verk?
4. Økonomi
5. Hva slags utnyttelse?
6. Forholdet til andre forlag
7. Utgivers plikter (jfr åvl § 39e)
8. Fremtidig revisjon (jfr åvl § 39b)
9. Andre momenter
Dessuten bør en vurdere om det av opplysningsgrunner kan være hensiktsmessig kort å skissere opphavsretten for forfatteren i avtalen. AvslutningDet er viktig så tidlig som mulig å etablere ordninger som gjør at en fra første stund opererer ryddig både juridisk og økonomisk. En kan ikke særlig lenge basere seg på entusiasme og omtrentligheter. Ryddige ordninger vil øke muligheten for hurtig suksess, og det vil forebygge fremtidige konflikter. Særlig viktig er det hele tiden å ha kontakt med organisasjoner som på ulike vis representerer de berørte partene. Nyere norsk litteraturDet er publisert endel relevant litteratur -- og mengden er voksende. Særlig interessant i den norske floraen og i vår sammenheng er boken Opphavsrett i en digital verden (1997) av Andreas Mediaas Wagle og Magnus Ødegaard jr. Klassikeren er Ragnar Knoph: Åndsretten (1936). Av nyere norske bøker, artikler, utredninger, offentlige dokumenter oa - se bl.a. (listen er ikke uttømmende): Trykte dokumenter
Dokumenter (også) på web
© Halvor Kongshavn, Det juridiske fakultetsbibliotek, |
|
|